På opptur sammen med Trysil-Knut rennet

Trysil-Knut rennet på lørdag var ikke mindre enn mitt 6. skirenn for sesongen, to korte klubbrenn inkludert. Som kjent hjelper det å trene - og konkurranse er den beste treninga. Jeg begynner å kjenne igjen litt gamle takter nå. Når det skjer i de lyse omgivelsene jeg hadde sammen med 270 ved Osensjøen på lørdag, så føles det kanskje enda bedre enn det objektivt er.

Som på Budor for tre uker siden stilte jeg med ferdigsmurte ski og lave skuldre på det reale blåføret. Eneste forskjellen var at jeg hadde gardert med et lag V45 mellom de tre med V40 siden det var meldt temperatur opp mot noen få minusgrader midt på dagen. Det var litt kaldt på myrene - og fingrene - før Tørberget, men det var før dieselmotoren var ordentlig varm. Stemningen steg i takt med temperaturen og løpsutviklingen, og resten av de nøyaktig 40 kilometerne ble en sann (n)ytelse.

Det er ikke til å stikke under en stol at arrangørene i Søre Osen har slitt litt med utfordrende forhold og ymse kvalitet på løypene siden jeg startet å gå rennet for snart 30 år siden (Fælt som tida flyr!) Trysil-Knut rennet var faktisk det andre ordentlige turrennet jeg gikk i februar 1995 etter at jeg startet med systematisk kondisjonstrening 1. juli 1994. 14 dager tidligere hadde jeg debutert med høye skuldre i J/H-rennet. Med noe avlysninger og andre prioriteringer var dette mitt 21. renn fra sørenden av Osensjøen.

Tilbake til årets utgave: Med 25 cm nysnø på fredag var jeg av gammel vane forberedt på litt løse forhold, men det var helt ubegrunnet. Den nye snøen som kom var såpass mild og var tråkket ned og som hadde frosset bra i 10-15 minus på natta. Det er tydelige at sør-osingene har fått oppgradert redskapen sin.... 

Starten for de 110 i første pulje. (Foto: Monika Søberg/Lokalavisa)

Jeg hadde seedet meg inn i den andre av tre puljer og startet tre minutter etter de travleste som staket seg over isen og opp i lia. Startflata var nok en forbedring siden den var lagt parallelt med fylkesvegen og lettere tilgjengelig enn tidligere. Fra framskutt posisjon i pulje 2 skled jeg litt bakover, men holdt tritt med Trond Martin som staket seg opp på det trå føret. Før den første drikkestasjonen var det lagt inn en 3 km sløyfe slik at Trysil-Knut for første gang holdt kravet til seedingsrenn på 40 km. Tidligere var det 28 før det ble 33 så 37 km. Det aller første året det var seedingsrenn i 2007 ble det gått to runder og var på hele 48 km det ene året. Jeg leverte for øvrig min beste prestasjon den gang med en 2. plass totalt. (Best i det lange løp den gangen også?)

Jeg hadde litt bange anelser helt fram til Tørberget hvor jeg ble innhentet av flere som staket rett fra meg på "sandpapiret". Det var like trått som det var flott, men jeg var likevel sjeleglad for at jeg kunne variere teknikken hele tiden. 

Jeg hadde for første gang gjort som proffene og festet fire gelér på startnummeret, og jeg fulgte planen min med å ta en rett før hver drikkestasjon så jeg av prinsipp fikk kastet fra meg tuben sammen med drikkekruset. Det er mulig det er like mye mentalt, men jeg fikk i alle fall en skikkelig opptur for hver dose, spesielt etter den andre ved passering Ensrudvegen. I den lange, slake stigningen rett etterpå, oppildnet av først å ha innhentet Ragnhild og så Ingar, begynte jeg virkelig å få trua. 

Lørdag følte jeg midt i smørøyet, og bildet er tatt
midt i Trysil-Knut løypa midt på dagen. (Foto: Gine Skei)

Eter at jeg fikk kjørt Move-bindingen bakover og "suste" forbi en stor kar ned til Munksjøen og innhentet Roger'n i den neste nedkjøringa, ble det kastet skikkelig med bensin på bålet. Etter å ha "løpt" i fra en ung staker som bannet noe fryktelig i de leie knekkerne  etter Vestbyvegen (har vært rimelig gåen der sjæl) koste jeg meg skikkelig. Å ha såpass motor at jeg bare kan "løpe" fra medløperne er drømmescenarioet og styrken min fra "gamle dager". Lørdag var jeg der igjen - i alle fall i mitt eget hue. Bare å glede seg i stedet for å grue seg til Stenfjellet og Ryskdalen i de neste rennene.... 

I ettertid  viser resultatlista at jeg gikk meg opp ni plasser på totallista i dette småkuperte midtpartiet. Fingrene hadde tint opp, sola skinte og skiene gled bedre enn hos de rundt meg. Jeg angret litt på at jeg ikke justerte bindingene før start, men der var jo vanskelig å forutse at festet skulle være så perfekt hele veien.

Den siste gelen og drikkestasjonen ble droppet, og med bedre glid var det bra trøkk i den lette stakinga den siste mila. Det var ingen flere i sikte, men et par løpere jeg ante bak meg hadde tydeligvis problemer med å henge på. Den herlige avslutningen oppleves ekstra moro når det butter litt fra start. For første gang i vinter kunne jeg avslutte med konkurransepuls i stedet for langturpuls. Det er som jeg alltid har sagt: Det viktigste er ikke å vinne - men å få opp pulsen! Underforstått det samme som jeg innledet med: Konkurranse er den beste treninga!

Samværet i samfunnshuset, kaffen til matpakka, fornøyde arrangører, solskinnsbilder av mange løpere,  premie og greier. Skirenn er stas! Når 4. premie er startkontingent til neste års renn så vet jeg hva jeg skal gjøre den siste lørdagen i januar også 2025. 

Også arrangøren i Søre Osen IL fikk en velfortjent opptur i helga. Etter covid-avbrudd i 2021, ugunstig flytting ut av bygda i 2022 og klønete flytting til en senere helg med påfølgende avlysning pga. manglende påmeldinger i 2023, gikk alt på like rette skinner som løypene ved "wonderschöne" Osensjøn lørdag. Økning fra 179 til 271 fullførende lar seg også høre. Og aller mest oppsiktsvekkende og trolig den beste reklamen: Alle som startet fullførte. Det må sies å være 100% uttelling, Søre Osen IL! Hvis jeg skal få lov å pirke på én ting, så er det safta som var iskald og vanskelig å få i seg. 

Sesongbeste med 4. plass.

Alle resultater

Reportasjer på kondis.no med mange bilder: 
Lene Ådlandsvik og Henrik Olimb best i Trysil-Knut rennet  

Bilder fra Trysil-Knut rennet

Ikke helt knirkefritt i Budorrennet

Bilde fra løypa to dager før årets Budorrenn.
(Foto: Martin Skramstad)

Første helga i januar er det Budorrennet som gjelder, så også i år. Det ble kaldt, flott og trått og i dobbelt forstand ikke helt knirkefritt for egen del.

Jeg har passert ti deltakelser i dette rennet som i følge arrangørene gikk for 14. gang. Etter min telling var det 16. gangen, men da har jeg regnet fra 2008 da det ble kalt Budortrippelen og var på 44 km. Deretter ble det 46 km, og siden 2020 har det vært ganske eksakt maratondistanse på 42 km. 

Jeg gjorde unna årets løype på akkurat to og en halv time da jeg staket i 2020, men i fjor ble det en halv time mer i løse og krevende forhold. I år regnet jeg med et sted mellom de to tidene da det det lå an til faste og fine forhold. Det ble trikkeskinner for alle på Hedmarksvidda lørdag, men selv om arrangementet gikk knirkefritt for seg etter mine vurderinger, knirket det bra i stavtakene og gjorde turen min lett lenger en antatt. 

Fasiten ble noen få sekunder over tre timer også i år. Selv om jeg var ti minutter lenger bak vinneren i år, tilskriver jeg med god samvittighet det til høyere nivå i toppen i år. Jeg hadde samme avstand til fjorårets vinner, selv om forholdene var ganske så forskjellig.  Dermed har jeg to renn på rad hvor jeg har kopiert fjorårets tid da grunnlaget egentlig var dårligere. 

Det var -16 på stadion da Rune og jeg parkerte en time før start, og det var klart at det ville bli litt forskjellig temperatur og glid i løypa som har 275 meters høydeforskjell. Det var uansett ikke noe tema å gå på blanke ski for meg, mens det for Rune og alle spesialister er "stakelell" som gjelder uansett føre og trasé. Jeg er nok både "godværssyklist" og "godværsstaker" og blir nok ikke å se med blanke ski i år før det blir "skaraføre".

Høydeprofil i Budorrennet

Det er selvsagt kurant å smøre feste for 10 til 15 kuldegrader, og jeg la bare et tynt lag V40 utomhus og plasserte skiene i en vel offensiv startposisjon sammen med reisemakkeren. Oppvarminga ble gjort på beina i ti minutter, og det kjentes slett ikke spesielt kaldt. Den eneste ekstra påkledningen da jeg stod klar med 340 andre i skyggen på Gryllingsætra, var tynne skoovertrekk og ekstra innervanter i skihanskene. Eller var det vanlig race-outfit med ull-super under konkurransedressen. Fingrene ble likevel litt kalde på de laveste områdene i løypa, men ellers gikk den delen knirkefritt. 

Rune og jeg i gang  med skimaratonsesongen.
(Foto: Desiree Kristiansen)

Næringsplanen var å ta en en gel rett før hver av de tre matstasjonene, men på den første fikk jeg ikke fiklet den opp av det litt for stramme magebeltet. På de to neste stasjonene ba jeg derfor om hjelp og fikk de i meg sammen med drikke og leverte selvsagt søppelet på anvist plass. 

Før det hadde jeg rukket nok en gang å bli skikkelig forbanna på geltuben som festet seg under venstre skia nederst i den første lange nedoverkjøringen. Jeg greier ikke å skjønne at det er der renn blir avgjort. Det tar kanskje fem sekunder ekstra på drikkestasjonen, eller å putte "limtuben" tilbake dit det kom fra. I motsetning til fjorårets to tryningser i tåka i det samme partiet, hentet jeg inn en del løpere som jeg  måtte se forsvinne igjen i retning veien opp mot Gitvola. Jegv slapp å gå på tryne i år, men jeg måtte i likhet med andre stoppe helt opp og skrape den av.

Jeg startet litt langt fram i feltet, men etter den første mila slakt oppover hadde jeg funnet min plass blant både stakende og gående. Den plassen holdt jeg til mål med unntak av et par som staket meg inn på de siste kilometerne. 

Siden dette var første rennet i den nye Skiplukker`n langdistansecup Innlandet, var det også lagt inn et utforsegment som alle som er på Strava blir registrert på. Jeg fant noe gammelt Rode GL1 kaldpulver  i kjelleren, og utforsegmentet bekrefter at det funka bra med litt ekstra flid i poleringa. Jeg hadde vel så god glid som mange på mitt nivå som staket. Det er som tidligere erfart ikke utfor man taper terreng med feste i forhold til blanke ski. Det er vanskeligere å holde følge slakt oppover også på trått føre fordi da tråkker man jo festesmøring ned i den trå snøen.  

Total sett følte jeg, som i Romjulsrennet, at jeg jeg disponerte bra og holdt koken helt inn. Pulskurven tyder imidlertid på at jeg har mye å gå. Selv om pulsen selvsagt vil bli lavere i lettpartiene mot slutten av løypa, er det ikke bra nok å avslutte med en hel time i sone 2 og lav sone 3 i snitt ! (HF133 = 83% av max-HF) Kanskje blir pulsen noe påvirket av temperaturen, for jeg jobbet da vitterlig jevnt og trutt i tre timer?

Pulskurven hellet feil vei!

Ikke så uvanlig med litt knirking i maskineriet kanskje? Jeg kom jo en måned senere i gang med denne skisesongen. Jeg gir meg selv en god treningsmåned til og tror nok jeg skal heve meg til Trysil-Knut-rennet og Stenfjellrunden som er neste renn om tre og fire uker. Sistnevnte er for øvrig det andre rennet i langdistansecupen som blir avsluttet med Trysil Skimaraton to uker deretter. Der pleier jeg å komme i siget! 

I mens skal motoren trimmes med et par klubbrenn og masse god trening resten av januar. Jeg gleder meg i alle fall til fortsettelsen og de fine skiturene som ligger foran meg de tre neste månedene.

ALLE RESULTATER

Reportasjen min på kondis.no: Winter wonderland i Budorrennet 

Et helsebringende 2023

Noen av min største opplevelser i 2023.

Nytt år med nye muligheter, men først noen tanker og tall om det gamle. Aller først må jeg skynde meg å poengtere at 2023 har vært et godt år på det området som denne bloggen handler om - nemlig min egen trening og helse. Kort fortalt har jeg egentlig reversert ordtaket "etter den søte kløe kommer den sure svie"! 

Definert god helse

Siden jeg helsemessig tok "svien" hele andre halvår av 2022, ble det "den søte kløe" hele 2023. Jeg har kommet meg tilbake på et habilt nivå prestasjonsmessig, men mye viktigere at hele året har vært totalt fritt for sjukdom, skader, vondter eller andre fysisk skavanker. I det store bildet tar jeg ikke med forkjølelsen helt i starten og på tampen av 2023. Den hindret meg heller ikke å trene en eneste dag, så da skal man så visst ikke klage. 

Nå er jo ikke helse bare fravær av sykdom og lidelser, men i følge verdens helseorganisasjon WHO "en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære". Uten å bli for høy på meg selv, så vil jeg definere min helse i det året vi har lagt bak oss som god. Det fine med å få seg en trøkk og reise seg igjen, er at man setter mer pris enn tidligere på hverdagens selvfølgeligheter.

Overdokumentert hyperaktivitet

Når det gjelder treningskvantiteten så summerer jo Strava opp året lenge før du har tenkt på å avslutte det. Selv om jeg heller ikke greide å unngå å dele de imponerende tallene som bevis på nok et hyperaktivt år, så må jeg her skynde meg å modere det litt så ingen sitter med inntrykk av at jeg i mengde trener som en toppidrettsutøver. 

Statistikk må alltid leses kritisk!

Siden jeg deltar i diverse km-sankinger, logger jeg all bevegelse utover en halv time. Som pensjonist er hverdagen mye enklere, og jeg har fått med mye hverdagsaktivitet som naturlig nok ikke kunne registres i en hektisk jobbhverdag. Dermed blir det enda mer enn tidligere logget som ikke kan kalles trening. Garmin Connect holder imidlertid greie på det for meg - hvis jeg bare husker å klassifisere aktiviteten som trening, konkurranse, transport eller rekreasjon. For 2023 så kan jeg derfor trekke fra ca. 200 timer og 1200 km som er logget men som ikke har trening som hensikt. Det kan typisk være transportsykling, lufteturer med hundene jeg ofte passer og lengre fotturer som stolpejakt med Bjørg. 

Litt interessant er det å se at jeg har registret 27 reale konkurranser, og brukt 48 timer på de 677 kilometerne som er tilbakelagt med startnummer på brystkassa. Og da er ikke 16 korte virtuelle konkurranser (og 80 km og 5 timer) telt med, siden det er hardøkter som er for trening å regne uten fokus på resultat. 

Den beste treninga

Forrige skisesong var som vanlig innholdsrik med tre skimaraton i tillegg til Birkebeinerrennet, Öppet Spår (Vasaloppet i fristil) og Troll Ski Marathon. Løpesongen var lagt opp mot en maraton helt på tampen, men jeg fikk med meg både fem halvamaraton og fem milløp på veien. Det er jo ikke blitt spart noe på kruttet i noen av konkurransene som i snitt har vært gjennomført annen hver helg, så jeg er aller mest fornøyd med at jeg har tålt mye trening og samtidig konkurrert så flittig. Konkurranser er aller mest gøy - og samtidig den beste treninga. Når jeg gjennom et helt år ikke har hatt verken ømme knær eller  hamstrings, kan jeg bare juble selv om jeg selvsagt skulle ønske at min skadefrie trening med kontinuitet ville gitt bedre resultater. Kanskje kommer de neste sesong? 

Konkurranser 2023: 

Dato        Akt           Arr.                                 Dist
07.01 Ski-kl Budorrennet                 42,0
28.01 Ski-kl Furnesåsen Rundt         19,5
11.02 Ski-fri Sjusjøen Skimarathon 43,2
18.02 Ski-kl Trysil Skimaraton         42,0
27.02 Ski-fri Öppet Spår                 90,0
12.03 Ski-fri Kittillirennet                 18,0
14.03 Løp         Hamarkarusellen          5,0
18.03 Ski-kl Birkebeinerrennet         54,0
02.04 Ski-kl Munksjørennet         10,0
08.04 Ski-fri Monsterbakken Opp   0,9
15.04 Ski-fri Troll Ski Marathon         95,0
01.05 Løp         Grue Halvmaraton         21,1
10.05 Løp         BDO-Mila Hamar         10,0
14.05 Løp         Grunnlovsmila                10,0
10.06 Løp         Birkebeinerløpet         20,0
20.06 Løp         Hamarkarusellen         10,0
29.06 Løp         Stavåsen Kvartmaraton 10,5
08.07 Løp         Risberget Rundt         10,0
05.08 Løp         Kongsvinger Maraton 21,1
03.09 Løp         Drammen Halvmaraton 21,1
16.09 Løp         Ti for Grete                 10,0
07.10 Løp         Skeikampen Opp          2,9
29.10 Løp         Norgetesten                 21,1
03.12 Løp         Valencia Marathon         42,2
19.12 Løp         Hamarkarusellen           5,0
23.12 Ski-kl Julestaken                 17,5
30.12 Ski-kl Romjulsrennet         24,0

10 km i Oslo Maraton var mitt beste løp i 2023 i følge WAVA-tabellen. 

Sesongdebuten unnagjort

På årets nest siste dag var jeg igjen på startstreken sammen med 300 i Romjulsrennet "hjemme" på Sjusjøen. Det rare var at jeg faktisk følte at det var lenge siden sist, selv om det bare var fire uker siden jeg avsluttet en annen sesong i Valencia. Resultatmessig ble Romjulsrennet helt likt med fjorårets utgave, men med feste i stedet for blanke ski denne gangen. Selv om jeg hadde mange av de gode sparringpartnerne mine rett foran meg på resultatlista, var ikke avstanden opp til de beste i klassen avskrekkende. Men kurant blåføre og toppers forhold synes jeg at teknikken satt bra i første forsøk, og disponeringa av halvannen times innsats var innafor. 

Mot mål i sesongens første turrenn på Sjusjøen. (Foto: Kjell Aril Andersen)

Nå er det skirenn som gjelder, og jeg skal nok greie å konkurrere meg i form i vinter også. Jeg får sjelden til å trene systematiske hardøkter på ski, så da må jeg rett og slett ta på startnummer for å lure seg selv til å yte og ikke bare nyte landskapet. Resten av skitreninga blir gjerne halvhardt, halvlangt og halvhjerta. 

Vinterens forsøksprosjekt er derfor å kjøre to terskeløkter på beina gjennom hele vinteren hvorav en i 10% motbakke på mølle for å orke å gå bakkene i diagonal. Jeg kommer kun til å kjøre rene skøyte- og stakeøkter som variasjon og restitusjonstrening. I tillegg skal jeg trene styrke to ganger i uka. Jeg tror at styrken i beina, i tillegg til o2-kapasiteten, er de to hovedgrunnene til at jeg både løper og går dårlig på ski i motbakker. Det skal jeg i alle fall prøve å gjøre noe med nå. 

Vinterens terminliste: 

Dato Renn         Distanse  Kommune
30.des. Romjulsrennet        24 km Sjusjøen
06.jan. Budorrennet         42 km Løten
27.jan. Trysil-Knut rennet 40 km Trysil
03.feb. Stenfjellrunden 42 km Hamar
11.feb. Ørtjernrunden         15 km Elverum
17.feb. Trysil Skimaraton 42 km Trysil
16.mar. Birkebeinerrennet 54 km Åmot