tirsdag 26. november 2013

Sjusjøpendler'n

I helga hadde kollega Erling og jeg hadde vår årlige "høydesamling" på Sjusjøen. Selv om to døgn 850 moh. neppe gir mange ekstra røde blodlegemer, er det "høydare" på tidligsnø. Siden residensen på Fjellstua ble anskaffet høsten 2009, har vi satt av ei helg så snart skiforholdene har tillatt det. Det har ikke alltid vært innertier med forholdene, men både i fjor og år har vi vært heldige. Denne gangen var det kun litt vind søndag formiddag, men ellers ganske så maksimale forhold. Tre reale økter og seks timer på ski ble helgas fasit. Med drøye 20 mil på ski på toppen av de 120 på rulleski, så kan jeg vel ikke skylde på grunnlaget når jeg stiller til start i mitt første turrenn om fem uker - nettopp på Sjusjøen.

"Langbein" på veg mot Kroksjøen .

Det var ikke bare vi to som var på ski denne helga. Det var rene påskeutfarten til Sjusjøen pga. de kjærkomne skiløypene, og lokalavisa kunne melde om smekkfull en parkeringsplass ved stadion på Sjusjøtunet. Det var helt perfekte forhold i løypene på fjellveiene, og fullt brukbart også i terrenget til tross for knapt 30 cm med snø. Når alle skiglade valfarter milevis for å få seg en dagstur på ski, er jeg naturlig nok aller mest glad for investeringen vår "midt i smørøyet". Jeg får en del spørsmål om hvor ofte vi er "på hytta", og har anslått det til ca. to måneder i året. Av ren nysgjerrighet har jeg derfor gjort et "dypdykk" i treningsdagboka for de siste fem årene. Det viste at jeg i alle fall at ikke har skrytt på meg noen Sjusjødøgn - snarere tvert imot....
En liten rast ved Melsjøen.
Min lille statistikk baserer seg altså treningdagboka. Siden jeg knapt kan huske å ha vært på fjellet uten å trene eller gå turer, er det nok i praksis identisk med antall døgn "i høyden": Det dreier seg faktisk om over 70 døgn hver at de fem siste årene med 2013 som det aller mest "fjellglade". F.o.m. 2009 har jeg loggført hhv. 73 - 76 - 77 -74 og 78 døgn i dagboka  så langt i 2013 merket med Sjusjøen. Dermed blir det nok godt over 80 døgn i år. Sagt på en annen måte: Vi tilbringer over 20 % av året på Sjusjøen!
Erling på veg opp ved Reina. 
Full fart i enden av Pellevegen. 
Pellestova var vendepunkt på lørdagens tur.
Det er lov å være blid på sånne dager!
"Hjulbeint skiløper i solnedgang!"

mandag 18. november 2013

Konfekten ble åpnet på Sjusjøen

I helga forsynte jeg meg rikelig av godteposen på Sjusjøen. Mer presist kan jeg vel kalle det for variert konfekt! Da tenker jeg mer på forholdene enn på selve treningen som seg hør og bør ble mye og rolig. Med unntak av en halv time i sone 2-3, ble all konfekten fortært i sone 1. Jeg forspiste meg ikke, men det skyldtes trolig at jeg trakk opp litt forskjellige biter av posen. Noen falt bedre i smak enn andre...

Med en "ski-spasseringsdag" til gode på fredag, ankom vi Sjusjøen torsdag kveld. Dermed var det duket for sesongdebut på "det hvite gullet" som det med rette kan kalles for de som livnærer seg av oss skigærninger - og i helga fant jeg ut at vi jaggu er enda flere enn jeg trodde! For å spare dyrebar kvalitetstid røsket jeg med meg skøyteskiene og gjorde fire runder i lysløypa i debuten. Litt spent på hvordan kneet ville reagere på vridningen siden jeg overhodet ikke har rørt skøyterulleskiene i sommer, men det gikk seg fort til. Forholdene var utrolige gode selv i terrenget. Myra var "oppe i dagen" kun nederst i langbakken mot vest, og jeg kunne uten problemer brukt noe annet enn "skøyte-grusskia".

Jeg var ikke alene på skistadion på torsdagkvelden heller.
Fredag formiddag var det som varslet både vind og nedbør fra morgenen av. Dermed passet det bra å leke proff i "Proffløypa" i ly nede i skogen. Langs vegen fra Gjestbodåsen og sørover var det helt topp forhold - helt til jeg nådde igjen løypemaskina og fikk noen km  med skikkelig ising selv med VR45 over blå extra og VR50. Jeg observerte også helproffer som måtte stoppe for å skrape titt og ofte opp igjen fra Moste, men tilbake i sporet var det bare herlig å jobbe seg opp igjen til Midtfjellkoia og videre over Gjestbodåsen. Jeg har så absolutt opplevd at de 5 km med sammenhengende motbakke opp til Kopnagelen har vært både lenger og brattere tildligere. Et bra tegn på den aller første klassiskturen uten "sperre på bakskiene"!

Avslutningen om Melsjøen langs vegen til Nordseter og videre tilbake til Sjusjøen ble mer ruskete. Med vinden midt i fjeset, tomt drikkebelte og manglende spor på de siste to milene  ankom jeg residensen en time senere enn planlagt. Godt at den som venter en tilbake er ganske vant med at en "tre timerstur" i praksis betyr alt mellom to og fire!
Det ble gangsperre etter den første klassiskturen i år også.
Begynne pent, sa du???
"Hilde" feide over vestlige deler av landet på lørdag, men var ikke så sint som fryktet - men derimot så alt for mild. Jeg fant det best å være tidlig ute (trodde jeg), og planen var å skøyte naturlig intervall i konkurranseløypene ved stadion. Både 5 km mot Fjellelva og mot Storåsen var suverent preparert, og det slo meg igjen hvilket grunnarbeid som må være gjort for at kun 25 cm snø skal være tilstrekkelig.

Kvalitetsøkta ble det ikke noe, den overlot jeg til andre. Det var utrolige mange fancy teamdresser å se på, både landslag og diverse klubblag pluss andre team. Flere av dem kjørte tydeligvis testløp foran neste helgs åpningsrenn på Beitostølen, og jeg prøvde ikke å komme for mye i vegen der jeg skræva meg oppe alle bakkene to ganger i begge traséene. Dessuten var jeg dyktig sliten og ville nok bare endt opp med "lapskaus" i stedet for "å spise kirsebær med de store".
Utsikt fra Rømåsen på joggeturen ned til Natrudstilen.
Ettermiddagsøkta ble tatt på beina t/r Natrudstilen for å oppleve stemningen på skiskytteråpningen. Det har sikkert de fleste fått med seg via tv-ruta, og det er ingen tvil om det ble to dager med god Sjusjøen-reklame. Om tre uker skal jeg pakke sekken og kose meg ordentlig under den store World Cup-helga - og heie aller mest på a'Therese! Selve stadion og fasilitetene rundt har fått et skikkelig løft i sommer, noe Ole Einar Bjørndalens vurdering som den beste sesongåpningen teknisk sett noen gang (!) bør være den beste attest på. Han har som kjent vært med noen år!

Publikum har full oversikt over stadion fra "Gratishaugen" på Natrudstilen.
Begge helgas to strålende arrangementer var forresten helt gratis for alle!
Standplassen har plass til hele 40 løpere samtidig!
Ole Einar Bjørndalen hadde dobbelt grunn til å være fornøyd med sesong-
premiéren på Sjusjøen
Mildværet på lørdag med 7-8 varmegrader satte bokstavelig talt sine spor. Søndagsturen ble derfor tatt på armen. I påvente av påfyll fra oven var trolig grunnen til at det ikke preparert etter nattas frost, og sporene var kun mulig å sparke fra i med isklister. Det bryet tok ikke jeg meg og gjorde i stedet unna tre kjappe mil med staking langs den øvre delen av "Proffløypa". Forholdene var skumle, spesielt i nedoverkjøringen, men det forhindret ikke verken små eller store, nybegynnere eller proffe å utnytte en ellers strålende dag. For min del ble det akkurat to timer bare i kondomdressen uten å bli verken svett eller kald. Søndagen ble avrundet med en aftenstur til fots rundt Sjusjøvatnet. Ser en bort fra snømengden, minnet vær og føre mer om påske enn medio-november.

Påskestemning på forskudd rundt Sjusjøvatnet søndag ettermiddag.
Status etter seks økter (to klassisk, to fristil og to til fots) ble dermed 11,5 t og 140 km. :-)

Detaljer fra STÅ-PÅ her:
Dato Status Sted Økt Hgd Akt. Type Int Km T M HF-snitt
14.11.13 OK Sjusjøen 1 850 S-fri Lkj-r 1 20 1 20 HF 120
15.11.13 OK Sjusjøen 1 850 S-klass Lkj-r 1 45 3 40 HF 121
16.11.13 OK Sjusjøen 1 850 S-fri Lkj-r 1 19 1 15 HF 127
OK Natrudstilen 2 800 Løp Lkj-r 1 15 1 35 HF 119
17.11.13 OK Sjusjøen 1 850 S-klass Lkj-r 1 30 2 0 HF 109
OK Sjusjøen 2 800 Tur Uspes 0 10 1 45 HF ?

onsdag 13. november 2013

Comeback i Glestadrunden

Etter at jeg for fire uker måtte stå over sesongåpningen i Snøkuten for første gang på 16 år, tok jeg tirsdag kveld turen til Veldre for å sikre at jeg kvalifiserer meg til jubileumspremien som er av det kunstneriske slaget i og med at det i år er den 35. utgaven.  Karusellen har altså lange tradisjoner og har fulgt det samme mønsteret i alle årene jeg har deltatt - og sikkert lenge før det: Tre forskjellige løp før jul og de tre samme i motsatt rekkefølge og løpsretning etter jul.

Jeg var litt i tvil om jeg skulle stille i klasse uten tidtaking for å ikke å ta noen sjanser mht. kneet, men ikke spesielt overraskende tok konkurranseabstinensen overhånd og jeg stilte meg opp i startfeltet vel vitende om at dette kunne bli en sjokkartet opplevelse. Siste skadefrie løp var tross alt KM i terrengløp 1. mai, selv om det ble tre løp til i vårsesongen før meniskskaden ble diagnostisert. Etter at jeg prøvde meg i Kongsvinger Maraton 3. august, har jeg gjort to spede forsøk på å øke farten på beina. En 1000 m på sti i 4.30-fart for snart en måneds tid siden var all "fartstreninga" jeg hadde i beina før jeg fredag satte mølla på 4-blank fart for å se hvor lenge jeg greide å holde det som normal er konkurransefart - nesten uansett distanse for meg. Det eksperimentet holdt i to minutter, altså en halv kilometer, før jeg måtte hoppe av for ikke å bli slengt i gulvet....


Tirsdagens løp i Snøkuten var historisk, ikke fordi jeg deltok i et ordentlig løp igjen, men fordi en helt ny løype ble innviet. Glestadrunden blir nå den mellomste runden og er oppgitt til 7,4 km. Til vanlig er det ikke premiering i enkeltløpene i Snøkuten, men i år må det nødvendigvis  deles ut rekordfat til vinnerne som for øvrig var ganske så suverene. Morten Sætha som løper for Swix vant på 25,23, og var over minuttet foran forrige måneds vinner, Bjørn Egil Nordseth fra Snertingdal IF.

De beste herrene så ikke jeg så mye av, men derimot hadde jeg følge av beste dame - i alle fall ei stund. Sofie Johansson åpnet forsiktig, samtidig som jeg hadde mest å bidra oppover denne gangen. Da det flatet ut på toppen var det samløpet kjørt, og jeg ble løpende alene ned mot mål. Jeg tok et par "magadrag" og nærmet meg igjen opp over tunet på Glestad, men i den bratteste nedoverbakken økte luka til nesten halvminuttet. Jeg kom inn på 31.44 på 7,25 km etter min GPS og holdt altså 4.23-fart i gj.snitt. Pulsmåleren fortalte om et snitt på 91% og 94 % som maks, dvs. hovedsaklig i sone 4, men også 3 minutter i sone 5.

Til tross for at premiéren i Glestadrunden resultatmessig ble det desidert svakteste av mine 87 gjennomførte løp i Snøkuten, ble det rene julekvelden siden jeg har ventet et halvt år på dette. Kneet bestod testen, og det var også utrolig deilig å være tilbake i konkurransemodus igjen. Det blir ikke helt det samme å fly rundt og bare ta bilder av slitne løperkompiser når du selv er tungt endorfinavhengig.

Oppover gikk det som ventet - men mot normalt - best. Jeg er fortsatt veldig reservert der det går nedover og prøver fortsatt å lande litt lettere på høyre beinet slik at det blir noe urytmisk over det. Jeg er likevel positivt overrasket over hvor fort leggene har vent seg til løpinga.  I tillegg til å ha omløp i hue i treninga utover vinteren, blir det nemlig særdeles viktig med omløp i leggene som jeg har slitt med når jeg har blitt for ivrig. Det er bare 14 dager siden jeg tok den hittil eneste asfaltturen i høst, og det endte med spasertur på den siste kilometeren pga. steinharde legger. Den siste uka har det det blitt blitt ganske mye og variert trening på  beina, med innslag av trappeløp, elghufs, skigang med staver, mølleløping og en langtur i terrenget. Det begynner å hjelpe, og 65 km på beina er faktisk sesongpers mengdemessig, selv om det ikke skal så mye til i år, da. Dermed tror jeg absolutt den største faren for overbelastning er over, siden skiene i dag ble klargjort for kommende skihelger på Sjusjøen.

lørdag 9. november 2013

Oppgjørets time

I dag skriver jeg 9. november og jeg har nå gått skadet i nøyaktig et halvt år. Jeg har blitt så vant til å notere "Skadet" i treningsdagboka så jeg har ikke reflektert over det på ganske lenge. Denne uka fant jeg det imidlertid betimelig å endre status til "OK". 


NIF's definisjon av en idrettsskade er: " En skade som gir fravær fra trening og/eller konkurranse." Det er for mitt vedkommende kun løping jeg har hatt fravær fra, men jeg har nå faktisk fem uker bak meg med forsiktig løpetrening. I den videste forstand av definisjonen kan jeg altså ikke påstå at jeg er skadet lenger. I mitt hode har jeg likevel vært skadet, siden jeg ikke har vært i stand til delta i konkurranser eller trene i tilnærmet konkurransefart.

Hevelsen er nå ikke merkbar, smerter i leddet under eller etter løpetrening har også forsvunnet, og jeg har ikke vært fristet til å bruke verken støttebandasje eller smerte- eller betennelsesdempende salve den siste uka. Når jeg i tillegg har nær normal bevegelighet og kan tøye lårmuskulaturen tilnærmet som før, erklærer jeg meg herved for SKADEFRI.

Det betyr selvsagt ikke at jeg er 100 % restituert løpsmessig og kan regne med at jeg holder samme nivå som pr. 08.05.2013. Det er fort gjort å få belastningsskader ved for rask opptrening, og jeg har allerede et par ganger blitt minnet på faren med steinharde legger og en stølhet som langt har overgått det jeg har hatt noen gang etter maraton- og ultraløp.

For å teste meg litt avsluttet jeg dagens økt på mølla i 4 blank-fart for å se hvor det lenge jeg greier å holde noe som er er nærheten av konkurransefart. Det holdt i  to minutter, men da var pulsen allerede oppe i 94 % og jeg fant det best å stå av før syra kom og sendte meg i gulvet. Det er nok likevel duket for et aldri så lite "comeback" i Snøkuten på tirsdag - i alle fall i trimklassen!

Fartsressursene er ikke spesielt store ennå, og jeg vil neppe leke startkanon som i mitt forrige løp i Snøkuten i mars i år..
Hvorfor så det akademiske preiket om skadet eller  ikke skadet? Jo, det passer seg også slik at forsikring og lisens er et brennhett tema i media om dagen. Spesielt har Kondis satt fokus på "mosjonskatten" som friidrettsforbundet har vedtatt skal innføres fra årsskiftet. Med min konkurransehyppighet sommer som vinter, har jeg vært nødt til å løse årslisens gjennom NSF. I år  er grunnlisensen på 290 kr, og jeg tror den har eksistert i de fleste årene jeg har vært aktiv turløper. Hvis jeg regner litt rundt på det, så har jeg betalt inn 5000 kr på de snart 20 årene "karrièren" har vart. Dette er første gang jeg håper å få benytte meg av den, men jeg er langt fra sikker på om jeg har lest alt med små skrift slik at det er noe å hente. Egenandelen er så vidt jeg har skjønt på 3000 kr, så jeg tror ikke jeg får så høy timebetaling for timene med å framskaffe all mulig dokumentasjon.....

Det passet seg i alle fall slik at skademeldingsskjema ble fylt ut og sendt akkurat på "halvårsjubileet", siden jeg etter en kjapp egenvurdering anså meg for skadefri og mulighetene små for tilbakefall og nye utgifter. Jeg avventer nå behandling av søknaden, men tror ikke jeg hadde tatt meg bryet hadde det ikke vært for at det kan være greit å ha et selvopplevd eksempel å komme med i lisensdebatten. Her er historikken som jeg håper holder hos AGS Forsikring:

08.05.2013 - skaden oppstod som følge av spensttrening
10.05.2013 - første symptomer på skade
30.05.2013 - første undersøkelse hos fastlege
18.06.2013 - første gangs radiologisk undersøkelse, ruptur konstatert
04.07.2013 - første gangs artroskopi 
05.08.2013 - symptomer på ny skade 
13.08.2013 - andre gangs radiologisk undersøkelse, reruptur konstatert
02.09.2013 - andre gangs artroskopi  

Noe jeg ikke skjønner er at den årslisensen gjennom NFIF blir på 375 kr, altså 50 % høyere enn på ski. Jeg er ganske sikker på at jeg utsetter meg for en større risiko på trening og i konkurranser med ski på beina, sammenliknet med et par joggesko. (Sykling vil helt opplagt være et enda klarere eksempel i så måte, og i årets eneste sykkelritt betalte jeg en engangslisens på 150 kr i tillegg til en stiv startkontingent på 600 kr!)

Prisforskjellen mellom ski- og den kommende løpslisensen kan bare bety én ting hvis det er noen logikk i forsikringsbransjen: NFIF må ha fremforhandlet en dobbelt så god dekning som det NSF har. Med litt matematisk barnelærdom brukt på mitt fryktede forsikringsoppgjør, kan det regnstykket likevel vise seg å bli sånn etter 01.01.2014:  0,00 kr x 2 = 0,00 kr. Sagt på en annen måte: Min skepsis til forsikringer tilsier at sånne lisenser er NULL VERDT når en stakker en ytterst sjelden gang har bruk for dem. Fortsettelse følger når skadeoppgjøret er mottatt...

søndag 3. november 2013

Som ælj og fuglbikkje på Bakkfjellet

I helga var vi på en sjelden Tufsingdalvisit. Det var som ventet ikke noe skiføre ennå, men utbyttet av lørdagens økt på Bakkfjellet ble likevel meget bra både fysisk og opplevelsesmessig. Med et par staver som hjelpmiddel elgja jeg opp Litjkletten på det første draget og forsatte som ei fuglbikkje over toppen av Storkletten fra alle kanter før jeg var fornøyd.

Det var dagen da det meste gikk av seg selv, og jeg ga meg ikke før jeg hadde kjørt sju drag på fem minutter. Med en drøy halv time elghufs avløst med spretten skigang i de bratteste bakkene, alt i sone 3 og 4, ble det kvalitetstid for Bakkerolfen på Bakkefjellet. Jeg skremte faktisk opp tre rypekull rett nord for toppen, så da var ikke bare bevegelsesmønsteret som minnet om ei fuglebikkje. Ellers nøt jeg tilværelsen mutters alene og de to minutters pausene mellom dragene ble flittig brukt til å forevige utsikten til alle kanter. Her kommer noen av inntrykkene som festet seg på netthinna og minnekortet fra grense-drømmeland mellom høst og vinter den første novemberhelga:


Ferdig oppvarmet ved Storfurua på Litjkletten
Storkletten sett fra Litjkletten
Rotjønnan sett fra høyeste punkt på Storkletten
Utsikt vestover mot Sålakinna
Det er ikke så mange dager det er helt vindstille og egnet til å sette seg ned på Storkletten
Utsikten på nedjoggen med utsyn over Litjkletten , hele Tufsingdalen og deler av Femunden
I en rusliknende tilstand måtte jeg bare ta en stopp på kanten av Solansberget og vise hvem som var kongen av Bakkfjellet denne dagen

Økta på Endomando:


eller på

 Garmin Connevt