Med tro på seg selv i Janteloppet

Amund, Kjetil og Bakkerolfen før start. 
(Foto: Hanne Sigstad)

Janteloppet på Hafjell/Pellestova er på noen få år blitt litt av en happening til turrenn å være. I år var det  både turrenn og FIS-renn, og deltagelsen av de beste norske løperne var helt på høyde med de to kjappe  norgesmesterskapene som er blitt arrangert i Narvik og på Lygna. Petter Northugs signatur og pengepremier tiltrakk nok de store navnene mer enn heftig afterski, men med hele sesongen unnagjort var det nok flere heltidsutøvere som også hadde litt lavere skuldre enn på flere måneder. At mange av de litt mindre seriøse av oss tok afterskien på alvor, er imidlertid sikkert etter en kikk på sosiale medier etter helga. 

Jantelovens argeste motstander, Petter Northug, hadde virkelig fått en bredt spekter av skiløpere til å tro på at  Janteloppet er vinterens morsomste skirenn. Den 20 km lange løypa var designet ulikt fra andre langrenn med utfordringer som «pumptracks», utforkjøringer med fartsmåling samt klatreetapper og supersprint med hele 10 000 kr i premie.

Jeg deltok i den virtuelle utgaven i fjor uten konkurranse side om side og gledet meg til å "leke med de store" - attpåtil med gratis deltagelse etter at jeg ble trukket ut som vinner i Rema 1000 Elgen sin Red Bull-kampanje. Jeg hadde også lokket de to fristils-entusiastene og Stravacup-medarrangørene, Amund og Kjetil, til å ta turen fra Elverum til Hafjell lørdag. Selv kjørte jeg "same prochedure as last year" med oppvarming fra Sjusjøen. Skjønt så veldig varm ble jeg ikke, 13 km padling i nordavind og snøskavler til tross.

Trangt i starten. (Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Med en times pause før start ble det tid til en felles oppvarmings-reko av den første og siste delen av løypa. Med fare for å kjøre ned både skistjerner og kameraer i målområdet med helikopter surrende over hodene våre, fikk trioen føle på et litt annet trøkk enn på de vanlige turrennene. At det var en sjelden anledning til å skøyte, var også kjærkomment for alle tre. Fristils-alternativene for oss mosjonister er ikke alt for mange, og det er opplagt at det bidrar til lavere gjennomsnittsalder og dermed hardere konkurranse enn i klassiske turrenn. For meg som har passert junioralder med god margin, er det ikke så oppløftende å sammenligne seg med gjennomsnittet, men det glemmer man fort i Janteloppet der anti-jantelov-plakater møter deg langs løypa. "Du SKAL tro at du er noe!"

Petter i farta! Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Elverumstrioen fikk tatt de nødvendige skrytebildene før start og lurt oss litt framover i det drøyt 1300 mann og kvinner store startfeltet. Den logiske tanken på at jeg burde greie å gå ned tida mi fra sololøpet i fjor, ble skrinlagt nesten før jeg nådde startstreken. Når alle skræver av gårde blir det trangt om plassen, og med 500-600 foran oss ble det skikkelig sukkersnø i motene på de første kilometerne. Det var i alle fall ingen vits å mase under slike forhold, og jeg måtte som antatt se Amund og Kjetil forsvinne i mengden. Med kraftig medvind ned den første pump-tracken var jeg mer heldig enn dyktig som ikke havna i et skikkelig mannefall. Jeg kjørte halvveis over en kar nede i dumpa og var sjeleglad for at feltet begynte å strekke seg mer ut før neste kuleløype.

Kunne ha vært meg! (Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Jeg jobbet meg gradvis framover der forholdene ble fastere og bedre. Selv om hamstringene var signe i padlinga, avanserte jeg overraskende lett i feltet i motvinden i det slake dobbeltdans-partiet før jeg roet meg litt ned til supersprinten. Jeg prøvde med et magadrag i dobbeltdans i 200 m, men skjønte at det ikke ble 10 000 kr i spurtpris i år heller. Resultatlista viste etterpå at det var lillebror lillebror Even Northug som tok den på 21 sekunder - jeg brukte 39....

Amund (til h.) og Kjetil i supersprinten. (Foto: Stein Arne Negård)

Stilstudie i supersprinten. (Foto: Stein Arne Negård)

I fjor møtte jeg veggen i motvinden da løypa snudde mot sørvest 5 km før mål, men i år var det heldigvis bare motbakkene å jobbe mot. De 4 siste km går slakt oppover og spesielt i den siste velkjente bakken opp mot Pellestova fra øst var den det ikke så vanskelig å se at det var forskjell på min og Simen Hegstad Krüger sin teknikk da jeg så hele løpet på sofaen rett etter hjemkomst. Det var imponerende å se hvvordan han presset dobbeltdans og endelig avgjorde løpet her, mens jeg måtte padle hele bakken. 

Det ble faktisk over 10 minutter lenger tid enn i fjor og mye lenger ned på lista, men som sagt var det en helt annen konkurranse enn i fjorårets virtuelle utgave. Ved hjelp av alle mellomtidene fant jeg ut at jeg jobbet meg fram 70 plasser underveis, og klasselista forteller om en soleklar 3. plass av 14 i 10-årsklassen 61-70 år.  Amund og Kjetil hadde avtalt å ga sammen og fullførte etter planen vel fem minutter foran meg med samme positive utvikling av løpet. Alle tre var så godt fornøyd med Red Bull Janteloppet at vi er klare igjen 1. april neste år.

Heldigvis var det medvind på nedståinga tilbake i Sjusjøen. Det ble mest staking med slække lår, og selv om det bra småkupert mellom Nordseter og Sjusjøen blåste jeg hjem igjen nesten i konkurransefarten fra før på dagen. Status fra mitt Jantelopp ble dermed akkurat 50 km på 3,5 timer. Du skal jo tro at du er noe til skiløper... 

Artig og avslappende med Janteloppet på tv etterpå.

Janteloppet på Strava

Mine reportasjer på kondis.no:
Therese Johaug knuste Petter Northug i janteloppet 
Video og bilder fra Janteloppet 
 (Foto: Stein Arne Negård)

God påske!

Med blanke ark i Plankebyen

Fra starten for 5 km i Fredrikstadløpet.

Første helga i april var dilemmaet om jeg skulle gå/stå Troll Ski Marathon eller kline til med en halvmaraton etter en vinter uten langturer på beina. Etter en god skisesong var det vel ikke helt logisk å velge asfalten framfor staking, men det var jo våren som lokket litt i Plankebyen da.

I ettertid er jeg litt misunnelig på Troll-løperne som fikk medvind og strålende forhold siden muligheten for en løypepers hadde vært innen rekkevidde, men man kan som kjent ikke få både i pose og sekk…

Nå det er sagt ble det en fin weekend i Fredrikstad med både sportslig og sosialt utbytte – selv om det ikke var spesielt vårlig. Likevel ble det årets første økt i shorts og t-skjorte, og beina holdt fint det uvante underlaget til tross. 

Margrethe i gang på sin 5 km.

Med utgangspunkt i høy 45 minutter på 10 km i Hamar helga før, var det realistisk å satse på sub 1.40, dvs. 4.45-fart i den flate løypa som var ny for meg. Jeg har løpt Fredrikstadløpet to ganger tidligere i forbindelse med Kondis-landsmøte i 2008 og 2013, men da gikk løpet i sentrumsgatene. Årets arrangement var flyttet til Gammelbyen på Østsiden og gikk i en 7 km lang rundløype nesten uten høydeforskjell men ganske utsatt for vind med sine lange, rette strekk. I år var det den midterste tredelen mellom 2,5 og 5 km på hver runde hvor det var lurt å gjemme seg bak en bred rygg hvis det var noen i sikte.

Oppvarmingen ble gjort sammen med Henning som likeså godt satte pers i sesongåpningen med 1.16. 36. Sterkt i den vinden så tidlig, og ryktene om at den blide LIF-løperen skulle trappe litt ned tror jeg ikke noe på…

Henning i sitt perseløp - ren plankekjøring! (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Med tre runder (nesten) like runder, bestemte jeg meg for å sjekke rundetidene ved 7 og 14 km  skiltet for å motivere meg selv til å holde koken. Det manglet ikke på gamle kjente og jevnaldrende løperkompiser som jeg har mange minner om jevnbyrdige oppgjør med fra tidligere. Pål, Hemning, Steinar og Dorte var alle på plass i flokken rundt meg – enn så lenge. Huet ville gjerne, men nå visste jeg jo at her var det ingen vits å yppe seg fra start. Alle de nevnte forsvant sakte men likevel sikkert, og jeg hadde min egen lille gruppe med bl.a. Michael som jeg kjente igjen fra Kongsvinger Maraton.

Første 7 km-runde gikk overraskende greit på ca. 32.30, men ut på andre runde ble det brått så tungt at jeg ikke våget å følge gruppa. Dermed havnet jeg typisk nok alene i motvinden på andre runde. Jeg så (heldigvis) feil på klokka og trodde til min store overraskelse at jeg hadde tilnærmet samme rundetid på midtrunden. Faktum var at jeg hadde gått opp et minutt, men det fant jeg først ut etter løpet.

I lav høyde over asfalten i Gammelbyen (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Ole Peter (midt i bildet) er på gang igjen (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Jeg holdt i alle fall skjema for inntak av mine tre géler på 5, 10 og 15 km, og da det kom opp en liten gruppe bla. med tidenes beste 78- åring (!) på halvmaraton, Henrik Lund Raagaard, våknet jeg til liv igjen. Fredrikstad-karen satte for øvrig norsk klasserekord i 75-79-årsklassen med 1:38:41 på Jessheim i november, og var nok spent på hvor det ble av hans argeste konkurrent, Ole Peter, som han stadig kikket seg bakover etter. Jeg kunne berolige han med at det nok tar litt tid før min gode løperkompis er tilbake på normalt nivå etter diverse skader og sjukdom det siste året.

Målfoto med en sprek 78-åring i hæla. (Foto: EQ Timing)

Det kan kanskje virke demotiverende å bli utfordret og av og til slått av løpere som er både 10 og 15 år eldre, men for meg virker det derimot stimulerende i den daglige treninga å se at det faktisk er mulig å holde et så høyt nivå i mange år.

På sisterunden skjønte jeg at beina ville tåle asfalten etter tilnærmet fire måneders fravær, og jeg kunne godt hjulpet av min 16 år eldre utfordrer øke farten igjen til under 4.40 pr. km i snitt. Dermed greide jeg målet om sub 1.40 med 13 sekunders margin. Ikke ren plankekjøring, men jeg fikk da bruk for fargestiftene under Fredrikstadturen som ble gjort med blanke ark....

Utsikt over målområdet fra Kongsten fort.

RESULTATER

Fredrikstadløpet på Strava