Sesongplaner i lengre baner

Det ble menage flotte skiture på Sjusjøen før jul.

Da har endelig «den hvite, fine tida» kommet for å bli også på hjemmebane, og jeg krysser skiene for at den vil vare lenge i år - i dobbel betydning. Hvis "jula varer helt til påske" så bør skisesongen gjøre det også, synes jeg da….

Etter en halvannen måneds mengdetreningsperiode på ski så går jeg nå inn i to mer konkurransespesifikke måneder. Jeg er helt klart flinkere til å følge en konkurranseplan enn en treningsplan, men nå gjelder det å spisse formen fram til medio mars.

Jeg starter med det som jo må styre planen, nemlig hvilke skirenn jeg har tenkt å gå. Konkurranseplanen vil med et par unntak være lik de foregående sesongene. Med Romjulsrennet og helgas testrenn inkludert, er planen seks renn før Birken 14. mars. 

Den store forskjellen er at jeg skal prøve meg på Vasaloppet igjen for første gang på 10 år etter å ha gått Nattvasan i 2018 og Öppet Spår i 2023, begge i fristil. I tillegg var jeg med på Stafettvasan for første gang i fjor og fikk lyst til å delta mer hos «søta bror» som er så flink til å arrangere sommer som vinter. Kanskje kan det bli Ultravasan igjen til sommeren også hvis jeg beholder flyten i treninga som jeg har hatt uten en uforutsett fridag siden høsten 2024....

Det ble både gå- løpe- og skøyte-tur på Sjusjøvannet i jula. 

Vasan krever selvsagt lengre treningsturer og mer fokus på staking enn tidligere, så da legger jeg opp til to eller tre uker mellom hvert renn for å prioritere langturene. Jeg må innrømme av at jeg pirres av nyheten om at det fra i år er å ta merke også i SkøyteBirken dagen før Birken, men er litt redd for at jeg kan komme til å angre på det lenge før toppen av Midtfjellet på lørdag... Riktig nok har jeg tatt en Birken-dobbel før, sågar på samme dag, men en dobbel med startnummer blir noe annet selv uten annet fokus enn å fullføre innenfor merketida....

En halv cola for en dobbel Birk i 2021. (Foto: Arve Gjermundshaug)

Sesongplanen ser i utgangspunktet slik ut:   

• 30.des - Romjulsrennet - 24 km - Sjusjøen
• 18.jan - Nyttårsstaken - 19 km - Elverum
• 24.jan - Trysil-Knut rennet - 40 km - Trysil
• 07.feb - Sjusjøen Skimarathon - 40 km - Sjusjøen
• 27.feb - StafettVasan - 23 km - Sälen-Mångsboderna
• 01.mar - Vasaloppet - 90 km - Sälen-Mora
• 14.mar - Birkebeinerrennet - 54 km - Rena-Lillehammer

I mål på sesongdebuten i Romjulsrennet. (Foto: Kjell Aril Andersen

Denne forsesongen har vært bra treningsmessig med gode skiforhold på Sjusjøen fra 1. desember. Som vanlig har jeg dratt fram noen tall for å styrke trua på at jeg er i rute. Jeg har sett på antall km på ski fra sesongstart medio november til dags dato (15. januar). På de to månedene har jeg logga 58 timer og 770 km på ski. Såpass har jeg ikke fått ned i treningsdagboka på åtte år. Garmin summerer jo raskt opp alle parametere, og denne forsesongen har det også, litt paradoksalt, blitt flere høydemeter og lavere snittpulsen (73 % av maks) enn noen gang. Pulsen går riktig nok ned nesten et slag i minuttet pr. år, men den viktigste grunnen er at jeg har staket halvparten av øktene. Det er uansett positivt siden jeg prøver å bli flinkere til å skille på rolige langturer og kvalitetstrening.

Med unntak av de to stakerenn og en klassisk intervalløkt har det imidlertid bare vært rolige langturer så langt. For å opprettholde kapasiteten fra løpesesongen har jeg kjørt en fast langintervalløkt på 10% på mølla hver mandag, noe jeg skal fortsette gjennom hele vinteren.

Utfordringen blir nok å gå fra å «kosetrene» til få inn i alle fall en økt med kvalitet på ski i uka. Siden den bør være konkurransespesifikk, så blir det spennende å se om jeg greier å få opp pulsen på stakeintervaller. Vi skal i februar arrangere årets utgave av Tour de Ski Elverum som vil bety en kort distanse i konkurransefart og som vil erstatte intervalløkta. Med mer kvalitet og mindre kvantitet så skal det nok bli litt mer sprut enn i Romjulsrennet som slett ikke var så verst til sesongdebut å være med 4. plass og ikke så langt fra 2. plass i klassen. Også vært private testrenn nylig ble bekreftelse på at jeg er på riktig vei med stakinga selv om jeg på begge ikke helt greide å holde trykket oppe en time. Grovplanen de neste fem ukene fram til oppladningen til Vasan blir da slik:

• Mandag - Mølle - Motbakkeintervall
• Tirsdag - Styrke - Generell styrke
• Onsdag - Løp - Kondis-intervall alt. stakeintervall
• Torsdag - Ski - Restitusjon klassisk
• Fredag - Gåtur - Restitusjon alt. fridag
• Lørdag - Ski - Konk alt. stakeintervall
• Søndag - Ski - Langtur staking alt. skøyting

Med Jan Erik og Jarle etter sesongens hjemmesnekra skirenn.
(Foto: Hilde Sødal Bakken)

Opprykk og mye å se fram til i 2025

Ego har ekstra mye å se fram til i 2025!

Da er allerde januar unagjort og vinterens trening og konkurranseplan begynne å sette seg. Som alltid hvert 5. år er det litt ekstra motivasjon i å rykke opp i en ny aldersklasse - selv om det svært sjelden har skortet på lysten til å konkurrere her i gården da. 

Det er jo litt ulogisk klasseinndeling på mange turrenn. Det skulle være ganske enkelt å enes om det er 60-64 eller 61-65 som gjelder? I de to turrennene i januar har jeg delttatt i to forskjellige klasser. I Budorrennet som bruker samme inndeling som Birken, debuterte jeg i 65-69 år, mens jeg i Trysil-Knut rennet tre uker senere rykket ned til 61-65 igjen. 

Birken har hatt samme system siden jeg ble med i 1995, mens den siste, og mer ulogiske, er skiforbundets inndeling som ble gjort om for en god del år siden. Uten å påberope meg å vite sannheten tror jeg det skyldes at man som i løp gikk over til å la alder pr. 31.12 bestemme klasse, mens det på ski tidligere var pr. 01.01. Ved samtidig å skyve hver 5-årsklasse opp ett år, var det da ingen som fikk et år ekstra i sin daværende klasse. Konkurranseglade veteraner er nemlig de eneste som lengter etter å bli eldre - på papiret...

Plasseringer er ikke så viktig lenger, men jeg sammenlikner meg alltid med meg selv. Hovedmålet er i den store sammehengen å begrense forfallet, og siden jeg stort sett deltar i samme renn og løp fra år til år, får jeg en god indikasjon på akkurat det. Vær og føre er aldri likt på ski, men da vurderer jeg min egen prestasjon ift. hvor langt bak de beste jeg er og hvor stor andel av de om som fullfører som er foran meg på totallista. 

Jeg er upremiert i de to første rennene jeg har gått hittil - i to forskjellige klasser og med to forskjellige teknikker - men både Budorrennet og Trysil-Knut gikk litt bedre enn i fjor. Trysil-Knut rennet var både subjektivt og objektivt mitt beste skirenn på hele sesongen i fjor, så at jeg hevet meg et lite hakk i år med blanke ski var jeg godt fornøyd med.

Det ble to måneders tjuvstart i 65-årsklassen i Budorrennet 4. januar. (Foto: Stein Arne Negård)

Det blir spennende å se om jeg i motsetning til i fjor greier å ha en stigning utover i skisesongen som i tur og orden vil inneholde Sjusjøen Skimarathon, Trysil Skimaraton, Stafettvasan og Birken. Stafettvasan sammen med fire andre voksne gutter i "Elverum Grandoldboys" blir litt ekstra spennende, siden det er blir min debut i det arrangementet. Fra før har jeg gått Vasaloppet, Skejtvasan 45, Nattvasan og Öppet Spår i fristil - og Ultravasan løp. I stafett-sammenheng har jeg imidlerid en solid statistikk å skryte av i StafettBirken med en seier og to andreplasser de tre årene Elverum kommune stilte lag i miks-klassen i 2013, -14 og -15. 

Det er ikke til å legge skjul på at i Birken er klasseplassering viktigere enn i andre renn, og med langt færrre i klassen enn før bør det være mulig å "perse" plasseringsmessig i år, dvs. å komme høyere opp en nr. 34. 

Det er ikke bare turrenn som trigger. Vi arrangerer også vår egen Tour de Ski i Elverum, og dermed får jeg sårt tiltrengte kvalitetsøkter de neste fire ukene. Her sammen med Jan Erik på første etappe.

En uke etter Birken blir det en flying start på løpssongen med en uke i Portugal med Kondis, denne gangen med det svenske trenerteamet fra Stockholm Maraton. Løpesesongen har jeg ikke lagt noen klar plan på ennå, men det blir i alle fall "gøy på landet" 1. mai da jeg for første gang skal prøve meg som fartsholder i Innlandets mest profilerte landeveisløp, Grue Halvmaraton. 

Det eneste løpet jeg i tillegg er påmeldt i foreløpig er Birkebeinerløpet 14. juni. Det har jo vært for obligatorisk å regne siden 1999. Statistikken sier at det med sub-2 timer så vil merke nr. 25 være i boks når jeg rykker opp i "pensjonist-klassen"... 

I uke 13 blir det nye gode løpeøkter i og rundt Monte Gordo.

Det største håpet for 2025 er likevel knyttet til om jeg greier å få skikk på hamstringene mine som til og fra har vært en stor hemsko i løpinga mi de siste sju årene faktisk. Hvis halvmaraton-vårsesongen blir like halvveis som vanlig, kommer jeg til å vurdere å løpe bare rolig og langt resten av sesongen og prøve meg på Ultravasan - og/eller noen andre spennende "ekspedisjoner" igjen. Jeg har aldri vært "built for speed" men er overbevist om det blir det langt og seigt (nok) så kan jeg fortsatt tøye noen grenser. 

2025 - here I come!

Sesongpause med abstinenser

Snultra 28. november

Med en ufrivillig bråstopp på løpssesongen tidlig i oktober og en turrennsesong som ennå er noen uker unna har det blitt en lang sesongpause. Det føles litt uvant, nesten som et vakum i hypermosjonist-tilværelsen. Konkurransepause og grunntreningsperiode er jo etter boka det, men jeg må innrømme jeg har litt abstinenser nå....

Det har ikke skjedd så mye å skryte av siden jeg skrev min rapport fra treningscampen i Portugal med Kondis tidlig i oktober. Planen var jo å spisse formen til Hytteplanmila to uker senere og sesongens tredje maraton på Jessheim ytterligere to uker etterpå. Forkjølelsen jeg dro på meg de siste dagene i Monte Gordo, satt fast i åtte uker før jeg jeg hadde frie luftveier igjen. Selv om jeg ikke hadde akutt behov for HLR ble det bånning av løpeformen i oktober og november i stedet for topping. Jeg hadde startplass men fant ingen god grunn for å ta turen til Hytteplan for å jogge i gjennom, spesielt ikke da det var behov for en som kunne supplere dekningen på kondis.no fra "studio".

To uker senere følte jeg meg imidlertid bedre og stilte på vintermaraton. Uten en ordentlig langtur siden i Oslo midt i september fant jeg det imidlertid best å nøye meg med halvdistansen. Det ble den tyngste 21,1 km jeg kan huske å ha løpt med startnummer! Det gode selskapet jeg hadde invitert meg selv inn i (1:40-pulja) holdt jeg følge med i akkurat en kilometer. Da skjønte jeg at disse lungene ikke ventilerte likevel. 9 av 10 ville nok gått inn i garderoben ved passering halvveis, men jeg er som kjent "odd man out" i sånne  sammenhenger. Med godt over 1000 offisielle konkurranser uten DNF, så vil ikke den komme før eventuelt i mitt aller siste løp.......

Jeg vinket farvel til  løpssesongen på Jessheim 10 november. (Foto: Kjell Arne Olsen)

Jeg har i 30 år hatt en fast bestilling inne hos de væransvarlige på skiføre til mandagen etter vintermaraton, men det er ikke så ofte bestillingen har blitt levert presis. I år ville det passet godt å få noen skiturer uten å puste å pese, men det ble nesten desember før det ble noen skitur på natursnø. 

Aldri så gæli så er det godt for noe, og med innskrumpa lunger har det blitt adskillig mer systematikk i styrketrening. Jeg har også laget meg noen utfordringer for å bryte opp de kjedelige øvelsene. F.eks. har jeg testet hvordan jeg ligger an med 100 pullups på 10 minutter i forhold til tidligere, og jeg har også sjekket om det er mulig å greie både 100 pullups og 100 pushups på på samme tida, altså med pushups i pausene mellom pullupsene. I mangel av pullups-bar i leiligheten på Sjusjøen har jeg også kjørt 100 pullups og 100 situps som jo er betydelig lettere.  

10 x 10 pushups på 10 minutter.

Sånne spesifike øvelser er veldig ferskvare, og man får raskt framgang etter den første gjennomføringen som naturligvis gir litt stølhet. Planen er å ta en test i uka og se om jeg kan greie å nå målene før det første turrennet som forhåpentligvis blir Romjulsrennet på årets nest siste dag. Noen har latt seg imponere av antall reps, men det er viktig å presisere at jeg ikke går helt ned på pullupsene siden det ikke er relevant i forhold stakinga. 

Jeg liker absolutt å sette meg mål, men jeg er nok ikke så flink til å holde fokus hvis målet er for langt framme. Jeg må alltid ha noe å se fram til som er nært i tid, og man må jo ha delmål også. Det er natulige hovedmålet for skisesongen er nok gang Birken, og med opprykk i ny aldersklasse mangler det ikke på motivasjon for å gjøre en god figur 15. mars. Tidsmål er veldig lite spesifikt pga. føreavhengighet, så jeg velger å si høyt at jeg skal perse plasseringsmessig. Det betyr at jeg må bli bedre enn nr. 34 som ble oppnådd i 2022 (da det var bunnotering i deltakelse vel og merke). Et annet mål som sier mer om den relative prestasjonen er %-plassering i klassen. Det vil si at jeg skal være blant den første 10-prosenten i M65 - med festesmøring under skiene. 

Langbeint langrennsløper ved Pellestova.

Treninga fram mot målet vil ikke bli så ulikt de siste sesongene, men jeg MÅ få lagt inn max-O2 økter ukentlig. Det har jeg ikke greid annet enn ved løping, men med halvlange diagonaldrag i motbakke burde det være mulig. Klubbrenn med en halv times løpstid er også god anledning til å gå ut av komfortsona som det blir mer enn nok av i skisesongen. Jeg kjenner jo meg såpass godt at jeg vet at det automatisk blir terskeldrag i alle motbakker når jeg går langturer. Intervalløktene både på ski og beina bør defor ha innslag over terskel minst en gang i uka.

Konkurranseplanen blir nok ganske lik fjoråret som inneholdt denne rekka: Romjulsrennet -Budorrennet - Trysil-Knut rennet - Stenfjellrunden - Trysil Skimaraton - Birkebeinerrennet. Kanskje bytter jeg ut Stenfjellrunden med Sjusjøen Skimarathon helga etter, og så blir det Stafettvasan med "Elverum Grandoldboys" som siste gjennomkjøring to uker før Birken. Dessuten har jeg lyst til å få med meg 5-mila på hjemmbane som Tour de Ski-gjengen har planer om å arrangere helga etter Birken. Den kolliderer imidlertid med Valdres Skimaraton hvis jeg finner ut at jeg skal fullføre hele Skiplukkern Langdistansecup også i år. Det lønner seg i alle fall å melde seg på alle fire rennene samlet, og så får vi se hvordan sesongen utvikler seg. 

Jeg gleder meg til å gå skirenn igjen, og det ville vært skikkelig gøy hvis årets løpeboom gir seg utslag i økt deltakelse også i turrenn. Det avhenger nok i stor grad av om det kommer nok snø slik at  mosjonister flest får trent på ski før turrennsesongen starter for fullt på nyåret. 

Det blir romjul og Romjulsrenn her i år også håper jeg.

Med mer system og mindre trening mot nye mål

For egen del var ikke 10 km i Grue noe å flagge for, 
men Ida heie på meg og. (Foto: Janne Slorafoss)

Da er løpssesongen godt i gang, og jeg har endelig tatt konsekvensen av faktisk alder i treningsplanen for denne forsesongen. Eller rettere sagt så har jeg for første gang på mange vårer satt opp en plan og ikke bare trent etter innfallsmetoden.

Som også beskrevet i artikkelen min på kondis.no nylig, "Fra en god skivinter til en like god løpevår", har jeg hatt for vane å pøse på med kilometer utover våren. Sammen med alt for mange konkurranser har jeg aldri hatt ordentlig overskudd før St.Hans. Den aldrende kroppen har nok ikke rukket å respondere på treninga jeg har gjort slik at kvaliteten har blitt gradvis dårligere. Jeg skal verken til EM eller OL så jeg har ikke noe å tape på å gjøre ting annerledes denne våren. Kanskje går det til helvete - eller til himmels! 

Jeg har jo fulgt Marius Bakkens maratonprogram et par ganger uten at det har vært noen stor suksess, men det var uansett motiverende og ikke minst disiplinerende å trene fram mot Valencia Marathon sent i fjor høst. Det er egentlig paradoksalt at jeg som er så systemavhengig i det meste jeg gjør, ikke har hatt en plan i treninga mi. I vår skal jeg ikke løpe maraton men har satt meg et konkret halvmaratonmål i juni før jeg starter med maratontrening 1. juli. 

Vårens mål blir som alltid Birkebeinerløpet 15. juni der jeg bør komme under 1:45 under normale forhold. På veien dit skal jeg løpe to 10 km i mai, Grue og Grunnlovsmila, pluss Fjellmaraton på Beitostølen 1. juni. Første reality-check er allerede gjort, og 10 km i Grue er blitt brukt til å justere på planen som jeg har fulgt siden påske. 

Det var litt vind i flagget, og både Ultra-Kenneth
og jeg smilte om kapp med sola før start i Grue.

Den største forskjellen fra tidligere, er tre løpefri dager og fire intervalløkter, i tillegg til en rolig langtur i uka. Jeg prøver altså ut dobbel terskel på tirsdager og kjører styrke med mer fokus på beina enn tidligere på to av de tre løpefri dagene. Fredagen er ukas helligdag etter ukas mest intensive intervalløkt på Kondistreninga på torsdager. Siden innholdet i disse fellestreningene varierer mellom korte og lengre intervaller, sjonglerer jeg med innholdet på de øvrige tre intervalløktene. Erfaringsmessig er det sammen med Kondis-gjengen det er vanskeligst for en lystløper som meg å holde meg under terskel, så jeg tillater meg å kjøre litt hardere enn tidligere på den ukentlige baneøkta. 

Med Jarle etter en av vårens Kondis-kvalitetsøkter på torsdager. 

Her er grovplanen for treninga som jeg har fulgt de siste fem ukene og som skal brukes fram til Birkebeinerløpet:

Mandag	Tirsdag	Onsdag	Torsdag	Fredag	Lørdag	Søndag
Styrke	1. Lang int 2. Kort int.	Styrke	K/L-int	-	Tempo	Rolig langkj.

Det mest spennende her er selvsagt hvordan to intervalløkter på tirsdager vil fungere. Det er viktig å poengtere at jeg kjører begge øktene godt under terskel og en av dem som bakkeintervall, som regel morgenøkta med relativt lange drag (5-10 minutter). Med både Valdresflya og OL-løypene i mente løper jeg også intervallene vekselvis opp- og nedover i moderat helling. Kortintervallene på kvelden er typisk 45/15, eller 90/30 flatt med 30 minutters påvirkning til sammen. Disse øktene er løpt rundt målfarten på 10 km, altså i 4:20-4:30-fart. 

Det har blitt ukentlige bakkeintervaller som her
sammen Kondisgruppa dagen derpå 10 km i Grue. 

Med fire uker i beina med meget god følelse stilte jeg opp på 10 km i Grue 1. mai med  visse forhåpninger. Det ble preget av at det var årets første løp, og resultatmessig stod det ikke i stil med det jeg har følt på trening den siste måneden. Det ble likevel en nyttig gjennomkjøring hvor jeg erfarte at jeg trenger en fast tempoøkt i stedet for en av intervalløktene. Kaggestad-økta blir dermed fast innslag på lørdager heretter. I Grue bommet jeg også med åpningsfarten på den første kilometeren og måtte opp på 4:45-fart for å finne igjen flyten. Dessuten tror jeg varmen spilte meg som mange andre et puss da sommeren kom som "julenissen på kjerringa". Det var i alle fall ikke noe å si på innsatsen etter at jeg måtte slippe 45 minutters-fartsholderen - og Vita og Wanda etter et par kilometer. 

Det var bra medietrøkk under Grue Halvmaraton. (Foto: Mona Heimdal)

Fem løpeøkter og 60 km i uka er mindre enn tidligere, men hva mindre kvantitet og mer kvalitet og overskudd holder til på halvmaraton i juni trigger meg. Som sagt har jeg  ikke noe å tape når jeg finleser resultatene mine fra de siste forsesongene. Denne gangen skal jeg beholde trua selv om resultatene ikke kommer ved første anledning. 

Jeg har ikke hatt spesielt god tålmodighet og lagt om treninga etter innfallsmetoden når resultatene ikke har stått i stil med innsatsen. Man må selvsagt bruke hue og tenke alternativt hvis kroppen sier i fra, men jeg er faktisk litt overasket over at det har fungert så problemfritt så langt. Tidligere har jeg vært nødt til å kutte ned fra to til en intervalløkt i uka, men da har de nok vært for intensive. 

Et annet viktig moment er å legge inn en lett uke med jevne mellomrom opp mot konkurransene. Sist uke ble selvsagt begge terskeløktene droppet dagen før 10 km i Grue, mens Grunnlovsmila blir som en  tempoøkt å regne kommende helg. Deretter blir det en lett og hard uke annen hver uke for å spisse fram mot halvmaraton. 

Styrketrening i løpssesongen er det delte meninger om, og jeg har ikke vært systematisk der heller tidligere. Nå har jeg ikke hatt vondter etter en eneste økt i den vanskelige overgangen fra ski til løp på fem uker, så da velger jeg å tro at to økter med mer flere tyngre løpsspesifikke øvelser på beina er lurt for meg. I tillegg til en bakkeøkt i uka skal både 02-kapasiteten og muskulaturen i teorien få vent seg til utfordringene som kommer i juni. Så gjenstår det å se om det blir flere oppturer (som til Båtskaret  og i OL-løypene) enn nedturer (som fra Valdresflya og ned til Maihaugen ) denne våren. 

Mye moro i vente i vinter

Det har allerede blitt februar, og de store skirennene nærmer seg. Januar har blitt brukt til alt som jeg har lyst til å gjøre av trening. Etter to litt halvseige renn ved årsskiftet og en drøy uke med forkjølelse etter Budorrennet, har det blitt både noen fine langturer og kortere renn med litt mer trøkk enn tidligere.

Kanskje var det ikke så gæli med et lite avbrekk etter to og en halv måned med mye trening? I alle fall så har det vært bra flyt i treninga siden, og hvilepulsen har ikke vært lavere siden lenge før lungebetennelsen  satte meg ute av trening hele sommeren og høsten. En blir trolig litt mer oppmerksom på hvordan kroppen responderer når det blir noen svingninger pga. sjukdom. Tidligere har jeg ofte følt at det har gått på det jevne. 

Planen var å gå et turrenn annen hver helg hele vinteren, men det blir litt vanskelig å få til å gå opp. Pga. forkjølelsen passet det også bra at det ble tre uker mellom Budorrennet og Furnesåsen Rundt siste helga i januar. Riktig nok har jeg hatt to klubbrenn i mellomtiden, men det er tydeligvis greit å trene litt på rutinene rundt det å dra på renn også. På lørdag kom jeg nemlig hjem fra Nybygda uten ski....

Furnesåsen Rundt med feste 28. januar.
(Foto: Stein Arne Negård)

Det har blitt to klubbrenn i en litt endret løype i Hernes, så jeg har ikke noe å sammenlikne med fra tidligere år. Klubbkamerat Amund har vært eneste sparringpartner og gir likevel en god nok pekepinn på hvor jeg står. Det mangler ellers ikke på motivasjon om dagen, og kunsten fram mot de viktige rennene blir å styre unna en del så det ikke blir for mye moro....

Klubbrenn i Hernes med Amund.

I tillegg til klubbrenn har vi også vår egen Tour de ski gående i hele februar hvor det ikke er vanskelig å brenne opp kruttet. Med julegava til meg selv i form av min første tredemølle på plass i kjelleren og ny Garmin-klokke vunnet i Kondis vervekonkurranse på armen, blir man ikke mindre nysgjerrig på nye sprell. 

I vinter blir det fristende å gå helt i kjelleren...

Skitreninga har imidlertid førsteprioritet, og jeg kommer til å fortsette med vekselbruk mellom variert klassisk, staking og skøyting hele denne vinteren. Så langt har jeg gått to renn med feste, to er staket og to i fristil. 

Tour de Ski i Elverum med Jan Erik

Planen videre er Sjusjøen Skimarathon i fristil og Trysil Skimaraton uten festesmøring hvis føret tillater det. Så gleder jeg meg skikkelig til å skøyte Öppet Spår mellom Sälen og Mora på mandag 27. februar i Vasaloppets vintervecka ni dager etter TSM. Det er nå fem år siden Rune og jeg kjørte Nattavasan. I år er det solo som gjelder men likevel med et sosialt opplegg med Amund. 

Nattvasan md Rune i 2018. 

Birken 18. mars er som alle år siden 1995 hovedmålet, og med 18 dager etter Vasan bør det være tilstrekkelig tid til å stille godt forberedt. Hvis skøyteformen blir habil ville det vært fristende å stille i Skøytebirken, men jeg er nok ikke villig til å ofre merkerekka. Dobling fredag og lørdag er nok mulig ved å bruke beina på fredag og overkroppen på lørdag, men som med alt mulig annet så vil kvantiteten gå utover kvaliteten begge dager.  "Taim vill sjåv!"

Livskvalitet for to- og firebeinte!

Janteloppet fra Pellestova 14 dager senere er imidlertid både Amund, Kjetil og jeg klare til å gjenta fra i fjor, så da blir det uansett et bra fristilfokus denne vinteren. I tillegg er jeg også fristet til å prøve Troll Ski 15. april uten å være redd for å jukse med glidende fiskebein opp Keiken eller Nordseterfjellet. For første gang er det nemlig åpnet for fristil de 90 (eller 120) km fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen. 

Det kan imidlertid hende at jeg får enda mer lyst til å start løpssesongen når vi kommer til midten av april. Det er grenser for hvor mye Ole Brumm en kan være. Det er rett og slett for mange fristelser der ute...

Ole Brumm og Maraton-Rønnaug sist lørdag!
(Foto: Eivind Skille)

Brå avslutning på turrenn-sesongen

Maks. O2-test på rulleski avsluttet skisesongen "på alvor" i år. 

Vinteren 2020 ble ikke som alle andre, og jeg kan ikke huske så ustabile skiforhold hjemme i Elverum siden jeg flyttet hit i 1979. Med Korona i stedet for snø, ble det også en tidlig exit fra skirenn. Det er likevel ikke noe synd på meg som konkurrerte flittig fra sesongstart og likevel rakk nesten like mange skirenn som i fjor, nemlig 11 (i tillegg til 3 løp i Snøkuten).

Nå er det jo verken påske eller slutt på skiføret ennå, og jeg har slette ikke tenkt å sette bort skiene. Med påske på Sjusjøen og snødybde som nærmer seg to meter er det bare å glede seg - hvis det fortsatt blir fri tilgang til Guds frie natur. Da kan det også bli mange turer med konkurransepreg kjenner jeg meg selv rett siden alle skirenn naturligvis er avlyst pga. smittefaren.

Det kan nok tenkes at det blir en del som prøver seg på "Privat-Birken" i år, og jeg har også lyst til å prøve å gå tilnærmet i konkurransefart - men motsatt veg. Jeg ble jo ikke smittet av Birken-viruset før den ble enveiskjørt fra Rena til Lillehammer tidlig på 90-tallet, så jeg må jo prøve andre vegen også. Ikke så lurt å gjøre det forsøket lørdag 21. mars tror jeg, men jeg tenker å «ligge på været» helgene før påske og slå til når det ligger an til en rekordføre i Birkebeinerløypa - gjerne med vinden i ryggen og sola i ansiktet.

Det var ikke noe toppløp i sesongens siste turrenn, men det ble da toppen av pallen i Moraløpet 1. mars.
(Foto: Jan Erik Bakken) 

Utviklingen de siste dagene med tiltakene for å begrense smitten av korona må selvsagt tas på alvor, men siden jeg også trives godt i mitt eget selskap langt fra folk regner jeg pr. dato med at jeg kan vedlikeholde formen selv om det blir flere måneders startnekt i offisielle konkurranser.

Før start i den siste konkurransen på flere måneder i Snøkuten 3. mars. (Foto: Stein Arne Negård)

Den «offisielle» skisesongen ble ellers avsluttet på en litt spesiell måte for mitt vedkommende. Jeg meldte meg nemlig på et forskningsprosjekt i forbindelse med Birken, og jeg var tilfeldigvis på testlaboratoriet på Terningen Arena tirsdag kveld da Birken offisielt ble avlyst. Jeg fikk nyheten rett etter at testinga var gjennomført bl.a med testing av maksimalt oksygen-opptak på rulleskimølle som en helt ny opplevelse. Resultatet var omtrent som forventet, selv om jeg tror at jeg ville scoret litt høyere ved testing på løpemølle.

For anledningen har jeg plukket fram igjen alle resultater fra mine maks. VO2-tester som jeg i 35-45-årsalderen gjorde nesten halvårlig. Forrige test ble gjort da jeg fikk en "test-pakke" i 50-årsgave for akkurat 10 år siden. Alle tidligere tester er gjort ved løping på tredemølle, mens testen i år altså ble gjort i diagonalteknikk på rulleski. Jeg vil for øvrig komme tilbake til det min deltakelse i det amputerte prosjektet ved en senere anledning.

Maksimalt oksygen opptak 1993 - 2020:
År	Vår/høst	Maks. HF	Vo2 l/min	Vekt	Vo2 ml/kg*min
1993	Høst	178	3,960	70,5	56,6
1994	Høst	178	4,130	70,0	58,9
1995	Høst	173	4,240	70,0	60,6
1996	Vår	165	4,250	73,0	58,2
1996	Vår	170	4,330	70,0	61,9
1997	Vår	172	3,560	70,0	50,9
1997	Vår	164	3,950	69,0	57,3
1998	Høst	156	3,570	69,0	51,7
1999	Vår	164	4,190	70,0	59,9
2000	Vår	162	4,489	71,0	63,2
2000	Høst	165	4,252	71,0	59,9
2002	Vår	160	4,763	70,0	68,0
2003	Høst	160	4,357	70,0	62,2
2004	Høst	162	3,959	69,0	57,4
2005	Høst	167	4,356	68,0	64,1
2006	Høst	163	4,471	69,0	64,8
2010	Vår	166	4,350	67,5	64,4
2010	Høst	156	3,803	67,0	56,8
2020	Vår	154	3,640	69,3	54,7

Som tallene viser har kapasiteten gått drastisk tilbake på ti år. Jeg trengte ikke en maks.-O2-test for å finne ut det akkurat, siden alle objektive resultater har pekt en vei - nemlig nedover. Jeg har testet lavere én gang tidligere enn som 60-åring, men det resultatet betviler jeg påliteligheten av. Også de to testene fra 2010 spriker usannsynlig mye, men det kan jo ha noe med at vårtesten er den eneste som er foretatt et annet sted enn de alle de andre som er utført ved Formtestsenteret ved tidl. Høyskolen i Hedmark.

Hva nå, tenker nok mange mosjonister såvel som aktive idrettsutøvere. Jeg betviler at det blir noen massemønstringer verken i idrettslig eller i andre sammenhenger på denne siden av sommeren, men jeg håper selvsagt at ting normaliseres raskere enn prognosene tilsier. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tatt innover meg alvoret i situasjonen før den siste uka, og opplever det hele fortsatt som litt surrealistisk. Det er imidlertid ikke dommedag, og med litt sunn fornuft skal skal vi vel komme oss gjennom denne krisa også. Det er vel heller ikke for egoistisk å tenke at det bare er å trene på slik at formen kan holdes ved like eller kanskje også bedres til neste løp (til høsten) - i 60-årsklassen?

Stor stas å bli 60 år på Kondis-landsmøte 7. mars
- selv om formen beviselig aldri har vært dårligere. (Foto: Finn Olsen)