Runde på runde i Veldremila

Arild hadde nok mer grunn til å ha trua enn fartsholder'n
som virker veldig fokusert på oppgaven......

 Torsdag denne uka stilte jeg ganske så forventningsfull opp på Sveum Idrettspark i Brumunddal for å prøve meg på en 10 000 m på bane for første gang på sju år. Med et definert mål om sub-40 på mila i løpet av året, finnes det ikke noen mer absolutt test på kapasiteten enn å løpe runde på runde på en bane.

Opplegget var perfekt med lette bein etter sist helg uten trening(!) og avtalt spill med Arild som også hadde sikta seg inn på samme tid, dvs. 1.36 pr. runde. Forholdene var også fine med lett overskyet og lite vind - men 22 grader var i varmeste laget. Her var det heller ingen "umulige" motbakker i sikte som sist i Sjusjøløpet.

Etter en lett oppvarming med Hoka Clifton var det på med noe enda lettere, nemlig Asics Pirahna med null demping og nesten null vekt (125 g). 26 løpere var på start og jeg og Arild fant fort plassene våre i bakre halvdel av feltet. Fokuset var på ikke å løpe en meter raskere enn 4-blank fart, og vi cruiset avgårde etter klokka. Mens det i "gamle dager" var umulig å løpe første runde sakte nok, havnet jeg som tiltrodd fartsholder to-tre sekunder bak skjema fra første runde. Etter seks runder var jeg allerede oppi 1.40, og Arild fortsatte i samme tempo mens jeg sakte men sikkert ble lenger bak. Dermed ble det et sololøp med stadig økende rundetider som ikke stabiliserte seg før på 1.45 (4.15 fart).

Baneløp runde på runde er en mental greie for utrente hjerner og bedre blir det ikke når en må holde farten selv. De som når deg igjen, er du sjanseløs på å følge og de du når igjen får du heller ingen hjelp av. Med autolap på GPS-klokka hadde jeg i alle fall kontroll på tider og antall runder - i motsetning til noen av damene som jeg nådde igjen som løp i mål før meg! Jeg prøvde så godt jeg kunne å ta en runde om gangen og hele tida stabilisere tidene. Bortsett fra en spurtrunde på 1.34 for å unngå å se 43-tallet, er det eneste positive at jeg i alle fall greie å holde pulsen ganske stabilt på 90 %.

Lang lang rekke allerede etter 50 m. (Foto: Bjørn Grønvold)

Hvordan kan spriktet mellom ønsket og reell situasjon være så stor? Som jeg måtte spøke med rett etter målgang er ikke to bak skjema så verst. Det som er ille er at det er to runder og ikke sekunder det er snakk om! Vel, selvsagt er det bare å innrømme at ambisjonene var urealistisk høye for tidlig i opptreninga. Jeg fikk herved et forvarsel på at 40 på mila greier jeg nok ikke i år, men jeg kommer ikke til å gi meg uten kamp. Fortsatt tror jeg hovedproblemet er at spensten i steget svinner hen og gjør teknikken veldig uøkonomisk. Samtidig er nok o2-kapasiteten for dårlig. Jeg får ikke nok luft, og da er det naturlig at det er de største muskelene i låra som får det. Jeg løper meg ikke skikkelig sur, og minutter etter målgang kunne jeg fortsette med flere runder - både på Sveum og med selv....

Etter de nødvendige runder med meg selv, er jeg nok nærmere å greie mitt eget "B-krav" for sesongen på halvmaraton. 4.15 farten som da trengs har jeg inne, og stayer-evnene har alltid vært bedre enn tempoegenskapene, så da er nok Oslo halvmaraton neste absolutte test. Før den tid skal jeg spisse formen med jevnlige korte, konkurranser for å få de nødvendige maks-o2-øktene jeg ikke greier å gjennomføre alene. I tillegg skal hoppetauet  brukes flere ganger i uka framover. Med det kjenner jeg veldig tydelig at rumpa siger ned etter bare et minutts jumping, og samtidig får jeg få vekket leggene til live igjen. Akkurat nå kjennens det ikke som de er i bruk. Normalt skulle vel 10 000 m på bane i sko helt uten demping merkes akkurat der...

Personlighet hos ultraløpere og syklister

Mot målet i UltraVasan i 2014.

Sist vinter svarte jeg som deltaker i UltraVasan på et spørreskjema om personlighet. Spørreskjemaet ble lagt til grunn for en grunnleggende undersøkelse om hva som driver mennesker til å gjennomføre et løp på ni mil. Studien hadde fokus på personligheten til ultraløpere og syklister, og invitasjonen gikk ut til deltakere i Vasaloppets sommeruke 2015. Svarene fra 214 løpere i UltraVasan ble sammenliknet med 145 syklister i Cykelvasan i 2015. Nå er studien er fullført og resultatene offentliggjort og er å lese i sin helhet her:


Personlighet hos ultralöpare och cyklister. En jämförande studie av the Big Five hos deltagare i Ultravasan och Cykelvasan 2015. Högskolan i KristianstadHer er Emelie Bröms & Andreas Hultenmo egen oppsummering av studien:

"Totalt sett kan studien konkludere med at løpere var mer åpen og mindre utadvendt enn syklister, men forskjellene var relativt små. Kanskje det sier mer om personligheten til de som deltar i lengre løp enn forskjellene mellom løpere og syklister som sådan? Resultatene viste også at syklister er mer resultatorientert enn løperne. Mens syklister forsøkte å oppnå en viss tid var løpere mer interessert i utfordringen i løpet som sådan og selve gjennomføringen.

Denne bestemte forskjellen kan være knyttet til de forskjellige personligheter, særlig åpenhet - noe som her betyr åpenhet for nye inntrykk og opplevelser Det er noe som et løp over ni mil kan sies å bety, sammenlignet med en sykkelløp over samme distanse."

DEN følelsen etter UltraVasan i 2015.

Mine tanker om konklusjonene er først og fremst at forskjellene nok sier mer om deltakere i lengre konkurranser enn løpere og syklister generelt. Et løp på 90 km er en helt annen konkurranse enn samme distanse på sykkel i og med at tiden er godt og vel det dobbelte. Dermed krever det også andre egenskaper - eller personligheter om du vil

Det andre som slo meg var dette med at løpere er mer åpen - men mindre utadvendte, noe som jeg ved første øyekast oppfattet som en selvmotsigelse. I hypotesen i studien blir imidlertid i alt fem forskjellige personlighetsdrag definert, og ultraløpere forventes i større grad å være "ensomme ulver", dvs. at de er bedre på å fokusere og stenge ute ytre faktorer sammenliknet med syklistene. Noe som studentene fant ut stemte selv om det ikke var store forskjeller.

Det med åpenhet underveis på ferden mellom Sälen og Mora er også noe jeg nokså naturlig knytter til tempo underveis. Selv har jeg aldri syklet distansen, men tidsmessig blir jo det ganske likt som på ski som jeg hadde gjort 5 ganger før mitt første av to deltakelser i løpet. Landskapet er jo forskjellige fra vinter til sommer, men jeg opplevde helt klart løypa annerledes og mer variert i UltraVasan enn i Vasaloppet. Altså noe som stemmer godt med studien. At jeg også var mer opptatt av gjennomføringen enn bare resultatet stemmer nok også bra for mitt vedkommende selv om jeg ved min andre gangs deltakelse i UltraVasan i 2015 var veldig fokusert på skjemaet mitt på 9 timer....

I motbakke i Sjusjøløpet

Klokka stoppet for seint på Sjusjøen. (Foto: Erik Haugen)

Første helga i august var det på tide å pynte opp på brøstkassa med en nummerlapp igjen - en kortreist sådan. Sjusjøløpet til og med i treningsrunden min rundt Sjusjøvatnet hvor jeg har svima rundt i halvvåken tilstand på utallige frokostrunder er vel det nærmeste jeg kommer å kunne løpe ei løype i blinde!

Jeg har brukt runden som distansetest i mer våken tilstand også, men jeg har ikke noe eksakt tall på hvor mange ganger jeg har løpt den mila rundt vannet siden jeg ble Sjusjøboer i 2003. At jeg i alle fall har 10 runder hvert år er ingen overdrivelse, ofte annenhver gang med- og motsols.

Det var en todelt hensikt med å stille på kortutgaven akkurat som i min forrige konkurranse i Femundløpet for 6 uker siden. Jeg trenger sårt distansetrening i litt høyere fart enn det ville blitt i den seige halvmaraton-løypa i Sollifjellrunden. Dessuten fikk jeg dekket løpet bedre for kondis.no enn hvis jeg skulle være borte i over to timer som jeg brukte i fjor.

En skulle tro at en runde som følger vannet er ganske så flat, men det stemmer ikke helt på Sjusjøen. På lørdag føltes som det var enda mer motbakker enn jeg visste om. Etter en lett km fra start oppe på stadion ned til vatnet, merket jeg at lårene ikke ville være med på det hodet var innstilt på i de slake stigningene på østsida av vatnet. Jeg seig bakover i feltet som bestod av 90 løpere samtidig som jeg gispet etter pusten og følte bokstavelig talt på kroppen at det ikke kom nok o2 til lårene. I den bratte kneika etter en sørpete sti i sørenden av vatnet måtte jeg til og med gå for å komme meg opp. Litt overraskende egentlig etter en uke med fokus på å få overskudd med to uvanlige fridager og to økter for å få fart, 6 x 1000 m I4 på bane på tirsdag og 15 x 1 min I3 i Sjujsøløp-løypa på torsdag.

Heldigvis er det også noen utforbakker, og nedover Rømåsvegen var jeg igjen ajoúr og vel så det med 2-3 løpere som jeg måtte gi luke til oppover. Etter demningen på vestsida går det litt opp og ned, og det ble igjen en mental berg-og dalbane før jeg begynte å grue meg for den harde avslutningen opp igjen til mål. Merkelig nok greide jeg å hente to til der og følte meg ikke riktig så "astmatisk" lenger. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men antakelig var ikke de andre like godt forberedt på den seige avslutningen og stoppet enda mer opp. Fart er som kjent en relativ størrelse..

Akkurat som under KM i terrengløp i vår (der jeg ble desidert sist) presterte speaker
Håkon Marius Kvæken å skryte uhemmet av engasjementet til undertegnede. ...

Ulempen med å løpe en så kjent løype for meg, er at jeg blir veldig fokusert på hvilke tider jeg bør prestere. På forhånd mente jeg bestemt at 45 minutter burde være realistisk på 10,2 km når persen på trening i selve runden (Sjusjøvatnet rundt på 7,6 km) er på 33.15. Med 1 km utfor i starten og 1,5 km i mot og myr på stadion til slutt, var det et edruelig anslag. Fasiten sier at Bakkerolfen anno august 2016 er to minutter bak skjema. Jeg brukte som antatt 4 minutter på den første, og 8 minutter på den siste halvannen km, men tida nede ved vannet var akkurat to minutter dårligere enn persen - satt alene på trening. Riktig nok for ni år siden med likavæl, da gitt!

Hvorfor følelsen var så til grader delt er jeg litt usikker på. Mangel på konkurranser og max-o2-økter i juli er en mulig teori. Jeg er i alle fall glad det ikke var motbakkeløp denne gangen, og jeg er veldig i tvil om jeg har noe i de fine, lokale motbakkeløpene å gjøre idet hele tatt i høst. Skal jeg innkassere sub-40 på mila og sub-1.30 på halvmaraton i år må det nok prioriteres både mht. trening og konkurranser.

En annen mulig årsak til motbørene i den første konkurransen kan være at jeg ikke hadde restituert meg muskulært etter to litt uvante og intense økter på rappen. Kroppen føltes helt fin, men lårene var beviselig ikke det. Den bedre følelsen mot slutten av løpet tyder på at det var noe som satt i før start. At jeg som vanlig var mer opptatt av å ta bilder på  halvmaraton enn å tøye ut var heller ikke helt ideelt.

Ok, løpt er løpt og spist er spist. Det ble en ny bekreftelse på at jeg passer utmerket som listefyll ganske så midt i massen med 39. plass av 90 startende og 3. plass av 5 i klassen. Ikke noe unormalt for tida, men 10 minutter bak vinneren på en 10 km har jeg forsatt litt problemer med å godta - selv om Devon Kershaw ikke er noen sinke og Kristin SS heia mye mer på han enn meg....

Morsomt er det åkke som når jeg løfter blikket litt opp fra egen navle og ikke glemmer alle "sambygdinger" på Sjusjøen som heier på et seigt skinn og etterpå prater opp Kondis. Jeg må også vedgå at det er morsomt å stille på streken med gode utøvere uansett idrettsgren, så da må en bare finne seg i å bli skjøvet lenger ned på lista.

Med 168 løpere på de to distansene på Sjusjøen ble det en oppgang på gode 30 % fra den forrige deltakerrekorden, og til tross for at det var flust av andre flotte terrengløp å velge mellom denne helga. Det var nemlig en hard prioritering av meg å velge bort Kongsvinger Maraton for første gang på 16 år siden de løpene falt på samme dag. Neste år håper jeg Sjusjøløpet blir en uke etter igjen. I år valgte jeg i alle fall riktig mht. værforholdene som var ganske så idéele på fjellet med oppholdsvær, lite vind og 15 grader.

Topp toppdekke i den nye BB-rittraséen

Tidligere i sommer la jeg ut en innlegg her på bloggen med mange bilder fra den nye traséen for Birkebeinerrittet fra Sjusjøen til Avskåkelia her: Ny trasé for Birkebeinerrittet fra Sjusjøen 

Da ble jeg opplyst om at det ikke kom til å bli lagt på noe finere topplag i den snaut 5 km lange traséen. Det er nå på det nærmeste utført og birkebeinere på to hjul kan belage seg på høy fart uten fare for overraskelser pga. løs og grov grus.

Her kommer bilder tatt tre uker før de første kommer susende nedover lia i FredagsBirken den 26.08
(Klikk på bildene for stor utgave i serie):

Opp fra kulverten under Sjusjøvegen

Ivrige BB-ryttere bes om å vente med å teste topphastigheten til arbeidet er helt ferdig

Fast og fint i den berømmelige "plogebakken" etter Nordsetervegen.

Gjerde er satt opp der den nye ritt-trasé svinger inn på ski-traséen. Blir det reklamer her tro?

Her går det unna både på ski og sykkel.

Tromling av toppdekket pågikk fredag 5. august. Bilkjøring er fullt mulig med ikke særlig populært

Traséen blir nesten like fast som asfalten ned fra Sjusjøen - og i all fall jevnere enn asfalten på Sjøsætervegen....

Der traséen passerer bunnen av Birkebeinerbakken er det foreløpig mjukt  og bløtt.

Fra der ritt- og ski-traséen skiller lag, er det fast topplag av jord fra før.

Med veien som mål i sommertreninga

Bena har blitt flittig brukt på Sjusjøen i sommer.

Planen for juli var å samle mest mulig km med joggesko, gjerne 300 km. Fasiten viser at det manglet bare en løpetur på at målet kunne hakes av som oppnådd. 280 km er uansett et solid innskudd og det beste løpsgrunnlaget jeg har lagt i en måned på fire år. I tillegg har det blitt over et tresifret antall km både til fots, stakende på rulleski og på sykkel. Til sammen ble det 646 km og 73 timer fordelt på 47 økter på julis 31 dager.

Bak tallene skjuler det seg imidlertid et anseelig antall halvlange fotturer, nærmere bestemt 14 turer på til sammen 25 timer. Det kan vel diskuteres om gåturene bør regnes med, men i de to foregående ultrasesongene hadde det absolutt relevans. I år er fokuset å løpe raskere i stedet for lengre, så da er disse turene mest å se på som restitusjonstiltak.

Selv om jeg fortsatt opplever det å løpe i ønsket konkurransefart både på 10 km (4.00 min/km) og halvmaraton (4.15 min/km) som en kamp fordi jeg totalt mangler flyt i løpinga, går det i alle fall riktig vei. Nå er det vel ikke så rart at jeg føler at jeg "stamper i myra" med såpass stor mengde den siste måned, men nå starter en periode med mer kvalitet, minst en fridag i uka samt ukentlige intervalløkter. Det siste har det blitt bare sporadisk av både i juni og juli etter at jeg var litt for ivrig i på en baneøkt i slutten av mai.

Nå er legger, knær og lår så bra som en kan håpe på, og kunsten blir å balansere belastningen når farten forhåpentlig kan økes gradvis. Foreløpig er fire minutter på kilometeren en kamp fra første steg. Det oppleves både som åndenød og manglende spenst etter få meter med "hurtig" løping.. Selv om tåhev har vært fast innslag i benstyrke-programmet mitt, blir det nok ikke spesifikt nok. Hoppetauet skal fram igjen og stigningsløp som avslutning på de rolig langturene må frem fra glemselen.

Årets 2. baneøkt på Terningen ble en ensom affære bakerst i feltet, men
jeg var likevel mer enn happy med å greie 6 x 1000 m under 4 blank.

Konkret konkurranseplan og hovedmål for høsten er ikke lagt. Det må bli litt til undervegs i år. Tidsmålet står imidlertid fast. Jeg skal under 40 på mila og 1 t og 30 min. på halvmaraton. Det kommer ikke til å skje i august, men kanskje første forsøk blir i Oslo 17. september. Senere er Hytteplanmila 22. oktober og Jessheim Vinter(halv)maraton 6. november aktuelle, kontrollmålte distanser. Det som er er sikkert er at jeg kommer til å delta i en god del lokale løp. Det er nemlig veldig mange spennende løp i Hedmark utover sensommeren og høsten. Første test blir 10,5 km i Sjusjøløpet førstkommende lørdag. Det betyr at jeg bryter en 16 år lang rekke med deltakelser i Kongsvinger Maraton som dessverre for meg går samme dag, men foreløpig er 10 km mer enn langt.

Jeg løper høsten optimistisk i møte og skal ikke glemme at det viktigste tross alt er at jeg faktisk kan løpe så mye jeg vil uten at knærne protesterer. Det tar tid å komme tilbake til det nivået jeg var på for fire år siden, men jeg mener fortsatt at det er mulig, da mener jeg relativt sett i aldersklassen selvfølgelig.

Km løp pr. uke juni - juli 2016:

Timer trening pr. uke juni - juli 2016: