onsdag 18. november 2020

Annerledes-sesongen på godt og vondt

Sammen med "Team Seigmann-kollega" Jarle
etter en Kondistrening i høst. 
Løpesesongen 2020 er definitivt på hell. Nå gjenstår det bare å pynte litt på de to korteste distansene i Kondisløpet så setter jeg strek for både virtuelle og virkelige løp. Nå er det på tide å komme seg på ski!

Høsten har egentlig ikke vært så mye annerledes enn den pleier å være for en konkurranse-junkie som meg med "mætti" (som vi sier herover) lange løp. Jeg er litt i tvil om hva jeg skal regne med i konkurransestatistikken min, men har landa på at alle virtuelle løp som det blir satt opp resultatliste i teller med, bl.a. Oslo Maraton og diverse løp i Kondisløpet.

I motsetning til våren som ble preget at masse korte, sjøllaga og virtuelle løp har det "som normalt" blitt mye langt og seigt i høst. Siden det åpnet opp igjen for vanlige løp igjen i slutten av juni har det blitt seks virkelige løp og fire virtuelle løp: En 10 km, fem halvmaraton, tre maraton og et seks-timersløp på ganske nøyaktige 300 km til sammen. 

Det mest spesielle i år er at jeg har løpt uvanlig mye og likevel konkurrert omtrent som normalt. Jeg har i praksis ikke periodisert i det hele tatt og bare matet på med km. Faktisk er det allerede klart at 2020 blir året med flest løpte km, og at jeg kommer til å passere 3000 løpte km allerede etter 11 måneder. 

Håpet var at med såpass mange km i beina ville gjøre utslag på tidene på løp fra halvmaraton og opp. Distanser under mila har jeg gitt opp å stoppe tilbakegangen på, men med mye langt og seigt hadde jeg trodd jeg skulle heve meg igjen med 20% mer trening enn noen gang tidligere.

"Problemet" er trolig at jeg har blitt stadig mer glad i å trene, mens all logikk tilsier at en bruker mer tid på å restituere seg med åra. Det er mitt evigvarende dilemma - kvantitet eller kvalitet. Jeg trøster meg med at det i alle fall er livskvalitet i verdensklasse i de fleste av de drøyt 600 treningstimene jeg har hatt gleden av å gjennomføre i år!

For å sjekke nivået på de ulike kontrollmålte distansene jeg har løpt, så har jeg følgende % av toppnivået for 60-åringer: 

Distanse - tid - Wava-tabellen (2015-nivå)
     5 km - 0:22:23 - 71,33 (Kondis påskecup - virtuelt)
   10 km - 0:46:28 - 70,59 (Sentrumsgateløpet)
21,1 km - 1:37:56 - 72,55 (Norgesløpet)
42,2 km - 3:30:15 - 71,46 (Oslo Maraton - virtuelt)

Som antatt fikk jeg best uttelling på NM halvmaraton i Norgesløpet 3. oktober, mens den beste gjennomføringen nok var den virtuelle Oslo Maraton på hjemmebane som vi gjennomførte som tre runder om Skjefstadfossen mellom Elverum og Heradsbygd 14 dager tidligere. 

To kjente elger i Elverum etter at Oslo Maraton virtuelt var unnagjort 19.09.

Synsing ligger ikke for meg, jeg vil helst ha fakta og i alle fall tall som bygger opp om synsinga. I tillegg til veterantabellen over, er det Kondis' veteranstatistikker et objektivt mål på hvordan jeg ligger an innen 5-årsklassen. På den har jeg ikke figurert på mange år, så det var et klart mål å i all fall komme meg inn på listene når jeg i år rykke topp en klasse - også før koronaen slo til. Godt hjulpet av mangelen på løp som helt opplagt har gjort konkurransen betydelig lettere i år, er jeg inne i det gode selskap på de to lengste distansene.

På maraton er 3:32:33 fra Perseløpet det 6. beste tida i M60-64 år i de (få) vanlige løpene som er blitt arrangert. På halv er jeg på  20. plass med 1:37:56 fra NM halvmaraton. 

Årets beste prestasjon iflg årsstatistikken i Perseløpet maraton 18.10.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Summa sumarum føler jeg at jeg har en del å gå på hva disponering av lange løpe angår. Tidsoptimisten i meg er nok en del yngre enn den biologiske og går derfor stadig på nye blemmer. Det beste beviset på det er det faktum at jeg føler meg lik sprek bare timer etter både 6-timers og maratonløp selv om jeg er helt gåen underveis. Med skikkelig appetitt rett i etterkant er jeg som ny, og kramper og andre vondter forsvinner som dugg for solen neste dag. 

Jeg har også bommet på nærings- og væskeinntak før et par av de lengste løpene i år. Jeg har aldri vært plaget av kramper underveis i løp tidligere, men det skyldes høyst sannsynlig mangel på salter og mineraler i det jeg lagrer i kroppen på forhånd, vel så mye som det jeg drikker underveis. Man lærer så lenge man prøver å levere...

FLERE BILDER FRA SESONGEN KOMMER!


onsdag 21. oktober 2020

Statist i Perseløpet

Det er lov å være blid! (Foto: Bente Lagøigjelten)

For uinnvidde så er Perseløpet et utrolig enkelt og populært løp som arrangeres titt og ofte i en rundløype på 6051 m på Sand like ved Oslo lufthavn. Bjørn Sakseberg står for det hele alene og setter opp 5 km, 10 km, halvmaraton og noen ganger, som sist søndag, også maraton. Det er altså tilnærmet 7 runder i den flate hjerteformede løypa som kun har en liten bakke der gangvegen går over jernbanelinja på slutten av hver runde. 4 km av løypa går dessuten på gang- og sykkelvei.

Jeg løp halvmaraton der i fjor, så jeg kjente til løypa før jeg etter litt om og men bestemte meg for å bli med å leke i super-mosjonistene lekegrind. Nivået er nemlig skyhøyt og "alle" som stiller opp har ambisjoner om å perse - og flertallet lykkes også gang etter gang. Det flytoget har gått for meg, men  det var likevel med visse forhåpninger jeg stilte til start kl 13 i den første pulje i feltet for løpere som regnet med å bruke over 3 trimer på søndag. Det beste feltet startet kl 0830 om morgenen i noen få plussgrader og kraftig vind. Temperaturen steg til ganske så ideelle 8 grader før min start, men den nordvestlige vinden forble som fryktet høyst plagsom på den første og siste kilometeren på alle rundene. 

Pål-Erik og jeg rett før start. (Foto: Bente Lagøigjelten)

Jeg ble ganske tidlig fraløpet av samtlige i pulja, men heldigvis var Kondis-president Tim og medløper Charlotte ute på treningstur i akkurat riktig pace for meg, dvs, 5 min pr. km. Jeg fikk dermed to gratis skravle-runder der jeg passet på å gjemme meg bak der vinden tok skikkelig tak. I ettertid ser jeg at det nok gikk litt for fort siden jeg passerte halvmaraton på 1:42:40, altså vel to minutter foran skjema.

Tredje runde går og sololøpet er i gang. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Resten av historien har alle lest om før så den kan fattes i korthet: Jeg følte jeg meg og mer som den ensomme rytter og skjønte tidlig at beina ikke ville holde til mål denne gangen heller. Ikke noen sprekk, men sakte men sikkert blir begge hamstringene lamme. Det som føltes som gasellesteg i første halvdel av løpet ble til museskritt etter hvert. Det er dessuten både fysisk og mentalt tøft å løpe alene i motvind, men som vanlig holdt jeg et jevnt sig bare avbrutt av min egenrigga drikkestasjon for hver 6. km. 

Pulsdataene forteller sitt klare språk om at jeg la ned en brukbar søndagsjobb denne gangen også med nesten en time i sone 5 og så godt som resten i sone 4. Snittpulsen var akkurat på antatt anaerob terskel (HF 145, dvs. 91% av HF-max) Til tross for at det gikk sju minutter saktere på andre halvdel, plukket jeg fem plasser på sammenlagtlista og endte på 72. plass i B-feltet med 25 bak meg på lista. Godt jobba i motvind og motgang!

Det ble 3. plass i M60-64 år med 3:32:33 til slutt etter at jeg hadde et realistisk håp om å greie sub-3.30 i fire mil. Tida ble to minutter dårligere enn den virtuelle Oslo Maraton på hjemmebane for en måned siden da jeg også hadde betydelig lavere puls. Jeg tror ikke det skyldes dårligere form, men litt stor belastning på systemet den siste tiden bl.a. med ei hyper høstferieuke.

Optimisten i meg slipper ikke taket etter statistløpet, og den dagen jeg kan få med meg begge beina til mål skal det bli andre boller. I tillegg er det bemerkelsesverdig hvor fort jeg føler meg restituert. På samme måte som etter både 6-timers, maraton og halvamaraton de to siste månedene hvor jeg også har presset sitronen skikkelig underveis, var det bare deilig å løpe seg en tur denne mandagen også. Ingen vondter annet enn når jeg sitter på rumpa/hamstringene. Ikke føler jeg meg mer sliten enn i hverdagen heller. Tror seriøst at jeg akkurat nå ikke skulle ha noen problemer med å løpe en maraton i uka, men tror nok jeg venter tre uker til den neste likevel. Men et forsøk på å senke årsbeste på halvmaraton skal jeg nok rekke før den tid...

tirsdag 6. oktober 2020

NM-comeback på Jessheim

Etter 10 km på Jessheim. (Foto: Bjørn Hytjanstorp) 
Norgesløpet på Jessheim ble utvidet med NM halvmaraton i år pga. avlysningen i Oslo, og da ble det litt fristende å prøve seg i en flat, lettløpt løype i år også. NM-statusen var ikke av betydning, annet enn at da vet man jo at de beste i aldersklassen stiller til start. Jeg har løpt distansen tre ganger tidligere i år, men alle i ganske kuperte løyper på grus. Det beste var helt klart min egen hjemmesnekra Stavåsen Halvamaraton i slutten av juni hvor jeg så vidt kom inn under 1.45. 

Norgesløpet hadde som de siste årene også 5 og 10 km på programmet, og med begrensningen med ansamling på maks. 200 deltakere, ble det arrangert "løp i løpet" hele helga. Jeg var ikke akkurat toppseeda og var plassert i den nest sist pulje på lørdag. 

Et ekstra poeng med deltakelsen var å få til et treff med nevø Vegar som har blitt en ivrig løper med god framgang. Onkel holder alltid ord, og når han allerede hadde sagt A (10 km) så sa jeg selvsagt også B (halvmaraton). Familie-teamet var komplett med Jan Erik som inspirator og PR-mann. Selv om vi hadde forskjellige målsetninger, motiverer det absolutt til å gjøre sitt beste når en er flere.

Starten minnet meg, uten sammenlikning for øvrig, om et formel-1-race med oppmerket startposisjon på trygg smitteavstand. Blant de 25 i heatet var både Steinar og Dorte som jeg av gammel vane la meg i rygg i motvinden fra start. Dessverre var hamstringene ikke så mjuke som jeg hadde håpet på etter to løpefrie dager den siste uka. Det ble allerede etter 1 km klart at her måtte jeg bare slippe det gode selskap og løpe mitt eget løp. Det tyder nok på at jeg må kutte ut alt som heter intervall-trening og løping i "overfart" uka før konkurranser resten av sesongen.  

Under fotooppdraget av de beste puljene en time tidligere, la jeg spesielt merke til Ingvild Måkestad Bovim som debuterte på 21 km for anledningen, og jeg la godt merke til holdningen i overkroppen som jeg senere prøvde å visualisere i min ensomme kamp på de to rundene på Romerike. "Opp med hodet du raske gutt!"
Ser du noen forskjell fra Bakkerolfen-teknikken?

Justering av sub-4.30-farten i starten ble heldigvis gjort i tide, og med bra beregnet påfyll av sportsdrikke og nedbragte geler holdt jeg koken bedre enn jeg har gjort på noe løp tidligere i år. Jeg begynte å nærme meg noen enslige løpere på de siste 5, og en ung kvinnelig løper som tidligere hadde nådd meg igjen ble brukt som skjold i den merkbare østlige brisen. Da jeg tilbød meg å hjelpe til i front ség jeg sakte og sikkert i fra, og da Dortes lett gjenkjennelige rosa strømper kom til syne ble det enda lettere å holde trøkket opp.

På inngang til selve stadion hadde jeg en kar 50 m foran meg som jeg manipulerte meg selv til å tro tilhørte min aldersklasse og startpulje siden jeg hadde sett han foran meg ei god stund. For første gang på et lysår vant jeg en spurt - selv om han prøvde å slå om da jeg passerte på oppløpet. Lista viste at han var i aldersklassen over og hadde startet et minutt bak meg, og dermed fikk han 57 sekunder bedre tid... Men spurtsier er spurtseier i min seige verden!

Skikkelig trøkk pulsmessige er første kriterium for vurdering av dagens arbeidsinnsats  og med 43 min i I5 og 44 min I4 ble det innfridd.. Før jeg rakk å sjekke den var den subjektive følelsen at dette var en tung dag med god moral.

Med unntak av strikkene som skinkene henger i, var jeg ganske uberørt muskulært, og jag hadde ingen problemer med å skynde meg bort til bilen og skifte for å rekke Vegars målgang, akkurat i tide under 2 timer. Meget rutinert gjort med målgang fire sekunder på riktig siden av streken når han ikke har løpt en eneste tur over en time tidligere. Imponert onkel!
Vegar på førsterunden. Legg merke til sveisen - det var ikke vindstille, nei...
(Foto: Bjørn Hytjanstorp


Resultatmessig måtte som forventet lista snus for å kunne se respektabel ut, men det spiller lite rolle. Jeg var trygg på at det ville bli et sted mellom 1.35 og 1.40, og da er 1.37.57 innafor med god margin. Topp 10-plassering i NM i klassen høres jo også ikke så verst ut, men da sier jeg ikke noe om hvor mange som stilte til start. Det er som kjent det viktigste - til og med i OL... 

Garderobe, dusj og premieutdeling er fast after-run-prosedyre, men nå er det som kjent helt andre covid-tider. Desto mer trivelig var lørdagens after-run med felles fastfood og skravlings med støttekontakt Jan Erik og debuterende medløper Vegar. En højdare dette spesielle året, gutter!
Det ble Yes-heim i år - og det kan bli mye mer!
(Foto: Jan Erik Bakken)

mandag 21. september 2020

Oslo Maraton Sigstads Edition

Torje, Ivan, Øyvind, Amund, Ole, Bakkerolfen og
Andre klare til maratonstart. (Foto: Hanne)
Mange har Oslo Maraton som årets mål, og selv om det ikke ble 18000 på start i år, var en tredjedel påmeldt den virtuelle utgaven, hvorav drøyt 500 på maraton.

I Elverum var det også en god del å se både med grønne deltakertrøyer og andre som så ut til å ha det litt travlere enn vanlig på sin langtur lørdag. Jeg var litt usikker på om det ble fjellmaraton eller asfaltmaraton i helga, men da det ble hjemmehelg var familien Amund og Andres opplegg et soleklart valg i stedet for sololøp.

Skjefstadfossrunden på 15 km kalles nokså flåsete for Kjerringrunden fordi det er flat og lett å tråkke rundt på sykkel. Etter noen interne vurderinger i forkant landet vi i samarbeid på nesten tre runder for å lette logistikken mtp. drikkestasjoner, start- og målsted samt trafikk.

For lokalkjente løp vi fra Skogmuséet med sola, over Skjefstadfossen i Heradsbygda, nordover på vestsida, over Gamlebrua i Leiret med målgang like før Glomdalsmuséet på motsatt side av Glomma på 3. runden.  Med start på 184 moh. og målgang 6 meter høyere (iflg. yr,no) var det i all fall ikke juks selv om det var nesten 3 km igjen fra mål- til startpunktet på den tredje runden. Drikke plasserte vi ut ved ca. 5, 10 og 15 km, og Amund og Andre  hadde engasjert "hele slekta" for å passe på våre edle dråper. Fantastisk engasjement og service på en dag som på toppen av det hele var så nær optimal som mulig med vindstille, sol og passende varmt å løpe i alle fall fra kl 1015 da "hovedfeltet" la av gårde. 
Kvartett-start kl 1015.

Litt ekstra motivasjon hadde jeg som vanlig gravd fram fra skuffen siden jeg ikke har løpt maraton i hjemkommunen etter 25 år i bransjen. Riktig nok har jeg to maraton-passeringstider fra Runar Thorstensens Ulvådalen Ultra på 51,5 km helt nord i kommunen fra 2010 og 2012, men dette var likevel for en ordentlig maratondebut på hjemmebane å regne. 

Med et edruelig skjema til 3.30 la jeg av gårde sammen med Amund samt maratondebutantene Øyvind og Torje som hadde skumlere planer. Andre og Ivan startet et kvarter før for å time en mest mulig samlet målgang. Det klaffet for øvrig like bra som alt annet denne dagen da virtuell maratonmoro ble virkelighet.
Torje og Øyvind sammen på førsterunden.
Isolert sett var vel mitt skjema i overkant optimistisk siden alle mine tre halvmaraton er på 1.45-tallet denne sesongen, men de har tross alt gått i kupert terreng i hhv. Stavåsen, Kongsvinger og Birkebeinerløpet.  

Amund og jeg hadde samme mål, men jeg var litt forsiktig fra start siden hamstringene bokstavelig talt  var til å ta og føle på. To fridager fra løpetrenig siste uka var ikke nok, da jeg typisk nok greide å gjøre noen sprell med elever både torsdag og fredag som seige sener og muskelfibre ikke var vant til. Dessuten var nok ikke avslutningen av Kondis-intervallene på banen torsdag kveld helt kontrollert. Måtte jo blåse ut litt på et par drag, seru...
Stilløperen Amund.
Enmetersrgelen til nærmeste løper ble til hundremetersregelen for meg, og avstanden opp til Amund var tilnærmet konstant på den første runde før den "den grønne lysharen" forsvant så vidt ut av synet på slutten av runde 2.

Opplegget med påfyll fungerte minst like bra som i et offisielt løp. Jeg fulgte regimét mitt med en kvart liter Maurten sportsdrikke på alle alle de fire første stasjonene og deretter cola og Maurten på resten. De fire medbragte High5 gélene med koffein ble inntatt ved passering over bruene for å huske det. Næringsinntaket fungerte så optimalt som mulig, ganske så mye bedre enn saltmankoen og krampefesten på Ringerike 6-timers fire uker i forveien. Da "superservice-Hanne" plutselig sto med restlageret mitt 5 km før mål, takket jeg imidlertid høflig nei og droppet også den siste cola-oppstiveren hos Arne på 40 km. Her ble det sekundstrid!
Det ble flagget i Elverum lørdag...
1.12 på  første runden, 1.43 halvveis (sesongbeste) og sub-1.14 på andre runde var en lek på konstant sone 3-puls (136 - 85%). Med tre minutter å gå på på andre halvdel som er litt tyngre pga. målpunktet, ble det derfor en kamp for å greie målet som ikke bare var sub 3.30, men også det beste på ti forsøk på de åtte årene som er gått siden jeg løp en meget god Frankfurt Marathon i 2012.

Tredjerunde ble en kamp særlig fra Skjefstadfossen og opp igjen. Hamstringen hadde fått nok, og jeg jobbet som en gardist med å rette meg opp i ryggen. Ivan og Andre hadde før det blitt passert på 31 km etter at jeg hadde hatt duoen som ekstra motivasjon i lang tid.

Med resten av Sigstad-slekta på veg mot mål på halvmaraton på de lange, åpne områdene foran meg på vestsida, greide jeg likevel å kjempe som en (lokal) helt. Først mor Kristin, så sønnen Lucas på 12 år (!),  og i dumpa ved Terningåa var jeg plutselig ajour med bror og onkel Amund.

At det går an å regissere et løp så bra! Alle var i mål i løpet av noen få minutter. Torje og Øyvind fikk det nok tøft på slutten siden de ikke hadde rukket å komme seg på beina da Bakkerolfen forgjeves prøvde å spurte helt til klokka viste 42,2 km - 17 sekunder "på overtid". Ironisk nok ble det offisielt 3.30.15 - den samme tida som i Brussels Marathon i 2017, men i alle fall tangering av bestetida i "nyere tid". 
Jada!
Totalt sett en stor opplevelse takket være en entusiastisk familie som setter av dagen så spreke barn, svigerbarn og barnebarn - og en håndfull av oss andre lekne kan få utfordre oss i den virkelig verden. Førtitotusen (og hundreognittifem) ganger takk!

Resultatliste M60-64 år


Virtuell medalje


Hannes bildespesial: 


Torje på andre runden.

Øyvind på samme sted.

To spreke og initiativrike maratonsvogere
- Amund og Andre.


Still smiling: Lucas og Kristin etter sine halvmaraton.

Dagens klart beste "aldesrsjusterte" prestasjon av Lucas.

Maratondebutant Øyvind.

Lagbilde etter løpet.

tirsdag 25. august 2020

Litt salt - men mest søtt ultra-comeback


Da bød anledningen seg til å leke ultraløper igjen! Det ble jo ikke mulig å pese rundt på 5 km i Mjøsområdet i helga, så hvorfor da ikke dra til Hønefoss å kose seg litt i stedet? 

Det er fem år siden siste ultraløp (Utravasan) og åtte år siden mitt forrige 6-timers løp (Romerike), og det er tydelig at det ikke er bare langløps-formen så må holdes ved like. Det er fort gjort å gjøre noen "nybegynnerfeil" når alt som hører med ikke er rutine. 

Trua på at seks timer rundt og rundt på en 526 meter lange bane skulle bli både moro og en opptur prestasjonsmessig var der, men tidsoptimisten i meg har gått på smell etter smell de siste åra. Både kroppen og hue hadde sikkert glemt noe på et par skuddår, så skråsikker kan det fort bli vondt å være. Ikke direkte kjepphøy målsetting, men et realistisk mål var å klare 60 km - men da måtte det løpes hele dagen. 

Korona-situasjonen og holde avstand når hue og beina blir slitne var et fokus. Et annet var self-support som de drevne i gamet er vant til. Jeg stilte derfor med ei kasse med godsaker som inneholdt alt jeg trengte - nesten....

Tidlig på'n - blid og fæl!

En skulle nesten ikke tru at det har tatt 8 år å få Bakkerolfen "back-on-ultratrack", for her var det fort gjort å prate seg  bort. Ekstra morsomt at ultra-landslagsløpere i en årrekke som Didrik, Rita og Gjermund var på plass igjen etter fravær fra miljøet av forskjellige grunner. Men hvem ville komme lengst denne gangen tro?   

Korona-tiltak og annen info fra Stig Andy før start. 

Dagens depot.
Klokka var ti og vi stod oppstilt på ei rekke med en meters avstand før jeg ruslet avgårde i motvinden på langsida. Skikkelig merkbar vind i mot inne på banen, og båndene som sperret oss løpegale, jeg mener selvfølgelig løpeglade, stod kulevis rett ut på grusen på motsatt side. Forøvrig var vi innom litt asfalt og gress på hver runde. Viktig med god variasjon i arbeidet! 

Da var vi gang! Skolissa måtte knytes allerede etter to runder, men det er liksom ikke noe stress som det ville vært på et kort løp. Ellers hadde jeg ingen problemer med å stille cruisekontrollen og kose meg av gårde på 2. gir. Regimet var å være innom depotet mitt hver halvtime med vekselvis drikke og noe fastere føde hver hele time. 

Rundeløype-løping er  en ganske mental greie hvis det noen som lurer på det. Veldremila måtte dessverre gå uten meg på torsdag, men konklusjonen til alle der pleier å være at 25 runder er tøft psykisk for mosjonister som er vant til gate- og terrengløp. Jeg skulle forhåpentlig løpe godt over 100.

Å starte på et løp du har ladet opp til og kan løpe som om det var en rolig langtur, vil jo alltid gå av seg selv i x antall timer. Du vet imidlertid at downperioder kommer. Et eller annet vil dukke opp, og det gjelder å manipulere seg selv til å tenke på alt mulig annet. Der vil jeg påstå at er jeg flink. I tillegg til å tenke på mat og drikke hver halvtime, fokuserte jeg på rundetider alle gangene jeg passerte startstedet.

Jeg trengte ikke kalkulator for finne ut at 3 minutter på den drøye halve kilometeren er litt over 10 km/t, og slik at jeg hadde litt å gå på i forhold til dagens 6 mils-mål. Viktig å fokusere på arbeidsoppgaver og prosess før man begynner å tenke konsekvens og resultat, er det vel enda større personligheter som har sagt? 

Hamstringene var merkbart ømme fra start selv etter lite løping den siste uka, men da var heldigvis fokuset på teknikken der med en gang: Oppreist holdning, hofta fram, minst mulig bøy i  knærne og landing på hælene.
T
På gresset tidlig i løpet. 
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)

På grusen en del senere ser det ut til på shortsen.... (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
"Og sånn gikk noe timan!" Klok av skade fra mitt siste 6-timers løp på Jessheim hvor jeg nesten ble sur på arrangør og Kondis-kollega Olav, hadde jeg lagt inn margin for at gps-en viser mer enn offisiell lengde. Den henger ikke helt med i svingen, og så er det jo helt umulig å holde den korteste linja når 70 løpere er samlet på 526 m. Det er altså i snitt 7,5 m mellom hver løper, og alle må passeres i yttersving ellers blir det jo bare tull. 

Da jeg fikk at vite jeg hadde passert maraton etter 81 runder litt før fire timer var gått, slo jeg fast at klokka viste 2 km for mye. Altså ville det bli til rundt 3 km med overdistanse til slutt. Kjekt å ha noe å regne på, og samtidig slo jeg ihjel noen runder med å spekulere i hvor mye lengre yttersvingene ble, men hypotesen om at det var ca. ti meter ble umulig å bevise i praksis. Konklusjonen min er nok likevel at 3 km avvik mellom gps-registreringene hvert sekund og antall runder x 526 m skyldes mest gps-en og at ca.1 km kan tilskrives "merløping".

Planen var å holde det rytmiske pause-regime til maraton og gå over til 20 minutter intervaller mellom hvert påfyll deretter, men det skjer som sagt alltid noe du ikke har forutsett. Ved mitt eneste do-besøk  etter vel tre og en halv time fikk jeg et lite forvarsel på hva jeg hadde i vente.

Det er jo viss bevegelse man er ganske så vant når man er ferdig på do, men for første og forhåpntligvis siste gang fikk jeg kramper i overarmen av akkurat den bevegelsen med høyre arm. Ikke det verste stedet å få krampe når jobben er å løpe, men det skulle selvsagt komme mer. Etter hvert ble det fristende å gå litt for å spise i stedet for står rolig ved bordet, men da hogg de til og gjorde det bare verre å komme igang igjen.

Fra fire og en halv og en time framover ble det en del rusling på Ringerike da det også var som varmest, og jeg begynte å tenke på hvorfor akkurat 6-timers løp og ikke 5.... Jeg var likevel ikke helt i ørska og var fast bestemt på å dytte innpå det jeg maktet fra gotteribordet mitt, og dermed kom jeg meg igang igjen. De siste fem rundene holdt jeg igjen jevn 10 km/t-fart og følte der og da at at jeg hadde greid en stund til. 

Garmin var altså i det positive hjørnet og viste at jeg hadde passert 64 km, og vissheten om at det ble over 60 var deilig å kjenne på. Normalt ville det blitt en emosjonell stund i nordre sving på Ringerike Friidrettsstadion når jeg endelig lykkes igjen med noe som betyr såpass mye, men det var følelser mange andre steder som tok overhånd, gitt.

Etter å ha tråkka rundt for å unngå kramper i påventa av at distansen min skulle bli eksakt målt opp, måtte jeg jo få av meg saltkostymen som jeg ikke hadde merka i det hele tatt. Jeg var helt drivkvit overalt. Sidemannen som ble stående å vente ved siden av var helt sikker på at det var et kult mønster på tightsen min.

Kult med kul tights!

Skifting til noe mer behagelig ble en langdryg affære. Etter 45 minutter med forsøk på å skifte i alle mulige stillinger ga jeg opp og tuslet de 200 meterne til bilen - i bokser'n og ei t-skjorte. Sokker var bare å glemme, men skoene lot seg tre på med list og god tålmodighet. Jeg var av de aller første som ankom stadion kl 9 på morgen - og absolutt av de siste på parkeringa kl 17. Dagen var endt og hederen tjent! Det var bare et problem igjen: Kunne jeg hente pizza på hjemvegen i  Elverum i bare bokser'n? Tja, tenk om det var noen kjente der samtidig. Løsningen ble å åle seg inni den kule men stive løpetightsen igjen. Jeg har nok følt meg mer velkledd tidligere, for å si det sånn. 

Hvorfor klar ny pers i kramper, er det opplagt oppfølgingsspørsmålet. To leksjoner i ultraløper-pensum gir svaret. Leksjon 1: Kroppen kvitter seg med salt under selv moderat svetting og saltmangel gir kramper. Som jeg ikke visste det liksom - men for seint. Uten drikkestasjoner hvor man alltid får sportsdrikke med nødvendige salter og mineraler, hadde jeg med bare saft, vann og cola - masse cola som jeg synes er himmelsk på lange løp. Hadde jeg byttet ut den ene flaske med en farris hadde jeg nok holdt koken til mål, så fine som beina var bare krampene slapp taket allerede en time senere. Leksjon 2: Stol ikke på egen bein. Ta alltid med campingstol til skifting etter lange løp. 

I ettertid bare krampeaktig humor, som i all fall gjorde at dagen ble enda mer minnerik.

PS! Jeg vurderte tittel-forslaget til Karmpe-gammel'n og Didriks klubbkollega Olav: Hvor var du da Bakkerolfen slo Ultra-Didrik i ultraløp? - men avslo..... Men det er jo nesten på høyde med den gang jeg slo Oddvar Brå i Kromgruverennet i 2008 den der.

fredag 7. august 2020

Hakk i plata i harde bakker på Vinger

Da var det første lørdagen i august og Kongsvinger Maraton igjen da. Tradisjonen begynner å bli lang - den 22. i rekken og den 20. på rad. I år var det halv på programmet i likhet med i 2018. Egentlig kan jeg bare linke til blogginnlegget fra to år tilbake og avslutte historien der. Jeg har nemlig et bestemt inntrykk at det jeg sitter igjen med i hue etter helga, er blitt skrevet før.....

Som beskrevet i siste bloggpost, Jo mer, jo bedre, eller? ble det godt med timer i banken i juli. I tillegg skrøt jeg på meg at jeg nå hadde lagt hamstringplagene bak meg. Konklusjonen etter Kongsvinger er at det det har jeg nok ikke! Et par korte økter med litt raskere løping uka i forveien får ta skylda for det, eventuelt sammen med ferie og to uker uten mitt nye styrkeregimé på rygg/hamstring.

Under årets 21 km hadde jeg følelsen av at det var det dobbelte. Nok en ny "verstenotering" i følge resultatlista etter at jeg hadde slengt ut til Jarle som vant klassen min suverent at jeg håpet på under 1.40 - på en god dag. Det ble det så langt ifra, men jeg er likevel ikke så bekymret for formen. Det var nok først og fremst "en tung dag på jobben" på lørdag siden beina har vært fine i dagene i etterkant. Jeg trengte en "gjennomkjøring" liksom. Litt flåsete sagt kanskje, men etter følelsen på restitusjonsøkta dagen derpå å dømme, tror jeg faktisk at jeg skulle ha løpt raskere dagen etter selv med 21 slitsomme km i beina. Det er også lett å finne andre "gode unnskyldninger" for at resultatet ble som det ble denne gangen, og det var flere som syntes det var trykkende i skogen rundt Sæter gård i år også. Det var likevel spesielt trivelig å treffe igjen de faste traverne i løpsmiljøet denne sommeren, og ikke noe problem å overholde smittevernreglene, slik jeg så det.

Det var ikke noe feil med fokuset på forhånd, og fjorårets kollaps grunnet dehydrering var såvisst ikke glemt. Jeg rekognoserte den nye Kongsvingermila under oppvarming og måtte stoppe tre ganger for å kvitte meg med væske! Heller ikke løpsopplegget var det noe å si på, og rolig nok åpning kom bare enda lenger fram i panna etter at Kristin minnet meg om det ved start. 

I år var det engangsflasker med vann på alle stasjoner som måtte tas med til neste stasjon. Jeg liker ikke så godt å løpe med noe i hånda, men jeg fikk da i meg en liter i tillegg til to bananer, så det var ikke mangel på næring eller væske denne gangen i alle fall.

Problemet er snarere at jeg løper så lite rasjonelt når hamstrings er stive at pulsen stiger uforholdsmessig mye selv i moderate moter. Jeg er jo blitt vant med problemet, men med dagsform som en jojo er det ikke lurt å løpe på puls. 145 i puls skal være under terskel til vanlig, men godt over på "uvanlige" dager. Det er rett og slett fordi jeg ikke bruker muskulaturen på baksida. Jeg merker godt forskjellen på de dagene jeg løper "som en Gud". På lørdag ble det stor bøy i knærne, knekk i hofta og bare forsida på lårene som gjorde jobben.

Planen var å ta med ro og "overleve" opp til toppen av løypa etter 9,5 km og holde et jevnt sig derfra hvor det er mye flatt og utfor. Det var ikke mulig denne gangen. Studerer jeg puls-splittene ser jeg at jeg jeg burde gått i den første bratte bakken mellom 7 og 8 km også, slik jeg gjorde i den siste før toppen. Pulskurven var nemlig flat og fin under terskel under hele løpet - med unntak av på den 8. km. Der spratt den opp i 92% av maks, og den syra jeg samlet opp med å presse meg opp den bakken ble jeg aldri kvitt. Hakk i plata!
Ikke spesielt lett i steget etter 18 km. (Foto: Janne Slorafoss)

Resten ble et slit i stedet for et sig som jeg hadde sett for meg på den letteste halvdelen. Da Ole Peter kom på meg 1 km før mål måtte det skjerpes. Jeg prøvde å holde ryggen til 74-åringen opp den siste slake bakken til stadion, men greide det ikke helt. På den flate, mjuke gressplanen på stadion fikk jeg likevel beina med på noe som med litt fantasi kunne minne om en spurt. Jeg vant  duellen med to sekunder - selv om EQ Timing fikk det til å bli motsatt. Det vil neppe få noen avgjørende betydning når norsk idrettshistorie skal skives, men litt merkelig ettersom vi startet i samme pulje og jeg beviselig var  to sekunder før ove rmålstreken. Vi hadde startnummer 128 og 129, så det kunne kanskje blitt blingset med numrene, men likevel ulogisk siden de blir avlest digitalt.
Jarle greide det jeg ikke greide, nemlig målet om sub-1.40. (Foto: Vidar Ellefsen)

Med de fire løperne i klassen min i fire forskjellig puljer hadde jeg ikke kontroll på hvordan jeg lå an, men det viste seg at jeg ble knepent slått av 2. mann og besatte nederste trinn på pallen. Totalt ble det litt over midten av feltet med 55. plass av de 130 som startet. Tida 1.47.09 var fire minutter bak min tidligere bunnotering i løypa fra 2018 og dårligere enn det jeg nøkternt hadde regnet med - og langt bak det tidsoptimisten håpet på. Uansett så er det rart hvordan utviklingen av et løp spiller inn på følelsen i etterkant. Dette føltes som et skikkelig sliteløp, mens jeg i min egen sammenliknbare løypa, Stavåsen Halvmaraton fem uker tidligere,  var meget godt fornøyd med bare to minutter bedre tid.  Den store forskjellen var at jeg da løp med klar negative split.

Spenningen denne høsten er ikke først og fremst knyttet til hvordan det går i høstens løp, men hvilke løp som vil bli arrangert. Birken er det eneste som er blinket ut - hvis det kan gå om fire uker da, men ellers blir det å stille opp i noen mindre løp. Neste utfordring blir nok enten 4 x 5 km i Tour of Mjøsa  - eller hvis det fortsatt gjør vondt i "skinkestrengene" etter korte, raske økter så frister det mer å prøve seg på et 6-timersløp på Hønefoss samme helga i stedet. Det er 8 år siden sist, og sommerens solide treningsgrunnlag burde være godt nok til å gjennomføre en rolig rundtur på 6 timer. 

RESULTATER

tirsdag 28. juli 2020

Jo mer, jo bedre, eller?

Etter bakkeintervaller med Frode - en av sommerens
 få harde økter. 
(Foto: Frode Monsen)
Langløping på mosjonsnivå handler i stor grad om å rekke - og være i stand til å løpe mange km. I årene jeg trente for sub-3 på maraton kunne jeg ut fra sesongens tilbakelagte km nesten garantere for resultatet. 

Ti år er gått siden formelen som regnet om antall km til maratontid kunne brukes, men jeg er uansett ikke i tvil om at hvis du skal løpe "fort" må du løpe mye. Det finnes noen naturtalenter der ute som det virker som det er nok å knyte på seg joggeskoene, men det er heldigvis unntakene som bekrefter regelen. 

Etter fjorårets program-regime med tre intervalløkter pr. uke etterfulgt av denne vårens rykk og napp-trening, har jeg brukt hele juli til å dyrke sakteløpings gleder. Det har kun vært snakk om om å se hvor mange km jeg kan samle og samtidig beholde overskuddet og unngå vondter. 

Trening på Sjusjøen byr på naturopplevelser jeg aldri blir lei som utsikten her fra Sollifjell. 

Det siste er jo det desidert viktigste, og jeg er positivt overrasket over at hamstringplagene ser ut til å være så godt som borte. Forklaringen er sikkert sammensatt, men jeg tror at min nyinnkjøpte Pivot hamstring/ryggtrener, anskaffet med Kondis-rabatt selvsagt, fra Sportsmaster har vært en medvirkende årsak. Jeg føler meg nå sterkere etter at jeg i tre år har jobbet med styrken og bevegeligheten på baksiden uten særlig hell.

Årets nye treningskamerat - Pivot 610


Treningsdagboka for juli viser 74 timer, hvorav halvparten er løping. Med 330 km løping de siste fire ukene og to uker på rad med over 100 km er det kvantitativt den beste perioden jeg har hatt siden min siste "seriøse" maratonsesong i 2012. Det er verdt å merke sg at 110 km turgåing kommer i tillegg, så det er ikke noen tvil om at undersåttene har blitt sterkere siden de har tålt 44 mil uten noen tegn på overbelastning verken i akilles, knær eller hamstring som i tur og orden har sagt i fra de siste årene. 

Loddrette regnskurer ga noen ekstra karakterbyggende økter som denne langturen til Ytre Reina.

Så hva har jeg å klage på selv om det ikke noe som tyder på at jeg har blitt en bedre løper? Jeg kan jo løpe "så mye jeg vil". På sikt vil det gi resultater også - selv om jeg ikke vil være i nærheten av noe sub-3 løp på maraton. Jeg er nemlig ikke i stand til å løpe en 1000 meter i den farten en gang....  

Sykkelen har også blitt brukt på enkelte turer som her på den årlige 10-mils turen til Furnes kirke 11.07. 
Rulleskia har såvidt blitt lufta som her i Mesnali.

STATISTIKK FOR SPESIELT INTERESSERTE:
(Link til alle Strava-øktene i høyremagen): 

Tid:

 

 

Aktivitet:

Jan

Feb

Mar

Apr

Mai

Jun

Jul

Sum

Beveg

0.8

1

0.2

1.4

3

1.2

1.2

9.3

Løp

14.5

11.4

15.1

25

25.8

27.2

33.7

153.6

Mølle

0.8

0.2

0

0

0

0

0

1

R.ski-kl

0

1.1

1.4

0

2.4

1.8

2.6

9.2

Skierg

0.1

0.2

0.2

0

0

0

0

0.5

Ski-fri-

0.7

2.2

3.8

5.6

2

0

0

14.4

Ski-kl

19.1

17.4

12.5

6.3

3.7

0

0

59.1

Skøyter

1.2

1.6

0

0

0

0

0

2.9

Spenst

0

0.2

0.5

0.7

0.4

0

0

1.8

Spinning

0

0

0.4

0.2

0

0

0

0.7

Styrk

7

4.8

4.5

3.6

2.6

2.9

3.8

29.2

Svøm

0

0

0.2

0

0

1.3

0

1.5

Sykl

0

0

0

0

6.9

6.7

8.5

22.1

Tur

3.7

2

9.2

8

12

11.7

19.9

68.8

Sum:

48

42.1

48.1

50.8

58.8

52.8

69.4

374.6

Distanse:

 

 

Aktivitet:

Jan

Feb

Mar

Apr

Mai

Jun

Jul

Sum

Løp

148.8

114

152.7

246.3

249.1

270.8

319.2

1513.3

Mølle

7.8

2.5

0

0

0

0

0

10.3

R.ski-kl

0

10

13

0

39

28.5

40

130.5

Skierg

2

2

2

0

0

0

0

6

Ski-fri

11

34

52

89

30

0

0

216

Ski-kl

280

255

167.5

96

48

0

0

846.5

Skøyter

12.5

13

0

0

0

0

0

25.5

Spenst

0

0

1.1

0.3

1

0

0

2.4

Spinning

0

0

12

0

0

0

0

12

Svøm

0

0

0.4

0

0

2.5

0

2.9

Sykl

0

0

0

0

134.8

118.5

177.2

430.5

Tur

18.5

10

48.5

42.5

60

56

97.5

345

Sum:

480.6

440.5

449.2

474.1

561.9

476.3

633.9

3540.9