fredag 31. januar 2020

Back to Bakkerolfen-basic i 2020

Hva har Bakkerolfen og Ole Brumm til felles, tro?
Jeg hadde et nyttårsforsett om å konkurrere betydelig mer igjen i 2020 enn i 2019, og etter at den første måneden er unnagjort har jeg holdt ord. I januar har det blitt fem konkurranser: To turrenn (Budorrennet og Trysil-Knut-rennet), to klubbrenn (i Hernes) og et karuselløp (Snøkuten).

Når jeg nå har fått 2019 litt på avstand, innser jeg at forsøket med å kutte ut mange konkurranser for å trene mer strukturert ikke ga den "boosten" jeg hadde håpet.  Med "bare" 25 offisielle konkurranser i tillegg til 11 karuselløp/klubbrenn så ble det akkurat en halvering av antallet fra de årene jeg hevdet meg best. Jeg valgte å tro på de som mente at grunnen til tilbakegangen i stor grad skyldtes at jeg brente kruttet for ofte og rådet meg til ikke være med på så mye.

Jeg har tvert imot konkludert med at jeg rett og slett ikke greier å få nok kvalitet i treninga alene selv om jeg følger et program helt rigid. Det kan sikkert skyldes at jeg har mye å lære når det gjelder intensitetstyring, men jeg velger å tro at det skorter enda mer på evnen (til å gjennomføre) enn forstanden.....

Jeg har muligens mye til felles med Ole Brumm, så i år skal jeg "finna meg sjæl" og si mer "Ja takk - begge deler" igjen! Jeg skal imidlertid ikke være så opptatt av selve prestasjonen i de fleste konkurransene, men snarere se på dem som den aller beste treninga jeg kan få. Forøvrig i skarp motsetning til mange super-mosjonister som jeg har inntrykk av ikke stiller med startnummer hvis de ikke er minst 99 % sikre på at formen er inne.

Jeg har aldri vært flink til å presse meg alene på trening, så de ukentlige Kondis-treningene i tillegg til (minst) en ukentlig konkurranse skal bidra til mer kvalitet i treningshverdagen min. Jeg merker selvsagt at det tar lenger tid å restituere meg når jeg nå er 60 enn da jeg gjorde mine beste løp i 45-årsalderen, men med noen tilpasninger har jeg igjen lyst til å prøve oppskriften som passet for meg i 20 år. Og akkurat lyst er viktig i alt en gjør. "Har du lyst, har du lov", gjelder vel også (minst) like mye i min alder?

Et annet moment er savnet av det sosiale fellesskapet en er en del av når en står på startstreken sammen med andre, helt uavhengig av om det er noen få eller mange tusen. Flere konkurranse-starter betyr også flere reportasjer og bilder på kondis.no fra lokale løp i Innlandet. Dermed er ikke mine ukentlige egotripper bare noe som jeg får utbytte av selv. Det har jo forsåvidt vært hyggeligdet siste året å høre at jeg har vært savnet både av konkurrenter og arrangører (selv om jeg har deltatt 36 ganger!), men absolutt ikke så stimulerende som å få en takk for god dekning fra et lite, men betydningsfullt nok arrangement for det lokale idrettslaget.

Ja, takk alle deler i januar 2020:
Snøkuteren i Veldre:
(Video: Arild Dahl)


Teamløperen i Søre Osen:
(Foto: Harald Lunde)


Klubbløperen i Hernes:
(Foto: Berit Schulstad)


Kondistreneren i Elverum:


Back to the facts:  6 skirenn hittil i sesongen blir nok til minst dusinet fullt før også denne spesielle vinteren er over. Planen som er spikra videre er: Sjusjøen Skimarathon, Trysil Skimaraton, Birken med 3-4 klubbrenn og 2 løp i Snøkuten inni mellom de 3 langløpene.

I tillegg kan det godt hende lysten melder seg til å gå Hafjell Ski Marathon, Janteloppet og Troll Ski Marathon - og så skal jeg i alle fall gå mitt eget løp, Bakkerolf-60'n 8. mars. Har du lyst - har du lov til å bli med!

KONKURRANSE-STATISTIKKEN 1994 - 2019:

År
Antall
1994
12
1995
22
1996
33
1997
39
1998
52
1999
56
2000
68
2001
68
2002
63
2003
70
2004
60
2005
59
2006
62
2007
64
2008
72
2009
61
2010
59
2011
67
2012
59
2013
48
2014
43
2015
45
2016
50
2017
48
2018
56
2019
36
2020
5

1377

Gjennomsnitt 1996 - 2019: 54 konkurranser pr. år!

søndag 5. januar 2020

I vinden i Budorrennet

Fiskebein - uten glifase - banne meg! (Foto: Stein Arne Negård)
Årets første og sesongens tredje skirenn er allerede i boks - nok en gang med blanke ski. Litt ulogisk egentlig siden de få kvalitetsøktene jeg har på ski har vært med feste, men sånn går det når man blir manipulert av reklamen «Det enkle er ofte det beste»…

Spenningen var hakket større på Budor enn i det avslappa Romjulsrennet for bare fem dager siden. Litt fordi det er nesten dobbelt så langt og fordi det var meldt kuling på fjellet midt på lørdagen. Dessuten var det jo første gang jeg «opptrådte offentlig» som 60-åring – riktignok to måneder før jeg har tenkt å ta det inn over meg. Det positive med det er jo at 64-åringer vanligvis ikke er så spreke som 56-åringer. Etter denne helga å dømme er jeg ikke så skråsikker på at det er så stor forskjell i stakebransjen.

Som på Sjusjøen plasserte jeg skiene midt i feltet og varma opp iført joggesko og staver. Da starten gikk prøvde jeg heller ikke denne gangen å følge potensielle sparringpartnere. Jeg har et par opplevelser fra dette tidligrennet at det blir langt fra Brumund og hematt med spinkelt stakegrunnlag etter å ha vært litt for optimistisk på den første, og klart tøffeste mila opp til Målifjellet.

I tillegg visste jeg at vi alle kom til å møte veggen (les: vinden) på «flata» opp mot Mållifjellet denne gangen. Etter å ha blitt foreviget av Kondis-kollega Stein Arne (for tusen og første gang) i en av de siste små fiskebein-knekkerne før vi var ute av skogen, prøvde jeg å gjemme meg i køen i motvinden som var stri nok, ja. Med temperatur så vidt under null var det imidlertid ikke noen risiko å slippe 500 løpere med forskjellig «overlevelsesevne» opp på vidda. Jeg var i alle fall glad for å slippe å gå fire runder i reservetraséen nedi skogen. Da hadde jeg for øvrig et skipar med feste med meg i tilfelle arrangørene i siste liten skulle finne på det samme som for to år siden.

Etter Målifjellet er mye gjort, og den første glidtesen venter ned mot vegen til Gitvola. Litt småbanning i skjegget etter at de tre-fire i gruppa gled fra meg før jeg fant ut at det var litt skarpere mellom sporene. Oppover igjen prøvde jeg å utnytte samme fordelen med løpere på begge sider, men måtte gi opp etter at stavene gikk gjennom i midten. Litt urutinert å la de små trinsene fra Sjusjøen sitte på stakestavene, men da får vi tro at det er notert til neste stakerenn.

Etter innslag av fiskebeintråkking vest for Gitvola, bar det slakt nedover i motvinden mot Brumund – om ikke for full musikk, så i alle fall til musikk. At skisålene lager lyder i isete spor er jeg vant til, men for første gang opplevde jeg at skituppene vibrerte i vinden slik at det det ble rene musikken.

Etter dagens andre påfyll ved Brumund fikk jeg bokstavelig talt vind i seilet. Jeg var et øyeblikk redd for at nummerlappen skulle komme før meg til Målia, men det ble heldigvis dødt løp. Det er morsomt å se på diverse Strava-segmenter i etterkant når en har gått et renn mange ganger. I år kom jeg inn ganske likt med min egen tid fra 2017 under vindstille og trå forhold, men brukte to minutter lenger tid i motvinden på de siste 2 km før Målivarden og tre minutter mindre i medvind på 5 km fra Brumund til Målia. Totalt blåste jeg inn sju minutter raskere fra Brumund til mål sammenliknet med for tre år siden, selv om jeg ble glidd fra der også. Spesielt i den finere snøen nedi skogen merka jeg at jeg hadde tråere ski enn mange på mitt nivå.

Stakerolfen gjør ting han - ikke trener på! (Foto: Stein Arne Negård)
Totalt sett stod jeg stakedistansen bra, godt hjulpet av vindretning. Etter 30 km hvor løypa snur nordvestover igjen retning Målia etter en «nesten-på-rattata-sladd» ned fra Ruskåsen, var jeg overasket over at jeg greide å stake inn klassekompis Arne Jørgen og Kristine Fjeld (som jeg også fightet med på Sjusjøen) og en annen kar som alle hjalp til med beina i kulingen. De kom dog igjen nedover og lurte seg foran slik at Arne Jørgen tok den siste premierte plassen i M60-64. Upremiert listefyll i klasse yngre pensjonistklasse får så være. Det var en fullt godkjent dag på jobben.

Forholdene var bedre enn jeg og alle andre kunne frykte. Jeg så for meg en sur opplevelse i kald nordavind med masse rusk og rask i sporene, men mildværet dagen i forveien uten påfyll av nysnø gjorde at sporene var faste og fine hele vegen. At stavtakene ikke holdt til min pirking, får jeg ta på egen kappe.
Skiglider-Jan Kristian ble for sterk for meg denne gangen! (Foto: Stein Arne Negård)

Trond-Inge var godt fornøyd med dagen og fikk revansjen sin etter Romjulsrennet.
(Foto: Stein Arne Negård)

"Tjejdeng" av bare seks er et godt tegn for meg, og jeg fightet jevnt med både Frida (350),
Marianne (251) og Kristine (til h.) hele vegen. (Foto: Stein Arne Negård)

onsdag 1. januar 2020

Romslig turrennstart med Romjulsrennet

System på startflata på Sjusjøen Langrennsarena.
(Foto: Dorte Finstad)
Selv om jeg tjuvstartet skisesongens med et stakerenn rett før jul, må Romjulsrennet på Sjusjøen regnes som sesongdebuten «på alvor». Dvs. det blir ikke mer alvor enn en legger i det selv. Jeg stilte med lave skuldre og nøt også alt det andre som årets første skirenn innebærer, spesielt gjensynet med kamerater fra fjern og nær som en kanskje ikke har hilst på siden forrige vinter. Logistikken kan heller ikke bli enklere når jeg bor like ved løypa, hadde hentet startnummeret dagen før og hadde bestemt meg for å stake på det raske føret.

Jeg ruslet de få hundre meterne og la ut skøyteskiene i det nøye oppmerka startområdet en drøy halvtime før og hadde bare et kvarters jogge-oppvarming på programmet før starten gikk midt på dagen. Det ble likevel travelt nok. Ikke vet jeg hvor mange «på’n igjen» og «hvordan er formen»-samtaler det ble! Trivelige er det uansett, og man blir samtidig minnet på hvor privilegert man er som får lov å drive med denne «i-pose-og-sekk-hobbyen».

Starten er superlett i Romjulsrennet og sporene var enda mer glaserte en jeg hadde forestilt meg. Det var bare å konsentrere seg om å holde seg på beina og passe på stavene så gikk det bra. Enkelte «ønskerygger» forsvant framover i rekkene, men da stigningen opp mot Sollifjell begynte, kunne jeg med tilfredshet konstatere at jeg greit fulgte de som sparket fra rundt meg. To små fiskebeinsbakker og så den lage nedkjøringa som var skummel nok på det isete underlaget. Med litt litt «bambi-kunster» holdt jeg meg på beina i 60 km/t mens jeg navigerte meg mellom et par som ploget i de slake kurvene midt nedi lia. Deretter den lengste sammenhengende stigningen opp mot Kopnageln før en kjapp påfyll ved Midtfjellkoia. Bare ei mil igjen, ikke sliten, det går bra i dag, tenker jeg positivt mens jeg hører noen roper «Heia Rolf!»

Iveren tok nok litt overhånd da jeg bestemte meg for at jeg skulle f… meg ikke ut i fiskebein over Gjestbuåsen. Dermed tapte jeg noen meter slik at jeg ikke hadde noen rygg å gjemme meg bak da den forventede vestavinden møtte meg med full kraft på toppen. Likevel heroisk jobbing, og jeg kom meg ajour med en gruppe med unge damer i kastene ved Kroksjøen. Fortsatt ikke sliten verken muskulært eller pulsmessig, men jeg ble minnet på at jeg nok har en del å hente på det tekniske når jeg likevel ikke greide å følge da noen fra pulje 2 med fem minutter bedre tid kom sigende opp på sida. Likevel betydde det en ny opptur da jeg fikk besøk av elverumsingene Simen og Simon bare noen få km før mål, og jeg kom på at førstnevnte jo gruset meg et kvarter i "«Julestaken» for bare en drøy uke siden.
I den siste kneika gikk staven helt til bunns og det stoppet helt opp og flere av ungjentene fikk den lille luka jeg hadde jobbet som en helt for å tette – men skitt au! Dette var en «god dag på jobben».


Siste indre i rygg på Bård Erland Amrud som fikk samme tid som meg.  (Foto: Finn Olsen/kondis.no)
Status var som vanlig midt i sekken både totalt (247 av 429) og i klassen (13 av 31) i dette sterke romjulselskapet, men jeg kunne med en viss tilfredshet registrere at det ville holdt til en (helt hypotetisk) 2. plass i klassen over 60 år – og der hører jeg hjemme allerede neste helg på Budor….

REPORTASJEN MIN MED MANGE BILDER PÅ KONDIS.NO: 

Jevnt og bra disponert løp tydeligvis!