tirsdag 25. august 2015

Ultravasan 2015 - en kjänslig resa

Klokken 04.45 lørdag morgen.
Tre dager etter Ultravasan sitter jeg igjen med et helt spekter av følelser. Aller mest kjenner jeg imidlertid på følelsen av å lykkes med å nå et mål som jeg satte meg umiddelbart etter fjorårets debut - men som jeg ikke helt trodde på i oppkjøringa: Å løpe 90 km under 9 timer!

Underveis ble det en variert reise men aller mest varme følelser - i dobbelt forstand - på veg til Mora. Egentlig burde jeg hylt av glede under målportalen, men alt jeg har tillatt meg av utskeielser så langt er et kontrollert "JA" i bussen tilbake til Sälen da jeg sjekket resultatlista. Irriterende at jeg ikke kan la følelsene få litt fritt spillerom en gang i blant. Greit å være seig i beina, men litt mer impulsiv og "gælen" ville nok vært mentalt sunt!

Helga var tro kopi av fjorårets opplegg med Romerike Ultraløperklubb. Det gir ekstra trygghet å ha "alt på stell". Null fokus på logistikk, alt var "tima og tilrettelagt", alá Egon (alias Olav). Felles buss hjemmefra, felles hytte og bespisning, felles transport til og fra løpet og ikke minst felles hygge og erfaringsutveksling. Igjen takk til RULK-gjengen!

Med RULK på tur igjen (Foto: Vidar Sørum)
Jeg gjorde noen justeringer i forhold til i fjor ift. sko, sekk og klær som fungerte perfekt. Etter å ha kommet ordentlig i gang mens sola brøt gjennom tåkedisen som ennå lå over myrene før Smågan, kom DEN følelsen av at jeg hadde gjort "alt" riktig. Det kan også være en skummel følelse på et så langt løp hvor det å ha is i magen er så viktig. Denne gangen skulle det vise seg at følelsen holdt seg veldig lenge.

En fra månen (ego) og en i tåka (Harald) før start!
Partiet mellom Smågan og Mångsbodarna er det mest tekniske med mye sti og klopper. Pga. en nødvendig tur innom et lite blått hus ved den første matstasjonen, kom jeg litt bak i køen og syntes det gikk litt sakte på singel-tracken. Forøvrig hadde jeg en for meg eventyrlig flyt i løpinga i hele 60 km. Jeg kikket på "speedometeret" som kronisk viste km-tider lavt på 5-tallet uten at det kostet noe. GPS-en som var stilt inn på smart-lagring for å vare lengst mulig, er ikke 100% pålitelig i forhold til svingninger i tempoet, men over tid så ljuger den ikke. I etterkant  avslørte den også at det bare var 3-8 minutter jeg ikke var i bevegelse på hele turen - inkludert en dostopp og to tissepauser! (Strava sier 8, men Garmin Connect bare 3!) Uansett bra flyt når en tar i betraktning at jeg tok mat og/eller drikke på alle de 25 stasjonene. Forøvrig gikk jeg ikke en eneste meter på de første seks milene.
Magisk stemning med motsol og tåkedis mot Smågan. Jeg løp i singlett og traff også med det valget vel vitende om at det ville bli litt kaldt på hendene den første timen. (Foto: Olav Engen)
Lørdag trippet jeg konsekvent opp de små kneikene i motsetning til i fjor hvor jeg varierte med å gå hele tiden. Likevel husker jeg at Lundbäcksbackarne før Oxberg var tunge. I år var både beina (og underlaget) lettere og jeg trippet fortsatt lekent opp i den grønne "FAST-fila" til venstre da jeg nådde igjen løpere på halvdistansen på 45 km.

I tillegg til blåbærsuppe og pannekaker med syltetøy på matstasjonen samt vann og sportsdrikk på de vanlige drikkestasjonen, hadde jeg med fire Maxim-gel (utblandet, ikke konsentrert) i den vesle rumpetaska. Regimet var å ta de jevnt fordelt etter 2, 4, 6 og 8 mil. I ettertid ser jeg nok at jeg hadde trengt en ordentlig sukkerbombe til helt på slutten. Næring og væske-inntak er spesielt vanskelig i varmen, og etter hvert ble jeg litt kvalm av den kunstige blåbærsmaken. (Varedeklarasjonen  avslører at den inneholder bare 3,5 % blåbær) Cola ble som vanlig mest fristende mot slutten, men det var bare å få på de store Vasloppskontrollene (Høkberg og Eldris). Det smakte derfor aldeles fortreffelig med en ekstra cola-påfyll da det var 14 km lange km igjen. (Anne du er en knupp!)

I en bakke etter Oxberg ett eller annet sted ble det imidlertid slutt på trippinga. Ikke så brått, men det ble bare for tungt å løfte knærne det lille ekstra i motbakkene. Før det kan jeg ikke huske en eneste negativ tanke fra jeg snublet to ganger i den mest tekniske delen en drøy maraton tidligere. Apropos maraton ble den passert på 3.56 og distansen var behørig markert med en store "målportal" og beskjed om at "you're beyond marathon" - uten at jeg med mitt positive fokus dvelte noe ved at det var 48 km igjen....

Med tyngre og tyngre lår ble regneoppgavene også omformulert. Fra å sjekke klokka hver mil i forhold til hvor mye jeg hadde å gå på i forhold til drømmen om ni timer, ble det ganske så aktuelt å regne på hvor lenge jeg måtte vente med å begynne å gå for likevel å greie medaljetiden på 9.30. Det gikk på et vis å løpe på helt flatt underlag, og heldigvis heller det mye slakt nedover på den siste tredelen.

Garminen blacket akkurat som i fjor ut etter sju timer, men jeg passet på å få starte Stava-appen på mobilen i samme øyeblikk slik at analysen ble fullstendig. Jeg hadde derimot ikke noen kontroll på farten de siste to milene men regnet med at hvis jeg greide å veksle mellom å jogge (ca. 6 km/t) og gå raskt (ca. 10 km/t) skulle jeg greie å holde 8 km/t i snitt. Det viste seg at jeg med unntak av ved de to matstasjonene overraskende nok holdt meg på 6-tallet. Heller ikke det e rtil å tro slik som jeg følte med i "spurten".) Selv om det nå var jeg som lå ute til i høyre i den rød "SLOW-fila" og ble nådd igjen av over 20 løpere på 90 km (i følge passeringstidene) og masse damer på 45-en, var motivasjonen så sterk for å se 8-tallet lyse på måltavla at jeg tvang meg til å fortsette med gå-jogg-intervallene.

Motivasjonen var det heller ikke noe i vegen med da først Hilde fra reisefølget og senere svenske Maria passerte meg smilende på de siste kilometerne, men jeg var bare sjanseløs på damefølge, gitt! Da jeg svingte inn på oppløpet var jeg fast bestemt på å over målstreken, men en unggutt fikk meg i gang igjen etter "Mördarbakken" over brua, og resten av ferden tror jeg er det nærmeste jeg kommer himmelen med beina subbende langs bakken!
Litt følelse fikk da utløp på Snap  i alle fall!
Jeg kjente på følelsene, men spilte som typisk treig hedmarking sindig og helt uberørt. I realiteten var jeg utrolig sliten, glad - og rørt. Jeg fortsatte bare å rote rastløst rundt i målområdet med medaljen rundt halsen. Å sette seg ned var ikke aktuelt pga. tendenser til kramper som for lengst hadde meldt seg på de rareste steder. Hva som hadde skjedd hvis jag hadde blitt liggende etter en nesten-snubligs ca. 5 km før mål er jeg forresten ikke sikker på.... Jeg har aldri hatt kramper på baksiden av lårene, og i gåpausene måtte jeg legge hendene på nakken for å løse opp tendensene i skuldre og nakke.

Jeg er overrasket og selvsagt overlykkelig over å cruise rundt i 60 km i en fart jeg av til jeg ikke har vært i stand til å holde på en 5 km tidligere i sommer, men jeg er dønn ærlig når jeg hevder at jeg er vel så fornøyd med de siste 30. Det koster å krabbe seg opp fra kjelleren gang på gang, og jeg rangerer på sett og vis den psykisk seieren over med selv høyere enn plankekjøringen på de første 60. Det e ri motgang en viser hav en egentlig duger til!
Den store lille forskjellen: Ultravasan 90 innom medaljtid
Oppsummert med følelesløse tall ble tida 8.53.22, dvs. hele 55 minutters raskere enn i fjor med 164. plass totalt (av 821), 152. plass av herrene (av 683) og 5. plass i M55 (av 33). Gjennomsnittfart 10,12 km/t eller 5.57 min/km.


fredag 21. august 2015

U(ltra)klar for Vasan

Dagen før Ultravasan er det meste på stell. Forberedelsene er gjort og det er bare de siste detaljene som gjenstår. Jeg var med i fjor og vet hva jeg går til. Likevel er jeg nok like spent i år. Det er fordi jeg har et håp om å gjøre unna turen en time raskere en hva målet var i fjor - selv om grunnlaget dessverre ikke er så mye bedre.

I fjor var medaljetiden satt til 10.30 på forhånd, i år er den 9.30! Med 9.48 som sluttid må jeg altså 20 minutter ned for å greie målet. Opprinnelig hadde jeg satt 9 timer som et realistisk mål, men det var med forutsetning av at jeg fikk forberedt meg optimalt. Jeg har løpt bare marginalt mer de siste månedene - og mye roligere sammenliknet med ifjor - så får vi se hvordan det slår ut når det lir utpå etterdagen i morgen. Med start kl 0500 vet jeg svaret når "skoledagen" min er slutt - altså kl 1430.


Usikkerheten snek seg inn den siste uka pga. såre knær - igjen. Etter en gradvis bedring utover sommeren, ble det trolig litt mye med 80 km løping forrige uke. Et annet usikkerhetsmoment har blitt skovalget. Jeg har slitt ut mine Hooka Clifton i sommer, og gikk til anskaffelse av et par Hooka Bundi for en tre uker siden. De har jeg ikke blitt helt dus med. De er betydelig hardere i forfoten og blir vonde etter et par timers løping. I fjor løp jeg med Salomon Speedcross, men i år må jeg kjøre safe pga. knærne og velger fillete Clifton. De har elendig grep i terrenget, men siden det blir tørt og dermed forhåpentligvis mindre sleipt på klopper og stier, blir nok de med fra start. I Evertsberg etter 47 km kan jeg bytte, og vil nok ha et par alternativer klare...

En annen justering fra  fjor er at jeg vil løpe uten sekk. Mange valgte det ifjor, og selv om varmen nok blir den nest-største konkurrenten på lørdag, er det så tette drikke- og matstasjoner at det nok ikke vil bli noe problem. Så er det bare å fokusere på to ting en drøy arbeidsdag: Holde beina i gang og fylle på med mat og drikke. Jeg har nok en mistanke om at tankene rekker å streife innom noe annet også, men...








mandag 10. august 2015

Bløtt, tøft og et løft i Sjusjøløpet

Håvard (47) har jeg hatt mange dueller med opp gjennom årene,
men nå ligger jeg akkurat som her i starten litt bak modølen.
(Foto: Runar Gilberg)
Alle gode ting er tre heter det, og endelig fikk jeg anledning til å delta i løpet i "mitt andre hjem". Sjusjøløpet gikk nemlig for tredje gang lørdag. I premieren i 2013 ble det bare fotografering pga. nyoperert menisk for meg. Ved andre anledning i fjor ble løpet flyttet fra september til den andre helga i august, og dermed kolliderte det med Østlendingenløpet i "mitt første hjem". Siden det tidlig ble klart at Østlendingenløpet ble umulig å arrangere under Elverumsdagene i år, var Sjusjøløpet lagt inn i terminlista som en real distanseøkt 14 dager før Ultravasan. Og en real økt ble det!

Jeg stilte selvsagt på den lengste distansen som var oppgitt til både 21,5 og 23,5 km. Jeg har løpt den såkalte Sollifjellrunden mange ganger på trening, og målt den til "bare" 21,5 km, men det er i alle fall en lang og tøff halvmaraton uansett lengde. I fjor brukte f.eks. vinneren, Arild Christophersen nesten 1 time og 25 minutter, og jeg hadde i utgangspunktet regnet med 1.50 i år.  Det var imidlertid før både regnvær og arrangøren forandret løypa.....



Når det er terrengløp så skal det selvsagt være mest mulig terreng. Et parti midtvegs med ganske hard og steinete grusvei mellom Kopnagelen og Gjestbuåsen var fjernet og erstattet med en for anledningen ganske så bløt "krøttersti" lenger øst over Midtfjellet og Steinvikfjellet. Jeg har aldri løpt de 4 nye kilometerne av løypa, men har såvidt gått tur der og visste at det både er bløtt og steinete.

Heldigvis ble jeg klar over endringen som var gjort rett før start og var mental forberedt på slite enda litt lenger. Som (avvendt) asfaltsubber er jeg ikke akkurat noen fjellgeit og løper relativt sett best med slett underlag og minst mulig høydeforskjell. Selv om verken arrangører eller jeg hadde kontroll på forlengelsen, regnet jeg med å være ute to timer. Jo, lenger løype, jo bedre ultratrening, tenkte jeg, og prøvde å fortsette den positive vinklingen fra forrige helgs maraton på Kongsvinger.
Hjemmebane!
Starten ble kanskje vel forsiktig, men det var ingen grunn til å stresse opp min naturlig utgangsfart på den 4 km lange og lettløpte gruspromenaden langs Sjusjøvatnet fram til første drikkestasjon. I de to bratteste kneikene opp til Sollifjell var både Frank og jeg skjønt enig om at det var like greit å gå for å holde puls og syre i sjakk. Etter passering Mostefjell og Snørvillen ble det slutt på samløpet med den tidligere sørskogbygdingen, og jeg begynte å ane at dette var en god dag på tur. Selv om det er inspirerende med medløpere, er jeg ikke så veldig glad i å ligge i hælene på noen når det blir for teknisk. Du må alltid ha blikket på stedet du skal sette ned foten neste gang.

I delvis ukjente land (sommerstid) over Midtfjellet og Steinviksfjellet konstaterte jeg tilfreds at jeg nærmet meg noen nye rygger samtidig som Frank og en unggutt jeg passerte ned fra Snørvillen ga luke bak meg. Ved Gjestbuåsen var jeg på trygg grunn, i dobbelt forstand, og da 5 km-skiltet dukket opp før Kuåsen var det bare å ta ut det som var igjen. Den siste drikkestasjonen ble sløyfet i forvissning om at dette "går så det suser". Og suste - i skallen - gjorde det i de seige bakkene fra Kroksjøen opp på Storåsen. Var ikke mye igjen av kneløftet der gitt, og litt småsvimmel registrerte jeg at det "heldigvis" ikke stod så mange og heiet langs Birkebeinervegen. Jeg var nok ikke noe syn for øyet! Jeg hadde imidlertid tre nye løpere "på skuddhold" i Kroksjølia, og skal ha for at jeg prøvde. Jeg "suste" også forbi en av dem, men han hadde nok parkert helt i myra ned mot skistadion. Klokka, som jeg  fikk startet et halvt minutt for seint, hadde allerede passert to timer da jeg "spurtet" mot mål. Beina var faktisk ganske så freshe nå som profilen pekte nedover.

Jeg valgte å løpe min første langtur etter det bedrøvelige Birkebeinerløpet uten Hooka-sko, og var nesten litt overrasket over at knærne ikke var merkbart såre etter en såpass tøff løype i et par slitte Salomon Speedcross. Det eneste minuset ved det valget var at den geniale snøringen skled opp og forårsaket at den ene skoen nesten ble igjen i myra et par ganger. (PS! Et nytt par er allerede i hus og må nå løpes inn før de eventuelt skal brukes om 14 dager)
Ikke så verst verken følelse eller stil på oppløpet! (Foto: Runar Gilberg)
Det ble ikke noen stjerne i statistikk-boka denne gangen heller, men det var absolutt oppløftende å kunne løfte beina helt til mål. Jeg er egentlig litt overrasket over at jeg fortsatt sliter mest i motbakker sett på bakgrunn av all den styrketreninga jeg har bedrevet samt at all intervall-/distansetreninger har foregått i motbakker. Greit at UltraVasan er flat i alle fall! Forøvrig går ting som planlagt. Det har blitt to uker på rad - og jeg rekker en til - med over 60 km løping (80 km inkl. fotturer) før jeg er klar for å more meg til Mora.

Elite-o-løperen Eskil Kinneberg så direkte uanstrengt ut etter å ha løpt 22 km 35 minutter fortere enn meg.
(Foto: Runar Gilberg)
Resultater fra Sjusjøløpet 23,5 km - klasse M50-59 år
Plass S.nr Navn Klubb Tid     Diff
1 46 STRANDBAKKE Geir Lillehammer Skiklub, Team Sport1 01:37:09     00:00
2 42 Engebretsen Andreas Beck OSLO 01:37:13     00:04
3 49 Myers Michael Lillehammer Skiklub 01:52:22     15:13
4 45 Haugen Geir VINGAR IL 01:59:54     22:45
5 47 Håkonsen Håvard Moelven IL 02:00:12       23:02
6 44 Bakken Rolf FIK Orion 02:03:25     26:16
7 43 Kolstad Arne JAR 02:16:33     39:24
8 48 Wedum Sverre Feiring IL, Ringsaker IF 02:21:20     44:11
9 50 Meyer Morten Andreas First House 02:54:09   1:17:00

søndag 2. august 2015

Positiv Kongsvinger Maraton

Lørdag stilte jeg til start på min første maraton på akkurat et år på akkurat samme sted, akkurat ja, i skogsmaraton på Kongsvinger. Hovedpoenget var, bortsett fra å delta i det trivelige arrangementet, å ta den nest siste skikkelige langturen før UltraVasan om tre uker. Opplegget var klart siden jeg ikke har distansetrening i det hele tatt til å sammenlikne meg med tidligere prestasjoner i løypa som jeg har løpt hele 24 runder i med startnummer på brystet de siste 18 årene: Jeg skulle prøve å løpe med negativ split, dvs. at siste halvdel skulle helst gå raskere enn første. Kanskje litt optimistisk siden jeg i år ikke har fått til i lysløypa på 4 km en gang?

Vel, jeg er optimist (naiv?) av natur og hadde en realistisk plan om å løpe førsterunden på 1.45, dvs. 5 min/pr. km i den kuperte løypa. Så tenkt - så gjort. Bare en liten tur i buskene etter 20 km gjorde at jeg passerte halvannet minutt etter skjemaet. Ved hjelp av småprating om "relevante temaer" med mine to medløpere gikk første runden "som ei klokke". Været var "mer enn bra nok", kommentarene som takk for serveringen på de sju drikkestasjonene satt løst og positive tanker hadde monopol i toppetasjen.

Ut på andre runden ble jeg løpende alene og tankene slo ganske så fort over på at jeg nok hadde glemt "å trekke opp klokka". Det er rart med ting som ikke er blitt praktisert på et helt år. En må gjøre det for å lære - i all fall i et såpass praktisk fag som maratonløping. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor når realitetene begynte å sette sine spor på kroppen! Jeg har knapt løpt i 5 blank-fart utenom de få konkurransene jeg har dristet meg til å stille opp i år.

Det røynet på, kreftene i lårene svant sakte hen da jeg startet på klatringen opp mot skihytta for andre gang. Dermed begynte halvmaratonløperne, som startet et snaut kvarter etter at jeg var inne til runding, å renne på så alt for tidlig. "Vanligvis" har jeg rukket til mål og funnet fram kamera de aller fleste gangene jeg har løpt maraton med to timers forsprang.

Vel, positive tanker om en historisk negativ split ble gradvis forvandlet til - positive tanker om at jeg ligger godt foran skjemaet fra i fjor uansett. Selv de to regnskurene jeg fikk ute i løypa ble positivt mottatt av alarmsentralen.  Ingen unødvendige stopp eller gåpauser, ingenting å skylde på av vondter, bare for dårlig trent - selv med mellom 50 og 60 timer loggført trening hver av de fire siste månedene.

Løping generelt og maraton spesielt er en dønn ærlig greie. Du får alltid som fortjent! Tre løpeturer i uka er ikke nok i dette gamet. Staking på rulleski, styrke, sykling og turgåing til tross. Det er løping som gjelder - og jeg er på god veg til å tåle mer og mer løping nå. Det er det er det aller mest positive. Lettrent har jeg aldri vært, og jeg tviler vel på om jeg "vokser det av meg".

Fasiten ble sju minutter "sprekk", men jeg løp et kvarter raskere enn i fjor og mer enn halverte sprekken på andre runden. Andre fakta som bokføres på plusskontoen var klar 2. plass i klassen og nr. 19 av de 52 som fullførte. Uansett, utrolig deilig å være tilbake i det (halv)gode selskap! Så får vi se om det er nok til å bevege meg 48 minutter og 14 sekunder raskere mellom Sälen og Mora den 22.

Den lange vegen fortsetter i alle fall via Sjusjøløpet med 23,5 km i "overfart" kommende helg. Da skal jeg droppe skrytebilder av utsikten fra Sollifjell og den obligatoriske matpausen ved Gullrandtjern og bare løpe videre - med positive tanker...