Da er årets høydepunkt over, og jeg kan kalle meg en ekte ultra-birkebeiner! Å ja, jeg er litt stolt! Stolt av å bli kalt seigmann, harding, gæern, klin gæern og andre hedersbetegnelser. Som i tidligere utgaver av gjørme-Birken, hjelper det også på selvfølelsen å ha gjennomført under vanskeligere forhold enn vanlig. Pussige greier at vi i forkant leser alle værprognoser med positive øyne og håper det beste, for i etterkant å lete etter bevis på at det nettopp i år var vanskeligere enn noen gang...
Litt mindre stressende med 100 ultraløperene enn 15000 skiløpere på Rena.
Jeg lar den ligge, og rykker tilbake til start. Nærmere bestemt lørdag morgen kl 0700 på Rena skole. Jeg hadde alliert meg med Harald Borthen Singstad og frue ang. skyss til start på morgenkvisten for å få best mulig søvn natta før min kanskje største fysiske utfordring noen sinne. Vi var på plass en halv time før start, og chip, startnummer, dropbager og bagasje ble plassert på anviste plasser. Det ble også tid til et obligatorisk men køfritt dobesøk, før det bar rett på startstreken. Litt av en kontrast til de mange mars-morningene jeg har tilbrakt 2 km lenger vest!
Harald var mer våken enn det virker på dette bildet og klargjør bagasjen.
1. etappe: Rena-Djupa:
Dette er etappen med klart best underlag å løpe på, og det er lett å "glemme" stigningen. Jeg lå trolig litt høyt i puls (se
Garmin tracking med akitvert pausetid), men syntes likevel at jeg la meg fornuftig i feltet. Rett før Skramstadsætra fikk vi en forsmak på hva som ventet: Vann og gjørme. På denne etappen passerte jeg de to beste jentene. Først Miriam G. som vant i fjor og viste seg sterkest også i år, og senere Maria L. i sumpområdene ved kryssing av skitraséen. På vegen etter matstasjonen fikk jeg først selskap av en løperkjenning fra Flisa, Geir Sørmo, som er nyetablert hytteboer på Sætra. Deretter kom også to velkjente ultrakompiser Anders og Sten Gunnar sigende i ruinert driv. Her var det bare å slå følge! Det bar ned til Dupa hvor jeg visste at Bjørn H. stod klar med kameraet.
2. etappe: Djupa-Åkersætra:
Over Djupa overså jeg tauet som en kunne holde seg i, men vasset over den strie åa uten problemer. Opp på den andre siden er den bratteste stigningen i hele løypa, så her var det bare å klatre i vei. Videre innover i urskogen holdt jeg følge med Anders, Sten Gunnar og en annen løper (som jeg ikke er sikker på hvem var). Vedkommende fant i alle fall en chip i myra, så det er godt mulig at det kom en til mål som ikke fikk registert tida si, for det jeg vet. Videre i sikk-sakk vestover Birkebeinerstien og derretter nordover Rondanestien fotsatte jeg som "reiseleder" med Anders og Sten Gunnar hakk i hæl. Vi hilste på verdens sprekeste 70-åring, i alle fall på ski, renaingen Finn Magnar Hagen og jobbet oss jevnt og trutt oppover i motbakke-myrene mot Bjønnåsberget. Dette var fjerde gang jeg løp løypa, og jeg har aldri opplevd dette partiet så "kort", takket være en jevnt, godt sig og ikke minst "trevligt" selskap.
Ved Godbakkadammen fikk jeg et akutt behov for å besøke utedoen like ved løypa, og dermed ble jeg løpende alene fram til matstasjonen på Åkersætra. På dette strekket gikk jeg skikkelig på trynet et par ganger, og jeg kan hilse alle som synes det går i raskeste laget i nedkjøinga til Nysætra med at det nå var skikkelig sug - det er det forresten alltid her sommerstid. Så fulgte en 2 km lang fartsetappe på grusvegen, så en stedvis usynlig sti vestover i retning Åkersætra. Om ikkke stien var lett å få øye på, så hang de rød-oransje båndene tett og gjorde det lett å navigere selv med et hue som begynte å leve sitt eget liv. All honnør til arrangørene for god merking!
Så ventet dagens forventede høydepunkt (bortsett fra det å krysse målstreken): Vading, elller skal vi heller si horisontal rapellering av Åsta. Vannstanden nådde på det djupeste opp til Bakkerolfen junior, og stryket var tilsvarende stritt. Tauet kom virkelig til nytte! Vannet virket heller avkjølende, kan man trygt si. Det iste bra i lårene som på forhånd var begynte å ble møre, og virkningen var neste ubeskrivelig. På de få metrene bort til dropsonen og matstasjon nr. 2 var de som nye. Eller var det tanken på forfriskninger som gjorde det, tro? Kanskje en kombinasjon.
3. etappe: Åkersætra-Sjusjøen:
Jeg hadde på forhånd bestemt meg for ikke å bytte verken klær eller sko hvis det ikke dukket opp spesielle problemer som gnagsår eller liknende, så jeg stimet nyvasket og målbevisst forbi Anders og Sten Gunnar og rett i matfatet. Jeg hadde allerde merket en uvilje mot det søte klisset jeg hadde "gått på" så langt, så her var utrolig godt med potetgull. Vann, bananer og noen kjekser gikk også litt motvillig ned. Mine to tidligere følgesvenner var raskt i siget igjen, og her måtte jeg bare prøve å henge på. Opp til Ljøsheim stiger det litt ujevnt, og det ble vekslet mellom kjapp gange og løp. Før vi var på vegen gjennom hytteområdet, merket jeg at det gikk litt for fort i løpemodus. Det var ingen vits å utfordre skjebenen. Jeg kom aldri ajour i den siste bakken, og det trivelige selskapet tok slutt for min del.
Løpinga på de lange kloppelagte myrene ble likevel en fryd. Jeg måtte en tur i buskene før jeg kom så langt. Dermed var ikke kompisryggene å se, bortsett fra i et glimt da de forsvant over Snørvillen. I den etappevise oppstigningen mot UltraBirkens høyeste punkt, ble alle motbakker merkelig nok hilst velkomne. Da var det nemlig legitimt å gå - eller sagt på en annen måte: Jeg slapp å løpe! Fra 995 moh. ned til Sjusjøen på 850 moh. gikk det igjen lettere, spesielt på kloppene i utforbakke. Etter å ha forsert også det eneste snaufjellet i t-skjorta, var det nå herlig å få varmen i fingrene igjen. På den noe kronglete stien fra Fjellelva til "pitstopen" på Sjusjøen ble jeg passert av en løper, og jeg ble ønsket velkommen til matstasjonen ved Sjusjøtunet "i ensom majestet" - ja nesten helt "konge av camingplassen."
4. etappe: Sjusjøen-Lillehammer
"Innsjekking" på Sjusjøen ble gjort ganske nøyaktig i tråd med mitt drømme-skjema til åtte timer. 6.05 var bare fem minutter bak det jeg hadde oppgitt som første mulige passeringstid til fruen og svigermor som ventet litt lenger vest i vårt velkjente ferie-paradis. Nedturen på matstasjonen var imidlertid stor da absolutt ingen ting matchet det magen min hadde lyst på. Vann gikk an, men resten fristet ikke. Det samme gjentok seg dessverre på alle de fire stasjonene nedover i lia til Lillehammer. Ikke noe salt, ikke noe kaffe - og heller ikke noe cola. Med gel og energibarer og for sterkt blandet Maxim sportsdrikke i sekken, ble det så som så med inntaket. Den helt beregnede nedturen fra Sjusjøen ble en vekslevis kappgang i alle de gjørmete stipartiene og småkneikene og løping på flater og utfor. Det gikk overaskende bra. Ingen ubehag av å løpe nedover verken i lårene eller leggene. Overaskelse!
Det hjelp selvsagt å nå igjen flere og flere gående og småjoggende ordinære birkebeinerløpere som hadde startet fra Sjusjøen over en time før meg. Nå har jeg aldri løpt etter 6000 birkebeinere ned lia, men jeg har aldri sett løypa så sleip og gjørmete. Det var bare på grusvegene at det var sikkert fotfeste. Selv på de brede skogstiene før Birkebeineren skistadion, var det stedvis veldig sølete. Etter å ha gitt opp drømmen om åtte timer litt før Sjusjøen, brukte jeg hvert eneste km-skilt til å motivere meg til å komme under 8.30. Jeg ble riktig nok skjøvet ytterligere en plass ned på totalista på de siste tre kilometerene, men i de siste bakkene og på den paddeflate "æresrunden" sør for hallene kom følelsen av å masse krefter (?) igjen. Herlig!
Etterpåklokskap:
Det er ingen sak i etterkant å konkludere med at de 26 minuttene som gikk tapt på siste halvdel, kunne vært spart med en enda mer fornuftig åpning og et bedre næringsinntak. Jeg skjønner heller ikke hvorfor jeg ikke stoppet og tok fram nistepakka med fire blingser med peanut-smør. Nam-nam! Sekken var forresten aldri av ryggen og av det medbragte var det bare to geler og to barer i sidelommene og 1,5 liter sportsdrikke/Ringer som ble fortært. Den nyinnkjøpt Camelbaken irriterte meg forresten på hele turen ved at stroppene løsnet slik at jeg måtte heise opp dekken hele tiden. Her må det justering til skal den få fornyet tillit til "Pingle-Birken" i mars!
Men selvsagt må jeg i all hovedsak være enig med meg selv i at det var en respektabel prestasjon. Mye fungerte jo tross alt perfekt. Mine relativt nye Adidas Adizero XT var det ingen grunn til å bytte ut underveis. Påkledningen med kort 2XU tights og Ullmax t-skjorte var også perfekt. Jeg burde imidlertid satset på lange strømper. Ikke nødvendig for kompresjonseffekten, men for å skåne leggene fra kvist og kvast.
Det avgjørende og aller mest positive var hvordan benmuskulaturen taklet en drøy arbeidsdag med kontant arbeidspress. Selvsagt ble beina tunge, men den stadige variasjonen var nok grunnen til at jeg aldri var i nærheten av krampetendenser verken i legger eller lår - ikke undervegs og heller ikke etter målgang. Atipisk! Dagen derpå er det bare en hoven venstre ankel som merkes i skrotten, trolig etter et nesten-overtråkk et eller annet sted mellom Djupa og Nysætra. Selv om riktig nok syntes at skoen var snørt litt vel stramt, reflektert jeg ikke mer over det underveis. Det plaget meg ikke nevneverdig, trolig mye fordi beina jo var under konstant nedkjøling. Altså helt korrekt, men ikke særlig bevisst førstehjelp....
Bottom line: 8.26.03 og 18. plass! (Passeringstider
- klikk her!)
