Birken for 25. gang

(Foto: Stein Arne Negård/Kondis)

Birken er det eneste løpet eller rennet jeg får spørsmål på forhånd fra "Gud og hver mann" om jeg skal gå og i etterkant hvordan det gikk, underforstått om jeg greide merket. Det er bare hyggelig det, for Birken er og blir noe spesielt. Den har for lengst blitt obligatorisk for meg, og det blir stadig mer utenkelig at jeg skal stå over. I år var det 25. gang på rad siden debuten i 1995. Med avlysninger i 2007, 2014, 2020 og 2021 skulle det regnestykket stemme.

Det store spørsmålet helt opp til start var altså ikke om jeg skulle gi blanke i Birken, men om jeg skulle satse på blanke ski. Det valget ble enklere å ta med all nysnøen på fredag som jo førte til at TurBirken (tidligere FredagsBirken) og SkøyteBirken ble utsatt til dagen etter. Jeg så for meg både drivsnø og løse stavtak på renndagen selv om værmeldinga var lovende med sol, noen få kuldegrader og litt vind i mot. 

Ski Classics-eliten er klar til start 07:45. 

Smøretipset ang. feste virket også såpass safe at jeg gjorde klar bare et par ski og ventet med nervelaget til Tingstadjordet etter at Vidar og jeg hadde kjørt "same prochedure as last year" med bil fra Sjusjøen og buss fra Håkon Hall kl 0530. 

På start garderte jeg litt på Swix-rådet og la VP50 som de to siste lagene, men var likevel forberedt på at det ikke ville være noe feste fra start.  Det stemte bra, men etter 2 km staking kom jeg godt i gang og var ganske overbevist om at jeg hadde valgt riktig. Det er deilig å kunne porsjonere ut kreftene ved å  variere, og fra min posisjon omtrent midt i pulje 2 var det overraskende få som staket. Jeg fokuserte på å gå avslappet uten å bruke krefter på å skifte spor mer enn nødvendig. Det gjelder å løfte blikket å unngå å bli gående bak en som staker. Før var jeg veldig opptatt av åpningen til Skramstad, men nå så jeg knapt på på klokka før jeg nærmet med Sjusjøen hvor jeg hadde anslått tid til mine faste colalangere.

Jeg fikk første bonusdrammen med cola før Dølfjellet og tok første gélen på tur ned på andre siden - men leverte selvsagt restene på matstasjonen på Dambua. Samme prosedyre i siste bakken ned til Kvarstaddammen og også ned fra Midtfjellet hvor det ble dobbel dose. Jeg greier ikke å la være å bli irritert på klistertubene i sporet i alle nedkjøringer. Noen steder må man løfte opp begge skiene samtidig for å unngå å få klister under skiene. Hva med et kamera på de mest benyttede stedene og statuering av noen eksempler med f,eks. 15 minutter tillegg for noen av de raskeste? Tipper det ville hjelpe!

Jeg skal ikke påstå at det sprutet i stigningen opp til Midtfjellet i år heller. Det siste giret mangler når man ikke har kjørt noen intervalløkter på ski i det hele tatt, men det blir likevel et jevnt bra sig. Det holder jo greit i et så langt renn, men det skulle vært moro å gi litt gass oppover igjen. 

Litt skakk øverst i Kvarstadlia, men ellers i vater over fjellet i år.
(Foto: Stein Arne Negård/Kondis) 

Når jeg har tippa Midtfjellet så er jeg i mål på Birken. Resten er en rus når forholdene og stemningen er som det var både i fjor og i år. Det var ikke så verst vorspiel på Nysæteråsen og i kneika opp til Midtfjellet heller, men det er fra Fjellelva og innover man får "ståpels" på armene og frysninger nedover ryggen. På myra før stadion var det en som skrudde på Vazelina akkurat da jeg passerte to digre høyttalere slik at jeg skvatt ut av sporet. Snakk om trøkk!

Som jeg oppdaget i fjor var det ikke noen vits å sjekke tavla med merketider verken på Kvarstad eller Sjusjøen - rett og slett fordi vi som startet i de to første puljene ikke blir tatt med i beregningen. Siden jeg konstaterte at jeg var ganske på skjema til colasjenkerne mine, visste jeg det ville bli rundt fjorårets tid på 3.50. Det ble som ventet et par glatte km også  på slutten, men med like god glid som alle andre jeg kunne sammenlikne meg med og trygt feste i 50 km, hadde jeg egentlig ganske så optimale ski. 

Det er tilfredsstillende å fullføre såpass uberørt etter nesten 2 timer i sone 4 og 1 time i sone 3. For  sammenlikningens skyld hadde jeg bare 1 time i sone 3 og hele 4 timer i sone 2 i Öppet Spär for tre uker siden. 

Strava mener jeg har hatt en viss formstigning det siste halve året....

Formen og overskuddet var som forventet bedre nå, og jeg traff bra med oppladingen med litt trøkk annen hver dag den siste uka. En times konkurranse i fristil (Kittillirennet) søndag, 5 km løp (Hamarkarusellen) på tirsdag og noen små impulser i relevant teknikk og terreng sammen med Jan Erik i "TorsdagBirken". For øvrig la jeg inn to hviledager onsdag og fredag. 

Plasseringsmessig ble det litt ned fra i fjor til 50. plass selv om jeg kom inn på to og et halvt minutt bedre tid - 3:47:38. Årets beste renn på årets best skidag - så langt! Skisesongen er langt fra over. 

Med kitling i magen i Kittillirennet

På start for 8. gang i vinter.
(Foto: Helge Bonden)

I helga ble det på'n igjen, gitt. Det var ikke planlagt egentlig, men det passet seg endelig å få deltatt i et lite kjent men tradisjonsrikt renn i Trysil. At Kittillirennet gikk i fristil, gjorde det egentlig enda mer fristende som en gjennomkjøring en snau uke før Birken. Det 3. skøyterennet så langt i vinter - og det kan fort bli et par til. 

Det var ikke så lenge siden jeg ble klar over rennet som går mellom Flendalen og Engerneset, men rennet som arrangeres av UL Flendølen og Gløtheim IL hadde faktisk 40-årsjubileum i fjor. Det var et av de ytterst få turrennene i gamle Hedmark fylke som jeg ikke har deltatt i. Det er alltid spennende med nye traséer, og jeg har heller aldri vært i  Flendalen tidligere. Altså en ekstra god grunn til å ta turen og sette av dagen. Engerneset har jeg passert mange ganger, men grenda helt sør i Engersjøen har kun vært stedet halvveis mellom Elverum og barndomshjemmet midt i Tufsingdalen. 

Med transport fra mål til start i veldig god tid før rennstart, rakk jeg å sette en uoffisiell pers allerede før rennet startet. Men en drøy time til overs, gikk jeg en drøy mil langs løypa før fellesstarten midt på dagen. Faktisk så ble "oppvarminga" så godt som like lang som renntida i det 18 km lange skøyterennet. 

Starten  i Flendalen (Foto: Helge Bonden) 

Starten gikk, og halvparten av de 20 i feltet forsvant fra meg opp den første bakken. Litt trå både ski og muskulatur virket det som denne dagen, og jeg fant ikke helt flyten før på det høyeste punktet hvor jeg snudde på oppvarminga. På de flate myrene fikk jeg kontakt med Martin som nok hadde åpnet i hardeste laget. Selv om det ikke var noe drikke å få som forespeilet ved passering av vegen til Bittermarka, fant jeg flyten når det ble "pansertrasé" derfra og helt inn . (Jeg tror forresten at de som stod på drikkeposten hadde ventet så lenge etter at de forrige passerte at de ikke trodde var flere med - uten at det spilte noen rolle for meg.) 

Jeg fikk et flott utsyn over dalen med Trysilelva under meg, og jeg gledet meg til dagens fartsetappe med 250 høydemeter på de neste 3 kilometerne. Selv om det pga. nysnø ikke var superraskt føre, gikk det såpass unna at det var ikke fritt for at det kitlet litt i magen i et par av de varslede svingene. Med motorveibredde nedover lia var det uansett ingen fare, men jeg fikk en fiks idé om hvorfor det heter Kittilia her.... En sjekk på Strava viser at jeg var oppi vel 50 km/t på det meste, og at snittfarten i det  3,7 km lange segmentet "Kittilia ned" var på ca. 40 km/t. Moro med fart når man har kontroll!

Nedtellinga med gule skilt fra 5 km og inn synes jeg også gikk ganske radig, og jeg merket at Martin måtte slippe litt i de korte padlekneikene som avløste dobbeldansen nordover dalen. Sola hadde også tittet fram og det ble i det hel tatt en fin skitur i ukjent lende. 

I mål på 1.01.44 på 18,3 km.
(Foto: Siri Anne Stengrundet) 

For kuriositets skyld kan det nevnes at jeg hadde akkurat samme snittfart (3:26 min/km) i Kittillirennet som i det fem ganger så lange Öppet Spår for 14 dager siden - men så er høydeprofilene ganske forskjellig da.

Sosialt samvær med muligheter for å smake på lokalt produsert mat før premieutdelingen satte en spiss på hele dagen. Det slo meg at til tross for at det var en lang liste med premier som skulle fordele, var det så godt som ingen som hadde forlatt samfunnshuset før hele arrangementet var avsluttet. Et godt tegn, og i sterk kontrast til mange mer kommersielle arrangementer der flere trinn på seierspallen ofte står tomme når dagens herderbevisninger skal deles ut. 

Hele scenen full av premier på lokalet i Engerneset.

REPORTASJE MIN PÅ KONDIS.NO:

KRISTIAN OG ANITA MOEN BONDEN BEST I KITTLILLIRENNET 

Blå og blide mandagsløpere i Vasaloppet

To blå og blide Hernes-løpere rett før start.

Mandag var det dags for et av vinterens høydepunkt, Öppet Spår mellom Sälen og Mora. Som regel er mine turer på løp og renn rene egotripper, men denne gangen hadde jeg gleden av å dele opplevelsen både før og etter de ni milene med klubb- og treningskamerat Amund.

Amund og familien har et feriested i Ljørdalen like ved svenskegrensen, så tilbudet om innlosjering i for- og etterkant av rennet var lett å si ja takk til. Med en snau time til start i Berga By på en mandag helt uten køer av noe slag ble det ikke noe stress. Alt gikk på skinner, og to  forventningsfulle blåmenn stod klar på start sammen med 2500 andre i god tid før første start kl 7. Vi hadde begge fått led 2 etter anslått sluttid på 5.00 og 5.30.

Jeg har ikke gått Vasaloppet siden Rune og jeg gjennomførte Nattavasan for 5 år siden, og Amunds siste tur var en heller våt opplevelse i 2015. Vær og forhold virket meget lovende denne gangen, selv om det var litt mildere enn det som var meldt med nær null allerede i gryningen. Den svake vinden hadde riktig retning fra nord-vest, og sola var på vei opp da vi staket oss av gårde før vi kunne begynne den ni mil lange dansen mot Mora.

Amund hadde ikke mange foran seg i pulja i den første bakken, og jeg prøvde å finne rytmen i padlinga uten trengsel på de to første og hardeste kilometerne. Vel opp på myrene med sola på veg opp rett i mot, måtte man jo bare få trua på at dette ville bli en dag for minneboka nesten uansett videre ferd. Et fantastisk skue som bare overgås av minnet fra min første tur i Ultravasan en augustdag i 2014 da vi startet i mørket med fakler i motbakken før vi blir møtt av soloppgangen omtrent på samme sted. Magisk igjen!

Etter den første bakken er det nesten tre mil med lett terreng hvor jeg kunne dobbeltdanse helt ut til venstre hvor det var urørt og ganske så skarpt føre. Det er jo km-skilt hele vegen til Mora, og på dette strekket kom disse så tett at tanken om at "Vasaloppet er jaggu lett" aldri var langt unna.

Etter hvert blir det litt jo mer variasjon. Med bra påfyll av den gode og næringsrike blåbærsuppa  supplert med boller, sportsdrikk og et par medbrakte gel gikk det såpass bra unna at jeg begynte min vanlige hoderegning på sluttida, til tross for at jeg hadde tenkt at jeg ikke skulle bry meg om klokka denne gangen. 

Den eneste jeg fryktet på forhånd var at hamstringene skulle bli både slitne og vonde, og i den midterste tredelen var jeg litt skeptisk. Jeg prøvde å stå over skiene og ikke henge for mye forover. Jeg varierte også ganske hyppig med staking i sporet etter hvert som det begynte å bli skikkelig sug der sola hadde fått tak. 

Var jeg litt sigen på baksiden av lårene, var jeg aldeles uberørt i armene og overkroppen og kunne holde tilnærmet samme fart i sporet til høyre der det var blankt og ikke så mye sug som i den litt oppgåtte skøytraséen til venstre. Heldigvis er det også mye skygge i skogen etter Oxberg..... 

Etter hvert ble det mer og mer staking, og da det var tre mil igjen fikk jeg en fiks idé om å begynne å telle hvor mange jeg passerte på resten av turen. Jeg hadde jo allerede plukket en god del med pulje 1 på startnummeret, og det var ingen som hadde kommet bakfra etter at jeg hadde funnet marsjfarten min på de tre første milene. 

Det er ikke til å stikke under en stol at det ble lengre mellom km-skiltene midtvegs, og da var var det et sjakktrekk å rette fokus på noe annet. Helt på oppløpet mistet jeg tellinga fordi tankene naturlig nok fløy, men jeg kom hadde i alle fall kommet til nummer 30.

Det ble faktisk en ganske så god avslutning selv om jeg vel halvveis hadde regnet ut at det ville bli vanskelig se 4-tallet denne gangen også etter 5.01 som bestetid for 12 år siden. Med 5.08.32 var jeg ikke lenger unna enn at det ville gått med samme føre helt inn, men med 8 plussgrader i skyggen i Mora midt på dagen ble det for mye brems.

Amund jubler i mål.

Bakkerolfen jobber mot mål.

Amund var ikke mindre blid etter sin tur med 4.42.24 og helt oppe på 6. plass på totallista av de 2514 som fullførte. Begge fikk for øvrig 2. plass i aldersklassen av hhv. 153 og 173 fullførende, og Amund til og med veldig nær seieren. Totalt var jeg 64. løper i mål og passeringstidene og Strava avslører at jeg  gikk marginalt raskere enn min sterke teamkompis helt på slutten. En god mandag for to blå løpere som kunne feire med påfyll og en av mine flotteste nordlys-opplevelser over Fulufjellet samme kveld. 

Öppet Spår anbefales! Servicen er det samme som på selve Vasaloppet, men alt går enda mer smooth pga. antallet. Det eneste jeg savnet var cola på drikkestasjonene, men da smakte den ekstra godt til pizza i Sälen sammen med Team Sigstad!