mandag 7. juli 2025

Vårsesongen og Birken på det jevne

Det er allerede juli og halve løpssesongen er unnagjort. Denne våren har personlig, i motsetning til den nasjonale løpebølgen, gått akkurat som vanlig – altså på det jevne. Etter tre løp som fartsholder i mai i Grue Halvmaraton, Grunnlovsmila i Elverum og Hamarløpet, ble det tre objektive sjekker av formen i juni i Birkebeinerløpet, 10 000 meter i Hamarkarusellenog Stavåsen Kvartmaraton

Birkebeinerløpet var mitt 25. i rekken og dermed var også det 25. merket i boks bokstavelig talt. Det lille bronsemerket er identisk med det første jeg fikk i sølv i 1998 og ikke noe som får noen hedersplass på veggen akkurat. Ferdig snakka om det temaet – jeg skjønner også strategien om å honorere deltakelser i stedet for merker.

I krabbegir ut fra Birkebeineren i varmen. (Foto: Birken)

Med en varm og alt for fin Birken-dag var det nesten gitt at det også måtte bli en dårlig dag prestasjonsmessig. Selv med en tjuvstart på sommeren med en uke i Portugal i mars og rekordtidlig vår og sommer, er ikke det nok til at denne kroppen er mer varmeakklimatisert enn tidligere somre. Pulsen blir høyere bare jeg ser sola, og jeg som har «kronisk lakat-intoleranse» må ta det med ro i bakkene for ikke å gå på en skikkelig smell. Dermed ble det akkurat som vanlig snakk om å overleve den første tredelen til toppen i Sjøsæterlia og prøve å holde koken derfra. Tidsmessig ble det det dårligste løpet av alle 25, men med opprykk i pensjonistklasse M65 kan jeg trøste meg litt med tangering av pers plasseringsmessig i klassen med 18. plass av 67 fullførende.

Det 25. Birkebeinerløpet ble ingen plankekjøring i år heller.
(Foto: Stein Arne Negård)

Det var jo så varmt at Birken arrangørene gikk tom for vann på et par stasjoner uten at jeg kan skylde på det. Jeg tok doble krus på hver stasjon unntatt på den aller siste og var bra hydrert både på forhånd og underveis. Jeg merket imidlertid godt den andre Birken-tabben i år på kroppen, nemlig feil utregning av mørketidene for klassene. I M65 har den bare i ett tilfelle vært under 2 timer, men på tavla ved Sjøsætervegen og ved Kroken ble jeg skremt av at jeg lå bare to minutter foran. Der og da tenkte jeg ikke på at det måtte være noe feil, og det fikk meg snarere til å skjerpe meg på siste halvdel. Her skulle det bare et fall eller en halvhjertet avslutning til så ville hele 25-årsjubileet gå i vasken. Det skulle tatt seg ut!

Hedersbevisningene etter 27 års rimelig trofast tjeneste.

Med UltraBirken i 2010 og 2012 i historikken har jeg som nevnt til det kjedsommelige latt meg irritere av at jeg ikke er med i det gode selskap med alle Birkebeinerløp og merker. I mål trodde jeg først at jeg var bare to minutter foran (etter å ha avansert hundre plasser på totallista fra Kroken og ned skulle det vise seg). Det var også krefter igjen til noe som liknet en spurt med Ola som først trodde at merket i M60-64 røk da vi sjekket tavla ved Håkons Hall. Trolig var merketida regnet ut etter vinnertida +25 % - og ikke gjennomsnittet av de fem beste. Dermed hadde jeg vel sju minutters margin til det berømmelige merket som 28 av de 67 i klassen greide i år.

I rennet påvirker ikke de som starter i pulje 1 utregningen av merketida i noen klasser, og spesielt for bare klasse M60 og M65 så gjelder det også pulje 2. Det betyr nok at mange middelhavsfarere som meg opplever det som vanskeligere å ta merket i løp enn på ski, selv om merkeprosenten ikke er så forskjellig. Med halv løpstid føles jo også margarinene mindre. Merketida kan i løpet variere ganske mye avhengig av at en eller noen få suverene i klassen.  I mitt tilfelle så ble den sju minutter hardere enn i fjor, mens det i de fleste andre klasser var bare mindre forskjeller begge veier. Det må den gamle storløperen Oddmund Roaldkvam "ta mye av skylda for" pga. sin suverene seier med sju minutter til nestemann i M65.

25 varmegrader til tross, så var nok slitne hamstrings fra start mer prestasjonshemmende enn varmen i år. Jeg har for andre året på rad lagt inn noen saftige bakkeintervaller de siste ukene før BB-løpet. I år ble den siste økta i Birkebeinerbakken på Sjusjøen utsatt et par dager og kom for nært på med bare fem dager igjen. Med manglende impulskontroll ble det den også altfor hard. Mandagsløperen fikk under økta det glupe for seg at han ikke kunne gi seg før 1000 høydemeter var samlet. Dermed ble det 6 x 10 minutter med 17% stigning i snitt. Idiotisk er vel det eneste dekkende selv om økta der og da føyde seg inn rekken av gode økter i vår, men som beina tydeligvis ikke har fått tid til å absorbere for å få ønsket effekt.  

Ti dager etter Birken var det klart for «the utimate realitycheck» med 10 000 meter i Hamarkarusellen. I tropevarmen på samme sted og tid som i fjor hvor jeg passerte milepælen det er å bruke over 50 minutter på en flat 10 km sjøl om jeg ga alt.

Føst på jobb under sub-45 min.heatet på Børstad. (Foto: Karoline Borgen)

Så klar til original start på 10 000 meter. (Foto: Karoline Borgen)

Fartsholder for Line og Eva fra start. (Foto: Christoffer Hvammen)

Årets 50 langsider og venstresvinger ble derimot en real opptur godt restituert etter Birken med jevne og fine km-tider på 4:45. Nesten tre minutter bedre enn i fjor uten å gå helt i kjelleren og med over en halv time i rød sone var svært positivt. 

To dager senere var det så dags for sesongavslutning for Kondistreninga vår, og jeg følte meg muskulært klar igjen til en lagt tøffere mil i Stavåsen Kvartmaraton. Riktig nok et par minutter bak mitt forrige forsøk for to år siden, men 53 minutter i den løypa tilsvarer mila på 48 minutter. Dessuten greide jeg ikke å komme opp i sone 5 selv i den tøffe stigningen, så jeg ville hatt mer å gå med et par dager senere.

Starten på Stavåsen Kvartmaraton.

Med juli er årets beste treningsmåned godt i gang. Det betyr ingen fellestreninger og heller ingen konkurranser av betydning og dermed muligheter for å bryte ut av mitt fastgrodde mønster. I år er jeg fast bestemt på å gjøre ting litt annerledes og ikke bare pøse på med km. Hva det innebærer er verdt et eget innlegg som må komme ganske snart…