tirsdag 29. april 2014

DNiS - ikke DNS i Oslo

Jeg liker verken DNF eller DNS heftet til navnet mitt i resultatlister. Det første har aldri skjedd, mens det siste ble det dessverre opptil flere av i 2013-sesongen. Lørdag stod Sentrumsløpet på programmet, et løp jeg meldte meg på rett etter sesongen som det ikke ble noe av, var slutt i fjor. Likevel var alt i det uvisse helt til fredag kveld.

Statistikk-freak er vel ingen overdrivelse, men når det gjelder akkurat Sentrumsløpet har jeg noe å forsvare. For det første så har jeg deltatt hvert eneste år siden debuten i 1997. Med 17 år på rad har det blitt et sikkert vårtegn for familien Bakken. Vi har alltid dratt tidlig til byen og sugd til oss våren i ro og mak - ofte rett etter å ha avsluttet vinteren bare en helg eller to tidligere. Tidligere var junior med på barneløpet et par timer før selve Sentrumsløpet. Deretter har vi alltid fått med oss det årvisse vårsleppet av rikets beste mellomdistanseløpere i Sentrumssprinten, før jeg selv har dokumentert stabil vårform på mila.

Jeg er litt stolt av stabiliteten jeg har vist på denne tiden av året over en så lang periode. Hvis jeg tar bort løpet mitt i 2003 da jeg løp fra mitt gode skinn og satte en for meg uslåelig rekord på 36.24, ligger de andre 16 milløpene innenfor et tidsintervall på 1 minutt og 13 sekunder (37.14 - 38.27) Dvs. at km-farten min på mila pr. 1. mai i perioden 1997 - 2013 har variert med sju små sekunder. Mr. Stabil kan man si, men denne gangen måtte enten en eller to statistikker ryke.

Etter å ha prøvd meg på kort løypa i Gå-Joggen på asfalten på Hamar på onsdag, gikk jeg og følte på Jumpers'n i høyre kneet helt fram til fredag kveld. Den ble bare bedre, og dermed var jeg innstilt på å opprettholde deltakerstatisikken i Sentrumsløpet, mens resultatrekka uansett måtte få seg en knekk. Egentlig var det litt deilig avstressende å gå til et løp helt uten ambisjoner om km-tider og plassering også.

Ren-Eng-løperen Einar Furulund var eneste lokale innslag i Sentrumssprinten i år.
Ingvild Måkestad Bovim går, etter sesongåpningen på Karl Johan å dømme, mot en spennende sesong.
Jeg var nok litt vel avslappet skulle det vise seg. Da jeg skulle starte oppvarminga en snau halvtime før start, tok Bjørg med seg sekken med klærne mine mens jeg småjogget en tur innom toalettet på hotellet som vi ofte bruker når vi er i byen. Speilet på WC avslørte at det var noe som manglet på brystkassa - startnummeret med chippene på baksiden. Dermed ble det litt mer fart over oppvarminga. Jeg skjønte at det var umulig å oppspore madammen i folkehavet, og kikket etter nærmeste kjente for å låne telefon og ringe. Selv om Ren-Eng-Petter'n velveillig lånte bort telefonen vel og lenge, var det ingen repsons i andre enden - som antatt. Damer på frifot i byen betyr fullt fokus på shopping og ikke lett å få kontakt med!

Hadde det vært et løp med vanlig fokus på, ville det nok neppe skjedd. Denne gangen stod ikke annet enn godkjent deltakelse på spill, så jeg bare jogget rolig innom startnummerutdeling og fikk omregistrert meg med et annet nummer. Dermed ble det ikke DNS  - men DNiS på meg på lørdag -Dobbeltnummer i Sentrumsløpet!

Klubbkompis Petter Myhr (14) imponerte igjen og forbedret seg med to minutter fra i fjor og tok 2. plassen i G14-35 med 33.52. For to år siden var jeg utpekt som fartholder for 12-åringen. I år var forskjellen nesten åtte minutter! (Foto: Kjell Vigestad, kondis.no)

Ida Meli Narbuvoll tok 2. plassen i K18-19 på 37.43. (Foto: Oddvar Røsten, kondis.no)
Det sportslige burde egentlig forbigås i stillhet, men jeg prøver å snu det til noe positivt likevel. Jeg lot undersåttene bestemme, og løp det de tillot. Det var egentlig ganske mye. Bortsett fra en litt forsiktig start for å være rimelig sikker på å komme til mål, ble det ikke holdt mye igjen. En seier i seg selv - og så moro å føle at en er med i et ordentlig løp igjen da gitt! Pga. omregistreringen måtte jeg selv gjøre arrangørene i BUL oppmerksomme på tida før jeg dukket topp på resultatlista etter et par dager, men den stod dessverre ikke helt i stil med jobben jeg følte jeg gjorde. Tre minutter opp fra i fjor, og 41.31 i sluttid er tilnærmet på samme nivå som i min aller første 10 km i Elverumsløpet i 1994. Jeg har altså i løpet av det siste året rykket helt tilbake til starten for 20 år siden. Nå gjenstår det bare å bevise at en 54-åring kan ha raskere framgang enn en 34-åring. Den gang tok det to år før jeg var det nivået jeg siden har holdt helt til i fjor på akkurat denne tiden. Mer om det års-jubiléet senere, hvor jeg også skal komme mer inn på sommerens slagplan.

REPORTASJE PÅ FRA SENTRUMSLØPET PÅ KONDIS.NO




tirsdag 22. april 2014

Drømmepåske!

Denne gangen lar jeg først tallene så bildene tale for å oppsummere årets 10 dagers drømmepåske på 100% Sjusjøen:

14 turer totalt inkl: 
1 fottur
5 løpeturer
3 skøyteturer
5 klassisk-turer
311 km
24 timers kondisjonstrening

(+ 15-20 min. daglige styrkeøvelser på knærne)
(+ x kg uregistrert "påskegodt")


Dagbok:
11.04. Gjestbodåsen Skøyting 17,5 km  01:07
12.04. Lysløypa Løp    6,5 km  00:40
12.04. Midtfjellet-Leindalen Klassisk 25,5 km 01:50
13.04. Snultra Klassisk 36,5 km 02:25
14.04. Lunkefjell-Nordseter Løp 20,5 km 02:11
15.04. Ljøsheim-Hamarsætra Klassisk 40,0 km 02:40
16.04. Natrudstilen Tur 12,0 km 02:00
16.04. Moste Skøyting 24,0 km 01:16
17.04. Elgåsen  Løp 12,0 km 01:09
17.04. Lysløypa Løp   5,5 km 00:36
18.04. Hornsjø-Pellstova Klassisk 41,0 km 03:18
19.04. Sollifjell-Midtfjellet Skøyting 22,0 km 01:17
20.04. Fire toppers tur Løp 23,0 km 02:30
21.04. Rømåsen-Gjestbodåsen Klassisk 25,0 km 01:30
   311 km 24t31m
På sporet av en strålende påske "tidlig i den stille uke".
På tur langs Reinsvatnet med Frode på fredag.
Uten appelsiner på Appelsinhaugen på langturen på langfredag.
Fra Mostefjell med Snørvillen i bakgrunnen på løpeturen 1. påskedag.
Videoer:
Påskeferien ble innledet med en kjapp skøytetur fredag 11. april:

Og til slutt litt action fra min 23 km lange løpetur søndag 20. april
- min lengste tur på beina på 17 - sytten - måneder (Jessheim Vintermaraton 18. november 2012):
Ikke rart påsken ble en DRØM?

fredag 18. april 2014

Ingen dårlig aprilspøk

Min forrige oppdatering på skadefronten, Om tro, håp og ærlighet, som jeg skrev 1. april var fylt med mange ubesvarte spørsmål:
  • Er menisken skadet på nytt og i så fall hvordan kunne det ha skjedd?
  • Har jeg tatt for lett på styrking av muskulaturen rundt kneet etter at det ble helt bra før jul?
  • Har det blitt for ensidig trening med bare klassisk langrenn ?
  • Er det slitasje i kneet som jeg må leve med resten av livet?
  • Eller er det normalt at det kan gå et helt år før skaden er helt leget?
Diagnosen som jeg selv stilte før kontrollen på Aleris 8. april var patellofemoralt smertesyndrom. Det viste seg ikke være så veldig langt fra sannheten......

Legen som opererte meg begge ganger i fjor, fant ikke noe som tydet på ny meniskskade. For sikkerhets skyld ble jeg rådet til å ta en ny MR. Dermed gikk turen rett fra Oslo til Gjøvik for å bestille time hos Curato. Som på Unilabs som jeg benyttet i fjor, var det imidlertid to måneders ventetid. Med forhåndsgodkjenning fra Idrettens Helsesenter (og to-tre tusenlapper) i hånda, var det ingen grunn til å vente denne gangen heller. To dager senere ble det en ny Gjøvik-tur, og rett før påskefreden senket seg, fikk jeg "dommen" i posten. Jeg har ikke fått spesialistens vurdering av bildene ennå, men med litt googling har jeg da skjønt mesteparten. Diagnonsen er, i tillegg til små forandringer i brusken, patellar tendinose - Jumpers knee.

Ikke noe å bli hoppende glad for, men langt bedre nyheter enn fryktet. I tillegg til generell styrking av muskulaturen er det nå fokus på eksentrisk øvelse på senen under kneskåla. Samme prinsipp som jeg også har benyttet systematisk de siste årene for å forebygge akillesproblemer.

Den påviste diagnosen har så langt ikke lagt noen demper på aktiviteten i påsken, som så i sin helhet tilbringes under flotte forhold på Sjusjøen. Med gode muligheter for variasjon både mht. aktiviteter og underlag, har jeg absolutt tro på at jeg kan både kan gå og løpe våren optimistisk  i møte. Av løping, klassisk langrenn og skøyting på ski, er det det siste som merkes mest. Halvmaraton på beina på fast men skånsomt underlag i skiløypene gikk overraskende problemfritt oppover Sjusjøfjellet og  Lunkefjell og nedover ved Nordseter på mandag....

Bildet: Ettbeins knebøy på et 25 graders skråbrett, med vekt på den eksentriske delen av bevegelsen. De to daglige øktene tar bare 5-10 minutter å gjennomføre....

torsdag 10. april 2014

Troll Ski Marathon nr. 6

For 6. gang gjennomførte jeg "verdens lengste skirenn", Lillehammer Troll Ski Marathon, på lørdag. Alle gangene "selvsagt" på den lengste distansen - og alle gangene har det vært perfekte sesongavslutninger. Med unntak av i 2012 hvor snømangel på Venabygdfjellet førte til at langdistansen "bare" ble 70 km, har jeg gjennomført 95 km. Tidligere opplevelser kan leses her:
          
2010: Troll i ord i Troll Ski Marathon
2011: Tro Troll-kopi
2012: Troll Stake Marathon
   

(Før Bakkerolfen så dagens lys gjennomførte jeg rennet også i 2005 og 2007 rett i overkant av 6 timer.)


Kort oppsummert så har alle turene langs Troll Ski-løypa vært av mine aller flotteste skiturer og som konkurranser helt ulikt alt annet. Selv Vasaloppet på tilnærmet samme lengde blir annerledes. Turen fra Venabu til Sjusjøen er først og fremst opplevelse uten stress med plassering og tider. Det er helt på tampen av sesongen, ja kanskje det aller siste rennet for mange, og ikke minst så er det flotte skuer i alle himmelretninger.

David Basteskår og Jan Disen klare for busstur og skitur.

Årets "trolske" helg hadde akkurat samme opplegg som de fem forrige for mitt vedkommende. De siste forberedelser ble gjort i ro og mak i residensen fredag kveld én km fra målstreken på Sjusjøen, vekkerklokka ble satt på 0400 lørdag morgen og bussturen oppover Gudbrandsdalen ble brukt til frokost, slumring og hyggelig prat med medsammensvorne, denne gang min arbeidskollega David, hans onkel Jan og en hyggelig danske bosatt på Lillehammer. Alle tre debutanter med forventninger til en fin skidag. Og det ble det så absolutt!
Tog til Sjusjøen går om fem minutter fra spor 1, 2, 3 ...
Forholdene var helt optimale på start. 5-6 kuldegrader, vindstille og løyper så faste og rette som klisjeen trikkeskinner forsåvidt gir et gir et dekkende bilde på. Kanoene satset selvsagt på staking under sånne forhold, mens jeg kun trengte å ta stilling til voks eller ikke på toppen. Et tynt lag med isklister var varmet inn, og med fiolett på toppen var alt lagt ferdig etter gjeldende smøretips. Jeg var også rimelig trygg på at jeg ikke hadde lagt for tjukt på denne gangen. En liten test bort til start for å legge ut skiene fremst i pulje 3, avslørte at voks ikke var nødvendig. Litt småjogging fram og tilbake til hotellet, tid til dotur nr. 2, litt fotografering tilbake på startsletta - og så var jeg klar.....

Torunn og Lars Ølstad gledet seg til sine Troll-debuter.
Det var som vanlig godt å komme i gang, og med litt staking utenfor sporet fant jeg "riktig" posisjon ganske raskt. Skiene satt i de slake stigningen, og på de første glistrekkene kunne jeg konstatere at gliden var helt på høyde med de andre feltet. Bare det å stake seg innover det åpne landskapet og se den lange rekka med løpere slynge seg mot horisonten, gjør at en glemmer alt annet når også trøtthet og andre vondter ennå er like fjernt som stigningen opp til Pellestova......

Nede i Øksendalen var det litt mer isete, og jeg merket at skiene ikke satt like bra på de få frasparkene som trengtes Ellers ble den videre ferden fram til starten på 45 km ved Gopollen en ganske så behagelig reise. Kanskje var jeg litt for dravillig og lå vel lenge i front? Da vinden begynte å gjøre seg mer gjeldende, kom jeg imidlertid på andre tanker og la jeg meg fornuftig inn bak.

Camelbaken var fylt opp med sportdrikke og jeg prøvde å supe i meg det jeg orket inni mellom alle matstasjonene hvor lefser, kjeks, bananer og rosiner ble stappet innpå etter beste evne og skylt ned med et krus. Glimrende service hel vegen. Den eneste lille skuffelsen var at colaen manglet ved Pellestova da jeg var aller mest på defensiven og virkelig trengte en oppstiver. Det smakte desto bedre da den etterlengtede drikken ble servert på Nevelåsen rett før Nordseter, og ikke minst den blandingen jeg fikk i hånda fra Jon før de to siste fiskebeinsmotene mellom Nordseter og Sjusjøen. "Jag tar resten," var all takken jeg fikk uttrykt i farta og tømte ned ei halv flaske. Det måtte ha vært samme oppskriften som jeg fikk ved Lisætra for to år siden, som også den gangen ga  meg en real opptur på slutten? Takk for sjenken, Jon!

Før en kan føle en opptur, har det gjerne vært en merkbar nedtur - og den varte vel lenge denne gangen. Allerede før løypas bratteste stigning ved Keiken etter ca. 65 km, merket jeg at det var lite kraft igjen i beina samtidig som vinden stod ganske kraftig rett i mot. Jeg fikk somlet i meg en gel før jeg begynte å labbinga oppover, som delvis måtte forgå utenfor sporet. Ikke at skiene glapp - jeg orket bare ikke å gå diagonal. Ikke noe saft i beina, samtidig som høyre kne sa i fra om at dette ville det ikke ha så mye av. Det ble noen trøstens ord fra en 45 km-løper om at han også begynte å bli sliten, men ellers ble det typisk nok mye gåing i ingenmannsland når en så trøtt at en ikke greier å utnytte den hjelpen som av og til dukker opp.

Jan Disen fornøyd mot mål etter 95 km.
En kikk på mellomtider og plasseringer i etterkant viser overraskende nok  at jeg ikke mistet noen plasser i det hele tatt, men faktisk at jeg gikk meg marginalt opp to plasser i klassen og en totalt fra Gopollen etter 50 km og inn til mål. Det må bare bety at jeg de fleste like foran og bak meg var like sliten som meg. Fotarbeidet føltes utrolig og overraskende tafatt på siste halvdel, og det har nok sin forklaring. Jeg setter det i sammenheng med et visst tilbakevendende handikap som jeg skal komme tilbake til i et nytt blogginnlegg i løpet av påsken Normalt har jeg min styrke på ski nettopp i lange slake motbakker - men det har ikke vært tilfelle i noen renn vinter.

Trond Olav Berg vant klassen min på 5.07. Da hadde jeg bare såvidt passert Pellestova....
Les Trond Olavs personlige rapport på
Sportsmanden her: Rapport fra Troll Skimarathon
Følelse av fortsatt å ha brukbare ski, noen lette kilometer på slutten - og ikke minst se Sjusjøen, var like herlig som alle de fem andre Trollturene mine. Både klokka og resultatlista fortalte dog at årets ultimate turrennfinale ble under pari, men skitt au! Med 5 timer og 50 minutter var avstanden opp til de aller beste "som normalt", men med 18. plass av de 62 klassen ble det ikke noe Troll-glass å drikke påskelikøren fra i år..... Da får jeg får bruke en av de jeg har fra før og begynne å forberede meg psykisk på mitt livs lengste skitur på 120 km  lørdag 11. april 2015. Da er det nemlig 20. årsjubileum og original lengden på 120 km som gjelder.....

God påske - med eller uten ski på beina!


tirsdag 1. april 2014

Om tro, håp og ærlighet

Jeg ha tro på at skiføret holder tre uke til på Hornsjø og omegn.
Skisesongen går mot slutten i all fall hva konkurranser angår. Klubbmesterkap og Troll Ski Marathon står for tur denne uka, men så tror jeg det ikke blir noe flere skirenn på meg i denne omgang. Med en ti-dagers påskeferie på Sjusjøen har jeg imidlertid tro på vinteren til ca. 20 april.

Resten av våren våger jeg ikke å tro noe om - bare håpe. Grunnen er fortsatt høyre kneet mitt som dessverre ikke har blitt noe bedre de siste to månedene til tross for ar jeg nesten utelukkende har trent klassisk langrenn. Jeg må imidlertid innse at det går mot en ny sesong med andre aktivitetsmuligheter og må, for ikke å bli aldeles gal, få avklart hva som egentlig er galt fatt. Mandagen etter Birken-som-ikke-ble-noe-av, tok jeg kontakt med Aleris for å bestille kontroll. Tirsdag 8. april får jeg forhåpentligvis sikkert svar på spørsmålene mine som i blant driver meg til vanvidd.

De snart tre månedene som har gått siden jeg igjen begynte å merke det igjen, har vært mildt sagt frustrerende. Jeg har bare skjøvet problemet foran meg i den tro at tre måneder med bare skigåing ville kurere det hele. Dagboka rapporterer at jeg har løpt usle 30 km i februar og mars, så det er i all fall ikke det som er skyld i faenskapen. De rareste og motstridende teorier har derfor dukket opp i hodet når jeg har kjent på de samme vondtene mer eller mindre hver dag siden midten i januar:
  • Er menisken skadet på nytt og i så fall hvordan kunne det ha skjedd?
  • Har jeg tatt for lett på styrking av muskulaturen rundt kneet etter at det ble helt bra før jul?
  • Har det blitt for ensidig trening med bare klassisk langrenn ?
  • Er det slitasje i kneet som jeg må leve med resten av livet?
  • Eller er det normalt at det kan gå et helt år før skaden er helt leget?
Jeg håper selvsagt på at det "bare" er det siste. Etter å ha konferert med legen min igjen, har jeg startet på en ny Glucosaminkur for å bygge opp igjen brusken, samtidig som jeg har funnet fram igjen strikken som ble så flittig brukt i fjor sommer og høst. I februar følte jeg at delen av quadricesmuskelen på innsiden av låret, musculus vastus medialis, var veldig øm. Jeg gikk derfor til behandlinger hos fysioterapeut to ganger i uken en hel måned uten at det ga noen merkbar bedring.

Nå er det altså motsatt teori som prøves ut, nemlig at den samme muskelen er for svak til å stabilisere kneet. Nylig leste artikler, bla.a. denne i Tidskrift for Den norske legforening: Artrose kan behandles på flere måterunderstøtter den teorien. Uansett var den samme artikkelen god trøst hvis det er snakk om fremskredet slitasje, artrose, i kneet. Det finner jeg litt merkelig siden jeg ved første inngrep i fjor ikke hadde noen tegn til det, og ved andre gangs atroskopi to måneder senere fikk konstatert bare begynnende degenerasjon, grad 1.

Når jeg er ærlig med meg selv, må jeg bare innse at det er et eller annet som ikke har vært lurt i den treninga jeg har gjort etter jul som har ført til feilbelastning og påført meg smertene som merkes både inni selve leddet og under kneskåla. Det siste ligner mye på såkalt patellofemoralt smertesyndrom, men det får jeg vel svar på om en uke.

Apporopos å være ærlig så fikk jeg etter gjentatte purringer svar fra Tryg Forsikring hvor jeg har min reiseforsikring ang. erstatning for skaden som oppstod ved trening i trapper i mai i fjor. Det ble avslag nr 2 - helt i tråd med med min tro på forsikringers fortreffelighet. Begrunnelsen var følgende:

"Ut i fra din forklaring er det dine nedslag av foten/kneet mot bakken som er årsaken til skaden. Skademekanismen som er årsaken til skaden er derfor ikke en ytre begivenhet, men en egen frivillig bevegelse. Videre krever vilkårenes ulykkesbegrep at en ytre begivenhet skjer plutselig. Spensttreningen/hinkingen var planlagt, det er derfor ikke noe uventet ved situasjonen."

Sagt på en annen måte: Hadde jeg sklidd i trappa og slått kneet mot et trinn, eller kanskje bare "husket" forløpet litt annerledes, ville jeg fått erstatning. Men, men, ærlighet varer vel lengst? Dessuten er de 10 000 kr underordnet i forhold til det det dreier seg om - verdien av å LØPE!

Klok (?) av skade har jeg nå meldt den "nye" skaden inn gjennom Friidrettsforbundets helårsforsikring i Gjensidige og søkt om forhåndsgodkjenning av nødvendig konsultasjon, kontroll og eventuell MR. På nytt måtte det purres (!) for å få et svar - selv om jeg fikk beskjed om at Idrettens Skadetelefon ville ta direkte kontakt for videre oppfølging. Etter en drøy ukes venting var allerede time hos fastlege og kontroll hos Aleris bestilt, så jeg ga i klare ordelag melding om at jeg ikke kunne vente på sendrektig saksbehandling for å få nødvendige forhåndsgodkjenninger. Det ble godtatt - selv om jeg altså i fjor fikk avslag i etterkant fra samme instans for bruk av akkurat de samme behandlerne. Hvis MR blir vurdert nødvendig, blir imidlertid ikke Unilabs på Hamar godtatt hvis jeg skal få den dekket gjennom forsikringen. Jeg må bruke Curato på Gjøvik som koster meg 12 mil og et par timer ekstra kjøring....

Forsikringsføljetongen forsetter etter 8. april...