Det året det var så trått!

Flott - men trått!

Jeg må ty til en liten vri på Øystein Sundes vise "Det året det var så bratt!" Bakkene har ikke blitt brattere, men skiføret den første halvannen måneden av det herrens året totusenogatten har jaggu meg vært trått - i dobbelt forstand for meg.

Vi har blitt dårlig vant de siste årene, så når det i år har vært en ordentlig vinter igjen glemmer vi hvordan friksjonen mellom ski og dunlett snø i 10-15 minus er. De som lengter etter is og holkeføre kan bare smøre seg med tålmodighet, det kommer nok det og. Det er imidlertid ikke noen tvil om hva jeg foretrekker.

Det har blitt mange nostalgiske turer i snøtung skog, til og med i selvlaga løyper. Det har bokstavelig talt vært som å gå i barndommen igjen da vi alltid tråkka opp løypene våre selv. Selv om løypekjørere i idrettslag og turforeninger er ute støtt og stadig, kan det jo ikke være nykjørt etter hvert eneste snøfall når det snør støtt. Det bør vi huske  - i tillegg til å betale en respektabel sum for den servicen de yter av ren idealisme. Det snør ikke ferdiglagte skispor, nemlig!

Tilbake til den tråe skisesongen. Jeg har absolutt fått god hjelp til å variere mer mht. teknikk i turrennene i vinter. Av de fem jeg har gått er det blitt to rene stakerenn og tre med feste. Nå sist var Kavelbergsrennet i Åsbygda i Stange at tvilen kom klassikeren til gode framfor stakeren. Av de 30 på startstreken var det faktisk ingen som stilte med blanke ski, selv om det er en trasé som absolutt egner seg til det. Stakebølgen har roet seg litt i år av helt naturlige årsaker. Siden effekt og estetikk ikke nødvendigvis går hånd i hånd, synes jeg det er helt greit.

En annen grunn til den trå skisesongen er forkjølelsen som har hengt i helt siden dagen før Budorrennet, dvs. 5. januar. Når sant skal sies så har jeg gått bare et renn i vinter hvor jeg vært helt frisk, nemlig Romjulsrennet. I alle de andre har det snørt seg mer eller mindre til øverst i brystet når jeg har presset hardt. Så også i helga i Knavelbergsrennet som nok kan betraktes som en slags sesongbeste selv om sammenlikningsgrunnlaget var mye mindre enn i de øvrige rennene. Det kan kanskje bli bra når jeg begynner å puste normalt igjen.....

Lørdag var det nysnøen og de ferske sporene som gjorde både Rune og meg skeptisk til å stake da vi ankom de dype skoger mellom Hedmarken og Solør. Jeg testet begge muligheter, men landet  fornuftig nok på festesmøring på det kurante føret. Jeg la et lag VR45 på toppen for sikkerhets skyld og fikk sparket brukbart i fra meg synes jeg, selv om det var i de mange stakepartiene jeg var mest på hugget. Det er naturlig nok oppover jeg puster tyngst, og jeg måtte slippe min "partikamerat" og eneste klasseopponent for dagen, Bjarne, i den lengste stigningen på den andre sløyfa etter ca. 20 av de 29 kilometerne. Jeg kom meg ajour igjen og vi gikk ellers i følge hele løpet med meg foran helt til drikkestasjonen ved runding hvor jeg tok meg god tid.

Nesten selvfølgelig måtte jeg gi tapt med en skitupp om klasseseieren og gavekortet fra Sport1 siden oppløpet ved Pruterud går "rett til værs" med en vel 100 m lang fiskebeinsmote. Jeg var kanskje litt for fornøyd med å gå et brukbart renn igjen, så jeg hadde nok ikke "killer-instinktet" som skulle til på slutten. (Og når vant jeg forresten en spurt sist, tro? )

Bjarne knep 1. premien i klassen foran skituppene min. 

Avstanden til Rune som også var godt fornøyd med Knavelbergsrennet krymper litt for hver uke, og jeg kommer kanskje ajoúr ved St. Hanstider - men da er kanskje skisesongen over? Fasit ble 8. plass av 30 startende, og med unntak av Vetle som vant klart, var ikke tempoet til de andre avskrekkende. Rundt fem minutter fra å blande meg inn i "medaljekampen" var jeg godt fornøyd med, og Trysil Skimaraton kan også i år bli en positiv opplevelse hvis jeg får blåst opp systemet til da, vel og merke.

Rune etter å cashet inn dagens bonus for Knavelberg'n. 

Før turen til Østby blir det nemlig nok et klubbrenn i Hernes - for tredje onsdagen på rad. I år går vi gamlingene to runder i den nye lysløypa og får tilnærmet en 10 km. Glimrende kvalitetsøkt på en drøy halvtime som jeg så langt har skøytet og staket en gang. Faktisk tre minutter raskere med staking, men da var det nok ekstra trått å skøyte.

Flott - men trått ved Pellestova lørdag 3. februar

Apropos  skøyting og trått føre så gikk jeg på en aldri så liten "Brink" på Sjujsøen for halvannen uke siden. Jeg skulle rekognosere traseen i Hafjell Ski Marathon som jeg skal  ta i fristil i år som generalprøve til Nattvasan fem dager senere, og la langturen i 10-12 minus fra Sjusjøen innover Øyerfjellet. At det skulle bli min lengste skøytetur "ever" var forsåvidt meningen, men ikke at jeg skulle bruke SÅ lang tid. Det var så trått i drivsnøen at hadde ikke vært for at stakekapasiteten er brukbar, hadde jeg nok ikke tatt meg sørover att for egen maskin.

Reportasje på kondis.no: Vetle Løchting klar vinner av Knavelbergsrennet