tirsdag 26. juli 2011

Min 22. juli

Fredag 22. juli 2011 vil aldri bli glemt, men livet må jo gå videre. For å greie det er det godt å uttrykke det en tenker mens en er  midt oppi det. Historien vil jo tidsnok vise hva denne tragedien vi gjøre med hver enkelt av oss og med Norge som nasjon. I løpet av 10 år har før og etter 11. september blitt en ny tidregning i den vestlige verden. Tragisk nok må vi begynne på enda en ny...


 
Jeg trodde at dette aldri ville skje i trygge Norge, men tok som de fleste andre helt feil. Jeg har opplevd hele marerittet gjennom media, men har gått tre døgn i en slags koma. For min egen del ble hele den skjebnesvangre fredags ettermiddagen og kvelden veldig kontrastfull.

Fram til i halv fire-tida var jo alt som normalt for sommeren 2011:  Grått, ustabilt vær, ferie og småprosjekter hjemme fordi Bjørg skulle begynne på jobb igjen. Jeg gjorde unna dagens treningsøkt før middagen fordi jeg var innkalt på bingovakt på kvelden.

Tanken på hva som skjedde i Oslo sentrum kl 15.26 vil nok alltid dukke opp i lang tid framover når jeg går ned i kjelleren og tar min ukentlige styrkeøkt. Det er den eneste økta jeg har noe forstyrrende element, og Radio Norge spilte som vanlig sin varierte musikk fra de siste fire tiår også denne ettermiddagen. Jeg var nesten ferdig med mine tre runder da sendingen ble avbrutt av alt annet en lystige toner - uten at jeg eller noen andre ante omfanget av katastrofen der og da. Live-bilder fra krigsskueplassen i regjeringskvartalet ble servert sammen med middagen og fortalte mer enn reporterens ord hva som hadde skjedd.

Mer rakk ikke jeg å få med meg av informasjon før jeg møtte opp på Norvang for å gjøre min plikt som medlem i Hernes IL. Jeg har nok ikke satt mine ben i et bingolokale siden forrige dugnadsøkt for anslagsvis ti år siden, men følte det som en enda mer meningsløst aktivitet enn den gang. Misforstå meg rett: Jeg er selvfølgelig glad for laget mitt får kjært tiltrengte inntekter, og ser at bingoen fyller flere behov hos mange. Det hadde nok heller ikke gått opp for folk hvor alvorlig hendelsene i Oslo var, og kan sånn satt unnskylde de rundt hundre som satt og håpet på "røveren" på 15 000 kr.

For min del ble det vanskelig nok å telle opp riktig antall mynter som alle skulle ha igjen etter å ha levert den ene seddelen større enn den andre. Tankene var et helt annet sted, men bingospillere vet hva de skal ha tilbake så jeg tror i alle fall selv at hoderegninga og dugnadsinnsatsen holdt til bestått. Neste sjokkmelding kom under oppryddinga. En av de andre på dugnaden hadde fått med seg nyheter via mobilen og oppplyste noe kryptisk om skyting og hele ti drepte på Utøy. Det skulle vise seg å bli så enda mye verre....

Resten av helga var for meg som for resten av nasjonen: Et eneste stort mareritt som du bare håper å våkne opp fra om morgenen. Selv om en tror at ingen av ens nærmeste er direkte berørt, kommer de kaotiske tankene. Spesielt svirret det mye rart oppi hodet om noen av mine egne elever var med på AUF-leiren, men også om det kunne være andre kjente som tilfeldig hadde vært på feil sted på feil tidspunkt.

Selv som jeg har sett det hele fra utsida, har de etterfølgende dagene vært som en lang time-out. Ting som krever konsentrasjon har jeg ikke prøvd på. Jeg har vel gått på en slags auto-pilot og bare gjort ting av ren rutine, bl.a. trening. Jeg er ikke spesielt flink å snakke ut små og store kriser, men synes selv at jeg oppnår mye av det samme ved å slite litt fysisk - gjerne lenge og alene. Helgas medisin ble derfor fem timers stillhet i naturens fred og ro prakatisk talt uten å se mennesker. Jeg la både lørdagens langtur på beina og søndagens utflukt på sykkel til helt ukjent mark og lot veien føre meg til nye plasser i min egen kommune. Kall det gjerne å rømme fra virkeligheten, men på den måten får jeg andre ting å tenke på og får renset ut systemet.

Et annet bidrag til å komme videre opplevde jeg virkelig på mandag kveld sammen med 4000 elevrumsinger i fakkel- og rosetoget i Leiret. Ved å ta del i markeringen og se hvordan vi står samlet mot ondskapen, blir vi alle mer klare til å gå videre i livet. Makan til nasjonal lagånd har vi ikke opplevd siden 1945 og gjør at jeg som evig optimist tror at vi som nasjon kommer styrket ut av denne krisen også. Jeg ble i alle fall stolt over å være norsk etter alle markeringene landet over.

mandag 18. juli 2011

Toppers mandagstur!

Ikke akkurat mandag morra blues, snarere mandag formiddag blue sky! På en dag da både Yr og Storm hadde fylt værkartet med gråe skyer og tette regndråper, tok jeg skoa fatt på en "sju-toppers" treningstur på Sjusjøen som i tur og orden brakte meg over Sollifjellet, Mostefjellet, Snørvillen, Midtfjellet, Gjestbuåsen, Kuåsen og Storåsen. Toppers, selv om det finnes mer spektakulære topper å "bestige"!
      

I yr glede over tre timers toppløs sprading, kun til glede for noen sauer, kommer her noen billedbevis på at vårprofetene bommet pent:

Hvorfor rømme landet når en kan sole seg toppløs på toppen av Sollifjell?

En av mange perler på Sjusjøen, Gullrandtjern mellom Mostefjell og Snørvillen.
 
Ikke så ille på Snørvillen, heller, selv om helsetrøya kom på. Helse i hvert hull!
   
Alle som en bestemt lørdag i mars sier de kom seg over toppen av Midtfjellet bløffer! Da må man nemlig ta rett nordover langs stien som krysser løypa. Men noen ordentlig topp var vanskelig å finne, gitt!
         

Ludden var ikke hjemme på hytta si på Kuåsen i dag, heller! 
 

torsdag 14. juli 2011

Arnes artige arrangement

Etter nok en annerledes løpsopplevelse i Trysil er det på sin plass med en hyllest til mannen som har gjort mer kombinert kreativt, konstruktivt, kulturelt, kondis-arbeid enn noen andre i maratons omkrets – Arne Moren. For de som ikke har deltatt verken i Øverbygdajoggen, Strandvoldrunden, Strandvoldbruas Minneløp eller Øverbygda Skisprint, er han identisk med ildsjelen som har arrangert originale kondisjonsarrangementer i skibygda i 30 år.
    
Bade- og garderobefasiliteter ala Øverbygda.
(Flere morsomme minner fra Morbanen  nederst i dette innlegget!)
   
Strandvoldrunden ble døpt om til Strandvoldbruas Minneløp da brua ble tatt av flommen en gang på 90-tallet og ble arrangert 25 ganger t.o.m. 2007. Øverbygdajoggen ble arrangert for 30. gang nå i juli 2011, og til min og mange andre trofaste deltakeres store skuffelse, truet Arne med at det også var for siste gang. Det har dessverre blitt for vanskelig å få folk nok til å hjelpe til med å arrangere løpet. Forståelig at en som kanskje har brukt årsverk på å lage moro for andre, sier at nok er nok, men likevel veldig synd for oss som har satt pris på disse annerledes-løpene. Selv har jeg fått med meg 16 arrangementer, fordelt på 8 minneløp senhøstes og 8 ganger hvor har jeg fulgt oppfordringen om å starte ferien med Øverbygdajoggen.

Hva er så annerledes med løpene? Det er ikke rent lite - og slett ikke bare et kommersielt PR-stunt for å skille seg ut. Arne arrangerer annerledes-løp, og det er mer moro hos Moren! Her kommer noen eksempler på hvorfor:


·      Før løpet deler Arne ut innbydelser hvor du som deltaker oppfordres til å gi en gavepremie.
·      Ved oppmøte blir hver eneste deltaker håndhilset velkommen.
·      Startkontingenten er ikke akkurat avskrekkende med 50 kr/100 kr for trim/aktive.
·      Kioskprisene er tilsvarende, f.eks. kaffe for 5 kr.
·      Løypeskiltene er bokstaveligtalt hjemmesnekra, i likhet med reklame- og opplysningskilt, som er laget av plankerester fra sagbruket.
·      Løpslederen er deltaker selv, i tillegg til speaker og en rekke andre roller.
·      Klasseinndelingen er ikke helt A4: Under 16 år, 16-50 år, 50-60 år, 60-70 år og over 70 år.
·      Det er alltid andre leker/konkurranser i tillegg til selve løpet på Morbanen, f.eks, gjettkonkurranser, pilkast.  
·      Alle får (ikke alltid i kronologisk rekkefølge) velge premie fra et mildt sagt variert premiebord.
·      Originale premier dukker alltid opp som tømmestokk, hoggstabbe, gruslass, selvplukk av jordbær etc.
·      Speakeren har alltid noen lune morsomheter å fortelle om de faste deltakerne.
·      Det kreves større utholdenhet å gjennomføre premieutdelingen enn selve løpet.
·      Det er (nesten) alltid noe å feire med gratis marsipankake i Øverbygda Fritidsklubb.
·      Deltakerne får tilsendt  referat og resultatliste fra løpet i posten. Tidligere var dissse håndskrevet.
Ikke rart at dobbelt så mange som de 50 faste deltakerne møtte opp da ryktet gikk om dette var siste sjanse å få en helt annerledes løpsopplevelse. Av de akkurat 100 deltakere var flere av oss frampå med takketaler og anmodninger om at Arne og Unni Moren ombestemmer seg slik at dette kultløpet fortsetter. Det krever imidlertid at flere lover å stille som funksjonær på Morbanen den andre lørdagen i juli i 2012.

"The best of Arne Moren- collection":




Hjemmesnakra løpsannonse anno 2002!
  
10 kg poteter i premie i minnrløpet i 2004.
Trofast tomanns-klubb på startstreken i Øverbygda!
Årets tippekonkurranse anno minneløpet 2005.
Resultat-tavla under joggen i 2007.
Knut Steins Vasloppspretasjoner har ikke gått upåaktet hen i Øverbyda.
Allitid noen fysiske - eller varbale krumspring under premieutdelingen på Morbanen. 
Fantastisk jubileumskake i 2011
Både Joggen og Minneløpet kan selvfølgelig gjennomføres på to hjul.

Arne Moren i mål på det aller siste Standvoldbruas Minneløpet i 2007.

Takk til Unni  og Arne - og:
Vi håper på flere minnerverdige løp påMorbanen!

onsdag 13. juli 2011

Furnuften seiret i Øverbygdajoggen

Lørdag hadde jeg årets mest spesielle løpsopplevelse. Ikke så pga. det de sportslige, men alt det andre som et løp i Arne Morens regi innebærer. I år ble det ekstra mye "attåt" siden det var 30. og kanskje også siste gangen det ble arrangert.
 
Sportslig sett var det spesielle at jeg lot fornuften råde og stilte på dene flate kortløypa på 3,7 km i stedet for på 13 km som jeg har gjort sju ganger tidligere. Bortsett fra at jeg har valgt halv- i stedet for helmaraton i mange større løp, kan jeg ikke huske å ha valgt korteste distanse i et lokalt løp noen gang. Jeg måtte gi slipp på prinsippet om å få flest mulig km for startkontigenten, men etter oppvarmingen var jeg litt usikker på om akillesen ville tåle den tøffe opp- og nedturen i den lange løypa. Unasett ble det sier både for Bakkerolfen og fornuften etter et sololøp på 14.10. Litt anstrengt i steget for å spare høyre legg, men ellers et greit løp siden jeg ikke hadde fått blåst ut systemet på 14 dager. Helt herlig å kjenne både puls og pust igjen!
 
Jeg hadde satt av hele dagen i Trysil denne lørdagen. På formiddagen gikk Trysilrittet fra sentrum, og jeg fikk med meg starten før jeg som noen av de første inntok Morbanen. Fra de første trimmerne startet kl 12 til premieutdelingen var ferdig over kl 17, ble det et snaut kvarter med sportslig innsats og fem timer med opplevelser som er spesielle for Øverbygda. Det skal jeg komme tilbake til i et eget innlegg ganske snart.

tirsdag 5. juli 2011

Lapskaus-sykling

Her kommmer en liten treningsrapport fra første del av ferien. Som antydet i innlegget om Femundsløpet, likte høyre akilles seg dårlig umiddelbart etter løpet. De to første dagenes framgang var lovende, men forsøket på å løpe maks på Elverumstrimmen på mandag var utvilsomt ikke lurt.
    
To dager etter Femundløpet var kroppen så lett at jeg "måtte" (tjuv)starte i Elverumstrimmen. Foto: Aina Olsen.
            
De ti dagene siden Femundløpet har vært preget av mye og alternativ trening, i hovedsak sykling. Det betyr trening i komfortsona eller i "beste fall i lapskaus-sona". Med Sjusjøferie og god tid til å trene, er det en utfordring å gjøre noe fysisk som ikke gjør vondt verre. Det har så langt blitt ti dager med sykling, stavgang, turgåing, sirkeltrening og enkelte forsøk på rolig jogging i håp om at det går riktig vei med akillesen. 
   
For så vidt ikke noen krise å gjøre noe annet enn å løpe en uke elle to, men det frustrende er at det er komplett umulig å få loggført noe som kan kalles kvalitetstrening. Langintervall, hurtig langkjøring og toppturer til tross, er 143 (84%) det høyeste jeg har greid å komme i puls, dvs. så vidt i sone 3. Det ble registrert i et av de 5 x 5 minutts dragene (med ett minutts pause) i Nordseter-bakken. Testing av fjorårets UltraBirk-trase over Nevelfjell og sykling til topps i alpinanlegget i Natrudstilen er av de andre desperate forsøkene på å få pulsen over langtursnivå på beina. Frustrende, samtidig som kommende helgs Øverbygdajogg trolig må gjennomføres på sykkel. Etter det har jeg ikke noe løp på terminlista mi før halvmaraton på Kongsvinger om fire uker og forhåpntligvis tid nok til å få litt fart på beina igjen.
            
Med mangel på kvalitet har det blitt desto mer kvanitet på de ti dagene med frustrasjonstrening, nærmere bestemt 20 timer og 23 mil, inkludert en del raske fotturer. Av dette er det blitt 6 økter, 8 timer og 16 mil sykling.