Hyper uke etter Birken

Jeg har aldri skjønt meg på de som parkerer skia umiddelbart etter Birken. Hva er vitsen med å trene ett helt år for bare ett skirenn? Spesielt når jeg ikke er i nærheten av å få tatt ut det jeg innebiller meg jeg har innabords og ikke er sliten i det hele tatt. I fjor gikk gikk jeg min egen Birken-tour med Lillehammer-Sjusjøen samme dag og Sjusjøen -Elverum dagen etter for å "bruke opp" kreftene. Det har sikkert noe med at jeg ikke greier å slippe opp tidlig nok i treninga og treffe ordentlig med formen, men også i år har jeg følt meg helt "hyper" en hel uke etterpå. Etter to "fridager" med 20 km på beina på søndag og 20 km skøyting på mandag, fortsatte jeg like så godt med 8 - åtte - konkurranser på seks dager!

Tirsdag gikk siste løp i den drøyt 4 km lange Vinterjoggen på Hamar hvor jeg perset med et helt minutt fra de to løpene tidligere i vinter, og på onsdag var det pretsisjeoppgjør med klubbmesterskap i Hernes med 3 km klassisk. Med klister under skiene kunne jo ike det gå så bra. Denne gang med for mye og for mjukt klister, men det ble da pallen i veteranklassen i alle fall.....

RESULTATER OG BILDER FRA VINTERJOGGEN PÅ HAMAR TIRSDAG 20. MARS

I helga var det tid for SKI-kkelig skimoro: Tour de Ski Elverum med to etapper fredag og tre lørdag. Fredagens 2 km fristil prolog og 3 x 500 klassisk sprint  gikk på skarpt og raskt føre. Lørdagens 8 km klassiske fellesstart, 3 x 500 m fristil sprint og ikke minst 6 km jaktstart ble en sugende opplevelse. Selvsagt med litt smøretrøbbel med medfølgende skibytte midt i fellesstarten for min del, men et kjempeartig arrangement som Amund Sigstad stod i spissen for på Varden. Jeg er ikke akkurat noen sprinter, men på begge de to lengste distansene ble det 2. plass bak Rune Gilde som også ble årets tour-vinner 2.06 foran meg etter en drøy time og to mil med hardkjør. Her kommer noen bilder fra en strålende skidag på lørdag:
    

FAVORITTSEIER: Rune med tour-seier i sikte før start på 4. etappe på Varden.



HARDE OPPGJØR: Karl-Åge Harviken knekte tour-sjef Amund Sigstad på tampen av jaktstarten.

I FRI DRESSUR: Skøyting - ja, sprinter - nei!

RESULTATER OG BILDER FRA TOUR DE SKI ELVERUM 23. OG  24. MARS

Det var synd jeg ikke fikk med meg banketten, men planen om å løpe Baksjøløpet ved Kongsvinger var spikret før tour-planene ble lagt. Løpet er den første massemønstringen i fylket for trimmere og løpere og samlet også i år over 600 deltakere i et like fantastisk vårvær som de foregående dagene. Det ble derfor en fin anledning å lufte kortbuksa og t-skjorta utendørs allerde i mars. Litt ekstra spenning ble det også for min del da fetter Jan Erik stilte til start for første gang i løpet. Jeg deltok for 8. gang og hadde et godt sammenliknings-grunnlag selv om forholdene selvsagt har variert en god del siden løpet alltid går en uke før palmesøndag.

Til min store overraskelse var jeg med teten i bakken fra start og følte meg enda sprekere enn i siste løp på Hamar for fem dager siden - med seks skirenn i beina! Jeg tapte som vanlig litt i den andre motbakken etter ca. 8 km, men holdt så vidt unna for fetter'n og tok en soleklar klasseseier i M 50-54 med 43.30 på 11 km. Kjempefornøyd! Like fornøyd var Jan Erik som har rykket opp i M 55-59 i år og toppet den lista med enda klarere margin og bare18 sekunder etter meg i mål. En liten revansje for meg i den stadig pågående fetterduellen etter at han var fire minutter foran på Birken åtte dager før. Her er noen glimt fra Åbogen på søndag:

 

"Fadderungen", Tommy Heimdal som skal konfirmeres til våren, kan mer enn å sparke forball! KIL G16-spilleren imponerte med å løpe 11 km på 45.54 i sitt 3. forsøk - en forbedring på over fem minutter fra i fjor.



Kondisfettere etter endt duell på Åbogen. Han til venstre var egentlig mer fornøyd enn det bildet viser....

REPORTASJE MED BILDER OG RESULTATER FRA BAKSJØLØPET SØNDAG 25. MARS

PS! Etter seks dagers konkurransefri inneværende uke, venter "den stille uke" med påskeskirenn nå som vinteren  ser ut til å vende tilbake! Planen er i alle fall å stille i Munksjørennet (10 km) i Tørberget palmesøndag, Narkuten (21 km) i Tufsingdalen på tirsdag og Egebergrennet (25 km) på Tolga på skjærtorsdag. Så blir det påskeferie på Sjusjøen i påskehelga - med litt roligere skiturer med tanke på sesongavslutningen i verdens lengste skirenn, Troll Ski Marathon, fra Venabygdfjellet "hematt" til Sjusjøen lørdag 14. april. GOD SKIPÅSKE!

Ny skuddårsbom i Birken - del II

Kapittel II - KnallBirken (Fortsettelse av kapittel I - SurveBirken):

Ole Martin og fetter Jan Erik rett før start. Begge hadde grunn til å smile også etter målgang etter å ha satt meg ettertrykkelig på plass i ferden over fjellet i år.

Ved passering Kvarstad var alle forventninger til årets viktigste skirenn nullstilt, og jeg bestemte meg for bare å nyte turen og stemningen. Det er jo fra Kvarstad til Sjusjøen det er mest liv langs løypa samtidig som det er her jeg føler meg "hjemme" etter uttallige turer, nesten alltid i perfekt preparerte løyper.         
            
Nederst i Kvarstadlia stod kollega Eirik som avtalt med kald cola. Nam-nam, ingen grunn til å stresse nå og det ble god tid til å redusere forventningene til gymsjefens prestasjon for dagen! Fotograf Stein Arne stod på sin vante plass litt lenger oppe, og jeg tok meg tid til å forklare at det ikke holder bare å kjenne bakkene godt... Innover ved Grunna er det slakt og fint, og skiene satt litt bedre enn på andre siden av Åsta. Her var det utrolig mye folk som skrek "Heia Rolf! og jeg var nesten i humør til å stoppe opp og slå av en prat. Jeg fikk langt fra med meg hvem alle var, men prøvde å gjengjelde støtten med en tommel i været. (Egentlig skulle den jo pekt ned, men det falt meg ikke inn.)

   

 

Stilstudie i Kvarstadlia. Foto: Stein Arne Negård.
        

På toppen av Midtfjellet fikk jeg et øyeblikks opplevelse av å ha spikerfeste. Det var tendenser til å lugge da jeg fikk ny påfyll av Hege samtidig som jeg fikk forklart tingenes tilstand. På flatene innover mot Sjusjøen fikk jeg dagens mest postive følelse da jeg merket at var bra futt i stakinga. Før den vesle hellinga ned mot Fjellelva gjenkjente løpskollega Miroslaw meg og jeg fikk tømt innpå en god porsjon av hans "polske blanding": Cola og Red Bull. Ordentlig krutt! "Knallglid i dag!, serverte en forbipassernde som blåste forbi nedover mot Fjellelva og jeg ble minnet på at gliden ikke hadde fått noe "kick" i alle fall.
      
Passeringen ved Sjusjøen er alltid en opplevelse. "Knadd" med folk og liv og røre. Det er her jeg har opplevd at det har gått kaldt nedover ryggen når jeg både har hatt noe å gå med - og for. Jeg hadde desverre ikke det siste denne gangen, men destod mer fikk jeg med meg av det som skjedde rundt om kring. På matstasjonen på stadion stoppet jeg og tok to kopper kaffe. Jeg var ganske mett etter ekstraservicen og hadde ikke bruk for anna påfyll. Ikke hadde jeg rørt noen av de fire gélene jeg hadde lett tilgjengelig i hoftebeltet på sekken heller. Faren for å få tillegg eller bli disket med for lett sekk var heller ikke noe som jeg trengte å bekymre meg for. I etterkant viste det seg at jeg hadde drukket en snau halvliter av de to med Enervit sportsdrikke balndet med Ringer som jeg hadde i Camelpaken. Ikke noe besøk i kjeller grunnet krampeaktig behov for næring akkurat. (27 km av løypa ble gått/stått i sone I)

BIRKEN-LOGG PÅ GARMIN CONNECT
         
  

Nedkjøringene fra Sjusjøen ble en sugende opplevelse, og jeg ble nådd igjen av noen titalls løpere i alle fall. Bl. a. av Magnus som startet rett foran meg i pulje 3. Med et lite skippertak i høyspentlinja greide jeg å holde han innenfor rekkevidde og pigget inn rett bak - men på fire sekunder bedre tid skulle det vise seg. En liten prestisjeseier innad i "Team Andersen" altså, etter at vi hadde det sosialt ved smøreservicen på Dambua. På Kvarstad var jeg usosial og droppet hans andre forsøk på å få feste, slik at jeg var litt foran i sporet før gliden sørget for å utjevne den forskjellen på slutten.
                  
Birken anno 2012 er historie, og vil trolig bli stående noen år som "Knall Birken" med nye, klare løyperkorder både for damer og herrer. For andre gang knallet jeg til med en smørebom, men med fire år til neste skuddår lever drømmen om å lykkes skikkelig. Jeg tror personlig på et liv etter Birken hvert eneste år, og det livet vil alltid inkludere drømmen om å få ut det potensiale en tror en har. Og neste år skal jeg cruise inn til mitt 15. merke og ta Birkebeinerkruset......

Ny skuddårsbom i Birken - del I

Kapittel I - SurveBirken:



Det var utsikter til knalltider i Birken fra denne poisjonen på lørdag morgen.

Skuddår og rekordføre i Birken - og smørebom ser ut til å høre sammen for min del. På rekordføret i 2008 gjorde jeg århundrets fadese og startet på rubba ski selv om det hadde frosset på om natta. De hadde jo vært pefekt dagen før!! Resultatet ble to omsmøringer slik at det usynlige merket ble greid med et nødskrik selv om det også ble løypepers med 3.23.06 Etter det har jeg sluttet å gjøre noe "lurt" og hatt brukbare resultater ut fra egne forventninger, og persen ble i 2010 senket til 3.21.17. Smøretipsene er blitt fulgt til punkt og prikke etter at smøreservicen til Swix redda meg etter bomskuddet sist det var skuddår.

I år var det ingen store værforandinger den siste uka, og jeg var uvanlig trygg. Klisterføre og rekordforhold og jeg hadde kontroll på alt - smøring inkludert. Formen den siste uka etter en habil HalvBirk var stigende. Endelig skulle det bli en tid i Birken å skryte av etter at jeg var pasende forbanna på meg sjøl etter at jeg rota bort forrige mulighet i 2008. Jeg har aldri hatt klisterhjerne, og hadde glemt en liten filleting: Smøring med klister! Dermed ble det helbom selv om jeg mente jeg hadde fulgt ekspertenes råd til punkt og prikke. Skiene ble både glidet, rillet og påført klister etter alle kunstens regler. Tidligere erfaringer med klister har vært for tjukt og for mye. Denne gang ble det både tynt og jevnt. At jeg ikke kan alle smørekunstenes regler ble tidlig klart. Jeg hadde nemlig både dårlig feste og glid. Ifølge de samme ekspertene gir et tynt, glatt lag med smøring mer sug enn en tjukt, knudrete lag i sånne porselenspor som vi hadde i utforkjøringene på lørdag.
         

53 innlegg med Birken-erfaringer på min facebook-profil
        

Festet var dårlig fra første fraspark, men i forvissning om at det alltid er tørrere lenger oppe valgte jeg å fortsette å dra meg opp på armene over Dølfjellet. Ned mot Dambua kom et nytt sjokk: Jeg hadde enda dårligere glid enn feste og ble parkert av samtlige. Ut på myra følte jeg det bråstoppet, og jeg måtte stake mens den ene etter den andre forsvant bortover flata. Ved Dambua hadde Swix en kjærkommen smøreservice og valget ble enkelt. Jeg måtte i alle fall ha feste opp til Raudfjellet og Midtfjellet. Jeg bannlyste universalklister, men fikk med maskinelle hjelp kjapt lagt på et nytt lag av samme slag. Jeg måtte ha smurt for tynt, var dommen. Jeg la avgårde med godt mot. Nå skulle det kjøres - i alle fall i motene! Det ble det ikke noe av, gitt. Skiene var akkurat like glatte - bakover, og jeg slo umiddelbart motoren over på turmodus. Jeg gadd ikke å fylle på gel og andre godsaker fra sekkelomma og ga blaffen i å gjøre noe med skiene på Kvarstad. Lystavla fortalte at jeg hadde ti minutter til gode på merket, så jeg fortsatte min søndagstur oppover lia.....

Fortsettelse følger........(kapittel II - KnallBirken)

Habil HalvBirk

Birkebeinerene Torstein Skevla og Skjervald Skrukka var tilbake
i levende 905 år etter sin sagnomsuste tur over fjellet.

Helgas opphold på Sjusjøen ble av det solrike slaget. Lørdag skled jeg nedi Sjøsæterlia og kikket på 3500 Inga-låmi damer og bare koste meg i sola. Mens det var skapt føre nedover, ble det heller sugende og glatt på oppturen som heldigvis var unnagjort før den berømmelige vind og snø-kula kom og skapte dramatikk på Birkebeineren Skistadion.
Søndagen var det igjen påskestemning fra morgenen av da jeg kikket litt på UngdomsBirken og gjorde de siste forberdelser til HalvBirken. Noen få kuldegrader fra morgenen av ble ganske raskt til pluss før jeg fikk startet litt over kl 11, og jeg la et tynt lag VR50 oppå VR45 for å ha feste opp Gjestbodåsen etter 5-6 km. Jeg hadde bevisst lagt bare 2-3 tynne lag med voks uten å varme de inn en gang i forvisning om at det ville bli glatt på de siste 2 km "åkke som". Det fungerte som forutsatt. Jeg kunne nok tenkt meg litt sikrere feste halvveis i bakken opp igjen til skistadion, men gliden er og blir alfa og omega i "StakeBirken". De raskeste fra Team Birken staket også hele løypa på skøyteski. Jeg er heller ikke fremmed for tanken av å prøve selv, men jeg bør nok teste staking i litt høyere fart og over tid før jeg gjennomfører det "stuntet". Kanskje en idé i Narkuten, påskerennet i Tufsingdalen, hvis det blir vanskelige smøreforhold i  år?

De 14 første km tilbake til skistadion gikk unna på 46 minutter, og ryggen var egentlig glad for å kunne få avveksling med litt diagonal innimellom. Det var ca. 270 mann i klasse HM40, og jeg fant ganske raskt plassen min anslagsvis mellom nr. 20 og 30. Med unntak av noen få som gled bedre i de kvasseste nedoverkjøringene, holdt jeg plassen min gjennom hele løpet. Etter hvert som jeg kviknet til etter min sedvanlige "slow start", greide jeg å holde brukbar frekvens på pigginga. Beina holdt dessverre hviledagen hellig, og trenger riktig stimulans for å våkne den siste uka. Jeg velger derfor å kjøre to skiøkter tirsdag og torsdag med noen korte, halvharde drag for å vekke dem opp fra vinterens dvale. De må være med opp til Dølfjellet og i Kvarstadlia, ellers blir det ikke noe moro!

Etter ca. 20 km med Knut Tore Jevnesveen fra Team Sport 1 Lillehammer på slep. Foto: Stein Arne Negård.

Nedkjøringen fra Sjusjøen gikk søndag på drøye 34 minutter og forteller at det var rimelig skarpt føre samtidig som jeg greide å jobbe bra der det var nødvendig. Til sammenlikning har jeg brukt 37-38 minutter de tre siste årene under den ordentlige Birken. GPS-en fortalte om drøyt 55 km/t på det høyeste, men alller mest fornøyd er jeg med at jeg greide å blåse ut såpass at jeg fikk smake litt på den røde sona som "Kaggis" er så opptatt av når han kommenterer langløp eller sykkel på TV2. Jeg fikk blodpumpa opp i 158 "omdreiniger" dvs. 93 % på toppen av Gjestbodåsen uten at jeg følte meg sur. Alt i alt en habil HalvBirk for min del, men  uten godfølelsen. Jeg skal være litt latere enn vanlig, men trene like hyppig som jeg er vant til den siste uka. Bare korte økter med bra trøkk! Jeg har aldri fått det til å klaffe med bare å hvile meg i form, og en kropp som er vant til å trene hver dag fungerer best med det.

Resultat-og seedingsmessig betyr ikke HalvBirken all verden. Totalt ble det 64. plass av drøye 700 fullførende og akkurat på 10 prosenten også i klassen som nr 28 av 275 over 40 år. Tida ble 1.20.09, ganske akkurat fem minutter raskere enn i mitt forrige og eneste forsøk for to år siden. Joda, ingen tvil om at pila peker oppover og at jeg begynner å glede meg til komme igang på Rena for 18. gang - og forhåpnetligvis fullføre for 17. gang - og aller viktigst innefor merkekaravet for 14. gang. Jeg har ingen planer om å endre på den vanen jeg etter mye tre års strev la meg til i 1998.....

Seedingstabellen sier at søndagens generalprøve bare ville kvalifisere meg til pulje 5, det samme som alle seedingsrenn før i vinter har gitt. Jeg har imidlertid pulje 3 fra fjorårets renn og starter kl 0815 på lørdag.

God "tur over fjellet" til alle bakkerolfen-lesende birkebeinere! Tur og tur, fru Blom! Aldri går jeg en "tur" som innebærer så mye pes rundt seg som Birken. Jeg prøver defor å huske Bjørn Tvedts fortreffelig ord som kom fra den vittige Veldre-karens munn sist det var skikkelig dårlige forhold i Birken: "Neste år skal Birken bli frivillig, Rolf!"
      

Garmin Connect: HalvBirken

 

Kondis-kollega Finn Olsens bilde etter målgang viser en brukbart fornøyd  "halv-birkebeiner"som satser på å bli helt fornøyd på lørdag. 

Reportasjen min på kondis.no

Moroa har begynt!

Etter mye og god trening helt siden jul, toppet med konkurranser som har vært preget av akkurat det, er det med ukuelig optimisme jeg går den neste måneden i møte. De to uhøytidelige konkurransene som ble gjennomført lørdag og mandag var begge oppløftende - med tjue timers trening i bein og armer den siste drøye uka.

Lørdag ble det et ganske nøyaktig 6 km langt løp innlagt i Kondis' årlige landsmøte, denne gang også med 50-årsjubileum. Løypa måtte gjøres om og ble løpt i en 1,5 km lang strekke tur-retur to ganger, dvs. med tre 360 graders vendinger fordi det var skummelt glatt på et parti av den planlagte og oppmålte 5 kilometeren. Litt vind og 30 meter høydeforskjell gjorde den ikke spesielt lettløpt, og jeg visste at jeg ville slite med å får opp pulsen etter vinterferiens belastninger.

Jeg og et par andre rotet litt ved rekognosering av løypa, og starten kom altfor brått på. Sjokkstarten straffet seg litt på den andre halvannen kilometeren, men ellers holdt jeg trøkket overraskende bra oppe. På oppløpet ble jeg innhentet av Frode M. som moste meg etter å ha regisrtert at jeg kikket meg febrilsk bakover på slutten. Lite taktisk av meg etter at jeg måtte gi opp å tette luka framover, bl.a. til Cato H. som hadde tatt turen sørover fra Sortland. Prestisjetap de luxe med ett sekund og 23.17 på 6 km (3.53 pr. km) var likevel ikke noe å skamme seg over. Beina vil garantert føles lettere allerde ved neste løp som blir avslutningen av Snøkuten til uka. Selv om det er mer pulsreserve å hente ut, er det x antall uker siden jeg har loggført intensitet 4 i treningsdagboka. Faktisk fikk jeg presset meg opp i 92 % i spurten. Takk for hjelpen, Frode! Neste gang er det jeg som har den ekstra motivasjonen og kommer bakfra! :-))

Stig A. Vangsnes foreviget Frodes opphenting (og min helhjerta kamp) ved Valhall  slik:



Mandag var en historisk begivenhet for oss som har Ørtjernrunden i Stavåsen som lokal favorittrunde. Strandbygda inviterte til hodelyktrenn på nullføre og nysnø. Etter at jeg gikk glipp av Hernes' sitt renn i "mørten" tidligere i vinter, var jeg klar til dyst sammen med 14 andre løpere fra Strandbygda og Hernes. Jeg har følt med særledes pigg på stakinga den siste uka, og dro til bortover jordene i starten. Da den nesten sammenhengende 4,5 km lange bakken startet ved Sundsvoll, kom Otto i sin energiske takt og jeg hadde verken feste eller styrke i frasparkene til å følge. Likevel ble det 2 x Rune (Løchting og Gilde) å fighte med nesten helt til mål, og jeg fikk nok en gang tatt ut det jeg hadde. 54.30 på 16,5 km er i alle fall pers i runden etter å ha rundet på Ørtjern etter 31 minutter. Pulsen kom nok en gang opp i rød sone, og fem minutter bak Helge og Marius i tet er godkjent selv om jeg ufrivillig måtte gi den ene Rune'n noen meter på Stavåsmyra. Morsomt renn, selv om det ble kluss med tidtakinga. Jeg regner med at debuten blir fulgt med flere sanne lange klubbrenn som jo er "creme alá creme" for oss skal skumme fløten av formen i løpet den kommende måneden.

Fra v.: Helge, Ulf Erik og Marius utgjorde i første rekke favorittene i den første offisielle konkurransen som er gått i Ørtjernrunden - såvidt meg bekjent.

Reportasje og resultater fra landsmøteløpet

Løpslogg fra Landsmøteløpet

Reportasje og resultater fra Ørtjernrunden

Løpslogg fra Ørtjernrunden