torsdag 27. oktober 2022

Samling i bånn!

Selv om jeg nok kan beskyldes for å leve livet mitt på Strava, fører jeg fortsatt treningsdagbok manuelt. I treningsprogrammet STÅ-PÅ blir hver økt registret med status: OK, Hvile, Reise, Sjuk eller Skadet. Fom. 4. juli tom. 17. oktober har det stått Sjuk..... 

Siden jeg begynte å føre treningsdagbok 01.07.1994 har det vært ytterst få dager med den statusen og enda færre hvor jeg har vært forhindret fra å trene. Forrige registering hvor jeg unnlot å trene pga. sjukdom var to dager på nyåret i 2018, altså for snart fem år siden. Med korona har det meste vært "mot normalt" og det gikk altså 105 dager før jeg ble erklært frisk og kunne trene som normalt. Ergo er jeg pr. dato i mitt livs dårligste form. Kort og godt  - samling i bånn!

En tommelfingerregel er at det tar det like lang tid å bygge seg opp igjen som man har vært ute med sjukdom eller skade, men jeg har et begrunnet håp om at det kan gå litt raskere. Tre og en halv måned fra skrivende stund midt i oktober betyr 1. februar, men jeg håper å være i tilnærmet normal form til Romjulsrennet på Sjusjøen rett før nyttår. 

Høsten da Bakkerolfen ble snudd opp ned.

Ser jeg på detaljene i treningsdagboka for juli, august, september og oktober starter jeg tross alt ikke på scratch. Hver måned er det blitt loggført ca. 50 timer med aktivitet, eller lett og moderat trening, om man vil. Jeg tenker at all gåingen, joggingen, piggingen og tråkkingen har sørget for at kapillærnettet og fettforbrenningen er trimmet tilnærmet normalt. I tillegg er det blitt mer styrketrening enn vanlig til denne tiden på året å være. 

Det ble mange Kondistreninger som walking-coach i høst. 

Slagvolum og lungekapasitet er opplagt kraftig redusert etter så lang tid uten terskel- og maks-o2-økter. Hvor mye er ikke lett å stadfeste. En skal jo ikke tro blindt på tallene på pulsklokka som sier at det er snakk om bortimot 25%. Garmins kondisjonstall falt fra 52 til 40 på det laveste, men da gjorde jeg heller ingen forsøk på å teste kapasiteten. Selv om det ikke går an å 
stole på  duppedingser, er det i all fall ingen tvil om at det er uvant å være i så dårlig form. Det hører med til historien at jeg ved  kontroll på sjukehuset 18.10 tok standard pusteprøver som viste at jeg lå 25% over normalen i befolkningen.....

Pulsen var uvanlig høy både i hvile og aktivitet i ca. to måneder. Da infeksjonen var på retur, sank også hvilepulsen ned mot normalnivå. Dårligere form betyr jo høyere hvilepuls og det er helt opplagt at den vil være høyere til jeg får bedret slagvolumet. Den forhøyede pulsen merkes imidlertid best ved alt over helt lett trening. Spørsmålet en kan stille seg er om det utelukkende skyldes redusert kapasitet eller om det det kan tilskrives ettervirkninger etter korona. Mange har jo slitt med høy puls i etterkant, så det kan jo være en kombinasjon. Jeg har aldri fulgt så godt med på pulsen under trening som nå, og opplever at det går sakte men sikkert framover, dvs. nedover med pulsen mens farten går oppover. Her er tre eksempler på korte løpeturer som tydelig viser at det det går riktig vei: 

Dato - lengde - fart - gj.snittpuls:
22.sep - 3 km - 5:57 min/km - HF 140
05.okt - 5 km - 5:27 min/km - HF 141 
22.okt - 7 km - 5:16 min/km - HF 144

Høsten har blitt bruk til å arrangere både en rulleski- og en løpskarusell. 

Da jeg fikk beskjed av legene for to uker siden om å at jeg kunne trene som før koronaen, strøk jeg rett til skogs og kjørte en kort-intervalløkt hvor jeg dro litt på på de to siste dragene. Resultatet var at pulsen føk fire slag over det som jeg har regnet som min maks. puls i år!! Min første tanke var at det måtte være en feilregistrering i det helt nye pulsbeltet (ikke håndleddspuls), men en ny økt to dager senere viste at pumpa jobber hardere enn på mange år. 

Det rare er ikke bare maks-registeringene, men også at jeg kan ligge langt over normal terskel uten at det føles ubehagelig. Det bekymringsverdige er jo at det går utrolig sakte mens hjertet jobber med skyhøy puls. Som i det siste eksempelet over hvor jeg løp en 7 km runde under Hamar Backyard på lørdag i 5:16-fart hvor jeg hadde HF-snitt over 90%, dvs. En skikkelig realitetssjekk der altså, selv om hensikten var å koseløpe sammen med ultraløperne som drev på halve døgnet....

Framover tror jeg det er lurt å unngå lange harde løpeturer, siden det ikke er aktuelt med noen konkurranser i år. Med en del korte økter og intervaller kan jeg benytte anledningen til få opp igjen farten og fokusere på løpsteknikk hvor jeg har mye å hente. Dessuten har jeg jo i praksis tre måneder med helt rolige langturer bak meg, så det er ikke så farlig med ordentlige langturer før jeg kan ta på meg skiene og skli innover fjellet på Sjusjøen. Det positive med å være på bånn er at man kjenner det går framover nesten for hver økt, og det er jo motiverende i seg seg. Fortsettelse følger....!

I år håper jeg på ekstra tidlig vinter....

Eller kanskje dette blir løsningen?