tirsdag 28. april 2015

I forskningens tjeneste

Den siste måneden har jeg stilt min kropp til disposisjon i forskningens tjeneste, som det litt pretensiøst kan sies. Jeg ble nemlig spurt om jeg kunne tenke meg å være med i DIALONG-studien. Det er en omfattende studie som tar for seg senkomplikasjoner i forbindelse med diabetes type 1. Målet med studien er å kartlegge plager hos pasienter som har hatt denne typen i mer enn 40 år. Studien omfatter drøyt 100 pasienter samt  en kontrollgruppe - og det var der jeg kom inn i bildet siden jeg var i den søkte aldersgruppen.

En vinn - vinn situasjon slik jeg ser det. Jeg kan bidra til økt kunnskap hos forskerne og samtidig få en grundig gjennomgang av helsen min. Ikke det at jeg har sluntret unna den årlige legesjekken tidligere, men tre dødsfall i nærmeste familie og omgangskrets i løpet av et snaut år gjør noe med deg. Jeg trengte derfor ingen betenkningstid før jeg sa ja til dette tilbudet. Det kostet meg riktig nok to arbeidsdager og reiser til Oslo, men det var også det eneste som talte i mot.

Første besøk i mars var ved Norsk Diabetikersenter på Bekkestua hvor jeg måtte svare på et omfattende spørreskjema og deretter bli lokalbedøvd før det ble tatt en vevsprøve fra setet. Litt interessant var det også å få vite litt om hvordan sånne studier foregår. Jeg måtte f.eks. samtykke i at mitt bitte lille "rumpe-stump-bidrag" kunne utleveres til et laboratorium i Cleveland hvor det vil bli oppbevart i en fryser til år 2038 før det vil bli destruert!

Andre del av undersøkelsen ved  NDS omfattet EKG, noe jeg ikke kan huske å ha tatt tidligere. Frisering og litt mindre "hår på brøstet" for å å sikre kontakt på elektrodene må en tillate i forskningens tjeneste. Blodpumpa har fungert utmerket i 55 år, så jeg var ikke nervøs for resultatet selv om sykepleieren sprang direkte inn til legen med den unormale kurven. Puls nedpå 30-tallet er ikke helt vanlig, og jeg måtte jo avsløre at det var bare var en uke igjen til Birken...

Andre og tredje del av studien ble gjort en dag etter påske på henholdsvis Ullevål og Aker sykehus. Først ved senter for klinisk hjerteforskning på Ullevål hvor det ble tatt blodprøver for å sjekke det meste. I alt ni røde glass tror jeg det ble, i tillegg til et medbragt gult, og prøvesvarene var i postkassa bare noen få dager etterpå uten noen avvik fra referanseområdene.

Videre bar det innom avdeling for fysikalsk medisin også ved Ullevål der et nytt spørreskjema ble fylt ut, stort sett med negativ respons på alle mulige komplikasjoner i hverdagen som mange diabetikere sliter med.  Deretter var det undersøkelse av skuldre og hender som stod for tur i form av måling av diverse leddutslag, kraftmålinger, samt ultralyd av skuldrene. Synd studien ikke omfattet undersøkelse av knærne også, tenkte jeg først. Ved nærmere ettertanke har jeg vel undersøkt det ene mer nok de siste to årene med til sammen fire MR-undersøkelser, så jeg stoppet meg selv fra å be om noe "ekstra-service". Det var likevel interessant å se "krateret" i muskelfestet på venstre skulder som stammer fra armbruddet mitt for for seks år siden. Når jeg ble fortalt om forstørrelsen på skjermen og at det var snakk om en liten glippe på 2 mm som ikke var mulig å kjenne på huden en gang, var det imidlertid ikke noen alvorlig skavank akkurat.....

Siste stopp på forskningens vei var Aker sykehus på andre siden av Sinsenkrysset for røntgen av skuldre og hender i forskjellige vinkler. Ikke noen nye oppdagelser å snakke om der heller selv om mine medfødte krokete pekefingre og knekte lillefingre ble kommentert. Dermed var mitt andre bidrag til forhåpentligvis ny viten fullbyrdet. Det første var forøvrig for ca. 5 år siden da jeg deltok i den store tøyningsstudien. Da også i kontrollgruppen, men det får jeg komme tilbake til ved en passende anledning.



onsdag 15. april 2015

Mitt lengste skieventyr




Eventyr ender alltid godt - også når troll er innblandet. Mitt 7. skieventyr fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen ble heller ikke noe avvik fra sjangeren. Det gikk bra til slutt i år også - selv om det var 25 km og 1.40 t lenger enn min lengste skitur fra før (Troll Ski-debuten min på 95 km i 2005). På min private adelskalender over seige prestasjoner var dette den lengste distansen jeg har beveget meg sammenhengende for egen maskin, selv om jeg i tid har tre som har pågått lengre, nemlig 12 timers på Bislett i 2007 (115 km), UltraBirken i 2010 (73 km på 8 t og 26 min) og UltraVasan i fjor sommer (90 km på 9 t og 8 min).

Troll Ski Marathon gikk for 20. gang i år og jubilerte med å tilby samme langdistansen som i 1994 og 1995 som var de to første årene. (Rennet har altså blitt avlyst to ganger) Jeg har egentlig vært mentalt klar for utfordringen siden nyheten ble sluppet i forbindelse med fjorårets utgave, og fysisk har jeg vel aldri vært bedre forberedt til et ultraløp - uansett disiplin. Tanken på om jeg ikke ville greie å gjennomføre har aldri sneket seg inn, men spenningen var selvsagt stor knyttet til hvordan jeg ville greie meg. Med rundt regnet 300 mil og 200 timer på ski det siste året og 25 skirenn de siste tre månedene, var jeg trygg på at grunnlaget var i orden.

Forberedelsen var skjerpet etter tabbene før Birken, og denne gang nøyde jeg meg med bare en kort utblåsning den siste uka i form av seier i klubbmesterskapet over 5 km fristil på onsdag. Ellers gikk det i spising med meget god samvittighet. Skrotten føltes pigg, men demonstrasjonene mine i høydeteknikk og tauhopping på jobben på torsdag var ikke noe sjakktrekk. Begge knærne var rekordvonde på fredag, men rett etter starten hadde gått på lørdag var Jumpers knee mer fjernt enn Sjusjøen...

På forhånd var jeg nok mer spent på det som var under skiene enn han som var oppå. Meg og klister er sjelden en god kombinasjon. Jeg stolte nok en gang på Swix-rådene og la på grønt sprayklister i bunn før jeg varmet inn et lag med fiolett, KX35. Eventuelt topplag fikk vente til lørdag morgen. Både voks og universal var aktuelt, avhengig av nattetemperaturen.

En eventyrlig morgen på Venabu!
Klokka fire gikk bussen fra Sjusjøen, og med fem gode timer på øyet, tuslet jeg relativt klar i hode og kropp den korte vegen fra residensen. Med litt småslumring samt en tidlig frokost på bussen, var vi på plass som aller første gruppe en god time før starten skulle gå klokka sju. Det var panserspor på start, men ikke mer enn et par kuldegrader. Jeg dekket derfor med Swix universal med sølv og beveget meg i god tid de få hundre meterne fra hotellet til startsletta. Startnummer 17 hadde til og med blitt seedet i andre rekke og jeg trengte ikke å legge ut skiene en gang. Grunnet en forsinkelse med en busstransport, ble starten utsatt 20 minutter.

Tommelen opp før start i alle fall....

Så var eventyret i gang! De som stod foran meg pigget avgårde som om det var 12 km ikke 12 mil, og jeg skled som forventet bakover i køen fra min uvante posisjon. Det går slakt oppover i starten, og skiene satt brukbart i de isete sporene. Allerede i det første slake sklistrekket etter 5 km kom dagens første og største nedtur. Elendig glid skapte luke forover og den ene etter andre suste forbi. På en såpass voksen distanse og med en relativt lett profil er gliden utrolig avgjørende.

Du rekker jo å tenke på mye rart underveis på en sånn arbeidsdag, men jeg trengte ikke lang tid på å spekulere på grunnen til smøretabben. Tankene fant nemlig benvegen tilbake til Birken for tre år siden da jeg også bommet på smøringen på det isete føret. Jeg hadde igjen glattet ut klisteret for godt slik at det ble direkte sug mellom skiene og isen. Vel, ikke noe å gjøre med annet enn å fokusere på at føret helt sikkert ville endre seg underveis. Og der bommet jeg ikke…
Etter hvert hadde jeg falt tilbake slik at jeg havnet med løpere som matchet mitt tempo, men i den kvasseste nedkjøringen langs hele Troll-løypa før Øksendalen etter to mil ble det en stor luke som jeg måtte bruke noen km for å tette. Over et lengre myrparti var det realt tørrføre, og smøringshandicapet mitt ble straks mindre. Med godt inntak på de hyppige drikkestasjonen supplert med medbragt Enervit i drikkesekken, var jeg på nå på offensiven. Jeg tok mer enn min del av føringen, og fram mot starten for 45 km ved Gopollen hadde den vesle gruppa sluppet og jeg slo følge med nestemann foran.

Jeg hadde fokus på spise og drikke mer enn det jeg egentlig hadde lyst på, og jeg fulgte (nesten) også oppsatt plan for inntak av medbragte géler. Den første ble sprettet like før den hardeste stigningen ved Keiken etter 6 mil. Der endret forholdene seg drastisk. Fra lettskyet og knapt merkbar trekk i lufta, ble alt hvitt i tåka og vi fikk vinden midt imot etter svingen øverst i den seige stigningen. At jeg også måtte slippe kompisen jeg hadde følge med en mil eller to, hjalp ikke akkurat. Selv om jeg ikke så så mye, visste jeg at det snart ville bli mer ly ned mot Lisætra. Swix har også sin eneste smøreservice der, og jeg stoppet som planlagt for å få lagt på et ekstra lag med universal bare for sikkerhets skyld.

Opp mot Pellestova har jeg vært langt mer sliten tidligere, og da en som så ut som en ordentlig forstå-seg-påer skrek i den siste kneika «Du har jammen gått på ski før», trodde jeg på’n og vips så var jeg oppe. Kaffe, cola, rosiner, bananer, kjeks, lefser og kanskje mer også ble igjen dyttet innpå, og jeg var klar for et både fysisk og psykisk vegskille 3 km lenger framme: Ekstrarunden på 25 km mot Hornsjø i enda tjukkere tåke og yr. Inge vits å tenke på noe alternativ en gang. Jeg fokuserte heller på at den runden kan jeg utenat, og med tre nye løpere på slep ledet jeg freidig an.

I min kalkulerte tidsplan med en antatt sluttid på sju timer, hadde jeg regnet med at «strafferunden» ville ta halvannen. Mellomtidene sier at den tok 1.50! Det gikk ikke fort selv om vi delvis hadde vinden bakfra før Hornsjø, og det var heller ingen som prøvde å innbille meg at jeg gikk bra på ski opp til Pellestova andre gang! Nå var imidlertid det klart tyngste strekket, i alle fall mentalt, unnagjort. Skiene fungerte absolutt brukbart, og inngangen til bakkene føltes fortsatt bra uten at det aldri holdt helt opp. Ingen vits å legge skjul på at jeg begynte å bli sliten i hele skrotten, men det var egentlig bare håndleddene som verket litt. Armer, rygg, bein var bare signe - men ikke vonde. Mye staking og dertil lite diagonal, betød også bløte og kalde bein på den siste «sure» halvdelen.
En lykkelig slutt!
Reinsvatnet, Nevelåsen, Nordseterfjellet, Appelsinhaugen lød som rene «gullrekka», selv om km-skiltene ikke kom særlig raskere enn 5 km-skiltene før i løpet. Nedkjøringen ned i Birkebeinerløypa ble gjort på overraskende stødige bein, og for første gang våget jeg å tenke: MÅL.

Jeg hadde betalt en drøy tusenlapp for å få lov å slite en hel arbeidsdag – pluss et kvarters «overtid» – og følte at jeg virkelig hadde fått betalt for innsatsen gjennom dagen. Selvmotsigende? Neida, tida skulle gjerne vært en del bedre, hvis, i fremt, i fall osv, men stoltheten - og stølheten - etter å ha gjennomført er verdt å kjenne på og har ingen pris.

PS! Stølheten forsvant dessuten dagen etter, men stoltheten kommer jeg til å beholde «alle mine dager».

Jeg hadde betalt en drøy tusenlapp for å få lov å slite en hel arbeidsdag – pluss et kvarters «overtid» – og følte at jeg virkelig hadde fått betalt for innsatsen gjennom dagen. Selvmotsigende? Neida, tida skulle gjerne vært en del bedre, hvis, i fremt, i fall osv, men stoltheten - og stølheten - etter å ha gjennomført er verdt å kjenne på og har ingen pris.

PS! Stølheten forsvant dessuten dagen etter, men stoltheten kommer jeg til å beholde «alle mine dager».

Noen tall må med denne gangen også:

Plass klasse Plass kjønn Plass total Punkt Km Tid Splitt
31 99 103 Startkontroll 2.5 9:14  9:14 
3,24 Km/t 3,24 Km/t
34 120 124 Gopollen 50 2:50:52  2:41:37 
17,56 Km/t 18,38 Km/t
26 87 91 Pellestova 80 4:57:44  2:06:51 
16,12 Km/t 14,19 Km/t
31 109 113 Hornsjøen 95 5:46:37  48:53 
16,44 Km/t 18,41 Km/t
30 89 93 Pellestova 2 105 6:47:39  1:01:01 
15,45 Km/t 9,83 Km/t
33 119 123 Forvarsel 119.5 7:44:27  56:48 
15,44 Km/t 15,31 Km/t
33 119 123 Sjusjøen Mål 120 7:45:21  0:53 
15,47 Km/t 33,68 Km/t

NB! En del har tydeligvis ikke fått registrert passeringene sine på Pellestova, slik at heller ikke plasseringene mine er reelle der. Det som er sikkert er at jeg gikk meg fram 11 plasser i det midterste partiet mellom 50 og 95 km, mens jeg altså mistet 10 plasser igjen på de siste 35 km.


tirsdag 7. april 2015

På påsketour

Fra Narkuten med Bakkfjellet i bakgrunnen.
Påskeferien ble tradisjonen tro brukt til mye skigåing. Bedre påskeføre enn det jeg hadde både i Femundsmarka og i Ringsakerfjellet i år, går det vel knapt an å få? Jeg hadde allerede rett etter Birken-fadesen bestemt meg for å få med det som var mulig av turrenn denne påsken. Litt motstridende fornuft kanskje etter en skuffende Birken-opplevelse, men jeg har aldri vært inne på tanken å avslutte konkurransesesongen midt i mars. I år var jeg bare ekstra sugen på å ta på startnummer igjen for å vise for meg selv at jeg kan bedre. Dessuten var det noe så sjeldent som turrenn i skøyting på terminlista - og til og med to på en uke.

Lørdag før palmesøndag gikk historiens første utgave av Sjusjøen Fri, en tremil mellom de to arenaene på Sjusjøen. Etter en tøff start opp fra Natrudstilen, jobbet jeg opp til en gruppe med bl.a Helge (Sveen) langs "proffløypa" før vi svingte ned i retning Ljøsheim. Jeg har terpet litt på dobbeldans på skøyteturene mine i vinter, og merka at jeg kunne gå billigere i slake stigninger der jeg måtte padle tidligere. I de neste markerte stigningene over Midtfjellet og Gjestbuåsen holdt jeg også koken, men selv om jeg fikk en luke ved å sløyfe den siste drikkestasjonen ved Kroksjøen ble det bare nesten maks. uttelling. Opp Storåsen 2 km før mål merka jeg kjøret og ble skikkelig stiv før toppen.
I støtet opp Midtfjellet med Helge et stykke bak
Selv om det var litt surt at Helge, Marte Sofie Buraas (beste dame) og gamle gode Olaf Knai alle kom forbi på den siste kilometeren og slo meg med usle 7, 5, og 2 sekunder var jeg tross alt godt fornøyd de 28 første. 3. plass og bare 1,18 sekunder fra klasseseier overskygget "nesten-avslutningen". Jeg kan ikke huske sist jeg vant en duell på oppløpet, og jeg er både fysisk og mentalt på defensiven i den avgjørende fasen.
Simen Andreas Sveen vant Sjusjøen Fri på kjente trakter.
Dagen etter var jeg på plass i det korte påskerennet som Vestre Trysil IL arrangerer hvert år på palmesøndag. Vær og føre som dagen før hadde vært aldeles strålende, var avløst av null grader og snøvær. Vanligvis opplagt rubbeføre, men traséen fra Munksjøen til Tørberget er som laget for staking. Denne gang ble det derfor alvor av stakeambisjonene. Med fallende bløt nysnø som la seg i sporet, var det ingen i feltet som var sterke nok til å komme løs. Sju mann av oss lå og lurte, og selv om jeg prøvde meg litt etter å ha staket inn Morten (Bekkevold) i den eneste ordentlige motbakken, innså jeg raskt at her var det lurt å ikke dra for mye. Etter litt luregåing havnet jeg litt bak i køen da Morten og Ivar (Hesselberg Indby) dro opp tempoet noen hundre meter før mål. Jeg hadde vel neppe vunnet om jeg hadde vært førstemann inn på den vesle stadion heller, så jeg var godt fornøyd med å få tilkjent samme tid som Erland (Kristiansen) på delt 3. plass. Morsomt å være med i teten i et skirenn var det uansett, og den andre oppturen på to dager var et faktum!
Mine to overmenn i Munksjørennet: Morten Bekkevold og Ivar Hesselberg Indby.
Sammen med Morten, min tidligere nabo på Sjusjøen.
Tirsdag i påskeuka går alltid den to mil lange Narkuten mellom Narbuvoll og Tufsingdalen. Dette rennet gikk jeg første gang rundt 1970 og er også det enenste skirennet jeg noen gang har vunnet. Også Narkutløypa er godt egnet for staking med både nettofall og slake stigninger. Påskeværet var virkelig på plass igjen, og de urørte Birken-skiene mine både gled og satt bra. Undervegs var jeg også glad for at jeg ikke valgte blanke ski denne dagen. Spruten var borte i armene og det var godt å lange litt ut i diagonal i stigningen midtvegs.

En gruppe på ca. ti mann staket avgårde allerede på den lange startflata på Narsjøen, og jeg ble snart gående å kose meg i finværet siden det ikke var noen å se verken foran eller bak. Rett før løypas høyeste punktet nådde jeg til min vesle overraskelse igjen to stakere (Rolf Inge Odden og Øyvind Bekken), og dermed trodde jeg at jeg greide en hederlig topp-10-plassering likevel. Begge gled imidlertid meg inn igjen så det suste i den kvasse nedkjøringen rett før mål, slik at det ble 11. plass og litt langt bak (12 min) den sveitsiske World Cup-løperen som vant.

Om enda flottere var det å rusle samme løypa tilbake for å hente bilen sammen med Bernt (Tennstrand) fra Mesnali. Kanskje en av mine aller flotteste av noen og 20 Narkuter, selv om jeg faktisk har gjort unna eksakt samme løype 9 minutter raskere.
Ikke noe å si på forholdene inn til Kinnbua på onsdag.
Skjærtorsdag gikk tradisjonen tro Egebergrennet i fristil fra Hodalen til Tolga. Det var vel den andre av den ti dagers påskeferien hvor det ikke var strålende vær i år. Derimot både vind og lett snøvær rett i mot oppe på snaufjellet som gjorde det tungt og vanskelig, særlig for meg som gikk hele fjellet alene etter å jobbet meg fram i den skikkelig tøffe stigningen opp fra Hodalen. Jeg kom meg dessverre ikke helt opp i ryggen på gruppa foran meg før jeg møtte vinden for alvor. Jeg tapte nok mest i dette partiet, men gliden var også litt for dårlig før jeg kom lenger ned i grovere og raskere snø. Resultatmessig det svakeste i påsketouren, men med det programmet i forkant var vel ikke det så rart. På hviledagen etter Narkuten "lurte jeg meg selv" til å ta en drøy tremil innover mot Sålåkinna mellom Øversjødalen og Tufsingdalen helt på impuls etter middag, delvis utenfor spor og helt uten mat og drikke - og helt uten problemer. (appropos en viss skitur fra Rena til Lilehammer halvannen uke tidligere. En fantastisk tur- påskens aller flotteste - siden jeg faktisk ikke har vært inn til Kinnbua på ski tidligere.
Blid tufsingdøl ved foten av Sålåkinna.
Selve påskehelga ble tilbragt på Sjusjøen, og siden det var duket for skikkelig skishow i den gamle alpinbakken måtte jeg bare avslutte "Tour de Påske" med "Monsterbakken Opp" sammen med Martin Johnsrud Sundby. Birkebeinerbakken er akkurat 1 km lang med alle svinger og har en gjennomsnittlig stigning på 16,5 %. Jeg tok en prøverunde alene i god tid før det avsluttende heatet alle over 19 år, og ble smertelig klar over mine tekniske mangler i fristil. Med bare en hengarm i padling var det helt greit å gå mot venstre, men det må nødvendigvis være like mange svinger den "gærne" veien. Det ble mer skråstaking enn skøyting, hadde jeg på følelsen.

Smoothien smakte bedre enn det virker på bildet etter Monsterbakken Opp påskeaften. 
Denne første utgaven av motbakkerennet var høyst uhøytidelig, og det ble heller ikke tatt tider. Hvor langt jeg var bak de beste ungsauene - og Martin - vet jeg ikke, men jeg brukte i alle fall akkurat 9 minutter. Til sammenlikning fortalte verdens beste at han i årets Tour-oppkjøring hadde kjørt ei økt på 6 x 6.30 min. i den samme bakken.....

Og den som tror at jeg bare har gått skirenn i påsken er helt på vidda....

Lokal kulturopplevelse på historisk grunn....
Restitusjon i residensen på Sjujøen....
En skikkelig kose-skravle-gomle-tur med Sportsmanden Frode...
Pølsetur på beina over Lunkefjell og Sjusjøfjellet med Bjørg....
Og den som tror at det er slutt på skiføret er enda mer på vidda.
Bjørg ble lita ved brøytekantene i Lunkevegen 2. påskedag....

lørdag 4. april 2015

Fra suksess til fiasko i Birken - del 2

Det har gått 14 dager siden Birken, og det er vel på tide å gjøre seg noen betraktninger om fiaskoen. Som tittelen i Birken-innleggene indikerer, gikk det ikke like bra på lørdag som på stafetten dagen før. Grunnen til at dette innlegget ikke har blitt til før nå, er egentlig todelt. For det første har jeg hatt det så travelt i etterkant - med å gå skirenn (!),  og for det det andre har jeg ikke turt å skrive det før nå. Det ville blitt for mye eder og galle uten å få fiaskoen litt på avstand først.

Jeg minnes nemlig 2008 da  "alle" satt pers med et kvarter i Birken. Da fór jeg rundt i løypene på Sjusjøen dagen derpå og skremte vettet av alle jeg kjente med ukvemsord myntet på meg selv. Dagen før hadde jeg driti jeg meg loddrett ut med å starte på rubba ski på realt klisterføre. Jeg var rimelig forbanna på meg sjøl etter å ha kommet inn på 3.23, ny pers med ett fattig minutt etter å ha staket meg opp til den første smøreservicen etter 5 km og ytterligere hatt en smørestopp på Kvarstad. Årets fiasko var i realiteten større, og jeg var ikke spesielt stolt over min egen reaksjon for sju år siden.....

Først en liten oppsummering av StafettBirken på fredag. Både laget og jeg gjorde jobben under vanskelig forhold. Ganske upresset på den 3. etappen gikk jeg, eller rettere sagt, staket jeg meg fra Kvarstad til Sjusjøen på 48.40. De to tidligere årene har jeg brukt 48.45 og 48.39 - med spikerfeste. Kan jeg få lov å kalle meg stabil? Det eneste jeg i etterpåklokskapens lys ikke er fornøyd med, er at jeg ikke forutså at rubb hadde vært tingen den dagen.

Lørdagen kom og jeg hadde fått forberedt meg helt som planlagt. Skipreppingen tok sin tid på fredagskvelden, men var ikke så vanskelig med varslet kaldt og tørt føre. Grunnvoks og VR45 ga feste, og gliden med hvit marathon-HF toppet med pulver viste seg også å være tilfredsstillende.

Pulje 3 klar til start. (Foto: Birkenbrgad.no)

Den lovende birkebeiner-lørdagen startet med sjokk-vekking kl  0500. I etterkant tolker jeg det som et første signal på en trøtt kropp siden jeg alltid våkner før vekkerklokka på sånne "store dager". Ellers har jeg vel aldri følt meg mer avslappet, verken under forberedelsene og i startområdet. Med Forsvarets transport på plass på Thingstadjordet en god time før min starttid klokka 0810, var det bare å roe ned etter å ha fått bekreftet at gårsdagens Swix-anbefalinger fortsatt gjaldt. Kald og rolig inntok jeg min plass helt bakerst i pulje 3 og lot "ulvene" jage av gårde. To minutter senere beveget jeg meg som planlagt rolig over startstreken og fikk dermed gå helt i min egen rytme opp til Skramstad. Kroppen kjentes ok, skiene satt i de faste sporene og jeg var tidlig i gang med å supe av min medbragte solbærtoddy spritet opp med Meråker-honning. Dette måtte bli en fin dag!

I avslappet samtale med Trond Martin (til v)- og uten ski - rett før starten for pulje  3. (Foto: birkenbragd.no)
Litt før Skramstad kom de første med et 4-tall bak på sekken uten at jeg ble stresset av den grunn. Det vil alltid være noen som ikke har fått seedet seg opp til riktig pulje og som hører hjemme lenger fram i feltet, resonnerte jeg logisk nok for meg selv. Samtidig begynte stavene å slå nedi uforholdsmessig ofte, og var nok dagens andre varsel. Forklaringen jeg ga meg selv var at fredagens rene staketappe hadde tappet armene mer enn jeg hadde merket.

Passering Skramstad på 42.22. (Foto: Birken-TV)
Jeg hadde fått i meg såpass mye medbragt allerede at jeg strøk rett gjennom drikkestasjonen på Skramstad. I stigningene opp mot Dølfjellet  kom stadig større puljer med løpere bakfra - og de kom fortere og fortere..... Dette partiet har ofte vært et kritisk parti for meg før jeg har fått maskineriet i gang i det slakere jobbeterrenget mellom Dambua og Raudfjellet. Jeg tenkte fortsatt flest positive tanker, så også da jeg skulle ta neste slurk av Camelbaken i utforkjøringen ned fra Dølfjellet og den isolerte slangen plutselig var frosset. Jeg visste jo at de er viktig på drikke hyppig for å holde slangen varm, men i 10 blå var det likevel gjort i løpet av ti minutter . Dermed ble det en ordentlig "pitstop" på Dambua før jeg skulle starte opphentingen.

Det var imidlertid ikke mulig å gire opp, snarere måtte jeg tenke på å roe ned. Da jobbkollega Askild, som jeg hadde ventet på, kom seg ei kule fra pulje 4 midt mellom Dambua og Raudfjellet, skjønte jeg for alvor at det gikk sakte. Med en liten sno imot, ble jeg også ganske stiv i maska - i dobbelt forstand - å prøvde i farta å forklare tingenes tilstand så godt jeg kunne. Jeg hørte selv at artikulasjonen var heller mangelfull. og i etterkant fortalte min vittige kollega at snøvlinga minnet mest om en som hadde fått et drypp!!

Sjekking av tida - 1.57.22 - på Kvarstad (Foto: Birken-TV)
Resten ble en transport i stedet for et skirenn. Det lette partiet ned Nysæteråsen går jo av seg selv, men Kvarstadlia var uvanlig lang. Skiene satt de, men jeg orket ikke å flytte fram beina annenhver gang, Jeg subbet meg oppover og trøstet meg med at jeg tross alt var over ti  minutter foran merketida. Det er jo ikke første gang jeg har vært sliten når "Birken begynner", men denne gangen virket det ikke som om lunsjen på Kvarstad ga meg noe løft. Vel vitende om at Stein Arne stod med kamera på verst tenkelig stedet oppi lia, prøvde jeg å luregå for å score noen stilpoeng.

Luregåing i skyggen i Kvarstadlia. (Foto: Stein Arne Negård)

På kulen etter Fjellelva stod Kjell Arild som avtalt med en oppkvikker, og for første gang merket jeg at det var mulig å gire opp bitte lite grann. Jeg var likevel så likesæl at jeg verken registrerte andre kjentfolk i folkehavet langs løypa eller lystavla med merketider. I nedkjøringene følte jeg meg litt mer på offensiven og kjørte slalåm mellom løpere som ikke kjente bakkene så godt meg. I den siste venstre svingen før Sjøsæterveien nølte jeg derimot litt, og dermed måtte jeg nedpå uten at det ødela for noen andre i alle fall.

Stilmessig ikke verst ved Fjellelva, men.. (Foto: Sportsmanden/Frode Monsen)
Etter å ha skjerpet teknikken for fotografene på Dæhliehaugen, fikk jeg transportert en daud skrott over fjellet på under tre og en halv time. Umiddelbart ikke så fullgæernt, følelsen og matematikken undervegs tatt i betraktning. Etter hvert  som den ene etter den andre glisende rapporterte om perser ned mot 3-blank, ble prestasjonen i årets viktigste skirenn devaluert fra en Birken litt under pari til en ren katastrofe.

Målgang etter 3.29.19 (Foto: Birken-TV)
Med 2008-fiaskoen fortsatt i minnet, prøvde jeg å holde maska og oppføre meg sånn noen lunde høflig overfor de jeg ikke kunne unngå å prate med. I realiteten var jeg jævlig skuffet. I bussen på hjemvegen gjemte jeg meg i baksetet og pratet ikke med en sjel. Følte ikke behov for å være sosial, liksom. Dessuten var jeg såpass trøtt at det var godt å innta horisontalen og ha baksetet helt for meg seg....

Subjektive følelser blir lett svart hvitt, eller himmel eller helvete om du vil. Jeg mener å være av den mer balanserte typen og støtter meg helst til de harde fakta når jeg skal mene noe bastant. Her kommer en del facts fra Birken 2015 som underbygger min  karakteristikk av fiaskoen:


Plassering og puls-messig utviklet rennet seg slik:

Lap
Plass
Gj. sn. puls
%
Maks. puls
%
Start - Skramstad
2309
137
83
147
89
Skramstad – Kvarstad 
2409
127
77
140
84
Kvarstad - Sjusjøen
2460
127
77
138
83
Sjusjøen - Mål
2429
119
72
135
81
Start - Mål
2429
128
77
147
89

I klassen ble jeg nr 144 av 861 i M 55 - 59 år. Uttalt målsetting var jo førstesida av resultatlista, dvs. blant de 50 beste (3.11.34). Altså var dette 18 minutter for dårlig til å innfri egne forventninger som jeg fortsatt mener var nøkterne ut fra det solide grunnlaget og de jevnt gode prestasjonene i gjennom hele vinteren.

Hvorfor gikk det så på trynet i det eneste rennet som folk bryr seg om sjekke tida di på? Umiddelbart etter rennet tenkte jeg: "Aldri mer StafettBirken!" Etter å ha fordøyd både suksessen på fredag og fiaskoen på lørdag, er jeg ikke riktig så sikker lenger. Hovedgrunnen var nok heller mangelfulle energilagre og mangelfullt overskudd før helga. Jeg var så avslappet i forhold til årets renn at jeg ikke var skjerpet på det mest avgjørende bortsett fra treningsgrunnlaget. Jeg var jo ikke muskulært sliten på lørdag i det hele tatt. Med full guffe i ca. tre kvarter både i hodelyktrenn på onsdag og i fredagens stafett, burde jeg ha satt pers i matfatet inni mellom. Sløvt å ikke "gidde" å spise mer enn vanlig, og det er opplagt for sent å drikke og spise bra de tre timene før start.  Man lærer så lenge man lever, men irriterende at man skal være så tunglært...

PS! For å understreke fiaskoen ytterligere har jeg sjekket treningsdagboka, og tragikomisk nok funnet ut at jeg BÅDE har gått lengre OG hardere langturer tidligere i vinter. Verst når det gjelder, altså!