tirsdag 28. juni 2011

Femundløp uten flyt

Undertittel: Femundseier uten fryd!

Lørdag var det klart for Femundløpet der jeg skulle sette et verdig punktum for vårsesongen med en habil halvmaraton. Løpet har vært et fast innslag på terminliste mi med unntak av noen år rundt årtusenskiftet hvor det kolliderte med tidlige Danmarksferier. I år var det mitt 12. løp ved sørenden av Norges tredje største innsjø, og som for to år siden kombinerte Kjell Arild og jeg løpet med en week-end hos moder'n i Tufsingdalen. I år var også våre bedre halvdeler med, og alle fire stilte til start. Bjørg og Gerd Helene på 5 km, Kjell Arild på 10 km og ego på 21 km.
          
Gerd Helene i fint driv mot mål.

Bjørg etter vel gjennomført 5 km.
  (Begge foto: Kjell Arild)
  
Jeg har alltid løpt langløypa som i år hadde blitt forlenget med 1 km. Ingen direkte sammenliknbare tider denne gangen altså, men mine 11 løp i den knapt 20 km lange runden har variert mellom 1.28.38 i 1997 og 1.22.48 i 2007. I fjor løp ble det 1.25.35, og det litt forsiktige målet i den oppmålte halvmaraton-trasèen var sub 1.30.  Litt usikkerhet rundt underlaget og ikke minst pga. føling med en stiv akilles hadde redusert ambisjonene på tampen av vårsesongen.
 
I mitt forrige innlegg skyldte jeg på statisk belastning på leggene under staking på rulleski. Kombinert med sesongens første korte, drag utforbakke dagen etter årets andre rulleskiøkt, murret det i akillesen på den rolige joggeturen fredag. Dårlig timing!
       
Oppvarmingen ved Femundsenden ble kombinert med rekognosering av den nye 5 km-sløyfa, og hælsena gikk seg etter hvert til. Kroppen var ellers fin, og jeg la optimistisk avgårde bak herrene Strupstad, Skarpsno og Ellingsbø. Jeg sakket litt akterut i det bløte partiet ved 2-3 km, men trodde jeg kunne komme opp i ryggen på gruppa bare vi kom utpå grusveien. Det skjedde aldri. Etter første drikkestasjon kommer en av de få nedoverbakkene i Femundløpet, og hælen sa fra om at dette likte den ikke.
       
Resten av løpet ble en kamp for å holde potensielle klassekompiser bak mseg. Ved runding i målområdet etter 15 km så jeg to fryktede nord-døler, Jan Erik Gjerdalen og Erik Müller,  nærme seg faretreuende. Det ble en del defensive tilbakeblikk på de siste 6, men jeg glemte hælen og holdt Jan Erik 5 sekunder bak meg til mål. En aldri så liten revansje på en dårlig dag etter at Tynset-trønderen var sterkest av oss to i fjor. Etter målgang greide jeg ikke å glede meg veldig over klasseseieren. Tida, 1.30.19,  var nesten godkjent ift. egne ambisjoner, men tankene på å ha løpt filler av en sliten akilles overskygget det hele.
                
Ansiktsuttrykk som er dekkende for Femundløpet anno 2011. Foto: Kjell Arild. 
      
Fetter Jan Erik sleit også med beina på en uvant distanse.
 
Om leggproblemene siden pinsen kan beskrives som "rare greier", er det som befinner seg mellom knehasene og hælen et mysterium i skrivende øyeblikk. Kort oppsummert: Søndag brøt jeg meg i gang og guidet mitt hyggelige reisefølge på en helt rolig fottur opp på Buhøgda, rett øst for "min barndoms dal". Søndag kveld ble det en kjapp sykkeltur etter retur til Elverum, og mandag prøvde superoptimisten seg i Elverumstrimmen selv om han på forhånd trodde det neppe ville holde. 3 km oppvarming uten noen føling med hælen og en kropp som var superlett var nok til at jeg skiftet mening. Dette kunne bli årsbeste i den småkuperte 5,5 km-løypa. Det holdt i 1,5 km,  og deretter ble det jogging inn på 22.35, halvannet minutt etter det jeg håpet på.
         
På restitusjonstur søndag på stien ned fra Flenskampen som også ble benyttet av deltakerne på multisportarrangementet 4 Summit Race dagen i forveien.
     
Ny opptur på tirsdag med styrkeøkt og fullt brukbar legg. Nei, dette er "mot normalt". Etter å  ha gjort så mye dumt på fem dager, skulle akillesproblemene bare eskalert etter siste provokasjon. Det har de definitivt ikke, og jeg tilskriver mine daglige 3 x 30  tåhev æren for det. Nå er det ferie både fra konkurranser og andre pilkter, så nå skal fornuften råde et par uker på Sjusjøen - med fornuftig trening!

onsdag 22. juni 2011

Rare greier!

Eller mer presist: Rare LEGGER! In english: RARE LEGS!  :-)) Eller kanskje de siste to ukers erfaringer med mine undersåtter ikke er så sjeldne likevel?

Dette innlegget handler altså om leggene mine som jeg ikke blir helt klok på. Med drøye to ukers konkurransepause, har fokuset vært på kvalitetstrening fram mot sist helgs 10 km på Kongsvinger og vårsesongens hovedmål, 21 km i Femundløpet. Intervaller kan jo ta på muskulatur og sener og det var ingen stor bombe at jeg kjente det litt i leggene etter pinsehelgas 8 x 1000 m på asfalten. Jeg bestemte meg derfor å kjøre langturen dagen derpå på sykkel i stedet for på beina. Resultatet av pinsens fysiske utskeielser ble helt utslitte legger. Det passet veldig bra at det ikke var Elverumstrim på mandag (2. pinsedag), og at det ikke ble noe av den planlagte fotballkampen mot 9. klassingene på onsdag. På tre dager torde jeg bare å kjøre min faste sirkeltrening samt en en-times spasertur - som var like tung som den siste timen i et maratonløp! Jeg fikk bange anelser foran den kommende konkurranseperioden som etter planen skulle innledes med Stavåsbratta Opp torsdag, fulgt av Sentrumsgateløpet på lørdag, Elverumstrimmen på mandag og "eksamen" i Femundsmarka kommende lørdag. Fem konkurranser på ti dager med såre legger?
      
Rare legger?
   
Så rare legger og så lite løping i forkant rimte ikke. Det ble en del spekulasjoner om hva jeg hadde gjort som utløste "krisen". Første teori var at jeg hadde tråkket for hardt og langt på sykkelturen (47 km på flat asfalt på 1 time og 50 minutter). Riktig nok var det årets lengste sykkeltur, men med ukentlige bakkeøkter fram til Merrell Challenge virket det merkelig selv om en del kollegaer presiserte at det må tråkkes rolig og lett på restitusjons-trilleturene.

Tirsdag denne uka hadde jeg årets andre rulleskitur - og det løste gåten momentant. En knapp times pigging ga noe av de samme følelsene i leggene som i pinsen - i light-versjon. Først da skjønte jeg at det var rulleskiene som hadde skylda for de ubrukelige leggene. Fredag før pinsen hadde jeg nemlig årets aller første, lette staketur på to mil. Når jeg setter det i sammenheng med akillesproblemene rett i etterkant av Vasaloppet, er jeg sikker i min sak: Jeg får dødsslitne legger av å stå og stake - uten å røre på beina! Forstå det den som kan, men det må rett og slett være den statiske belastningen som blir for tøff.
 
At Marius slår meg på beina har jeg forlengst forsonet meg med, men Johanne (14) imponerte med  bokstavelig talt å gå fra meg i Bratta.
Løpslogg: STAVÅSBRATTA OPP
 
Løping derimot har kurrert leggene. De tre første løpene er gjennomført som planlagt, selv om det første resulterte i pers feil vei i Stavåsbratta Opp. Beina trengte naturlig nok en gjennomkjøring etter ti dagers dvale. Dagen etter ble det en mil på asfalt som gjennomløping av løypa på Kongsvinger. Sentrumsgateløpet ble en fin opplevelse med 38.40 og noen sekunder forbedring fra i fjor i den kontrollmålte 10 kilometeren. Hadde jeg ikke vært så usikker fra start pga. "fustrerte legger", kunne jeg faktisk vært med i teten som kom inn bare drøye minuttet foran meg.  Søndag ble det en fin 16 km lang tur sammen med Bjørg i det flotte terrenget rundt golfbanen på Liermoen, og mandag gikk Elverumstrimmen lekende lett i terskelfart rett bak års-persen. Rare greier - og ikke rart jeg gleder meg til Femundløpet på lørdag!
          
Lørdag ble jeg fraløpt av ei jente for andre gang på to dager, men ser ingen grunn til å deppe når det er snakk om så spreke jenter som Johanne og Monika som her har fått sin pemie på Kongsvinger.
     
 
 Løpslogg: SENTRUMSGATELØPET

Løpslogg: ELVERUMSTRIMMEN

tirsdag 7. juni 2011

Da bane-KM gikk rett til skogs

Helgas forsøk på å pynte litt å årsbestetida mi på 5000 m gikk til skogs - bokstavelige talt. Vi avsluttet langhelga på Sjusjøen for å rekke KM på Sveum i Brumunnddal søndag, men jeg rakk bare en god og lang oppvarming på stien oppover Brumunda....

Det var mange gode prestasjoner på både 800 m, 1500 m og 3000 m i årets KM for Hedmark og Oppland. Her de to beste epå 3000 m: Halvor Nordby (M40-44) og Jørgen Elisenberg (G16).
     
Etter tidskjemaet skulle 3000m og 5000 m starte samtidig kl 15.30, men pga. diverse kluss med tidtakinga fikk jeg beskjed om at 5000 m-starten måtte vente til  15.50. Jeg hørte speakeren gjenta endringen og strøk til skogs etter å ha knipset en del bilder på 800 m-heatene, og tenkte at jeg fikk gjøre det samme på 3000 m før jeg skulle løpe. Det var varmt og godt i Dala og den skyggefulle stien på begge sider av elva var idéell å varme opp på. Etter en halv time var jeg som planlagt tilbake for å rekke starten på 3000 m.

Men der stod jo en av de andre som var påmeldt på 5000 m! Jeg fikk bange anelser om hva som hadde skjedd, men rakk ikke å komme meg bort til startlinja før det smalt. Siden Hallvor Nordby fra Lillehammer var den eneste som hadde krysset seg av på 5000 m, så han det like greit å gå ned på distansen for å løpe samen med unggutta. Jeg hadde altså ikke krysset meg av på lista, men hadde hentet startnummer og pratet med flere av funkjsonærene på forhånd. De gikk derfor tilbake på starttidspunktet mens jeg varmet grundig opp i skogen.

Må si jeg ble litt irritert med dat samme, siden beina virket ganske OK på den 6 km progressive oppvarminga. men siden jeg ikke hadde krysset meg av var det ikke så mange andre enn meg selv å være sur på. Hell i uhellet var at en mørk herremann fightet innbitt runde på runde med Bjørn Tvedt utpå Sveum: Henry Rona løp KM 3000 m i Brumunddal! Siden det ikke ble noe løping på meg, fikk jeg både tatt noen blinkskudd av fighten og tid til å få forklaringen på begivenheten. Forfatteren Thor Gotaas hadde nemlig invitert han til hjemtraktene da løperelegenden likevel var Norge i forbindelse med Bislett Games torsdagen etter. En morsom duell som den 59-årige kenyaneren vant på "fotofinish" foran den lettbeinte 73-åringen fra Veldre på en tid rundt 11.45.


Henry Rono er fortsatt opptatt av tida - og slå konkurrentene, i dette tilfellet Bjørn Tvedt. ....
    
Dagen etter var det tid for 5,5 km i Elverumstrimmen, og etter en langhelg med ufrivillig konkurransepause var jeg ekstra "sugen på grøten". Det ble et bra plaster på KM-såret og et skritt i riktig retning med årsbeste med 17 sekunder - takket være god pes av Rune Gilde. Jeg greide ikke helt å henge på helt inn selv om Rune stilte med sykkelbein etter to uvante temporitt den siste uka, men med 21.17 nærmer jeg meg målet om å se 20-tallet i løpet av sesongen.

Nå blir det nesten 14 dager til neste  konkurranse, og den tida  skal brukes til å finne det siste giret. Det betyr ei økt med kortintervall de to kommende ukene for å tåle litt høyere fart. Så blir det fire løp på ti dager: Stavåsbratta Opp (2,5 km motbakkeløp 16.06), Sentrumsgateløpet på Kongsvinger (10 km 18.06), Elverumstrimmen (5,5 km 20.06) før vårsesongen skal avsluttes med en god halvamaraton i Femundsløpet 25.06.