Sesongplaner i lengre baner

Det ble menage flotte skiture på Sjusjøen før jul.

Da har endelig «den hvite, fine tida» kommet for å bli også på hjemmebane, og jeg krysser skiene for at den vil vare lenge i år - i dobbel betydning. Hvis "jula varer helt til påske" så bør skisesongen gjøre det også, synes jeg da….

Etter en halvannen måneds mengdetreningsperiode på ski så går jeg nå inn i to mer konkurransespesifikke måneder. Jeg er helt klart flinkere til å følge en konkurranseplan enn en treningsplan, men nå gjelder det å spisse formen fram til medio mars.

Jeg starter med det som jo må styre planen, nemlig hvilke skirenn jeg har tenkt å gå. Konkurranseplanen vil med et par unntak være lik de foregående sesongene. Med Romjulsrennet og helgas testrenn inkludert, er planen seks renn før Birken 14. mars. 

Den store forskjellen er at jeg skal prøve meg på Vasaloppet igjen for første gang på 10 år etter å ha gått Nattvasan i 2018 og Öppet Spår i 2023, begge i fristil. I tillegg var jeg med på Stafettvasan for første gang i fjor og fikk lyst til å delta mer hos «søta bror» som er så flink til å arrangere sommer som vinter. Kanskje kan det bli Ultravasan igjen til sommeren også hvis jeg beholder flyten i treninga som jeg har hatt uten en uforutsett fridag siden høsten 2024....

Det ble både gå- løpe- og skøyte-tur på Sjusjøvannet i jula. 

Vasan krever selvsagt lengre treningsturer og mer fokus på staking enn tidligere, så da legger jeg opp til to eller tre uker mellom hvert renn for å prioritere langturene. Jeg må innrømme av at jeg pirres av nyheten om at det fra i år er å ta merke også i SkøyteBirken dagen før Birken, men er litt redd for at jeg kan komme til å angre på det lenge før toppen av Midtfjellet på lørdag... Riktig nok har jeg tatt en Birken-dobbel før, sågar på samme dag, men en dobbel med startnummer blir noe annet selv uten annet fokus enn å fullføre innenfor merketida....

En halv cola for en dobbel Birk i 2021. (Foto: Arve Gjermundshaug)

Sesongplanen ser i utgangspunktet slik ut:   

• 30.des - Romjulsrennet - 24 km - Sjusjøen
• 18.jan - Nyttårsstaken - 19 km - Elverum
• 24.jan - Trysil-Knut rennet - 40 km - Trysil
• 07.feb - Sjusjøen Skimarathon - 40 km - Sjusjøen
• 27.feb - StafettVasan - 23 km - Sälen-Mångsboderna
• 01.mar - Vasaloppet - 90 km - Sälen-Mora
• 14.mar - Birkebeinerrennet - 54 km - Rena-Lillehammer

I mål på sesongdebuten i Romjulsrennet. (Foto: Kjell Aril Andersen

Denne forsesongen har vært bra treningsmessig med gode skiforhold på Sjusjøen fra 1. desember. Som vanlig har jeg dratt fram noen tall for å styrke trua på at jeg er i rute. Jeg har sett på antall km på ski fra sesongstart medio november til dags dato (15. januar). På de to månedene har jeg logga 58 timer og 770 km på ski. Såpass har jeg ikke fått ned i treningsdagboka på åtte år. Garmin summerer jo raskt opp alle parametere, og denne forsesongen har det også, litt paradoksalt, blitt flere høydemeter og lavere snittpulsen (73 % av maks) enn noen gang. Pulsen går riktig nok ned nesten et slag i minuttet pr. år, men den viktigste grunnen er at jeg har staket halvparten av øktene. Det er uansett positivt siden jeg prøver å bli flinkere til å skille på rolige langturer og kvalitetstrening.

Med unntak av de to stakerenn og en klassisk intervalløkt har det imidlertid bare vært rolige langturer så langt. For å opprettholde kapasiteten fra løpesesongen har jeg kjørt en fast langintervalløkt på 10% på mølla hver mandag, noe jeg skal fortsette gjennom hele vinteren.

Utfordringen blir nok å gå fra å «kosetrene» til få inn i alle fall en økt med kvalitet på ski i uka. Siden den bør være konkurransespesifikk, så blir det spennende å se om jeg greier å få opp pulsen på stakeintervaller. Vi skal i februar arrangere årets utgave av Tour de Ski Elverum som vil bety en kort distanse i konkurransefart og som vil erstatte intervalløkta. Med mer kvalitet og mindre kvantitet så skal det nok bli litt mer sprut enn i Romjulsrennet som slett ikke var så verst til sesongdebut å være med 4. plass og ikke så langt fra 2. plass i klassen. Også vært private testrenn nylig ble bekreftelse på at jeg er på riktig vei med stakinga selv om jeg på begge ikke helt greide å holde trykket oppe en time. Grovplanen de neste fem ukene fram til oppladningen til Vasan blir da slik:

• Mandag - Mølle - Motbakkeintervall
• Tirsdag - Styrke - Generell styrke
• Onsdag - Løp - Kondis-intervall alt. stakeintervall
• Torsdag - Ski - Restitusjon klassisk
• Fredag - Gåtur - Restitusjon alt. fridag
• Lørdag - Ski - Konk alt. stakeintervall
• Søndag - Ski - Langtur staking alt. skøyting

Med Jan Erik og Jarle etter sesongens hjemmesnekra skirenn.
(Foto: Hilde Sødal Bakken)

Opprykk og mye å se fram til i 2025

Ego har ekstra mye å se fram til i 2025!

Da er allerde januar unagjort og vinterens trening og konkurranseplan begynne å sette seg. Som alltid hvert 5. år er det litt ekstra motivasjon i å rykke opp i en ny aldersklasse - selv om det svært sjelden har skortet på lysten til å konkurrere her i gården da. 

Det er jo litt ulogisk klasseinndeling på mange turrenn. Det skulle være ganske enkelt å enes om det er 60-64 eller 61-65 som gjelder? I de to turrennene i januar har jeg delttatt i to forskjellige klasser. I Budorrennet som bruker samme inndeling som Birken, debuterte jeg i 65-69 år, mens jeg i Trysil-Knut rennet tre uker senere rykket ned til 61-65 igjen. 

Birken har hatt samme system siden jeg ble med i 1995, mens den siste, og mer ulogiske, er skiforbundets inndeling som ble gjort om for en god del år siden. Uten å påberope meg å vite sannheten tror jeg det skyldes at man som i løp gikk over til å la alder pr. 31.12 bestemme klasse, mens det på ski tidligere var pr. 01.01. Ved samtidig å skyve hver 5-årsklasse opp ett år, var det da ingen som fikk et år ekstra i sin daværende klasse. Konkurranseglade veteraner er nemlig de eneste som lengter etter å bli eldre - på papiret...

Plasseringer er ikke så viktig lenger, men jeg sammenlikner meg alltid med meg selv. Hovedmålet er i den store sammehengen å begrense forfallet, og siden jeg stort sett deltar i samme renn og løp fra år til år, får jeg en god indikasjon på akkurat det. Vær og føre er aldri likt på ski, men da vurderer jeg min egen prestasjon ift. hvor langt bak de beste jeg er og hvor stor andel av de om som fullfører som er foran meg på totallista. 

Jeg er upremiert i de to første rennene jeg har gått hittil - i to forskjellige klasser og med to forskjellige teknikker - men både Budorrennet og Trysil-Knut gikk litt bedre enn i fjor. Trysil-Knut rennet var både subjektivt og objektivt mitt beste skirenn på hele sesongen i fjor, så at jeg hevet meg et lite hakk i år med blanke ski var jeg godt fornøyd med.

Det ble to måneders tjuvstart i 65-årsklassen i Budorrennet 4. januar. (Foto: Stein Arne Negård)

Det blir spennende å se om jeg i motsetning til i fjor greier å ha en stigning utover i skisesongen som i tur og orden vil inneholde Sjusjøen Skimarathon, Trysil Skimaraton, Stafettvasan og Birken. Stafettvasan sammen med fire andre voksne gutter i "Elverum Grandoldboys" blir litt ekstra spennende, siden det er blir min debut i det arrangementet. Fra før har jeg gått Vasaloppet, Skejtvasan 45, Nattvasan og Öppet Spår i fristil - og Ultravasan løp. I stafett-sammenheng har jeg imidlerid en solid statistikk å skryte av i StafettBirken med en seier og to andreplasser de tre årene Elverum kommune stilte lag i miks-klassen i 2013, -14 og -15. 

Det er ikke til å legge skjul på at i Birken er klasseplassering viktigere enn i andre renn, og med langt færrre i klassen enn før bør det være mulig å "perse" plasseringsmessig i år, dvs. å komme høyere opp en nr. 34. 

Det er ikke bare turrenn som trigger. Vi arrangerer også vår egen Tour de Ski i Elverum, og dermed får jeg sårt tiltrengte kvalitetsøkter de neste fire ukene. Her sammen med Jan Erik på første etappe.

En uke etter Birken blir det en flying start på løpssongen med en uke i Portugal med Kondis, denne gangen med det svenske trenerteamet fra Stockholm Maraton. Løpesesongen har jeg ikke lagt noen klar plan på ennå, men det blir i alle fall "gøy på landet" 1. mai da jeg for første gang skal prøve meg som fartsholder i Innlandets mest profilerte landeveisløp, Grue Halvmaraton. 

Det eneste løpet jeg i tillegg er påmeldt i foreløpig er Birkebeinerløpet 14. juni. Det har jo vært for obligatorisk å regne siden 1999. Statistikken sier at det med sub-2 timer så vil merke nr. 25 være i boks når jeg rykker opp i "pensjonist-klassen"... 

I uke 13 blir det nye gode løpeøkter i og rundt Monte Gordo.

Det største håpet for 2025 er likevel knyttet til om jeg greier å få skikk på hamstringene mine som til og fra har vært en stor hemsko i løpinga mi de siste sju årene faktisk. Hvis halvmaraton-vårsesongen blir like halvveis som vanlig, kommer jeg til å vurdere å løpe bare rolig og langt resten av sesongen og prøve meg på Ultravasan - og/eller noen andre spennende "ekspedisjoner" igjen. Jeg har aldri vært "built for speed" men er overbevist om det blir det langt og seigt (nok) så kan jeg fortsatt tøye noen grenser. 

2025 - here I come!

Birken har blitt mer komfortabel!

Det er ikke noe stress med Birken lenger...

Birken er over, den er frivillig  - og den er blitt mer komfortabel!! Her er det bare å kline til med en gang og konkurrere med Frank Løke om oppmerksomheten med dobbelt utropstegn. For en som ble nr. 75 i pensjonist-juniorklassen må det jo smøres tjukt på for i det hele tatt å bli lagt merke til....

Selv Frank Løke måtte innrømme at han kan ta feil da han måtte kle på seg i uværet som var på Birken-lørdagen i år, og jeg må anmode alle å lese hele innlegget før Bakkerolfen blir stemplet med samme karakteristisk. Jeg mener slett IKKE at Birken burde gått på lørdag, og jeg er 100% enig i avgjørelsen som ble tatt allerede på torsdag om at Birken skulle utsettes et døgn. Det er lett å være etterpåklok, men denne gangen var arrangørene også føre var. Det var den absolutt beste av flere mulige løsninger. 

Når jeg bruker den tabloide overskriften så gjelder det min egen innstilling til rennet. Jeg har jo vært innom det i flere av mine i alt ti Birken-rapporter etter at  Bakkerolfen så dagens lys i 2009. Selv om det høres motstridende ut, så er det egentlig noe av de samme erfaringene jeg gjorde i 2018: Birken må tas på alvor. 

Et første hint om at jeg må skjerpe innstillingen til Birken kom sent lørdag ettermiddag da jeg skulle ta ut skiene av skiboksen på Sjusjøen for å preppe de ferdig etter at de hadde ligget urørt siden mandag. Siden vi hadde planlagt å være på fjellet til over påske, hadde jeg i god tatt lagt fem par ski i takboksen - men ingen staver. Favnen var full med ski da jeg plukket de med fra kjelleren, så jeg måtte gå en tur til med stavene. Det dukket tydeligvis opp et eller annet siden den andre turen aldri ble tatt.... 

Note to my self: Gjør aldri ting i god tid! Følg innarbeidet rutine som alltid er å ta med ski, sko og staver som siste del av dra-til-fjells-ritualet! Godt jeg kjenner Simen på Sport1 på Sjusjøen slik at det ble en super-deal på nye staver, for øvrig de første topp konkurransestavene siden jeg gikk til innkjøp av mine Swix Team før et av mine aller første Birkebeinerrenn i forrige årtusen - tro det eller ei! 

Jeg rakk å ta bilder av eliteklassene i år også.
Her er det herrene som fyker av gårde tre kvarter før meg.

Jeg burde jo ha repetert blogginnleggene fra hvert eneste år i Birken for å ikke gå i de samme fellene. Det er en stor del av motivasjonen min for å bruke tid på å kladde ned egen navlebeskuelse år etter år her. Det er en åpen dagbok hvor jeg kan gå tilbake og minne meg selv på hvilke erfaringer som ble gjort fra samme renn eller løp. At noen hundre likesinnede synes det er verdt å lese, er jo i tillegg hyggelig. 

Same prochedure as the 25 last years...

Selv om alt er så godt forberedt at en tror en sitter på fasiten på forhånd, lever imidlertid hvert eneste renn sitt eget liv med nye opplevelser på godt og vondt. Det er vel nettopp derfor så mange blir fasinert av turrenn generelt og Birken spesielt? Selv er jeg en kontrollfreak av dimensjoner og liker å tro at jeg har kontroll på alt. Det er nettopp derfor jeg er enda mer fasinert av løping hvor prestasjonen ikke i samme grad er avhengig av utenforliggende faktorer. På ski kan jeg sammenlikne tider og analysere så mye jeg vil. Det er alltid noe som ikke kan sammenliknes med andre år, og årets utgave ble jo også spesiell på flere måter. 

På grunn av dårlig vær både fredag og lørdag, ble det to helt treningsfri dager i forkant av årets renn. Planen var å teste skiene på Sjusjøen lørdag etter middag, men det fristet ikke i vinden da Johannes kom innom stadion og rapporterte om 25 sekundmeter bortpå myra. Tenke deg til 90 km/t i kastene! Da vil nok både jeg og Frank Løke ha medvind.... 

I år tok jeg bussen fra Sjusjøen kl 0530 og var på plass på start under to timer senere. Alt ble gjennomført i henhold til rutinen som etter hvert er innarbeidet. Jeg var på plass så tidlig at jeg ble stående helt framme ved sperrebåndet i pulje 3. Der hadde jeg egentlig ingen ting å gjøre, men skitt au!

I starten skled jeg bevisst bakover, men det er liksom sånn det skal være. Jeg har definert meg selv som en rutinert "slow starter" og derfor tar det helt piano. Men hvor lurt er det? Og hvorfor varmer jeg ikke opp før Birken lenger slik at jeg klar for litt kjør fra start? Det var både god tid og plass til å jogge seg en god runde med staver. Litt paradoksalt egentlig at jeg har lagt meg til slappere vaner enn ellers i det som jo er årets viktigste skirenn. 

Foto-Birken i gang. (Foto: Finn Westgaard)

Finn og Aud heiet meg inn mot drikkestasjonen på Skramstad på 46.30 med bare positive tanker om at dette var flott (men trått). Etter å ha sett spesialister som Trond Inge, Trond Martin og Morten stake seg opp lia, var jeg etter 4-5 km ikke i tvil om at det ikke var stakeføre for meg. Dermed var jeg godt i gang nok en gnag med å hake av på ei lang lista av ting som gikk akkurat som planlagt: 

Planen om er gel på vei inn mot hver matstasjon ble fulgt til punkt og prikke for å kunne skylle den ned med sportsdrikke, saft, vann eller cola - og selvsagt å få kastet søppelet der det hører hjemme. (Jeg tror jeg traff kurven fire gnager på rad. Med en dobbel cola på Sjusjøen følte jeg ikke behov for noe å ta den siste gelen.)

Jeg droppet drikke i sekken for første gang på veldig mange år, og tror det er vel så bra. Jeg slipper overvekt i starten, og jeg får i meg vel så mye væske når jeg kan variere med det jeg til en hver tid har lyst på. I tillegg har jeg jo hatt problemer med slangen som fryser hvis en ikke passer på å drikke ofte når det er ned mot 10 minus som det var på start i år. Påkledning med ullundertøy under dressen og tynne racing-hansker var perfekt fra start til mål. Jeg ble verken kald eller svett. Rett og slett en komfortabel tur fra A til Å. 

Jeg har blitt flink til å dele opp Birken i partier. Etter en sedvanlig (for) rolig åpning opp til Dølfjellet, fant jeg rytmen opp til Raudfjellet etter som vanlig å ha konstatert dårlig glid ned fra Dølfjellet. Her var det i år "mot normalt" med litt orgeltramp mulig å navigere seg ned uten å få søtt klister under skiene. Nede på myra virket det som jeg hadde truffet to likevel. Her var det trått, men jeg skjønte fort at jeg ikke burde lagt på topplaget med V45. Jeg kunne også ha kostet på noe annet enn Swix sitt råd for turløper med HS6-voks. Fra Raudfjellet til Kvarstad ble Move-bindingen kjørt bakover og jeg greide å holde tritt på de flate stakepartiene, men på de to lange glistrekken tapte jeg irriterende mye. 

Passering på Kvarstad gir meg alltid en ganske god indikasjon på sluttida selv om det ikke er noen merketid å sammenlikne seg med lenger. Det gamle skjemaet om to timer til Kvarstad og tre til Sjusjøen har jeg vært ca. ti minutter bak de siste par siste årene, og sånn ble det også denne gangen. Kondis-kollega Stein Arne overasket meg med å stå aller nederst i Kvarstadlia i år, så jeg rakk ikke å bruke han som motivasjon for å skjerpe teknikken i det som jeg synes er det tyngste partiet Birken. Opp til Midtfjellet er det jo legitimt med fiskebein, men hvis du må ut i det i Kvarstadlia så er du enten veldig sliten eller har dårlig feste - eller oftest begge deler - dog ikke i år.

I gang med Kvarstadlia med godt mot også i år. (Foto: Stein Arne Negård)

Kondis-kollega-veiledning på høyt nivå. 

Mentalt er jeg i mål på Midtfjellet selv om det ikke var like lett staking som det pleier å være innover mot Sjusjøen. Cola av Kjell Arild, skjerpende heiarop og fotografering fra Jan Erik og Hilde og senere Bjørg og  forventninger til et annet føre  nedover lia var god motivasjon som også ble innfridd. Det gikk bra unna i trikkeskinnene, og selv om det var et par nesten-ulykker tenkte jeg at det var godt jeg kom før ungdommene fikk startet fra Sjusjøen. Litt manglende feste i kraftlinja før stadion er jo reglen snarere enn unntaket, og den lange sløyfa på stadion er flat og stakbar. For første gang spadde jeg på litt vilje og krefter utover komfortsona og pigget meg bra inn på 3:52:03. 

Rett før matstasjonen på Sjusjøen ble det både oppmuntring og filmsnutt signert Hilde og Jan Erik.

Trått, flott med komfort er Birken 2024 oppsummert på 1,2 3. Alle var enige om at det var et sjakktrekk med den historiske utsettelse et døgn, og at det var trå forhold helt til Sjusjøen. Emil Gukild som fikk stor oppmerksomhet i målområdet var også enig med meg  at det nok tilsvarer de 13 minuttene han var fra å greie sitt meget profilerte mål om 3:30. Jeg er helt sikker på at Birken har mye å takke både Emil, Silje og Anders for at spesielt yngre mosjonister finner det mer interessant enn før å gå Birken. 

Noen får mer oppmerksomhet enn andre -
i alle fall fra ungdomsreporterne fra Åmot Ungdomsskole.
(Foto: Geir Hjermstad)

De startet podcasten "Skiklubben" med å sette mål. Når jeg tenker meg om så har målet mitt blitt veldig vagt med årene. Helt fra debuten i 35-årsklassen har spenningen vært knyttet til foran eller bak merket, noe som etter hvert har blitt en selvfølge å greie. Det har tydeligvis gjort noe med motivasjonen min. Jeg må rett og slett å legge litt mer press på meg selv. Det er jo viktig å ha en fin tur over fjellet, men nå er jeg snart der at jeg stopper og fyrer opp grillen... Jeg jobber alltid best under press, og det presset må jeg legge på meg selv. Jeg går jo ikke Birken for andres skyld.

Det viktigste er tross alt er veien mot målet slik som jeg opplevde så sterkt fram mot fjorårets maraton i Valencia. I år har jeg vært bestemt på at jeg skulle gå med feste i Birken og trent deretter - helt til føret slo om de siste par ukene. I stedet for å spisse formen med de nødvendige motbakkeøktene, grep stakepanikken meg for å være gardert uansett vær og føre. Dermed ble det mer og mer staking på tampen. Da jeg torsdag skjønte at det ville bli trått føre på søndag var valget enkelt, men jeg er ikke fornøyd med Ole Brumm-vinglinga mi i forkant. 

I mål ble jeg møtt av Finn - også det akkurat som vanlig! 

I statistikken ble det den nest dårligste tida mi i Birken "i moderne tid" og derfor litt irriterende å være så fornøyd med det. Det er greit med merket for 23. året på rad og mitt 25. renn på rad sub-4 timer godt innenfor 1/4 -premieringen som nr. 75 av 411 det siste året i klasse M60-64. Det er ikke greit å være absolutt uberørt muskulært. Diagonalgang i halve Birken burde kjentes annerledes enn en vanlig søndagstur. Neste år skal lista legge høyere når jeg rykker opp i klasse eldre junior-pensjonist. 

27. gang inkluderer QR-Birken i 2021,men ellers
er denne ganske identisk med 2022 og 2023-utgaven .

Opp som en bjørn, ned som en skinnfell!

Starten for pulje 2 med en ivrig frontkjemper
nr 2 fra venstre. (Foto: Jonas Sjögren)

Det er sikkert ikke alle som er enig med meg i at det har vært en drømmevinter med stabile kuldegrader og masse snø. Forholdene for oss som liker å bruke ski til trening og konkurranser har imidlertid vært nær det optimale. Riktig nok litt trått føre stort sett hele januar, men da er jo fordelen at en får en opptur bare av at skiene begynner å gli bedre igjen i takt med gradestokken.  

Etter en skikkelig opptur i Trysil-Knut rennet i slutten av januar, har det blitt ytterligere to skimaraton med mer middelmådig resultat. Stenfjellrunden helga etter ble et skikkelig slitarenn, opplagt pga. hodeløs trening uka mellom de to langløpene. På de seks dagene i mellom de to rennene presterte jeg å kjøre fem dager på rad med innslag av rød sone. Etter en overfartsøkt hvor jeg så vidt greide å stokke beina etter tre bikkjer i 5 km ble jeg så støl i "bresemusklaturen" på forsiden av lårene at det gjorde vondt i fire dager. I tillegg inneholdt uka to Tour de ski-etapper på ski og både bakkeintervaller og langintervaller med Kondistrening to påfølgende dager. Da hjelp det ikke mye med en fridag på fredag...

Det hjelper ikke så mye med to gel på maraton
når tanken er tom før start....

Selv om jeg ikke hadde deltatt i Stenfjellrunden på 8 år, kjente jeg jo løypa godt og jeg syntes egentlig at den har vært hardere før. Jeg var "overseedet" og var blitt satt opp i første pulje og gikk derfor mitt eget løp bak alle andre. Det ble som planlagt rolig opp til Stenfjellet begge ganger, og etter en gel og drikke på andre drikkestasjon fikk jeg en opptur da jeg nådde igjen et par løpere. Det varte dessverre ikke lenge, og det var tydelig at det var lite energi på tanken. De beste i pulja som startet 10 minutter bak meg kom forbi i små puljer som det det aldri var mulig å koble seg på. Spesielt i det åpne lendet i retning Målia gikk det treigt med mye diagonal i motvinden på de flate myrene. Samtidig merket jeg at det  med min dagsform ikke var noen gunstig startposisjon. Jeg blir litt stresset av å vente på at neste pulje, bl.a. turkompis Rune kommer i større fart bakfra. 

Da jeg også overså sidesporet inn til den siste drikkestasjonen etter å ha klundra lenge med å få i meg den andre gelen, ble det ikke akkurat noe rakettspurt i de leie knekkerne i konkurranseløypene på Gåsbu. Ganske illustrende for prestasjonen jamført med helga før, kan det nevnes at Ingar som jeg helga før nådde igjen i Trysil-Knut, tok meg igjen med ti minutter denne gangen. 

RESULATER STENFJELRUNDEN

REPORTASJE OG BILDER PÅ KONDIS.NO

Bilde tatt før start på Gåsbu ble ganske passende: 
En lang skygge av meg selv!

Treninga de neste to ukene mellom Stenfjellrunden og Trysil Skimaraton ble klok av skade helt annerledes med mye rolig både på beina og på skia på fjellet. Sjusjøen Skimarathon stod jeg bevisst over for at det ikke skulle bikke over siden jeg hadde to maraton på to uker i forkant. Jeg skøyte-staka igjennom løypa dagen i forveien og konkluderte med at det var helt greit å prioritere presse-prestasjonene denne helga. Det var ikke mye futt i de skøytelårene på det trå føret, og jeg måtte hele tiden bytte på med staking. 

Til Trysil Skimaraton har jeg vanligvis fått prikket inn habil form mange av de 21 gangene jeg har stilt opp på Østby. Jeg følte meg piggere enn på lenge før start også i år - kanskje litt for pigg? Siden det pga. vind på toppen ble to runder i en litt flatere løype, ble det "same prochedure as last year", og jeg lot de ferdigsmurte skiene med V45 ligge igjen i skiboksen og la skøyteskiene klar til staking helt fremst i pulje 2. 

Ikke noe å si på forholdene og organiseringa på stadion. 

Jeg har staket et klubbrenn og et par korte Tour de ski-etapper, men stakeintervaller eller langturer med ren staking har jeg ikke begitt meg ut på denne litt trå vinteren. Med kronisk blåføre har det liksom vært det riktige å gå variert klassisk. Beste trening for motoren er det også. Dermed har det bare blitt noen få halvlange staketurer når jeg har følt at jeg trenger en restitusjonsøkt. En bevisst prioritering som kommer til å endre seg i takt med overgang til is- og problemføre utover senvinteren.

Etter å kommet litt bak i pulja mi i den første seige bakken på Østby, gikk det radig unna i lettpartiet. Jeg tror faktisk ikke det var mange, om noen, igjen foran fra pulje 2 ved runding på i nærheten av stadion. Ut på andre runden kom først en skikkelig lokal Bjønn før Ragnhild kom tilbake med sine karakteristiske Svärd-steps i langbakken etter at jeg hadde tatt henne inn inn med tre minutter på førsterunden. Da løpere både med og uten festesmurning gled i fra meg i det samme lettpartiet som jeg var på offensiven i på forrige runde, skjønte jeg sakte men sikkert at jeg nok hadde åpna for hardt muskulært for pipestælkene som manglet langturer.

Før Trysil Skimaraton så dagens lys i år 2000 arrangerte Østby IL Bjønndilten delvis i de samme løypene som jeg rakk å delta i en gang. Dilting kan man vel ikke kalle det når man ikke bruker beina, men uttrykket med bjønnen og skinnfellen dekker bra. 

Fasiten viser at det ble 7 minutter opp på runde 2 uten at det føltes som noen sprekk. Jeg tror likevel ikke det hadde gjort noen stor forskjell tidsmessig om jeg hadde valgt festesmøring. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde stått distansen bedre og sånn sett fått en bedre løpsopplevelse, men trolig ville jeg ha brukt litt lenger tid på den første runde hvor jeg virkelig var på hugget i pigginga.

Jeg sier meg tross alt fornøyd etter å ha fått gjennomført en maraton også på blanke ski. Selv om det var verken spesielt god eller dårlig glid på TSM, tror jeg det kan være et reelt alternativ også i Birken hvis forholdene ligger til rette for det, dvs. med raskt føre. 

Trysil Skimaraton ble tross alt årets nest beste renn rent statistisk med 6. plass i klassen og godt innafor beste halvpart totalt sett med 142. plass av de 353 fullførende. Enda viktigere for statistikken: Jeg topper adelskalenderen, nå bare sammen med Ove, med 22 av 24 deltakelser i det som etter min mening er det mest profesjonelle turrennet i sin størrelse øst for Mjøsa. Oddsen for at jeg stiller opp i 25-årsjubileum for TSM neste år er dermed rimelig lav.... 

Årets TSM-minner

Ove som jeg deler toppen av adelskalenderen med i TSM.
(Foto: Uno Nesbakken)

RESULTATER TRYSIL SKIMARATON

REPORTASJE OG BILDER PÅ KONDIS.NO

På opptur sammen med Trysil-Knut rennet

Trysil-Knut rennet på lørdag var ikke mindre enn mitt 6. skirenn for sesongen, to korte klubbrenn inkludert. Som kjent hjelper det å trene - og konkurranse er den beste treninga. Jeg begynner å kjenne igjen litt gamle takter nå. Når det skjer i de lyse omgivelsene jeg hadde sammen med 270 ved Osensjøen på lørdag, så føles det kanskje enda bedre enn det objektivt er.

Som på Budor for tre uker siden stilte jeg med ferdigsmurte ski og lave skuldre på det reale blåføret. Eneste forskjellen var at jeg hadde gardert med et lag V45 mellom de tre med V40 siden det var meldt temperatur opp mot noen få minusgrader midt på dagen. Det var litt kaldt på myrene - og fingrene - før Tørberget, men det var før dieselmotoren var ordentlig varm. Stemningen steg i takt med temperaturen og løpsutviklingen, og resten av de nøyaktig 40 kilometerne ble en sann (n)ytelse.

Det er ikke til å stikke under en stol at arrangørene i Søre Osen har slitt litt med utfordrende forhold og ymse kvalitet på løypene siden jeg startet å gå rennet for snart 30 år siden (Fælt som tida flyr!) Trysil-Knut rennet var faktisk det andre ordentlige turrennet jeg gikk i februar 1995 etter at jeg startet med systematisk kondisjonstrening 1. juli 1994. 14 dager tidligere hadde jeg debutert med høye skuldre i J/H-rennet. Med noe avlysninger og andre prioriteringer var dette mitt 21. renn fra sørenden av Osensjøen.

Tilbake til årets utgave: Med 25 cm nysnø på fredag var jeg av gammel vane forberedt på litt løse forhold, men det var helt ubegrunnet. Den nye snøen som kom var såpass mild og var tråkket ned og som hadde frosset bra i 10-15 minus på natta. Det er tydelige at sør-osingene har fått oppgradert redskapen sin.... 

Starten for de 110 i første pulje. (Foto: Monika Søberg/Lokalavisa)

Jeg hadde seedet meg inn i den andre av tre puljer og startet tre minutter etter de travleste som staket seg over isen og opp i lia. Startflata var nok en forbedring siden den var lagt parallelt med fylkesvegen og lettere tilgjengelig enn tidligere. Fra framskutt posisjon i pulje 2 skled jeg litt bakover, men holdt tritt med Trond Martin som staket seg opp på det trå føret. Før den første drikkestasjonen var det lagt inn en 3 km sløyfe slik at Trysil-Knut for første gang holdt kravet til seedingsrenn på 40 km. Tidligere var det 28 før det ble 33 så 37 km. Det aller første året det var seedingsrenn i 2007 ble det gått to runder og var på hele 48 km det ene året. Jeg leverte for øvrig min beste prestasjon den gang med en 2. plass totalt. (Best i det lange løp den gangen også?)

Jeg hadde litt bange anelser helt fram til Tørberget hvor jeg ble innhentet av flere som staket rett fra meg på "sandpapiret". Det var like trått som det var flott, men jeg var likevel sjeleglad for at jeg kunne variere teknikken hele tiden. 

Jeg hadde for første gang gjort som proffene og festet fire gelér på startnummeret, og jeg fulgte planen min med å ta en rett før hver drikkestasjon så jeg av prinsipp fikk kastet fra meg tuben sammen med drikkekruset. Det er mulig det er like mye mentalt, men jeg fikk i alle fall en skikkelig opptur for hver dose, spesielt etter den andre ved passering Ensrudvegen. I den lange, slake stigningen rett etterpå, oppildnet av først å ha innhentet Ragnhild og så Ingar, begynte jeg virkelig å få trua. 

Lørdag følte jeg midt i smørøyet, og bildet er tatt
midt i Trysil-Knut løypa midt på dagen. (Foto: Gine Skei)

Eter at jeg fikk kjørt Move-bindingen bakover og "suste" forbi en stor kar ned til Munksjøen og innhentet Roger'n i den neste nedkjøringa, ble det kastet skikkelig med bensin på bålet. Etter å ha "løpt" i fra en ung staker som bannet noe fryktelig i de leie knekkerne  etter Vestbyvegen (har vært rimelig gåen der sjæl) koste jeg meg skikkelig. Å ha såpass motor at jeg bare kan "løpe" fra medløperne er drømmescenarioet og styrken min fra "gamle dager". Lørdag var jeg der igjen - i alle fall i mitt eget hue. Bare å glede seg i stedet for å grue seg til Stenfjellet og Ryskdalen i de neste rennene.... 

I ettertid  viser resultatlista at jeg gikk meg opp ni plasser på totallista i dette småkuperte midtpartiet. Fingrene hadde tint opp, sola skinte og skiene gled bedre enn hos de rundt meg. Jeg angret litt på at jeg ikke justerte bindingene før start, men der var jo vanskelig å forutse at festet skulle være så perfekt hele veien.

Den siste gelen og drikkestasjonen ble droppet, og med bedre glid var det bra trøkk i den lette stakinga den siste mila. Det var ingen flere i sikte, men et par løpere jeg ante bak meg hadde tydeligvis problemer med å henge på. Den herlige avslutningen oppleves ekstra moro når det butter litt fra start. For første gang i vinter kunne jeg avslutte med konkurransepuls i stedet for langturpuls. Det er som jeg alltid har sagt: Det viktigste er ikke å vinne - men å få opp pulsen! Underforstått det samme som jeg innledet med: Konkurranse er den beste treninga!

Samværet i samfunnshuset, kaffen til matpakka, fornøyde arrangører, solskinnsbilder av mange løpere,  premie og greier. Skirenn er stas! Når 4. premie er startkontingent til neste års renn så vet jeg hva jeg skal gjøre den siste lørdagen i januar også 2025. 

Også arrangøren i Søre Osen IL fikk en velfortjent opptur i helga. Etter covid-avbrudd i 2021, ugunstig flytting ut av bygda i 2022 og klønete flytting til en senere helg med påfølgende avlysning pga. manglende påmeldinger i 2023, gikk alt på like rette skinner som løypene ved "wonderschöne" Osensjøn lørdag. Økning fra 179 til 271 fullførende lar seg også høre. Og aller mest oppsiktsvekkende og trolig den beste reklamen: Alle som startet fullførte. Det må sies å være 100% uttelling, Søre Osen IL! Hvis jeg skal få lov å pirke på én ting, så er det safta som var iskald og vanskelig å få i seg. 

Sesongbeste med 4. plass.

Alle resultater

Reportasjer på kondis.no med mange bilder: 
Lene Ådlandsvik og Henrik Olimb best i Trysil-Knut rennet  

Bilder fra Trysil-Knut rennet

Ikke helt knirkefritt i Budorrennet

Bilde fra løypa to dager før årets Budorrenn.
(Foto: Martin Skramstad)

Første helga i januar er det Budorrennet som gjelder, så også i år. Det ble kaldt, flott og trått og i dobbelt forstand ikke helt knirkefritt for egen del.

Jeg har passert ti deltakelser i dette rennet som i følge arrangørene gikk for 14. gang. Etter min telling var det 16. gangen, men da har jeg regnet fra 2008 da det ble kalt Budortrippelen og var på 44 km. Deretter ble det 46 km, og siden 2020 har det vært ganske eksakt maratondistanse på 42 km. 

Jeg gjorde unna årets løype på akkurat to og en halv time da jeg staket i 2020, men i fjor ble det en halv time mer i løse og krevende forhold. I år regnet jeg med et sted mellom de to tidene da det det lå an til faste og fine forhold. Det ble trikkeskinner for alle på Hedmarksvidda lørdag, men selv om arrangementet gikk knirkefritt for seg etter mine vurderinger, knirket det bra i stavtakene og gjorde turen min lett lenger en antatt. 

Fasiten ble noen få sekunder over tre timer også i år. Selv om jeg var ti minutter lenger bak vinneren i år, tilskriver jeg med god samvittighet det til høyere nivå i toppen i år. Jeg hadde samme avstand til fjorårets vinner, selv om forholdene var ganske så forskjellig.  Dermed har jeg to renn på rad hvor jeg har kopiert fjorårets tid da grunnlaget egentlig var dårligere. 

Det var -16 på stadion da Rune og jeg parkerte en time før start, og det var klart at det ville bli litt forskjellig temperatur og glid i løypa som har 275 meters høydeforskjell. Det var uansett ikke noe tema å gå på blanke ski for meg, mens det for Rune og alle spesialister er "stakelell" som gjelder uansett føre og trasé. Jeg er nok både "godværssyklist" og "godværsstaker" og blir nok ikke å se med blanke ski i år før det blir "skaraføre".

Høydeprofil i Budorrennet

Det er selvsagt kurant å smøre feste for 10 til 15 kuldegrader, og jeg la bare et tynt lag V40 utomhus og plasserte skiene i en vel offensiv startposisjon sammen med reisemakkeren. Oppvarminga ble gjort på beina i ti minutter, og det kjentes slett ikke spesielt kaldt. Den eneste ekstra påkledningen da jeg stod klar med 340 andre i skyggen på Gryllingsætra, var tynne skoovertrekk og ekstra innervanter i skihanskene. Eller var det vanlig race-outfit med ull-super under konkurransedressen. Fingrene ble likevel litt kalde på de laveste områdene i løypa, men ellers gikk den delen knirkefritt. 

Rune og jeg i gang  med skimaratonsesongen.
(Foto: Desiree Kristiansen)

Næringsplanen var å ta en en gel rett før hver av de tre matstasjonene, men på den første fikk jeg ikke fiklet den opp av det litt for stramme magebeltet. På de to neste stasjonene ba jeg derfor om hjelp og fikk de i meg sammen med drikke og leverte selvsagt søppelet på anvist plass. 

Før det hadde jeg rukket nok en gang å bli skikkelig forbanna på geltuben som festet seg under venstre skia nederst i den første lange nedoverkjøringen. Jeg greier ikke å skjønne at det er der renn blir avgjort. Det tar kanskje fem sekunder ekstra på drikkestasjonen, eller å putte "limtuben" tilbake dit det kom fra. I motsetning til fjorårets to tryningser i tåka i det samme partiet, hentet jeg inn en del løpere som jeg  måtte se forsvinne igjen i retning veien opp mot Gitvola. Jegv slapp å gå på tryne i år, men jeg måtte i likhet med andre stoppe helt opp og skrape den av.

Jeg startet litt langt fram i feltet, men etter den første mila slakt oppover hadde jeg funnet min plass blant både stakende og gående. Den plassen holdt jeg til mål med unntak av et par som staket meg inn på de siste kilometerne. 

Siden dette var første rennet i den nye Skiplukker`n langdistansecup Innlandet, var det også lagt inn et utforsegment som alle som er på Strava blir registrert på. Jeg fant noe gammelt Rode GL1 kaldpulver  i kjelleren, og utforsegmentet bekrefter at det funka bra med litt ekstra flid i poleringa. Jeg hadde vel så god glid som mange på mitt nivå som staket. Det er som tidligere erfart ikke utfor man taper terreng med feste i forhold til blanke ski. Det er vanskeligere å holde følge slakt oppover også på trått føre fordi da tråkker man jo festesmøring ned i den trå snøen.  

Total sett følte jeg, som i Romjulsrennet, at jeg jeg disponerte bra og holdt koken helt inn. Pulskurven tyder imidlertid på at jeg har mye å gå. Selv om pulsen selvsagt vil bli lavere i lettpartiene mot slutten av løypa, er det ikke bra nok å avslutte med en hel time i sone 2 og lav sone 3 i snitt ! (HF133 = 83% av max-HF) Kanskje blir pulsen noe påvirket av temperaturen, for jeg jobbet da vitterlig jevnt og trutt i tre timer?

Pulskurven hellet feil vei!

Ikke så uvanlig med litt knirking i maskineriet kanskje? Jeg kom jo en måned senere i gang med denne skisesongen. Jeg gir meg selv en god treningsmåned til og tror nok jeg skal heve meg til Trysil-Knut-rennet og Stenfjellrunden som er neste renn om tre og fire uker. Sistnevnte er for øvrig det andre rennet i langdistansecupen som blir avsluttet med Trysil Skimaraton to uker deretter. Der pleier jeg å komme i siget! 

I mens skal motoren trimmes med et par klubbrenn og masse god trening resten av januar. Jeg gleder meg i alle fall til fortsettelsen og de fine skiturene som ligger foran meg de tre neste månedene.

ALLE RESULTATER

Reportasjen min på kondis.no: Winter wonderland i Budorrennet 

10. og tidenes tråeste Troll

Skisesongen er avsluttet på realt vis selv om det verken ble den distansen eller forholdene jeg hadde ønsket meg. Turen fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen er spektakulær i finvær, og årets nye mulighet til å skøyte ville jo også gjøre den mer overkommelig. Det var nok derfor jeg tenkte "skal det være, så skal det være" og meldte meg på 120 km med en ekstra æresrunde om Hornsjø. 

Jeg deltok ikke i tidenes raskeste utgave i fjor og har ikke deltatt siden 2019, men drømmen om å få gjenoppleve en av mine tidlige "heisaturer" på like over fem timer var helt klart avgjørende for at jeg meldte meg på for en snau måned siden. Skøytinga har gått bare bedre og bedre siden jeg nesten greide målet om sub-5 timer i Öppet Spår i Vasaloppet i slutten av februar, og jeg var i det het tatt bedre forberedt enn noen gang på oppgaven. 

Allerede to dager før rennet ble det klart at arrangørene ikke tok sjansen på å sende løperne ut på 120 km, og jeg forberedte meg på at det "bare" ville bli 95 km. Andre var nok i tvil om det i hele tatt var forsvarlig å sende 300 løpere på høyst ulike nivåer ut i snøføyka som var meldt. 50 cm nysnø er i og for seg ikke farlig, men kombinert med vind kan det være tøft. 

Jeg konstaterte at værmeldinga slo til da jeg vassa i djupsnøen de noen få hundre meteren fra leiligheten vår til bussen ved målområdet i firetida. Som vanlig er ved sånne anledninger etter vekking av den biologiske klokka i god tid før nødvendig. Jeg elsker det meste med trening, konkurranser og alt som hører med, men hvor paradoksalt det høres ut så hater jeg oppladningen hvor jeg bare er nødt til å ta ned aktivitetsnivået og å gå og vente i flere dager. "Heldigvis" ble det skikkelig drittvær med snø, sludd, regn og vind om hverandre uka mellom drømmepåsken og Troll-helga i år. Det gjorde det jo bare lettere å begrense seg og holde seg unormalt mye innomhus på fjellet. 

Bussen var uvanlig tidlig på Venabu i år, og uten behov for noe som helst slags prepping av ski eller sjekking av forholdene, ble det nesten to timers venting på hotellet før start. Den lille turen bort til start var oppvarming god nok, og jeg ble egentlig overrasket over hvor fast traséen var fra start og hvor glid  det var i snøen. 

Vi var snaut 50 skøytere som startet kl 8, mens omtrent det dobbelte ville komme bak oss et kvarter senere i klassisk. Værmeldinga varslet om at vinden ville være på sør-øst med nedbør hele dagen og tiltagende vindstyrke og overgang til sludd og regn utover dagen, så jeg hadde bange anelser om de høyst levelige forholdene på start ville vare. 

Klassisk-starten på Venabu med 101 til start - 74 kom til mål. (Foto fra rennets facebookside)

Jeg hadde valgt superundertøy med vindtett både over- og underdel, skoovertrekk og hadde med meg 1,5 liter sportsdrikke, 6 géler og 2 svære marsipanbrød som reserveproviant selv om jeg visste at trakteringa på matstasjonen langs Troll-løypa er prima. Regimet var å ta en gél hver time for sikkerhets skyld, drikke jevnlig fra sekken og forsyne meg grovt på hver av de 12 drikke- og matstasjonene over fjellet. Så tenkt så gjort, unntatt på slutten hvor jeg ikke orket de to siste gélene. Jeg følte meg likevel mett og er rimelig sikker på at jeg fikk i meg nok næring.

Første etappe på 25 km over snaufjellet til Øksendalen gikk med til å finne flyten helt alene mens jeg gikk og ventet på at teten i klassisk skulle kom bakfra. Det gjorde det omtrent som bestilt - som et langt tog på ca. 20 mann etter ca. 20 km. Det aller meste fungert egentlig ganske så optimalt fra start. Jeg kunne selvsagt ønsket meg en rygg i motvinden, men kropp, ski, utstyr, glid og til og med forhold overrasket meg positivt. Den eneste negative tanken var at det var litt ømt under tåballen på høyre foten, noe som jeg også har opplevd tidligere i skøyting. Trolig skyldes det at jeg strammer til skoen litt for hardt. Det var imidlertid ikke verre enn at jeg aldri vurderte å stoppe og løsne litt på stramminga. 

Med unntak av at det kom ytterligere noen få klassisk løpere bakfra som hadde gått meg inn med et kvarter, ble det en ganske så ensom ferd i stedvis heftig og økende motvind. Med unntak av de meste åpne områdene der vinden kom litt på tvers, var imidlertid løypa overraskende fast. Det minnet meg litt om skiløping i barndommen da vi også skøytet på gårdsveiene i Tufsingdalen med høye brøytekanter hvor store snøballer hadde rullet ned i veien. 

Halvveis rett før starten på 45 km ved Goppollen var det imidlertid ganske så gjendrevet og bare å sikte etter stolpene som var satt opp langs traséen. Det var også her det ble mer og mer fristende å stake i stedet for å å skøyte, noe som det skulle vise å bli redningen resten av turen.

På de to verste stigningen på siste halvdel opp til Keiken etter snaut 6 mil og til Pellestova etter 80 km var det seigt, gitt. Snøen var bløtere og såpass tett at fordelen av å stå å stake der klassiskere hadde gått ble mindre, og jeg var helt gåen i skøytemuskulaturen. Løsningen ble å stake i de flateste partiene og padle så løst det går an alle steder det gikk litt i mot. På sine steder var imidlertid motvinden såpass sterk at det ble ganske så mye padling på flatmark. Det ble i alle fall ikke mange meterne med dobbeldans på siste halvdel. 

Etter 90-garderen etter matstasjonen ved Lisætra med to mil igjen til mål, fikk vi igjen vinden midt i fleisen. Det var ikke bare en subjektiv følelse om at det gikk trått for en som begynte å tenke litt for tidlig på å komme seg til mål. Klokka viste at jeg brukte 1.10 på de siste 13 km fra Pellestova, men på resultatlista ser jeg jo at det bare var to av de som gikk den korteste distansen som hadde bedre tid. Det var nok trått føre spesielt på slutten, ja....

En litt anonym avslutning av arbeidsdagen. (Foto: EQ Timing)

Det var folk som jeg vet står for en støyt som valgte å bryte eller ikke rakk sperretidene på årets Troll-utgave, og det var nok andre som slet mer enn meg. Nok en gang er jeg godt fornøyd med at jeg har både vilje og evne til å stå løpet helt ut. Jeg var heller ikke denne gnagen i nærheten av tanken om å bryte et løp. Det positive med et realt "slitarrenn" på tampen er imidlertid at det er helt greit at skisesongen er over nå. Vi er midt i april, og selv om det er halvannen meter med snø og trolig en hel måned igjen med skiføre på Sjusjøen, er løpssesongen satt på vant lenge nok i år. 

Status ble tidenes tråeste tur - til og nesten fem minutter tråere enn da jeg staka helt i tåka i 2016:
En trolsk stakemaraton

PS! Selv om jeg ikke hadde det i tankene i det hele tatt på forhånd, ble det da en ganske  så staselig betaling for en et realt dagsverk i Troll-løypa. 10-årsbollen i krystall kan nok brukes det til så mangt, men den vil nok vekke noen minner om at det har jeg jobbet litt for'n. For å være helt nøyaktig: 950 km - 1 x 120 km + 8 x 95 km + 1 x 70 km (pga. snømangel på Venabygdsfjellet i 2012) og 61 timer, 34 minutter og 18 sekunder. Det er bare blåbær mot Bjørn Gjerde og Olav Brunstad som har stilt opp på alle 26. og alltid lengste distanse.  

 

Birken for 25. gang

(Foto: Stein Arne Negård/Kondis)

Birken er det eneste løpet eller rennet jeg får spørsmål på forhånd fra "Gud og hver mann" om jeg skal gå og i etterkant hvordan det gikk, underforstått om jeg greide merket. Det er bare hyggelig det, for Birken er og blir noe spesielt. Den har for lengst blitt obligatorisk for meg, og det blir stadig mer utenkelig at jeg skal stå over. I år var det 25. gang på rad siden debuten i 1995. Med avlysninger i 2007, 2014, 2020 og 2021 skulle det regnestykket stemme.

Det store spørsmålet helt opp til start var altså ikke om jeg skulle gi blanke i Birken, men om jeg skulle satse på blanke ski. Det valget ble enklere å ta med all nysnøen på fredag som jo førte til at TurBirken (tidligere FredagsBirken) og SkøyteBirken ble utsatt til dagen etter. Jeg så for meg både drivsnø og løse stavtak på renndagen selv om værmeldinga var lovende med sol, noen få kuldegrader og litt vind i mot. 

Ski Classics-eliten er klar til start 07:45. 

Smøretipset ang. feste virket også såpass safe at jeg gjorde klar bare et par ski og ventet med nervelaget til Tingstadjordet etter at Vidar og jeg hadde kjørt "same prochedure as last year" med bil fra Sjusjøen og buss fra Håkon Hall kl 0530. 

På start garderte jeg litt på Swix-rådet og la VP50 som de to siste lagene, men var likevel forberedt på at det ikke ville være noe feste fra start.  Det stemte bra, men etter 2 km staking kom jeg godt i gang og var ganske overbevist om at jeg hadde valgt riktig. Det er deilig å kunne porsjonere ut kreftene ved å  variere, og fra min posisjon omtrent midt i pulje 2 var det overraskende få som staket. Jeg fokuserte på å gå avslappet uten å bruke krefter på å skifte spor mer enn nødvendig. Det gjelder å løfte blikket å unngå å bli gående bak en som staker. Før var jeg veldig opptatt av åpningen til Skramstad, men nå så jeg knapt på på klokka før jeg nærmet med Sjusjøen hvor jeg hadde anslått tid til mine faste colalangere.

Jeg fikk første bonusdrammen med cola før Dølfjellet og tok første gélen på tur ned på andre siden - men leverte selvsagt restene på matstasjonen på Dambua. Samme prosedyre i siste bakken ned til Kvarstaddammen og også ned fra Midtfjellet hvor det ble dobbel dose. Jeg greier ikke å la være å bli irritert på klistertubene i sporet i alle nedkjøringer. Noen steder må man løfte opp begge skiene samtidig for å unngå å få klister under skiene. Hva med et kamera på de mest benyttede stedene og statuering av noen eksempler med f,eks. 15 minutter tillegg for noen av de raskeste? Tipper det ville hjelpe!

Jeg skal ikke påstå at det sprutet i stigningen opp til Midtfjellet i år heller. Det siste giret mangler når man ikke har kjørt noen intervalløkter på ski i det hele tatt, men det blir likevel et jevnt bra sig. Det holder jo greit i et så langt renn, men det skulle vært moro å gi litt gass oppover igjen. 

Litt skakk øverst i Kvarstadlia, men ellers i vater over fjellet i år.
(Foto: Stein Arne Negård/Kondis) 

Når jeg har tippa Midtfjellet så er jeg i mål på Birken. Resten er en rus når forholdene og stemningen er som det var både i fjor og i år. Det var ikke så verst vorspiel på Nysæteråsen og i kneika opp til Midtfjellet heller, men det er fra Fjellelva og innover man får "ståpels" på armene og frysninger nedover ryggen. På myra før stadion var det en som skrudde på Vazelina akkurat da jeg passerte to digre høyttalere slik at jeg skvatt ut av sporet. Snakk om trøkk!

Som jeg oppdaget i fjor var det ikke noen vits å sjekke tavla med merketider verken på Kvarstad eller Sjusjøen - rett og slett fordi vi som startet i de to første puljene ikke blir tatt med i beregningen. Siden jeg konstaterte at jeg var ganske på skjema til colasjenkerne mine, visste jeg det ville bli rundt fjorårets tid på 3.50. Det ble som ventet et par glatte km også  på slutten, men med like god glid som alle andre jeg kunne sammenlikne meg med og trygt feste i 50 km, hadde jeg egentlig ganske så optimale ski. 

Det er tilfredsstillende å fullføre såpass uberørt etter nesten 2 timer i sone 4 og 1 time i sone 3. For  sammenlikningens skyld hadde jeg bare 1 time i sone 3 og hele 4 timer i sone 2 i Öppet Spär for tre uker siden. 

Strava mener jeg har hatt en viss formstigning det siste halve året....

Formen og overskuddet var som forventet bedre nå, og jeg traff bra med oppladingen med litt trøkk annen hver dag den siste uka. En times konkurranse i fristil (Kittillirennet) søndag, 5 km løp (Hamarkarusellen) på tirsdag og noen små impulser i relevant teknikk og terreng sammen med Jan Erik i "TorsdagBirken". For øvrig la jeg inn to hviledager onsdag og fredag. 

Plasseringsmessig ble det litt ned fra i fjor til 50. plass selv om jeg kom inn på to og et halvt minutt bedre tid - 3:47:38. Årets beste renn på årets best skidag - så langt! Skisesongen er langt fra over.