Nok en fest(e)lig Trysil Skimaraton

Tre mann etter en festlig tur til Trysil Skimaraton. 

Det er ikke noe å lure på hva som står på programmet mitt tredje lørdagen i februar. Trysil Skimaraton er og blir en av favorittene. Jeg skal ikke se bort fra at rennet på Østby blir ekstra bra i mine øyne siden formpila pleier å peke oppover på denne tida av sesongen - så også i år.

Dette var 17. gangen jeg tok med meg en celeber duo og tok den times lange turen til historisk grunn ved Kjølen Hotell. I barndommen leste jeg i romjula med glød Østlendingens reportasjer fra Østbystafetten
(link til 32 historiske bilder på Digitalt Museum) hvor Engerdals lag med Jo og Gjermund var de store heltene.

Med Rune og Jan Erik i bilen var det duket for interne prestisjeoppgjør, selv om Rune hadde et klart favorittstempel  etter en sterk sesong så langt. Med ulike strategier og en viss spenning knyttet til Jan Eriks lange konkurransepause, var det likevel ingen ting som var gitt. Mens Rune og jeg har alternert (med vekslende hell) mellom blanke ski og festesmurning, er det ikke noe dilemma for eldstemann som staker støtt.

I fjor var det rekordraskt føre som gjorde at jeg staket på blanke ski, mens Rune da ikke hadde startet sitt stakeprosjekt og gikk med feste. I år valgte vi under tvil festesmurning begge to. Mest med tanke på det kurante blåføret, men også med litt skepsis til stavtakene denne snørike vinteren.

Før startskuddet for den første pulja smalt hadde jeg i tur og orden parkert bilen, lagt ut skiene, hentet startnummer, testet glid, valgt rennskiene, varmet opp og gjort alle nødvendige ærender helt uten kø i "konkurranse" med 500 løpere. Et velorganisert arrangement fra ankomst til avreise som blir enda litt bedre for hvert år! Anbefales for de som ennå ikke har "oppdaget" Hedmarks største turrenn - og kondisjonsarrangement anno 2018.

Som vanlig var det så mange kjente å hilse på før start at jeg ikke rakk å bli spesielt stressa. Jeg meldte fra til Jan Erik om langturpuls på 105 rett før skuddet smalt, og med fullt fokus "om oppgavene" var jeg i gang midt i den første pulja på 160 løpere. Med kontroll på både Rune og Jan Erik i synsfeltet fra start, var alt som det skulle være. De første kilometerne  gikk som alltid mer enn fort nok, og jeg syntes både Lin Iren og Ragnhild var friske i frasparkene i stigningen før den første drikkestasjonen. Den første nedkjøringa ga meg hint om at jeg ikke hadde noen superglid denne dagen heller. Ved hjelp av tyngdekraften ség jeg såvidt forbi jentene, men pigget forgjeves for ikke å bli hekta av pulja med bla.a. Jan Erik i lettsynlig gult der framme.

Oppover den mil lange stigningen i Ryskdalen kom både Lin-Iren og Ragnhild igjen med frekvens i diagonal som jeg misunte dem. Med fokus på å variere teknikken mest mulig, nærmet jeg meg den gule skikkelsen sakte men sikkert. Samtidig som sola åpenbarte seg på toppen, var jeg ajour med den viktigste konkurrenten. I det åpne blendahvite landskapet var det merkbart tråere, og jeg tråkket til litt ekstra for å se om stakemakkerne Jan Erik og Trond Martin hadde brukt opp kruttet oppover lia. Trond Martin hadde nok bestemt seg og imponerte med å være med over toppen - for deretter å forsvinne fra meg igjen. Jan Erik var imidlertid ikke å høre, og med en sjelden "titt i speilet" registrerte jeg at han hadde gitt noen hundre meter før det bar ned i skogen igjen.

Jan Erik i vinterlig idyll på toppen av løypa. (Foto: Vigdis Jenssen)

Nok en gang greide jeg ikke å få fram noen av de to geléne i skiskoa. Heldigvis hadde jeg vett på å få i meg dobbel dose med drikke på de første matstasjonene og følte meg fresh etter den lange nedoverkjøringen. Over myrene tilbake gikk det bra unna. Selv om Tore Vegard kom igjen for andre gang for dagen, hentet jeg noen få løpere og bestemte meg for å droppe den siste drikkestasjonen 5 km før mål i jakt på flere. Etter en herlig finish var jeg nesten i hundre etter å ha forsvart plassen i den beste pulja med glans som akkurat løper nr. 100 i mål av de 451 som fullførte full distanse på 42 km.

Coachen mente jeg skulle ta meg fri helt til tirsdag....

Yndlingskonkurrenten ble to og et halvt minutt bak viste det seg, mens avstanden fram til Rune ble ganske "som normalt" på åtte minutter. Ingen sure miner hos noen i trioen som alle fikk med seg et verdig minne fra Østby også i år. Med 2., 3. og 5 i de tre klassene fra 50 år og oppover for henholdsvis Rune, Jan Erik og meg var det ingen ting  si på stemningen på hjemreisen heller.

Viktigere enn solid premiering for de beste er "premiene" (les: opplevelsene) som alle får med seg hjem. Terreng, løype og vær påvirker selvsagt opplevelsen og er ikke alltid like lett å levere. I år var dette av upåklagelig merke - selv om vi måtte slite ei stund før vi fikk se sola og prospektkortet i 800 meters høyde.

Service og traktering av løperne før, under og etter rennet er imidlertid blitt et varemerke på Østby. Jeg må innrømme at å få kaffe med mokkasjokolade i hånda rett etter målgang er nærmest himmelsk for meg. Jo lenger jeg har slitt - jo bedre smaker det med oppkvikkende kaffe! Når jeg så kan tusle noen få meter bort til proviant-teltet og gomle i meg ferske boller, utallige strimler med kvikk-lunsj og skylle ned med varm saft - og mer kaffe, er after-skien komplett for meg.

Kontrasten til de første utgavene som hadde start langt inni skauen og målgang ved ei brakke i nærheten av samfunnshuset er slående, men samtidig beviset på at arrangørene har vokst i takt med arrangementet. Neste år er det 20-årsjubileum og da blir det sikkert ikke mindre festlig på Østby....

Topp 20 i klasse 56-60 år

ALLE RESULTATER

Reportasje på kondis.no: Trysil Skimaraton på sitt beste i sin 19. utgave