En stravaolikers bekjennelser

Siden det naturligvis ikke finnes noen gruppe for anonyme stravaolikere, kan jeg like så godt stå fram i full offentlighet med mitt avhengighetsproblem. Ja, jeg er en stravaoliker - en ganske så alvorlig lidelse som snikende har utviklet seg fra den mer vanlige formen for stravaisme.

I likhet med mange andre misbruk, startet det hele med kontakt med et nytt miljø for vel 3 år siden. Riktignok skal jeg ikke se bort fra at jeg er arvelig belastet med gener for tvangsstyring og systematikk, men jeg havnet ikke ordentlig i uløkka før det dukket opp noen dårlige kamerater som spanderte billige impulser for å pirre nysgjerrigheten til en hypermosjonist midt i sin andre og mest sårbare overgangsalder.

Det hele har som sagt utviklet seg gradvis, og i noen edruelige øyeblikk greier jeg nå å se symptomene på min egen lidelse. Det er ikke lett å peke på når det hele gikk over styr, men jeg har for lengst passert stadiet da trening hadde egenverdi. Nå dreier alt seg om å tilfredsstille Strava og alle følgerne som i de fleste tilfeller ikke innser sin lidelse. Min erfaring er at den dagen vil komme, hvis ikke dette tankevekkende innlegget vil redde noen fra rusen.

Det begynner i det små, gjerne bare med en kudos eller to daglig og noen comments på turen du har slept deg igjennom. Etter hvert må du ha mer. To økter om dagen, synkronisering av treningsselfies via instagram og fancy titler selv på de mest hverdagslige øktene, er noen av signalene du bør være obs på - hvis du er i stand til å se deg selv i fadenskapens lys.

For meg er selv ikke Strava Premium dop nok lenger. Jeg misbruker daglig endorfiner ved hjelp av Endomondo og får stadig nye dårlige kontakter via Garmin Connect uten å pushe. Det hele er ren rutine. Bare å legge fra seg rusklokka med innebygd GPS ved PC-en og så er jeg på galeien på 1-2-3. Og her prater vi ikke om ei ordentlig kule i helga, men 7 dager i uka, 52 uker i året!

Eksempel på daglig rusing!

I skrivende stund er jeg inne i min vanskeligste periode noen gang i mitt treårige avhengighetsforhold. 19. april i år kom nemlig nok et middel på det norske markedet som har gjort at jeg har gått fra vondt til verre. Paradoksalt nok er det også statlig støttet, og min arbeidsgiver har i beste mening gått inn og spandert dopet på alle ansatte i to måneder til ende!

Det blir ingen fridager på Hard Rocxen disse to månedene, nei......

Jeg snakker her om "Sykle til jobben-aksjonen" som for meg i en typisk høyrisikogruppe har blitt til "Ruse seg til jobben-aksjonen". Nå dreier tilværelsen seg om poeng, km, timer og antall økter også på jobben. Det hele er organisert etter det gamle splitt-og-hersk-prinsippet. Arbeidsstokken er delt inn i lag på fem og fem, sikkert i beste mening for stimulere til økt sunn og sosial aktivitet. Det som de ansvarlige nok ikke har vurdert, er at dette fort kan kan bli dråpen som får treningsbegeret til å renne over for oss med en allerede stravasiøs treningshverdag.

Hvis det skulle finnes noen av Bakkerolfens lesere som ikke er rammet av denne sykdommen som stravaolisme jo er, tar jeg her med noen eksempler på symptomer som du kan være obs på hos naboen, arbeidskollegaen eller andre som du bør bry deg om:

Sykling, gåing eller løping rundt og rundt i nabolaget eller i egen hage etter å ha kommet hjem fra jobb eller en tur i skogen. Det er i så fall et sikkert symptom på poengsyke relatert til Sykle til jobben-aksjonen. Det er nemlig bortkastet å gi seg før en har rundet neste halvtime.

Eks på poengsyke

Et annet faresignal kan være radikal endring av samtaleemner i lunsjen. Hvis det er slutt på den koselig praten om trivielle emner til fordel for lange avhandlinger om gårsdagens tre supereffektive økter for å score full poengpott - eller om nyerobrede KOM-er/QOM-er (King/Queen og the Mountain) er det grunn til å slå alarm og i første omgang ta det opp med sjefen, verneombudet eller bedriftslegen.

Det aller mest typiske symptomet er imidlertid utsagn som: "Dersom det ikke er logget på Strava, så har det ikke skjedd" og "Bortkastet trening" underforstått fordi telefonen eller pulsklokka gikk tom for strøm slik at hele eller deler av turen ikke ble logget på Strava eller en liknende styggedom......