Om tro, håp og ærlighet

Jeg ha tro på at skiføret holder tre uke til på Hornsjø og omegn.

Skisesongen går mot slutten i all fall hva konkurranser angår. Klubbmesterkap og Troll Ski Marathon står for tur denne uka, men så tror jeg det ikke blir noe flere skirenn på meg i denne omgang. Med en ti-dagers påskeferie på Sjusjøen har jeg imidlertid tro på vinteren til ca. 20 april.

Resten av våren våger jeg ikke å tro noe om - bare håpe. Grunnen er fortsatt høyre kneet mitt som dessverre ikke har blitt noe bedre de siste to månedene til tross for ar jeg nesten utelukkende har trent klassisk langrenn. Jeg må imidlertid innse at det går mot en ny sesong med andre aktivitetsmuligheter og må, for ikke å bli aldeles gal, få avklart hva som egentlig er galt fatt. Mandagen etter Birken-som-ikke-ble-noe-av, tok jeg kontakt med Aleris for å bestille kontroll. Tirsdag 8. april får jeg forhåpentligvis sikkert svar på spørsmålene mine som i blant driver meg til vanvidd.

De snart tre månedene som har gått siden jeg igjen begynte å merke det igjen, har vært mildt sagt frustrerende. Jeg har bare skjøvet problemet foran meg i den tro at tre måneder med bare skigåing ville kurere det hele. Dagboka rapporterer at jeg har løpt usle 30 km i februar og mars, så det er i all fall ikke det som er skyld i faenskapen. De rareste og motstridende teorier har derfor dukket opp i hodet når jeg har kjent på de samme vondtene mer eller mindre hver dag siden midten i januar:

• Er menisken skadet på nytt og i så fall hvordan kunne det ha skjedd?
• Har jeg tatt for lett på styrking av muskulaturen rundt kneet etter at det ble helt bra før jul?
• Har det blitt for ensidig trening med bare klassisk langrenn ?
• Er det slitasje i kneet som jeg må leve med resten av livet?
• Eller er det normalt at det kan gå et helt år før skaden er helt leget?

Jeg håper selvsagt på at det "bare" er det siste. Etter å ha konferert med legen min igjen, har jeg startet på en ny Glucosaminkur for å bygge opp igjen brusken, samtidig som jeg har funnet fram igjen strikken som ble så flittig brukt i fjor sommer og høst. I februar følte jeg at delen av quadricesmuskelen på innsiden av låret, musculus vastus medialis, var veldig øm. Jeg gikk derfor til behandlinger hos fysioterapeut to ganger i uken en hel måned uten at det ga noen merkbar bedring.

Nå er det altså motsatt teori som prøves ut, nemlig at den samme muskelen er for svak til å stabilisere kneet. Nylig leste artikler, bla.a. denne i Tidskrift for Den norske legforening: Artrose kan behandles på flere måter, understøtter den teorien. Uansett var den samme artikkelen god trøst hvis det er snakk om fremskredet slitasje, artrose, i kneet. Det finner jeg litt merkelig siden jeg ved første inngrep i fjor ikke hadde noen tegn til det, og ved andre gangs atroskopi to måneder senere fikk konstatert bare begynnende degenerasjon, grad 1.

Når jeg er ærlig med meg selv, må jeg bare innse at det er et eller annet som ikke har vært lurt i den treninga jeg har gjort etter jul som har ført til feilbelastning og påført meg smertene som merkes både inni selve leddet og under kneskåla. Det siste ligner mye på såkalt patellofemoralt smertesyndrom, men det får jeg vel svar på om en uke.

Apporopos å være ærlig så fikk jeg etter gjentatte purringer svar fra Tryg Forsikring hvor jeg har min reiseforsikring ang. erstatning for skaden som oppstod ved trening i trapper i mai i fjor. Det ble avslag nr 2 - helt i tråd med med min tro på forsikringers fortreffelighet. Begrunnelsen var følgende:

"Ut i fra din forklaring er det dine nedslag av foten/kneet mot bakken som er årsaken til skaden. Skademekanismen som er årsaken til skaden er derfor ikke en ytre begivenhet, men en egen frivillig bevegelse. Videre krever vilkårenes ulykkesbegrep at en ytre begivenhet skjer plutselig. Spensttreningen/hinkingen var planlagt, det er derfor ikke noe uventet ved situasjonen."

Sagt på en annen måte: Hadde jeg sklidd i trappa og slått kneet mot et trinn, eller kanskje bare "husket" forløpet litt annerledes, ville jeg fått erstatning. Men, men, ærlighet varer vel lengst? Dessuten er de 10 000 kr underordnet i forhold til det det dreier seg om - verdien av å LØPE!

Klok (?) av skade har jeg nå meldt den "nye" skaden inn gjennom Friidrettsforbundets helårsforsikring i Gjensidige og søkt om forhåndsgodkjenning av nødvendig konsultasjon, kontroll og eventuell MR. På nytt måtte det purres (!) for å få et svar - selv om jeg fikk beskjed om at Idrettens Skadetelefon ville ta direkte kontakt for videre oppfølging. Etter en drøy ukes venting var allerede time hos fastlege og kontroll hos Aleris bestilt, så jeg ga i klare ordelag melding om at jeg ikke kunne vente på sendrektig saksbehandling for å få nødvendige forhåndsgodkjenninger. Det ble godtatt - selv om jeg altså i fjor fikk avslag i etterkant fra samme instans for bruk av akkurat de samme behandlerne. Hvis MR blir vurdert nødvendig, blir imidlertid ikke Unilabs på Hamar godtatt hvis jeg skal få den dekket gjennom forsikringen. Jeg må bruke Curato på Gjøvik som koster meg 12 mil og et par timer ekstra kjøring....

Forsikringsføljetongen forsetter etter 8. april...

Lisens null verdt

Det gikk akkurat som fryktet i mitt innlegg "Oppgjørets time" for en drøy måned siden. Skilisensen som jeg har vært nødt til å betale i årevis, var null verdt når jeg for en gangs skyld kunne ha bruk for den. Meniskskaden ble først godkjent i henhold til forsikringsvilkårene som lyder:

"Skilisensforsikringen omfatter skiskade og akutt skade på legemet som oppstår plutselig og uforutsett, jfr.skilisensforsikringens vilkår. Forsikringen dekker skaderelaterte behandlingsutgifter inntil de summer som fremkommer i forsikringsavtalen. Utgifter refunderes inntil 2 år etter skadedagen til medisinsk behandling, i henhold til Trygdekontorets egenandelssatser, til lege som mottar offentlig tilskudd, sykehusopphold, forbindingssaker og medisiner forordnet av lege."

Etter utveksling av 15 e-poster i tillegg til telefonisk kontakt med Idrettens skadetelefon og AGS Forsikring, kom svaret fra sistnevnte denne uka:

"Dessverre er alle kostnadene knyttet til medisinsk behandling pålydende kr 9 828,- påløpt før skaden ble meldt vårt selskap. I henhold til Skilisensforsikringens vilkår og forsikringsbevis heter det:
Ved skade:
Elektronisk skademeldingsskjema skal benyttes for å melde skade. Dette finnes på forbundets hjemmeside. Vi tar raskt kontakt for videre behandling.
Meget Viktig:
Selskapets forhåndsgodkjennelse av kostnader er et absolutt krav. Uten dette bortfaller retten til erstatning.
-Meld derfor skaden elektronisk og avvent på skriftlig tilbakemelding fra AGS Forsikring og telefonisk kontakt etablert av Idrettens Helsesenter om videre behandling.
AGS Forsikring AS representerer Sportscover Europe Limited – Lloyds Syndicate 3334, heretter kalt Selskapet"
På bakgrunn av ovennevnte vilkår vil ikke Sportscover LTD kunne erkjenne erstatningsansvar for påløpte kostnader.

Altså må du ikke finne på å la deg undersøke, behandle eller operere før du har innhentet forhåndsgodkjenning av kostnadene. Hvem tenker på det når en kun er opptatt av å bli frisk så fort som mulig? I alle fall ikke en debutant i helsekøen! Dessuten står det ikke noe om forhåndsgodkjenning på det elektroniske skadeskjemaet som jeg korrekt benytte meg av, men bare at "alle skader må være innrapportert via dette skadeskjema, før skadeutbetaling kan utføres".

Jeg skjønner at en ikke kan søke erstatning for behandling hos en hver kvakksalver, men jeg tror ingen med litt sunn fornuft igjen innabords vil sette Activia legesenter, Unilabs røntgen eller Aleris sykehus under den kategorien. At forhåndsgodkjenning er presisert i lisensvikårene gjør at selskapet har sitt på det tørre, men jeg opplever det likevel som regelrett regelrytteri uten snev av sunn fornuft, men det er vel forsikringsbransjen i et nøtteskall?

Jeg sendte inn godkjenning av de nevnte behandlerne i etterkant uten å få annen beskjed enn å sende inn kvitteringene som dokumenterer påløpte utlegg før de kunne ta stilling til mitt refusjonskrav. Hva er egentlig poenget med en forhåndsgodkjenning? Er det for å luke ut useriøse aktører, eller er det for å slippe å utbetale erstatninger til naive forsikringstakere?

Dette var med unntak av av en stjålet sykkel for ørten år siden min første befatning med et forsikringsoppgjør overhode. Jeg håper inderlig at det blir lenge til neste gang. Snakk om mye bortkastet tid og arbeid!
Skilisens - forsikringsvilkår

Oppgjørets time

I dag skriver jeg 9. november og jeg har nå gått skadet i nøyaktig et halvt år. Jeg har blitt så vant til å notere "Skadet" i treningsdagboka så jeg har ikke reflektert over det på ganske lenge. Denne uka fant jeg det imidlertid betimelig å endre status til "OK". 

NIF's definisjon av en idrettsskade er: " En skade som gir fravær fra trening og/eller konkurranse." Det er for mitt vedkommende kun løping jeg har hatt fravær fra, men jeg har nå faktisk fem uker bak meg med forsiktig løpetrening. I den videste forstand av definisjonen kan jeg altså ikke påstå at jeg er skadet lenger. I mitt hode har jeg likevel vært skadet, siden jeg ikke har vært i stand til delta i konkurranser eller trene i tilnærmet konkurransefart.

Hevelsen er nå ikke merkbar, smerter i leddet under eller etter løpetrening har også forsvunnet, og jeg har ikke vært fristet til å bruke verken støttebandasje eller smerte- eller betennelsesdempende salve den siste uka. Når jeg i tillegg har nær normal bevegelighet og kan tøye lårmuskulaturen tilnærmet som før, erklærer jeg meg herved for SKADEFRI.

Det betyr selvsagt ikke at jeg er 100 % restituert løpsmessig og kan regne med at jeg holder samme nivå som pr. 08.05.2013. Det er fort gjort å få belastningsskader ved for rask opptrening, og jeg har allerede et par ganger blitt minnet på faren med steinharde legger og en stølhet som langt har overgått det jeg har hatt noen gang etter maraton- og ultraløp.

For å teste meg litt avsluttet jeg dagens økt på mølla i 4 blank-fart for å se hvor det lenge jeg greier å holde noe som er er nærheten av konkurransefart. Det holdt i  to minutter, men da var pulsen allerede oppe i 94 % og jeg fant det best å stå av før syra kom og sendte meg i gulvet. Det er nok likevel duket for et aldri så lite "comeback" i Snøkuten på tirsdag - i alle fall i trimklassen!

Fartsressursene er ikke spesielt store ennå, og jeg vil neppe leke startkanon som i mitt forrige løp i Snøkuten i mars i år..

Hvorfor så det akademiske preiket om skadet eller  ikke skadet? Jo, det passer seg også slik at forsikring og lisens er et brennhett tema i media om dagen. Spesielt har Kondis satt fokus på "mosjonskatten" som friidrettsforbundet har vedtatt skal innføres fra årsskiftet. Med min konkurransehyppighet sommer som vinter, har jeg vært nødt til å løse årslisens gjennom NSF. I år  er grunnlisensen på 290 kr, og jeg tror den har eksistert i de fleste årene jeg har vært aktiv turløper. Hvis jeg regner litt rundt på det, så har jeg betalt inn 5000 kr på de snart 20 årene "karrièren" har vart. Dette er første gang jeg håper å få benytte meg av den, men jeg er langt fra sikker på om jeg har lest alt med små skrift slik at det er noe å hente. Egenandelen er så vidt jeg har skjønt på 3000 kr, så jeg tror ikke jeg får så høy timebetaling for timene med å framskaffe all mulig dokumentasjon.....

Det passet seg i alle fall slik at skademeldingsskjema ble fylt ut og sendt akkurat på "halvårsjubileet", siden jeg etter en kjapp egenvurdering anså meg for skadefri og mulighetene små for tilbakefall og nye utgifter. Jeg avventer nå behandling av søknaden, men tror ikke jeg hadde tatt meg bryet hadde det ikke vært for at det kan være greit å ha et selvopplevd eksempel å komme med i lisensdebatten. Her er historikken som jeg håper holder hos AGS Forsikring:

08.05.2013 - skaden oppstod som følge av spensttrening

10.05.2013 - første symptomer på skade

30.05.2013 - første undersøkelse hos fastlege

18.06.2013 - første gangs radiologisk undersøkelse, ruptur konstatert

04.07.2013 - første gangs artroskopi 

05.08.2013 - symptomer på ny skade 

13.08.2013 - andre gangs radiologisk undersøkelse, reruptur konstatert

02.09.2013 - andre gangs artroskopi  

Noe jeg ikke skjønner er at den årslisensen gjennom NFIF blir på 375 kr, altså 50 % høyere enn på ski. Jeg er ganske sikker på at jeg utsetter meg for en større risiko på trening og i konkurranser med ski på beina, sammenliknet med et par joggesko. (Sykling vil helt opplagt være et enda klarere eksempel i så måte, og i årets eneste sykkelritt betalte jeg en engangslisens på 150 kr i tillegg til en stiv startkontingent på 600 kr!)

Prisforskjellen mellom ski- og den kommende løpslisensen kan bare bety én ting hvis det er noen logikk i forsikringsbransjen: NFIF må ha fremforhandlet en dobbelt så god dekning som det NSF har. Med litt matematisk barnelærdom brukt på mitt fryktede forsikringsoppgjør, kan det regnstykket likevel vise seg å bli sånn etter 01.01.2014:  0,00 kr x 2 = 0,00 kr. Sagt på en annen måte: Min skepsis til forsikringer tilsier at sånne lisenser er NULL VERDT når en stakker en ytterst sjelden gang har bruk for dem. Fortsettelse følger når skadeoppgjøret er mottatt...