mandag 23. mars 2015

Fra suksess til fiasko i Birken - del 1

Etter årets store begivenheter i Birkebeinersporet har jeg mest lyst til å sammenlikne meg med Ole Brumm. Den velmenende tøybamsen greide som kjent ikke å velge mellom melk og honning. Selv om jeg hadde honning i solbærsafta i Camelbaken over fjellet, var det å velge mellom StafettBirken og Birken som ga meg assosiasjonen....

Som de to foregående årene var svaret mitt: "Ja, takk begge deler" da det ble aktuelt å forsvare Elverum kommunes ære i StafettBirken på fredag som oppkjøring til Birken. Det gikk jo ganske bra for to år siden, og i fjor ble jo StafettBirken redningen for en gira birkebeiner. Med et like sterkt mannskap i år og både en 1. og en 2. plass å forsvare, var det med en uvanlig ro og forventning jeg stod klar på Kvarstadsætra for å gå løs på 3. etappe fredag formiddag.

Føreforholdene var mildt sagt vanskelige da jeg avslappet skled ned fra Sjusjøen til starten på etappen etter rå ha "parkert" ankerkvinne Lill Hege på stadion. Nullføre og nysnø gjorde det vanskelige å få feste med Swix-rådet som var VR55. Det ble både et og to panikklag med VR62 for å være på den sikre siden opp Kvarstadlia og over Midtfjellet.

Temperaturen steg tydeligvis godt over null, og bare få fraspark etter at Rolf S hadde ankommet Kvarstad mer presist enn NSB, skjønte jeg at her ble det bruk for staketreninga mi. En god del fredagsbirkebeinere hadde jo passert, og hovedsporet på Birkebeinerbanen var allerede speilblankt. Dermed var det å søke ut i "turistsporet" til venstre nederst i lia. Det hjalp ikke det spor (!), og det var ikke mulig å få feste "på perrongen" heller. Dermed ble det 12 km med staking kun avbrutt med  løping i fiskebein. Det gikk greit nok - der det var bratt nok - men jeg måtte virkelig skjerpe meg for å ikke gå over i glidende fiskebein da stakemusklene ellers trengte litt avløsning.

Jeg hadde i bakhodet at jeg ikke skulle gå helt i kjelleren hvis det ikke var nødvendig for å forsvare en pallplass. Som årets selvutnevnte lagleder hadde jeg regnet med at Hilde GP's familielag ville bli våre hardeste konkurrenter i miks-klassen. Ganske så riktig hadde Kjell gjort jobben sin og skaffet oss et forsprang på Ida GP på det meget vanskelig føret opp til Skramstad. Rolf S måtte naturlig nok la den svenske landslagsprinteren (og Ida GP's sambo) Johan Edin, passere på den lengste etappen.

"Same procedure at Kvarstad": Same name, same place, same time...
Jeg hadde regnet med at vi ville bruke noen minutter lenger tid under de rådende forhold, og var bare så vidt klar etter et kvarters jogg med staver langs Åstaelva da Hilde la i veg med bare et par proffe herrelag foran seg. Noen få minutter senere dukket OL-medaljøren fra Sarajevo - og Sørskogbygda - opp, overraskende nok nesten på sekundet på samme tid som ifjor. Jeg hadde et herrelag på skuddhold foran meg, men ingen i trusler like bak. Her kunne jeg gå mitt eget løp uten å kave og sløse for mye med krefter.

Etter å jobbet meg sakte men sikkert inn på Team Non-gStop før Midtfjellet, var jobben gjort. Jeg var rimelig sikker på å kopiere den flotte 2. plassen fra ifjor. Hilde regnet jeg med ville øke noe på meg uansett.... (Det viste seg å bli 45 sekunder til Hilde - som også "la igjen" feste ved Kvarstad) Det glatte sporet ga god glid innover mot Sjusjøen, og de små kneikene etter Fjellelva og opp mot stadion har jeg spesialtrent stakeintervaller i mange ganger.

Lill Hege var selvsagt på plass ved nettinggjerdet, og jeg kunne overlate reflekspinnen til den drevne ankerkvinnen på en sikker 2. plass. Jeg ble imidlertid ganske overasket over min egen etappetid (48.40) som var nesten på sekundet lik fra mine to foregående år under helt andre rammebetingelser. God glid, ja vel, men å forsere Kvarstadlia og Midtfjellet uten feste på nesten samme tid får jeg nesten ikke til å stemme....

Ved å studere GPS-loggene mine for de tre identiske etappene mine, fant jeg i etterkant ut at jeg brukte to minutter mer til toppen av Midtfjellet som er ganske akkurat halvveis på etappen, og jeg staket og gled tilsvarende raskere på den lette halvdelen.

For å få foreviget målgangen, slengte jeg meg tilfreds i bilen og rakk ned til Birkebeiner skistadion akkurat i tide til å ta i mot den blide ankerkvinnen. Eiendomsjefen, idrettskonsulenten, kroppsøvingslæreren og helsesøsteren hadde avsluttet det drøyt tre timer lange kommunale, tverr-etatlige Birken-prosjektet på (nest) best mulig måte.

Lill Hege kunne upresset sikre 2. plassen uten mulighet til gjøre noe med Tove LP på ParkettPartners suverene miks-lag som bestod av tre damer! Da er det bare "å bøye seg både i støvet - eller hatten"....

Resultater - tre beste:

PlassNavnStartnr.PuljeSkramstad
1. etappe
Kvarstad
2. etappe
Sjusjøen
3. etappe
Mål
4. etappe
Klasse: SX, (Stafett Mix)Makstid:
1Parkettpartner As,
Ida Gjermundshaug Pedersen
Johan Edin
Hilde Gjermundshaug Pedersen
Tove Lundgård Pedersen
40289200:45:1201:41:3902:29:3403:07:57
2Elverum kommune,
Kjell Karlsen
Rolf Storsveen
Rolf Bakken
Lill Hege Bjørklund Heramb
40293200:39:5801:45:2502:34:0503:12:31
3Skog og landskap,
Bjørn Håvard Evjen
Knut Ole Viken
Kaja Maria Stabursvik
Kari Winquist
40306200:48:2401:55:0502:45:4803:30:06



tirsdag 17. mars 2015

Helmaks med HalvBirken

Teten i HalvBirken etter 500 m. (Foto: Kjell Arild Andersen)
Birken Skifestival er i gang, dvs. første helg er unnagjort på strålende vis for arrangører og over fem tusen løpere på de tre arrangementene, Ingalåmi, UngdomsBirken og HalvBirken. Jeg fikk med meg alle tre, men av logiske grunner med startnummer bare på sistnevnte...

Forrige uke kjørte jeg forresten også en skikkelig "fartsprøve" i hodelyktrennet i Hernes. 13 km i fristil på et fantastisk skiføre som resulterte i ny pers i løypa med nesten 5 minutter og 36.09 på 13 km, dvs. 21 km/t i snitt og 51 km/t nedfra Hovindberget uten lys i skumringen ga bokstavelig talt spenning i hverdagen. Moro å gå fort på ski, og nok en herlig fight med - og prestisjetap for eleven min, Ole Andreas.


Sjusjøhelga innledet i god tid før fredagskosen med en tomilstur i aftensol over Nordseterfjellet og Elgåsen. Lørdag ble viet damene i Ingalåmi med kamera på magen i sola. Det ble 7 kjappe km ned på morgen og 7 halvkjappe motsatt veg midt på dagen. Jeg prøvde å holde igjen og gå helt rolig, men det var jaggu meg ikke lett når skiene satt perfekt, løypene var som støpte, "konkurrenter" foran på skinnene og formen i anmarsj...

Søndag gikk det bokstavelig slag i slag med horder av ungdommer på tur ned lia helt fra klokka 9 på morgenen. Jeg kombinerte derfor rollene som fotograf og skitester i det fantastiske været med 5-6 kuldegrader, vindstille og merkbar "påskesol". Jeg hadde nok en gang bestemt meg for å optimalisere et par med tanke på staking, og testet ut  klisterskiene mine med glider i festesonen mot kaldskiene med feste (to lag Swix VR55 dekket med VX43). Struktur, glider og rill var ellers helt identisk, bortsett fra at kaldskiene var nyslipte, mens klisterskiene ikke er slipt på to år. Testene viste minimale forskjeller, og dermed var det lett å velge feste også denne gangen. Jeg har slitt litt med stivhet i ryggen, og samtidig tenkte jeg at det ville være en stor fordel å ha feste i stigningen over Gjestbuåsen.

Jeg fikk litt problemer å skifte mellom Birken-fotograf og -deltaker og måtte stille meg opp i pulje 1 helt uten oppvarming. Som typisk "slow starter" i den eller så lette utgangen ned- og østover Birkebeinerløypa, ble det et typisk temposjokk og flere kom susende bakfra. Jeg unngikk så vidt å bli felt av en som tryna rett foran meg og kjørte bokstavelig talt over beina på karen. Lenger til høyre ante jeg mer action i en av de to litt kritiske svingene på den første kilometeren. Etter målgang ble jeg klar over at det var fetter'n som hadde blitt kroppstaklet i ren hockeystil.

Jeg angret litt på oppladningen da jeg allerede før Kroksjøen merket at jeg ikke greide å utnytte fordelen det burde være å bruke beina i stedet for å stake som mange rundt meg gjorde. Over Gjestbuåsen som er den eneste motbakken å snakke om etter 6 km, ble jeg direkte frastaket mens jeg prøvde å få beina til reagere. Litt roligere tempo opp fra Sagmyra i går og heller litt mer futt før start, fant jeg ut ville vært lurere

Ved Midfjellkoia 3 km senere begynte maskineriet å funke, og stakinga "hemmatt" til Sjusjøen var det trøkk i. Opp fra Fjellelva og i den siste slake moten før stadion var rollene byttet om, og det var jeg som staket fra flere som slo om i diagonal. Det samme gjentok seg på et par steder senere også hvor profilen bikke såvidt oppover. Betryggende å vite foran neste helg, hvis festet er helt borte eller beina har gjort sitt før Midtfjellet..

Tre kjente løpere sett bakfra som har skrevet seg inn i skihistorien med litt forskjellig skriftstørrelser..... (Alle foto: Kjell Arild Andersen).

Thomas 
Jan Erik 
Rolf

Gliden var jevngod med de aller fleste jeg kunne sammenlikne meg med, og rennet kunne gjerne vært lenger! Festet funka også nede ved BB-stadion samtidig som 32.26 på de siste 14 km forteller om god fart nedover. Maksfarten var forøvrig 50,5 km/t like før passering i bunnen av Birkebeinerbakken, nå omdøpt til Martins Monsterbakke, har jeg sett.

På årets rekordføre kunne jeg notere løypepers med fem minutter og under kvarteret bak vinneren, Anders Mølmen Høst fra Lyn Ski. Thomas Alsgaard var klart best i min klasse, 40 år +, mens jeg såvidt havnet på side 2 på resultatlista, dvs. nr 51 av 351 i gubbeklassen. Det var også oppløftende å bare se to ungjenter foran og samtidig som jeg dro (med litt rotten hjelp) av med seieren i prstisjeduellen med fetter'n med nøyaktig ett minutts margin. "Det går likar no...." Kan jeg synge videre på DDE sin vise neste lørdag, tro?

Stakerolfen på hugget! (Foto: Stein Arne Negård)

Tankeleser: "Hvor er fetter'n?" (Foto: Stein Arne Negård)

Min HalvBirken-statistikk:

Dato Tid Vinner Etter % etter Plass Delt. Kl-plass Kl-delt.
2010 1:25:05 1:10:21 0:14:44 20,94 34 459 23 169
2012 1:20:09 1:04:28 0:15:41 24,33 64 713 28 275
2013 1:22:35 1:03:14 0:19:21 30,60 183 1071 59 415
2015 1:15:31 1:00:37 0:14:54 24,58 194 973 51 351



tirsdag 10. mars 2015

Comeback i Knavelbergrennet

Rune på veg mot mål på Pruterud lørdag.
Knavelbergrennet i Stange er et av de lokale turrennene jeg har deltatt minst i. Faktisk må jeg helt tilbake til 1996 for å finne min siste - og eneste deltakelse i skogene mellom Hedmarken og Øvre Solør. Kanskje var det mitt svake løp den andre vinteren som  turløper som har skylda for at jeg ikke har vært med siden? Siden jeg skippa Vasan i år, var det endelig duket for comeback i Åsbygda IL's snille løypeprofil på lørdag.

Det kunne liksom ikke gå dårligere enn sist i dette tilfelle. Som lista til venstre fra 10. februar 1996 viser, var det ikke mange bak meg selv i de eldste klassene. Jeg husker ikke så mye fra det rennet, annet enn at det var en reservetrasé vi gikk det året og at jeg var dyktig sliten i armene etter mye staking i den 25 km lange løypa.

Resultatliste - side 2 fra 10.02.1996
Natt til lørdag slo det om fra fint "påskevær" til kraftig vind og mildvær. Det var rimelige ruskete i løypene da Rune og jeg ankom Pruterud, men det skulle imidlertid ikke bli det største problemet. Løypemaskina kjørte igjennom begge de to rundene vi skulle gå rett i forkant og fikk frest vekk det aller meste av kvist og kvast. Vinden var riktignok merkbar på de åpne områdene i skogen, men det var alle varmegradene og og den relativt nye snøen som bekymret meg mest på forhånd.

Jeg hadde forberedt meg for to scenarier: Rubb eller staking på blanke ski. Panikken bredte seg i smørebua da det viste seg å bli enda flere varmegrader enn prognosen tilsa, så jeg klinte på litt universalklister - på feil skipar på morran. Klisterskiene var tenkt brukt til å stake på, men både Rune og jeg skjønte at det ble for tungt på det sugende føret selv om traséen absolutt innbød til det med under 100 meter høydeforskjell.

Med bange anelser om hva klisteret ville samle på de tre milene, og brukbar effekt med sandpapiret på klisterskiene, endte jeg opp med rubb uten noe lurium oppå. Slett ikke det dummeste jeg har valgt i årets turrenn.....

Knavelbergrennet skulle egentlig gått den andre helga i januar i år, men da var det for lite snø på 500 meters høyde i Stange. Denne helga kom det 50 løpere til start, noe som selvsagt ikke var noen toppnoteringa akkurat, men forholdene på løpsdagen skapte ikke akkurat noen kø ved etteranmeldingen. Dessuten var det jo den store Vasalopphelga som er et must for mange her i "grenseland".

Skihytta på Pruterud ligger flott til.
Etter en sedvanlig slow start jobbet jeg meg fra en stor gruppe og opp til to andre løpere ved den første drikkestasjonen etter 12 km. Derfra og inn hadde jeg følge med duoen Torbjørn Kulset og Even Bjerke som jeg også fightet med i Trysil-Knut rennet i januar. Jeg hadde mer enn nok med å henge på på de få rene glistrekkene, men det sugende føret krevde jobbing hele vegen. Motoren funka bra med uvanlig mye dobbeltak med fraspark og til og med diagonalgang i tilnærmet flatt terreng. Jeg prøvde meg og droppet den siste drikkestoppen for å få en luke, men jeg ble raskt glidd inn igjen i en lite nedoverkjøring. Oppløpet var spesielt med en 100 meter fiskebeinsbakke opp til skihytta på Pruterud. Jeg valgte feil spor på jordet der også starten gikk og kom i bakleksa i spurten. Jeg greide/orka ikke å beinfly opp og kom sist inn av trioen som 11. mann totalt av de 46 som fullførte begge rundene. Fire løpere ga seg etter den første runden på 17,5 km, noe som selvsagt blir fristende på en tung dag og passerer start- og målområdet underveis....

Torbjørn (med ryggen til) og Even (til høyre) som jeg kjempet med underveis i prat med evigunge Olaf Knai umiddelbart etter målgang.
Klasseseier ble ren bonus i dobbelt forstand. Gavekort fra Sport1 på 350 kr er ikke dagligdags her i gården. (Sist gang jeg vant klassen min i et skirenn var i Moraløpet i 2008!) Det viktigste av alt med impulsturen til Stange var likevel bekreftelsen på at skiformen er stigende. Dessuten ble det jo god preppetrening for vanskelige forhold. Bare ti minutter etter totalvinneren er også bra, selv om deltakelsen ikke var all verden. Vinner Oddvin Offigstad og toeren Jan Olav Beitmyren, som forresten staket hele rennet, er uansett gode målestokker.

Aasmund Talleraas kjemper seg opp den siste og eneste bratt bakken i Knavelbergrennet.
Bjørn Tvedt og Sindre Jordet på de siste metrene.
Noen tok ut mer enn andre i spurten....