Mitt nye liv som harepus

Fullt fokus på spedometeret ut fra start i Grue. 

Selv om vi er bare midt i mai har jeg følelsen av at løpsesongen har vart lenge allerede, og det har den jo også faktisk. To måneder med hovedfokus på løping som ble innledet med en skikkelig mengdeuke i Portugal i slutten av mars. Etter en uke med 140 km, har volumet ligget på snaut halvparten resten av våren.

Ser jeg i treningsdagbok er det ikke blitt den store systematikken i treninga, og de to konkurransene jeg har gjennomført har fått et annet fokus enn planlagt. Dvs. i Grue Halvmaraton har det for så vidt vært planen ganske lenge at jeg skulle prøve meg som fartsholder, hare(pus), pacer, vindfanger, flaggbærer – kall det hva du vil. Det fristet såpass til gjentakelse at jeg meldte til ny tjeneste 10 dager senere i Grunnlovsmila på hjemmebane, og da jeg nylig også fikk spørsmål om det samme i Hamarløpet 24. mai var jeg ikke så vanskelig å overtale. Alle tre løpene i samme fart – 5.00 min/km.

Grue Halvmaraton har jo blitt «Innlandet svar på Hytteplanmila» som vokser og vokser og blir stadig mer proft. Da de utlyste fartsholdere søkte jeg på jobben med begrunnelse om at jeg har løpt over 1000 løp uten å ha hatt den oppgaven. Uten å være sikker på når det begynte å bli vanlig med fartsholdere, så er det i alle fall en relativt moderne greie her til lands. Skal jeg tippe en 10 års tid?

Da jeg satte meg opp som bærer av 1.45-flagget i «Norges hurtigste 1. maitog» i Grue var jeg jo klar over at jeg ikke hadde så mye slækk på skjemaet. De to forrige løpene på samme sted og dato har bare så vidt gått under 1:40, og jeg tenkte som vanlig ikke på at jeg har blitt to år eldre siden sist....

Forberedelsene ble i alle fall tatt seriøst, og jeg hadde en generalprøve med halvmaraton i den flate Skjefstadfossrunden hjemmefra ti dager før hvor jeg løp godt under 5 blank i 4 x 3 km og klokket inn på 1:47 inkludert oppvarming, nedtrapping og 3 x 1 km «av». Jeg forberedte meg som til en vanlig konkurranse - og spenningsnivået var minst like høyt. Det er jo ikke bare mitt eget løp som gjelder, og harepus må jo være snill med alle.

Jeg har vel aldri følt meg så proff med oppdresset HOKA-outfit inkl. to par sko. Hoka Cielo X1 har jo fått en kraftig oppgradering fra fjorårets, og ble det selvfølgelige valget for dagen etter at de også bestod generalprøven med glans.

Proff fartsholderprofil!

På løpsdagen var det som i fjor godt og varmt, men det var likevel vinden som voldet mest hodebry. Heldigvis var den på riktig retning med medvind på det lange oppløpet nordover, men hvordan «beachflagget» på ryggen ville oppføre seg hadde jeg nok ikke helt forestilt meg.

Jeg hadde frysninger på ryggen da jeg så den store gjengen på anslagsvis 30-40 stykker i ryggen min ut på den første runden som gikk på sekundet etter klokka mi. Den var litt snillere enn den offisielle løypemålingen, men det stresset meg likevel ikke siden det lett kunne tas igjen på de 6 kilometerne med vind i seilet på slutten. 

Napoleon med sin hær... 

Ut på andre runden fikk jeg føle på den økende vinden rett imot. Hadde jeg ikke visst bedre føltes som om noen tok tak i stanga på ryggen og holdt meg igjen. Som naturlig er så hadde den store gruppa begynt å løse seg opp. Noen hadde løpt lurt i motvinden og sa takk for hjelpen til fartsholderen som ble mer fartsdemper, mens andre sakket mer akterut. Da jeg fikk vinden bakfra igjen var det bare et par løpere igjen å pace, og lufta gikk litt ut av ballongen. Litt skuffet og ikke minst overrasket over at debuten ble såpass tung kom jeg inn tre minutter bak skjemaet, men det kostet nok mer enn jeg var klar over å «seile i motvind». 

Som profesjonelle harer på baneløp er jo det viktigste å holde riktig fart fra start, men det var selvsagt ikke meningen at jeg verken skulle stå av på den måten. Jeg hadde nok ikke helt dagen, samtidig som varmen gjorde sitt. I etterkant ser jeg på pulsekurven at jeg lå konstant i sone 4 og hadde 10 slag høyere snittpuls enn i min tidligere nevnte generalprøve i akkurat samme fart.  I ettertid er det lett å se at jeg burde satt meg opp på en tid med litt mer slingringsmonn ift. dagsfom, men jeg fikk i alle fall maks. treningsutbytte ut av Grueturen.

Ola holdt farten bedre enn fartsholderen i motvinden ut på runde 2.

Alt i alt en meget lærerik opplevelse hvor jeg tar med meg nyttige erfaringer - og et skikkelig gnagsår på høyre skulderblad. Gnissinga av «ryggsekken» som flagget var festet på var imidlertid ikke noe problem - før jeg var vel hjemme i dusjen. Ved neste anledning må den strammes skikkelig så det ikke beveger seg, uansett vindforhold.

Da muligheten for å være harepus for lokale løpere i lavterskelløpet Grunnlovsmila ytterligere ti dager senere, var jeg skikkelig bestemt på å rett opp inntrykket som pacer i samme fart. Jeg traff helt perfekt og fikk oppmuntret de som ble med på 5-toget helt inn til å passere målstreken rett foran meg på 50 komma null null.

Fartsholderteamet fra 60 til 35 min på Grunnlovsmila bestod av
Amund, ego, Ulf Erik, Fredrik og Magnus.

Etter å ha hørt på Andreas Grøgaard analysere Grue Halvmaraton sammen med Ramus «på Loffen» Wold, skjønner jeg at perfekt pacing handler om mer enn å stille inn klokka på autolap. Her var det snakk om å rekognosere gps-forholdene i løypa og være forberedt på de avvik som måtte være ift. egen klokke, så da snakker vi proft opplegg. 

I Grunnlovsmila som jeg er lommekjent i og som er litt mer kupert enn i Grue, erfarte jeg også at det kan være lurt å forberede medløperne på at farten justeres i bakkene for ikke å gå for høyt i puls, altså beregne så jevn intensitet som mulig. Denne gangen ble det 20 sekunder forskjell på den raskeste og seineste kilometeren, men helt innertier totalt med en liten fartsøkning på den siste kilometeren.  

1 km før «mission completed» i Heradsbygd 10. mai. 

Kommende lørdag skal opplegget fra Grunnlovsmila kopieres i Hamarløpet, med unntak av at det er 8-10 ganger så mange i feltet. Mye tyder på at det blir flere deltakere i feltet enn i Grue. Sånn sett blir det min største oppgave, og da må det leveres. Den største usikkerheten der tror jeg blir hvor lett eller vanskelig det blir å justere farten med så mange i feltet. Moro og veldig takknemlig er det i alle fall når en greier å bidra til at andre lykkes!  

Flying start på løpssesongen med Kondis i Portugal

På fredagens tur i The Seven Hangings Valleys.

I år fikk jeg en unik mulighet til å starte løpssesongen med en uke i varmere strøk. Med en brå slutt på vinteren kunne det ikke passet bedre med min tredje tur til Monte Gordo i Portugal med Springtime og Kondis. Jeg hadde en tilsvarende uke på tampen av sesongen i fjor, og året før fikk jeg en forsmak på opplegget med en firedagers pinsetur i varmen.

Forskjellen fra de to tidligere turene var at nå fikk jeg muligheten til å legge et solid løpsgrunnlag allerde i mars i stedet for for å fylle på med km underveis i sesongen. Faren er destod større for at det kan bli for brå overgang med en like brå stopp underveis eller i etterkant av treningscampen. Treningsloggen min sa skarve 25 km løping i uka i snitt siden nyttår, men jeg var likevel ganske trygg på at grunnnlaget etter skisesongen var på plass for å tåle mye trening. Om beina ville tåle 2-3 økter hver eneste dag kunne jeg ikke vite, og jeg var aller mest spent på om de kroniske slitne hamstringene mine ville ta kvelden.

Som i fjor høst var målet å få med se seg alle de organiserte løpeøktene og spe på med alternative aktiviteter som det var bare å velge å vrake i. I løpet av sju dager med trening ble det 20 "pass" som svenskene kaller det. Av disse var det 12 løpeøkter på til sammen 144 km hvor den lengste på hele 43 km. Selv om langturen var godt oppdelt med tre "fikastopp" og gåing i alle bakker, var jeg godt fornøyd med å gjennomføre en drøy maraton for første gang siden jeg løp i Oslo i september.

Jeg er generelt godt fornøyd med hvordan apostlenes hester taklet overgangen fra skisesongen som jo verken ble verken fugl eller fisk. Etter relativt møre bein under mandagens lange terskeløkt på 20 km, gikk det adskillig bedre etter hvert. Med ytterligere to intervalleøkter ble det en solid uke med både kvalitet og kvanitet. Status etter sju dager ble 21 timer trening fordelt på 20 økter. Av dette var drøye 15 timer og 144 km løping. Her er treningsdagboka dag for dag:



Under tilsvarende uke i fjor løp jeg 106 km, og på fire dager samme sted året før løp jeg 94 km. Jeg har bare unntaksvis vært oppe i over 100 km i oppkjøringsperioder til maraton, så det var ganske sikkert ukepers i antall løpte km.

Det mest oppløftende var likevel at beina ble bedre og bedre utover i uka. Mandag var blytung, og de påfølgende baneintervallene var ren sjokkbehandling for treige skibein. Med over 100 nordmenn og svensker med på øktene var det imidlertid ikke noe problem å switche fartsgruppe etter dagsform, og etter en litt overambisiøs start fant jeg ut hvor jeg hørte hjemme. Å øke volumet med 400% fra uka før er nok ikke helt etter boka, men uten vondter (annet enn et lite ovetråkk nest siste dag) eller tendenser til overbelastning ble det et solid innskudd i treningsbanken. Nå blir det interessant å se om jeg greier å bruke investeringen riktig utover våren.

Jeg har aldri vært særlig bekvem med mye og trening i varmen, men denne gnagen var det akkurat passende for en nordboer med ca. 20 grader midt på dagen. Morgenjogg i sval bris og soloppgang i halv sju-tida var igjen episk og noe en lever lenge på - og lenger av. Sosiale frokoster, lunsjer og middager - og after-run likeså..... Tusen takk for en strålende uke til både mine svenske og norske medløpere!

Noen glimt fra uka:
(Klikk på bildet for større utgave!)

Mandagsmorgenjogg med Terje i soloppgang.

Fartsgruppa mi på terskelintervaller i Castro Marin-runden mandag.

En happy gjeng på stranda etter 43 km hjem fra Odeleite onsdag.

Moro å ha kapasiteter som Szalke, Musse og L-G som trenere.

Fantastisk med tresiftet antall deltakere på baneøkta.

Ger og jeg jobber med balansen på pilatesøkta.

Strandfys-økt - you go-I go - med tøffe styrkeøvelser i sanden.

Romkamerat Knut og jeg på styrkeøkta med strikker. 

Musse og Szalke har igjn samlet troppene utenfor hotell Dunamar.

Fjelløkta med Odeleite i bakgrunnen.

På topp i Seven Hanging Valleys.

Uten mat og drikke duker helten ikke,
men denne gangen gikk jeg ikke 3 kg opp i vekt.

Felles lunsj med en del av gjengen på stamkafeen siste dagen.

Å stake eller ikke stake Birken, det er spørsmålet

Med Svärdstep øverst i Kvarstadlia.
(Foto: Stein Srne Negård)

Kanskje ikke et like eksistensielt spørsmål som for Shakespeares Hamlet, men likevel viktig nok for en som leker skiløper og måler hva kroppen har å bjuda på fra år til år nettopp i Birken. I år valgte jeg den litt bråkjekke tilnærmingen å stake uten særlige forberedelser. De to tidligere forsøkene var henholdsvis helt frivillig og godt forberedt i 2017 - og helt ufrivillig med festevoks i 2022. Med fasiten i hånda så kan jeg si at jeg valgte feil denne gangen. Verken huet eller kroppen var klar for oppgaven.

Jeg har i vinter stilt med blanke ski på Trysil-Knut-rennet og på 1. etappen i Stafettvasan, men både i treninga og de tre andre turrennene har jeg gått med feste. Tanken denne vinteren har vært å velge staking på "svisjføre" og problemføre, men å gå med feste når smøreforholdene er kurante. Sånn sett var det koblingssvikt å bestemme seg for å stake en uke før Birken. Etter testing på fjellet den siste uka følte jeg likevel at det var så god glid i snøen at det ville lønne seg. Jeg hadde jo gjort det et par ganger før... Jeg burde imidlertid ha sjekket konkurranselista og minnet meg selv på at da jeg staka på 3:24 for åtte pr siden gikk jeg all-in for staking og hadde gjennomført ikke mindre enn åtte renn på blanke ski på forhånd!

For tre år siden kom jeg meg over på 3:50 med festesmøring som aldri ga noe feste. Da var jeg nok likevel sterkere siden jeg hadde mange flere skøyte-turer og -renn i banken der jeg hadde fokus på dobbedans som er svært relevant staketrening. 

En annen grunn til at jeg valgte å stake var at jeg hadde skaffet med et par gamle stakeski som fungerte bra på porselenføre i Vasan. Det jeg ikke tenkte på før det var for sent var at de pga. lengden var umulig å gå fiskebein med - uten at jeg tapte så mye på det da.... 

Vel, vel, uten å trøtte noen med detaljer så kan jeg kort fortalt si at jeg hadde ganske like passeringstider og kom meg over på samme minuttet som i fjor da jeg gikk med feste. Da var ikke føret så bra, så det var helt klart et hakk ned i år. Med opprykk til M65 hadde jeg håpet på plasseringspers, dvs. topp-30. Da måtte jeg ha matchet min gode klasse- og Sjusjø-kollega Vidar som var 10 minutter foran meg. 

Det rare med Birken er at man er blid uansett etter målgnag. 
(Foto: Amund Sigstad)

Jeg trenger ikke å sammenlikne med noen på Strava for å vite hvor jeg tapte tid i forhold til andre både med og uten feste. Kort fortalt så tapte jeg fem av de ti minuttene jeg havnet bak målet opp til Raudfjellet og resten fra Kvarstad til Midtfjellet. I lettpartiene tok jeg inn litt, spesielt fra Midtfjellet til Sjusjøen følte jeg meg på hjemmebane, i dobbelt forstand. Der tok jeg igjen mange som nok hadde passert meg opp til Skramstad hvor jeg seig sakte men sikkert bakover i pulje fire. 

Jeg er over gjennomsnittlig glad i tall som i denne sammenhengen sier mer enn ord. Her er alle mine passeringstider i Birken 2010-25 i tall. Blå tall er staking, grønne er pers og røde er bunnoteringer:

Researchen var som sagt for dårlig før årets renn, så for å prøve å være etterpåklok stilte jeg ChatGPT spørsmålet som jeg ikke greier å ta endelig stilling til selv: 

Hva er fordelene og ulempene ved å stake på blanke ski i stedet for å bruke festesmøring? Her er svaret jeg fikk:

Fordeler ved å stake på blanke ski:

1. Raskere glid: Blanke ski gir bedre glid, noe som kan føre til høyere hastighet på flate og nedoverbakker.
2. Mindre vedlikehold: Uten festesmøring er det mindre tid og arbeid som kreves for å forberede skiene før renn.
3. Bedre på isete forhold: Blanke ski kan håndtere isete spor bedre enn ski med festesmøring, som kan miste feste.
4. Fleksibilitet: Du kan justere teknikken din mer fritt, spesielt i varierende terreng og snøforhold.

Ulemper ved å stake på blanke ski:

1. Mindre feste: I bratte motbakker eller myk snø kan det være vanskeligere å få tilstrekkelig feste, noe som kan redusere fremdriften.
2. Krever bedre teknikk: Å stake krever mer teknisk ferdighet og styrke, og kan være mer anstrengende for både overkroppen og beina.
3. Ikke alltid optimalt: I bestemte snøforhold, som våt snø eller løs snø, kan festesmøring være mer effektiv for å opprettholde farten.
4. Kraftigere utstyr: Du trenger kanskje spesialiserte stakestaver og ski, som kan være dyrere.

Valget mellom å stake og å bruke festesmøring avhenger ofte av personlige preferanser, løypeforhold og hvilken type konkurranse eller turrenn man deltar i.

Konklusjonen er grei nok, men dette er nok et bevis på at den kunstige intelligensen har sine begrensninger, så svarene trenger noen kommentarer: 

Fordel nr. 4 er jeg slett ikke enig i. Hovedgrunnen til at jeg ikke har gått all-in igjen for staking er mangel på variasjon. Ingen skal komme å fortelle med at staking gir mer fleksibilitet enn vanlig klassisk. Staking er som å stå å se på maling tørker ift. de mer varierte teknikkene som kan tas i bruk i gammeldags klassisk. Man blir som kjent god til det man øver på, og man liker som regel det man blir god til, men paradokset mitt er at jeg fortsatt er i tvil om jeg gidder å bli god til noe som jeg ikke er så glad i. 

Punkt 1 under ulemper avslører at GPT-roboten aldri har vært skiløper, så det trenger vel ingen ytterligere kommentar? 

Ulempe nr. 2 ang. teknikk er også høyst tvilsom. At man trenger spesifikk styrke er hevet over enhver tvil, men at det er mer krevende teknisk er i mine øyne helt feil. Det er snarere en viktig grunn til at mange selv i langt fremskreden alder har blitt skikkelige stakemaskiner fordi det er lettere å tilegne seg enn god klassisk teknikk. 

Når det gjelder punkt 4 så er det vel ikke kraftigere utsyr, men snarere annet utstyr som må anskaffes. Selv om man sparer innkjøp av festesmøring så er jo det en dråpe i sluket i forhold til andre utgifter som hører denne sporten til. Skal man være med på leken så må man ha råd til steken! Det betyr ski med forskjellige spenn og slip til de forskjellige føreforholdene. Uten å påberope meg spisskompetanse på området så sies det at flourforbudet har ført til større forskjeller på glid siden de andre faktorene har fått større betydning. Det siste merket til og med jeg under Birken i år da jeg til tross for manglende styrke merket at DP-skia var lette å stake på i (slake) motbakker ift. til skøyteskiene som jeg tidligere har greid meg med. 

Etter å ha veid fordeler og ulemper opp mot hverandre, etter i stedet for før sesongen, så skal jeg i alle fall gjøre det motsatt neste år. Nemlig å være føre var enn etter snar. I år ble ikke skisesongen det jeg hadde håpet på, mye pga. at motoren ikke er god nok. Da blir det fristende å stake fordi man kommer seg like fort/sakte fram med bare å stake som krever mindre motor på mitt nivå. 

Dilemmaet som jeg avventer til neste skisesong å ta stilling til er: Skal jeg følge hjerte å fortsette med det jeg liker - eller skal jeg følge det ambisiøse hue mitt som sier klart og tydelig i fra om at jeg må stake hvis jeg ønsker å hevde meg i skirenn??????

Nok en Vasa-variant på CV-en

Teamet ladet opp i Fageråsen (Foto: Ivar Halset)

Før årets Vasaloppsvecka hadde jeg 11 linjer i historikken på «Mina sidor» på vasaloppet.se siden debuten i 1999, nemlig Vasaloppet (x 6), Skejtvasan 45, Nattvasan (fristil), Öppet Spår (fristil), Ultravasan løp (x 2). I tillegg må jeg for allsidighetens skyld legge til Hemmavasan Cykel (x 2) som hjelperytter for Jern-Jarle – selv om det er «off the record». I år ble Vasa-CV-en komplettert med Stafettvasan med fire langt mer rutinerte Stafett- og Vasaloppsåkare.

Team Elverum Grandoldboys høres ikke ut som noe småguttelag med sine 62 år i snitt, men selv om jeg ikke selv er bestefar måtte jeg presisere at prefikset måtte med i navnet. Det er nemlig 35 år siden jeg spilte min første oldboyskamp for Hernes IL, så jeg følte jeg var moden for "opprykk" til en ny alderskategori. Senere fikk jeg et hint om at det er et kvalitetstegn å være oldboys lenge, og det må jeg jo være enig i. Jo mer jeg tenker over det, jo riktigere blir det. Det er i dypeste mening hele poenget med «karrieren» og grunnen til at jeg aldri kommer til «å legge opp» som fruen av og til erter meg med. Svaret er også det samme hver gang: Jeg har ikke nådd toppen ennå...

Uansett, navnet skjemmer ingen, så jeg var beæret av å bli spurt om å bli med på laget som med forskjellige navn og besetninger har fire stafetter «i fäders spår» bak seg. Trond, Inge og Ivar fra Heimevernsstaben har vært stammen i laget alle gangene, og i år var Olaf og jeg hentet inn. De fire andre doblet som de alltid pleier med hele Vasan på søndag, mens jeg var med på moroa fra torsdag til lørdag.

Med min Ole Brumm-tilnærming til staking, la jeg tidlig i forberedelsene inn en søknad om den første etappen fra Sälen til Mångsbodarna siden jeg ikke hadde planer om noen stakekarriere denne vinteren heller. (Blogginnlegget «Stak – stak ikke?» kommer nok også snart....)

Etter langvarig mildvær og varsla kuldegrader natt til fredag ble det imidlertid skikkelig «svisj-føre» og dermed stakeføre også for meg. Jeg valgte uforberedt å stake Trysil-Knut rennet en måned tidligere siden det ble problemføre rundt null, og det er så langt mitt beste av fire turrenn i vinter. Jeg stilte forøvrig med blanke klisterski i det forrige ordinære Vasaloppet i min «grønne stake-barndom» tilbake i 2016, så da burde jeg vel greie å hakke meg gjennom den første fjerdedelen også?

Logistikken med transport, bagasje, timing og kommunikasjon er et eget kapittel i Stafettvasan, så jeg var som fersking glad for å få den første og enkleste delen - selv om det var den lengste med sine 24 km (+ 1 km pga. omlegging av traséen rundt myrer og vann).

Det er klart at det å være en del av et lag forplikter mer enn individuell start. Da «kæpten» Trond ut fra historikken hadde satt topp 30 som mål, måtte det skjerpes i alle ledd – og sånt liker jeg. Vi hadde meldt oss på i den første pulja med presumtivt best forhold kl 0700, og det var deilig å ha både god tid og plass i Berga By mens de andre fartet videre med buss eller bil. Det er null stress før start når knapt 1000 skal av gårde i stedet for 15 000. Skiene var lagt ut (mer enn) langt nok framme en time på forhånd, og jeg hadde plenty av tid til alle prosedyrer. Ingen kø verken for å få gjort unna dobesøk(ene) eller oppvarmingen som kunne gjøres med staver på trygg barmark mellom startsletta og elva. 

Jeg tok med meg Anders Aukland sin oppskrift på hvordan langløp skal angripes og pigget det jeg var kar om bort til det beryktede bakken som deretter ble angrepet som om målet var på toppen etter 3 km. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde den strategien og ble parkert av flere titalls langt raskere piggere på den første kilometeren.

Oppover bakken holdt jeg tritt med strømmen som ikke var ubehagelig stri, og jeg «var i mål» 528 moh. etter 19 minutter. Det var bare minuttet bak tida min tid fra 2023 da jeg skøytet Öppet Spår. Derfra gikk det unna og jeg plukket ca. 25 løpere fram til Smågan hvor jeg urutinert fikk et krus over låret i stedet for i kjeften pga. farten gjennom kontrollen.

På den andre halvdelen av etappen fra Smågan til vekslingen med Trond i Mångsbodarna greide jeg ikke helt å holde frekvensen og mistet noen få plasser i det superlette partiet. Det er tydeligvis mange lag som setter sin sterkeste løper på denne etappen, så jeg vekslet som nummer 93 og ble skjøvet ned til 123. plass etter at neste pulje hadde passert to timer senere. Likevel var jeg godt fornøyd med 1:21:41 på akkurat 25 km. Tar jeg bort kvarteret i bakken ble det 2:52-pace i snitt på de øvrige 23 kilometerne og halvannet minutt raskere enn i fristil for to år siden da det også var godt føre fra start.

Moro med fart, men det må jo sies at det var porselen over myrene og om å gjøre å holde balansen og ikke sette stavene i de de utallig dreneringsrennene som arrangørene hadde saget for å få vekk overvannet under mildværet før i «veckan».

Etter å ha gitt klappet til Trond, fikk jeg levert bagasjeposen i hånda før jeg hadde rukket å tenke M-Å-N-G-S-B-O-D-E-R-N-A. Deretter kunne jeg kose meg med eb dobbel dose blåbærsoppa og tøyskifte i solveggen før bussen til Mora ble funnet. 

Jeg var førstemann i aksjon - og førstemann til Mora.

Ankermannnen på vinnerlaget blir intervjuet.

Simen Østensen var ankermann på AF Gruppen som tok 2. plassen. 

Da var det bare å  følge med på appen og konstatere at vi som bestilt avanserte på hver eneste tidskontroll. Borstett fra litt kluss i andre veksling gikk "bessfar-toget" på skinner, og da Inge passerte Eldris på sjarmøretappen skjønte jeg at dette gikk veien. Etter 4:30:34 var vi 19. laget i mål av 1488 som fullførte og det 5. beste norske. Mine gode og langt yngre treningskompiser i Elverum Allstars lå hele veien ti minutter før oss og endte på 17. plass. 

Ankermann Kjetil på Elverum Allstars.

Inge brakte oss opp blant topp 20 på sin siste etappe.

Stafettvasan 2025 ble en flott opplevelse hvor forberedelsene, samholdet, feiringen er halve moroa - men det å lykkes som lag selvsagt er toppen av kransekaka. Da er det bare å holde koken å prøve å kvalfisere seg til det gode selskapet ved neste korsvei. 

I tillegg til mer målretta staking, kan jeg nok med fordel legge litt mer i skipreppen. Nå som sesongen, med untak av Birken-eksamen, er over og det er tid for egenvurdering, så kan jeg med hånda på hjerte si at på det området har det vært skikkelig lavmål - eller lavbudsjett om man vil. Jeg overdriver ikke et eneste øre når jeg sier at jeg har brukt akkurat 0,00 NOK på skismøring og preparering gjennom hele skisesongen 2024/25. Når alle forstå-seg-på-ere sier at forskjellen på gli har blitt mye større etter flourforbudet, så kan man vel trygt si at jeg har litt å gå/skli på. Jeg tror jaggu jeg skal ofre noen kroner alllerde til helga......

Olaf og Inge hadde de to siste etappene og kunne sole seg i glansen i Mora. 

Reportasje min på kondis.no:
Panserspor og raske norske lag i Stafettvasan

Mellantider

Mellantid	Klockan	Tid	Sträcktid	min/ km	km/h	Plac.	Plac. Strä.
Högsta punkten (Rolf)	07:19:02	00:19:01	19:02	06:21	9.46	151	151
Smågan (Rolf)	07:41:59	00:41:58	22:57	02:57	20.40	124	119
Mångsbodarna (Rolf)	08:21:42	01:21:41	39:43	02:55	20.62	125	135
Risberg (Trond)	08:51:24	01:51:23	29:42	02:48	21.51	64	30
Evertsberg (Trond)	09:29:53	02:29:52	38:29	03:02	19.84	44	33
Oxberg (Ivar)	10:11:01	03:11:00	41:08	02:49	21.40	33	52
Hökberg (Olaf)	10:38:09	03:38:08	27:08	02:57	20.35	27	35
Eldris (Inge)	11:06:56	04:06:55	28:47	02:51	21.16	21	18
Mål (Inge)	11:30:35	04:30:34	23:39	02:41	22.46	19	15

Opprykk og mye å se fram til i 2025

Ego har ekstra mye å se fram til i 2025!

Da er allerde januar unagjort og vinterens trening og konkurranseplan begynne å sette seg. Som alltid hvert 5. år er det litt ekstra motivasjon i å rykke opp i en ny aldersklasse - selv om det svært sjelden har skortet på lysten til å konkurrere her i gården da. 

Det er jo litt ulogisk klasseinndeling på mange turrenn. Det skulle være ganske enkelt å enes om det er 60-64 eller 61-65 som gjelder? I de to turrennene i januar har jeg delttatt i to forskjellige klasser. I Budorrennet som bruker samme inndeling som Birken, debuterte jeg i 65-69 år, mens jeg i Trysil-Knut rennet tre uker senere rykket ned til 61-65 igjen. 

Birken har hatt samme system siden jeg ble med i 1995, mens den siste, og mer ulogiske, er skiforbundets inndeling som ble gjort om for en god del år siden. Uten å påberope meg å vite sannheten tror jeg det skyldes at man som i løp gikk over til å la alder pr. 31.12 bestemme klasse, mens det på ski tidligere var pr. 01.01. Ved samtidig å skyve hver 5-årsklasse opp ett år, var det da ingen som fikk et år ekstra i sin daværende klasse. Konkurranseglade veteraner er nemlig de eneste som lengter etter å bli eldre - på papiret...

Plasseringer er ikke så viktig lenger, men jeg sammenlikner meg alltid med meg selv. Hovedmålet er i den store sammehengen å begrense forfallet, og siden jeg stort sett deltar i samme renn og løp fra år til år, får jeg en god indikasjon på akkurat det. Vær og føre er aldri likt på ski, men da vurderer jeg min egen prestasjon ift. hvor langt bak de beste jeg er og hvor stor andel av de om som fullfører som er foran meg på totallista. 

Jeg er upremiert i de to første rennene jeg har gått hittil - i to forskjellige klasser og med to forskjellige teknikker - men både Budorrennet og Trysil-Knut gikk litt bedre enn i fjor. Trysil-Knut rennet var både subjektivt og objektivt mitt beste skirenn på hele sesongen i fjor, så at jeg hevet meg et lite hakk i år med blanke ski var jeg godt fornøyd med.

Det ble to måneders tjuvstart i 65-årsklassen i Budorrennet 4. januar. (Foto: Stein Arne Negård)

Det blir spennende å se om jeg i motsetning til i fjor greier å ha en stigning utover i skisesongen som i tur og orden vil inneholde Sjusjøen Skimarathon, Trysil Skimaraton, Stafettvasan og Birken. Stafettvasan sammen med fire andre voksne gutter i "Elverum Grandoldboys" blir litt ekstra spennende, siden det er blir min debut i det arrangementet. Fra før har jeg gått Vasaloppet, Skejtvasan 45, Nattvasan og Öppet Spår i fristil - og Ultravasan løp. I stafett-sammenheng har jeg imidlerid en solid statistikk å skryte av i StafettBirken med en seier og to andreplasser de tre årene Elverum kommune stilte lag i miks-klassen i 2013, -14 og -15. 

Det er ikke til å legge skjul på at i Birken er klasseplassering viktigere enn i andre renn, og med langt færrre i klassen enn før bør det være mulig å "perse" plasseringsmessig i år, dvs. å komme høyere opp en nr. 34. 

Det er ikke bare turrenn som trigger. Vi arrangerer også vår egen Tour de Ski i Elverum, og dermed får jeg sårt tiltrengte kvalitetsøkter de neste fire ukene. Her sammen med Jan Erik på første etappe.

En uke etter Birken blir det en flying start på løpssongen med en uke i Portugal med Kondis, denne gangen med det svenske trenerteamet fra Stockholm Maraton. Løpesesongen har jeg ikke lagt noen klar plan på ennå, men det blir i alle fall "gøy på landet" 1. mai da jeg for første gang skal prøve meg som fartsholder i Innlandets mest profilerte landeveisløp, Grue Halvmaraton. 

Det eneste løpet jeg i tillegg er påmeldt i foreløpig er Birkebeinerløpet 14. juni. Det har jo vært for obligatorisk å regne siden 1999. Statistikken sier at det med sub-2 timer så vil merke nr. 25 være i boks når jeg rykker opp i "pensjonist-klassen"... 

I uke 13 blir det nye gode løpeøkter i og rundt Monte Gordo.

Det største håpet for 2025 er likevel knyttet til om jeg greier å få skikk på hamstringene mine som til og fra har vært en stor hemsko i løpinga mi de siste sju årene faktisk. Hvis halvmaraton-vårsesongen blir like halvveis som vanlig, kommer jeg til å vurdere å løpe bare rolig og langt resten av sesongen og prøve meg på Ultravasan - og/eller noen andre spennende "ekspedisjoner" igjen. Jeg har aldri vært "built for speed" men er overbevist om det blir det langt og seigt (nok) så kan jeg fortsatt tøye noen grenser. 

2025 - here I come!