Asfaltsubberen som aldri blir skyracer

Spåtind 1414 moh rett forut!

Da var hele vårsesongen plutselig unnagjort før jeg har rukket å dele et eneste ord eller bilde fra begivenhetene i joggeskoene denne våren. Jeg er redd jeg er i ferd med å bite meg selv i halen om min hardnakkede påstand om at pensjonister ikke kan skylde på mangel på tid. Da jeg var 100 % ++ arbeidsaktiv, rakk jeg jo et blogginnlegg i uka! De eneste unnskyldningene jeg har er at jeg som freelancer i sesong ikke akkurat er pensjonert, og at blogging kommer langt ned på prioriteringslista når innhold fra en hypermosjonists hverdag skal deles.

For å ta opp igjen tråden etter skisesongen og mine siste fabuleringer, «Birken eller Vasan – eller begge deler?», har det ikke blitt mindre enn åtte løpskonkurranser: 5 x 10 km, 2 x halvmaraton før vårsesongen kuiminerte med det 36 km lange Synnfjell Skyrace. Kortversjonen av de tre månedene med startnummer er under pari selv om de flate milløpene var på samme nivå som i fjor, og de to fartsholderjobbene i Grunnlovsmila og Hamarløpet gikk med enda mer kontroll enn i samme fart for et år siden. 

Den store forskjellen i treningsarbeidet denne våren er betydelig flere kilometer og høydemeter, begge med tanke på Birkebeinerløpet og vårsesongens hovedmål, Spåtind 35K i Synnfjell Skyrace siste helga i juni. I april, mai og juni løp jeg 30 % mer enn i fjor og logget i snitt 70 km og litt over 1000 høydemeter i uka med følt overskudd og helt uten vondter. Jeg fikk ladet litt opp til Birkebeinerløpet, og før Synnfjell Skyrace hadde jeg, helt mot normalt, tre løpefrie dager.

Selv om begge de to lange løpene resultatmessig ble bak det jeg hadde forestilt meg (det blir jo alltid det), var det ikke timene og minuttene som bekymret. Det er skuffelsen over ikke å løpe ordentlig i motbakke når jeg aldri har trent så spesifikt på akkurat det. Beina var lette fra start på Birkebeineren stadion, men hamstringene ble tidlig slitne på det tunge føret. Kanskje var det dumt ikke å variere i det hele tatt med gåing i gjørma når jeg brukte sju minutter mer enn i fjor. I de fire foregående utgavene i den identiske løypa ble jeg to minutter treigere for hvert år. Merke nummer 26 var likevel i boks, men med mindre margin enn tidligere – og det bekymrer. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli lettere og lettere for hvert år etter fylte 50 …

Birkebeinerløp nr. 26 ble nok det bløteste. (Foto: Stein Arne Negård)

Som debutant i et skyrace la jeg inn en ukentlig motbakkeøkt og følte jeg var så godt forberedt som jeg kunne bli på flatbygda. Jeg deltar stort sett i de samme konkurransene fra år til år, og bare det å prøve seg på noe helt nytt uten å ha noen tidligere bravader å sammenlikne seg med er egentlig befriende. Tre helt løpefrie dager skulle sikre at jeg stilte ved Spåtind Fjellhotell (870 moh) med lettere bein enn i BB-løpet. 

Inge og Bjørn Christian før start.

Med guttetur med «Vasagutane» Inge og Trond til hytta til sistnevnte på Synnfjellet, så jeg ekstra fram mot helga. Dessverre ble det ikke noe av vårt vennskapelige oppgjør over Spåtind da Trond måtte trekke seg pga. hamstringtrøbbel etter BB-løpet, og Inge måtte nøye seg med 16K på grunn av en hælskade i vår. 

Inge i fint driv ned fra Skjervungfjellet på sin 16 km. (Foto: Tiger Olafson)

Jeg var imidlertid mentalt klar for fire timer pluss på 35K (som viste seg å være 36). Allerede i stigningen fra start var det imidlertid bare gåing som var aktuelt. Følelsen av å være «lam» på baksiden var akkurat den samme som jeg fikk etter toppen i BB-løpet, men å kjenne på det allerede fra start gjorde meg defensiv. Jeg lot meg passere av mange før toppen av det første fjellet, Skjervungfjellet på 1098 moh. Det ble derfor mye køløping ned og bortover myrene før jeg fikk avansert litt på grusvegen.

På fottur rett etter start. (Foto:Trond Martin Flatemo)

Skjervungfjellet ble passert allerde etter 2 km.

Allerede etter 10 km var Trond Harald og jeg skjønt enige om 
at det ville bli en lang dag! (Foto: Trond Martin Flatemo)

Etter den første matstasjonen begynte den virkelige stigningen opp mot Høgkampen på 1360 meter og deretter Spåtind på 1414 moh. På den tøffeste mila med 600 høydemeter brukte jeg 1 time og 40 minutter, altså 10 min/km! Jeg har jo lagt ut en del økter på Strava under mottoet «Fra asfaltsubber til skyracer», men må nok umiddelbart moderere det til «skywalker». Jeg hadde følge med en del unge både kvinner og menn som jeg etter hvert distanserte, så helt krise var det likevel ikke. Oppe i høyden var det lettskyet med en lett bris og et vidt utsyn i alle retninger. Helt uten konkurransemodus var det bare å ta seg tid til å nyte og forevige opplevelsene. Bare så synd at beina ikke kunne utnytte de fine strekkene med flytstier som det burde være en fryd å løpe på. Jeg løp egentlig bare å ventet på neste lille stigning slik at det ver «lov å gå». Snakk om offensiv holdning!

Litt snø på 1300 meter høyde mellom Høgkampen og Spåtind.

Her skulle jeg gjerne hatt litt flyt!

Dagens høydepunkt 1414 moh.

Subbinga fortsatte nedover etter dagens høydepunkt, og den neste mila slakt og deretter bratt nedover, virket nesten like lang som den forrige. Fokuset var på ikke å snuble, noe jeg i alle fall kan krysse av som vellykket. Etter en siste sving opp på Svartkampen (1168 moh) bar det bratt nedover til den siste energistasjonen samtidig som varmen ble merkbar nedi lia. Jeg var likevel ikke mer kokt enn at jeg plukket opp et par medløpere på den seige stigningen på grus og asfalt opp igjen til Spåtind Fjellhotell. 

Klokka hadde jeg ikke sett på i løpet av hele dagen før jeg sjekket den med noen kilometer igjen. Da sub fem timer ble et plausibelt mål, «spurtet» jeg såpass at det hogg til på innsiden av begge lårene, et sted jeg aldri har hatt kramper før. 

«Spurten!» (Foto: Inge Øyen)

Ultra-Miriam ble innhentet på asfalten, og begge var
like fønøyde med å ha målet i sikte! (Foto: Inge Øyen)

4.57 på 36 km gir 8.15-pace i snitt, og det er ganske uforståelig for en asfaltsunner hvordan vinneren Ånung Viken, kunne holde 5-blank fart. Toeren, Bjørn Christian, var et kvarter bak og skal ha en ekstra takk for at han gjorde meg oppmerksom på at løpet var lenger enn 35K. Imponerende også av de tre beste damene, med Ragnhild Haukåen i spissen, som alle brukte mellom 3.25 og 3.40.

Når egen skuffelse er lagt til side, må det sies at Synnfjell Skyrace nok er det mest spektakulære løpet jeg har deltatt i av mine 1500 konkurranser sommer og vinter. Jeg vet at det finnes brattere utfordringer både vest-, nord- og sørover, men for meg var dette mer enn nok. Jeg blir aldri noen skyracer, og tror nok at jeg primært forblir asfaltsubber. Så heldig med vær og forhold som vi var, ble det likevel en 1. klasses opplevelse – på 26. plass av de 42 som fullførte i herreklassen. Totalt ble jeg akkurat midt i feltet med 38. plass av de 76 startende etter å ha passert som nr. 55 etter 10 km. Defensiv løping har i alle fall den fordelen at gjennomføringe gjerne blir progressiv.

Noen flere harde fakta:
Gj.snitt puls: 82% av maks.
Makspuls: 91% av maks.
Løpstid: 3:08:01
Gåtid: 1:46:19
Inaktiv tid: 2:53

Kvalitetstur til Furusjøen Rundt

145 løpere klare til start på 18 km rett nedenfor Rondablikk.
(Arrangørfoto)

Helga var satt av til kvalitetstid på bortebane, for anledningen i lag med både Bjørg og Jan Erik. Utgangspunktet var fetter'ns kamp for å vinne trippelen i Furusjøen Rundt med mektige Rondane som bakgrunnskulisse. 18 km på Kvamsfjellet er for real bortbane å regne for en lokalpatriot som stort sett bare drar til hovedstaden hvis det er nødvendig å bevege sine ben utenfor Hedmark for å teste formen.

Jeg  var rask på pletten og tilbød mine høyst begrensede fartsholder-egenskaper da Store-/Stake-Bakken mente han trengte drahjelp for å dra i land klasseseieren etter 45 på ski, 70 på sykkel og altså 18 avsluttende km på beina i trippelen som nasjonalromantisk nok profileres som "Eventyret i Rondane".

Fellesturen fra Sjusjøen oppover Gudbrandsdalen ble krydret med den innfødte lillehammeringens private lokalhistorietime - og plutselig var vi ankommet Rondanes forgård. Det er ingen grunn til å vente med å avsløre hvordan selve oppdraget gikk, siden den hardeste opponenten aldri dukka opp. Å anse oppdraget som utført før start var selvsagt ikke aktuelt, og taktikken ble beholdt. Det burde holde med halvannen times arbeid på en lørdag  var vi enige om, og vi la avgårde side om side i en kontrollert åpning for å finne plassene vår i feltet.

Oversikt over arenaen som blir brukt sommer som vinter. til Furusjøen Rundt.
(Arrangørfoto)

To blide fyrer med utsikt over Furusjøen under oppvarminga.

Sist vi stilte på samme startstrek med løpesko på beina var i Birkebeinerløpet for nesten to måneder siden, og da var det bare sekunder mellom oss. Selv om vi har brukt tida ganske så forskjellig siden den gang, så ville det overraske i alle fall meg hvis de ville bli noen stor differanse denne gangen også. Motivasjonen til å avgjøre til egen fordel er det ingen grunn til å tvile på - uansett "ekstern" konkurranse. Det er nok gjensidig selv om det er mine ord: "Det spiller ingen rolle om det er 2000 eller 2 i feltet. Hovedoppgaven er den samme!"

I uønsket posisjon allerede i oppvarminga....

Allerede i den første slake bakken ante jeg tegninga. Jan Erik fikk noen meter som jeg ikke turde å utligne. Det gikk greit å ligge i "min fart", men så fort jeg prøvde å koble inn et høyere gir, ble løpesettet krampeaktig uten at det ga noe effekt, spesielt oppover. Jeg holdt cruise-controllen inne og greide å nyte det fantastiske flotte løypa som etter noen km på grus ned til Furusjøen slynget seg videre på østsiden vekselsvis på brede kloppinger, mjuk skitrasé-underlag og herlige furunålstier uten at det var nødvendig å bli møkkete på beina. "Her skulle det vært moro å løpe når en er i form", tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg hele tiden sjekket avstanden framover til en lang, krumrygget fyr med hvit overdel og rødt hodebånd. Den økte kanskje litt før vi var ute å grusen igjen i nordenden av sjøen, men ikke mer enn at jeg var på skuddhold....

Starten har gått med en (delvis skjult) blånisse til venstre i bildet. (Arrangørfoto)

"En indre og vekk med'n" var ikke tema denne gangen heller. (Foto: Per Fredriksen)

Noen løpeform er jeg dessverre ikke i ennå, og det begynner å haste. Litt skuffende måtte jeg lørdag innse at tre løpefri dager den siste uka ikke hadde gitt noen boost. Overskuddet og evnen til å holde trykket oppe er absolutt brukbart, men beina vil ikke. Jeg og fysioen jobber med saken, og ved hjelp av trykkbølger håper vi å få løst opp i spenningene og ømme sitteknuter. Hamstringene og den potensielt sterke setemuskulaturen bidrar ikke nok til framdriften i steget, og er rimelig sikkert grunnen til at jeg ikke får noe kraft i frasparket.

Eventyret i forgrunnen - Rondane i bakgrunnen...(Arrangørfoto)

Eventyrlig underlag og omgivelser... (Arrangørfoto)

På den oversiktlig grusveien på andre halvdel fikk jeg hjelp av et par løpere som kom opp bakfra, og jeg innbilte meg at den spredte gruppa foran var lettere å se. 3-4 km før mål visste jeg det ville ble tøffe tak med en sammenhengende motbakke og 100 høydemeter på 1,5 km. Det gikk ikke fort, men i motbakke blir avstanden framover redusert i antall meter. Jeg kom meg da opp på et vis med konstant åpen munn gispende etter luft like framoverlent som en skihopper da jeg endelig rundet kulen 2 km før mål. Neppe noen estetisk nytelse og garantert mye å trekke for på stilen!

Ned mot mål langet jeg ut det jeg var kar om, men skjønte at de ca. 100 meterne var for seint å ta inn. Bjørg var også på oppløpet på sin 8 km da jeg jeg bare hadde rundingen inne på stadion igjen, men slaget om Furusjøen var  tapt - men ikke uten kamp i alle fall.

Med åpen munn i den siste bakken ned til mål. (Foto: Per Fredriksen)

De to mellomtidene ute i løypa viste at jeg var 42 sekunder bak halvveis og 24 ved forvarselet 1 km før mål før avstanden økte igjen til 28 sekunder i mål. Den jækelen på ha spurtet med livet som innsats - og likevel hatt tid til å klappe Bjørg på rumpa! Jeg var enda nærmere i klassen hvor jeg var seks sekunder fra 3. plassen (av 10 i klasse M55-59 år) og ikke mer enn 2.36 bak Hans Ivar som vant klassen.

Jan Erik med et par Team Sport 1 kompiser foran pallen...

..og på toppen av pallen - til og med to ganger.. Dobbelt grattis!

Summa summarum en god treningsøkt hvor det ble jobbet med moralen i en terkselfart som forhåpentligvis skal holde over dobbelt så lenge om fire uke. Jeg er i nærheten av noe på en langtfra lett dag, men hele "pakketuren" til Furusjøen oppveier for det meste: Topp sosialt og treningsmessig utbytte med påfølgende påfyll næringsmessig og åndelig, avslappende logistikk med null stress, kondis-profilering av et arrangement med kvalitet i alle ledd,  fantastisk høstvær og natur som fikk en turist til å måpe. Det er nok bare å innrømme  for en lokalpatriotisk lokalredaktør at det arrangeres flotte - ja eventyrlig flotte løp andre steder i væla også.

De klart viktigste resultatene i Furusjøen Rundt 2017:
M55-59
Plass	Navn	Kl	Klubb	Tid	Diff
1	Hans Ivar Hattestad	M55	Vingrom	1:20:48	00:00.0
2	Åge Brekkum	M55	NOTEAM	1:22:09	01:21.0
3	Kjell Messenlien	M55	Njård	1:23:18	02:30.0
4	Rolf Bakken	M55	FIK Orion	1:23:24	02:36.0
5	Rob Faasen	M55	Voorne Atletiek	1:30:23	09:35.0
6	Tor Olav Runde	M55	Skakkebu turlag	1:40:30	19:42.3
7	Magne Staal	M55	Atomem BIL	1:42:10	21:22.1
8	Inge Nilssen	M55	Sk Rye	1:46:10	25:22.7
9	Redvald O Heggelien	M55	Ringebu Fåvang	1:47:26	26:38.3
10	Annstein Moen	M55	Eidsiva Bredbånd AS	2:07:24	46:36.9
M60-64
Plass	Navn	Kl	Klubb	Tid	Diff
1	Jan Erik Bakken	M60	Strandbygda IL/Team Sport	1:22:56	00:00.0
2	Sverre Samdal	M60	Oslofjord Triatlaon	1:43:36	20:40.3

SE OGSÅ STOR REPORTASJE PÅ KONDIS.NO:
Furusjøen Rundt levde opp til Kondis' kvalitetsstempel

Den som vil være med på leken, må tåle steken!

Klar for "Bike & Run"! 

Etter Birkebeinerløpet har jeg ikke akkurat vært systematisk i treninga. Både restitusjonen etter halvmaraton i Birkebeinerriket og oppladningen til en ny i Femundsmarka 14 dager etterpå har ikke akkurat vært etter boka. Derimot har jeg lekt meg med litt "off-season-aktiviteter" midt i sesongen liksom!

En gammel skrott tåler ikke for mye sprell, men du verden så moro det kan være å sprelle litt likevel. Det er litt som å feste og ture litt for mye  - du vet det kommer en hard dag etterpå. Nå har ikke jeg hatt noen regelrett blå-mandag, men beina har i alle fall ikke helt funnet igjen den gode flyten etter BB-løpet. Man lærer så lenge man er lærer - eller noe sånt!

Avslutningen av skoleåret betyr intense, prestisjetunge minutter med superfinaler i skolens fotballturneringer for alle tre trinn. Ingen vits å påstå at resultatet ikke teller på sånne dager. Vi noterte seier mot både 8. og 9. klasse, men et sviende tap mot avgangsklassen. Når du i tillegg blir kjørt "luka", dvs. tunnel, på med påfølgende baklengsmål blir du smertefullt minnet på at du definitivt er best UTEN ball. Stakkars Petter som vil bli husket av sin gamle kroppsøvingslærer bare for den bråkjekke frekkisen!

Mandagen, to dager etter Birkebeinerløpet, var det også mye moro utenfor timeplanen. Sykle til jobben-laget mitt med det velklingende navnet "Rolf sine høner" hadde nemlig meldt seg på "Bike & Run" på Hamar. Det medførte ikke akkurat prestasjonsangst for Bakkerolfen, men med første løpsetappe på 2,7 km og førti andre "runnere" rundt meg ble det likevel bra med syre før jeg fikk klappet den første høna ut på sykkeltur med en hederlig plassering - uten at det spilte noen som helst rolle. Ny SB i høy puls ble litt overraskende registret, men det skyldtes sikkert at hanen likevel måtte prestere med tre høner på laget - eller så satt kanskje  BB-løpet i beina - eller kanskje begge deler?

Ingvild, Torill og Torunn - alias Rolf sine høner!

Lavterskel-tilbud på mandager er jeg forøvrig vant til i Elverumtrimmen med fast 5,3 km-test både mot spreke elever og en alt for rask klokke. Her er det masse unger og en god del ungdommer som løper og har det moro på verdens beste underlag - barnålstier i Stavåsen og på Løvbergsmoen. Haken med deltakelsen der hver mandag er for meg at det protokollerer forfallet så brutalt ærlig. Likevel stiller jeg opp hver gang med god tro på å overraske meg selv positivt. Jeg var nede på 20.30 for 15 år siden, men nå roper Tore oftest 23 og noe hver gang jeg har avsluttet med en spurt i "slow motion". I alle fall føles det slik hvis jeg skulle være så (u)heldig å få følge med noen av de fotrappe ungdommene helt til de får øye på målstreken. Da vet jeg åssen det går....

Den nest siste uka fikk jeg nok et innfall og ble med kremen av 9. klassinger som skulle ha vårens triatlon-utfordring ved Sagtjernet. Super-super-sprint ville det vel kalles på triatlon-språket, men med 100 m svømming, 2,5 km sykling og 1,3 km løping ble det likevel rare bein lenge før jeg var i mål etter et snaut kvarter. Real juling her også, men "gammel mann gjør så godt han kan". Kjempegøy og tydeligvis motiverende for noen!

Det er blitt for lite slik som her på toppen av Flotsberget de to siste ukene.

Lørdagens Femundløp ble ikke det heidundrende 50-årslaget som Bo og alle de gode hjelperne i Ren-Eng hadde fortjent. Det ble surt og kaldt for alle, og ekstra sleipt og treigt for meg. Tidenes klart dårligste halvmaraton av de 16 gangene jeg har løpt den lengste distansen hadde jeg forsåvidt fryktet åkke som etter følelsen på forhånd, men skovalg og svikt i rutinene før start gjorde at det  gikk ekstra dritt, uten å gå i detalj på det...

13 mann og 3 kvinner i gang med den lengste distansen i det 50. Femundløpet. (foto: Jan Ole Johnsgård)

Turen til Femundsenden var likevel verdt både tida og anstrengelsen. Med unikumet Bjørn Tvedt i bilen skal du lete lenge etter bedre lærer i faget ski- og løpshistorie. 30 mil tur-retur gikk som en vind selv om jeg holdt meg under fartsgrensa på Trysilvegen. Her ble det servert historier om n'Ole (med tjukk l) og andre helter fra min svunne barndom. Med selskap av en kar som har løpt samtlige Femundløp siden 1967 og som er mer ungdommelig i hue enn oss som er en mannsalder yngre, er det verdt å lytte.

Bjørn Tvedt som løp 10 km på 53.43 dvs. i 5.30-fart lørdag, er et forbilde for
mange oss "halvgamle". (Foto: Jan Ole Johnsgård)

I tillegg vartet Bo opp med premier til alle, og til med pokal for min innsats  gjennom den siste tredelen av den rike Femundløp-historien. Den var i alle fall ikke satt opp for min sportslige prestasjon i år. 4. plass i den største klassen, 50-59 år, og 7. plass av de 16 som løp den knappe halvmaratondistansen på 20,3 km. Skitt au!

I mål etter 1.39.14 i regnvær og 6 grader i Femundløpet lørdag. (Foto: Jan Ole Johnsgård)

REPORTASJE FRA FEMUNDLØPET PÅ KONDIS.NO