mandag 30. september 2013

Fra Berlin til Braskereidfoss

Et liv på (veg)kanten!
Søndag 29. september 2013 var helt siden november i fjor blinket ut i kalenderen som denne sesongens store mål med 42 195 forhåpentligvis rekordraske meter i Berlin. Det ble med 10 000 dobbeltak om Braskereidfoss søndag formiddag.

Drømmen om Berlin ble endelig knust for start to måneder siden da det ble klart at jeg måtte inn til ny meniskoperasjon 2. september. Etter at august ble en måned preget av venting på nytt inngrep, har det igjen blitt målrettet trening i september.

I skrivende stund, akkurat fire uker etter siste operasjon, har jeg med unntak av en liten "sprekk" i Oslo sist helg, ikke tatt et eneste løpesteg. Tålmodigheten er blitt satt på prøve for lysten til å begynne å løpe er absolutt på plass. Kneet har også vært meget stabilt fra dag én, men det er hevelsen som føles som et spreng inni kneet som har forhindret meg å prøve. Dessuten er det så lite igjen av sesongen at det ikke er noe å stresse med. Derfor lar jeg det gå de obligatoriske 4-6 ukene før jeg tar opp igjen verdens mest meningsfulle aktivitet.

I løpet av et kvarters effektivt inngrep i begynnelsen av måneden, ble det bare pusset litt mer av den samme menisken. Det ble imidlertid funnet "et løst beinete legeme på 7 x 7 mm" som ble fjernet, og som nok var grunnen til tilbakefallet etter den første operasjonen 4. juli. Når, hvor og hvorfor beinbiten løsnet, får jeg nok aldri noe sikkert svar på, men det var i alle fall noe som skjedde en drøy måned etter det første inngrepet.
"Racing-outfit" denne høsten. Kunne tatt med startnummer og den knallgule t-skjorte fra Oslo Maraton også - siden den passer ypperlig når en ferdes langs trafikkert veger.
September ble min beste måned på rulleski hittil, både mht. kvantitet og kvalitet. Det er blitt 11 reale økter på 18 timer og 30 mil. Den lengste turen ble som nevnt i ingressen en  ren staketur på akkurat 6 mil om Braskereidfoss. Klar pers hva lengde angår og bare kos i  det fine høstværet - selv om opplevelsen på "Fæssa" ikke helt er Berlin.... Det har også blitt hyppige kvalitetsøkter, siden rulleskikarusellen har surret og gått hver torsdag. Jeg måtte stå over den første tre dager etter operasjonen, men ellers har jeg fått blåst opp systemet jevnlig. I tillegg deltok jeg også i veteranmesterskapet i Sørkedalen hvor jeg ble nr. 4 i klassen etter en aldri så lite sprekk. Tar jeg med at det har blitt to staketester fra Grinda til Hovindberget i Hernes og ei real hardøkt fra Mesnali opp på Storåsen, tror jeg at jeg har greid å holde kapasiteten godt ved like og er bedre forberedt til vinteren enn noen gang .

Apropos å forberede vinteren: Midt i september ble det arrangert  gratis treningssamling på Sjusjøen med Hilde GP, Petter og Åge Skinstad som dyktige instruktører. Jeg kunne delta på rulleskiøktene, og fikk meget nyttige tips, ikke minst teknisk. Kommende helg er det en ny samling med et variert program, og jeg gleder meg skikkelig til å få nye impulser.
Ringen er forhåpentligvis sluttet etter akkurat et halvt år, og jeg har gjenopptatt økter i trappa i Ydalir hvor jeg ble meniskskadet i begynnelsen av mai - men hinking holder jeg meg unna!



mandag 23. september 2013

Mye moro i Oslo Maraton

Det ble Oslo Maraton på meg i år også, denne gang absolutt i tråd med idrettens ideal: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta. (Som leser av denne bloggen har du kanskje  tenkt: Det viktigste for Bakkerolfen er ikke å vinne, men å avstå?) Planen var i alle fall at jeg for aller første gang ikke å løpe verken hel- eller halvmaraton, men bare 10 km som en gjennomkjøring før neste helgs opprinnelige sesongmål, Berlin Marathon. Den planen ble skrinlagt like etter at Bjørg og jeg rakk å melde oss på som noen av de siste av de 7000 som fikk plass på "10 for Grete" i slutten av juli!

Med under tre uker siden meniskoperasjon nr. 2, var Oslo-turen kun sosialt motivert. Rollene i heimen var byttet om med meg som moralsk støtte og Bjørg med startnummer og konkurransenerver. Helt på sidelinjen greide jeg ikke å stå denne gangen heller. Startnummer og knallgul t-skjorte ble hentet ut av gammel vane etter som den siste ukas framgang gjorde det uproblematisk å gå.

Oslo var farget gul på lørdag!
Fotoduell med Kondis-kollega Stig Vangsnes som for anledning tok bilder for  "Sportsmanden" .

Og her er bildet tatt i motsatt retning:

(PS! Jeg skal komme tilbake til de siste tre ukers tvil og tro i et annet innlegg. Motivasjonen for å blogge er kommet tilbake parallelt med formutviklingen. Må innrømme at den også ha vært på et lavmål i perioder etter sesongens "second setback". Jeg var seriøst inne på tanken å døpe om bloggen til Surverolfen, eventuelt Skaderolfen.)

Tilbake til helgas begivenhet: Opplegget var klart etter å ha ankommet byen for å rekke mine gamle, gode maraton-kollegaer passere halvveis. Det ble faktisk litt fokus på maratonforberedelser på meg også, siden den joviale - og seriøse maratondebutant , Arild (Dahl), har søkt råd før ilddåpen sin. Konkurranseinstinktet er i orden der i gården også, og jeg brukte min debuttid fra 1996 (3.22.33) som en ekstra gulrot for trønderen som sammen med en stor gjeng fra Fønix Treningssenter i Brumunddal hadde både et seriøst og sosialt opplegg for årets store mål.

Min sak om Fønix-gjengen i Kondis' Oslo Maraton-utgave.
Jeg startet fra påmeldt sub-40 -pulje, og målet var å få tatt noen annerledes løpsbilder - og rekke å gå gjennom innenfor makstida på 1.45.  Med et kvarters "tjuvstart" på siste pulje hadde jeg to timer på meg, og kunne vel egentlig tatt det helt piano. Med Aktiv mot kreft-kjendiser ved min side følte jeg at jeg måtte småjogge til jeg var ute av syne for publikum på Rådhusplassen. Deretter ble det kappgang med forsøk på å få noen blinkskudd med kondis-kollega (og vikarende nettreaktør) Olavs snertne løpekamera. Der det steg litt oppover løp bena løpsk og jeg trippet raskt forbi noen hundre i slengen før jeg gikk over til kjapp gange igjen. 

Bjørg sammen med rektor-Roar akkurat halvveis uti løpet.
Da Bjørg (som startet ni minutter etter meg) kom forbi, måtte jeg legge inne en aldri så liten spurt for å få foreviget begivenheten. (Det gikk ikke så bra siden bildet av henne og min gamle studiekamerat, Roar (Vingelsgaard) ble heller uskarpt.) Deretter holdt jeg meg i skinnet helt til 9 km-skiltet. Da den siste kilometeren kom, skrek beina etter mer, og det ble en hel km "løping" for første gang på sju uker.

Jeg gå-jogga mila på 65 minutter, og loggen viste at det aldri gikk saktere enn 8 min/km og det ble drøyt 3 km jogging. Kanskje ikke så lurt å begynne å løpe igjen på asfalt, men jeg er ganske sikker på at hellingen er viktigere enn underlaget. Dessuten stilte jeg i splitter nye sko, Asics Lyte 33, som jeg har "siklet" på siden jeg prøvde dem i Frankfurt i fjor høst. Jeg måtte riktig nok ty til damemodellen i knall lilla for å få riktig størrelse, men de satt som et skudd. Den lave droppen føltes også veldig naturlig der jeg prøvde å bevege meg så mjukt som mulig.
Neppe godkjent kappgang  på oppløpet? (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Det blir umulig å beskrive hva slags rus en opplever når en endelig føler at en kan løpe uten smerter igjen, men heldigvis greide fornuften og beina å inngå et slags kompromiss denne gang. I skrivende stund, to dager etter "løpet",  merker jeg at muskulaturen er like støl som etter en vanlig konkurranse og sier meg at her må en skynde seg langsomt for ikke å pådra seg en ny skavank. 

Helgas sosiale mål ble absolutt  innfridd, og sammen med Bjørg, Margrete og Ole Peter (Bergaust) koste vi oss stort i lag med Fønix-gjengen fra Brumunddal. Hvordan det gikk med maratondebutanten, lurer du kanskje på? Det holdt bare nesten, og Arild måtte som mang en "førstereisgutt" gå ett minutt og seks sekunder for mye på siste halvdel til å greie sitt store mål. Dermed er det vel duket for duell side om side neste år, Arild? 

"The Wall" surret nok i hodet på Arild som kjempet seg innbitt opp Slottsbakken for siste gang?

tirsdag 3. september 2013

Øving gjør mester!

En blir som regel god i det en øver tilstrekkelig på. Om ikke øving bokstavelig talt gjør mester, så finner jeg i alle fall trøst i at jeg har gjort til dels store framskritt på rulleski i sommer. Selv om det er lenge til det gjelder å være i form på ski, vil det ikke være noe drawback å stille med flere ganger så mange mil på asfalten i forhold til tidligere år. Ved utgangen av august har jeg allerede passerte det dobbelte av antall mil på rulleski i forhold til tidligere toppnotering i 2004. Med ca. 45 timer og 70 mil hittil, vil det kanskje doble seg før jeg kommer på snø.

Nå har jeg aldri drevet spesielt systematisk trening på rulleski tidligere, så det skulle bare mangle at mer enn dobling av mengden skulle gjøre utslag på tester. Jeg har tidligere nesten bare deltatt i de relativt korte karuselløpene som fantasten Kjell Nystuen har arrangert her i Elverum i august og september hvert av de 11 siste årene. Det er i hovedsak korte løp i flate, og lette traséer. Hittil i år har det også blitt fire slike opptredener med startnummer både foran og bak - alle med personlige bestenoteringer på akkurat samme par ski.

Det siste er jo nokså avgjørende da det er utrolig stor forskjell på rullemotstanden på de skiene deltakerne stiller med. Toerhjulene på mine Swenor Tristar begynner å bli så slitt at de skrubber nedpå asfalten ved den minste dump, og må nok snart byttes. Jeg har også et par av IDT Classic med visst nok samme type hjul som jeg bruker til intervalltrening. De er en halv kilo tyngre, men meget retningstabile og dermed lettere å føre ved diagonalgang i de bratteste motbakkene. Siden kneet mitt har tålt det, har jeg med hensikt gått mye diagonal for å få opp pulsen. Siden det er det eneste jeg får til av skikkelig kvalitetstrening nå når jeg ikke kan løpe, må jeg innrømme at jeg er tilfreds bare ved høre min egen tunge pust i bakkene på Sjusjøen eller i Hernes .

Siden konkurranseabstinensen er til å ta og føle på, har jeg kjørt jevnlige tester fra Mesnali til Storåsen. 400 høydemeter på  8  km gir først og fremst kjærkommen tid i sone 3 og 4 som skrotten min ikke akkurat er overbelastet med i sommer. De tre siste årene har jeg kjørt testen fem ganger og brukt mellom 39.30 og 40.30 opp. De to siste gangene i slutten av august har jeg notert hhv. sub-38 og sub-37 minutter med litt lavere gjennomsnitt puls enn før. To og et halvt minutts forbedring på 40 minutter skulle vel tilsvare nesten et kvarter på Birken - eller ? Nei da, så enkelt er det ikke, men det er da lov å håpe på framgang.

Den siste gangen fikk starten for Storåstesten ved skiltet i Mesnali, mens de
sammenliknbare tidene er tatt fra krysset med Sørmessenvegen  500 meter lenger oppe. 
Målet på overgangen fra asfalten til grusveg på Storåsen.


August måned ble som juli "mot normalt" hva treningsformer angår etter at menisken begynte å krangle igjen fem dager ut i måneden - men ganske normal hva mengde angår:


Aktivitet Timer Km
Beveglighet     0,2     0,0
Løping   2,0   18,2
Rulleski 12,1 206,4
Styrke 11,9     0,0
Sykling   5,2 121,5
Tur   7,2   38,0
Sum: 38,6 384,1