tirsdag 20. mars 2018

Birken må tas på alvor

Jeg fant da fram til Birkebeineren Skistadion etter hvert.
(Foto: Finn Olsen)
Jeg gikk i Birken-baret i år igjen. En ellers strålende dag ble en tur helt i tåka. Trolig fordi jeg lekte bort overskuddet på forskudd. Birken, spesielt under tunge forhold, må nok tas på alvor.

Jeg har i årenes løp merket en klar senking av spenningsnivået fra å være overspent og kjempenervøs i flere dager på forhånd pga. føre osv. Jeg har snakket det ned med min indre stemme til et helt vanlig skirenn. Bakkene har blitt mindre bratte med årene. Jeg er så lommekjent etter utallige treningsturer langs løypa, spesielt på den siste halvdelen, at hele traséen har blitt meget forutsigbar. Optimistiske tanker er jo ikke dumt, eller? "Flere mil enn noen gang i vinter! Det er bare et skirenn! Vasan og Birken samme år - ikke noe problem! Det gikk jo bra i fjor, på blanke ski til og med":
Den 21. og letteste Birken!

For å ta fasiten med en gang så ble det den 22. og nest tyngste Birken - ever. Bare debuten i 1995 da jeg var i koma halvveis overgår denne subbeturen. Da har jeg tatt hensyn til anvendt tid (3.55.16) og plassering totalt (2074 av 8201). Det er ikke bare å skylde på at marginene ikke var på min side siden jeg brukte 31 minutter mer enn i fjor.
Ikke noe å si på stemningen - fredag ettermiddag.
Jeg er overrasket over at kroppen ikke lystret i det hele tatt. Øktene den siste uka ga meg klare hint om det motsatte. Trolig la jeg litt for mye trøkk i gjennomkjøringene samtidig som jeg ikke hadde god nok kontroll på andre ting i hverdagen. Det blir liksom litt feil å søke permisjon fra jobben for å lade opp til Birken, selv om det faktisk kan bli en realitet neste år. World Masters Cup (Veteran-VM) går nemlig på Beitostølen uka i forveien, og der har jeg veldig lyst til å være med....

Det er nok også stor forskjell på å ha en dårlig dag på gratisføre og på det tråe føret vi hadde på lørdag. Det var i alle fall ikke dagen, og det var jo ikke bare jeg som slet meg framover. Da jeg sjekket klokka for første gang da det pep før matstasjonen på Skramstad, ble jeg en smule overrasket over å brukt over fem minutter mer enn vanlig med en "normal" åpning. Jeg skjønte allerede da at dette ble langt bak det jeg dagen i forveien hadde erklært som egen målsetting (Birken klar med uklar margin). At mange velger å bryte på de tidspunktet er  for meg helt uforståelig, men viser vel at det er noen som tar Birken litt mer på alvor enn meg...
Sammen med Jan, "Kongen av Nordmarka og Vintermaraton", i Kvarstadlia på lørdag. (Foto: Stein Arne Negård)
Den videre ferden over fjellet gikk fra å vente på at det skulle løsne til å registrere at det bare gikk tyngre og tyngre. Selv etter partier med mye hvile var det ikke noe å ga med. Skiene var ok, verken bedre eller dårligere enn de fleste rundt meg. Næringsinntaket på forhånd og undervegs er jeg sikker på var mer enn godt nok. Riktignok hadde jeg ikke noe flytende i sekken pga. temperaturen, men jeg ga meg selv god tid på alle drikkestasjoner og har sjelden tatt inn så mye over fjellet.

Fra framskutt startposisjon i pulje 6 "fes" jeg bakover blant de ca. 300 i pulja, og rett etter Skramstadsetra kom de første 7-erne. På siste halvdel av rennet stod det som oftest 8 på sekken til de jeg hadde ved siden av meg. Etter to private skjenkestopper før og etter matstasjonen på Sjusjøen, våknet turgåeren litt til live igjen og avanserte noe plasser på de siste 14 km. Fra 127. plass på første mellomtid var jeg nede på 160. plass (og så helt sikkert helt for jævlig ut) på Sjusjøen før jeg endte som nr. 153 av 777. I stedet for side 1 på resultatliste ble det altså side 4. Fiasko finito!

En opptur ble det likevel på lørdag. Etter å ha hentet ut premien og det usynlige merket ble jeg sendt videre til sekretariatet der jeg fikk glassfatet for 50 Birken-deltakelser totalt. Det hadde jeg ikke regnet med, men det stemmer selvsagt. Egentlig skulle jeg nok hatt det for et par år siden hvis alle startkontingenter jeg har trillet inn i Birken-kassa skal telles med. På Min side på birken.no er følgende 52 deltakelser tatt med:

Birkebeinerrennet 23
Birkebeinerløpet 18
HalvBirken ski 5
Birkebeinerrittet 3
UltraBirken løp 2
FredagsBirken sykkel 1

I tillegg vet jeg at jeg var med på Skøytebirken fra Kvarstad et år, og i tillegg har jeg jo tre deltakelser i StafettBirken, men de teller jo logisk nok ikke med, da.

Jeg husker ikke hva det kostet å delta i debuten i 1995, men det har jo vært godt over tusenlappen på  alt utenom løpet de siste årene. Ved litt kjapp overslagregning skulle det vel bli rundt 50 000 kr for det fatet... Det har imidlertid blitt noen "frynsegoder" av det på vegen da, som motivasjon, trening, helse, moro - kort sagt en ubetalelig god hobby. Jeg går for 50 til!

fredag 16. mars 2018

Birken-klar med uklar margin

Da er jeg der igjen for 24. gang, preppet og klar med kropp og ski for Birken. Bortsett fra et par ganger til ingen nytte i 2007 og 2014, har det meste gått på autopilot de siste årene helt fra de siste dagers forberedelsene til målgang midt på lørdagen.

Det pleier ikke å være så stor margin den ene eller andre vegen fra tre og en halv time. Siden "det er  året det er så trått" får jeg nok ikke tidsmarginene på min side denne gangen. Jeg har imidlertid hatt marginene på min side allerede før start, så jeg kan jo håpe på at jeg det fortsetter et døgn til. Jeg har nemlig lekt med livet den siste uka. Stigende overskudd er vanskelig å stogge i denne skrotten og kunne kostet meg Birken-livet denne gang.


5 kilometeren på Romerike sist lørdag virket som en formutløser etter en litt trå skisesong så langt.
(Foto: Olav Engen/Kondis) 
Mandag fikk jeg for meg at resten av taket måtte måkes, og med pulsmåleren på ble det et par timer med god langturpuls. Ikke livsfarlig det, men tendenser til senebetennelse i underarmen var ikke god timing. Heldigvis er det bare spadetak som gjør vondt og ikke stavtak fant jeg ut på onsdag da jeg kjørte klubbrennet som planlagt med godt trøkk i skøytetakene.

"Rugby-leppe"
Verre var det da jeg slengte meg på rugby i løssnøen med gira 10. klassinger på tirsdag. Sprukket leppe som umiddelbart føltes som et haraskår var ikke det verste, men et horn (eller kanskje det var et kne) i sida fra en overivrig elev, ble etter hvert verre når det fikk et par dager på seg. Brist i ribbein kan være jækla vondt, men heldigvis merker jeg det mest når jeg strekker meg og løfter armene høyt. Staking med skøytestaver på onsdagens renn var ikke godt, så da passer det jo bra at jeg skal hjelpe bra til med beina i år da. Birken skal gjennomføres åkke som. Selv om jeg med hårfin margin slapp å ta stilling til det alternativet, ville jeg garantert stilt til start med en stav hvis det hadde vært påkrevet....

Jeg regner med å greie å bruke  armer og bein såpass at det blir en god opplevelse i år også. Merket er jo ikke noe tema etter den nye beregningen for oss over 50, og det kalde føret vil trolig bety 10-15 minutter opp fra normalen på tre og en halv time. Plassering i klassen vil være den mest pålitelige målestokken, så derfor kan førstesida av resultatliste i klassen, dvs. topp-50, være innen rekkevidde. Persen i så måte er 60. plassen av de 730 i M55 fjor.  Smøreproblemer bør det i alle fall ikke bli, selv om gliden blir helt avgjørende. Jeg er i motsetning til fjor alle fall glad for at jeg kan sparke fra meg oppover i år fra pulje 6 med start kl 0840.
Optimist - som vanlig -dagen før dagen!

søndag 4. mars 2018

Nattvasan - en langs natts ferd mot Mora

(Foto: Vasaloppet)
Du vet du har gått Nattvasan når du går i mål klokka to om natta, spiser middag i tretida og prøver å legge deg i firetida. Joda, Nattvasan ble en ny og annerledes opplevelse på flere måter sammen med super-reserven, Rune.

Mens Rune fikk fire dagers forberedelse, har jeg hatt denne natta i tankene et års tid. Egentlig i to år siden Jan Erik og jeg prøvde å melde oss på i fjor også, men jeg var for treg på tastaturet da 750 par fikk plass. I år var antallet doblet - og jeg bedre forberedt dagen etter Birken når Vasalopp-påmeldingene alltid åpner.

Som jeg var inne på i forhåndsinnlegget til helgas begivenhet, Kald og rolig foran Nattvasan, var vi som alle andre spente på forholdene mht. temperatur. Etter litt vurderinger valgte vi sko-overtrekk av touring-typen og et ekstra lag under super'n, men ellers vanlig konkurranseantrekk. Jeg tok i tillegg et ekstra par vanter inni hanskene og valgte som makkeren å bruke drikkebelte i stedet for drikkesekk med slange som jeg fryktet ville fryse.

Pga. temperaturen hadde arrangøren forsterket servicen på alle drikkestasjonene med mulighet for å fylle på med varmt drikke. Ellers så skal jeg komme tilbake til at det var det en del med arrangementet som bar preg av at det ikke har samme standard som selve Vasaloppet....

Nattvasan er i likhet med Öppet Spår absolutt et alternativ hvis du ikke liker å stå opp midt på natta for så å bli stående i kø i den første bakken. Med start klokka 20 kunne jeg fullføre arbeidsuka før Rune og jeg satte oss i bilen og kjørte de snaut to timene det tar til starten i Sälen. Med 3000 plasser og stort frafall som trolig  skyldtes kulden, var det ikke det vanlige peset for å finne posisjonen i den første av de tre ledene.

Som snapen signaliserte hadde vi ikke tenkt å bruke så mye av natta på dette barneskirennet...
Etter litt begrenset oppvarming, var vi klare til start i ti kuldegrader med fare for inbytterpuls i den første bakken. Vi hadde en avtale om å vente på hverandre ved den første drikkestoppen ved Smågan hvis det skulle skje noe slik at vi mistet hverandre i den første bakken hvor det uansett ville bli trangt om plassen.

Rune stilte seg i sporet bak meg og vi staket oss greit av gårde. Etter noen hundre meter var det fritt fram å skøyte, og jeg tok noen skøytetak før passering av vegen. I løssnøen som var lagt på bare minutter før start, skled nok den venstre staven ut noen cm og jeg hørte det mer enn jeg merket at en skitupp var borti staven som plutselig var en halv meter for kort. Rune lå rett bak og registrerte uhellet, men uten å kommunisere mye i mylderet fortsatte vi i håp om at stavservicen ikke var plassert for langt oppi bakken.

Padling med en stav er litt spesielt, og selv om jeg har trent mer skøyting enn vanlig har jeg ikke vært helt Alsgaard og gått uten staver. Jeg er jo snarere blitt sammenliknet med Hallvard Hanevold pga. noe bred padlestil - og tok ikke akkurat mindre plass fektende med en halv stav som jeg ikke hadde vett på å kaste fra meg. Hengarmen fikk gjøre litt mer jobb en vanlig, men først og fremst merket jeg det i mine fra før stramme hamstrings. Jeg kom meg opp de to klart bratteste kilometerne i hele løypa til Vasloppets høyeste punkt med høy I3-innbytterpuls overbevist om servicen var plassert der. Jeg fant raskt igjen Rune - men ingen som var villig til å låne bort en stav. Vi ble fort enige om at ved Smågan måtte det være muligheter. Rune antydet å bryte, men det var ikke noe reelt alternativ i mitt hue.

Oppå myrene gikk det nok ikke så mye saktere enn normalt med friskøyting og "enkel dobbeltdans" mens Rune staket som planlagt i sporet. Han mente han bare hadde ventet et minutt på toppen av bakken. Selv om det var tråere på myrene, fikk jeg i alle fall ned innbytterpulsen på den 7 km lange transportetappen fram til Smågan.

Litt febrilsk skriking og vifting med en stavstump ga resultater. Swix-grabbarna våknet på kveldsskiftet og fikk gitt meg den venstre staven på 155 cm som jeg ba om. Det stemte jo ikke, og jeg kom på at jeg hadde kuttet det gamle paret med 2,5 cm da jeg eksperimenterte med stakestaver for et par år siden. Etter en ny tur i bua og 1199 notert på blokka, var jeg klar for å restarte Nattvasan 2018. Sikkert litt overivrig i starten, men Rune fulgte akkurat som planlagt greit med, hovedsaklig ved hjelp av  staking.

Jakten på de andre hadde begynt, og kommentarer fra både "söta bror og syster" om at jeg endelig hadde to staver var hyggelig å ha med seg på vegen. Side om side med Rune på sporet til høyre og jeg i venstrefila som i Hafjell Ski Marathon, følte vi virkelig det gikk unna og anslag på slutttida ble gjort med edruelig beregninger.

På forhånd var vi enige om at den som tippet nærmest skulle bli påspandert en ordentlig kake til morraskaffen på Runes favoritt-kondis i Mora. Begge forhåndstipsene som ble gjort i bilen til start var i overkant optimistiske, og mitt aller mest - så den premien var i realiteten allerede tapt uten at det la noen demper på innsatsen.

I Risberg hadde vi begge tømt drikkebeltene våre, og de ble fylt opp med ny, varm sportsdrikk. Vel halvveis i Evertsberg var eneste servering med "alle rettigheter" under Nattvasan og for min del  ble både en kopp blåbärsoppa og en pannekake med syltetøy og rømme forsøkt langet innpå med hanskene på. Det meste fant nok veien dit det skulle, og raskt var begge mette nok til å fortsette på dagens letteste etappe samtidig som vi optimistisk fastslo at det var "bare en skimaraton" igjen.

Du trenger ikke være markedsøkonom for å skjønne at Silva er stolt sponsor av Nattvasan.
Om det var næringsinntaket eller løypeprofilen som gjorde mest utslag skal være usagt, men nå føltes det som vi suste gjennom natta. Det ble lenger og lenger mellom lyktparene der framme og vi startet en ny gjettekonkurranse om hvordan vi lå an plasseringsmessig - uten å ane hvor mange som stilte til start og hvor mange som ville bryte. Mellomtidene viser i ettertid at på den andre tredelen av løpet passerte vi 40 par, så den følelsen var i alle fall reell nok.

Fartsfølelsen var imidlertid ikke så god. Trolig fordi mørket på alle kanter gjør at en blir motsatt fartsblind med hodelykter som forøvrig holdt med god margin til mål. Vi merket jo at det var trått selv om sporene var faste og fine, og skøytfila like så. På de åpne partiene var det verst, men både den positive utviklingen vår i løpet og mørket lurte oss ikke så rent lite. Rune mente sågar at det måtte være noe feil med klokka mi....

Magisk stemning!
Spesielt på den andre halvdelen ble vi imponert over folkelivet langs løypa selv langt over midnatt. Hvor mange fakler og islykter som var satt opp som en allé langs sporet er umulig å anslå, men måtte i alle fall være firesifret. Stemningsfullt og vakkert og absolutt en opplevelse!

Fra Lundbäckbacken før Oxberg og videre mot Høkberg var det noe kneiker hvor jeg merket at padlegiret var kaputt. Da Rune gikk ut av sporet for å variere med skøyting, stod "skøyte-eksperten" minst like mye i sporet for å bruke armene som var freshe og fine. Forsåvidt som forventet utfra det jeg har merket på trening. Jeg er langt fra godt nok trent for å skøyte 90 km, og spesielt padlinga hvor jeg går dypere enn i dobbeltdans gjør hamstringene på begge sider stiv og kraftløs etter x antall mil. Jeg må få gjort noe med de strikkene som er festet opp i ræva før løpssesongen...

Syncron-skiing completed!
Mens jeg i følge makkeren holdt større fart i venstrefila enn når jeg stod i sporet på første halvdel, ble det mer og mer DP på andre halvdel. Jeg skøytet som Rune bare i bakkene og syntes i motsetning til tidligere på ferden "i fäders spår" at det var veldig greit å stå bakerst. Jeg hadde til tross for vektforskjellen en tanke bedre glid, så jeg hadde så langt sittet først i nedkjøringene.

Mellom Høkberg og den siste kontrollen i Eldris har vel noen og enhver vasaloppsåkare noen slitne minner. Rune forlangte å bli trodd på at han aldri hadde følt så pigg på denne "streckan"som i hans 10. vasalopp (uten at de ble godkjent i statistikken!) Da vi kom inn i lysløypa (som ikke var slått på - sikkert pga. stemningen) noen km før Mora, plukket vi ytterligere en håndfull par og avsluttet synkront med en god følelse på en tid som vi begge bommet stygt på på forhånd. Likevel en opplevelse i seg selv - og hvem er ikke fornøyd uansett med å fullføre "för framtids segrar", som det det står å lese på målportalen?

Bildet ble mer tåkete enn makkeren og meg som var sterke og klare til siste meter.
Bussen brakte oss til Camp Nattvasan på gymnaset i byen hvor det dessverre ikke var riktig samme standard på fasilitetene som vi var vant til fra våre ni tidligere målganger. Jeg har seks Vasalopp, to Ultravasar og en Skejtvasa fra før, mens Rune altså håpet å få godkjent sitt 10. på de 90 kilometerne på ski. Med målgang klokka to om natta er det selvsagt "lugnare" i Mora, men litt for stille for å finne fram til hvor vi kunne rulle ut soveposen etter å ha brukt en time i dusjen og matsalen slik at klokka nærmet seg tida da vasalopps-åkare ellers står opp for å være klar for den store dagen et døgn senere.

Trøbbel med betaling pga. manglende terminaler løste seg med litt velvilje fra behjelpelig sjeler både i matsalen og på bussen tilbake dagen etter, men var et stressmoment for slitne huer. Matserveringen var forresten ikke gratis som vi var vant til fra Vasaloppet. Vi syntes begge at vi fortjente et varmt måltid selv om klokka var tre på natta...

Fordelen med å starte på kvelden og slippe å stå ukristelig tidlig opp, oppheves nok av at døgnet blir snudd på hodet i etterkant. Mye søvn ble det i alle fall ikke på flatsengene på oss. Rune fikke knapt blund på det såre øyet sitt som fikk det litt tøft ned mot 15 kuldegrader uten briller og kanskje forverret av lysforholdene. Ellers var vi friske og raske for returen til vanlig arbeidstid lørdag morgen.

Rune fikk som avtalt premien sin for minst dårlige tips, selv om den måtte vente til vi var fraktet tilbake til Sälen. Trøsten for meg som måtte spandere, var at ar 2. premien var like stor - og god! Takk for samarbeidet, Rune. Du reddet meg fra å bli programhelt. Det er jeg ikke spesielt kjent som - det er jo mye bedre å være helt om natta!!!



Nattvasan 2018 kort oppsummert  med tall:
979 av 1367 lag kom til start. 292 par måtte bryte. Team 55+ kom inn som nr. 57 av 669 lag som fullførte med begge løperne og som nr. 7 av 23 fullførende norske lag (49 påmeldte). Vinnerne kom inn på 4.28.16. (4 minutter mer enn vinneren av Vasaloppet halvannet døgn senere) Det siste laget kom etter på 11.48.33. Team 55+ brukte 5.51.25.


Flere tall for Team 55+ i Nattvasan 2018:

Mellantider

Split
Klockan
Tid
Sträcktid
min/ km
km/h
Plac.
Smågan
20:46:29
00:46:28
46:28
04:14
14.20
105
Mångsbodarna
21:34:32
01:34:31
48:02
03:42
16.23
102
Risberg
22:14:45
02:14:44
40:13
03:40
16.41
90
Evertsberg
23:06:49
03:06:48
52:03
04:21
13.83
74
Oxberg
23:59:16
03:59:15
52:27
03:30
17.16
63
Hökberg
00:38:10
04:38:09
38:53
04:20
13.88
62
Eldris
01:19:02
05:19:01
40:51
04:06
14.68
61
Förvarning
01:49:03
05:49:02
30:00
03:35
16.79
-
Mål
01:51:25
05:51:25
02:22
03:59
15.12
57

torsdag 1. mars 2018

Kald og rolig foran Nattvasan

Team 55+ på treningstur på hjemmebane i vinterferien!
Oppkjøringa eller snarere nedtrappinga fram mot en av vinterens absolutte "højdare", Nattvasan, har blitt litt forstyrra av et par usikkerhetsmomenter, men nå er jeg klar! Team 57+  har blitt til Team 55+ den siste uka pga. av at Jan Erik ikke har fått forberedt seg som planlagt. Jeg trengte imidlertid ikke lete verken lenge eller langt - i og med at Rune, som bor under et passende langt stenkast unna meg, sa ja til utfordringen på strak arm som erstatning for et eventuelt Vasalopp på søndag. I og med at han litt yngre enn meg, måtte jo teamet skifte navn...

Den største usikkerheten nå et døgn før start er kulden. I skrivende stund er det ikke helt avklart, men Nattvasan vil garantert bli arrangert. Den alternative løsningen er å starte i Oxberg og dermed halvere distansen hvis det blir betydelige kaldere enn prognosene som sier 15-20 minus.

Team 55+ håper og tror selvfølgelig på full "utmaning". Avklaringen vil bli gjort fredag formiddag når prognosene er enda sikrere. Det går nok som planlagt, men med forsterket beredskap på kontrollene som i utgangspunktet skulle være ubemannet, unntatt  i Evertsberg.

Det vil bli en kald natt, men med noen forhåndsregler i forhold til bekledning skal skal det ikke by på problemer å holde hjulet i gang med skøyting og antakeligvis mer og mer staking i sporet. Rune er klart sterkere enn meg i staking og vil nok bruke den teknikken mer. Totalt tror vi det blir en bra match selv om den kom litt brått på. Vi gleder oss - nu kör vi!

Hvis noen er lei den vanlige fredagsunderholdningen i tv-ruta er det mulig å følge Team 55+ på trackingen her: Vasaloppet Resultatservice