mandag 30. januar 2017

Rekordmoro i Trysil-Knut rennet

Så glad blir lørdagens beste ørlending eter å ha fullført Trysil-Knut rennet!
Det er knapt fire mil fra dørstokken hjemme til startstreken for Trysil-Knut rennet helt sør i Osensjøen, men du verden så mye kortreist moro en kan få! Da tenker jeg like mye på det sosiale utbyttet som resultatet, men det hjelper jo på humøret med et godt gjennomført skirenn også da.... Ikke det at jeg er noen surpomp hvis det går dårlig, men du verden som jeg kosa meg i åtte timer på lørdag. Godt gjort å somle bort en en hel arbeidsdag for å gå et skirenn nesten i nabolaget, synes du kanskje? Vi "gutta på tur" ser det ikke sånn!

Dette var 16. gang jeg tok turen til Søre Osen for å gå rennet som i år gikk for hele 56. gang. Her prater vi historisk sus, og bare deltakermerket med Trysil-Knut-logoen på bør jo få udekorerte turløpere til å ta turen. Jeg hadde viet rennet god spalteplass på kondis.no og gjort mitt til at det vesle idrettslaget fikk igjen for innsatsen. I tillegg til min faste turrenn-kompanjong Jan Erik hadde jeg vervet Arild som har fått sansen for skiløping i vinter. Med to medsammensvorne som også har sansen for "seriøs moro" var lørdagsunderholdningen sikret.

Med nytraktet kaffe på termosen, et halvt dusin ski og staver i takboksen og ellers sekken full av godt humør, plukket jeg opp gutta med rikelig tid til alle nødvendige forberedelser. Rett og slett kos! Det er dette som er det gode liv, tenker jeg i mine filosofiske øyeblikk! Oppladningen til helgas renn ble nesten som til de virkelige store anledninger for min del med to - 2  - hele fridager i forkant. Det er ikke dagligdags, men etter onsdagens tøffe økt med 20 x 400 m i god fart i Stangehallen var jeg skikkelige sliten og hadde ikke ork til annet enn å glide skia på torsdag. Fredag hadde jeg så mye på programmet at det ble med en times gåing til og fra jobben. Begge de prioriteringene var nok ikke så dumme!

Fra starten for pulje 1 med Rune med/i fokus. (Foto: Hans Martin Nysæter)

Med rekordpåmeding, rekordgrundig preparering og rekordføre, lå det  an til rekord for ærverdige Trysil-Knut. Traséen kjenner jeg meget godt, og da forholdene slo til var det ikke noen tvil om at det måtte bli et nytt stakerenn. Litt i perspektiv er det nesten rart å tenke på at denne stigningen fra start i "Mini-Birken" som jeg har slitt meg opp hvis ikke skia satt ordentlig, nå skulle pigges opp uten å mokke.

Det eneste som jeg ikke så komme var at Jan Erik hadde meldt seg på i elitepulja med start tre minutter før meg - luringen! Kanskje like bra å gå sitt eget løp, tenkte jeg positivt, men angra likevel på at jeg ikke hadde gitt beskjed til Kjell Arild, som jag hadde sendt ut med kamera, om å sekundere meg på toppen av den hardeste stigningen etter ca. 5 km. Bildene som som min hoff-fotograf tok på akkurat samme punkt viser for øvrig at jeg ledet med fem sekunder der! :-)

En typisk luring på veg mot mål! (Foto: Kjell Arild Andersen)
Jeg skal ikke kjede leserne med detaljer om utviklingen i rennet denne gang, men bare konstatere at jeg bortsett fra at jeg ble glidd kraftig fra nedover og var nedpå med rumpa i den kvasseste nedkjøringen, er meget godt fornøyd med gjennomføringen. Klar årsbeste og for første gang i år holdt jeg distansen - selv om jeg tapte plasser på slutten pga. gliden. Særlig i motbakkene på først halvdel var jeg i støtet. Det er moro å pigge fra habile løpere oppover, både med og uten feste, og det var litt gode, gamle Bakkerolfen med kapasitet som varemerke i motbakkene denne gangen. Med unntak av den aller første kneika opp fra sjøen hvor trekkspill-effekten gjorde det umulig å få fart inn i bakken, var heller ikke fiskebein noe tema på de øvrige 36 kilometerne.

Stakerolfen har tatt tak og har mer på lager! (Foto: Kjell Arild Andersen)

Olaf var for sterk også denne gangen. (Foto: Hans Martin Nysæter)
Fetter'n så jeg som ventet ikke noe til, og det overrasket meg ikke at han kapret 1. prisen i klassen. Han er ikke bare lur - han er rå også! Jeg fikk årets opptur så langt med 3. plass og var innafor med to og et halvt minutt fra seieren og løypepers med seks minutter. Arild som beskrev seg selv som læring i faget, kommer med stormskritt bakfra og var minst like fornøyd etter å ha gjennomført på sine nye felleski. Neida, det ble ikke noe sturing i bilen hjem igjen heller...

Gutta på tur (hjem) - ved to av dem. (Foto: Arild Dahl)


Toppen av lista i klasse M56-60 år. 

mandag 23. januar 2017

Har du lyst har du lov!

Typisk O2-snapper som snapper etter luft...
(Foto: Egil M. Kristiansen)
Innendørssesongen ble innledet - og avsluttet - i løpet av to-tre minutter på søndag. Da prater jeg om "konkurranse-sesongen" siden jeg absolutt skal fortsette med ukentlige hardøkter på det blå skråplanet i Stangehallen. Med gode økter i beina de to siste månedene til og med helt uten skavanker, fikk jeg lyst til å teste ut hvor mye treigere jeg har blitt siden jeg skulle i hallen som funksjonær likevel. Og har du lyst, har du som kjent lov....

800 m var distansen som stod på programmet på søndag, en distanse jeg ikke har løpt på fire år. I 2013 løp jeg på 2.42,66, riktig nok dagen etter jeg hadde løpt 1500 m på 5,16,01, men det var det eneste relevante sammenlikningsgrunnlaget. Siden den gang har det ikke vært vært mye tempo å snakke om, men de to siste måneders høyoktan-trening med "Stangehallen Runners" har i alle fall vært liddelig moro - og kanskje også effektivt?

På forhånd var jeg fullstendig klar over at det ikke kom til å bli mye hjelp å få av de andre i feltet. Bare sju var påmeldt i alle gutte-/herreklassene til sammen og det var liten tvil om hvem som kom til å få æren av å avslutte feltet. Etter en del 1000 m-økter hvor 4 blank-fart er nivået og der 200 m-økter i 3.20-fart virker uvant og styggfort, visste jeg bare en ting. Dette vil bli nok en "verstenotering" gjennom tidene, og spørsmålet var bare med hvor mye.

Kom igjen a'gutter!  (Foto: Egil M. Kristiansen)
Etter ti minutters oppvarming blåste starteren i fløyta, og det ble egentlig ikke noe særlig tid til å grue seg. Sånne sprintdistanser er sånn sett det verste jeg er med på, og jeg greier ikke å glemme mitt første og eneste forsøk på 400 m. Det er seriøst ment det aller verste jeg har vært med på hva smerte angår, langt utover både maraton- og ultraløp. Den sisterunden på 400 m glemmer jeg aldri!

Passering en runde med en viss kontakt framover.  (Foto: Egil M. Kristiansen)
Tilbake til søndagens syrefest: Etter første runde hadde jeg en viss kontakt med nest siste mann, men deretter ble det en kamp med meg sjøl. Jeg hadde bestemt meg for ikke å distrahere løpet med å trykke rundetider, men følelsen var som på samtlige 1000 metere jeg har gjort på trening i det siste: God flyt på første runde, så går det gradvis saktere helt til det jeg greier å skjerpe meg litt på sisterunden. Jeg klokka meg selv noe overraskende inn på 2.42,5. Jeg "rakk" jo ikke å bli sliten, og sekunder etter var jeg klar til å løpe mer. Det blir bare for lite oksygen til de sentrale musklene undervegs. Det er mye å hente på maks-O2-økter tydeligvis.

Ironisk nok ble den offisielle tida 2.42.67, altså en hundredel bak tida fra fire år tilbake. Jeg husker jeg var rimelig misfornøyd med tida mi den gangen, men nå var det egentlig helt greit. Jeg kan vel med helgas fasit i hånd slå fast at forfallet har flatet ut, og til og med ha lov å tro på "bedre tider". Mer reell formtest er neppe mulig å oppdrive hvis en ikke skal bruke hundrevis av kroner for å pese inn i en slange på et testsenter da...

Litt å hente på løpdisponeringa?

Gull er gull!
PS! Bakkerolfen rundet i helga 400 000 visninger på akkurat 400 innlegg.
Skulle bli 1000 på hvert innlegg det, vel? Hurra!

tirsdag 17. januar 2017

Hvilken vinter-weekend!

De som har sett og hørt nok av hvite vidder, gylne soloppganger og nasjonalromatiske skildringer av "ekte nordmenn med ski på beina", "trikkeskinner" og "hvitt gull" kan lukke dette innlegget straks. Det inneholder nemlig ikke så mye annet! Dette er bare et forsøk å slå fast at "den kalde, fine tida" er mer enn en # som kopieres på Instagram. Helga på Sjujsøen var nemlig like vakker som bildene under (med unntak av litt sur trekk fra nord)..

Jeg valgte en treningshelg selv om jeg hadde turrenn innenfor rekkevidde også denne helga. Med 40 cm nysnø den siste uka og 8-10 minusgrader lå forholdene godt til rette for å trene bl.a. på det jeg tydeligvis ikke mestrer ennå - staking på trått føre. Med to piggeøkter hhv. lørdag og mandag, en klassisk intervalløkt lørdag morgen og en restitusjonsjogg søndag ettermiddag fikk jeg satt 100 km og 6 t 30 minutter i treningsbanken. Nok snikk-snakk og tall dette er ukas skirapport fra Sjujsø1 - i kronologisk rekkefølge:
Lørdag -1. økt: 

Sjusjøen Fjellstuer

Fjellelva

Mostefjell
Lørdag - 2. økt:

Snultra

Snultra

Snultra

Søndag - 1. økt:

Sjusjøen Fjellstuer

Sjusjøen Langrennsarena^

Søndag - 2. økt:

Sjusjøen Fjellstuer

Hallabakken

Sjusjøen Fjellkirke


Mandag:

Kuåsen

Og snipp-Snap-snute, så var den helga ute....

mandag 9. januar 2017

Stakeløype, stakeføre, stake lell, moro lell!

Første helga i januar og Budorrennet har hørt sammen siden Nordbygda/Løten Ski dro i gang rennet, først som en del av Budortrippelen i 2008 og deretter som det første Budorrennet i 2009. Unntakene for meg har vært 2010 da  jeg bare var enarmet fotograf pga. et armbrudd og i fjor da da det ble utsatt ei uke og fetter Jan Erik og jeg gikk på Skeikampen i stedet. I år hadde jeg egentlig bestemt meg for ikke å gå - jeg skulle stå, dvs. stake. Skigåing i ordet rette forstand er det ikke, men effektivt er det jo - hvis, i fremt, i fall...

Det er "opplest og vedtatt" at løypa på Hedmarksvidda er en typisk stakeløype med bare 250 meter høydeforskjell og 1000 høydemeter totalt. Jeg tror forresten at det var Tommy Åsen som viste vei og vant det første Budorrennet på blanke ski i 2012. Det er imidlertid verdt å merke seg at Anders Mølmen Høst avgjorde det forrige rennet i denne løypa (i 2015)med feste mot en hel gjeng med sterke stakere. (Fjorårets renn gikk i NM-femmilstraséen ved stadion pga. kulda)

Noen treningsrapporter på Strava om trått føre uka i forveien gjorde meg litt skeptisk, men ikke nok dessverre. St(r)a(va)bukken meg skulle stake lell! Jeg hadde likevel gardert meg hvis det skulle vise seg kaldere enn antatt og kanskje også med fokksnø - som jo kan være like trå som juling er vondt.

Egentlig så synes jeg det er på grensen til blærete, men jeg får skylde på usikkerheten foran sesongens første skimaraton for at jeg stilte med tre par ski i boksen da jeg hentet min faste tur(renn)kompis og verste konkurrent, Jan Erik, halvannen time før start. (Jammen heldige vi "Gutta boys" som bor så sentralt i forhold til vinterens viktigste "infrastruktur"!)

Etter nok en fetterduell - liksom! (Foto. Arild Dahl)
Tre par er i alle fall et par for mye, men alle var glidet forskjellig og et par hadde også VR30 som feste. Hvorfor gjøre det enkelt når det er mulig å gjøre det vanskelig? Et par ble fluksens straks lagt ut i startfelt nummer to, og den lille bakken inne på stadion ble brukt til å finne ut hvilket par som gled best. Eller det fant jeg aldri ut - det var ikke noe forskjell. Til og med det paret med voks gled akkurat like bra - eller dårlig. Hvorfor jeg da valgte det samme paret som jeg staket Romjulsrennet på i varmegrader, vet jeg ikke. Man lærer så lenge man lever - eller har elever som vi i sier i skolen!

Etter en liten jogg med staver for å få i gang pumpa og litt sirkulasjon i "overskråtten", følte jeg meg klar. Tankene gikk til rennet i 2014 da håndtaket på staven løsnet og jeg var aller sist ut i den trange starten. I år var utgangen gjort om og da alle som staket foran meg forholdt seg like smale så ble det ikke noe problem annet enn at jeg så en som gikk overende i svingen før den første bakken.

Fortsettelsen var grei nok. Den gule "Team Sport1-påskekylling-trioen" Jan Erik, Bernt og Ola var lettere å se i køen enn andre, og jeg var ikke stresset av at jeg lå litt bak opp den første og hardeste mila til Målifjellet. Der var jeg (nesten) på bakskiene til Ola, men det var også det siste jeg så av han eller de andre jeg hadde følge med opp.

Den nye delen av løypa mot Gitvola var litt løsere enn resten av traséen, men ellers mer variert og en positiv omlegging. Nedkjøringa ble likevel starten på dagens lengste nedtur. Her opplevde sikkert de fleste at det var tråere føre siden vinden hadde fokka så sent som kvelden i forveien. Under rennet var vinden knapt merkbar og sporene var så faste som det er mulig å få den i noen timer fersk drivsnøen.

Jeg ble imidlertid glidd inn av den ene pulja etter den andre, samtidig som jeg nok hadde brukt uforholdsmessig mye krefter på den første mila. Det var ikke noe veien med armene eller resten av kroppen for den del. Hvordan det var med teknikken etter hvert er jeg ikke så sikker på.Med unntak av jeg holdt på å knekke skituppen i en av de to vesle motene før Veslesvaen pga. at løperen foran stoppa helt opp, hadde jeg ingen problemer med å holde meg i sporet og bruke stakekreftene. Denne gangen var jeg bevisst på å få inn nok drikke, og ved Brummund bevilget jeg meg også "en dobbel".

Særlig i partiet tilbake mot Målia gikk det trått, og opp mot turisthytta var jeg mer enn happy med å gå fiskebein. Da visste jeg at det aller verste var gjort, og jeg synes jeg fighta bra inn. Masse turgåere som roper "Heia Rolf!" gjør noen med deg, og på den siste lette mila tok jeg faktisk inn to løpere. Det ble likevel enda flere plasser nedover på lista siden det kom en gruppe og suste forbi i inngangen til kneika opp til selve stadion.

Jan Erik i mål tidligere på ettermiddagen. (Foto: Kjell Arild Andersen)
Akkurat som sist kom Morten bakfra og distanserte meg kraftig.
(Foto: Kjell Arild Andersen)

Jeg gir meg selv litt bedre stilpoeng på målfotoet enn forrige helg. (Foto: Kjell Arild Andersen)

Olav er i siget og blir nok med "Gutta på tur" utover vinteren. 
Totalt ble det så vidt innenfor beste halvdel både totalt og i klassen uten at plassering og dueller mann mot mann var noen del av motivasjonen på de siste tre mila. Siden løypa var forkortet med 3 km siden sist ble det likevel halvannet minutt raskere, men vinnertida var fem minutter raskere og jeg gjorde relativt sett mitt dårligste Budorrenn "ever".

Tilbake til mottoet om at man lærer så lenge man lever - med eller uten elever. Hva lærte jeg så denne gangen? Joda, i tillegg til en veldig god stakeøkt fikk jeg frisket opp mye "faglig relevant lærdom", nemlig:
  • at føret er vel så avgjørende som løypeprofil ved valg av blanke ski eller feste!
  • at jeg mangler stayer-egenskaper i staking siden jeg har tapt mye på slutten i to renn i år!
  • at jeg fortsatt nok er best når jeg kan variere teknikken mest mulig!
  • at jeg kan droppe å teste gli på start siden det sjelden er likt ute i løypa!
  • at det enkleste fortsatt er det beste dvs. ta et valg og unngå stress med testing! 
og like viktig opp i all sjølvkritikken:
  • turrenn er moro lell - #stakelell - eller ikke!
  • at verden ikke går under selv om fetteren (og andre) knuser meg med en halv evighet!
  • at det er ikke noe å si på arbeidsmoralen selv om jeg er sjanseløs og har tre mil til mål!
  • at det er moro å jobbe et halvt døgn etter målgang for å lage en god dekning (ved hjelp av gode medhjelpere - denne gang Snekker Andersen) av gode kondisjonsarrangementer på kondis.no!
Arild gjorde comeback i skisporet i ren Oddavr Brå-stil og kom i mål med nokså ulik stavlengde.


REPORTASJE MED NESTEN 400 BILDER:
Budorrennet - vintereventyr og delt seier

mandag 2. januar 2017

En rysare i Romjulsrennet

Med litt "lav profil" i starten av Romjulsrennet.
(Foto: Kjell Arild Andesen)
Romjulsrennet, sesongens første - og årets definitivt siste turrenn, ble en romjulsdrøm  - i alle fall nesten! Med romjul på Sjusjøen og Romjulsrennet på terminlista siden 2010, er det ikke mye å lure på hva jeg skal bedrive årets nest siste dag med. "Same procedure as last year, J----?

Nei, James var ikke med, men det var Jan Erik, og dermed ble det "same procedure as every race"! Riktig nok var det nok av andre å yppe seg på i det store feltet på over 500 løpere, så hvis jeg ikke skulle få anledning til å matche fetter'n så var det nok av gode alternativer "å ta av".

Jeg har  prestert å havne ganske så akkurat midt i sekken som det går an å komme ved flere tidligere anledninger, og jammen skulle det vise seg at jeg gjorde denne gangen også som den 257. over målstreken av de 510 som fullførte. Selv om jeg følte at jeg gjorde et over middels bra løp til å være min sesongdebut på "ordentlig", har det nemlig blitt mange unge lovende løpere og store deler av langløpseliten å finne på Sjusjøen i romjula.

I fjor ble det naturstridig nok avlyst, og siste romjulsrenn gikk i 2014 da forholdene endret seg drastisk  og panikken spredde seg i minuttene før start. I år var forholdene minst like vanskelige, men den store forskjellen var at jeg tok jeg med knusende ro. Løypa var for lengst plukket ut som en passende test av stakekapasiteten, så derfor var det "bare" å prøve å få gli på skiene. Jeg plukket fram et par fra kjelleren som ikke hadde kjent snø på ni måneder siden Troll Ski Marathon og følte meg trygg på det. Kald og rolig før start, men med god tid til å løpe meg varm følte jeg meg klar. "Let the show begin!"

Da startskuddet gikk fikk jeg det vanlige fartsjokket i den lette starten slakt nedover mot Fjellelva. Skepsisen var stor da jeg syntes gliden ikke var spesielt god, men da jeg etter hvert kom meg bak feltets viktigste løper i gult, Jan Erik, ble jeg litt beroliget. Her stilte vi tydeligvis på ganske like vilkår. Han hadde tydeligvis også enset det samme, og da det begynte å gå slakt ble han liggende bak.

Jeg jobbet meg opp til en annen god gammel kjenning. Morten i den lett gjenkjennelige Hamar-trikoten har i likhet med Jan Erik mer "ansiennitet i stakefaget" enn meg og har vært et godt stykke foran de siste par årene. Jeg fulgte han greit i lettpartiene men ble hengende bak i de bratteste kneikene opp mot Sollifjell. Nedover hadde jeg hakket bedre gli, og da vi passerte drikkestasjonen ved Midtfjellkoia så jeg mitt snitt til å få noen sekunder. Trolig en tabbe, skulle det vise seg!

Før den siste skikkelige trøkken over Gjestbuåsen viste igjen den blide østfoldingen sin styrke samtidig som jeg måtte stoppe opp og gå fiskebein, passende irritert over å ha blitt skøytet forbi av en annen "staker" nederst i bakken. Med fullt fokus på reglementert forsering hadde jeg mistet Morten og alle andre før toppen. Håpet om å ta dem igjen på gliden var der, men med merkbar motvind ble det for vanskelig alene. Regnskura hadde også gjort føret mer sugende, og enkelte steder føltes det som det lugget under de blanke skiene...

Etter å hatt trua og blikket rettet framover i 18 km, ble fokuset på hvem som kom opp bakfra på de siste 5. Da det kom det to unggutter som jeg antok var "underseedet" og hadde startet fem minutter senere, tenkte jag at de må jeg utnytte og få en billig reise inn. Men, etter noen få hundre meter var det var ikke gratis å ligge bak lenger, gitt. Med litt forsiktig kikking over skuldra konstaterte jeg at det var ingen flere trusler - og i alle fall ingen gule. Før stadioen hadde jeg glemt at løypa tar opp en annen og brattere bakke enn den vanlige turløypa. Der var jeg på stålet, eller på tuppa, tenker jeg var mest dekkende.  Tankene var likevel klare nok."Heldigvis ingen flere bakfra. Dette greier jeg å holde inn. Plasseringen er sikret! Tida er ikke så farlig! Det er langt bak løypepersen, åkke som! Ikke se deg bakover nå!"

Oppe på selve stadion ble jeg brutalt vekket av den fysiske dvalen som jeg tydeligvis hadde gått inn i. En hel gjeng kom "i hundre" bakfra og ut av den siste svingen ante jeg et gult lyn i øyekroken. Jeg husket at jeg i min enfoldighet stod og tenkte at jeg skulle avslutte med stil og prøve å se ut som jeg kunne å stake inne på stadion. Mer husket jeg, og før det var før seint så var lynet oppe på sida. "Dødt løp så det ut til. Fotofinish? Hva vil tidtakersystemet si, tro?"
Oppløpet: Jan Erik på bakskiene mine helt bakerst. (Foto Kjell Arild Andersen)
Nesten målfoto: Fem meter før mål (bak  nr. 400) med Jan Erik på siden
(Foto. Kjell Arild Andersen)
Rennet ble i all hovedsak en god opplevelse. Det er alltid en nedtur å tape terreng på slutten, og jeg ville helt sikkert vært mer fornøyd med å ha kommet ajour med en god konkurrent enn å bli innhentet helt på målstreken. Med Jan Erik var det jo nesten så en kunne tro at det var avtalt spill for å lage litt blest om fetter-duellen, men det var det absolutt ikke.

Nedtur nr. 2 var at chipen hans ikke slo inn ved målgang, så vi får aldri vite hvem som egentlig vant. Kanskje like greit? Fetter-duellen totalt for 2016 vant han med glans, og etter hans trøblete høst etter ulykka i Birkebeinerrittet er det utrolig sterkt å komme tilbake så raskt. Det er det vi internt kaller for gammel Bakken-stahet på sitt beste. "Vi gir oss aldri!" (Sitat slutt)

PS! Mellomtidene viste at Jan Erik tok inn 10 sekunder fra forvarselet inne på stadion og 36 sekunder på de siste 4 kilometerne. Morten som jeg "mistet" opp Gjestbuåsen tok meg med 1.35 min. på den siste tredelen av løypa. Kanskje jeg skulle tatt meg tid til litt drikke ved Midtfjellet likevel?