tirsdag 27. juli 2010

Motbakkerolfen på sykkeltur

I helga konverterte jeg til sykkelsporten - for en dag. Jeg fleipet på forhånd at "Rolf gjør ting han ikke kan", og fikk for så vidt bekreftet det. Foranledningen var at jeg gjennomførte Moraløpet på ski i mars og hadde lyst på å delta i den nyetablerte Moratrippelen son fullføres med halvmaratonløpet Morakuten 4. september.

Stiv i blikket i nedkjøringen etter 46 km. Foto: Kjell Arild Andersen.

Moratråkket på Koppang er 46 km langt og regnes som et teknisk lett terrengritt som har blitt veldig poulært på de fire årene det har eksistert. Med minimal spesialtrening på sykkel vet jeg at jeg er alt for pysete i høy fart og i naturlige "fartsdumper". Også i Moratråkket tapte jeg mye i de få kronglete partiene, samtidig som jeg rett og slett ikke tør å ligge på hjul når det begynner å gå unna i lett terreng.

Masse taktiske og tekniske mangler til tross: Jeg fikk bevist at jeg er i form, og muskulaturen og ikke minst motoren fungerte meget bra. Når jeg kom meg gjennom uten tekniske problemer og så mye som en som en skrame, ble det en fin dag på sykkelsetet. Moratråkket har også blitt et flott ritt med overraskende god stemning ute i skogen og ikke minst i start- og målområdet midt i sentrum under Kaupangermart'n.

På forhånd hadde jeg forventet at lårmuskulaturen ville protestere etter litt intens tråkking, men både undervegs eller etterpå var muskulaturen helt fin. Litt stivhet nederst i ryggen etter "hopp og sprett" på kjerrevegene var det eneste som minte om ubehag. (Dagen etter var jeg ute på en totimers løpetur og hadde faktisk lette og fine bein!) Ellers var det bare moro å kjenne at jeg kapasitetsmessig kunne sitte å kose meg de gangene jeg hadde tålmodighet til å legge meg pent og pyntelig i rekka og bare "følge strømmen."

På det tekniske og taktiske planet er det imidlertid mange ting som kan rettes opp til neste gang:
  • Kjøre med mindre luft i dekkene for å få mindre slag i terrenget.
  • Stille meg tidligere opp til start for å slippe å komme så dårlig ut.
  • Prøve å ligge på hjul når en har mest nytte av det i de lette partiene.
  • Prøve å svinge rundt i stedet for å kjøre over alle små og store hindringer.
  • Tråkke utfor i ulendt terreng i stedet for å sitte helt stiv hver gang en nærmer seg "utrygg grunn."
  • Koble ut demperen for å få mer kraft ut av tråkkinga. 
  • Kort sagt bli mye råere i hodet og slutte å tenke konsekvenser!

Det det spørs likevel om jeg greier det selv om jeg er fullstendig klar over problemet. En skikkelig "kolling" nedover  bakken hjemme i Tufsingdalen på min nyinnkjøpt DBS uten gir i 1968 sitter fortsatt i ryggmargen - selv om skrubbsår var den eneste konsekvensen den gangen.

Terrengsykling er for råskinn - og det blir jeg nok aldri! I motsetning til på beina trives jeg klart best i motbakkene. Kanskje burde jeg stille i et realt bakkeritt neste gang jeg skal leke syklist?

Reportasje med resultater og bilder på kondis.no: Fullt trøkk i Moratråkket

fredag 16. juli 2010

Ultrabirken fram- og bak(k)lengs

Til vanlig er det ufordringer i form av konkurranser en ser fram til og har som mål. I den selvpålagte konkurransepausen i juli har en ny treningstur i Birkebeinerland vært det store målet – ett år etter min første tur sammen med Sharon Broadwell, Tor Arne Stjern og Jon Harald Berge. Hensikten var, i tillegg til å få god trening, å lære løypa enda bedre å kjenne før årets store mål, Ultrabirken 18. september.

Jan Erik var godt kjent her ved Nysætra etter nærmere 40 birkebeinermerker til sammen, men denne gangen gjaldt det holde ut tre ganger så lenge - to dager på rad - i forhold til alle hans tidligere turer over fjellet.

Planene ble slengt ut for fetter Jan Erik på turen til Femundløpet i slutten av juni, og jammen fikk jeg selskap på min planlagt egotrip. Den karen har også en god porsjon stae Bakken-gener og er slettes ikke uvant med fysiske utfordringer - i hovedsak på ski og sykkel. Løping har, med unntak av en maraton i Drammen for 20 år siden, begrenset seg til enkelte halvmaratonløp. Tøft gjort da å hive seg på drøye fem mil i krevende terreng fra Rena skole til vårt felles trenings- og rekreasjonseldorado på Sjusjøen. Vi hadde imidlertid flere alternativer for gjennomføringen, avhengig av hvordan beina oppførte seg underveis. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg en hviledag før returen. Alle har ikke like mange fridager å ta av som meg, så kompanjongen hadde bare onsdag og torsdag til disposisjon. Dermed ble stuntet vårt kopprimert fra en tre-dagers Ultrabirk til en to dagers manndomsprøve!

Identisk bilde tatt over Djupa ganske nøyaktig ett år siden bildet i headingen på bloggen min.

I den bredt omtalte prøveløpingen av Ultrabirken i fjor, løp vi ikke konkurransetraséen hele veien. Jeg var derfor opptatt å følge de 53 første kilometerne helt nøyaktig denne gangen. De siste 20 kjenner jeg mer enn godt nok fra før, siden jeg er av de rundt 40 som har deltatt i det ordinære Birkebeinerløpet samtlige 12 ganger siden oppstarten i 1998. Traséen var bedre merket enn i i fjor, men langt fra optimalt. Kart og lokalkunnskap er fortsatt nødvendig for å finne fram på sine plasser. Den permanente merking av Birkebeinerstien er fortsatt mangelfull, og selv på min tredje tur tilbake til Rena ble vi lurt flere steder. Det er ingen merking fra Rena til Skramstadsætra, og partiet gjennom hyttefeltet ved Ljøsheim kan også være vanskelig nok fikk Jan Erik erfare.

Vær og underlag var vi forberedt på ville være vekslende. Sammenliknet med jomfruturen i fjor, var det mye bløtere i terrenget og turen ble avsluttet med tre timer i et kraftig regnvær torsdag ettermiddag. Temperaturen var likevel behagelig og gjorde ikke noe fra eller til der vi løp og vitset om at vi ikke måtte tråkke slik at vi sprutet på hverandre! Som i fjor vil jeg påstå at noe av sjarmen med turen er forseringene av små og større bekker og elver. Djupa var umulig å komme over uten å vade, og Åsta var også litt striere enn på samme tid i fjor.
Ultrabirkens obligatoriske skovask i Åsta ved Åkersætra.

Vi startet fra Rena Skole onsdag i åttetida og var ute ganske nøyaktig ni timer inkludert to kvarters matpauser – og usannsynlig mange tissepauser. Det siste var egentlig litt rart siden jeg for min del aldri har hatt behov for å kvitte med noe væske under liknende belastninger. Mulig det kunne ha noe med luftfuktighet å gjøre, men jeg overdriver ikke når jeg sier at vi tisset bort en halvtime av turen! Ikke hadde jeg drukket så mye som jeg burde på forhånd heller. Jeg løp imidlertid med ei drikkeflaske i hånda første halvdel, så det er mulig t det ”gikk rett i gjennom”. Vel, nok om det – bedre med for mye eller for lite var vi enig om når det gjelder akkurat dette med væskeinntak. For øvrig gikk dag en helt etter oppskriften med løping fra start og etter hvert vekselvis gåing i ulendt terreng og løping i lette partier.

Motivasjon 995 moh. på toppen av Snørvillen.

Planen for neste dag ble lagt allerede samme kveld. Jan Erik var stikk i strid med mine odds, klar for retur til fots dag etter, men hadde vel ikke tro på så mye løping. Vi la derfor opp til en ”jaktstart” hvor A-Bakken startet kl sju og B-Bakken drøyde en time. Da kunne jeg løpe i eget tempo til jeg nådde han igjen ca. halvveis. Planen fungerte med unntak av at majoren brukte en del tid etter å ha mistet merkinga ved Ljøsheim, slik at jeg var à jour rett etter vadinga ved Åkersætra. For øvrig var det merkbart bløtere på sine plasser etter en regnskur rett før Jan Erik startet på torsdagsmorgenen. Etter et solgløtt på Stalsberghøgda ble det også en bløt avslutning med regn i strie strømmer og dertil ”bløte vitser” (Kan ikke refereres her!)

En del av hensikten for meg ved å ta ruta begge veger var å få et enda bedre innrykk av terrenget. Det må jeg si var verdt bryet! Partier som på mine to turer vestover var oppfattet som flate, var slett ikke det. Det er først når det røyner på at en merker de små variasjonene hvor det heller slakt utover eller heller litt i mot. På veg sørover på Rondanestien var vi virkelig ”på glid” i de søkkbløte myrene, og etter ”fjellklatringen” opp fra Djupa brøt vi oss i gang igjen og løp de siste 15 km. Det hadde jeg ikke trodd da jeg nådde igjen en frustrert major rett før Nysætra! Etter henholdsvis ni og ti timers ferd var vi tilbake til utgangspunktet, 33 timer etter oppstart og med 110 km i beina. Herlig!
To relativt bløte -men desto mer fornøyde Ultra-birkebeinere som fant igjen Saaben ved Rena skole etter en 33 timers utflukt.

søndag 11. juli 2010

Ferielapskaus

Tre uker av ferien er allerde unnagjort og jeg har så langt nesten utelukkende "gått på lapskaus". Nå er det vel snart tid både for lette salater og saftige biffer? Ja, til uka blir det kanskje en tung tre retters også...

Etter Femundløpet og Elverumstrimmen den siste uka i juni, har jeg tillatt med å gi litt blaffen mht. intensitet i treninga. Det betyr litt av hvert hva treningsformer angår, men så lenge jeg ikke har bestemt på forhånd hvor hard økta skal være, blir det gjerne halvhardt. Noen som kjenner seg igjen her, skulle jeg anta?

Riktig nok har jeg gjort et par forsøk på å få opp pulsen på sykkel, men det er neimen ikke lett når den spesifikke muskulaturen tilhører en annen divisjon en O2-kapasiteten. Det er omtrent umulig å få noe volum i sone 3 på sykkel for meg. Alle løpsøkter har jeg fornuftig nok kjørt helt rolig etter at det lugget litt nederst i leggen etter min første styrkeøkt på x antall måneder. Jeg må bare styre unna tåhev - leggene mine tåler bare ikke den øvelsen midt i sesongen. Lærdommen må bli å være enda mer forsiktig når en starter opp igjen med nye ting i treninga.
    Motiv fra Sjusjøfjellet med utsikt over Sjusjøvatnet som ble rundet opptil flere ganger i den første av i alt tre ferieuker som er planlagt i vårt eldorado denne sommeren.

    En uke (8 dager) på Sjusjøen uten sykkel ga respektable 115 km på beina inkludert en fottur, og de siste dagene på hjemmbane har altså blitt en herlig lapskaus på sykkel og en rulleskitur. Statusen for forrige måned ble for øvrig følgende:
    • 25 timer og 280 km løping
    • 7 timer og 140 km sykling
    • 1 time - 15 km rulleski
    • 33 timer - 435 km totalt
    • Treningsrapport i STÅ-PÅ 
    Da er det tid for målrettet ultratrening, og kommende uke er viet en ny gjennomløping av Ultrabirken - ganske nøyaktig ett år etter min første gjennomløping sammen med Jon Harald Berge, Sharon Broadwell og Tor Arne Stjern. Værutsiktene tilsier at det blir start fra Rena på onsdag, og min sprekeste og seigeste fetter har planer om å slå følge. Siden begge har fast "basecamp" på Sjusjøen, er i alle fall målet å løpe de drøye fem milene over fjellet en vei. Jeg regner med å oppdatere bloggen underveis. Nyt en herlig sommer-meny så lenge - det ser ut til å bli "andre boller" kommende uka!