Godt nytt år!

Med nydelig utsikt fra Sjusjøfjellet på min siste skitur i 2009 ønsker jeg alle kjente en strålende nyttårsfeiring og et framgangsrikt år i 2010.

Romjulsdrøm

Jeg er vel slett ikke den eneste her i verden som har supre skiforhold om dagen, men mer fantastiske kulisser enn det var på turen på Sjusjøen 5. juledag skal en lete lenge etter. Aldri har jeg vel hatt en så god følelse av å bevege meg så sakte på ski. Den 25 km lange runden tok nemlig akkurat to og en halv time, og skøyteskiene gled så dårlig i den tråe nysnøen at jeg måtte gå diagonalgang i motbakkene på siste halvdel av turen. Jeg glemte også helt den kraftløse venstrearmen og bare nøt omgivelsene. Her er noen få av mine synsinntrykk foreviget på runden Sjusjøen-Midtfjellet-Gjestbuåsen-Elgåsen-Nordseter-Sjusjøen.

Fru Bjørg på tur over Fjellelva.

Noen flere som får lyst til å gå på ski?

Sol ute, sol inne, sol i sinnet!

Når nettene blir lange...

Bildet: Bruvei-nissen har fått bra med snø i skjegget de siste dagene.

Da er julas kraftanstrengelse i matfatet så godt som unnagjort. Til tross for treningsøkter nesten like tette som snøskurene, avslører badevekta at inntaket har vært klart høyere enn kaloriforbruket. Med etterlengtet juelsnø og fine skiforhold helt inn til trappa hjemme, kunne selvsagt ikke en kronisk vond venstre arm nekte meg sårt tiltrengte skimil. Med vekt på variasjon i teknikk med tanke på belastningsskader, har det vekselvis blitt klassisk- og fristiløkter - med og uten stav(er). Sammen med hyppige og kreative beveglighetsøvelser i heimen på den samme jæv... armen, må jeg nok bare innrømme at det har blitt i meste laget. Typisk meg som paradoksalt nok er  like utålmodig som jeg er utholdende i andre sammenhenger.

Konsekvensen har blitt at teksten i "Musevisa" stemmer alt for godt: Med verkende arm har soving blitt styrt av en intervallbryter som har hengt seg opp. Hver andre time blir klokka ufrivillig sjekket i håp om at det snart er på tide å stå opp igjen. Med repriser natt etter natt begynner det tære på overskudd og humør. Kanskje må jeg "krype til korset" og ta noe smertetillende hvis dette fortsetter særlig mye lenger inn i romjula? Enn så lenge forsøkes utmattelsestaktikken, dvs. å legge inn såpass harde treningsøkter slik at en kan sove litt lenger enn to timer om gangen...

Med høydeopphold på Sjusjøen i romjula og over nyttår, kan jeg jo håpe på at fjellufta fører til at nettene blir korte - selv om meterologene lover at" kulda setter inn.." Ønsker uansett mine blogg-(for)følgere en god romjul og en begivenhetsrikt nyttår!

Mot nye høyder?

Bildet: På toppen av Ydalir etter 10 trappeløp i 15 minus.

Fantasien er i ferd med å nå nye høyder for å få opp pulsen med brukket overarm. For andre gang på ei drøy uke ble trappene i Elverums største hoppbakke løsningen. Forskjellen fra forrige lørdag var at trappene nå var snødekt. En viss risikosport for meg som ikke bør snuble - i alle fall ikke i bratt terreng. På veg oppover var det ingen problemer. Forsiktigheten måtte imidlertid settes i høystetet i nedstigningene. Med Asics Gel Arctic og 9 mm pigger ble det imidlerid ingen ekstra nedturer denne gangen heller.

Stølheten var til å føle på etter den føste økta. Det er erfaringmessig tilvenning nok, og også denne gang ble det ti turer helt opp, dvs. halvannet minutts innsats. Annenhver gang gikk jeg på annenhvert trinn, mens de øvrige ble løpt opp. Fire med korte skritt på hvert trinn, mens jeg den siste gangen prøvde meg med doble trinn som i "gamle dager" da jeg brukte trappene mer systematisk i høsttreninga. Litt vanskelig pga. av at arrmene gjerne vil være mer med, men dette gjør susen for beinstyrken. Dette kan bli en fast økt framover helt til jeg er i stand til å bruke armene og gå skikkelige motbakke drag på ski.

Med brudd på ubrutt juletradisjon

Onsdag kveld hadde vi vinterens triveligste treningsøkt i Stangehallen. Takket være Bjørn Tvedt (bildet) har veteranene i Stangehallen nå en ubrutt tradisjon den siste onsdagstreninga før jul. Julekaffe og brus med kaker til har vært på programmet så lenge jeg har benyttet riksanlegget til kvalitetstrening vinterstid. Diskusjonen gikk høyt på galleriet hvilket nummer dette var i rekken, men undertegnede har i alle fall fotobevis på at den samme harde kjerne koste seg rundt de runde bordene også i 2002. Så da var det i alle fall den 8., så det så.

Den siste uka har forresten vært av det positive slaget for min del - etter en to ukers nedtur etter at jeg skadet den venstre skuldra. Fredag (14 dager etter fallet) oppsøkte jeg igjen fastlegen min for å bli klokere på hva som egentlig var galt. Han fikk ordnet MR og røntgen på Gjøvik på mandag som viste at det var brudd i overarmsbeinet helt øverst mot leddet, men at det ikke var noen skader på muskler eller sener. Ette konsultasjon med Ove Talsnes på onsdag, ser jeg nå enda lysere på tilværelsen. Bruddet er i ferd med å gro riktig, og jeg fikk beskjed om å starte opptreninga av beveglighten i armen. Tre uker til så er det helt leget og det er "bare" smertene som begrenser hva jeg kan gjøre. Som musikk i ørene for en som har sett for seg operasjon, armen i fatle og Birken med en stav i vinter. På de tre ukene som snart har gått, har det kun blitt en dag uten noen form form trening. Dette kan bli en god vinter likevel!

Ukas innendørsøkt ble av den rent aerobe sorten for en gangs skyld. 5 x 2000 m mutters alene med armen min gikk behagelig unna i 4 blank fart, så det er i alle fall ikke noe i vegen med den kapasiteten. Med et par tempoøkter når armen tillater det, så er jeg nok der jeg skal være. Kanskje kan det bli en 1500 m under KM i slutten av januar også, siden det nok blir en uvanlig sein turrenndebut denne vinteren?

Ukas tredje opptur var overleveringa av camingvogna vår på Sjusjøen til nye fornøyde eiere fra Fredrikstad. Så da passer det vel med et lokalt uttrykk fra de kanter: "Det ordnær sæ!"

Bildet: Marie Lovise Svevad, Margrethe Bergaust og Erik Tvedt i forgrunnen av resten av veterangjengen som koste seg med godsaker under julekaffen på galleriet i Stangehallen onsdagkveld.

På bånn på Stavåstoppen

Dette er egentlig bare en test på om det funker å sende bilder fra mobilen til bloggen min. Etter litt omdirigering fra mobilbloggen til Bakkerolf-bloggen ser det ut til å gå greit. Bildet ble tatt på en søndagstur som jeg måtte ta til fots langs store deler av Ørtjern-runden. Med normal snømengde - og ikke minst armstyrke, budre turen vært tatt på ski nå midt i desember. Bildet er tatt ved benken som også er målstrek for motbakketesten, Stavåsbratta opp.

Tittelen indikerer at jeg regner med at formen nå bare kan gå en veg etter 14 dager med fantasifull handicap-idrett etter skulderskaden fredag 27. november....

Slapsete og slakk Snøkut

Slapsete og sleipt underlag, småslapp i hue, slakk skulder - men spreke bein. Forutsetningene var ikke det beste,  og mtt siste løp i "eliteklassen" (M 35 - 49 år) i karusellen ble da også et rekordløp - gærne vegen. Farlig nær 50 minutter på 11,4 km var objektivt sett en skrøpelig prestasjon. Som den innledende oppsummeringa indikerer, er det imidlertid lett å finne unnskyldninger for at det ble et brudd i rekka av 18 stabile tider i denne løypa. I 15 av løpene har jeg nemlig notert tider mellom 45.11 og 46.32.

Her er mine 19 løp (9 i hver retning) i Houmsrunden de siste 12 årene. Løpene i desember går medsols, mens januarløpene går motsols:

13.01.1998 Houmsrunden 0:46:30

15.12.1998 Houmsrunden 0:45:27

12.01.1999 Houmsrunden 0:46:28

11.01.2000 Houmsrunden 0:45:49

25.01.2000 Houmsrunden 0:46:32

09.01.2001 Houmsrunden 0:45:16

11.12.2001 Houmsrunden 0:46:06

08.01.2002 Houmsrunden 0:48:19

10.12.2002 Houmsrunden 0:45:11

07.01.2003 Houmsrunden 0:46:10

16.12.2003 Houmsrunden 0:45:39

14.12.2004 Houmsrunden 0:45:50

11.01.2005 Houmsrunden 0:44:08

13.12.2005 Houmsrunden 0:46:19

10.01.2006 Houmsrunden 0:46:17

12.12.2006 Houmsrunden 0:45:27

09.12.2008 Houmsrunden 0:46:12

06.01.2009 Houmsrunden 0:47:22

08.12.2009 Houmsrunden 0:49:42

Etter en ganske kontrollert utgang, ballet det på seg i den lengste bakken hvor det var umulig å få feste med mine Ascis Gel Arctic - selv med helt nye 9 mm pigger. Slapset sørget for at piggene ikke tok tak i fast underlag. Selv om jeg følte meg fin i "fotan", ble det lite framdrift. På toppen var det fastere og jeg var tryggere på underlaget. Mål nr. 1 for dagen var å holde seg på beina, og ikke under noen omstendigheter ta seg for med venstre arm. En viss risikosport i min tilstand, altså, men det var også det eneste målet som ble oppnådd. Selv om jeg dro litt fra Jon S på den siste lettløpte halvdelen, var slagene i skuldera plagsomme i nedoverbakkene. Beina ville mye mer, men det var ikke mulig å overse smertene og finne en rytme med "en arm løs" som det heter på skøytspråket. Vanligvis er beinmuskulaturen ganske mør etter nedturen i Houmsrunden, men denne gangen var det ingenting som tydet på at det var sluppet på ned fra toppen. Ole Peter B's gjenkjennelige, lette skritt bakfra fikk meg til å skjerpe meg litt på oppløpet og jeg merket at det var mye futt igjen i beina.
Ingen god opplevelse, men det er når en er på bånn det bare kan gå en veg - nemlig oppover. Derfor har jeg  forpliktet meg til, " mot normalt",  senke tida i januarløpet som går motsatt veg i Houmsrunden. Dessuten vil det bli debuten i 50-årsklassen, og det opprykket (eller er det egentlig et nedrykk?) skal markerers med en respektabel prestasjon. Enn så lenge må jeg nok krype til korset, eller helt konkret, krype ned i kjellern på jobben og dra til med noen saftige styrketråkk på spinningsykkelen for at den slakke skuldera skal få ro på seg til å gro sammen igjen....

Sjusjøhelg med handicap

Handicap er så vidt jeg vet noe som golfere traktere etter. En uke etter det klønete fallet, stilte også jeg med handicap. Men i motsetning til på grønt, frisert undelag, kvalifisete det ikke meg for start i noe skirenn. Dermed ble det det ingen sesongdebut i Sjusjørennet i år. Etter å ha prøvd  enarmet både klassisk og fri teknikk denne helga, kan det bli et godt et stykke ut på nyåret også før skuldera mi greier å bære både en skistav og et startnummer. Dermed kunne Anders Aukland inkassere en lett seier i Sjusørennet, mens jeg knipset vildt med høyrehånda og prøvde å ta noen blinkskudd i tåkeheimen....

For meg er det å ta det helt med ro å vente på at en skade skal gå over av seg selv, som å vente på julenissen i januar. Etter en tre dagers gjesteopptreden som Gange-Rolf rundt forrige helgesving, har det det ikke stått på fantasien når det gjelder treningsmetoder. Alt det mulige og umulige med forstrekte leddbånd er utprøvd: Gåing, jogging, løpsintervaller, styrketrening, spinning, klassisk langrenn og skøyting. De to siste variantene ble prøvd med en, to og ingen staver. Faktisk var reaksjonen  mest smertefull da jeg etter lørdagens tur om Midtfjellkoia og Gjestbuåsen satte fra meg begge stavene for å gjøre det som jeg av minst to grunner trodde var aller mest fornuftig: Å gå helt uten staver. Det må ha vært den lille ekstra armslengen som gjorde det, for faktum var at jeg ble dyktig blå og hoven helt ned til håndleddet av det kvarteret med konsentret klassisk teknikk.

Fem mil på ski og en på beina var likevel mer enn jeg hadde håpet på for fem dager siden, og i morra er det Snøkuten med pepperkaker igjen..... Sikkert ikke det lureste jeg kan jeg gjøre det heller, men som jeg skrev etter min første skitur med en stavfør arm: Herligere vondt er det ikke godt å få!

Bildet: Det ble ingen aktiv deltakelse i sporene denne gang, men i likhet med langrennssjef Åge som jaget på junior, prøvde jeg å holde varmen ved siden av konkurransesporet. Resultatet ble noen hundre bilder.Se 64 av dem i eget album her.

Gange-Rolf

Etter helgas "treningsleir" på Sjusjøen er det fristende å ta fram Øystein Sundes strofe: "Med hue under armen - og armen i bind..."

Bildet: Utsikt mot Sjusjøvannet i tåkesol lørdag morgen.

Gutteturen med kollega Erling gikk ikke helt som planlag, nei... Vi dro opp fredag ettermiddag som avtalt rett etter jobb, og ingen var
sene om å kaste på seg skia for  rekke noen kjappe runder i lysløypa. Skarpt føre og høy luftfuktighet krevde omsmøring allerede i den første motbakken, men med fantastisk glid i den grove snøen tydet alt på at helgas "prolog" ville gå kjapt unna.

For kjapt skulle det fort vise seg! Erling fleipet med at det var herlig å passere Sjusjøen uten kramper, mens undertegnede tenkte på at det var best jeg som kjentmann viste veg da vi nærmet oss den eneste utforkjøringa i lysløypa. Venstrekurven var kjent fra forrige helg - men ikke underlaget. Den sjølsikre vegviseren fikset ikke omstignings-svingen på det harde underlaget og gikk kjapt ut i en ufrivillig V-stil. Hva som skjedde i hvilken rekkefølge er heller uklart, men at jeg traff bakken med venstre skulder er i alle fall sikkert. Etter å funnet igjen Milsluker-lua og latt en langt mer rutinert kollega passere, stønnet jeg vel noe om at dette gjorde noe jæv... vondt. Opp i motbakken tilbake til utgangspunktet måtte jeg ned på huk to ganger for å ta telling og gryntet noe om at Erling bare fikk ta neste runde alene.

Resten av skihelga er kort fortalt for min del. Stiv skulder gjorde det vanskelig nok å kle på seg neste morgen, og skigåing var en umulighet. Så mens Erling fikk sine økter og var strålende fornøyd med "gutteturen", ble det med en runde i lysløypa på meg. I øyeblikkets forbannelse over egen mangel på skiteknikk og rutine, virket det i alle fall fredag kveld som den største katastrofen som kunne truffet meg. Galgenhumoren var imidlertid ikke langt unna, og bakken bare noen hundre meter vest for bopelen på fjellstua ble av Erling umiddelbart omdøpt til Rolfbakken.

Bildet: Mens skiløpere gled elegant forbi ved Kroksjøen, måtte "Gange-Rolf " nøye seg med å se på skisporene denne helga.

Å sitte inne å sture over egen ulykke mens Erling fikk med seg Kjell Arlild  som kjentmann på noen misunnelsesverdige turer var imidlertid ikke aktuelt. En handikappet skiløper holdt  følgelig armen bokstavelig talt i sjakk og tok bena fatt. Dermed kan Gange-Rolf heretter staves med F i stedet for V etter at det ble opptil flere turmarsjer i stedet for milsluking på ski på Sjusjøen denne helga - og trolig noen dager til framover.

Uflaks? Ja, for så vidt. Det passer alltid dårlig med et avbrekk i den planlagte treninga, men det hadde vært adskillig verre senere på vinteren. Desuten når en først skulle "råke ut i uløkka" på denne måten, var det jo "kjekt å ha" en personlig assistent til påkledning som attpåtil har operert begge skuldrene selv ganske nylig. Aldri så galt, så er det da godt for noe, Erling!

PS! Heldigvis viste mandagens sjekk hos fastlegen hjemme på Elverum at ikke noe hadde røket. Optimisten i meg tipper at jeg er tilbake i den samme løypa - med en eller to staver - allerede kommende helg....

Skistart med mye vær på Sjusjøen

Bildet: Ekstra herlig med ny leilighet med gode muligheter for å tørke klær mellom øktene i sånt vær. Investeringen på Fjellstua tror jeg ikke vi vil angre på, nei.

Med maratonsesongen avsluttet sist helg, var det klart for sesongens første ordentlige skihelg på Sjusjøen. Selv om det er blitt noen småturer et par helger tidligere i høst, er det nå det milslukinga virkelig tar til.

Det ble imidlertid like mange vær som treningsturer de tre dagene:
Fredagkveldens kjappe runder i lysløypa gikk i 5 varmegrader, mens det søndag ettermiddag igjen ble et par varmegrader og regn etter at det falt en god del snø på natta. Mandag morgen droppet jeg rett og slett den planlagt økta før returen til hverdagen. Unntaket var lørdag som var rett så fin, ja nesten påskeaktig med skareføre og sol fra morgenen av. Klisterføre lørdag og rubbeføre søndag på klassisk øktene, mens skøytinga spesielt i regnvær og bløt nyssnø søndag var en sugende opplevelse. Men moro var det å være i gang. Det var det nok de mange skiløperene i alle aldre enige i. Det krydde av løpere i de velpreparerte løypene uansett om det var regntjukk tåke eller påskesol.

Status: 5 økter - 6 timer - 83 km (38 km klassisk - 35 km fristil - 10 km løp).

I gang i Stangehallen

Bildet: Nils Erling M yppet seg på den siste 200 meteren foran to lettbente unggutter - og to lettbente (?) og ikke fullt så unge gutter. Foto: Kjell-Petter Ellingsbø.

I kveld ble høstens andre økt i Stangehallen unnagjort med liv og lyst. Førsta økta for fjorten dager siden ble kjørt alene, så dette var innendørssesongens første sosiale kvalitetstrening for mitt vedkommende. Dårlig oppmøte i veteranklubben foreløpig. Bjørn T, Stein W, Ole Peter B og jeg tok den faste runden ute. I tillegg var Oddbjørg H, Marie Lovise S og Margrethe B på plass. Ole P og jeg fikk ungdommelig selskap av to meget spreke tiåringer. Petter (Myhr) og Petter (Ellingsbø) var med fedrene i hallen og imponerte med både fart og utholdenhet. Ja, det ble rene fartsleken på siste halvdel av pyramiden som bestod av 200+400+600+800+1000+800+600+400+200 m. I alt 5 km i 3.40 fart og pauser halvparten av dragene.

Det gikk overraskende lett i dag og jeg hadde en herlig lyst til å leke litt med farten. Tar det som et tegn på at jeg ikke var nedi kjellertrappa en gang på Jessheim for tre dager siden. Har også lovet meg selv å drive litt lystbetont trening etter innfallsmetoden et par uker nå, etter måneder med målrettet martontrening. Stangehallen blir nok som melkereklamen denne vinteren også: "Bare må ha det!"

Siste maraton i år - klar for neste

Bildet: På veg mot mål faktisk med antydning til spurt etter høylydt oppfordring fra fotograf Bjørn Hytjanstorp.

Søndag gikk Vintermaraton på Jessheim med meg på startstrek for 14. gang på rad og for 10. gang på maraton. Totalt var dette mitt 42. løp på bena på 42,195 km eller lengre. Etter tre overraskende lette langturer på 35 km den siste måneden, hadde jeg tro på å underskride tida mi i den sure vinden i fjor på 3.07. Optimisten i meg uttalte seg dog ikke høyt, men jeg hørte han minne meg om at jeg også har løpt under den magiske tre timers grensen en gang på Romerike.

Turen på nyanlagt E6 gikk raskere enn på lenge, også takket være to pratevillige tryslinger i bilen: Arne Moren og Jan Haugnæs. Framme i god tid og fikk forberedt meg optimalt og gjennomført alle tilhørende ritualer.

Følte meg litt tung helt i starten, men kom raskt inn i en fin pulje med bl.a. stødige karer som Bjørn Gjerde og Ola Mellem. Etter hvert følte jeg meg lett og fin. I motsetning til mange ganger tidligere lot jeg meg ikke friste av overmot, og bestemte meg for å bli liggende i gruppa. Dro kanskje litt mye på første runden, men var ved runding klar til å begynne kjøret. En medbrakt energibar var litt vanskelig å få svelget ned, men ga meg merkbare kick i denne fasen. Inntak rett før drikkestsjonen fungerte bra etter at jeg fikk med den andre på stadion.

Første runde gikk helt etter skjemaet til fjorårets tid, og det var fortsatt bare optimisten jeg førte indre samtaler med. Ingen merkbar psykisk knekk ut på runde nr. to heller. Tok igjen de tre (Jørgen El Fakiri var 3. mann) som jeg måtte slippe litt pga. litt sommel ved vending. Ved den eneste lange bakken rett før 30 km kom Bjørn G. bakfra og virket veldig frisk der jeg som vanlig slet. Selv om vi plukket opp et par mann i samme slengen, måtte jeg bare si takk for følget til kraftpluggen. Ola M. seig også i fra. Derfra og inn ble det som det har blitt altfor mange ganger: En kamp for å prøve å holde stilen. De få sjekkene jeg gjorde på klokka fortalte sitt tydelig språk. Det gikk seinere og seinere. Første mila på 43, drøyt 44 på den andre, 47 på den tredje og nesten 50 på den fjerde - inkludert et par minutter i skogen. Da tida viste 3.04 ved passering 40 km jogget jeg bare inn selv om det ikke gjorde spesielt vondt noe sted. Bare tunge bein. Resultat: 3.14.55 og 3. plass i klassen.

Hadde jeg kjørt litt for intensivt den siste uka, tro? 9,5 km i Snøkuten på tirsdag og 10 *400 m torsdag var kanskje en utblåsning for mye? Sjekken på pulsklokka bekrefter nok det. Bare 144 i snitt og utrolig nok kun 4 minutter i sone 4 (maks. 153) tyder på at her har jeg "lusekjørt" - selv om jeg ikke hadde følelsen av det. Hadde jo ikke kramper i leggene en gang! Joggeturen på de myke skogstiene sammen med fruen mandag morgen var bare herlig. Nei, heretter må jeg nok tørre å ta det mer med ro inntil 14 dager i forkant. Som vanlig passende irritert, men først og fremst motivert til å "reise kjerringa" så fort som mulig. Som sagt - så gjort: Etter en herlig elgbiff og et glass matchende rødvin var påmeldingen til Stockkholm Marathon 2010 i boks....

Hvorfor blogger?

Jeg vet ikke om det har noen sammenheng med et forestående 50-års-jubileum eller om det er et sterkt forsinket symptom på noe som visstnok blir kalt 40-årskrise, men jeg har nok kommet til et stadium i livet hvor jeg fabulerer mer over livets mot- og utforbakker. Jeg har i alle fall blitt inspirert til å dele mine mer eller mindre interessante erfaringer med andre gjennom likesinnedes kreative blogger.

Det vil her på bakkerolfens blogg komme glimt hovedsaklig fra mine mange løp og turrenn. Med et fyldigere konkurransprogram enn de fleste mosjonister, kan det bli hyppige oppdateringer. Siden 1994 har jeg loggført all trening samt nesten 600 konkurranser over distanser fra 400 m til 12 -timers ultraløp i disiplinene løp, langrenn, sykling, triathlon og vintertriathlon. Ytterligere presentasjon av hva jeg har utrettet i mine første 50 år kan komme som enkelte nostalgiske innslag innimellom de løpende oppdateringene fra den kondisjonerte verden.

Bildet: På veg til start på Arnestadjordet på Rena til min 4. birkebeiner i merkeåret 1998, fire år etter Kjell Arild (Snekker Andersen) og jeg bivånet slitne birkebeinere passere Sjusjøen og lovte oss selv at neste år skal også vi gå over fjellet. Dermed ble old-boys-fotball for Hernes mindre og mindre viktig - og avhengigheten av endorfiner større og større og livslangt medlemsskap i Kondis ble tegnet.