"Godt kämpat" i UltraVasan

Et etterlengtet bilde som jeg tok meg tid til å ta selv
på oppløpet lørdag ettermiddag.

Hva gjør man når man kaller seg løper og er sjanseløs på å innfri egne forventninger i forhold til tider? Jo, man kan innse sine (forhåpentligvis midlertidige) begrensninger i forhold til fart og heller løpe sakte og langt - ultralangt. Helt siden jeg fikk plass i UltraVasan i tolvte time i fjor høst en gang, har den vært en drøm - og drømmer vil en jo så gjerne skal bli realiteter.  Og en drømmehelg ble det!

Jeg hadde en meget enkel logistikk i forbindelse med min deltakelse i den historiske premièren siden jeg fikk tilbud om en av de ledige plassene til den aktive Romerike Ultraløperklubb. Bussen gikk nesten forbi døra mi fredag ettermiddag med 16 andre forventningsfulle deltakere - de fleste mer rutinerte ultraløpere enn meg som bare sporadisk har prøvd meg som ultra(light)løper. Reiseleder var Erik "Norge-på-langs" Nossum, og gjengen var for øvrig en miks av "gamle" kjente og nye bekjentskaper for meg - alle passende selvhøytidelig med en god porsjon humor og selvironi. Takk for turen til alle som eventuelt leser Bakkerolfens løpende oppdateringer!

Romerike Ultraløperklubb med gjester på tur. Her fra turen bortover på fredag. (Fotograf - og sjåfør: Jens Sjøberg)

Min "ultra-CV" så slik ut før helgas tur:

Dato	Konkurranse	Km	Tid
08.12.2007	Bislett 12/24 Hour Indoor Challenge	115,2	12:00:00
25.08.2007	Eidsvoll 6-timers	66,8	6:00:00
23.08.2008	Eidsvoll 6-timers	69,6	6:00:00
22.08.2009	Eidsvoll 6-timers	70,3	6:00:00
23.05.2010	Ulvådalen Ultra	51,5	4:03:47
21.08.2010	Romerike 6-timers	65,3	6:00:00
18.09.2010	UltraBirken	73,0	8:26:03
12.08.2012	Ulvådalen Ultra	51,5	4:13:44
02.09.2012	Romerike 6-timers	64,3	6:00:00
15.09.2012	UltraBirken	57,0	6:00:13

Med unntak av debuten med 12-timers innendørs på Bislett for sju år siden og et realt Birkebeinerløp fra Rena til Lillehammer, har jeg altså kun erfaring fra 6-timers løp eller kortere. UltraVasan ville ergo bli min nest lengst løpetur uansett underlag, og min klart lengste i terrenget. Med fem Vasaloppmedaljer i skapet, var jeg imidlertid rimelig kjent i terrenget vinterstid.

Å løpe distansen trigget meg noe vanvittig på forhånd og overskygget usikkerheten om kneet ville tåle en litt hardere arbeidsdag enn vanlig. Hvor mye "overtid" det ville bli, var ganske i det blå med ukjent underlag og et helt annet treningsgrunnlag enn det jeg forstilte meg ved påmeldingen. Sperretiden var 15 timer og romslig selv om jeg skulle bli tvunget til å gå mesteparten av vegen til Mora. Selv anså jeg alt mellom 10 og 12 timer som mulig. Da jeg de siste dagene oppdaget at medaljetiden var satt på forhånd til 10,5 timer ble det helt konkret og naturlig mål. (På ski er det vinnertida + 50 %.) Kjapp hoderegning ga et "skjema" til 7 min/km, skjønt jeg visste jo at den "cruisekontrollen" måtte justeres underveis etter underlag og høydeprofil.

Ferden fredag gikk rett til startstedet i Berga by som var uvanlig stille i forhold til hva jeg har vært vant til. Det er selvsagt  merkbar forskjell på å ta i mot 15000 skiløpere og knapt 1000 ultra- og 500 stafettlag, men det skulle vise seg at arrangørene tok "lillebror" i Vasa-familien på det største alvor. Akkurat som da jeg gikk mitt først Vasalopp i 1999 ble jeg også denne gang mektig imponert over den svenske grundigheten.

"Waiting for the moment!"

Starten var satt til klokka 5 om morgenen, og dermed blir det noe amputert søvn natta før uansett hvor man er innlosjert. Vi hadde en stor hytte i Sälenfjellet med noen minutters kjøring til start. Klokka to var jeg klar som et lys, og halvannen time senere var det liv  i hele ultraklubben. Vel nede på startområdet var det uvanlig rolig, ikke noe stress med smøring av panikklag, lange køer til doer, leting etter bagasjeinnlevering eller startleden. Jeg kunne bare rusle rundt og føle på ultra-stemningen. Jeg tillot meg å knipse litt med mobilen som jeg skulle ha lett tilgjengelig i lomma bak på CEP-tightsen under hele turen, men det ble så som så med kvaliteten på bildene i grålysningen.

Fra den 3 km slake motbakken rett etter start som ble forsert helt uten glipptak denne gangen.

Skovalget hadde vært klart lenge: Salomon Speedcross med S-Lab Sense i reserve i dropbagen halvveis i Evertsberg. Både behov for demping og allsidighet ift. underlag var avgjørende - og jeg traff perfekt med det valget og slapp å skifte. Påkledningen ellers var litt optimistisk med meldte 10-15 grader. Kort tights var nok, men siden regnet kom tidligere enn varslet var kortermet trøye i kaldeste laget en times tid før jeg fikk tatt på en langermet fra dropbagen i titida.

Man "lærer så lenge man lev(er)er", er det noe som heter, og denne gangen lærte jeg på nytt noe som jeg tydeligvis hadde glemt siden det er "år og dag" siden siste langløp. Jeg måtte nemlig "levere" tre ganger på den første halvdelen av løpet, en gang på en strategisk plassert utedo og senere to ganger i buskene. "Mårud så Mårud - som det heter i reklamen! Rett og slett for mye mat i sekken fra dagen før selv om jeg droppet middagen og satset på brødmat kvelden før. Jeg visste jo egentlig at jeg må få i meg mye av næringen i flytende form i stedet for fast føde før lange løp.

Starten var nesten trolsk med fakler i vegkanten i grålysningen. De første kilometerne går på asfalt før det går over i grusveg. Jeg stod litt langt framme i feltet og ség sakte men sikkert bakover i feltet. Etter hvert ble det mer variasjon med stier og klopper. Det føltes herlig å få variasjon på de først fine barnålstiene, men etter hvert ble det adskillig mer teknisk. Fokus var hele tiden på hælene på løperen foran. Det var større partier som var bløtere og også mer teknisk krevende enn jeg nok hadde forestilt meg. Klopper var det kilometervis av, først nylagte, tørre og fjærende å løpe på, men da regnet kom og gjorde enekelte eldre, skakkere og smalere utgaver sleipere, krevde det fullt fokus.

De første, fine stiene var en nytelse - det samme var tempoet til Tim som passet meg ypperlig. 

Løypemerking var fantastisk bra. De oransje båndene lyste mot deg absolutt hele vegen, km-skilt med nedtelling til Mora og på 100 meteren til den neste av de sju kontrollene. Mellom disse var det ti drikkestasjoner, så jeg skjønte jo hvorfor mange løp uten sekk selv på mitt nivå. Jeg bar med meg halvannen liter med tynn Enervit sportsdrikk i sekken, to Red Bull-bokser, to Tine energibarer, Turmix nøtteblanding og to tuber med energihonning fra Meråker. Som vanlig gikk lysten på søtt gradvis ned - og suget etter salt opp utover i løpet. Jeg fråtset i potetgull og cola der det var mulig, men honningen og det meste av sportdrikken ble med helt til Mora. På de vanlig drikkestasjonene var det nødvendig å halvblande sportsdrikke og vann for å få det ned. Litt sterk blanding etter min smak. Blåbærsuppa som jeg holdt meg unna i starten da magen føltes for full, funka bra og ga energi fra Risberg og helt inn. Eller så ble det å dytte innpå det en har lyst på i godtedisken.

Etter hvert så ble det en del slitne løpere å se rundt meg...

Oppturer og nedturer var det mange, selv om det er uklart i ettertid hvor og når det ene avløste det andre. Tankevirksomheten var begrenset til neste strekke med praktisk anvendelse av barnelærdom om sammenhengen mellom vei, fart og tid. Først med 10 t 30 minutter som den ene parameteren, men etterhvert redusert med en halvtime når underlaget ble lettere og avstanden kortere. Variasjonen med tidlige korte gåstrekker hvor jeg prøvde å lange ut i motene, var nok lurt. Den topplada GPS-klokka ga seg to timer for tidlig, så jeg tok bare noen sporadiske kikk på mobilen for å sjekke regnstykket som hele tiden gikk opp. Oppglødd av bare positiv feedback i form av "Godt kämpat" og "Bra jobbat" av folk langs hele løypa var det ikke mulig å mista trua.

Ingen "walk in the park" i Moraparken heller.

Beina bar, det ene kneet skreik ikke noe mer enn det andre, og alle andre fysiske vondter var i det hele tatt fraværende. Selvsagt var beina  tunge, men ikke verre enn at det gikk rimelig jevnt og trutt å løpe. Jeg var veldig forsiktig nedover pga. kneet, men det var egentlig bare hofteleddbøyeren som "fikk det". Det merktes spesielt etter målgang, mens leggene var helt fine.

Ultra-selfie i de svenske skoger.

En fantastisk positiv løpopplevelse for meg som har vært sulteforet på den slags de siste to årene. Min lengste løpetur ute i Guds frie natur, medaljen ble min og ikke minst - beina (les: kneet) holdt! Plasseringsmessig ble jeg nr. 234 av 622 menn, nr. 248. av 719 fullførende totalt og  nr. 14 av 62 i M50 etter å ha passert 60 løpere fra Risberg etter 35 km.

Flere bilder på facebook: UltraVasan

Mellantider

Split	Klockan	Tid	Sträcktid	min/ km	km/h	Plac.
Smågan	05:51:49	00:51:49	51:49	05:38	10.65	232
Mångsbodarna	07:22:22	02:22:22	01:30:33	06:20	9.48	291
Risberg	08:31:58	03:31:58	01:09:36	06:27	9.31	295
Evertsberg	09:51:35	04:51:35	01:19:37	06:26	9.34	270
Oxberg	11:37:32	06:37:32	01:45:57	07:04	8.49	249
Hökberg	12:41:36	07:41:36	01:04:04	06:58	8.62	239
Eldris	13:48:42	08:48:42	01:07:06	06:35	9.12	233
Mål	14:48:14	09:48:14	59:32	06:42	8.97	234

Løpslogg ( - 22,5 km):