fredag 24. juli 2015

Opp og ned og rundt omkring i Ringsaker

Sommerferien på Sjusjøen er bl.a. brukt til å besøke ti topper i langstrakte Ringsaker kommune. Som tilsvarende opplegg i andre kommuner bidrar det til at folk uansett aktivitetsnivå kan oppleve nye plasser i sin egen (hytte)kommune. For min del var det bare to steder som var besøkt tidligere. I tillegg har opplegget  hatt flere opplagte fordeler. Jeg har, med ett unntak, gjort alle turer sammen med Bjørg, og lagt de inn slik at det har blitt utmerkede restitusjons-økter på hviledager mellom hardere trening.

Vi har vært oppdaget mange fine utsiktspunkter og perler underveis på vår ferd rundt omkring. Avstanden fra den nordligste toppen, Mafarhaugen, på grensen mot både Lillehammer og Øyer kommune og den sørligste, Eikstoppen på Helgøya, er det ca. 7 mil. Det har følgelig blitt mye bilkjøring for oss å være, siden det bare er to topper som er innen gåavstand fra Sjusjøen.

I brosjyren for opplegget heter det videre: "Ti topper i Ringsaker er et turtilbud til alle. Et friskt aktivitetstilbud som kan bidra til bedre fysisk form, god helse og naturopplevelser. 10 topper går fra mai til oktober. 10 topper i Ringsaker er et samarbeid mellom Ringsaker kommune, Hedmark fylkeskommune, Ringsaker Orienteringsklubb og Hamar og Hedemarken Turistforening (Ringsaker krets)". 


Årets turmål i Ringsaker med utgangspunkt og høyde over havet:

1.  Eikstoppen, Helgøya  - 284 moh.
2.  Bangsberget, Nes - 470 moh.
3.  Sidseltoppen, Moelv - 336 moh.
4.  Åstoppen, Veldre - 599 moh.
5.  Dambua, Ellefsæterhøyda - 617 moh.
 6.  Harabakktoppen, Åsmarka - 577 moh.


7.  Ljørkoia, Sjusjøvatnet - 840 moh.
8.  Nysæteråsen, Åstadalen - 871 moh.
9.  Øyungsfjellet, Øyungen- 1027 moh.
10. Matfarhaugen, Aksjøen - 928 moh. 

torsdag 16. juli 2015

Den lange vegen tilbake

"Det går brattar no! (Foto: Frode Monsen)
Midt i juli, midt på sommeren, midt i ferien - og midt i blinken for å gjøre opp status for grunnlaget foran høsten og vinterens utfordringer. Femundløpet ble vårsesongens (eneste) høydepunkt, og bidro til at jeg fikk igjen trua på at jeg kan være i stand til å løpe. Likevel er det helt klart at jeg har en lang - og bratt - veg å gå. Målet for høsten er fortsatt å stille godt forberedt til UltraVasan med ni timer som mål lørdag 22. august, dvs. om fem uker.

I motsetning til i fjor sommer tar jeg bokstavelige talt den lange vegen mot målet. Ingen korte konkurranser og ingen korte intervaller/tempotreninger før jeg er helt sikker på at kneet tåler det. Akkurat nå tåler det godt å løpe rolig, og jeg kjører, klok av skade, all kapasitetstrening i bratte motbakker.

Nøkkeløktene i de fem ukene som gjenstår er selvfølgelig ukas langtur som nå må økes gradvis fra tre til fire timer. I fjor var Kongsvinger Maraton den eneste av de fem langturene jeg rakk på beina som var noe særlig over tre timer. Jeg skal delta der i år også, i tillegg til det 23,5 km lange Sjusjøløpet, de to første helgene i august, men det er kun med tanke på å holde litt "overfart" over tid. Farten som trengs for å løpe de ni milene mellom Sälen og Mora på ni timer er jo akkurat 6 minutter pr. km, så det er jo ikke nødvendig med noe tempotrening akkurat....

Apropos fart så har jeg lekt meg en del med "nulløp" i sommer. Siden jeg foreløpig ikke tåler å løpe fortere, prøver jeg å løpe jevnere og gradvis lengre. Dvs. at jeg legger opp løperturen som to kortere runder, og kontrollerer rundetidene etter at jeg har prøvd å løpe så jevnt som mulig bare på følelsen. Det er "juks" å sjekke hvordan jeg ligger an underveis.

Det samme prinsippet har jeg forøvrig brukt en del med elevene mine for å motivere til å holde innsatsen oppe over tid. Den som har 0 sekunder forskjell på de to halvdelene har løst oppgaven perfekt. For urutinerte løpere er det fort gjort å starte for fort, og selv rutinerte maratonløpere (meg selv inkludert) sliter med å få til negativ spilt - dvs. å løpe andre halvdel litt raskere enn første. Jeg har forsatt ikke fått det 100% til på trening! I runder på 5 - 10 km har jeg vært innenfor 10-15 sekunder når jeg "kobler inn cruise-controllen". Pulsen går et slag eller to opp selv om dette er snakk om helt rolig langkjøring, og er nok den opplagte grunnen til at det ikke er så lett å få til på høyere intensitet. Av fysiologiske årsaker som jeg ikke skal begi meg innpå her, må kroppen jobbe hardere for å opprettholde intenisteten.

Grunnlaget forøvrig er det ingen til å si på. Jeg har faktisk brutt noen små barrièrer i treningsarbeidet i vår og sommer som underbygger det. Jeg har kjørt lengre turer både på sykkel og rulleski enn tidligere. F.eks. har jeg hatt min første sykkeltur over 10 mil og jeg har også staket lenger og brattere enn noen gang. Det har også blitt en god del raske, halvlange fotturer sammen med Bjørg takket være det geniale ti-på-topp-opplegget både i Elverum og Ringsaker.

Ti-på-topp-tur til Eikstoppen på Helgøya.
Den spesifikke styrketreninga for knærne blir heller ikke glemt selv om ferie betyr at den må gjøre nye steder. Med strikk, balansepute og  kettlebell i bagasjen blir den fulgt opp med små økter annen hver dag. Det nye nå er at jeg jobber bevisst med å styrke muskulaturen i hofta med tanke på at det også kan være en indirekte årsak til de evigvarende (?)  kneproblemene mine. Jeg sier likevel som DDE - "Det går likar no" - eller kanskje enda mer dekkende "Det går brattar no!" 

fredag 3. juli 2015

Det er IKKE størrelsen det kommer an på...

Den første uka av ferien ble benyttet til en sårt tiltrengt oppussing av hjemmekontoret. Ikke spesielt morsomt for en med ti tommeltotter, men denne sommerens lille prosjekt hadde sine morsomme - og nostalgiske sider. Mens mange påstår de stuer vekk glass og pokaler i pappkasser i kjelleren står mine på geledd på hyller lett synlig på nettopp kontoret (fordi de er ikke "godkjent" som pynt i stua!)

Nå måtte de flyttes på for å få fjernet fillete tapet og deretter få påført "morgendis" på veggene. Dermed ble det også en sårt tiltrengt runde med støvfilla, og en nitidig sortering før de kom på plass igjen på enda mer strigla rekker. Jeg tror ikke helt på de av mine medmosjonister som påstår at premier ikke betyr noen verdens ting. For meg er minner viktig, og da er det ikke størrelsen det kommer an på. Derfor tok det lenger tid enn beregnet for å få små og store minner inn i hyllene igjen......

Etter en mannsalder med rimelig hyppig deltakelse i diverse konkurranser, er det blitt mye "standardvare" som fruen med rette kommenterer: "Hva skal du med alt dette?" Sånn sett er premier som "en har bruk for" å foretrekke, men det betyr også at de etter en tid er "oppbrukt". Ute av syne - ute av sinn osv. Dermed fremkaller de heller ikke de gode minnene om små eller store "bragder" som jeg har oppnådd helt for meg selv.

Under ryddingen her om dagen "fant" jeg igjen den første pokalen som jeg vant. Det var ikke store saken, men jeg husker den veldig godt. Jeg deltok i Kjekevegmarsjen i Solør for andre gang i 1995. Som mange marsjer i sørfylket hadde den også konkurranseklasse, og det var pokaler til de 10. beste. Derfor minnes jeg at det var "stort" selv om jeg fikk den minste pokalen i mitt andre forsøk. Året før hadde  Kjell Arild og jeg nemlig debutert med å bli "nesten-premiert" med hhv. 12 og 13 . plass etter turen fra Breisjøbeget til Dulpetorpet på Hof Finnskog.


Pokaler er det blitt en del av etter hvert og noen mer prangende enn andre uten at de har større plass i minnet. Øverst på hylla står det en glitrende vandrepokal som ganske så ufortjent er blitt meg "til odel og eie". Skjebnen  skulle nemlig ha det til at jeg tok et napp i vandrepokalen i Forstialøpet (tidl. Norsk skog-løpet) på Braskereidfoss i 2001. Nedgang i deltakelsen gjorde at det også ble det siste, og dermed fikk jeg lov å beholde den gedigne pokalen. Prestasjonen var ikke i samme størrelsesorden, selv om jeg fikk vandrepokalen til odel og eie etter et forsøk, ble jeg nemlig klart slått av beste dame ......


Hvordan kan jeg huske detaljene fra både femten og tjue år tilbake? Trolig fordi de betyr noe for meg, godt hjulpet av min nitidige loggføring av konkurranser (og trening) fra starten på "mitt nye liv", dvs. 1. juli 1994. Jeg har et regneark hvor alt er registrert - fra tider, distanser og plasseringer - til premier. Det samme gjelder resultater og til og med "vernverdige" startnummer som er plassert kronologisk i A4-permer nederst i den samme reolen. Et utfordring i den digitale verden som jeg ellers prøver å henge med i, men jeg tviholder på det analoge i noen sammenhenger.



Galskap vil kanskje du si, men for meg er det faktisk betydningsfull galskap. Det langt mer meningsfullt i min øyne enn å samle på antikviteter som for meg er "gammalt ræl" som andre har brukt og slitt ut. Jeg samler på "ting" som er knyttet til mine egne store og små opplevelser. Jeg har hørt noen si at historiske gjenstander eller bygninger "har sjel" - da må vel det også gjelde premier?