Med fullt fokus uten lange planer

Med fokus på tøying på Terningmoen sist lørdag.

De fleste jeg liker å leke med, dvs. konkurrere med, er godt i gang med løpsseseongen. Jeg har vært litt avventende og har prøvd å ha de kloke orda jeg ofte fikk med meg da jeg stod på farten hjemmefra i ungdommen: "Ta tida til hjelp!" Underforstått å være tålmodig! Ikke alltid min sterkeste side, men "man lærer så lenge man lever!".

Etter at det for et par måneder siden ble konkludert fra faglig hold om at resepten på de "evigvarende" kneproblemene mine er riktig styrke- og bevegelighetstrening, har jeg prioritert det. Styrke har vel vært i fokus rimelig systematisk alle de tre årene med skader, men det har tydeligvis blitt for ensidig på framsida av lårene. Nå er det fokus på styrking av hele strekkapparatet i beina, inkl. stabilisering av hofta.

Den aller største endringen jeg nå har gjort er fokuset på bevegelighetstrening. Litt "back to basic" der også med ca. et kvarters stretching foran og bak fra hofta og ned etter hver løpeøkt.  De siste ti årene har det det mer eller mindre bevisst blitt forsømt. Mest bevisst forsømt siden en av grunnene er den store tøyningsstudien som jeg selv deltok i for ca. åtte år siden. Der ble det konkludert med at tradisjonell tøyning bare hadde marginal effekt i forhold til skader. Det må nevnes at jeg var med i kontrollgruppen og ikke fikk lov til å tøye i det hele tatt i forsøksperioden. Jeg ble påtvunget dårlige vaner, for å si det sånn.

Jeg har nemlig alltid følt for å tøye, spesielt etter løping, og prioriterte det også i min egen kroppsøvingsundervisning. For å sette mål på vektlegginga  i egen trening så avslører mine treningsdata at jeg "i mine beste år" løpsmessig i snitt satte av en time  i uka med tøying . De siste ti årene har jeg knapt brukt en time i måneden. Siden skiene ble satt bort for to måneder siden har jeg tredoblet tida til tøy og bøy, og er ikke i tvil om at det er en medvirkende grunn til at jeg nå kan løpe tilnærmet smertefritt.

Apropos løping og skynde seg langsomt, så er jo det bokstavelig talt lett for tida. Jeg har nemlig prøvd å skynde meg litt på minst en intervalløkt i uka denne våren, i hovedsak 4-6 x 1000 m. Det har vært ganske brutale møter med virkeligheten. Med år og dag uten systematisk "fartstrening" er det en halv evighet opp til det nivået jeg var på "som ung og sprek 53-åring". Fra å starte med 4 x 1000 m såvidt under 4.30-fart (i terrenget) i begynnelsen av april, er jeg nå i stand til å løpe 6 stk. rett i overkant av 4 blank, så det går da riktig vegen....

Som overskriften hentyder, blir det altså ingen lange utfordringer i år, i all fall ikke før helt på tampen av sesongen. Jeg liker å ha noe absolutt å jobbe mot, og i år skal jeg under 40 minutter igjen på mila og under 1t 30 min. på halvmaraton. Punktum! Det kommer nok ikke til å skje før til høsten. Enn så lenge skal det trenes systematisk med noen konkurranser som distansetrening når overskuddet er på plass og jeg er sikker på at beina tåler det. Det vil nok begrense seg til 5 km i Elverumtrimmen på "softstier" hver mandag fram til Birkebeinerløpet. Der har jeg et realistisk delmål om å sette pers siden jeg ikke har løpt dagens løype "med to hele bein".

Det har blitt to fullt godkjente løp i Elverumtrimmen hittil i år.

PS! Det er ikke lett å skynde se langsomt fikk jeg et nytt bevis på sist helg. Etter åtte intervalløkter på mjuk skogsbunn, følte jeg meg klar for årets første baneøkt i lekegrinda på Terningmoen. Etter en oppløftende følelse og fart i  6 km, kom blåmandagen med en stiv venstre legg. Dermed blir det en ny periode med løpefri uten at det er noen grunn til panikk - foreløpig i all fall. Med vel 50 km i uka både i april og mai og drastisk bedring av mine PFS-symptomer, har jeg kommet så godt i gang som jeg nøkternt sett kunne håpe på. Med brukbart grunnlag kan en ukes ufrivillig løpepause også slå positivt ut og gjøre at jeg stiller med overskudd ved neste korsvei.

Km løping de ti siste ukene.