mandag 29. september 2014

Og til sjuende og sist....

Et velkjent ordspråk er at "øving gjør mester", og et akseptert prinsipp er at en blir god (i alle fall bedre) på det en øver på. Det kan nok virke som et paradoks, men den siste uka har jeg virkelig fått god trening - i å tape. Jeg vil ikke si at jeg har vært noen spesielt dårlig taper tidligere heller, men nå har jeg blitt virkelig GOD. Eller hva skal en si om sju konkurranser på sju dager - og sju sisteplasser? "Useriøst", hører jeg deg si. "Typisk noe denne hypermosjonisten har gått inn for å ha noe å skrive om på bloggen sin når det går så dårlig likevel."

Jeg har slettes ikke gått inn for det, det har bare blitt slik. Først to rulleskirenn på søndag og torsdag hvor jeg "underskrev" totallista i klassisk begge dager uansett klasse og kjønn, og så "høstens vakreste eventyr - Tour de Kut Elverum" bestående av fem konkurranser på to dager. Jeg ble jumbo i herreklassen i samtlige etapper der og, gitt. "Ut på tour - aldri sur!" Vanligvis har jeg blitt fraløpt - nei frakutt - på intervallene for så å komme bakfra på de lengste og mest utslagsgivende etappene. I år spilte det ingen rolle om det var 400 m eller 4,8 km....
100 % innsats fredag - 110 % stølhet lørdag og søndag..
Selvsagt har jeg noe å skylde på når det går så dårlig. Totalt nedkjørt etter den forrige uka med fem konkurranser på åtte dager, kunne det jo ha vært. Men nei, den oppsiktsvekkende sannheten er at jeg var dopet! Etter å ha fått fasiten må jeg vel kanskje si jeg bomma litt på effekten? Fra spøk til alvor:

Magnus i mål som 3. mann 
Jeg måtte starte på en åttedagers antibiotikakur på torsdag og ble etter hvert nokså sigen. Fredag hang jeg nogen lunde med på leken, men lørdagen var som å svime rundt i bakrus (selv om jeg ikke helt husker hvordan det er). Jeg var dødssliten før den 3,7 km lange fellesstarten som om jeg skulle ha rava oppe halve natta og med muskulatur som tydelige sa fra hva om hva den syntes om fredagkveldens 3 x 400 m med max. innsats. Det smalt til i høyre leggen under oppvarming, og før Tourens andre sprintetappe hadde jeg plutselig en lårhøne øverst i venstre lår. Målt i muskulær stølhet føltes UltraVasan som en blåbærtur i forhold. Det er i sånne stunder det er viktig å tenke positivt: Smerte "alle" andre steder fortrengte tankene på at jeg var "Jumpers-jumbo", men jeg angret nok en smule på at jeg i mitt forrige blogginnlegg presterte å skrive:

"Det er nesten så jeg savner følelsen av å løpe meg skikkelig støl og lemster i legger og lår, gitt."
På lørdagens tre bakkesprinter på drøye 400 m og den siste monsteretappen på nesten 5 km inklusiv trappa i Ydalir og "veggen" opp til festningen, var jeg neppe noen fryd for øyet. Garantert DNS i protokollen for Hvermansen, mens jeg ikke hadde noe å tape nederst på lista. Derfor ba jeg om å få "løpe" gjennom før selve jaktstarten for ikke å forsinke arrangementet - og banketten.... Jeg slo to fluer i en smekk: Jeg fullførte Touren, og jeg rakk akkurat fram til mål før, Mikael, den suverene vinner kom farende. Dermed rakk jeg å forevige alle de andre brave kuterne mens de slitne, men akk så lykkelige, fullbyrdet sin opptour.
Jan Erik fullførte med stil og tok nok en fetterskalp i Tour de Kut.
Bottom ups - sorry - bottom line:
Livet på bånn er ikke så verst det heller, i alle fall var det ikke det på toppen av festningen på lørdag...... :-)
                                                                            

Oppsummering med røde tall i bunnlinja over hele linja/uka: 

Hamar Rulleski lørdag 20.september:
M 51-60 år
1
Geir Strandbakke
Lillehammer Skiklub
01:17:07
2
Morten E. Lund
Hamar SK
01:21:53
04:46
3
Rolf Bakken
Hernes IL
01:32:35
15:28

Kjell Nystuens Rulleskikarusell 25. september:
Kvinner seniorIngrid VikmanGjerdrum23:03
Kvinner 41-44 årLin Iren SætreHernes23:49
Menn 51-55 årOtto GrafsrønningenHernes 23:55
Menn 61-64 år
Menn 51-55 år
Olaf Lia
Rolf Bakken
Baker Hansen
Hernes
24:39
24:45





Tour de Kut fredag 26. september:
1Mikael Bønå04:5003:1108:01
2Henning Mortensen05:0903:1608:2500:24
3Sivert Sende Skotvold05:0403:2608:3000:29
4Askild Bø05:2303:3108:5400:53
5Magnus Enger05:2803:2808:5600:55
6Amund Sigstad05:5403:3909:3301:32
7Karl-Åge Harviken05:4703:4709:3401:33
8Jan Erik Bakken05:5403:5509:4901:48
9Rolf Bakken06:1204:0110:1302:12

Tour de Kut lørdag 27. september:
Menn: 
1Mikael Bønå13:3203:5717:590:43:29
2Henning Mortensen14:1903:5920:300:47:1303:44
3Magnus Enger15:1904:2020:120:48:4705:18
4Sivert Sende Skotvold15:3804:2121:530:50:2206:53
5Jan Erik Bakken15:3004:5021:180:51:2707:58
6Karl-Åge Harviken15:5104:4522:100:52:2008:51
7Amund Sigstad15:5704:3522:490:52:5409:25
8Rolf Bakken16:1905:1323:560:55:4112:12

mandag 22. september 2014

Har du lyst, har du lov....

Utsikt over Hedmarken fra målet i motbakkeløpet
i Vallset onsdag. (Foto: Willy Pedersen)
Sist uke droppet jeg siste del av nevnte ordspråk og klinte til med fem konkurranser på sju dager. Med unntak av tirsdag og fredag ble gitt full gass med joggeskoene eller rulleskiene de øvrige dagene. Mer kvalitetstid enn på lenge altså, og utelukkende i treningsøyemed uten andre ambisjoner enn å ha det gøy mens jeg får utviklet kapasiteten igjen. Andelen trening i I4 og I5 i juli og august må trolig regnes i promille om den i hele tatt tall kan tallfestes, så det er en del å "ta igjen". Faste blogglesere har sikkert registret at frustrasjonen over prestasjonsnivået har vært like kronisk som senebetennelsen til skribenten....

Mandag prøvde jeg for første gang i høst å løpe den drøye 5 kilometeren i Elverumtrimmen tilnærmet maks. Med Ole Peter som fartsholder manglet det ikke på stødig drahjelp, men akkurat som i Østlendingenløpet for en måned siden ble 68-åringen for rask for meg. Tempoproblemene var ikke akkurat uventet etter to måneder i "komfortsonen", men viktigere enn tida (23.24) var de 90 prosentene i sone 4 og 5.

Sindre var onsdagens duellant .
Tirsdag ble det med ukas styrkesirkel siden det ikke passet på privaten med deltakelse i "Hernes-mafiaens terrorøkt" med staver i Stavåsbratta. Dermed måtte det tapte kompenseres med motbakkeløp i Gå-joggen i Vallset på onsdag. 1,5 km  på ukjente stier og 150 meter opp til "Jordbærkirka" som jeg bare hadde hørt om fra før. Det er ikke så mange med i karusellen når den går et stykke fra Hamar, men en hard kjerne på fire mann ga meg god sparring. Som fryktet viste de ryggene sine fra første meter, men jeg greide da nesten å skremme Sindre litt på toppen. Jeg var derfor fornøyd med å tyne ut drøyt åtte minutter utelukkende i rød sone uten å bli ordentlig stiv. Med fersk kringle og en flott utsikt fra toppen av Skåråsberget som bonus, ble det en bokstavelig talt en opptur for de drøyt 50 som fant vegen.

Torsdag er rulleskikaruselldag, og ukas renn var det nest sist for i år. På drøye 7 km først slakt nedover og deretter oppover til Sørskogbygda har jeg mange tidligere tider å sammenlikne med. Det kunne jeg foreløpig glemme, for gledelig nok dukket det opp flere å yppe seg på. Otto ble som ventet for sterk når han kunne beinfly diagonal opp Uthuslia, men jeg gikk seirende ut av duellen med Lin Iren og Atle som staket fra meg i spurten for 14 dager siden. Tidsmessig var det mitt nestbeste av "ørten" testrenn på nøyaktig samme distanse de siste åtte årene. I fjor hadde jeg noen få sekunder bedre tid - også da i en herlig fight med Lin Iren. Opptur i dobbelt forstand for andre dag på rad, og hvis noen har lurt på det i høst:  Det er i motbakker det går oppover! :-)

Fredag var ukas "hviledag" med "mætti digtial kondisjonering å ta igjen dagen før det som nesten årlig har vært sesonegens hovedmål siden 1996 - Oslo Maraton. Jeg var påmeldt til "Ti for Grete" som en siste gjennomkjøring før det tiltenkte klimakset i Berlin. "Same procedure as last year": Ikke noe Berlintur - men Norges største løperfest kunne jeg ikke avstå fra.

Jeg tror aldri jeg har opplevd så mye liv som under årets Oslo maraton. Her i den siste bakken ved Stortinget noen hundre meter før mål.
Med et opplegg helt uten stress og press stod jeg derfor på start på Rådhusplassen og tok livet og kilometerne akkurat som de kom. Litt køløping på den første, men ellers så gikk de andre ni nesten som ei klokke mellom 4.00 og 4.15. Passering halvveis rett i underkant av 21 var ok, og med tanke på forsinkelsen i starten jobbet jeg som en helt for å sette sesongpers på mila. (41.31 fra Sentrumsgateløpet). Jeg greide å holde trøkket helt inn, føltes det som i alle fall. Derfor kan jeg ærlig innrømme at tida jeg registrerte da jeg passerte målstreken (42.39) var en skuffelse selv om målet først hadde blitt til mens jeg løp. Riktig nok var det bruttotid og de tolv sekundene jeg brukte fram til startstreken ble trukket fra på resultatlista, men jeg syntes som mange andre at det ikke kunne stemme. Med 10.28 km så kan jeg glatt trekke fra et minutt  - og dermed hårfin sesongpers likevel. "Alle" hadde nemlig registrert det samme mht. løypelengden. For meg som ikke kommer med på noen statistikker spiller det ingen rolle, men en skandale for de som hadde plukket ut løpet som årets milløp og kanskje traff med formen. Tidene i den alt for lange løypa blir neppe omregnet til nøyaktig distanse, så det skjønner jeg er surt.

Jeg ser stadig framover mot bedre tider - som her etter et par kilometers løping i lørdagens Ti for Grete. (Foto: Oddvar Røsten, kondis.no) 

Jeg var tilsynelatende uberørt etter fire "gjennomkjøringer", så jeg gjorde som lovet og stilte opp ved Furnes kirke for å få med meg Hamar Rulleski på søndag også. Selv om jeg har skremt opp pulsen nesten hver dag, merkes det ikke muskulært. Trolig fordi mine kraftanstrengelser ikke resulterer i så veldig stor fart. Det er nesten så jeg savner følelsen av å løpe meg skikkelig støl og lemster i legger og lår, gitt. Kanskje greit at jeg ikke er i stand til det ennå, forresten, før kneet er helt 100 % igjen. Trolig er det bare et tidsspørsmål nå med den utviklingen jeg har hatt den siste måneden....
Litt langt bakpå på toppen av Vikerbakken, Motbakkerolfen? (Foto: Martin Welhaven)
Rulleskirennet som Hamar Skiklubb arrangerte avslørte at det ikke er bare i beina jeg tempotrøbbel. Jeg blir rett og slett for treg i takten i pigginga og kommer ikke godt nok over stavene. Jeg ble absolutt sistemann i mål på klassisk-rennet som skulle være 28 km, men som jeg målte til 30. Mer trening for penga for andre gang på rad, altså. Regn og sug i asfalten på den andre runden gjorde nok sitt til at jeg gikk opp tre minutter på andre halvdel, men det kan vel hende jeg var litt sliten også?
Pallen i klassen min på Hamar Rulleski med Sjusjø-naboen, Geir, og Morten på 2. plass. Sistnevnte håper jeg å komme på talefot med igjen til vinteren - førstnevnte får jeg nøye meg med å tale med mellom konkurransene.....
Summa summarum: En morsom uke som ga rundt regnet 45 minutter I2, 60 minutter I4 og 30 minutter I5. Totalt 2.15 t intensiv trening (les: konkurranser) som tilsvarer ca 30 % av ukas trening. Da slapp jeg å måle med promille den uka i alle fall.

PS! Kommende helg er det Tour de Kut her i Elverum med fem konkurranser på to dager. Det er et eller annet som sier meg at jeg kommer til å stille opp der .....

tirsdag 16. september 2014

Sjusjørullen - en ny opptur fra Moelv

Målet på Storåsen. (Foto: Kjell Arild Andersen)
For andre lørdagen på rad innfant jeg meg i Moelv for å bekjempe motbakker. Denne gangen var det 34 km og ca. 700 høydemeter som var utfordringen i Sjusjørullen. Det var tredje gang det klassiske rulleskirennet ble arrangert, men første gang det passet for "Sjusjørulfen" å delta. Det første året kolliderte det med Ulvådalen Ultra som var lagt inn i forberedelsene til UltraBirken og Frankfurt Marathon, og i fjor gikk det samme dag som Østlendingenløpet.

Sjusjørullen er vel det nærmeste en kommer et turrenn på rulleski på våre kanter av landet, men startlista var ikke særlig preget av det den typen løpere. Det var mange lovende skiløpere, spesielt på kortvarianten fra Åsmarka blant de totalt 70 deltakerne. Det er mulig profilen er i tøffeste laget for noen? Noen av kara som var på plass i god tid i godværet i Moelv hadde gode forslag på snillere traséer som trolig ville samlet flere deltakere. Det er jo mange som bruker rulleski i treninga for tida og ikke veldig mange liknende konkurransetilbud lokalt. Sjusjørullen på selvsagt ha målgang på Sjusjøen, og da må det nødvendigvis bli en del motbakker. De bekymret ikke meg veldig. Jeg har gått distansen et par ganger tidligere, og de siste tøffe 8 km fra Mesnali opp på Storåsen har jeg testet uttallige ganger.
Etterlengtet syn etter passering av Birkebeinerløypa. (Foto: Kjell Arild Andersen)
39 løpere startet på langdistansen. Av disse var det 6 menn og 2 damer i egne eliteklasser og 2 i juniorklassen. Alle vi andre 29 stilte i menn senior, altså ingen veteranklasser. Garantert baktropp på meg, men håpet var å å få en god pes og en skikkelig økt. I motsetning til eliteklassen hvor alle fikk utdelt samme type ski, kunne vi gå med egne ski med toerhjul. Det kan imidlertid være store forskjeller likevel, og jeg visste at jeg i alle fall ikke hadde noe fortrinn i forhold til mine jevnbyrdige. Nye hjul ruller saktere enn gamle fant jeg ut i fjor da jeg plutselig ble mye treigere til å stake etter å ha byttet ut mine helt nedslitte.

Allerede i den første slake utforkjøringen etter 2 km forsvant den perfekte pulja jeg la meg bakerst i. Jeg nærmet meg litt i de to første reale stigningene i Åsmarka, men på flatene økte igjen avstanden merkbart. Dermed ble det 32 km i selskap med meg sjøl og sola. Jeg trives jo forsåvidt godt med det, men det var godt å ha noen som heiet en ensom staker fram både hist og pist. Hvor mye fortere det kunne ha gått i følge med noen, får jeg vente med til neste år med å finne ut....

Den suveren vinneren av Sjusjørullen, skotten Andrew Musgrave, viste seg som en hyggelig og jordnær fyr som ikke er gjerrig på tid etter løpet. Selv om jeg var 40 minutter etter han til Storåsen var han han like opptatt hvordan jeg hadde opplevd turen som sin egen prestasjon. (Foto: Kjell Arild Andersen)
Apropos tid, så hadde jeg satt to og en halv time som et realistisk mål. Treningsturene opp har tatt borti tre, så en halv time raskere hørtes fornuftig ut. Da ville jeg også akkurat rekke premieutdelingen på Sport1 klokka halv fem. Viktig å tenke på for en kondis-reporter - selv om jeg også denne gang hadde alliert meg med egen kanonfotograf i den siste bakken for å  få noen "slitne" bilder. Både Kjell Arild som tok bilder og jeg løste oppgavene over all forventning. Ingen løpere slapp forbi på de to siste kilometerne uten å bli foreviget minst en gang, og jeg kom meg opp helt uten hjelp 18 minutter før premieutdelingen. En ny opptur fra Moelv altså, og samtidig en adskillig større en fra Mesnali......
Forsøk på balansetrening uten staver til ære for fotografen i bakken ved Graaten.
(Foto: Kjell Arild Andersen)
Split-tidene fra Mesnali til Storåsen var nemlig lystig lesing, selv om jeg ikke nådde igjen noen på oppturen. Jeg var 32. løper i mål, men hadde den 22. beste tiden på klatreetappen. Faktisk var det bare 13 av de 29 fullførte den korteste distansen som hadde raskere tid opp de siste 8 selv om de slapp de første 15 kilometerne fra Moelv til Åsmarka. Jeg var akkurat midterste mann med 35. beste tid av de 69 totalt sett i motbakkene. Ikke verst selv om jeg langt fra gikk i kjelleren uten noen i sikte verken foran eller bak. Med 39.39 var jeg heller ikke så langt bak min egen pers i testen på akkurat samme distanse da jeg har startet 300 m lenger oppe og så vidt har gått under 37 minutter.  Da er det bare å glede seg til Hamar Rulleski og spesielt Vikerbakken opp fra Jessnes kommende søndag. Det kribler imidlertid så mye i kroppen om dagen - men gledelig lite i kneet - at jeg har en følelse av at den kommende uka kan bli av det hypre slaget.....

En herlig høstdag ble avsluttet med premieutdeling utenfor Sport 1.
De seks beste i Sjusjørullen (fra høyre): Andrew Musgrave, Geir Ludvig Åsen Ouren , Vinjar Skogsholm, Thomas Gifstad, Kristian A Kjonerud og Lars Amund Toftegaard. 

Reportasje med masse bilder på kondis.no

Resultater fra Sjusjørullen




mandag 8. september 2014

På opptur i Moelv

Fra starten på Lundehøgda Opp i Moelv (Foto: Arne Grini)
Høstens fysiske utskeielser kommer til å foregå etter innfallsmetoden. Like greit nå som opprinnelige planer er skrinlagt. UltraVasan ble jo gjennomført på respektabelt vis, men en tur til Berlin bare for å gjennomføre er ikke aktuelt. Dermed er høsten helt åpen i forhold til hva jeg kommer til å delta på.

Denne første helga nå i september hadde jeg utrolige mange valgmuligheter. Tre lokale løp i tillegg til veteran-NM på rulleski var i utgangspunktet aktuelt. Etter at jeg fikk en god økt i "rulleskikarusellen hass Kjell" på torsdag, droppet jeg NM og valgte en sensommerhelg på Sjusjøen i stedet. Mest for at det lot seg enkelt kombinere med Lundehøgda Opp i Moelv. Det var også det mest fornuftige løpsalternativet mht. kneet mitt. Løping i motbakke er  uproblematisk selv om det er det jeg tradisjonelt har vært aller dårligst til.

Først var det altså langdistanse i rulleskikarusellen på torsdag. I år hadde jeg også målt opp en hel maratondistanse. Siden det ikke var noen andre enn løpsgeneralen og jeg som var interessert, ble det likevel bare snaue halve distansen på oss. Mest fordi jeg har mange deltakelser på den 18 km lange løypa og liker å se hvordan jeg ligger an ift. tidligere år, men også fordi jeg regner med å få mange andre anledninger til  stake fire mil alene på rulleski i høst. Denne torsdagen fikk jeg også en god fight med Atle Pedersen som debuterte i karusellen, og kom inn på 53.40 etter - selvsagt - å ha tapt stakespurten. Altså 3 min/km i de slake bakkene  gjennom Bjølsetgrenda som er fullt på høyde med tidligere prestasjoner. Dermed kommer jeg nok til å delta både på Sjusjørullen og Hamar Rulleski de to kommende helgene for å stogge konkurranseabstinensene...

Rolf_Bakken.jpg
Med gjenglemt hjelm var det ikke snakk om å gå foran som et godt eksempel for ungdommen - men helt bakerst som et dårlig eksempel i rulleskikarusellen... (Foto: Robert Nystuen)
Lørdagens løp i Moelv var egentlig debut for meg i et "ordentlig" motbakkeløp. Etter 20 år i løpsmiljøet så var vel det på tide? Jeg har bare den lokale testen opp Stavåsbratta å skilte med når det gjelder denne populære typen løp. Jeg hadde vært igjennom løypa i Lundehøgda Opp som før løpet ble lansert i 2012, så jeg visste hva jeg gikk til - bokstavelig talt. I henget opp mot toppen er det nemlig ikke snakk om løping, men gåing. Ellers er løypa variert og snill som motbakkeløp å regne fra flat asfalt i starten til litt tekniske stipartier med steiner og røtter. Profilen bikker også litt nedover et par steder, og midtpartiet er relativt flatt.

Ganske akkurat 100 var på plass i feltet i Moelv sentrum lørdag formiddag - en økning på 30 fra i fjor til tross for mange andre løp i nærheten. Jeg hadde absolutt ingen ambisjoner annet enn å få opp pulsen, så her var konkurransenervene totalt fraværende. Etter starten fant jeg meg etter hvert vel til rette omtrent midt i feltet og varierte med litt gåing allerede i den første kneika i boligfeltet etter kryssing av Sjusjøvegen. Kneet var som vanlig dekorert med kinesiotape og støttet opp med en knestropp, men voldte meg ingen bekymringer annet enn i en liten nedløping tidlig i løpet. I forhold til gruppa jeg lå i holdt jeg farten lett på flatene og slet mer oppover - som vanlig. Med litt respekt for avslutningen holdt jeg litt igjen, og kunne faktisk avansere noen plasser på den siste av de knapt sju kilometerne. Jeg kom opp et par minutter før det de beregna tre kvarterene og kunne nyte utsikten over store deler av Mjøsa i det herlige høstværet 582 moh. og 450 meter høyere oppe enn der vi hadde startet.

Fasiten ble faktisk 2. plass av de 8 i klassen og 40. plass av de 99 som fullførte. Med en lue og en flott Bjørn Dæhlie-topp i bonus ble det en riktig så trivelig dag i Moelv. Hadde det ikke vært for kollisjon med rulleskirennet samme sted førstkommende lørdag, kunne det vært artig å prøve seg på det atskillig tøffere Trysil 1132, men Motbakkerolfen har i all fall fått sin ilddåp!

Målet ble nådd: Jeg fikk opp pulsen opp Lundehøgda. (Foto: Erik Haugen)