søndag 28. februar 2010

V for vinterferie


Selvportrett etter vinterferiens 11. og siste økt på Sjusjøen søndag. (Jeg glemte å vise V-tegnet, men det ble mange seire - over meg sjøl i løpet av denne drøye uka) Det ble ni feriedager helt etter min smak: Mye trening, krydret med et par konkurranser. Etter siste helgs kalde skimaraton i Trysil og et par kjølige turer hjemme, bar det til fjells og mye god trening. Med unntak av lørdagen som ble tilbrakt i snøkavet på Gardermoen i forbindelse med landsmøtet i Kondis, har det vært vær og forhold som har gjort det umulig ikke å tilbringe minst to-tre timer i trikoten. Vrkelig vinterferie med stor V!

Vinterferiens nøkkeltall:
Ski - klassisk: 11 t 30 min. - 162 km
Ski - fri: 3 t 30 min - 43 km
Løp: 4 t 30 min - 45 km
Totalt: 19 t 30 min - 250 km

tirsdag 23. februar 2010

10-årsjubileum i Trysil Skimaraton

Lørdag deltok jeg i mitt tiende Trysil Skimarton (av 11 arrangerte). Faktisk er det Trond Olsen fra Trysil og jeg som har flest løp i TSM. Det var bikkjekaldt det året jeg ikke fikk anledning til å delta, og jeg har ellers hatt hele spekteret av vær- og føreforhold på disse ti årene. Årets renn ble også minneverdig pga. mye vær og rekordmange deltakere.

Jeg lastet opp Saaben med "Team Andersen", Kjell Arild, Hege, Tonje og Magnus, og dro avgårde i full forvissning om at det ville bli et skirenn av det kjølige slaget. - 15 på Østby og -19 og vind på toppen førte til en kortere og lettere løype enn de obligatoriske 42 kilometerne. Helt riktig avgjørelse, selv om "min del" av løypa var fjernet. Mye staking på trått føre favoriserer ikke akkurat meg som gjør det best når jeg får bruke beina og motoren.

Bildet: Snekker'n med kledelig snørrbart etter målgang

Litt halvveis oppvarmimg med dertil treg start - selv om jeg hadde stilt meg opp i første rekke. Tull! Jg vet alt for godt at jeg er en utpreget "slow starter"! Etter et par km jeg var ajour med snekker Andersen som trodde jeg hadde hatt trøbbel i starten... Deretter jobbet jeg meg varm og stadig framover og fikk etter hvert heng på en gruppe som staket akkurat hardt nok til at jeg greide å henge med. Vi fikk med oss en snau km av favorittpartiet mitt før vending ved den andre matstasjonen, og jeg benyttet anledning til å tråkke til og la følget bak meg. Tilbake var det, som ventet, hardt å henge med på stakinga selv på bakskinene. Med litt hissig diagonal inni mellom på myrene, ble det ikke så verst til slutt likevel. Jeg blir faktisk ikke helt "ferdig" i skuldre eller armer, men det er bare ikke kraft nok der. Tore, sjefen på Ø-sporten, var den siste som kom bakfra i "strafferunden "i lysløypa og fikk meg til å ta ut litt ekstra. Pretsisjetap til tross, trolig ny årsbeste når det gjelder staking. Totalt var nok forrige helgs Berserenn bedre resultatmessig, men det var også en mer passende løypa for Bakkerolfen anno 2010.

Fasit: 6. plass i klassen av 35, og nr. 73 totalt av de 421 som fullførte. 18 minutter etter vinneren er 3-5 minutter for mye i forhold til gammel standard, men en ny  trivelig tur til Trysil Skimaraton.

Etter en lengre seanse med premiutdeling, fotografering og koselig kåsering med kjente konkurrenter, var Saaben, Team Andersen, Bakkerolfen og bra med premier på veg hematt til nesten like februar-kalde Elverum.

Aller mest fornøyd hadde Tonje grunn til å være som ble belønnet med 1. premie i klassen og KM-gull i juniorklassen. Sjef-smører'n var imidletid like henrykt etter å ha smurt skeine til en kretsmester.....
Bildet: Tonje, stolt langdistanse-kretsmester i KJ.

torsdag 18. februar 2010

Tap og vinn med samme sinn!

Etter at konkurransefrekvensen igjen har nådd gamle høyder nå i februar, har det gått bare framover - helt til onsdagens klubbrenn. Turen opp på Varden i Hernes ble nedtur, uten at det bekymrer meg nevneverdig. Den er nemlig enkel å (bort)forklare.

Men for å ta oppturen først: Snøkutens lengste distanse på 11,4 km gikk tirsdag kveld, med en revansjesugen Bakkerolf på startstrek. Løpet skulle egentlig gått i januar, men pga. kuldeperioden ble den forskjøvet seks uker. I desember løp jeg samme runde på nær 50 minutter - med ti dager ganmmelt brudd i armen. (Jeg visste ikke at den var brukket ennå.) Ikke rart jeg med uvant selsikkerhet kunne love meg selv en forbedring av tida mi denne gang! Kort oppsummert funka beina bedre enn forventet. Jeg har jo ikke akkurat ladet opp de siste ukene, og det hadde jo bare gått tre dager siden det 40 km lange Berserennet.

Houmsrunden har 230 m høydeforskjell og tøff for beina begge veger. Jan Olav fra Gjøvik har vært klart bedre enn meg i alle vinterens løp, men ble slått med 15 sekunder denne gang. Det mest atypiske var at jeg seig i fra opp mot toppen og tapte litt igjen nedover. Klasseseier, duelltriumf og en følelse av å ha mer å gå på til tross, var tida det som gledet mest. Over fire minutter raskere enn sist, sier egentlig ikke så mye, men at jeg må tilbake til et ekstremt bra løp i 2005 (44.05) for å finne en bedre tid i Houmsrunden er det største utrpostegnet som er tegnet i treningsdagboka denne sesongen.

Resultater fra Snøkuten 16.02
Onsdag hadde jeg erklært duell med Rune G. i Hernes, og stilte rimelig sigen til start. Valgte å ta skiene den drøye mila opp, og kjente at jeg var dyklig sliten. Ikke først og fremst pga. råkjør på konkurransefronten, men rett og slett alt for lite søvn. Det har blitt mange og sene kvelder foran pc-en den siste uka. Lysløypa på Varden er 3,3 km, og jeg peste rundt på 11.49. Rune på startnummeret foran så jeg ikke mye til unntatt vend vending, og Otto på nummeret bak nådde meg nesten igjen med 30 sekunder. Begge er hakket bedre en meg i klassisk "sprint", men henholdsvis 25 og 41 sekunder styrket ikke akkurat følelsen at "nu går alt så meget bedre". Men, om 14 dager er det nytt klubbrenn i fristil som jeg tradisjonelt har hatt et bedre tak på enn Rune og Otto. Men det er også dagen etter Snøkuten, så da får jeg prøve å være våken i alle fall!

Resultater klubbrenn 17.02.

mandag 15. februar 2010

Bedre og bedre renn for renn. . .

Helgas fysiske utskeielse ble gjort i hjemkommunen, og det var faktisk første gang jeg deltok "på ordentlig" i Berserennet mellom Røros og Os. Nei da, navnet på rennet har ikke noe med bokmål-forståelsen av ordet å gjøre. I Bergstaden er hele historien bygd på gruvedrift som i stor grad hadde tysk inflytelse også på språket, og en berse, eller berg-gesell. er rett og slett en gruvarbeider. Så det, så!
Bildet: Stavåsen viste seg igjen fra sin beste side da restiusjonsturen etter Berserennet gikk som en lek på mandag.

Rennet var på 40 km og passet meg bra med slak stigning den første mila og mye småkupert terrreng deretter. Altså ikke så mye staking som siste helg, og det gikk som headingen indikerer også bedre. 17 minutter etter vinneren er godkjent i det brukbare selskapet blant nesten 200 deltakere. Tapte i følge mellomtidene ca. to minutter og ni plasser på totallista på den siste halvdelen med mest staking, og var 37. mann over mål. Greide å gå bra i motene til tross for litt vinglete spor pga. lite snø i fjellet. Dette lover bra for fortsettelsen som blir Trysil Skimaraton på Østy kommende lørdag. Men først er det langløypa i Snøkuten på tirsdag.

mandag 8. februar 2010

Sesongdebut i Stenfjellrunden

Så er endelig sesongens første skirenn unnagjort, og den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves! "Mot normalt" ble det februar før det kunne skje, men etter helgas positive opplevelse skal jeg slutte å skylde på armbruddet mitt. Den etterlektede debuten  gikk nemlig så bra som jeg kunne håpe på - og langt bedre enn jeg (egentlig) hadde fryktet.

Forholdene var optimale, deltakertallet over tusen og jeg hadde nullstilt forventningene i forhold til alle andre som jeg pleier å sammelikne meg med. Jeg hadde egenseedet meg inn i en pulje med sluttid lik min egen i fjorårets ruskevær, dvs. pulje 4. For så vidt ideelt for å skjøtte jobben som kondis-reporter og få tatt noen blinkskudd av racerne som startet et kvarter før. Litt stress ble det - som vanlig, og dermed ble jeg stående helt bakerst blant de 100 i pulja og med 400 før meg i sporet.

Med trikkeskinner og minst tre spor hele vegen, var jeg likevel raskt framme blant de første i gruppa. Første halvdel er klart hardest med to stigninger opp mot Stenfjellet, men for min del frykter jeg alltid de lange stakepartiene vel halvveis i Stenfjellrunden. Flere ganger har jeg vært helt vissen i skulderpartiet, og minnes med gru en gang hvor jeg sleit med å komme meg forbi en løper men en stav på myrene mot Målia. Hvordan skulle dette gå i år?

Fin i farta:
Allerde etter fire km hadde jeg en god følelse og jublet uoppfordret for forholdene, formen, følelsen og framgangen de siste ukene. Foto: Stein Arne Negård.

Jeg mistet riktignok den vesle gruppa jeg hadde gått inn igjen to ganger og ramlet litt nedover på lista på den siste passeringstida og i mål. Allikevel overskygget følelsen av ikke å "få det" skikkelig på stakinga og gå i mål tjue minutter raskere enn i fjor det lille negative, slik at jeg bestod min egen test med glans. Med 24. plass i M45-49 fjor og 25. plass i M50-54i år kan jeg nesten sies å være i rute. Jeg var faktisk klar for et nytt skirenn allerde på søndag, men litt kaldt vær fra morgenen av ble brukt som påskudd for ikke å dra til Slettås likevel. Kanskje fornuftig, tross alt? Det blir nok skirenn stort sett hver helg til over påske nå, kjenner jeg meg selv rett. Sammen med spesifikk styrketrening, dvs. pigging, skal dette bare gå en vei: Framover på resultatlistene.

PS! Etter en stakemaraton som mange av disse seedingsrennene er, blir jeg alltid litt støl både i rygg og armer. Det aller mest positive nå to dager etterpå, er at jeg kun kjenner det litt i "feil" arm. Altså: Her er det bare å kjøre på!!

onsdag 3. februar 2010

Pigg med pigger i Snøkuten

Ja, pigger under skoene var en fordel, spesielt nederst i den 9,5 km lange Nordhagarunden som jeg og bare ti andre stilte på i kveld. Litt i kaldeste laget, men da startskuddet smalt ofret jeg verken vær eller føre en tanke. Jeg sa til meg selv det samme som Harald alltid sier i Camp Senkveld: "Jeg har en rimelig god følelse!" Det var fullt fokus på oppgaven, som det så høytidelig heter. Og denne gang ble jeg rett før start tildelt en ekstra oppgave. Per, Snøkut-kongen fra den andre sida av Mjøsa som er minst like avhengig av denne månedlige utskeielsen i Veldre, "was back in running-buisness" og erklærte duell. Jeg hadde bange anelser om utfallet, men den refleksvesten virket som en lysende gulrot rett foran meg - for ei stund. Herlig type som viser en fantastisk takknemlighet for i det hele tatt å være i stand til å delta etter sin nesten fatale sykkelulykke i fjor. Der har vi andre noe å lære, og jeg har i alle fall fått satt mitt bagatellmessige armbrudd i perspektiv.

Bildet: Per etter en av sine mange seire i Snøkuten.

Mitt eget løp var slett ikke så verst. Jeg var rimelig pigg helt inn, selv om jeg mistet Per av synet rett etter den siste nedoverbakken fire km før mål. Med litt mer konkurransetrening ser jeg lyst på resten av vinteren. Dette var med unntak av mine to korte, krampeaktige utblåsninge i Stangehallen for ei drøy uke siden, tross alt min første ordentlige konkurranse siden Jessheim Vintermaraton midt i november. Det var også debuten i 50-årsklassen i Snøkuten, og selv om den samme Per snøt meg for seieren med ett minutts margin, må jeg gi meg selv godkjent.

Nå er jeg mer enn spent på hva det som er av muskler i overkroppen har å bidra med under årets første turrenn på Gåsbu på lørdag. Herlig å være med igjen er det uansett. Det er liten trøst å lese resultater og plassere seg inn på lista hvis, ifremt, i fall en hadde deltatt. Det er noe å annet å bevise for seg selv at en faktisk er i stand til å prestere det en mener å være god for. Ikke bare si det - men gjøre det!