700 dagers venting er over

Trysil-Knut rennet ble det første turrennet som er arrangert i mils omkrets på nesten to år. For meg var det på dagen 700 dager siden det forrige, Moraløpet på Koppang 29. februar 2020. Det kan vel også brukes som en god unnskyldning for at ikke alt gikk som smurt – bokstavelig talt. Det er flere ting med forberedelser og utstyr som har gått litt i glemmeboka og gjør skirenn litt mer uforutsigbart enn jeg liker. Det er en smule enklere å velge riktig joggesko.

Turrenn på Flishøgda er jo for min hjemmebane å regne, men jeg sjekka likevel forholdene i tung nysnø på torsdag. Lørdagen var meldt å bli ganske lik, bare enda mildere skulle det vise seg. Jeg slo derfor fra meg å prøve å treffe med festesmøring. Jeg gjorde klar både zeroski og skøyteski for staking og ventet med å ta avgjørelsen før på start. Der hadde jeg litt usikkert feste med rubb, og uten zerospray å oppdrive i byens butikker på fredag tok jeg ikke sjanse på å bli stående på Skallberget med «is i rubben». Jeg fikk heller ikke tak i grovt nok sandpapir som jeg antok var nødvendig i de blanke sporene. Dermed måtte det bli sesongens andre kvalitetsøkt i staking.

Nilsi er i bra form. Håper han er det også  når vi skal få med oss
"Så var det oss" i Elverum Kulturhus kommende lørdag. 

Jeg hadde kappet et par skøytestaver til tillatt maks-lengde på 148 cm og rutinert satt på de største trinsene. Før start syntes jeg imidlertid de «nye» stavene virket forferdelig tunge og uvant lange, så jeg grep favoritt klassisk-stavene på 145 med små trinser likevel. Ikke så gjennomtenkt akkurat med 10 cm nysnø og 100 som pigget opp stavtakene foran meg i løypa. De stavene ble litt korte særlig på andrerunden, gitt!

Gamle flour-produkter er jo gjemt langt unna rekkevidde, og med problemføre måtte jeg jo gå til innkjøp av noe tillatt lurium på toppen. Det som ikke var så lurt var at jeg sprayet Swix HS8 etter at jeg hadde lagt på 1 mm rill. Det tenkte jeg ikke over før jeg bikka ned fra Skallberget på førsterunden og bare så vidt seig i fra Tore som gikk med Vasautstyr fra 1922, altså med brede treski smurt inn med tjuru. På høy tid å drille rennforberedelser igjen tydeligvis.

Tore mot mål på vel tre timer i generalprøven til Jubileumsvasan. 

Kroppen har jeg imidlertid ingen ting å klage på. Jeg fryktet at det ville bli for tungt føre uten staketrening, men det viste seg raskt at jeg nådde igjen løpere oppover og ble kjørt ifra på de lettere partiene. Det var egentlig stikk motsatt av min egen oppfatning av styrker og svakheter i det gamet.

Pulskurven kan tyde på at jeg kunne holdt igjen mer på de første og hardeste 7 km, men jeg tror det var like mye pga. forholdene at pulsen ikke ble holdt oppe. Tidvis stod jeg bare bak og pirket i snøen på flatene siden det ikke var mulig og heller ingen vits å passere i det ubrukte sporet i motvinden. Når stavtakene også ble ganske løse ble det ingen rytme og jevnt pes over det, og jeg syntes det var ganske lett å løpe fiskebein begge de to gangene opp til Rogstadbakkvollen – for så å tape fem plasser på de fire siste og letteste kilometerne ned til mål.

Ikke bare jeg hadde vært for lenge uten skirenn. Ingulf
tok turen fra Lillehammer via Trysil (!) med to forskjellige stavlengder.

For å se det positive i det: Det hadde vært straks verre hvis utstyret hadde vært topp og kroppen ikke var med på notene. Nå var det mest motsatt. Ikke så motiverende å bli distansert i hver utforkjøring, men oppløftende å konstatere at jeg har undervurdert stakestyrken med tanke på valg av teknikk i kommende renn. De neste på programmet er Sjusjøen og Trysil Skimaraton om henholdsvis to og tre uker, så får jeg se om jeg får putta inn et til før Birken. Like moro med skirenn og treff før, under og etter rennet med flere jeg faktisk ikke har sett på to år.

Jubileumspin og 20. års-plakett ble årets beholdning. Høyt nivå blant de beste i klasen min for  "pensjonist-rekrutter" i år. Selv med et optimalt renn hadde jeg vært langt unna pallen denne gang.. 

Mitt 20. Trysil-Knut renn på Strava

O jul med min glede.....

Juleferien avsluttet 2021 på en festlig måte med det meste av det som hører til. For vår lille familie satte ikke smittevernstiltakene noen restriksjoner på feiringen. Den inneholdt i all hovedsak det samme som den har gjort i mange år nå.

Problematiske restriksjoner ble det heller ikke på treningsfronten, snarere tvert i mot. Når jeg summerer opp treningen jeg gjennomførte helt etter innfallsmetoden i løpet av jule- romjuls- og nyttårsdagene både hjemme og på Sjusjøen, er det første som slår meg at det er godt gjort å øke matchvekta med 3 kg. Det tyder vel på at det ble tid til å kose seg også - uten at det er dokumentert på samme måte....

Garmin-appen opererer med 1800 hvile-kalorier pr. døgn for meg og antyder også at jeg mer enn doblet kaloriforbrenningen tre av dagene i romjula. Det tyder altså på at "restitusjonstiltakene" i form at inntak av ernæring har vært tilstrekkelig.... Her er treningsstatusen for mine 14 "fridager" (20. desember- 2. januar):

Mitt Mekka!

Samtlige 20 skimil var rolig trening, mens det ble et par kvalitets-løpeøkter på mølle. Det eneste som det var en form for system på i treninga, var "Morning Run-streak" bestående av koseløping åtte dager på rad. Kjempedeilig å ta seg en tur for å skjerpe appetitten igjen til frokost. Anbefales!

Også treningsåret 2021 kan jo oppsummeres med det samme, og med min trippel registering av all trening er det interessant å sjekke om Garmin, Strava og Bakkerolfens manuelle registeringer i STÅ-PÅ er enige. Her er fasiten: 

Min egen tilførselsløype til Låven ble ikke brukt denne jula....

Det er altså en del avvik på tidsregistreringa mellom Garmin og Strava som nok skyldes at de to appene registrerer pausetid forskjellig. Begge tallene er for øvrig for lave siden jeg ikke har logget noen av de vel 40 timene jeg har jobbet med tøyeøvelser i løpet av året. De er tatt med i STÅ-PÅ, men der er det nok til gjengjeld noen økter jeg har glemt å føre opp manuelt.

Uansett, regnet i antall timer og km ble 2021 det mest aktive året mitt noen sinne uten at det slett ikke var noe mål. Garmin, som har de klart mest oversiktlige rapportene over tid, har følgende tall for årene etter 2015 hvor jeg har brukt Garmin Connect konsekvent. 

Det er langt fra noe nytt at jeg har ambisjoner om å bli latere uten å lykkes med det. For tre år siden hadde jeg følgende nyttårsinnlegg: Med ønske om et riktig lat år! Da er det jo et paradoks at jeg tilsynelatende øker treningsdosene stikk i strid med det som anbefales i min alder ift restitusjonstid. Det er i imidlertid en del skjulte fakta her som må tas med i det store bildet for å vurdere hvor "idiot-trent" jeg er. Som sagt så har jeg brukt nesten en time pr. uke på tøying på stuegulvet. Det kan mer defineres som et restitusjonstiltak enn trening og i all fall ikke noe som belaster systemet ekstra.

Jeg har også blitt flinkere til å ta med min bedre halvdel på gåturer, noe som utgjør nesten tre timer i uka i snitt. Altså er det ytterligere 150 timer og 65 mil i treningsstatistikken min som er ren restitusjon. Kall det gjerne substitutt for sofaen og tv-stolen - men minst like trivelig og i alle fall mer  tilfredsstillende både fysisk og psykisk. Balsam for sjelen!

At gåing i 5-6 km/t har et visst utbytte som restitusjonstrening er også hevet over tvil. Garmin forteller f.eks. at gjennomsnittpulsen på mine 143 gåturer i 2021 var 88, dvs. 55 % av maks. og i nedre sjiktet for trening i sone 1.

Poenget med analysen min er at bak treningstimene på "eliteutøver-nivå" skjuler det seg veldig mye kos. Høstens resultater har samtidig vært meget tilfredsstillende, og jeg har trua på at jeg kan heve meg et hakk også i året som kommer. Jeg frykter imidlertid at det kan bli veldig få muligheter til å vise det med ski på beina - akkurat som i fjor. Det får bli tema i neste innlegg. God vintertrening!

Juleglede på skøyteisen rett før jul.

Julekut med Maze på juleaften.

Langtur med Vidar i Hornsjørunden.

Strålende dager på Sjusjøen også denne gang.

Men også en del Sjusjøtåke.

O jul med min(e) glede(r)

Strava-tallene  for 2021.