tirsdag 27. februar 2018

I venstrefila i Hafjell Ski Marathon

Starten på den lengste stigningen på første runden.
(Foto: Stein Arne Negård)
Det høres kanskje ut som det var et skikkelig råkjør, men det var uansett moro å fullføre min første skimaraton i lett variert fristil rundt Hafjelltoppen på søndag. Når vi 60 som skøytet startet 10 minutter etter de 300 i klassiskfeltet, fikk jeg en god følelse av å avansere i feltet på de tre siste milene på kjøpet.

Det var andre gangen jeg skulle til Mosetertoppen skistadion på skirenn - og andre gangen jeg kjørte feil. For to år siden havnet jeg på Pellestova før jeg skjønte at jeg hadde kjørt opp for tidlig. På søndag havnet jeg på Lie-Hornsjøvegen før jeg skjønte at jeg skulle ha tatt av før. Med en piratparkering i hyttefeltet var det likevel ikke mer enn noen hundre meter langs skiløypa, så var jeg på rett plass uten alt for mye stress. Kanskje alle gode ting er tre neste år? Hvis ikke må jeg begynne  å gå fra Sjusjøen til start. Den vegen skal jeg finne i blinde - eller i tåka for den saks skyld.

Lett nysnø i traséen etter at løypemaskinen hadde gjort runden på morgenen gjorde at det ble "styresnø" i venstrefila i årets utgave som var den 6. i rekken. I 2016 gikk jeg akkurat samme løypa i klassisk med feste på trått vinterføre på 2.42.26: Klabb og babb og habil skimaraton i Hafjell

Lang, lang rekke med klassikere i sporet og skøytere i venstrefila. (Foto: Stein Arne Negård)
Målet med turen til Hafjell var å få en gjennomkjøringen foran Nattavasan etter en særdeles god vinterferieuke med fem økter og 18 mil på ski i uka etter Trysil Skimaraton. Den siste økta fredag ettermiddag kjørte jeg i godt selskap med Ulf Erik og et par kompiser hvor vi avsluttet med et kontrollert "segmentdrag" langs BB-løypa fra Kvarstadsætra til toppen av Midtfjellet. Overraskelsen var stor da jeg jeg relativt greit satte PB på under halvtimen. Jeg har jo ikke brukt Strava som mange år, men har jo blant annet registrert tre etapper i Stafettbirken hvor jeg på det beste var halvminuttet senere enn på tampen av fredagens tremilstur.
Etter en kanskje litt optimistisk åpning slakt oppover fra Mosetertoppen skistadion, kom Martin raskt på meg i den første nedkjøringen og holdt seg beskjedent bak bort til Lienden etter 8 km. Da var det som forventet  slutt på selskapet fra den andre elverumsingen i feltet. Omtrent samtidig begynte jeg å ta igjen klassikerne som hadde fått ti minutters forsprang. Ingen hasardiøse forbikjøringer akkurat, men i etterkant fant jeg ut at jeg hadde passert over 150 av de 250 som fullførte. God følelse å avansere i feltet uansett, og allerede før rundens hardeste parti opp til Pellestova fant jeg ut at det gikk like fort å stake i sporet i de lette partiene. Greit å variere tidlig siden jeg gikk og følte på hamstringene som sa ifra at skøyting ikke var det de foretrakk hvis de skulle velge.

Martin og Knut side om side på førsterunden. (Foto: Stein Arne Negård) 
Etter toppen ved Pellestova er det 4 km mer eller mindre i hockey ned mot runding hvor jeg naturlig nok også passerte en god del løpere med feste under skiene. Den første geléen ble fortært, og jeg krøp sammen med tanke på det innlagte Red Bull-strekket hvor det var muligheter for å vinne mer energi på boks. En morsom fartsprøve og en grei indikasjon på gliden. Med 16,5 og 16,8 sekunder da jeg kom der på andrerunden var jeg blant den beste fjerdedelen. LF6 funka mer enn tilfredsstillende på kaldføret også denne gangen og blir nok valget også når Nattvasan skal skøyte-stakes natt til lørdag.

Ut på andrerunden kom det opp en kvartett som matchet farten og orken min, og jeg fikk en fin reise på halen helt til matstasjonen på Lienden. Etter pit-stoppen løste gruppa seg opp og jeg fikk problemer med å henge på de to jeg fortsatte med. Jeg begynte som fryktet å bli mør i skinka og nedover på baksiden av lårene, men greide å stake meg inn i ryggen igjen. Greit å vite når det røyner på i stigningene til helga. Opp de korte padle-trappetrinnene opp mot Pellestova for andre gang var det ikke noe skyv igjen, og jeg måtte flere ganger gire ned i førstegir, dvs. glidende fiskebein. Det føltes helt for jævlig ut - og gudskjelov så stod ikke Stein Arne med kamera der...

Med Hafjelltoppen på venstre hånd var også jeg over toppen i dobbelt forstand, og kunne sette meg i sporet som bragte meg gratis ned mot mål. Følelsen av det var en enda større fordel å stå i sporet på andre runden ble bekreftet av at jeg hadde tre tideler raskere tid mellom Red Bull-buene på siste forsøk. I mål på 2.38.03 etter å ha gått opp 3.25 minutter var bedre enn fryktet da jeg sneglet meg oppover mot Pellestova på andrerunden. Jammen glad for at den eneste lange padlebakken i Nattvasan er helt i starten...

Ingen sak når en har egen "hoff-fotograf" ute i løypa. (Foto: Stein Arne Negård)
Rett etter målstreken ble jeg stående å prate med en av Elverums beste løpere gjennom tidene, Magnar Rismyhr, som jeg nesten rakk å ta igjen med ti minutter. Bra målestokk, selv om han stilte i klassisk og er akkurat ti år eldre enn meg. Videre studier av tallene viste også at det ble min andre habile Hafjell Ski Marathon, fire og et halvt minutt raskere enn i første forsøk for to år siden. 26. plass av de 61 startende i fristil hvor snittalderen alltid er lavere enn i klassisk turrenn, var jeg fornøyd med. Nok en gang var ikke avstanden opp til de beste i aldersklassen avskrekkende selv om det ble den "sure 4. plassen" - i 10-årsklassen 51-60 år.

Magnar Rismyhr på førsterunden. (Foto: Stein Arne Negård)
Turrennet på Hafjell er proft organisert og arrangørene har spesielt skjønt verdien av god markedsføring. Slakt terreng i åpent landskap gjør normalt turen til en fryd for øyet, men det lette snøværet tilslørte den muligheten denne gang.

søndag 18. februar 2018

Nok en fest(e)lig Trysil Skimaraton

Tre mann etter en festlig tur til Trysil Skimaraton. 
Det er ikke noe å lure på hva som står på programmet mitt tredje lørdagen i februar. Trysil Skimaraton er og blir en av favorittene. Jeg skal ikke se bort fra at rennet på Østby blir ekstra bra i mine øyne siden formpila pleier å peke oppover på denne tida av sesongen - så også i år.

Dette var 17. gangen jeg tok med meg en celeber duo og tok den times lange turen til historisk grunn ved Kjølen Hotell. I barndommen leste jeg i romjula med glød Østlendingens reportasjer fra Østbystafetten
(link til 32 historiske bilder på Digitalt Museum) hvor Engerdals lag med Jo og Gjermund var de store heltene.

Med Rune og Jan Erik i bilen var det duket for interne prestisjeoppgjør, selv om Rune hadde et klart favorittstempel  etter en sterk sesong så langt. Med ulike strategier og en viss spenning knyttet til Jan Eriks lange konkurransepause, var det likevel ingen ting som var gitt. Mens Rune og jeg har alternert (med vekslende hell) mellom blanke ski og festesmurning, er det ikke noe dilemma for eldstemann som staker støtt.

I fjor var det rekordraskt føre som gjorde at jeg staket på blanke ski, mens Rune da ikke hadde startet sitt stakeprosjekt og gikk med feste. I år valgte vi under tvil festesmurning begge to. Mest med tanke på det kurante blåføret, men også med litt skepsis til stavtakene denne snørike vinteren.

Før startskuddet for den første pulja smalt hadde jeg i tur og orden parkert bilen, lagt ut skiene, hentet startnummer, testet glid, valgt rennskiene, varmet opp og gjort alle nødvendige ærender helt uten kø i "konkurranse" med 500 løpere. Et velorganisert arrangement fra ankomst til avreise som blir enda litt bedre for hvert år! Anbefales for de som ennå ikke har "oppdaget" Hedmarks største turrenn - og kondisjonsarrangement anno 2018.

Som vanlig var det så mange kjente å hilse på før start at jeg ikke rakk å bli spesielt stressa. Jeg meldte fra til Jan Erik om langturpuls på 105 rett før skuddet smalt, og med fullt fokus "om oppgavene" var jeg i gang midt i den første pulja på 160 løpere. Med kontroll på både Rune og Jan Erik i synsfeltet fra start, var alt som det skulle være. De første kilometerne  gikk som alltid mer enn fort nok, og jeg syntes både Lin Iren og Ragnhild var friske i frasparkene i stigningen før den første drikkestasjonen. Den første nedkjøringa ga meg hint om at jeg ikke hadde noen superglid denne dagen heller. Ved hjelp av tyngdekraften ség jeg såvidt forbi jentene, men pigget forgjeves for ikke å bli hekta av pulja med bla.a. Jan Erik i lettsynlig gult der framme.

Oppover den mil lange stigningen i Ryskdalen kom både Lin-Iren og Ragnhild igjen med frekvens i diagonal som jeg misunte dem. Med fokus på å variere teknikken mest mulig, nærmet jeg meg den gule skikkelsen sakte men sikkert. Samtidig som sola åpenbarte seg på toppen, var jeg ajour med den viktigste konkurrenten. I det åpne blendahvite landskapet var det merkbart tråere, og jeg tråkket til litt ekstra for å se om stakemakkerne Jan Erik og Trond Martin hadde brukt opp kruttet oppover lia. Trond Martin hadde nok bestemt seg og imponerte med å være med over toppen - for deretter å forsvinne fra meg igjen. Jan Erik var imidlertid ikke å høre, og med en sjelden "titt i speilet" registrerte jeg at han hadde gitt noen hundre meter før det bar ned i skogen igjen.
Jan Erik i vinterlig idyll på toppen av løypa. (Foto: Vigdis Jenssen)
Nok en gang greide jeg ikke å få fram noen av de to geléne i skiskoa. Heldigvis hadde jeg vett på å få i meg dobbel dose med drikke på de første matstasjonene og følte meg fresh etter den lange nedoverkjøringen. Over myrene tilbake gikk det bra unna. Selv om Tore Vegard kom igjen for andre gang for dagen, hentet jeg noen få løpere og bestemte meg for å droppe den siste drikkestasjonen 5 km før mål i jakt på flere. Etter en herlig finish var jeg nesten i hundre etter å ha forsvart plassen i den beste pulja med glans som akkurat løper nr. 100 i mål av de 451 som fullførte full distanse på 42 km.

Coachen mente jeg skulle ta meg fri helt til tirsdag....
Yndlingskonkurrenten ble to og et halvt minutt bak viste det seg, mens avstanden fram til Rune ble ganske "som normalt" på åtte minutter. Ingen sure miner hos noen i trioen som alle fikk med seg et verdig minne fra Østby også i år. Med 2., 3. og 5 i de tre klassene fra 50 år og oppover for henholdsvis Rune, Jan Erik og meg var det ingen ting  si på stemningen på hjemreisen heller.

Viktigere enn solid premiering for de beste er "premiene" (les: opplevelsene) som alle får med seg hjem. Terreng, løype og vær påvirker selvsagt opplevelsen og er ikke alltid like lett å levere. I år var dette av upåklagelig merke - selv om vi måtte slite ei stund før vi fikk se sola og prospektkortet i 800 meters høyde.

Service og traktering av løperne før, under og etter rennet er imidlertid blitt et varemerke på Østby. Jeg må innrømme at å få kaffe med mokkasjokolade i hånda rett etter målgang er nærmest himmelsk for meg. Jo lenger jeg har slitt - jo bedre smaker det med oppkvikkende kaffe! Når jeg så kan tusle noen få meter bort til proviant-teltet og gomle i meg ferske boller, utallige strimler med kvikk-lunsj og skylle ned med varm saft - og mer kaffe, er after-skien komplett for meg.

Kontrasten til de første utgavene som hadde start langt inni skauen og målgang ved ei brakke i nærheten av samfunnshuset er slående, men samtidig beviset på at arrangørene har vokst i takt med arrangementet. Neste år er det 20-årsjubileum og da blir det sikkert ikke mindre festlig på Østby....

Topp 20 i klasse 56-60 år

mandag 12. februar 2018

Det året det var så trått!

Flott - men trått!
Jeg må ty til en liten vri på Øystein Sundes vise "Det året det var så bratt!" Bakkene har ikke blitt brattere, men skiføret den første halvannen måneden av det herrens året totusenogatten har jaggu meg vært trått - i dobbelt forstand for meg.

Vi har blitt dårlig vant de siste årene, så når det i år har vært en ordentlig vinter igjen glemmer vi hvordan friksjonen mellom ski og dunlett snø i 10-15 minus er. De som lengter etter is og holkeføre kan bare smøre seg med tålmodighet, det kommer nok det og. Det er imidlertid ikke noen tvil om hva jeg foretrekker.

Det har blitt mange nostalgiske turer i snøtung skog, til og med i selvlaga løyper. Det har bokstavelig talt vært som å gå i barndommen igjen da vi alltid tråkka opp løypene våre selv. Selv om løypekjørere i idrettslag og turforeninger er ute støtt og stadig, kan det jo ikke være nykjørt etter hvert eneste snøfall når det snør støtt. Det bør vi huske  - i tillegg til å betale en respektabel sum for den servicen de yter av ren idealisme. Det snør ikke ferdiglagte skispor, nemlig!

Tilbake til den tråe skisesongen. Jeg har absolutt fått god hjelp til å variere mer mht. teknikk i turrennene i vinter. Av de fem jeg har gått er det blitt to rene stakerenn og tre med feste. Nå sist var Kavelbergsrennet i Åsbygda i Stange at tvilen kom klassikeren til gode framfor stakeren. Av de 30 på startstreken var det faktisk ingen som stilte med blanke ski, selv om det er en trasé som absolutt egner seg til det. Stakebølgen har roet seg litt i år av helt naturlige årsaker. Siden effekt og estetikk ikke nødvendigvis går hånd i hånd, synes jeg det er helt greit.

En annen grunn til den trå skisesongen er forkjølelsen som har hengt i helt siden dagen før Budorrennet, dvs. 5. januar. Når sant skal sies så har jeg gått bare et renn i vinter hvor jeg vært helt frisk, nemlig Romjulsrennet. I alle de andre har det snørt seg mer eller mindre til øverst i brystet når jeg har presset hardt. Så også i helga i Knavelbergsrennet som nok kan betraktes som en slags sesongbeste selv om sammenlikningsgrunnlaget var mye mindre enn i de øvrige rennene. Det kan kanskje bli bra når jeg begynner å puste normalt igjen.....

Lørdag var det nysnøen og de ferske sporene som gjorde både Rune og meg skeptisk til å stake da vi ankom de dype skoger mellom Hedmarken og Solør. Jeg testet begge muligheter, men landet  fornuftig nok på festesmøring på det kurante føret. Jeg la et lag VR45 på toppen for sikkerhets skyld og fikk sparket brukbart i fra meg synes jeg, selv om det var i de mange stakepartiene jeg var mest på hugget. Det er naturlig nok oppover jeg puster tyngst, og jeg måtte slippe min "partikamerat" og eneste klasseopponent for dagen, Bjarne, i den lengste stigningen på den andre sløyfa etter ca. 20 av de 29 kilometerne. Jeg kom meg ajour igjen og vi gikk ellers i følge hele løpet med meg foran helt til drikkestasjonen ved runding hvor jeg tok meg god tid.

Nesten selvfølgelig måtte jeg gi tapt med en skitupp om klasseseieren og gavekortet fra Sport1 siden oppløpet ved Pruterud går "rett til værs" med en vel 100 m lang fiskebeinsmote. Jeg var kanskje litt for fornøyd med å gå et brukbart renn igjen, så jeg hadde nok ikke "killer-instinktet" som skulle til på slutten. (Og når vant jeg forresten en spurt sist, tro? )


Bjarne knep 1. premien i klassen foran skituppene min. 

Avstanden til Rune som også var godt fornøyd med Knavelbergsrennet krymper litt for hver uke, og jeg kommer kanskje ajoúr ved St. Hanstider - men da er kanskje skisesongen over? Fasit ble 8. plass av 30 startende, og med unntak av Vetle som vant klart, var ikke tempoet til de andre avskrekkende. Rundt fem minutter fra å blande meg inn i "medaljekampen" var jeg godt fornøyd med, og Trysil Skimaraton kan også i år bli en positiv opplevelse hvis jeg får blåst opp systemet til da, vel og merke.


Rune etter å cashet inn dagens bonus for Knavelberg'n. 

Før turen til Østby blir det nemlig nok et klubbrenn i Hernes - for tredje onsdagen på rad. I år går vi gamlingene to runder i den nye lysløypa og får tilnærmet en 10 km. Glimrende kvalitetsøkt på en drøy halvtime som jeg så langt har skøytet og staket en gang. Faktisk tre minutter raskere med staking, men da var det nok ekstra trått å skøyte.


Flott - men trått ved Pellestova lørdag 3. februar

Apropos  skøyting og trått føre så gikk jeg på en aldri så liten "Brink" på Sjujsøen for halvannen uke siden. Jeg skulle rekognosere traseen i Hafjell Ski Marathon som jeg skal  ta i fristil i år som generalprøve til Nattvasan fem dager senere, og la langturen i 10-12 minus fra Sjusjøen innover Øyerfjellet. At det skulle bli min lengste skøytetur "ever" var forsåvidt meningen, men ikke at jeg skulle bruke SÅ lang tid. Det var så trått i drivsnøen at hadde ikke vært for at stakekapasiteten er brukbar, hadde jeg nok ikke tatt meg sørover att for egen maskin.