tirsdag 30. juni 2015

Fant flyten i Femundløpet


I følge med Erlend og Ole Peter helt i starten.
(Foto: Jan Ole Johnsgård)
Deltakelsen i Femundløpet hang lenge i en tynn tråd for min del i år, og det var ikke før fredag kveld jeg bestemte meg for ta turen til Femundsenden i år også. Det var mest for å få gullmedaljen for 15 års deltakelse - i tillegg til å få dekket det fine midtsommerløpet "live" for kondis.no. Etter en liten diskusjon med meg selv om 10 km kontra halvmaraton, ble historikken avgjørende nok en gang. Det er som kjent viktig med kontinuitet her i gården! Dessuten har jeg erfart at det går best mht. knærne å løpe langt og rolig framfor å prøve å øke farten foreløpig.

Lørdag var en av få ordentlige sommerdager så langt i år, og jeg hadde gleden av å haike med Ronny som hadde med seg familien opp til Femundsenden. Med null stress og heller ikke noe press på meg sjøl om å følge verken den ene eller andre, ble oppvarmingen tatt lett på. I stedet ble det tid til en prat både med den ene og andre før start.

Med mine rosa Hoka på beina, stod jeg i "paddocken", klar til å ta turen akkurat som beina og kroppen ville. Noen mellomtider hadde jeg likevel i hodet fra i fjor siden tidene fra BB-løpet og Femundløpet pleier å stemme godt overens. Selv om løypeprofilene er helt forskjellige, er distansen identisk, og det er bare to ukers mellomrom. I fjor hadde jeg f. eks. 1.34.20 i BB-løpet og 1.33.51 i Femundløpet. Med over 1.43 på tavla ved målgang på Lillehammer for 14 dager, hadde jeg 5 blank-fart og 1.40 som en vag antagelse men ikke noe mål å slite seg ut for.
Femundtrollet var like langbeint i år.
Før starten gikk fikk jeg gitt beskjed til min faste sparringpartner i Femundløpet, Jan Erik fra Tynset, om at jeg ikke skulle gjøre noe forsøk å henge på'n i år. Etter en kjapp konferanse med Ole Peter som er like pålitelig som et sveitsisk urverk i forhold til tider, ga jeg beskjed om at hans  fjorårsskjema på 1.36 ville bli for hardt for meg denne gang.
Baktroppe-rolfen slapp å stresse i starten i år.
På det første stipartiet med et par klopper fikk jeg erfare at Hoka Clifton ikke er noen terrengsko akkurat. På en sleip planke forsvant det første beinet ukontrollert framover, men ikke bråere enn at jeg rakk å korrigere enn påbegynt spagat til et elegant telemarksnedslag med 19-19-19,5 som tellende stilkarakter!

Før det krumspringet hadde jeg allerede begynt å jobbe meg framover etter en beskjeden start, og etter 3 km var nesten alt som "normalt". Ryggen til Jan Erik var lett synlig foran, og Ole Peter var et lite stykke bak. Jeg jobbet meg videre inn i ryggen på ungjenta som ledet dameklassen og guidet henne så på rett veg ved et par anledninger.

Etter et halvt krus med sportsdrikk på den første drikkestasjonen, startet jeg på det partiet som jeg liker aller best i Femundløpet. Terrengsyklistene vil nok kalle det flytsti der den snirkler seg fram på den flate furumoen mot Drevsjøen. Her fikk jeg også en fantastisk følelse av å bare flyte avgårde på stien. Jeg har tydeligvis glemt hvordan det er å kjenne responsen fra underlaget, ha kontroll på hvor neste fot skal settes mellom røttene, kunne skritte ut uten at det koster noe. Da jeg også sakte men sikkert nærmet meg Jan Erik og en annen løper, hadde jeg allerede konkludert med at dette var verdt turen.

Før andre drikkestasjon var jeg så nær de to foran at jeg sløyfet drikkestoppen for å komme helt opp i ryggen på duoen. Det holdt ikke helt, men jeg fortsatte med god flyt også på neste stiparti som også inneholder noen små kneiker. Her tok jeg som vanlig igjen baktroppen på 10 km som hadde startet en halv timen senere. Slakt nedover på grusvegen til runding i målområdet etter 15 km gikk det også bra. I det hel tatt var jumpers knee ikke i hodet mitt i det hele tatt under løpet på lørdag. Litt av en kontrast fra BB-løpet hvor jeg holdt igjen og jogget på hælene nedover med strake knær.

Ved den tredje og siste drikkestasjonen så ble jeg så opptatt av å få komme opp i ryggen på Jan Erik at jeg løp rett forbi bardisken nok en gang. Sånt blir det ingen fest av! Konkurranserutinene er ikke blitt drillet særlig under sommerlige forhold det siste året akkurat, og den doble barmanøveren var ikke spesielt rutinert av meg. Det var varmt og godt også på furumoene ved Femunden på lørdag, og jeg hadde ikke tid til å drikke mer enn en knapp desiliter....

Den nye "strafferunden" på 5 km på slutten av halvmaratonløypa har jeg aldri likt spesielt godt. Jeg endret ikke syn etter årets løp heller. Halvveis er det både ei steinrøys og løpets bratteste motbakke. Jeg måtte gi opp det korte samløpet med Jan Erik, og måtte gå for å få summe meg litt. Jeg ble rett og slett svimmel og slapp Karin som nå var første dame, ganske så frivillig fram. Litt bak skimtet jeg at Ole Peter kom stadig nærmere, og fokuset ble endret fra å se framover til å holde kontroll på min 14 år eldre målestokk. Jeg greide å skjerpe meg igjen på grusvegen, men det måtte til noe som i alle fall føltes som en spurt, for å holde han bak meg med fattige tre sekunder til sluttida 1.35.24.
Mot mål med Ole Peter farlig nær. (Foto: Ola Lombnæs)
Fem minutter raskere enn antatt nivå, og hele åtte minutter bedre på bare to uker er likevel ikke det viktigste. Femundløp-følelsen 2015 kommer jeg til  å leve - og løpe - lenge på. For den som ikke har opplevd gleden av å løpe, virker det kanskje idiotisk. For meg var det episk....
Ronny mot mål rett bak persen fra to år siden.
Reportasje på kondis.no: Fenomenalt flott i Femundløpet

søndag 14. juni 2015

Birkebeinerjoggen fullført for 3. gang

Blid var'n i alle fall på de første 7 km. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Årets Birkebeinerløp var det 3. på rad hvor jeg stilte til start uten verken muligheter eller ambisjoner mht. tid eller plassering. I år var det i enda større grad snakk om å holde merkerekken intakt, så sånn sett kan jeg jo si meg fornøyd etter å tatt mitt 16. offisielle - men 18. moralske merke i BB-løpet! (De to moralske for UltraBirken i 2010 og 2012).

Det irriterer meg stadig mer at jeg etter fire år ennå ikke har fått løpt den "nye" traséen fra BB-stadion til Stampesletta for full maskin. I 2012 valgte jeg som sagt UltraBirken, i 2013 var jeg meniskskadet uten å vite om det og stusselig nok har det delvis blitt "jumpersjogg" både i 2014 og 2015.

Joda, jeg syntes det var moro å var med i år også, men jeg må bare innrømme at det er brutalt i etterkant å innse hvor dypt jeg har sunket - på resultatlista. Selv om jeg lot fornuften styre og satte brekket på i alle utforbakker, gikk det likevel saktere enn jeg hadde regnet med. Jeg hadde til slutt seks minutters margin til merket, og hadde for så vidt full kontroll på hovedoppgaven. Likevel var det betenkelig at jeg brukte to minutter lenger tid enn i fjor også på de første sju km opp til løypas høyeste punkt. Og der prøvde jeg virkelig ta i. Konklusjonen kunne jeg vel dratt allerede før start hvis jeg hadde sett litt på hva jeg har gjort denne våren: Man blir ikke terrengløper av å sitte å tråkke på en sykkel, stå og stake på rulleski og trene knebøy til en ser mannen med ljåen!

Jeg anså helgas løp som en test på om det er noen vits å prøve å løpe noe mer i sommer i det hele tatt. Det må bli enten eller nå. Det lar seg ikke kombinere med å sykle uansett skade. Svaret på testen får jeg ikke før det har gått et par dager når knærne rekker å si ifra. Umiddelbart kjennes det langt bedre ut enn etter de spede testene jeg har gjort de to siste ukene. Smertene i senene under begge knærne er helt klart mindre, men jeg har nesten gitt opp å skjønne hvorfor det varierer så mye. Det er å håpe at styrke- og stabiliseringsøvelsene kan ha bidratt til at jeg nå kan løpe langt og rolig fram mot UltraVasan om drøye to måneder.

I motsatt fall blir det ikke et eneste løp til på beina i 2015, men i stedet et seriøst forsøk på å bli Superbirkebeiner som plaster på såret i et ellers katastrofalt birkebeinerår. Det er ikke noe tvil om hva hjertet vil, men mulighetene for å få hjernen med på laget er nå større enn på lenge. Øystein Sunde har en strofe i en låten "Hi-fi asyl" som går omtrent sik: "Du bli'kke riktig frisk før'u har hatt det riktig ille..." Blir det skikkelig ille når det hatt gått noen dager etter Birkebeinerjoggen min er en tredje mulighet at jeg legger meg under kniven.....



Tallenes tale:
Startnr 1276
Rolf Bakken
Fik Orion

Klasse
Menn 55-59 år
Født
08.03.1960
Antall ganger deltatt
16
Antall merker
16
Pulje
1
Start
10:10:13
Makstider
     18:48
     20:38
     52:27
     56:36
01:15:32
01:21:21
01:43:37
01:49:28

Men en birkebeinerdag er så mye mer enn bare å løpe. Her er noen glimt av  hva jeg også fikk med meg på Sjusjøen/Birkebeineren/Stampesletta på lørdag: 

Klokka 07.40 på Sjusjøfjellet med Vegard Øie og John Henry Strupstad i teten på UltraBirken 
Kl 1000 gikk starten for mennenes eliteklasse på Birkebeineren.
Premieutdeling ved Håkons Hall kl 1300 med de tre beste i kvinner elite: Veronica Blom, Marthe Katrine Myhre og Maiken Caspersen Falla.
De tre beste i menn elite: Weldu Negash Gebretsadik, Sindre Burås og Tesfayohannes Mesfun Fisehatsion
Oddbjørg  Haakensveen vant igjen K70-74 år foran Marie Lovise Svevad med Anny Malme på 3. plass.
Liv og røre i målområdet!
John Henry på topp etter drøye 6 mil i UltraBirken. Her sammen med 3. mann Mattias Gärdsback.
Marte Pedersen vant nok en gang kvinnenes UltraBirk, denne gang foran Elise Hay Opsahl og Liv Ritcher.

mandag 1. juni 2015

Av skade blir man klok, eller?

Denne uka har jeg lagt ut min første treningsartikkel på kondis.no. Vi er seks stykker som skal forfatte ukentlig saker for å styrke treningsstoffet på nettstedet. Jeg har derfor forpliktet meg til å komme med noen tips hver 6. uke. Det første måtte nesten være vinklet mot skader, nærmere bestemt Jumper's knee som jeg i all beskjedenhet kan si å ha inngående kjennskap til nå.

Problemet mitt i et nøtteskall har vært å bli "klok av skade". Det har blitt utallige opp- og nedturer det drøye året jeg har slitt med problemet, men likevel har det vært vanskelig å bli klok på hva som har forårsaket at tilstanden har blitt både verre - og i perioder bedre. Jeg har jo skrevet utallige innlegg her på bloggen som har behandlet temaet. Før jul var galgenhumoren på sitt mest ironiske da jeg skrev eventyret om "Bakkekladden som ingen kunne kurere."

I artikkelen på kondis.no "Opptrening med Jumper's knee", skissserer jeg i korte trekk tre opplegg som jeg tur og orden har hatt klokketro på:

1. Esksentrisk trening (våren 2014 - bildet til høyre)
2. Maksimal styrketrening (høsten 2014/vinteren 2015))
3. Stabiliserende og spesifikk løpsstyrke i beina. (våren 2015)

Jeg skal ikke gjenta de  to første regimene, men forklare hva mitt 3. og forhåpentligvis siste går ut på. Foranlediget av at jeg rett etter påske pådro meg de samme symptomene også i det høyre beinet etter satsdemonstrasjoner på jobben og hadde "rekordsmerter" i begge knærne etter 120 km i Troll Ski Maraton, oppsøkte jeg fysioterapeuten min for å gjøre et siste forsøk før et eventuelt kirurgisk inngrep.

Godværsyklist - og regnværsyklist.

Vi kom fram til at styrkeøvelsene måtte kjøres med spesifikt i forhold til tempo og med vekt på den siste strekkfasen. Alternativet med å fokusere helt på sykling en sesong var også nærliggende, men jeg valgte å  tro på at jeg skal lykkes med et mer balanserte opplegg enn de foregående. Det virker helt opplagt for meg nå at ensidig eksentrisk trening ikke er gunstig for strekkbevegelsen. På samme måte er maksimal styrketrening på lår, sete og hamstring bra for styrken i de store musklene i beina, men knærne blir ikke mer stabile av det. Kanskje er jeg bli blitt litt klokere likevel?

En gammel sykkelslange egner seg godt til knestrekkøvelser.

Her er opplegget  jeg nå har kjørt jeg på begge beina tre ganger pr. uke i seks uker:
  • 3 x 50 hurtige knestrekk m/ strikk
  • 3 x 10 nordic hamstring  
  • 3 x 20 knestrekk m/ 12 kg kettlebell 
  • 3 x 20 etbens knebøy m/ 20 - 30 kg i ryggsekk
  • 3 x 20 etbens tåhev m/ 20 - 30 kg i ryggsekk
  • 3 x 15 hink m/ vending på balansepute
  • 1 x 3 min. statisk knestrekk på motsatt skråbrett
Hoka Oneone Clifton - damemodell!

Det hører til opplegget med at jeg bruker sykkelen 1 - 2 økter pr. uke, og at all løpetrening foregår på mjuke
stier med en av markedets aller best dempende sko, Hoka Clifton. Foreløpig har også alle forsøk på kvalitetstrening foregått i motbakke, med hell. Kanskje blir det også et aldri så lite comeback med startnummer i Stavåsbratta Opp i morgen. Det er i motbakker det går oppover for tida - måtte den motbakken fortsette til himmels!
Daglig bruk av skumrulle og uttøyning etter all løpetrening er obligatorisk!