En mannsalder og den mest spesielle Birken

Det var verken diplomer, premie eller gullstatuett som var det
mest minneverdige med Birken for meg i år. (Foto: Dag Silkoset)

Så er Birken gjennomført nok en gang. Siden debuten i 1995 har jeg møtt opp alle 25. årene og fått lov å gjennomføre 23 ganger. For 20. gang på rad siden 1998 var jeg godt innenfor merkekravet og kunne dermed innkassere gullstatuetten. I år ble den spesiell også av andre grunner, men det minst spesielle var vel selve gjennomføringen som jeg (som vanlig) langt fra kan si meg fornøyd med - selv om resultatet ikke ble noe å gremmes over.

Birken er og forblir noe spesielt for meg, og det er vel mer regelen eller unntaket at jeg får ut det jeg (innbiller meg) er god for. I år fulgte jeg planen for oppkjøring mot veteran-VM helga før til punkt og prikke med flyt i treninga og stigende form i takt med økende overskudd. Det skulle imidlertid ikke gå som planlagt de siste to ukene.

Svigermor døde helt uventet 27. februar, og fokus ble brått slått over på helt andre verdier i livet. Med begravelse to dager før Birken var første fase i prosessen overstått i vår lille familie. Likevel blir det rart å vende seg til at den som har vært aller mest interessert i mine egotripper ikke ringer og spør hvordan det gikk etter rennet eller løpet. Jeg greide heldigvis å beholde de positive tankene selv om det tidvis var fysisk tungt på lørdag, nettopp fordi jeg vet at at Karin hadde vært stolt av meg uansett....

Så stod jeg der igjen for 25. gang - men for første gang med teamlua.

Årets Birkebeinerrenn ble velsignet med tilnærmet perfekte forhold selv om praten om rekordføre som antatt var oppskrytt. Med mye nysnø den siste uka sier det seg selv at panserspor er naturstridig, og derfor skrinla jeg også planene om en ny Stakebirk allerede en uke i forveien. Vær og føre var likevel en sann drøm med noen få kuldegrader, tilnærmet vindstille og realt blåføre. At jeg ikke traff helt med valgene denne gangen heller er ikke noe spesielt. Kort fortalt var snøen kaldere og tråere enn forventet, og varslene om blanke spor (i langt høyere luftfuktighet i tåka) dagen før, skremte nok flere enn meg til å legge litt for tjukt på (med Swix V40, VX43 og VR40 på toppen i mitt tilfelle). Dessuten sløste jeg bort både glid og penger på Swix Marathon HF og burde holdt meg til favoritten Swix LF6 som jeg har hatt god glid med hele vinteren.

Omstendighetene førte til lite tid til testing og prepping dagene før, men på den annen side ble det heller ikke anledning å bli overivrig i oppkjøringa denne gangen. Den eneste økta med litt intensitet den siste uka bestod av 3 korte, 3 halvlange og 3 korte drag i slak motbakke fire dager før renndagen. Tradisjonen tro følte jeg meg skikkelig uggen på fredag, og mente bestemt at det var noe som hadde satt seg i brystet etter to dager uten å få blåst ut.

Huet og kroppen var som vanlig klar tidlig lørdagen morgen lenge før årets eneste bestilte vekking, og de siste forberedelsene og ferden opp til Tingstadjordet gikk så "smooth" som en bare kunne ønske seg selv til tross for at var fritt fram for privattransport helt til start. Det unødvendige nervelaget ble lagt på sammen med klubbkamerat Amund, Magnus og debutanten Roger, og jeg var så klar som jeg kunne bli som førstemann ut i kvartetten kl 0840.

Det ble ikke noe stress i starten selv om jeg stod i de fremste rekkene i pulje 5. Skia satt fra første meter, og jeg holdt et kontrollert tempo opp til første check-point på 44 blank. Okei, litt roligere åpning og litt tråere føre enn forventet, men det tar jeg igjen senere, var tankene som i anledning omstendighetene og været var forhåndsbestemt til å være positive.

Over Dølfjellet var beina tråere enn nysnøen, og det var ikke mulig å holde takten oppe i diagonal uten at låra stivnet til og gjorde framføringen kortere og kortere. Nedkjøringa til Dambua var "same prochedure as every year" med passering av samtlige med unntak av de som hadde fokus på fortæring og forsøpling med géltuber.

Raudfjellet har en langt mer overkommelig vinkel, og jeg redda meg noen lunde over kulen med dobbelttak med fraspark. Ned mot Kvarstad følte jeg at gliden ble bedre og plukket en god del løpere både i egen og tidligere puljer. Så på Kvarstad fattet jeg igjen håp etter påfyll av cola - for så registrere at det var her marerittet begynte nok en gang. Sammenhengende motbakker uten kraft i beina ble en langdryg affære med labbing utenfor sporet selv om skiene satt. Det gikk ikke akkurat fort, men det var den eneste måten å komme meg opp på. Kondis-kollega Stein Arne står alltid på samme sted, så jeg gjorde et forgjeves forsøk på å lure meg forbi helt ute på venstrekanten uten å bli foreviget. Men den gang ei - den karen er for rutinert. (Sannheten er vel kanskje også at jeg ikke er spesielt vanskelig å kjenne igjen på stilen.)

Det siste fikk jeg bekreftet på en morsom måte i Håkons Hall etter rennet. Rolf Inge fra Narjordet kjenner stilen min fra mange samløp i Narkuten og brukte meg som hjulbeint motivasjon etter å ha ligget opptil tre og et halvt minutt bak merkekravet - og greide det med et minutt til slutt.

På krabbegir forbi Stein Arne i Kvarstadlia. (Foto: Stein Arne Negård)

Tidsmessig tapte jeg mye mellom Kvarstad og Midtfjellet, og jeg brukte enda lenger tid enn i fjor da både snøen og løperen var enda tregere. Strava er også interessant når en skal sammenligne seg med seg sjøl og andre. Den forteller objektivt at årets "forsering" av det 6 km lange segmentet "Kvarstadsætra Opp" var den treigeste noen gang for min del, alle treningsturene i BB-løypa inkludert, siden jeg tok i bruk Strava for fem år siden.... Skal si de positive tankene slet litt med å klamre seg fast, selv om folk satt og koste seg i sola innover fra Grunna....

Med en mye bedre følelse i armene visste jeg at på målet i Birken var på Midtfjellet i år, selv om det ikke ville bli noe råkjør i kulene fra Fjellelva til Sjusjøen heller. Den årlige oppkvikker'n på den nest siste kulen etter Fjellelva av Snekker Andersen var nok til at jeg greide å holde stilen i folkehavet på Sjusjøen, og vipps så var jeg berga igjen.

Nedturen den siste mila ble dagens opptur og gikk unna med glid fullt på høyde med mine medløperne. Med sub 40 minutter og 57 km/t  som maksfart 7 km før mål, var de siste 14 km bare moroa. Under høyspenten satt skia fortsatt som støpt i de slake stigningene. Det var likevel mest fristende å bruke armene for å holde pulsen nede, men det var ikke noe problem å få fram gliset i påskeværet da Kondis-kollega Finn som vanlig tok meg i mot rett bak målstreken.

En jevn strøm av 8442 nådde Birkebeiner Skistadion lørdag. 

Like blid som før start - i alle fall nesten..

Statistikk er gøy - og her mine strekktider i Birken de siste ni årene: 

År	Start-Skramstad	Skramstad-Kvarstad	Kvarstad-Sjusjøen	Sjusjøen-Mål	Totalt
10	00:40:55	01:10:25	00:52:50	00:37:07	03:21:17
11	00:42:01	01:19:46	00:53:17	00:37:25	03:32:29
12	00:46:22	01:18:40	00:55:57	00:41:27	03:42:26
13	00:42:29	01:17:44	00:57:13	00:42:03	03:39:29
15	00:42:22	01:15:00	00:55:59	00:35:58	03:29:19
16	00:42:25	01:12:52	00:54:54	00:39:58	03:30:09
17	00:41:14	01:11:13	00:55:00	00:36:45	03:24:12
18	00:46:39	01:23:12	01:03:24	00:42:01	03:55:16
19	00:44:03	01:18:25	00:58:20	00:39:51	03:40:39

Som statistikken over viser var det en godt steg fram fra fjorårets kraftløse affære, men drømmen om førstesida (dvs. de 50 beste) på  klasselista var langt unna med 105. plass blant de 739 fullførende i klasse M55-59 år. Neste år er det opprykk i M60, så da skal persen med 60. plass i StakeBirken i 2017 til pers! I mellomtida skal stakeformen pleies med sikte på Troll Ski om tre uker.