Oslo Maraton Sigstads Edition

Torje, Ivan, Øyvind, Amund, Ole, Bakkerolfen og
Andre klare til maratonstart. (Foto: Hanne)

Mange har Oslo Maraton som årets mål, og selv om det ikke ble 18000 på start i år, var en tredjedel påmeldt den virtuelle utgaven, hvorav drøyt 500 på maraton.

I Elverum var det også en god del å se både med grønne deltakertrøyer og andre som så ut til å ha det litt travlere enn vanlig på sin langtur lørdag. Jeg var litt usikker på om det ble fjellmaraton eller asfaltmaraton i helga, men da det ble hjemmehelg var familien Amund og Andres opplegg et soleklart valg i stedet for sololøp.

Skjefstadfossrunden på 15 km kalles nokså flåsete for Kjerringrunden fordi det er flat og lett å tråkke rundt på sykkel. Etter noen interne vurderinger i forkant landet vi i samarbeid på nesten tre runder for å lette logistikken mtp. drikkestasjoner, start- og målsted samt trafikk.

For lokalkjente løp vi fra Skogmuséet med sola, over Skjefstadfossen i Heradsbygda, nordover på vestsida, over Gamlebrua i Leiret med målgang like før Glomdalsmuséet på motsatt side av Glomma på 3. runden.  Med start på 184 moh. og målgang 6 meter høyere (iflg. yr,no) var det i all fall ikke juks selv om det var nesten 3 km igjen fra mål- til startpunktet på den tredje runden. Drikke plasserte vi ut ved ca. 5, 10 og 15 km, og Amund og Andre  hadde engasjert "hele slekta" for å passe på våre edle dråper. Fantastisk engasjement og service på en dag som på toppen av det hele var så nær optimal som mulig med vindstille, sol og passende varmt å løpe i alle fall fra kl 1015 da "hovedfeltet" la av gårde. 

Kvartett-start kl 1015.

Litt ekstra motivasjon hadde jeg som vanlig gravd fram fra skuffen siden jeg ikke har løpt maraton i hjemkommunen etter 25 år i bransjen. Riktig nok har jeg to maraton-passeringstider fra Runar Thorstensens Ulvådalen Ultra på 51,5 km helt nord i kommunen fra 2010 og 2012, men dette var likevel for en ordentlig maratondebut på hjemmebane å regne. 

Med et edruelig skjema til 3.30 la jeg av gårde sammen med Amund samt maratondebutantene Øyvind og Torje som hadde skumlere planer. Andre og Ivan startet et kvarter før for å time en mest mulig samlet målgang. Det klaffet for øvrig like bra som alt annet denne dagen da virtuell maratonmoro ble virkelighet.

Torje og Øyvind sammen på førsterunden.

Isolert sett var vel mitt skjema i overkant optimistisk siden alle mine tre halvmaraton er på 1.45-tallet denne sesongen, men de har tross alt gått i kupert terreng i hhv. Stavåsen, Kongsvinger og Birkebeinerløpet.  

Amund og jeg hadde samme mål, men jeg var litt forsiktig fra start siden hamstringene bokstavelig talt  var til å ta og føle på. To fridager fra løpetrenig siste uka var ikke nok, da jeg typisk nok greide å gjøre noen sprell med elever både torsdag og fredag som seige sener og muskelfibre ikke var vant til. Dessuten var nok ikke avslutningen av Kondis-intervallene på banen torsdag kveld helt kontrollert. Måtte jo blåse ut litt på et par drag, seru...

Stilløperen Amund.

Enmetersrgelen til nærmeste løper ble til hundremetersregelen for meg, og avstanden opp til Amund var tilnærmet konstant på den første runde før den "den grønne lysharen" forsvant så vidt ut av synet på slutten av runde 2.

Opplegget med påfyll fungerte minst like bra som i et offisielt løp. Jeg fulgte regimét mitt med en kvart liter Maurten sportsdrikke på alle alle de fire første stasjonene og deretter cola og Maurten på resten. De fire medbragte High5 gélene med koffein ble inntatt ved passering over bruene for å huske det. Næringsinntaket fungerte så optimalt som mulig, ganske så mye bedre enn saltmankoen og krampefesten på Ringerike 6-timers fire uker i forveien. Da "superservice-Hanne" plutselig sto med restlageret mitt 5 km før mål, takket jeg imidlertid høflig nei og droppet også den siste cola-oppstiveren hos Arne på 40 km. Her ble det sekundstrid!

Det ble flagget i Elverum lørdag...

1.12 på  første runden, 1.43 halvveis (sesongbeste) og sub-1.14 på andre runde var en lek på konstant sone 3-puls (136 - 85%). Med tre minutter å gå på på andre halvdel som er litt tyngre pga. målpunktet, ble det derfor en kamp for å greie målet som ikke bare var sub 3.30, men også det beste på ti forsøk på de åtte årene som er gått siden jeg løp en meget god Frankfurt Marathon i 2012.

Tredjerunde ble en kamp særlig fra Skjefstadfossen og opp igjen. Hamstringen hadde fått nok, og jeg jobbet som en gardist med å rette meg opp i ryggen. Ivan og Andre hadde før det blitt passert på 31 km etter at jeg hadde hatt duoen som ekstra motivasjon i lang tid.

Med resten av Sigstad-slekta på veg mot mål på halvmaraton på de lange, åpne områdene foran meg på vestsida, greide jeg likevel å kjempe som en (lokal) helt. Først mor Kristin, så sønnen Lucas på 12 år (!),  og i dumpa ved Terningåa var jeg plutselig ajour med bror og onkel Amund.

At det går an å regissere et løp så bra! Alle var i mål i løpet av noen få minutter. Torje og Øyvind fikk det nok tøft på slutten siden de ikke hadde rukket å komme seg på beina da Bakkerolfen forgjeves prøvde å spurte helt til klokka viste 42,2 km - 17 sekunder "på overtid". Ironisk nok ble det offisielt 3.30.15 - den samme tida som i Brussels Marathon i 2017, men i alle fall tangering av bestetida i "nyere tid". 

Jada!

Totalt sett en stor opplevelse takket være en entusiastisk familie som setter av dagen så spreke barn, svigerbarn og barnebarn - og en håndfull av oss andre lekne kan få utfordre oss i den virkelig verden. Førtitotusen (og hundreognittifem) ganger takk!

Resultatliste M60-64 år

Virtuell medalje

Hannes bildespesial: 

Torje på andre runden.

Øyvind på samme sted.

To spreke og initiativrike maratonsvogere
- Amund og Andre.

Still smiling: Lucas og Kristin etter sine halvmaraton.

Dagens klart beste "aldesrsjusterte" prestasjon av Lucas.

Maratondebutant Øyvind.

Lagbilde etter løpet.

Gleden av å løpeglede andre

Fra avslutningen av Stjerncupen sammen
med superpositive Hanne som har vært med
på alle løpene i år. 

I år har omstendigheten gjort at mottoet "en får ikke mer moro enn den man lager sjøl" virkelig har kommet til til sin rett. Arrangører har ikke fått lov å legge til rette for at vi mosjonister kan komme til dekket bord. Spesielt vi som finner best motivasjon i å konkurrere, har blitt nødt til å finne alternativer måter å tilfredsstille vårt eget konkurranse-gén. Når denne selvtilfredsstillelsen også bidrar til å motivere andre, er det en vinn-vinn situasjon som overgår ens egne basale behov. Det er som kjent enn større glede å gi enn å få.....

For en som har jobbet hele sitt voksne liv med fysisk aktivitet blant ungdom, har det å motivere til livslang bevegelsesglede alltid stått sentralt - selv om midlene som er blitt brukt har endret seg ganske så radikalt i et 40 år langt perspektiv. Dette er imidlertid ikke et forsøk på å gjøre opp status etter halvannen svett mannsalder i kommunenes tjeneste, det får vente et par år til, men en skildring av gleden ved å se andre i bevegelse utover det helt obligatoriske. 

De siste par årene har fokuset mitt på å spre det aktive budskap blitt stadig sterkere, kanskje litt naturlig da egne ambisjoner ikke er riktig så viktig lenger. Riktignok har jeg gjennom mitt snart 20 år lange engasjement som frivillig medarbeider i Kondis forhåpentlig også bidratt til å få noen opp av sofaen og i gang med mer systematisk trening. Det er jo vanskelig å måle, men jeg har i alle fall utallige eksempler på at det ikke bare er enn viss profilert fetter som har tatt ut det lille ekstra pga. mine relativt hyppige deltakelser. Jeg har ganske mange eksempler på at jeg har blitt brukt som målestokk av såvel mosjonister på min egen alder som yngre (ski)løpere. Morsomme kommentarer som "når Bakkerolfen står med kamera i målområdet så vet du at det du ikke har vært noen stor dag i løypa" er bare ett eksempel på det.

Det aller mest tilfredsstillende er å møte igjen "gamle" elever som enten satset på andre arenaer eller ikke var så veldig motivert i årene på ungdomsskolen. Å møte igjen de samme menneskene på startstreken i voksenutgave 10, 20, ja kanskje 30 år senere  er for meg utrolig moro og i noen tilfeller direkte rørende - og det har blitt mange sånne øyeblikk etter hvert.... 

Et nostalgisk dykk blant ca. 70 000 lagrede bilder tatt som Kondis' utskremte siden 2001 viser en 15 år yngre utgave av årets vinner av Påskecupen, Magnus Torp Antonsen, foran nabo Øyvind Østbye i Elverumtrimmen 20. juni 2005. 

Denne våren og sommeren har det blitt mye "hjemmelaga moro", enkle arrangementer som jeg ved hjelp av noen noen kreative likesinnede har fått til med ganske enkle midler. Det begynte vel egentlig med at Team 55+ dro i gang "Julestaken" for et par år siden og fortsatte med Elverum Halvmaraton i fjor høst. I år har koronaen ført til at til og med tradisjonsrolfen har blitt kreativ og på grensen til impulsiv. Det siste har jeg vanligvis vært når jeg har fått tenkt meg nøye om.... 

Kondistrening i sommervarme  på Terningen i juni 2020.

Siste helga i juni gikk Stavåsen Halvmaraton av stabelen, også inspirert av teamkollegas Runes treningsrunde. Begge disse halvmaraton-løpene har blitt arrangert som sesongavslutninger for Kondistrening i Elverum som Marit og jeg dro i gang i fjor sommer og hadde hhv. 35 og 23 deltakere. Nå spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke tok liknende initiativ tidligere, og jeg har vel kommet fram til den anerkjennelse at det delvis har vært et kapasitetsspørsmål men i like stor grad manglende tro på at det var liv laga i et lokalt løpermiljø som jeg har oppfattet som relativt lite.

Oppmerking av halvmaraton-løypa i min egen hage i sommer - Stavåsen. 

Aller mest positivt overrasket må jeg si at jeg har blitt over populariteten til "koronacupene" våre. I løpet av tre måneder har det blitt åtte løp med over 500 Strava-starter. Det er riktig nok mange av de samme som har deltatt hver enste uke, men å få med 65 hver eneste uke til å teste seg med joggesko er jeg ganske så stolt over faktisk. Og jeg som ikke har hatt tro på noe løpermiljø i Elverum!

Den gode deltakelsen er egentlig bare halve moroa. Alle positive tilbakemeldinger på arrangementene jeg er medskyldig til er en real energiboost for en som lever for (ikke av) å få folk i alle aldre til å være mer aktive utendørs. Med så mange nye og blide ansikter ute i skog og mark har denne krisen absolutt også sine positive sider, tenker jeg.

Pila peker oppover for løping i Elverum for tida....

Korona- og kondis-våren 2020

Det blir naturlig nok langt mellom de store løpsopplevelsene og dermed også blogginnleggene denne våren, men paradoksalt nok så har det blitt en ny vår for kondisjonstrening. Jeg begynner å dra på årene og husker kanskje dårlig, men jeg kan ikke erindre at det har vært så mye folk ute å mosjonere i mitt nærmiljø. Nå var jeg ikke så aktiv på kondisjonsfronten i min beste alder under den store joggebølgen på 80-tallet, men etter det tror jeg har mine ord i behold.

Den spesielle tiden har framtvunget en  ny hverdag de siste tre månedene. Folk har hatt bedre tid til å trene. Flere tusen bare i min kommune har mistet tilbudet sitt pga. stengte treningssentrene og er blitt tvunget til å finne alternativer - sofaen, hjemmetrening eller "ut i skogen, opp i trærne". Det er de siste jeg ser som jo setter likhetstegn mellom trening og utendørsaktivitet.

Før skogen og nærområdet ble 100% tilgjengelig etter vinteren, blusset det opp en "joggehets" i mediene. Den stusset jeg på hvordan kunne oppstå, og konkluderte i mitt stille sinn at det må ha noe misunnelse å gjøre. De som ikke ser verdien av å holde seg i form, vil jo alltid lete etter unnskyldninger vekk fra sin egen navle. 

Strava som holder orden på livet mitt sier at jeg har mosjonert 75 av de 77 dagene som er gått siden den  uheldige fredagen den 13. (mars), og jeg har ikke registret et blikk, en kommentar eller noe som i min naivitet kan tolkes i negativ retning på min framferd langs veger, skiløyper og stier. Snarere ser jeg mange flere enn før som smiler og hilser og som får meg til å tenke at jeg er jammen heldig som kjenner så mange spreke folk.... Sannheten er nok snarere at både jeg og "alle" andre har blitt mer bevissthet på de små hverdagslige tingene som kan bety en forskjell - i alle fall velger jeg å tro det. 

Som en konsekvens av koronakrisen har vi konkurranseavhengige blitt nødt til å ty til substitutter for ikke å få helt noia. Dopet har vært virtuelle løp basert på bruk av Strava eller liknende. Lokalt har jeg vært med på noe som jeg er helt sikker på vi må tilbake til den første joggebølgen for å overgå. Siden kondistreninga som all annen organisert trening måte innstilles, dro vi i gang en løpskarusell i påsken siden alle likevel måtte være hjemme. At 40 stykker lot seg lokke til kappestrid mot klokka og fullførte tre tøffe løp på asfalten var langt over våre forventninger. 

Uvant med annet enn virtuelle konkurrenter på Stravaløp denne våren.

Når så ordinære løp fortsatt må vente til utpå sommeren, "måtte" vi jo følge opp med en karusell med fem løp i terrenget. At de skulle engasjere enda flere var i første omgang overraskende, men kanskje også naturlig. Mange "nye" løpere har merket at flere ukers trening har gjort noe med formen, samtidig som de såkalte virtuelle løpene ikke er så høytidelig som å stå på startstreken med mange andre. 

15. juni blir det etter de signalene som er gitt mulig å arrangere tilnærmet vanlig løp med under 500 deltakere igjen med noen tilpasninger for å ivareta smittevernreglene. Det betyr at de aller fleste løpene i mitt distrikt kan arrangeres, f.eks. med en form for puljestart.

Som lidenskapelig kondisjonist er jeg veldig spent på om den store interessen for de gratis lavterskelløpene gir seg utslag i økt deltakelse i de tradisjonelle arrangementene. Det kan nemlig slå begge veier - hvis vi som nå har dekket et behov i koronapausen får blod på tann og fortsetter "suksessen".

Risikoen er da at mange får dekket konkurranselysten og nøyer seg med disse gratisløpene. I motsatt fall kan det tenkes at koraonakrisen har gitt kondisjonen til Ola og Kari Nordmann en såpass boost slik at de vil delta også på de store massemønstringene når de kommer i gang igjen. Jeg håper selvfølgelig det siste. Personlig savner jeg det sosiale både før, under og kanskje aller mest etter et løp. Derfor må vi støtte opp om arrangementene som nå vil fylle opp terminlista utover høsten. Vi sees snart på startstreken igjen!

Når kan jeg ta på startnummer igjen, mon tro?

Det står ikke på viljen...

"Det står ikke på viljen", bemerket teamkollega Rune da lørdagens planlagte rolige langtur gikk mot slutten opp mot Skallberget. Det var godt å ta med seg dagen derpå også, gitt.

I disse tider kunne jo dette vært et hyperaktuelt tema langt utover Bakkerolfens snevre verden - viljen altså - men jeg overlater til ekspertene i FHI å understreke hvor stor betydning Ola og Kari Nordmanns vilje har å si akkurat nå.....

Jeg tar meg av det uviktige i den store sammenhengen, men likevel litt viktige for hver enkelt av oss - ikke minst akkurat nå. Å tenke på helsa og holde seg i form er aldri noen ulempe.... Forrige blogginnlegg er 14 dager gammelt og var viet konkurransesesongen på ski som brått var over. Denne gangen er det motivasjon for det som garantert kommer til å bli den mest spesielle løpseongen for alle som er i fokus.

Konkurranser eller ikke, overgangen fra ski til løping er en kunst spesielt her i "dalstroka innafor" hvor snøen vanligvis ligger i skogen til godt uti april. Ikke noe ser ut til å være som det var i år, så det kan nok bli før... Å hoppe ut av skiløypa og rett på asfalten er ikke særlig lurt, og jeg prøver derfor å drøye skisesongen til over påske. Det vil ikke by på problemer selv om aksjonsradiusen selvsagt må begrenses mest mulig pga. det som er langt viktigere enn skiturer. Denne helga ble det akkurat som for en uke siden både en real ski- og løpeøkt i nærmiljøet.

Lørdag var planen en langtur på Flishøgda som med mellom 600 og 750 moh er eneste mulighet innenfor kommunegrensa hvor det går an ta seg en  ordentlig runde. Jeg tjuvstarta litt før jeg møtte Rune, og vi staket oss impulsivt inn på et scooterspor nordover mot Osen i nærheten av Raskiftet, det høyeste punktet i Elverum. Det er samtidig punktet hvor kommunegrensene til Elverum, Trysil og Åmot møtes. Etter en kort drikke- og fotostopp for å bevitne at vi holdt minst to stavlengders avstand, tok vi fatt på samme vegen tilbake.  På den skarpe føret langs Ulvsjøen, var jeg litt sein i en sving og landet på venstre staven min. Jeg er liksom den ukrona utforkongen og Rune "king of the mountains" når vi staker sammen, men nå ble det slutt på det, gitt. Heldigvis var det både medvind og skaraføre, så veskelvis enkeltdans, friskøyting og staking med en stav gikk likevel overraskende greit de nesten tre milene tilbake til bilen.

Ikke bare med armlengdes men stavlengders avstand på Ruskbrenna  i Osen. 

Apropos og stå på viljen: Langturer på ski har fått en annen dimensjon i disse tider, og det skal gjerne være både 100 og 200 km for å ha noe å slå i bordet med på Strava. Rune og jeg var enige om at da måtte vi jo i alle fall samle lusne 50 km på turen, og måtte svinge oppom Skallberget på hjemturen. Hamstringen mine begynte å si ifra om at snart 3 mil med enstavs-skøyting begynte å bli nok, men med "det står ikke på viljen" fra makkeren tok vi de 100 høydemeterne også. Dessuten kunne han fortelle meg med at det var glimrende trening for å stabilisere overkroppen i fristil...

Ikke noe å si på skiføre på Elverums påskedestinasjon i år heller. 

Søndag var det løp uten startnummer på menyen. Det var jo ikke meningen å bruke beina på lørdag, så jeg var litt skeptisk på hvordan det ville gå i min første virtuelle konkurranse. Det fine med de mange nye tilbudene til løpere med konkurranseabstinenser (eller motivasjonsproblemer), er at man kan jo la dagsformen bestemmer hvilke distanse som passer. Jeg prøvde meg på en 5 km rundt terskel tidligere i uka, men det var ikke akkurat oppløftende.

Med litt uforutsett oppladning, drikkesekk og asfalttøfler (Hoka Clifton) la jeg likevel avgårde langs traséen til Elverum Halvmaraton som vi arrangerte for første gang i slutten av november. Flat asfalt og moderat vind til tross, var jeg fra start innstilt på å snu etter 5 km slik at jeg fikk registeret en 10 km. 24 minutter senere hadde jeg ikke noe lyst (eller evne) til å øke farten slik at jeg kunne greie 45 på mila, så jeg fortsatte like så godt sørover med tro på at 5-blank-fart burde jeg kunne holde den dobbelte distansen. Pulsen var jo knapt over langturpuls heller.

Vending i Heradsbygda ble gjort fortsatt et snaut minutt før mitt nye skjema, og "so far so good". 3 km etter kikket jeg på klokka igjen, og da var allerede det minuttet brukt opp. Jeg var helt sikker på at vinden fra sida skulle hjelpe meg litt mer opp igjen, men nei da. Det var nok likevel gamle synder med tilnærmet lamme hamstrings som gjorde det største utslaget. Ikke mye framgang å spore etter vinterens forsøk på styrke baksida spesielt og bein generelt her, nei. Jeg klappet bokstavelig talt sammen akkurat som jeg gjorde gjentatte ganger fjor. Gang på gang måtte tenke på å rette meg opp så jeg ikke fikk skrubbsår på nesen på den gruset asfalten - i alle fall føltes det slik.

Da kom gårsdagen ord fra Rune opp til Skallberget til sin rett. "Det skal f.... ikke stå på viljen!" Jeg pinte fram en spurt som om det skulle stå om livet, delvis på grusen utafor sykkelstien halvt uti grøfta for ikke ble bli stempla som en "jævla jogger " på de to siste trafikkerte km fra Skogmuseet til mål. 1.45-skjemaet var jeg nøkternt sett sjanseløs på de siste 8 km, men med nesten hele økta (88%) i "komfortsona" pulsmessig tyder det i alle fall på at kapasiteten er brukbar.

Hva jeg skal gjøre for få noe styrke i beina begynner imidlertid å gjøre meg rådvill For svak på baksiden og for stram for forsiden er ikke uvanlig blant løpere. Det står ikke på viljen til å få gjort noe med det, men jeg tviler mer enn noen gang på evnen....

Virtuell målgang på årets første halvmaraton