mandag 24. september 2012

Maratonfest og jubileum

Dette innlegget må bare starte med et visst historisk sus: En old-boys fotballspiller midt i 30-åra stod i september i 1996 utenfor Bislett for å løpe sitt aller første maraton med tre Elverumsløp (10 km), en halvmaraton fra året før i Oslo og noen få terrengløp i bagasjen. Jeg husker ikke så veldig mye fra selve maratonløpet annet enn at gåpausene på drikkestasjonene ble lenger og lenger helt til det ble tilnærmet umulig å komme i gang igjen. Konklusjonen var at fire km løping som oppvarming kanskje ikke var så lurt.... Vel, til mål kom jeg og jeg har bildebevis på at jeg løp på sisterunden inne på Bislett. Tida ble 3.22.33, og det spreke ved det hele var at det ikke skulle gå mer enn tre uker før jeg prøvde på nytt i Drammen. Altså ikke noe "ALDRI MER!" En seig "karriere" var snarere sneglet i gang!

Passering Rådhusplassen for 2. gang etter 30 km
- and still smiling! (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Med to unntak har jeg stilt opp i Oslo Maraton siden debutåret. I 2001 var jeg akillesskadet som gjorde det umulig å løpe på asfalt, og i 2003 ble det skammelig nok ikke arrangert verken halv eller helmaraton i hovedstaden. Lørdagens løp var således nr. 16 i rekken, likt fordelt på de to lengste distansene. Viktigere å markere for min egen del var det at det jeg fullførte min 50. maratondistanse, inkl. sju ultraløp med offisiell passering etter 42 195 m. Jeg har altså løpt tre maraton i snitt de 17 årene jeg har samlet på gode og vonde minner. Felles for løpene er at jeg har glemt alle vondtene omtrent samtidig som jeg har gått i mål. Det er den nesten alltid-nærværende drømmen om det optimale maratonløpet som går igjen i de løpene som skiller seg ut i minneboka. Dagene hvor det har gått kaldt nedover ryggen på meg bare på tanken om at "i dag er dagen da du holder helt inn". Alle de 50 gangene hittil har det bare blitt med drømmen - men den lever fortsatt....

Årets Oslo Maraton ble møtt med en avslappet holdning. En uke etter UltraBirken var de ingen vits å prøve på de umulige. Fokuset var på 3 timers-ballongen til Gjermund, og så fikk jeg bare se hvor bekvem føttene var med 4.16-fart i tre timer. Opplegget sprakk akkurat som i tilsvarende opplegg for to år siden da jeg også stilte med UltraBirken (på 74 km) i beina (men da med en dag mer mellom). Det gikk akkurat litt for fort ut til at jeg fikk noen glede av pulja. Selv passerte jeg halvveis bare 43 sekunder over 1.30, og jeg ble enig med sidemannen om at tretimers-ballongen (som ble til et tretimers-skiltet) hadde litt for mye vind i seilene. Det gikk litt for fort, Gjermund!

Ole Peter vant som han ville igjen og fikk et nytt NM-gull i sin rikholdige samling.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Det var litt kaldt for at det kunne bli den store folkefesten i gatene, men for oss som løp historiens største Oslo Maraton var det ganske ideelt med 8-10 grader. Vinden gjorde det imidlertid tøft når en som meg ikke greide å pakke seg inn i ei pulje. Jeg var ellers veldig bevisst på å få i meg drikke samt bananer i ny og ne for ikke å gå tom, og lyktes bra med det. De var nesten ingen store vondter eller problemer underveis, annet en at jeg måtte knyte skolissa en gang. Ankelen som fortsatt var både fargerik og hoven, hemmet meg ikke i det hele tatt. Det eneste problemet av betydning var en tendens til blemmer under begge stortærne, trolig på grunn av at jeg løp med helt nye Asics Hyperspeed som har "luftehull" i såla. Noe som ikke er gunstig når de det ble liggende litt vann i gatene etter hvert.

Ved vending etter 33 km ble det tøft da jeg måtte kjempe alene i motvinden i retning Operahuset, men det kom en bakfra som jeg greide å utnytte ryggen til helt til drikkestasjonen på Grønland. Når det er så lite igjen greier en å tyne ut litt ekstra vilje, så også denne gang - selv om brosteinen på Karl Johan føltes hardere enn noen gang under de tynne sålene. Ingen sprekk akkurat, men med gradvis stivere legger ble det 1.35.23 på runde to og en fullt brukbar 50. maraton. på 3.06.06. Det er min 16. beste av  50 maratontider og nesten på høyde med løpet jeg gjorde i tilnærmet samme løype i 2010 da jeg kom inn på 3.04.48. Joda, løpet i Oslo svekket meg ikke i troen på at 2-tallet fortsatt skal lyse når jeg krysser mållinja i Frankfurt om fem uker.

Kalde fakta fra Oslo maraton 2012: 
Plass 163 av 1824 fullførte menn og kvinner
Plass 157 av 1473 menn 
Plass 7 av 112 menn i klasse M50-54
Plass 41 av 67 i NM senior
Plass 4 av 7 i NM veteran i M50-54

Ellers ble det god anledning til å få med seg litt av livet både før og etter århundrets løperfest i byen. En hotell-weekend hvor du kan slappe av nesten til startskuddet smeller er helt herlig. Ikke noe stress med å få ting på plass selv om det er folk overalt. Bare å rusle ned fra hotellrommet og stille seg opp noen få minutter før start - uten 4 kilometers oppvarming denne gang....


MARATON-CV PR. 22.09.2012:

Nr. Dato Konkurranse Tid
1 14.09.96 Oslo Maraton 3:22:33
2 05.10.96 Drammensmaraton 3:16:51
3 21.06.97 Grenseløs Maraton 3:00:16
4 09.08.97 Kongsvinger maraton 3:26:00
5 13.09.97 Oslo Maraton 3:11:02
6 05.10.97 Drammensmaraton 3:02:47
7 16.11.97 Jessheim Vintermaraton 3:10:01
8 15.11.98 Jessheim Vintermaraton 3:06:17
9 05.06.99 Den Norske Fjellmaraton 3:17:57
10 07.08.99 Kongsvinger maraton 3:17:03
11 04.09.99 Oslo Maraton 3:16:43
12 03.10.99 Drammensmaraton 2:57:16
13 21.11.99 Jessheim Vintermaraton 3:14:45
14 01.10.00 Drammensmaraton 3:02:13
15 19.11.00 Jessheim Vintermaraton 3:06:03
16 30.06.02 North Sea Beach Marathon 3:30:40
17 03.08.02 Kongsvinger maraton 3:21:59
18 06.10.02 Drammensmaraton 3:04:05
19 17.11.02 Jessheim Vintermaraton 2:59:47
20 28.06.03 Nordmarka Skogsmaraton 3:21:22
21 02.08.03 Kongsvinger maraton 3:12:24
22 31.08.03 Drammensmaraton 3:03:33
23 05.10.03 Ski Maraton 2:58:34
24 16.11.03 Jessheim Vintermaraton 3:01:50
25 03.10.04 Oslo Maraton 3:02:15
26 20.11.05 Jessheim Vintermaraton 3:18:41
27 17.06.06 Nordmarka Skogsmaraton 3:28:23
28 09.06.07 Stockholm Marathon 3:05:12
29 04.08.07 Kongsvinger maraton 3:08:45
30 25.08.07 Eidsvoll 6-timers 3:17:16
31 30.09.07 Oslo Maraton 2:59:44
32 27.10.07 Fredrikstad Maraton 3:10:53
33 18.11.07 Jessheim Vintermaraton 3:12:39
34 09.08.08 Kongsvinger maraton 3:11:41
35 23.08.08 Eidsvoll 6-timers 3:17:01
36 28.09.08 Oslo Maraton 3:07:48
37 16.11.08 Jessheim Vintermaraton 3:07:08
38 08.08.09 Kongsvinger maraton 3:26:21
39 22.08.09 Eidsvoll 6-timers 3:17:01
40 15.11.09 Jessheim Vintermaraton 3:14:55
41 23.05.10 Ulvådalen Ultra 3:15:00
42 05.06.10 Stockholm Marathon 3:03:53
43 07.08.10 Kongsvinger maraton 3:10:55
44 21.08.10 Romerike 6-timers 3:31:13
45 26.09.10 Oslo Maraton 3:04:48
46 23.10.10 Fredrikstad Maraton 3:09:09
47 04.08.12 Kongsvinger maraton 3:17:51
48 01.09.12 Ulvådalen Ultra 3:23:57
49 02.09.12 Romerike 6-timers 3:24:55
50 22.09.12 Oslo Maraton 3:06:06

tirsdag 18. september 2012

Uten godfot i UltraBirken

Årets nest største mål er nådd. Jeg gjennomførte UltraBirken på seks timer og bør være fornøyd med det, men som vanlig er det et men... 

Oppladningen hele uka i forkant gikk perfekt. Bare korte turer uten å presse, og overskuddet var på plass. Fredag avsluttet jeg tidlig på jobb for helt å unngå stress med henting av startnummer, klargjøring av utstyr og den siste oppladningen på Sjusjøen. Måtte bare samle inn noen o-poster med sykkelen på veg mellom skolen og heimen. Sleipt og glatt som det var på stiene ved Sagtjernet, skjedde det som ikke skal skje "dagen før dagen". Jeg veltet i sneglefart og ramlet ned en skråning med pc-sekken over hue og landet for kjært med høyre beinet. Resultat: Mitt kraftigste overtråkk på fem år med dobbel  ankelkul.

Ikke så lystig til sinns i baksetet fredag
med Lysgårdbakken i bakgrunnen...
Gode råd var dyre, og jeg valgte å prøve å lee den til med et kvarters løping før jeg innså at det var verre enn som så. Svigermor fikk klar beskjed om å kjøre retning Lillehammer, og jeg la meg på tvers i baksetet med ankelen i is oppunder taket. Ruslinga i Håkons Hall var forsåvidt smertefri, og optimismen steg igjen foran morgendagens plutselige umulige ultrautfordring. Plan B ble lagt, og det å ikke starte var uaktuelt. Rekka med 15 Birkebeinerløp skulle ikke brytes, og jeg skulle gå de nesten seks milene til Håkons Hall hvis det var nødvendig for få det Birkebeinerkruset! Plutselig ble det interessant å studere sperretidene som viste seg å være meget romslige og teoretisk sett mulig å rekke med hurtig gange avløst med litt jogging der det lot seg gjøre.

Lørdags morgen var akkurat så fin som den bare kan være på Sjusjøen midt i september, og enda finere var anklen. Langt mindre hoven enn dagen før, og slettes ikke så stiv som fryktet. Salomon Speed Cross-skoen klemte ikke plagsomt rundt klumpfoten, og den lille spassererturen fra Fjellstua opp til stadion på Sjusjøen ble akkurat det - en opptur. Plan A kunne igjen tas fram, og stressnivået var nesten under normalen i halvtimen før start. Tryggheten om at jeg visste hva jeg gikk til hadde igjen fått overtaket, og hele turen fra Sjusjøen til Lillehammer ble en herlig reise. Jeg får jo ikke svar på hvordan det hadde gått med godfoten på plass, men trolig hadde jeg ikke løpt særlig fortere. Det positive med overtråkket var at jeg måtte være veldig forsiktig alle steder der det teknisk vanskelig å løpe. Jeg var ultraforsiktig nedover, og måtte hele tida ta mellomsteg med høyrebeinet. Det ble ingen flyt i løpinga der det var ulendt, men jeg ville sikkert blitt lurt med i større fart under normale omstendigheter. Det kunne igjen gjort det tyngere på slutten av løpet.

Et ultraløp har alltid både opp- og nedturer, men jeg var uvanlig stabil denne dagen. Jeg var bevisst på å tvinge i meg nok mat og drikke for ikke å gå næringstom, og fikk i meg over en liter av medbragt drikke av typen Squeezy Energidrikk blandet med Ringer. Den var testet i "relevante omgivelser" helga før, og er ikke så søt som Enerviten vi fikk servert. Den gikk også ned ved at jeg halvblandet den med vann på hver av stasjonene. Ellers falt lefsene i smak, og posen med chips på Pellestova var himmelsk! Derfra og inn savnet jeg både noe salt og ikke minst cola noe helt jæv.... Takket være Aslak som ytet spesialservice på Nordseterveien etter 40 km ble det en opptur som varte langt ned mot Sjøsætra. Takk Aslak! Jeg dobler gjerne startkontigenten ved neste anledning - hvis det blir noen - for å få potetgull og cola på siste halvdel, kjære Birkebeinerarrangører! Brødskiver fikk jeg meg ikke til å ta, og de medbrakte barene var som vanlig neste umulig å få tygget ned.

Løpet ble i stor grad et sololøp. Litt følge i starten, bl.a. med Per-Einar Roth, og senere med Erik Müller, men fra Nevelåsen og helt til vi kom inn i strømmen av sekkeløse birkebeinere var det lite selskap å få. Dvs. rett før Sjøsætra svirret det en liten gruppe på 3-4 løpere rundt og lurte på hvor løypa gikk videre. Jeg tvilte også en stund men mente å huske at vi skulle følge renntraséen til vi møtte OL-løypene hvor hordene kom opp. Jeg fikk dermed bl.a. Åslaug Kaardal og Bjørn Arild Bøhleng på riktig kurs. Etter målgang fikk jeg vite at både Robert Hansen og Sondre Amdahl hadde løpt seg bort her. Det var nemlig ingen hvite bånd å se, og de grønne skiltene med BB-løpet må fjernes helt.

Jeg begynte å bli sigen nå og  kunne godt tenkt meg mellomdistansesteget til Bjørn Arild da han dro fra igjen på grusvegen mot Mesnasaga. Deretter ble jeg ble stort sett liggende i "krabbefeltet" på den stedvis meget sleipe "motorvegen" retning Kanalen, men jeg krabbet ikke - jeg løp! Det greide jeg å gjøre helt inn, og som vanlig var det uante krefter igjen da jeg kom meg ned den forferdelig nedløpinga mot lysløypa bak Maihaugen. Den gamle nord for Lysgårsbakkene er langt bedre med slitne bein. Punktum! På grusstien nordover så jeg at det virkelig begynte å haste for å rekke målet om seks timer. Et første forsøk på skru opp farten endte med dagens tredje "trynings" - en skikkelig forlengs rulle utført med sekk og medfølgende skrubbsår på hender og knær. Så fort jeg så hallene var det overraskende mye sprut igjen i beina, men klokka stoppet på 6.00.13. Det hadde vært herlig å se 5-tallet først, men GPS-en viste 57,4 km og var "unnskyldning" god nok for at det bikket 6 timer.

Sliten, men først og fremst med en følelse av tilfredshet som bare oppleves etter "lange nok" fysiske belastninger, roet jeg ned med en dertil passende ultradusj. Nå skulle resten av dagen nytes som belønning. Ut fra tankene som svirret i det samme hodet akkurat et døgn tidligere, ble det som å returnere til himmelen fra helvete. For å omskrive Liverpool-legenden Bill Shanklys ord: Birken er ikke et spørmål om liv eller død. Det er viktigere enn som så! Det fikk dessverre mange av Birkebeinerstaben erfare lørdag ettermiddag!

Pulsemåleren var ikke på under selve løpet siden beltet er litt ubehagelig å ha på når jeg løper med sekk. Dessuten blir det alltid feilmålinger når beltet tørker opp under lang laber intensitet. Jeg vil likevel tippe at jeg nådde dagens maks-HF i Håkons Hall etter løpet! Rimelig fornøyd med meg selv troppet jeg opp for å hente velfortjente utmerkelser. Premien for årets løp greide jeg såvidt med 16. plass av 68 startende, men prikken over i-en ville være som en av bare 30 trofaste birkebeinere som fikk kruset for 15. løp og merker. Men "den gang ei, sa Tordenskjold"! UltraBirken teller ikke til merke!

Med vantene og buffen i hendene i Sjøsæterlia - og med Bjørn Arild Bøhleng rett bak.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Jeg uttrykte i tur og orden den ene ansvarlige etter den andre hva jeg følte der og da, men bare med å en lovnad om de skulle "ta det med videre." Jeg er glad jeg ikke måtte bruke plan B. Jeg er langt fra sikker på hvilke gloser som hadde falt ved serviceskranken hvis jeg hadde kommet der i 6-7 tida etter 10 timers Ultratur og fått samme beskjeden…

Jeg fikk positivt bekreftet før jeg meldte meg på UltraBirken i 2010 at den ville telle til merket hvis jeg gjennomførte innen sperretidene. For meg som er sjanseløs på kvalitet, er kvantitet en god erstatning. Det å være i den eksklusive klubben som har alle merkene i løpet, er noe av det viktigste for en ”samler ” som meg. Bl.a. hinket jeg etter kald beregning ned merke med akillesbetennelse allerede i 2001 for ikke å ødelegge rekka.  Hadde svaret vært negativt før løpet i 2010, ville jeg absolutt IKKE løpt UltraBirken verken i 2010 eller i år. Utbruddet mitt på lørdag om at jeg er degradert fra 1. til 3. divisjon i Birkebeinerløpet er fortsatt noe jeg står inne for.

I alle andre løp jeg deltar fast i, teller antall deltakelser likeverdig uansett om jeg løper halv- eller helmaraton.  Problemet i Birken er selvsagt merkekravet. Her slår jeg meg antakeligvis kraftig på munnen siden det er en viktig motivasjon også for meg. Det er imidlertid ikke noe å hente om du har deltatt i 50 år hvis du aldri har greid merkekravet.

Selv om jeg ikke er kvalifisert for Birkebeinerkrus på et par år ennå, så kan jeg slå meg på brystet så lenge og slå fast at jeg har løpt flere km i Birkebeinerløpene enn alle de 30 som fikk kruset etter Birkebeinerløpet på lørdag.

På lørdag er det NM og mitt 16. Oslo Maraton - og da har jeg telt med  både hel- og halvmaraton...

Klumpfot blåmandag morgen!

RESULTATER
         
STOR BILDEREPORTASJE PÅ KONDIS.NO

         
          
LØPSLOGG  PÅ GARMIN CONNECT
.

lørdag 8. september 2012

Ultraklar for Birken

Det var en uke igjen til UltraBirken og fjellet lå der og fristet en småsliten ultraløper til flere deiliglekre km! Jeg burde sikkert nøyd meg med langt mindre, men vær og føre gjorde det "umulig" å la være å "gå opp løypa og finne idealsporet" til neste helg. Det skulle også bli interessant å se hvor mye det hadde tørket opp siden den første testløpinga i juni.

Siden Romerike 6-timers har det blitt kun en fridag, nemlig på fredag, seks dager etter krampeløpet på Jessheim. Dagen etter 6-timers ble det både en liten restitusjonsjogg og en tremilstur på sykkel. Mandag stod jeg fornuftig nok over ukas 5,5 km i Elverumstrimmen, og det var helt herlig for leggene i stedet å trippe rundt med Vibram Five Fingers og ta bilder av de nesten 200 mandagstrimmerne. Det ble faktisk ei hel mil tilsammen, hovedsaklig på mjuke barnålstier. Tirsdag måtte det roes ned foran onsdagens planlagte utfordring, og 5 km med postsjekk av o-løype var akkurat passende.

Onsdag hadde Kjell-Petter Ellingsbø premiere på sitt annonserte terrengløp med stor T, og jeg kunne ikke la den begivenheten gå fra meg. Det ble et sjokk! Bena har vært mjuke og fine etter Jessheim, men akk så tungt det var å prøve å skifte steglengde og rytme. Det var nok ikke dagen for meg å debutere i Hedmarks mest tekniske og tøffeste terrengløp, nei. 6 av de 9 kilometerne var nemlig spekket med stein, myr, svinger, sviller, bakker opp og bakker ned. Fem og et halvt minutt på kilometeren forteller en del både om dagsformen min og et steintøft løp på Gåsbu. Vinnertida til Rune Thommassenvar også på over 40 minutter!

Torsdag var det den ukentlig rulleskikarusellen, og jeg nøyde med med halv dose, ei mil og en halv time med staking og enkelte fraspark opp igjen fra Bjølsetgrenda. Fredag var det altså fridag - bortsett fra en del sykling på jobben før kursen ble satt mot en Sjusjøen.

Her kommer noen bilder fra den 37 km lange turen som jeg brukte drøye fire timer på:


Lørdagens UltraBirken-generalprøve ble gjennomført etter karthusken. Det ble derfor en liten feilnavigering opp på Kriksfjell hvor jeg kom opp rett fra sør i stder for fra øst.



En skjeggete ultraløper sjekker utsikten fra Kriksfjell.


Rett etter Hitfjell traff jeg Miriam Delphin Gulbrandsen som var ute i samme ærend, 
og jeg fikk trivelig følge helt til Nordseter. Her under vår lille rast ved Pellestova.

Skyer sett fra Nevelfjell.

Miriam har slitt med astma-problemer i år og har ikke fått konkurrert som vanlig, 
men terrengspesialisten fra Fåberg vil prøve seg på UltraBirken som hun gjerne hadde sett hadde gått helt fra Rena. Her foran hytta på Nevelfjell hvor det var rene folkevandringen i det fire været. 

 Ikke noe å si på utsikten fra Nevelfjell!  Det er tørt og fint i hele traséen nå og jeg løp helt tørrskodd tilbake til Sjusjøen. Også den vesle nedbøren som kom på turen var helt tørr! Det kom nemlig et par snø-/haglskurer uten at det bød på noen som helst slags problemer. 

LØPSLOGG (+ 6 KM / 45 MIN.)

søndag 2. september 2012

Mitt 5. Romerike 6-timers

Romerike 6-timers på lørdag var mitt andre ultraløp for sesongen. Løpet gikk for første gang ved Jessheim friidrettsstadion i en 1340 m lang løype med én høydemeter og tre 90-graders svinger som eneste avbrekk i runddansen. Vel, underlaget med 400 meter mjuk tartan, 50 meter grus og resten asfalt ga forsåvidt også sårt tiltrengt variasjon for undersåttene. Joda, jeg kan runden nå etter ha gjort den 48 ganger i varierende tempo og "gangarter" fra kl 10 til 16 denne fine første høstdagen.

Krampe-Gammel'n tok seg av arrangementet på en utmerket måte,
og jeg tok meg av krampene på Jessheim....
Det kan sikkert virke som en sær øvelse for utenforstående, men faktum er at timesløp er både mer sosialt og realt på mange måter. 6-timersløp er "ultraløp light" og kan uten problemer gjennomføres av alle med litt tålmodighet og vilje. Det blir nemlig ingen DNF på lista i et slikt løp.  Har du passert en gang har du nemlig et resultat. Det var 78 med på lørdag, noe færre enn vanlig i dette løpet som har blitt arrangert tre andre steder på Romerike tidligere, først på Eidsvoll, deretter på Trandum og de to foregående årene i Fetsund.

Jeg debuterte som ultraløper i 2007 og har vært med på alle Eidsvoll/Romerike 6-timers etter det med unntak fra i fjor da jeg var påmeldt men pådro meg influensa etter en iskald triatlon på Toten fire dager i forveien. Her er mine tidligere 6-timers "bragder":

2007 Eidsvoll 6-timers 66,800
2008 Eidsvoll 6-timers 69,600
2009 Eidsvoll 6-timers 70,327
2010 Romerike 6-timers 65,258


Målet var "som vanlig" 70 km også på lørdag, men  med et "genialt" opplegg i hue som skulle gi meg 72 km og ny pers: Åpne i 5-blankfart og eventuelt gå den tida jeg hadde til gode på 12, 24, 36 km osv. for hver time. Det opplegget nådde aldri beina, eller rettere sagt så datt ut av hue når starten gikk - eller er det "å miste hue" det heter?

Resultattavla ved passeringspunktet var litt vanskelig å følge med på i sola, og GPS-en lurte meg for en del meter i alle svingene på lørdag, men jeg fortsatte ved full bevissthet (?) selv om jeg så at "speedometeret" lå jevnt på 4.35 pr. km runde etter runde. Lett og fin i hele kroppen selvsagt, og det ble kommentert av speaker Heming at det så ut som jeg ikke ville løpe sammen med noen... Det er jo absolutt et poeng i en sånn tålmodighetsøvelse, for jeg merket hvor utrolig lett det var å ligge bak "humørløperen" Frantz noen få runder før vi kom i utakt - og den moroa var over.

Dette bildet må være tatt på første halvdel......
(Foto: Bjørn Hyjanstorp)
Det ble tilnærmet 13 km for hver av de tre første timene, og den første "riktige" rundetida kom etter to og en halv time! Sånt går sjelden bra, og det gjorde det heller ikke denne gangen. Maraton ble passert på 3.20 og noe. (Begynte allerede å bli uinteressert i detaljene på det tidspunktet.) Jeg byttet ut mine velbrukte Asics Trainer, som i likhet med i Ulvådalen føltes slitte i såla i forfoten. De nye Mizuno Elexir er ikke blitt ordentlig innløpt ennå og var uvant stive i hælkappene. De ble derfor byttet ut igjen da jeg også måtte på med kompresjonstrømpene i et forsøk på å stogge de første krampetendensene i leggene etter ca. fire timer.

De to siste timene ble det ufrivillige "turmarsj-intervaller". Leggene rykket til hvis ikke forfot-løperen kom seg litt mer på hælene, og etter hvert var det krampetendenser også i magen etter noen hundre meters kontinuerlig løping. Løsningen ble småjogging i 400 m på den mjuke tartanen, gåing i motvind og jogging igjen i medvinden på asfalten. Den ene høydemeteren som måtte forseres etter "terrengpartiet" (dvs. den 50 meter lange grusstien) på hver runde var det nå helt uaktuelt å prøve å "løpe" opp.... På den måten greie jeg å holde km-farten under 7.30 og satte meg et mål om unngå å sette ny negativ-pers på 6-timers, dvs. komme over 65 km som jeg greide å samle i Fetsund i 2010.

Se blogginnlegget mitt fra to år tilbake her:  Romerike-6-timers

På slutten av løpet blir fokus ofte endret, og en blir opptatt av feil ting. Jeg var overbevist om at resultattavla viste en runde for lite, og at det var min GPS-som var fasiten. Jeg tynte ut litt ekstra og forsatte selv om jeg hadde bestemt meg for å stoppe etter å ha passert matta for siste gang. Drøyt 600 meter ut på runden var jeg overbevist om at det tippet over 66 km - men den gang ei. Olav hadde selvsagt stålkontroll på det  også, og 64,260 km blir stående i statistikken som mitt hittil dårligste resultat - takket være tidenes dårligste gjennomførte løpsopplegg. Tenke ut et løpsopplegg er enkelt - gjennomføre det krever selvdisiplin. Det er jammen rart at det skal være så vanskelig å løpe s-a-k-t-e i tre timer i første halvdel når det blir så enkelt like etterpå.....

Vel, dette var jo bare helgas planlagt treningsøkt fram mot høstens ultimate ultramål - UltraBirken om akkurat 14 dager. For meg var det derfor aldri aktuelt å gi seg etter at jeg hadde fått registrert min 49. maraton. Andre vil sikkert tenke helt motsatt fordi det er noe viktigere som står på spill om ikke så lenge. For meg var det viktig å holde det gående i 6 timer som er forventet løpstid i den langt mer varierte UltraBirken. Dessuten er erfaringsmessig slik "nedtrapping" etter et løp bare positivt (Det skal dog ideelt utsettes til etter målgang!)

Resultatmessig nedtur til tross, er jeg ikke bekymret før jeg tar fatt på de 55 "deiliglekre" kilomterne som den samme Olav kalte det nye fjell-ultraløp fra Sjusjøen om to uker. Jeg vet nemlig at jeg er bedre forberedt til å løpe i terrenget enn på asfalt så langt i år, og jeg ladet heller ikke opp i det hele tatt før turen til Jessheim. (Jeg kjørte 6 x 800 m motbakkedrag med "Treningskara" torsdag kveld.) Dessuten er det mange gode unnskyldninger å finne på i etterkant hvis en nekter å innse at en ikke er bedre: "Det var minst alt for varmt", "vinden ble etter hvert plagsom," "svingene kostet litt ekstra", bla, bla, bla....

Lars Christian Dørum fikk i likhet med vinneren i kvinneklassen, Cecilie Karlsen, overrakt en særegen premie for bragden i Trondheim - Oslo Footrace i sommer.
Etter den søte kløe kommer den sure svie, er det noe som heter. Det stemte godt under løpet, men etter to timers svie ble resten av Jessheim-visitten en fryd. Skikkelig sommerlig "after-run" på tribunen ble kronet med flott uttrekkspremie, en Nathan drikkesekk (som nok blir min følgesvenn i UltraBirken), klassevinnerpremie og Hytteplanken, utmerkelsen for tre gjennomførte ultraløp i 2010-sesongen.

Topp-10 plassering var relativt sett også bra, og det ironiske i det hele var at jeg "løp meg opp" tre plasser på totallista etter å ligget på 13 plass hele vegen fram til maratonpassering. Selvsagt fordi tre løpere foran  meg ga seg, med eller mot sin egen vilje, men det forteller den endelige resultatlista ingen ting om.

Alle klassevinneren i Romerike 6-timers 2012.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)