onsdag 22. januar 2014

Nå er det moro med ski(renn)!


Nå må jeg bare få sagt tydelige nok: DET ER JAMMEN MORO Å GA PÅ SKI OM DAGEN! Vinteren er endelig sånn som vi skiglade liker den best: 8-10 minus, stemningsskapende snødryss og stabilt blåføre i pefekte danderte løyper med nok snø overalt. (150 cm på Sjusjøen nå!) Ingen blåmandag unntatt mht. smurningen for mitt vedkommende i alle fall, selv om mandagens rolige langtur ble tatt  i nesten samme runde som jeg gikk med startnummer dagen i forveien.

Jeg ville neppe kunne hevde meg særlig i næringslivet i det daglige, men håpet forsåvidt å gjøre det brukbart i det såkalte Næringslivsmesterskapet på Natrudstilen i helga. Det er ikke så høytidelig som det høres ut. For de fleste var søndagens klassiske distanse på 28 km et helt vanlig turrenn. Fredag og lørdag ble det også arrangert konkurranser i fristil og stafett. Jeg angrer nå litt på at jeg ikke hadde sjekket programmet godt nok, siden jeg lett kunne rukket opp på fredag for å gi låra "skøyte-syre-sjokk" også.

Søndagens renn ble egentlig en opptur etter to-tre tunge dager i forkant. Mitt klart mest omtalte kne, det høyre, slo seg nemlig helt varngt igjen. Nå er jeg sikkert hypersensitiv i det området, men det hovent ganske så kraftig opp - uten at jeg helt vet hva jeg provoserte det med. Halvannen uke var gått siden siste løpeøkt uten at maks. innsats i Snøkuten merktes verken underveis, umiddelbart etter løpet eller de påfølgende dagene. Jeg gikk to kvalitetsøkter på ski, men eliminerer det også som grunn for hevelsen. Jeg tror faktisk vi her snakke rom en "yrkesskade". Kroppsøvingstimene betyr jo ganske så variert aktivitet for skrotten min når jeg finner det formålstjenlig å delta en del selv. Det var trolig litt for mye satsdemonstrasjoner  i turntimene som forårsaket tennisballen utenpå kneskåla i helga. Lørdag var det også for første gang såpass vondt å gå på ski, at jeg stilte litt demotivert på søndagens renn. Som mange ganger tidligere ble jeg derfor for defensiv og uoppmerksom i starten . Dermed gikk toget hvor jeg kunne hatt billett, og i to mil ble det derfor en ensom kamp mot med selv. En kamp som jeg synes jeg kom godt ut av. Kneet gikk seg heldigvis til, og uten noen drahjelp ble avstanden framover relativt mindre enn både i Romjulsrennet og Budorrennet som jeg gikk to og tre uker tidligere i vinter.

RESULTATLISTE SØNDAG:


Onsdag var det på'n igjen med årets første magadrag i lysløypa i Hernes. Jeg har riktig nok en god del terskel-intervaller (I3) på ski i vinter, men klubbrenn blir maksdrag så det holder. Gørartig likevel, selv om jeg som ikke akkurat er "bulit for speed" er mer spent jo kortere konkurransen er. I tillegg til at det var årets første klubbrenn, skulle jeg også "testkjøre" mine spiltter nye Fischer Carbon Lite. "Herlig kjensla, forstås!" Merkbart lettere å få feste med enn  mine stive, fem år gamle Fischer RCS. Jeg hadde imidlertid ikke rukket å legge på dagens glider på nyskia, og valgte derfor mine gamle som stod preppet fra helga og hadde merkbart bedre glid med Skigo Grønn HF.

Herlige forhold i Hernes og ikke så trått som forventet , og jeg syntes faktisk jeg greide å gå brukbart på ski på sprintdistansen (3,3 km i lysløypa + 1 km rundt "Negerjordet" - ja det heter faktisk fortsatt det på Varden). Aller mest moro er det med klubbrennene i Hernes når deltakelsen i veteranklassen er så stor som på onsdag. Ti løpere, to voksne jenter og åtte barnslige gubber, som sammenlikner og analyser over en kaffekopp og en vaffel etterpå på er minst halve moroa. Denne gangen var avstanden fram til Otto bare fem sekunder og Magnus og Amund var "farlig nær". (For ordens skyld: Tidene under er ett minutt feil for samtlige, dvs. at jeg brukte 13.54 på 4,3 km.) Fortsettelse følger nok om 14 dager - da i fristil.....

RESULTATLISTE ONSDAG:


lørdag 11. januar 2014

Tre lange skimål i 2014


Da har jeg satt opp en foreløpig konkurranseplan for vinteren med de viktigste rennen uthevet. De øvrige konkurransene er for trening å regne og er også satt opp med visse forbehold. Sammenliknet med fjoråret er det faktisk en halvering av antall konkurranser mellom jul og påske fra 24 til 12! (Det kan nok likevel bli snakk om enkelte klubbrenn og korte løpskaruseller i tillegg hvis overskuddet er på plass, kjenner jeg med selv rett.) Det blir altså større fokus på de tre store - og lange målene i år: Vasan, Birken og Troll som kommer i løpet av fem uker i mars og første helga i april.

Bildet: Jeg håper å glise litt bredere på Birkebeineren stadion i år enn i fjor.
Dato
Arrangement
Sted
Type
Distanse
30.12.2013
Romjulsrennet
Sjusjøen
Turrenn
23 km
04.01.2014
Budorrennet
Budor
Turrenn
46 km
07.01.2014
Nordhagarunden
Veldre
Løp
9,5 km
19.01.2014
Næringslivsmesterskapet
Sjusjøen
Turrenn
28 km
22.01.2014
Klubbrenn, klassisk
Hernes
Langrenn
3,5 km
02.02.2014
Slettåssprinten
Slettås
Turrenn
17 km
04.02.2014
Glestadrunden
Veldre
Løp
7,4 km
16.02.2014
Trysil Skimaraton
Østby
Turrenn
42 km
19.02.2014
Nymorunden
Hernes
Hodelyktrenn
13 km
02.03.2014
Vasaloppet
Sälen-Mora
Turrenn
90 km
15.03.2014
Birkebeinerrennet
Rena-Lillehammer
Turrenn
54 km
05.04.2014
Troll Ski Marathon
Venabygd-Sjusjøen
Turrenn
95 km
Konkrete mål utover å være i form i mars måned har jeg innledningsvis ikke satt meg ennå, men jeg drømmer om å "perse" i alle tre rennene i samme sesong. Dermed må følgende noteringer pyntes på for at det skal bli en drømmesesong: 
Vasaloppet 5.01.01    (2011)      og 589. plass totalt       (2001)
Birkebeinerrennet 3.21.17    (2010)      og 495. plass totalt       (2004)
  76. plass i klassen  (2006)


Troll Ski Marathon 5.23.01    (2010)      og     6. plass i klassen  (2006)

Plasseringer sier mer enn tider i turrenn og er derfor viktigst, men går det bedre tidsmessig enn i 2010 så blir det nok bra... Med stadig økende deltakelse blir det jo imidlertid vanskelig å perse plasseringsmessig på totallista når årene jobber mot en, mens klasseplassering jo er kjekt å ha som mål i norske konkurranser hvor klasseinndelingen er ganske gjennomført.

Vasadiplomet fra 20011





























torsdag 9. januar 2014

En Snøkut litt utenom det vanlige

Snøkuten i januar kan være en kjølig affære. Flere ganger har den lengste runden blitt kutta ned, eller konkurranseklassen blitt kutta ut. Det var ikke helt problemet i år - selv om jeg er sikker på at det dukker opp snart...

Tirsdag kveld viste displayet på bilen + 6 da jeg parkerte i Byflaten. Ideell maratontemperatur tenkte jeg, og siden vi bare skulle løpe den 9,5 km lange Nordhagarunden og dermed holde godt og vel maratonfart, ville det ikke være noe problem å holde varmen i kortbuksa. Egentlig tenkte jeg å aksjonere mot "vinteren" vi har hatt så langt med å stille bare i singlet eller t-skjorte, men det ble litt dumt når en jo må ha refleksvest utenpå...
Orionduo klar til  start  medl litt forskjellig antrekk og sko- Lises Icebug funka nok best totalt sett...(Foto: Stein Arne Negård)
Selv om været var stabilt vårlig, var underlaget desto mer ustabilt og gjorde skovalget til et dilemma. Det var nemlig helt bar asfalt på den første og de fire siste kilometrene, men høyst variabelt isføre i det midterste partiet gjennom skogen. Valget stod altså mellom å løpe halve løpet med piggsko på bar asfalt eller å skli med asfaltsko på bløt og høyst variabelt strødd is. Jeg valgte det siste, dvs. jeg brukte mine Adidas Adizero XT som er beregnet på terreng og skal i følge reklamen ha godt feste på våte steiner med Continental-gummi i sålen. Dessuten vil jo kortbukse og piggsko være veldig inkonsekvent! Tanken slo meg nok imidlertid at det fort kunne ende med noen fine skrubbsår på knærne, men det unngikk jeg da - så vidt.
Starten med de raske gutta i første rekke. Helt til høyre årets suverene snøkuter så langt: Bjørn Egil Nordseth..
(Foto: Stein Arne Negård)
Jeg åpnet kontrollert på asfalten og fant ryggen til Roger'n og skimtet også refleksevesten og løpesettet til godeste Mirek, men som ventet ble det trøbbel da jeg bikket toppen og skulle begynne å skli ned igjen. Grusinga var også dårligere, og etter et par skikkelige feilskjær måte jeg "safe" til vi var trygt nede den bratte Meieribakken. Da hentet jeg kjapt inn Lise og Kjell Arne, og selv om det gikk litt i rykk og napp for min egen del, ga vi hverandre god pes på de siste 4. Det er litt typisk med rykkløping når jeg har trent mest på ski, siden det da alltid blir noen pauser pga. terrenget. Selv om det siste halvdelen av Norhagarunden er relativt flat, får man slett ingen hvilepauser. Det som overrasket meg litt var at jeg slet med å henge med i de slake mote etter all motbakkeløpingen i høst, mens jeg løp relativt uanstrengt nedover. Det siste er meget positivt siden det tyder på at jeg ikke reserverer meg noe pga. kneet lenger.

Jeg fikk noen meter på duoen i den siste bakken, og tok Kjell Arne med tre og Lise med åtte sekunder i mål. Klar framgang fra desember hvor jeg var tilnærmet to og ett minutt bak. Jeg tror ikke jeg har vært så fornøyd noen gang med å sette så soleklar bunnrekord! Tida bikket 40 minutter med ti sekunder - og mitt svakeste løp før tirsdagen var 39.31. Derfor var jeg veldig raskt enig med noen av de andre "kvalitetsbevisste" løperne i garderoben etterpå om at de spesielle forholdene nok utgjorde et helt minutt. Takk skal dere ha!

Med gjennomsnittpuls på 157 (92%) i 40 minutter og max. på 164 (96%) må jeg tilbake til mitt "forrige løperliv" dvs. før 1. mai 2013 for finne noe i nærheten. At jeg er i stand til å presse over tid igjen, merket jeg også "dagen derpå". Ble utrolig sliten og bevilget meg (litt motvilig) en hviledag. Et fire mils skirenn blir "a walk in a park " i forhold. Jo da, det begynner å likne på noe som kan kalles løping igjen, nå....

Løpslogg-Garmin Connect - Nordhagarunden
Reportasje med bilder og resultater på Kondis.no: Vårlig Snøkut i januar 

mandag 6. januar 2014

Løse og harde tak i Budorrennet

Ove "Sprunglauf" Haugereid klar sammen med 398 andre på Gryllinsætra.
Etter å "ligget på været" valgte jeg å stille i Budorrennet også i år. Utsiktene for at det kan bli en del avlysninger av lokale turrenn de nærmeste ukene ble avgjørende - ikke forholdene på lørdag som var ganske så identiske og problematiske for en "klistervegrer" som meg som i tilsvarende renn for akkurat ett år siden. Som beskrevet på bloggen den gang, ble det et realt stakerenn for de fleste: Budorrennet gikk glatt. Det kan man trygt si det ble det for meg også i år.

Forholdene var i motsetning til ifjor ganske jevne med temperaturer på plussida både oppe og nede. Denne gangen valgte jeg å prøve meg på å rubbe opp de eneste konkurranseskiene jeg har. For de mange som har investert i zeroski, var valget enkelt. Etter å ha testet litt før start, følte jeg det fungerte såpass at jeg ikke vurderte klister som jeg anså som det eneste alternativet i de allerede blanke sporene.

Det var bare staking som gjaldt for Thomas Henriksen (170) og Jerry Ahrlin (172) som ble nr. 1 og 2 i mål, mens Pål Golberg (71)og Arne Post (143) foretrakk feste.
Starten gikk fra en passende plassering i pulje 2, og før den første bakken etter bare 100 m røk en stav for en rett foran. Urutinert ikke å passe på slikt i den trange og bratte utgangen, tenkte jeg mens den det gjaldt stønnet: "Det var det rennet!" Ti sekunder etterpå stod selv jeg med bare en stav i hånda.... Ikke spesielt rutinert det heller akkurat, men limet på håndtaket på høyre staven glapp tydeligvis. Akkurat det samme skjedde med den samme staven (!) i starten på Birken for ca. 15 år siden. (Jeg husker ikke året, men det var et av de første årene jeg greide merket.) Den gangen trykket jeg håndtaket kraftig på plass og fortsatte uten mer trøbbel.

På lørdag skjedde det samme tre ganger før jeg var oppe den første bakken, så jeg skjønte at her må jeg prøve å få lånt meg et par. "Det var det rennet", var aldri i mine tanker, men det er kanskje litt forskjellige ambisjoner og motivasjon ute og går? Etter 1 km hadde alle 400 i feltet passert, og etter å ha fått avslag i første forsøk på stavbytte, satset jeg på min gode Kondis-kompanjong, Stein Arne, som jeg visste stod ved Bårdsætra etter 4 km.

Jeg ble gående å tråkke på bakskiene til flere i baktroppen, men fant ut at det ikke var så stor vits å stresse slik at det ble enda flere stavhentinger på myrene før høyresvingen ved Bårdsætra. Jeg sneik meg litt framover mellom de to ganske så sammenhengende rekkene, og var ikke helt sist da jeg skimtet Stein Arne i full action med både oppmontert GoPro og automatgeværliknende skyting med speilrefleksen.

Rett før stavbytte. (Foto: Stein Arne Negård)
Situasjonen ble kjapt avklart, og jeg fortsatte med 10 cm lengre staver. Litt uvant å gå diagonal i stigningen opp mot Målifjellet med "Gunde Svan-staver", men det ble av to grunner et mindre og mindre problem. For det første er det uansett føre veldig mye staking, når du kommer deg opp på Hedmarksvidda, og dessuten fungerte rubben dårligere og dårligere. Dermed ble det "same prochedure as last year", og et ny glatt Budorrenn. Resten er også tro kopi av erfaringene fra et år tilbake, med unntak av at jeg hele tiden passerte løpere og at armene måtte løftes 10 cm høyere. Det tyder på at styrken er brukbar, og at  jeg nok fikk igjen for at jeg av og til har staket litt når jeg har vært ute med skøyteski og -staver.

Rubbing må jeg imidlertid øve mye mer på. Forsiktig fiskebeinsmønster med 100-papir og pulver oppi fungerte i alle fall ikke særlig bra under lørdagens forhold. Gliden på skiene (som jeg gikk med på ti grader kaldere snø på Sjusjøen) fungerte imidlertid bra - ut fra de få sammenlikningene jeg fikk med andre. Uten festesmurning ble det naturlig nok lite sug, samtidig som rillen nok fungerte ok.
Mål i sikte!
Tidsmessig ble det fem minutter lenger tid enn i fjor, noe som jeg i hvert fall tapte i starten. Jeg ble jo også stående å stake stort sett alene fra Brumund og inn på siste halvdel, slik at jeg nok glatt ville ha satt løypepers. 13. plassen var såvidt innenfor 1/3-en i klassen og ga en liten påskjønnelse for 2t 40 min og 31 sekunders tålmodig innsats. Totalt 159 mann av 399 startende, skulle tilsi at jeg fortok 240 forbikjøringer. Ikke helt etter planen det da - men en real Vasaloppøkt som jeg er helt sikker på jeg får igjen for når jeg nærmer meg Mora om to måneders tid.

(Kommer forøvrig snart med en konkurranseplan for "vinteren".)

Reportasje med bilder og resultater på kondis.no

Garmin Connect: Budorrennet

Resultatliste Budorrennet 04.01.2014:
M50-54 år
Plass Navn Klubb Start nr. Tid Etter
1 Geir Strandbakke team sport 1 LillehammerLilleh 2:08:09 324 00:00
2 Jostein Frorud Skiptvet I.L 2:18:23 315 10:14
3 Dag Nylund NordbygdaLøten Ski 2:19:29 304 11:20
4 Espen Kristiansen Rustad IL 2:19:30 337 11:21
5 Bo Lars Engdal Koll 2:21:40 339 13:31
6 Kolbjørn Kittelsrud Vestre Gran IL 2:25:05 314 16:56
7 Morten Rød Rustad IL 2:27:51 331 19:42
8 Thor-Erik Messel Bjørndal IF 2:28:11 325 20:02
9 Leif Sørensen Rustad IL 2:29:55 323 21:46
10 Per Hasselstrøm Lillomarka SkiklubbAker Soluti 2:34:53 319 26:44
11 Petter Gunnulfsen Hafslund BIL 2:37:04 317 28:55
12 Lars Aarvig Oppegård I.L 2:40:07 308 31:58
13 Rolf Bakken Hernes IL 2:40:31 307 32:22


onsdag 1. januar 2014

En Romjulsrenndrøm

Turrennsesongen er i gang. Her etter 4 km ved "Kvikk-lunsj-krysset".
(Foto: Kjell Arild Andersen)
På årets nest siste dag fikk jeg for andre gang gleden av å delta i Romjulsrennet på "hjemmebane" på Sjusjøen. Dette var fjerde gangen Brøttum IL arrangerte rennet, og det ble nær en drøm av et skirenn! Forholdene kunne ikke vært bedre, og rennet hadde for første gang over 500 deltakere.

Som de tre forgående utgavene på samme dato, var nivået på de beste uvanlig høyt til turrenn å være. Ola Vigen Hattestad, Tommy Åsen, Øystein Pettersen, Sandra Hansson og Maiken Caspersen Falla (x 2) har vunnet rennet tidligere, og denne gangen var det flere kjente navn enn noen gang. Selv om enkelte ble programhelter, er det tydelig at tidspunktet - og stedet - for et turrenn som dette er perfekt for et bredt spekter av løpere. For oss mosjonister er det også moro å stille på samme startstrek som de store gutta - og jentene også - for den saks skyld. Fordelingen på alderklassene var også ganske forskjellig fra turrenn forøvrig med M 21-25 år som nest største klassen med over 50 til dels hardtsatsende skiløpere.

Ikke lett å unngå å lange ut  på Sjusjøen dagen før Romjulsrennet!
Den blide speakeren Lars Freng og løypesjef og hardhaus Jørn Hemma rigger på stadion "dagen før dagen".
For min del kriblet det litt ekstra før start siden det er åtte måneder siden siste konkurranse "uten handikap". Forberedelsene kunne helt sikkert vært mer optimale mht. prestasjonen i selve rennet, men det var ikke lett å trene lett nok etter å ha kommet opp i til vinteren tre dager i forveien etter en stusselige skijul hjemme. Jeg greide også å trene meg skikkelig støl og stiv på glattisen, og følte meg egentlig ganske daud i kroppen de tre dagene på ski i forveien. Jeg prøvde å vekke kroppen til live dagen i forveien - men lyktes nok bare delvis med det.
Elverumsingen Helge Sveen har i likhet med meg trent mye staking pga. skade og har endelig kommet i gang med skisesongen. 
Forøvrig var det en god gjennomkjøring, som de store gutta alltid sier, og fin trening selvsagt. Rutinene i forkant av et skirenn må drilles inn på nytt igjen for hver sesong, og dette ble sånn sett en perfekt start. Helt uproblematisk føre med ned mot 10 blå, panserspor og verdens enkleste logistikk siden "restitusjonresidensen" ligger under én km fra startstreken. Alt ble unnagjort helt uten stress. Seedingsystemet gjorde det egentlig helt unødvendig å legge ut skiene en time før start for å komme først i pulja, men jeg rakk det også. VR40 satt perfekt og gjorde mer testing unødvendig. Litt trått føltes det jo på såpass kald og ny snø, og gliden viste seg også undervegs ikke å være optimal. Om det var fordi jeg bare la på LF6, eller om det var andre årsaker skal ikke være sagt. Jeg ble "som vanlig" glidd inn av mange i den lengste nedkjøringen fra Sollifjell. Det spør om det går mot en investering av et nytt par før sesongens virkelige høydepunkter.

Det viste seg å være mange feil med tidtakerchipene - så det var greit å kontroll på tida selv denne gangen også...
(Foto: Kjell Arild Andersen)
Oppvarming ble gjort uvanlig grundig med staver på kjente hytteveger. Bortsett fra at løperen rett foran meg mistet den ene skien like etter start og krevde et kjapt sporskifte, gikk starten veldig "smooth". Starten på Romjulsrennet er meget lett og passer en "slow starter" som meg perfekt. Jeg følte meg relativt pigg på stakinga hele vegen, men merket med en gang at jeg ikke har brukt toppgiret i diagonal ennå. Pulsklokka viste at jeg bare så vidt var oppe i sone 4, og snittpulsen i hele rennet lå på 145 (85% av maks.pulsen min på 170). Alt i alt ble det likevel en positiv opplevelse. Jeg gikk faktisk å koste meg og kikket på de både vante og vakre omgivelsene. En ting er er å ta bilder av vakre motiv, men det er jo viktig å leve i nuet og suge til seg inntrykkene - og det gjorde jeg faktisk med startnummer 177 på brystet på mandag!

Sist gang jeg deltok i dette kvalitetsrennet i 2011 ble jeg akkurat midt på lista, mens jeg denne gang hadde jeg 215 foran meg og nesten 300 bak meg. 10. plass av 40 i klassen er godkjent, selv om det ikke er spesielt viktig ennå. Avstanden fram til vinneren Ola Vigen Hattestad og de sju andre i teten ble på 18 minutter, mens jeg var ganske nøyaktig 8 bak Olas samboer Katja Visnar som er en rå staker og slo sprinterkollega Maiken Caspersen Falla knepent. 6.10 bak klassevinneren i M51-55 år, Jarle Thon, er heller ikke noe å skjemme seg over, og jeg hadde også mange som jeg bruker som målestokk bak meg. Jo da, dette kan bli en riktig så morsom skisesong - men det ville vært kjekt med litt snø i lavlandet snart, da....

"Måtte bare ta bilde av denne resultatlista!"
 Jeg fikk først nesten fem fem minutter for god tid slik at jeg stod foran på både Frode og Per på lista
- så lenge den "mora varte"! 
Offisielle resultater
Reportasje på kondis.no (med over 100 bilder tatt av Kjell Arild Andersen)

Løpslogg
Garmin Connect
Endomondo