torsdag 29. november 2012

Vinterjogg på sommeføre

Tirsdag denne uka gikk sesongens andre løp i Gå-Joggens vinterutgave på Hamar. Karusellen består av fem løp i en meget flat og fin 4,1 km sløyfe fra Presterudhallen, langs Mjøsstranda forbi Jernbanemuseet og tilbake til utgangspunktet. Jeg deltok i tre av løpene sist vinter, og løpet er velegnet som ei tempoøkt. Deltakerantallet har ligget på 40 totalt, hvorav rundt 10 med tidtaking.

Antakeligvis for trøste etter å ha knust meg med et helt minutt,
lånte Arild Ælj bort sitt varemerke etter tirsdagens løp.
Mens det første løpet gikk på snøføre uten meg for fire uker siden, var det skikkelig fine forhold denne gangen. Kveldens deltakerantall var 12 og 29, respektive med og uten tid. Med nesten bare kjente fjes på startstrek da klokka nærmet seg halv sju, var i praksis rekkefølgen gitt. Resultatene ville ikke akkurat gitt  høye odds, med Håvard foran Pål-Erik og Arild. Sistnevnte som var min jevnbyrdige makker fra Snøkuten for bare fjorten dager, overrasket imidlertid positivt og var langt foran denne gangen. Jeg ble 4. mann på 16.15, rett i underkant av 4-blank fart. Greit nok når fart ikke akkurat har vært prioritert i det siste, og beina var lette og fine etter høstens andre reale skihelg. Tida var ni sekunder raskere enn i tilsvarende løp i fjor høst, men klart bak løypepersen min fra løpet i mars i år som gikk unna på 15.31.

Store deler av feltet rett før start. 
To overeksponerte i dobbel forstand, Miroslaw og Arild, etter løpet. 
Nå blir det nok ukentlige økter i Stangehallen fram mot jul, i tillegg til desemberløpet i Snøkuten. Ellers vil jeg  prøve å få lagt inn to økter med styrketrening  i uka og ellers gå mye på ski i helgene. Det blir i all fall ikke tid til å kjede seg i desember heller selv om det blir få konkurranser. Det er jo snart jul og dermed er også turrennsesongen rett rundt hjørnet. Foreløpig har jeg ikke bestemt meg om premiéren blir på Budor eller Sjusjøen 30. desember.



lørdag 24. november 2012

Skisesong i (st)emning

Etter årets siste langløp på Jessheim sist helg er motivasjonen på topp for å gå mest mulig på ski fram mot jul. Siden skiføre lar vente på seg i lavlandet, kommer jeg til å flykte ganske så frivillig til fjells flere helger på rad utover. Det er under slike forhold jeg er rimelig fornøyd med å helgependle til Sjusjøen slik at investeringen på Fjellstua får nedbetalt seg litt. Med samme frekvens i besøkene som de første tre årene, er det ikke lenge før vi kan beregne oss en akseptabel døgnpris. Vel, det var likevel ikke noe økonomisk motiv for oppgradering fra campingvogna på Sjusjøtunet til 45 kvadrat på Fjellstua, selv om det kan vise seg som en fornuftig pensjonssparing for vår del.

Her er noen glimt fra lørdagens tur som startet og sluttet i sol - dog med noe tåke midtveis. Skiføret kunne neppe vært bedre dagen etter fredagens tåke og rubbeføre: Et par minus i nypreppa spor ga silkeføre mellom porselensporene om Kuåsen, Melsjøen, Reina og Nordseter. Bildene er tatt i Birkebeinerløypa på veg ut og tilbake til vårt ferieparadis.





Og her følger noen glimt fra World Cuprennet  i kombinert på Natrudstilen som var målet på søndagens fire mils tur langs Proffløypa:





mandag 19. november 2012

For positiv til negativ splitt

Verken negativ splitt-plan A, B eller C  ble gjennomført på Jessheim søndag. Det gode forsøket  var rett og slett for optimistisk. Den første runden på 10,5 km ble gjennomført til punkt og prikke  med 47.33 på 10,5 km, dvs. akkurat etter planen i 4.30-fart. Andre runde ble angrepet etter plan plan A som gikk ut på å øke med 6 sekunder pr. km. Det fungerte bra på den første lette halvdelen av løypa, men inn til runding halvveis var det tyngre slik at status ble 4.27 i snitt og 1.34.38 halvveis.

Allerede ut på den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket, innså jeg at her måtte det switches over til plan B som bare gikk ut på å holde farten. Det var jeg ikke i stand til. Jeg ble litt overasket over det etter min roligste åpning på maraton noen gang (tror jeg), men i ettertid er det lett å slå fast at jeg ikke var restituert for å øke farten fra 10,5 til 21 km. Frankfurt Marathon satt nok fortsatt i, samtidig som jeg selvsagt kunne ha trent roligere i etterkant med tanke på Vintermaraton. Faktum er i alle fall at det kostet adskillig mer å løpe første halvdel på Jessheim på 4.30 enn det gjorde å cruise rundt i 4.10-fart for tre uker siden.

Ingen grunn til å være negativ selv om splitten gikk feil vei.
Her sammen med Ottar Modum Larsen halvveis.
Bildet er stjålet 
fra Espen Ringoms eminente blogg: Jessheim Halvmaraton
        

Applauderende løping ut på andre runde da plan A fortsatt var innen rekkevidde.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)

       
Ikke lenger like lystig ved målgang. Jeg har nok vært både blidere
- og mer sliten ved tidligere anledninger. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
       
Bortsett fra egen form og manglende forberedelse er det ikke mye å skylde på. Den nye løypa på Jessheim er riktignok ikke paddeflat, men jeg likte faktisk å løpe fire runder bedre enn to runder'n med de "endeløse" strekkene. (Det har blitt noen sprekker i løpet av de 16 årene jeg har løpt den runden) Om den nye løypa er raskere er imidlertid tvilsomt. Forholdene under det som bare i navnet var en vintermaraton, kunne imidlertid ikke vært bedre. Det måtte i så fall vært helt blikkstille. Vinden fra sør affiserte meg bare på den første snorrette halvannen kilometeren på hver runde. Forøvrig var forholdene ganske så identisk med da jeg løp i Tyskland med 4-5 varmegrader og høstsol. Påkledningen ble derfor et lite dilemma før start. Det ble til at jeg løp i langt både på armer og bein, men merket særlig på andrerunden da jeg nærmet meg vanlig marsjfart at det var i varmeste laget. Da tempoet sank først til 4.39 på tredjerunden og over 4.50 på den siste, spilte det ingen rolle at jeg var kledd for "ut på tur".

Det var ikke bare jeg som ikke var helt klar etter Frankfurt. Frode tok det pent på de fire rundene, men merket det også godt i undersåttene.
     
Vidar var som vanlig min overlegne overmann i 50-årsklassen og fikk, i motsetning til i Frankfurt, fullført med stil på 2.55.23 denne gang.
                          
Trond Inge trengte et sub-1.25-løp for på kvalifisere seg til New York Marathon neste høst - og greide det med 23 sekunders margin på Jessheim. Grattis - uten champis - denne gang, Trond Inge!
          
Jeg angrer imidlertid på at jeg ikke løp med mine Asics Hyperspeed fordi hele traséen hadde tørket opp etter nattas regnvær. Ved inspeksjon i stadionområdet før start så det ut på merkinga at vi skulle løpe noen få meter på bløtt gress, slik at favorittskoene med pustehull under ikke ville være egnet. I stedet ble det debut i konkurranse for et par Mizuno Elixir. De funka helt greit, men de er hardere i såla slik at jeg ikke føler den samme flyten som med den noe mjukere Asics-dempinga.

Siden jeg kom inn på 3.15.18, gikk siste halvdel av løpet ganske nøyaktig seks minutter saktere enn første. Ganske så vanlig positiv splitt til meg å være, altså! Realitetene var for lengst akseptert ved målgang, og jeg fleipet umiddelbart med at jeg nok må gå første halvdel av en maraton for å få til et progressivt løp som på trening i høst. Beina ville bare ikke denne gangen, men planarbeidet i forkant er langt fra bortkastet. Dette var bare slutten på en innholdsrik langløpshøst. Jeg skal garantert gjøre positive forsøk på negative splitter igjen, kanskje allerede på Bislett i midten av februar. Nå er det imidlertid ski for nesten alle penga noen helger utover.

I løpet av 17 uker (4. august - 18. november) har det blitt fire maraton og tre ultraløp på tilsammen 341,6 km, eller 28 timer 54 minutter og 15 sekunder med langløp. Nå skal det bli herlig å få seg noen - akkurat ja - lange skiturer!


lørdag 17. november 2012

Planer om negativ splitt

På søndag skal jeg gjøre et seriøst forsøk på å løpe maraton med negativ splitt. Andre halvdel skal altså gå raskere enn første. Det er nemlig ikke positivt med positiv splitt. Her gjelder det i motsetning til i annen "business" å få minus på bunnlinja når en tar tida på siste halvdel og trekker fra den første.

Det passer veldig bra å gjøre et slikt eksperiment på Jessheim i år. Det er for det første ny løype, og jeg trenger ikke å henge meg opp i "gamle bragder" selv om jeg deltar for 17. året på rad. Ti av gangene har jeg forresten løpt to runder i den gamle halvmaratonløypa på tider mellom 2.59.47 og 3.18.41. Et annen god grunn for å droppe fokuset på sluttida, er at det er bare tre uker siden årets hovedmål, Frankfurt Marathon.  Jeg er nok realistisk sett verken fysisk eller psykisk helt restituert etter den utladningen.

Jeg løp halv på Jessheim i fjor.
 Foto: Bjørn Hytjanstorp.
Den direkte årsaken til jeg skal gå "vitenskapelig" til verks i søndagens løp, er imidlertid mine positive erfaringer med progressive langturer i høst. I og med at den nye løypa på Jessheim er en kvartmaraton, er det ekstra motiverende å prøve å løpe progressivt. Selvsagt har det alltid vært målet å holde farten i de tidligere 51 maratonløpene også, men det har alltid blitt med tanken. Det nærmeste jeg har vært i så måte, er på de to rundene på Kongsvinger hvor det bare ble sekunders positiv splitt i 2008 og med et drøyt minutt i 2010.

Opplegget går ut på å starte 4.30 fart på første runde og øke farten litt på hver av de fire rundene. Hvor progressivt det blir, er vanskelig å si. Det får følelsen etter den første 10,5 km lange runden avgjøre. Det skal uansett være mulig å holde den farten og forhåpentligvis ta ut litt ekstra helt på slutten. Så rolig har jeg aldri lagt av gårde på maraton, men det  gir jo habile 3.10 i sluttid hvis jeg greier å holde farten - som er plan C.

Plan A går også ut på å starte i 4.30 fart, dvs. 47.30 på første runde og så løpe ett minutt raskere for hver runde. Pr. km vil det si 4.30 - 4.24 - 4.18 - 4.12-fart. Dermed vil jeg komme inn på 3.03, noe som nøkternt sett er i overkant av hva jeg kan håpe på. Dette opplegget gir i underkant av 1.34 halvveis. Hvis jeg greier å følge skjemaet halvveis, holder det også å komme inn under 3.08 for å redde negativ splitt-prosjektet mitt. Sistnevnte scenario er å anse som plan B.

Yes, da er både planen(e) og jeg klar for Jessheim!


Blogg etter fjorårets Vinter(halv)maraton: Snipp-snapp-snute - løpsesongen er ute

Maraton og ultraløp - høsten 2012
Dato
Løp
Dist.
Sluttid
Pass.tid
04.08.2012 Kongsvinger maraton
42,2
3:17:51
12.08.2012 Ulvådalen Ultra
51,5
4:13:44
(3:23:57)
02.09.2012 Romerike 6-timers
64,3
6:00:00   
(3:24:55)
15.09.2012 UltraBirken
57,0
6:00:13
22.09.2012 Oslo Maraton
42,2
3:06:06
28.10.2012 Frankfurt Marathon
42,2
3:01:03

torsdag 15. november 2012

Tap og vinn med samme sinn!

Mot mål med en god følelse og en dårlig tid.
Denne uka gikk novemberløpet  i Snøkuten i den (snaut) 9,5 km lange Nordhagarunden. Ikke noe snø i dette andre løpet i den 34. sesongen av vinterkarusellen heller. Forholdene var snarere så godt som perfekte med vindstille, rundt 0 grader og tørt underlag. Under oppvarmingen sammen med den sterke Gjøvik-gjengen føltes bena klare til tross for en litt tung helg på sugende skiføre på Sjusjøen. Jeg lovte Settar kamp som i Hytteplanmila for en måned tid siden, mens Per og Jan Olav ventelig ville være å kjempe med om seieren etter rapporter om knallhard intervalløkter på "gærne sida" å dømme. Mens Jan Olav har ligget i vannskorpa og vaket etter sin første karusellseier, jaktet Per sin smått fantastiske 50. trumf i Snøkuten i løpet av Gud vet hvor mange år.

Status etter løpet ble så godt som Gjøvik-storeslem. Per tok din etterlengtede 50. triumf, og Jan Olav hadde klokelig seiersvinen klar til kompisen etter løpet. Femti ganger hurra for Per! En fantastisk idrettsmann og kjernekar! Settar og et par Gjøvik-debutanter løp forøvrig også sterkt og var aldri innen rekkevidde for meg denne kvelden.

Blid Gjøvik-gjeng etter tirsdagens Snøkut (fra v): Gard, Roar, Per, Jan Olav og Settar.
Etter start i motbakke de første 300 meterne, er det relativt flatt i 3 km til den berømmelige Meieribakken. Jeg tapte ikke veldig mye til de små lysende puljene foran meg og følte at jeg hadde kommet godt i gang. Karen ved min side var lett gjenkjennelig selv om han for en gangs skyld holdt kjeft i en drøy halvtime - nemlig en trønder ved navn Arild! I trøkken fra 3,5 opp til 5,5 km innså jeg at skilårene ikke var noe å løpe fra makkeren med, og jeg konsentrerte meg om å holde sånn noen lunde følge over toppen. Så snart det bikket nedover igjen var jeg ajoúr, og her var det bare å kjøre på for å kvitte seg med duellanten - tenkte jeg.

Det ble litt støting i god fart nedover, men jaggu svarte han ikke hver gang. Da vi igjen så (gate)lyset ved Byflaten, seig han jammen meg i fra også. Sett slikt! Det har ikke skjedd før, så vidt jeg kunne minnes. Vel, det ble sju sekunders smertelig prestisjetap på en tid (38.27) som legger seg beskjedent til på en 25. plass over mine 29 løp i Nordhagarunden.

Arild Dahl heier inn kollega Sture Saxrud.
Jeg fikk som forventet klare beskjeder etter målgang: "Kor va du hen, Bakkerolfen?"  osv., uten at det ødela følelsen av et godt gjennomført løp. Dette til tross for at det gikk godt over minuttet seinere enn i tilsvarende løp for bare ett år siden. Hvorfor kan jeg være så fornøyd med det?

For det første er det alltid morsomt å motivere andre til å nå sine mål. Når "Arild Elg" for første gang slo Bakkerolfen i samløp er det mye show, og gjør det nesten morsomt  - men høyst ufrivillig å tape. For det andre blir det alltid et lite antiklimaks på løpsfronten etter sesongens første ordentlig skihelg, så dette var ikke helt uventet. For det tredje så var løpsfølelsen undervegs fin. Det føltes helt OK å ligge på 4 blank fart. Det er tross alt ikke mer enn 16 dager siden Frankfurt, og jeg har ikke gjort noen forsøk på å få fart på beina igjen etter det. Leggene har vært slitne, og Snøkuten var i så måte den første økta med helt friske bein.

Dette kan bare bli enda bedre i helgas Vintermaraton på Jessheim som jeg også tror kan bli en positiv opplevelse. Jeg skal nemlig seriøst forplikte meg til å løpe med såkalt negativ-split  for første gang i mitt 52. maraton. Det "geniale" (?) løpsopplegget vil bli avslørt rett før løpet på søndag....

mandag 12. november 2012

Vannvittig variert helg


Regnværet har vært et heftig samtaleemne denne helga. Jeg hadde for min del sesongens første skihelg på Sjusjøen med rimelig god variasjon - for å si det på en positiv måte. Det ble seks økter fra fredag ettermiddag til mandag morgen med hele spekteret av forhold.

Første økt fredag kveld gikk i snødrev og fem minus i favorittrunden min om Gjestbodåsen. Jeg hev meg ut rett etter ankomst for å rekke de 16 km før mørket. Det ble tungt på tom mage og med gammel, seig påskesmøring under blå-Swixen. Jeg gikk rett og slett tom, og etter halvannen time syntes jeg egentlig at klassisk langrenn var direkte oppskrytt!

I løpet av natt til lørdag hadde snødrevet gått over til piskende regnvær på ruta. Skøyteturen i regnjakke (!) i samme runde motsatt veg før frokost tok nesten like lang tid som dagen før, og jeg ble attpåtil gjennombløt. Konklusjon: Min første og garantert siste treningstur i regnjakke! Skøyting var heller ikke så morsomt med utilpasset muskulatur på gjennombløt nysnø. Mobilkameraet fikk det bløtt i lomma på regnjakka - og ble nok direkte værsjuk. Derfor ingen bilder før den var tørket opp igjen etter et døgn i romtemperatur....

Regnværet fortsatte bare verre utover helga, og lørdagens andre økt ble derfor av det kreative slaget. Hvorfor løpe ute i slaps når en kan løpe tørt innendørs - til og med både flatere og varmere enn i Frankfurt for fjorten dager siden ? En runde i garasjen på fjellstua er akkurat 100 m, så en time senere hadde det blitt 120 runder bare avbrutt av retningsskifte hvert 10. minutt. Diagonalt går det også an å kjøre 50 m drag slik at beina fikk litt kvalitetsbehandling en uke før årets siste maraton på Jessheim.

Søndags morgen var jeg i sterk tvil om snøen bar i det hele tatt etter over et døgn med konstant regnvær. Før-frokostturen på beina oppom skistadion og Storåsen var lang nok til å bli bløt på beina, men viste at det var hundrevis av skiløpere i løypene allerede.

Det var meldt litt kjøligere senere på dagen slik at regnet skulle gå over til sludd, så jeg utnyttet ventetida med å få av påskesmøringen av grusskia og ga dem en kjapp runde med sandpapiret i stedet. Det fungert helt utmerket med rubb på runden på 23 km om Nordseter og Melsjøen. Riktignok skikkelig sug der den bløte snøen hadde lagt seg i de slingrete sporene, og full stopp i løssnøen. Ikke noen imponerende snittfart akkurat med to timer på runden, men jeg fikk da jobbet skikkelig med diagonalteknikken i hvert fall.

Søndag kveld frøs det på, og jeg visste at det kom til å bli kjørt løyper tidlig mandag morgen. Avgjørelsen om å drøye hjemreisen til dagen etter var derfor ikke så vanskelig. Skøyteturen i strålende sol i Gjestbuåsrunden gikk til sammenlikning 20 minutter raskere enn i regnværet to dager tidligere - med akkurat samme puls. Som bildene under viser, viste Sjusjøen seg igjen fra sin beste side, og det var "stuegolv" unntatt på myrene mellom Midtfjellkoia og Fjellelva der vannet lå som store sjøer i traséen. Ikke noe problem for meg, men de svære løypemaskinene måtte naturligvis ta enkelte omveger. Her kommer noen bilder som slett ikke er representative for helgas forhold på Sjusjøen:

Soloppgang over Snørvillen sett fra Kuåsen.
Mellom Gjestbodåsen mot Midtfjellkoia.
Birkebeinerløypa etter Midtfjellkoia.
Utsikt fra mitt faste starsted ved Fjellstua.


TRENINGSLOGGER:

GJESTBODÅSRUNDEN FREDAG
GJESTBODÅSRUNDEN LØRDAG
NORDSETERRUNDEN SØNDAG
GJESTBUÅSRUNDEN MANDAG

onsdag 7. november 2012

Mine første konkurranser

Jeg har alltid vært en lidenskapelig samler av resultatlister og utklipp fra arrangement jeg har vært med på, og i ledige stunder har jeg stor glede av å ta bla i "glemmeboka". I disse "agurknytt-tider" for Bakkerolfen vil jeg ta fram enkelte klipp fra min "idrettshistorie".

Jeg starter med et utklipp og en resultatlista hentet fra OL-året 1994 da jeg på høsten deltok i mine tre første kondisjons-arrangement. Starten på den sunne galskapen startet forresten i mars samme år da Kjell Arild og jeg for første gang tok turen til Sjusjøen for å kikke på de spreke birkebeinerne. Vi bestemte oss der og da for å gjennomføre Birken året etter. Som sagt, så gjort! Mer om den debuten ved en senere anledning.

Her har jeg sakset reportasjen i Østlendingen fra min aller første konkurranse i voksen alder, nemlig Finnskog Høsttriathlon 6. august 1994 samt resultatene for klasse menn 30-39 år i Elverumsløpet en uke senere, 13. august. Det er sikkert flere som kan mimre litt her? Min siste konkurranse den sesongen var forresten terrengløpet Kjerkevegmarsjen i Hof i slutten av august.



torsdag 1. november 2012

En stor maratonopplevelse

Etter helgas maratontur til Tyskland finanssenter er jeg en rikere mann. Ikke pga. pengepremier, ny BMW eller annet gods og gull, men på store opplevelser som kommer til å glimre i lang tid framover. Det var i virkeligheten bare 64 små sekunder og et enda mindre øyeblikks uoppmerksomhet som skilte årets store høydepunkt fra også å bli det største jeg har opplevd med løpesko på beina.

Når målet høyt og tydelig var definert til 2.59.59 og det står 3.01.03 på diplomet, så går det ikke an å bortforklare at målet ikke ble nådd. Men jeg tror jeg likevel jeg tar sjansen på å rangere dette løpet som min "beste fiasko noen sinne"! Fordelt på alle de 42 kilometerne gikk det altså et og et halvt sekund for sakte i Frankfurts gater, så sånn det kan vel sies at jeg var "nære unna"....


VORSPIELET:
Hele turen ble en stor opplevelse for lille meg - mye takket være reisefølget som jeg litt tilfeldig fikk gleden av å dele hele helga med. Jeg hadde riktignok fått et tips om hotell av Kondis- og  Sportsblogger, Frode, men vi hadde ikke avtalt noe felles verken ut- eller tilbakereise. Til tross for at jeg har 50 maratonløp fra tidligere, anser jeg meg som "førstesreisgutt" i denne sammenheng siden mine tidligere maraton utenlands har vært organiserte Kondisturer til Stockholm. Med de fem stødige "bykarene" Vidar, Harald, Trond Inge, Steinar og Frode i følget, kunne jeg senke skuldrene og fikk forberedt meg optimalt. Igjen takk for turen, karer!

Vidar, Harald, Trond Inge og Frode på T-banen.
At verden er full av tilfeldigheter er en kjent sak, og ved avreise lørdag formiddag fikk jeg et nytt eksempel på det. Hvem er den første jeg drar kjensel på ved innsjekking på Gardermoen? Jo,  romkameraten fra min første Kondistur til Stockholm Maraton i 2007, Morten fra Gjesdal. Artig å treffes igjen, Morten!

Flyplassen i Frankfurt er Europas nest største og det tar litt tid på finne fram både for en forsiktig  tufsingdøl og adskillig mer rutinerte globetrottere. Etter litt fram og tilbake kom vi oss på T-banen til Sentralbanestasjon i byen hvor hotell Savoy lå like ved. Helt greit hotell, men heller ikke mer. Flere av de andre i følget hadde bodd der tidligere og det ble valgt pga. sin vesle spa-avdeling i toppetasjen, og sin meget sentrale beliggenhet bare noen minutter fra  den store messehallen hvor det meste før og etter løpet foregår. Vi tok turen til startnummerutdelingen og den svære messen straks etter ankomst, og jeg lot meg imponere minst like mye som da jeg deltok i Stockholm Marathon for første gang for fem år siden. Masse folk overalt, men ingen køer for å få det en skal ha. For min del ble det ingen store innkjøp. Jeg prøvde de nye, lette Asics-skoene med ny teknologi i hælen, Gel Lyte 33, men måtte avstå pga. at min størrelse var utsolgt akkurat der og da. Synd, de virket herlige på foten, og Vidar fikk seg et par.

Fra v.: Vidar, Harald og Frode gjør unna de siste forberedelser.
Ellers ble det litt pasta og Clausthaler før retur til hotell og mer påfyll på en italiensk restaurant i nabolaget. Ikke like mye tysk systematikk der, men maten var bra og min innbakte pizza gikk ned sammen med en seidel med ordentlig øl (!) som jeg ved en misforståelse fikk i stedet for min bestilte Clausthaler. Tror nok ikke det gjorde den store forskjellen, og forberedelsene og hele oppladningen gikk også på skinner. Det vil si det ble litt fokus fra de andre gutta på "whiskeystemmen" min som jeg våknet med to dager før løpet. Den bekymret meg egentlig ikke, selv om det langt fra var godvær da vi ankom Tyskland med sludd og nullføre. Det var imidlertid meldt "godt norsk løpevær" på søndag med kuldegrader fra morgenen, men klarvær og sol som ville gi noen få varmegarder under løpet. Det eneste som bekymret meg var egentlig  vinden.

Tommelen opp like før start!
Etter en uvanlig indre ro i kropp og sjel og god søvn, var jeg bevisst på å spise en lett frokost tre timer før start som gikk kl 10 etter den justerte sommertida. Også det fungerte helt perfekt. Jag hadde ingen problemer verken før eller underveis i løpet med næringstaket og magen. Jeg var på plass i feltet et kvarter før start etter litt småjogging rundt Festhalle, og dette lovet det aller beste.

På start ble jeg stående sammen med to som jeg kjente igjen fra Hytteplanmila helga i forveien, Kari Langerud og Yngve Thoresen. Praten gikk og plutselig var det dags. Det slo meg at der stod jeg klar til å yte mitt beste med en selvfølgelig ro som om jeg var verdens mest rutinerte maratonløper, mens jeg på korte løp på kjente og kjære stier nesten er overtent. Paradokset skyldes at det er lang tid å gjøre det på i et maratonløp for en ”slow starter” som meg slik at jeg ikke trenger å være så på hugget fra start. I tillegg visste jeg innerst inne at jeg denne gangen hadde forberedt meg optimalt.

MARATONFESTEN:
Etter halvannet minutt passerte jeg startstreken og spasererturen gikk over til joggetur noen hundre meter før jeg var oppe i marsjfarten som var forhåndsprogrammert til 4.15. Etter en km passerte jeg reisekamerat Steinar og vi utvekslet km-tider. Jeg meldte tifreds om 4.23, mens han tydeligvis hadde stått litt lenger fram i feltet og hadde brukt 4.40. Fra første meter kjente jeg at det var en god dag for mine undersåtter, og marsjfarten ble ganske raskt oppgradert til 4.10 som Trond Inge hadde sagt han skulle åpne på. Etter ca. 5 km dukket dagens andre gule Oppegård-singlet opp og jeg ga meg til kjenne for Frode som la seg bak og følte på farten et øyeblikk. Første 5 km gikk på i underkant av 21.30 og jeg var ”likt med skjema” til 3 blank som Per Jorsett sikkert ville ha sagt det. På den første mila ble også president Tim passert og vi var skjønt enige om at vi hadde god tid på oss til å rekke flyet.

Med høy løpsmoral mellom høyblokker.
10 km gikk unna på 42 minutter, og nå hadde jeg løpt meg akkurat passende varm i trøya. Pga. vinden og den lave temperaturen valgte jeg langermet trøye under Norge-singletten og tynne løpervanter. Blink igjen! Ikke var jeg kald - og ikke ble det for varmt heller. På den første mila snor løypa seg gjennom sentrum på kryss og tvers, og enkelt steder er gatene litt smalere slik at horden foran bremser litt opp, men jeg løp hele vegen med en utforbakke-følelse. Det gikk utrolig lett, og jeg var klar over at her må det holdes litt igjen. Likevel slo jeg blikket ned på klokka et par-tre ganger og konstaterte nokså overrasket at det stod et 3-tall først. Sann fortsatte jeg bare å kose meg. De tre 5 kilometerne mellom 5 og 20 km gikk unna på henholdsvis 20.39, 20.48 og 20.46, dvs. 4.08-fart.

Rett før 20 km-skiltet fikk jeg øye på de oransje ballongene som 2.59-fartsholderne løp med. De måtte ha åpnet overraskende fort, og de hadde egentlig forsvunnet ut av tankene mine selv om planen var å følge dem fra start. Jeg så de rett og slett ikke der jeg kom inn i feltet relativt langt bak i første ”wave”. Ballongene ble nok fulgt av anslagsvis hundre løpere, og jeg la meg ved siden av en knall oransje trøye som jeg lett dro kjensel på bakfra. Det var Ole Arne Eiksund som jeg på forhånd visste var ute i samme ærend som meg – sub. 3 timer. Jeg fikk kjapt bekreftet det jeg allerede visste at han lå perfekt an ift. skjema, og jeg la meg tett innpakket midt i klynga for ikke å ta mer vind enn nødvendig. Perfekt opplegg!

Vegen blir til undervegs er det noe som heter, og hodet produserte fortsatt bare positive tanker. Planen var nå å se an farten til ballonggruppa den neste mila fram til 30 km selv om jeg følte at jeg kunne forsert ytterligere i feltet. Vinden var merkbar fra siden og tankene var snusfornuftige. I neste øyeblikk visste det seg ironisk nok å bli skjebnesvangert. En løper gikk i bakken rett foran meg med en lengre strofe med stygge (tyske?) gloser, og jeg fikk så vidt hoppet til siden sjeleglad for at jeg ikke ble revet med. Jeg slapp med skrekken, trodde jeg, og la meg helt til venstre i gata og fortsatte uten å ha tapt mer enn noen sekunder på unnamanøvreringen.

Rett etterpå smalt det i høyre leggen og jeg fikk øyeblikklig ”krampa tar meg- følelsen”. Kjappe, løpende vurderinger blir gjort og jeg var på nippet til å stoppe helt opp for prøve å tøye den ut. Jeg fikk i stedet strukket ut leggen i fart ved å lande ordentlig på hælen og greide å fortsette, men med en altoverskyggende tanke i hodet: Her måtte jeg for all del unngå at leggen knyter seg helt. Følelsen har jeg hatt mange ganger tidligere også, men da har den kommet snikende et aller annet sted mellom tre og fire mil. Nå kom det som skutt halvveis. Hvorfor? Det spørsmålet var jeg ikke opptatt av i det hele tatt der og da. Fokuset ble brutalt snudd fra rosenrøde tanker om sub-3, negativ splitt og pers - til å sette hvert eneste steg slik at det hogg minst mulig i den j…. tjukkleggen.

Svaret på spørsmålet fant jeg først to dager etterpå da jeg vel hjemme tok fram massasjeoljen for å pleie min knallharde legg. Den var til min store forskrekkelse mørk rød, eller nesten lilla! Umiddelbart skjønte jeg hvorfor: Løperen som falt rett foran meg i feltet slo beina borti leggen min i det han falt og forårsaket den bråe stivheten i leggen. Urutinert å ligge så tett i et felt hvor det er så god plass, vil jeg bebreide med selv for en tid framover, men lite å gjøre med nå.

Flyten i løpet ble helt ødelagt før halvveis som ble passert på oppskriftsmessige 1.28.20. Selv om jeg unngikk den store sprekken, ble det en over to mil lang kamp for ikke å tape for mye på hver km. Et grovt overslag i et etter hvert slitent hode sa at hvis jeg unngikk km-tider over 4.30 ville det likevel ”gå veien rakt til himmels”. Dessverre strøk både hodet og beina i den avgjørende prøvelsen. Det ble bare nesten, men jeg har ingen ting å skjemmes over hva innsatsen angår. Det skortet bare på evnen til å tåle smerten.

Det bikket 22.30 på fem-kilometeren mellom 35 og 40 km, og dermed visste jeg at slaget om Frankfurt var tapt. De siste 2195 meterne måtte den tapre krigeren ha nesten ti minutter på selv om han prøvde å manipulere seg selv med at var klokka var startet for tidlig osv. Gang på gang prøvde jeg å øke farten og holde følge med noen små puljer som kom bakfra, men det ble for haltende og tungt. Litt svimmel svingte jeg inn mot hallen og prøvde så godt jeg kunne å nyte følelsen av å ”spurte” inn på den etterlengtede røde løperen omkranset av lettkledde duskedamer akompangnert av heftig musikk og jubel fra den stappfull Festhalle. Her var det fest å løpe i mål selv for en slagen mann!

Endelig på den røde løper - men for seint!
NACHSPIELET:
Rett etter målgang var det bare en ting som stod i hodet: Å fortsette å gå. Å sette seg ned ville garantert bety kramper i leggene. Jeg fikk den staselige medaljen over hodet og repliserte med et skjevt smil og «Danke Sehr!» Skuffelsen over ikke å ha nådd målsettingen overskygget gleden over å fullføre under de festlige forholdene.

Jeg tuslet rundt i et mentalt vakuum, bare avbrutt av en liten prat med Ole Arne som med 3.00.20 var enda nærmere målet enn meg. Jeg fikk etter hvert bestemt meg for hva jeg hadde lyst på i det rikholdige næringstorget i bakgården. Magen bestemte seg for en Clausthaler som jeg nok brukte en halvtime å få ned mens jeg fikk slitt meg opp trappene til de stappfulle tribunene for å oppleve stemningen før jeg kjempet meg opp enda flere trapper til tøyoppbevaringen. Smart med sånne fasiliteter innendørs, samtidig som det ikke var noe stress med å få av seg løpstøyet som langt fra var gjennomvått!  Før det  ble det tid til en grundig evaluering med Øystein som også gikk på en smell vel halvveis pga. hold men likevel var drøye fire minutter foran meg i samme klasse.  Deretter bar det innom kiosken, og både is og sjokolade gikk ned på høykant på veg tilbake til hotellet. Ikke noe å si på næringsvettet lenger!

Nina Wavik Ytterstad og Kari Langerud.
Det passet bra med litt tid for meg selv i bassenget og badstua i spa-avdelingen på hotellet for å bearbeide tankene før kveldens sosiale «After-run». Skuffelsen var rensket ut, og nå var det bare å glede seg over andres suksess. Trond Inge var reisefølgets store helt og inviterte til champis på rommet etter å ha underskredet 3-timersgrensen for første gang. Grattis, Trond Inge – meget fortjent. Det smaker ekstra når en har jobbet hardt for å oppnå noe, uansett arena! Det ble en morsom start på feiringen som fortsatte på den irske puben i nabolaget med både fotballkamp, mer «væskegjennoppretting» og etter hvert middag. Litt utpå kvelden fikk vi besøk av følget til Mr. President, Tim, og ekstra høy ble stemningen da også dagens ferske norske klasserekordholder i K50-54 år, Nina, (2.51.04) stakk innom sammen med Kari, Yngve og Øystein. Det var nok ikke bare jeg som var imponert av den ungdommelige (snart) 50-åringen.

Kvelden ble avsluttet i god tid for å kunne nyte en lang frokost før avreise mandag formiddag. Med snøvær på Gardermoen, ble det et par timer ekstra på flyplassen i Frankfurt hvor det dermed ble god tid til å diskutere løpet med andre nordmenn på veg hjem. Min første utenom-skandinaviske maratontur ble en så en rik opplevelse at jeg er allerede i gang med å planlegge nye. Det er nemlig fortsatt mulig å bli en av de 40 000 som får plass i Berlin 29. september 2013. Før det avslutter jeg årets maratonsesong med min 5. på norsk jord i den nye løypa på Jessheim nøyaktig tre uker etter Frankfurt.

PS! Etter at den verste irritasjonen over de 64 sekundene har gitt seg, er det ikke vanskelig å finne trøst i tallene. Det var tross alt min beste maraton på fem år og min sjette beste av alle 51 siden 1996. Aldersjustert var det min klart beste noen gang, og den tilsvarer 2.39.16 på seniornivå. På WAVA-tabellen gir det 78,43 % av verdensrekordnivå i min aldersklasse, og jeg klatret til 15. plass på årsstatistikken i M50-54 år.  Jo da, det ble en festlig fiasko i Frankfurt!

Ikke Colgate-, men det litt mer ukjente Clausthaler-smilet
var på plass ganske raskt etter målgang.

WORKOUT I ENDOMONDO
              
LOGG I GARMIN CONNECT
          
RESULTATSERVICE