mandag 19. november 2018

Når enden er god......

"Så blid atte" over halvveis. (Foto og sitat: Heidi Syversen)
Jeg er litt frista til å fra fram ordtaket "når enden er god, er allting godt" etter lørdagens definitive sesongavslutning. Jeg bør selvsagt ikke glemme sju måneder med klundring, men det er lov å glede seg over at det går riktig veien igjen. Aller mest fornøyd er jeg med at jeg greier å motivere meg uansett resultater og faktisk lar motgang inspirere. Hvor lenge har jeg egentlig tenkt og skrevet at det bare kan gå en veg nå tro? Greit å få rett "til slutt"!

Årets sesong har vært todelt med mye lunken og nesten uspiselig lapskaus før sommerferien, og langt mer disiplinert trenings-regime og betydelig færre konkurranser i høst. Det ble likevel fem halvmaraton i 2018 med bra framgang fra et labert utgangspunkt utover året. Det startet med Birkebeinerløpet (som tidsmessig er for en halvmaraton å regne selv om det er 20 km) på 1.46.01 og endte med 1.35.55 på Jessheim. Ti minutters framgang er ikke dårlig uansett nivå. Tross klabbing under skoene hele sommeren har det gått nesten lineært framover. Med 1.42.25 på Hamar, 1.43.16 på Kongsvinger  (som  tilsvarer  sub-1.40 i en flat løype) og 1.38.31 i Oslo før helgas sesongfinale. Lørdagens lite vinterlige halvmaraton på Jessheim var også min 80. halvmaraton totalt siden debuten i Oslo i 1995. Feires det som feires kan!

Litt av grunnen til at det gikk såpass bra på søndag, var ironisk nok at jeg ikke var helt trygg på hvordan beina ville takle 21 km. Beina tålte bare en mil på distanseøkta helga i forveien, og hamstrings var ømmere enn på lenge etter duellen med fetter'n i bakkene i Snøkuten på tirsdag. Utstrakt tøying og daglige runder på massasjerulla til tross, så var det stramt på baksiden av begge lårene før start. Dermed ble det en fornuftig start på 4.30-skjemaet med fokus på puls og teknikk i stedet for stressing med km-tider.
Hei på deg Olav rett etter start! (Foto: Kondis/Olav Engen)
Passering ble gjort på 47.33 hørte jeg speakeren sekundere meg ved runding inne på stadion etter 10,5 km. Selv om det ble litt større forskjell på km-tidene på andre halvdel, gikk jeg ikke mer enn 49 sekunder opp totalt. Pulskurven hadde også en naturlig jevn stigning som den skal ha på en sånn distanse. Det er så lenge siden jeg har greid å disponere et løp at jeg nesten hadde glemt at det går an. Auto-lapen på klokka var på uten at det forstyrra løpet, og jeg ble gjentatte ganger overrasket over at km-tidene holdt seg såpass jevnt. Sånn blir det jo når jeg har vært vant til å subbe rundt og vente på å "få det".

At jeg allerede fra start kjente det i begge hamstrings gjorde at jeg hadde fokus på teknikken før det var for sent og sa til meg sjøl "fram ned hofta" og "spark opp bak" titt og ofte. Det hjalp tydeligvis og samtidig et tegn på at styrketreninga i høst har hatt noe for seg - og kanskje at jeg er i ferd med å løse "hamstringgåten" etter mye prøving og feiling.

Symptomatisk for sesongen og denne løpsanalysen - det aller viktigste til slutt: Terskeltrening funker. Det overrasker selvsagt ingen med peiling på trening, men som typisk realist liker jeg ikke å synse. Jeg må ha tall på det. Søndag løp jeg over en time i sone 4 (87 - 92 % av max-HF) og resten i sone 5, mens jeg i den første flate halvmaraton i år på Hamar orket 25 minutter i sone 4 og resten i sone 3. Selvsagt må man ta høyde for temperatur, løypeprofil osv. men løpsoppleggene var ganske like med forsiktig start. Dieselmotoren har rett og slett fått større slagvolum, og mens jeg i fjorårets Vintermaraton "fikk syra" i fartsdumpene på siste runden ( iflg. min et år gamle og meget kortpusta "race-report), hev jeg ikke etter pusten annet enn i spurten denne gang.
To gamle travere på Jessheim:  Bjørn Gjerde (bak) topper adelskalenderen klart med
32 Vintermaraton mens jeg jakter 2. plassen med mine 21. (Foto: Heidi Syversen)
PS! Forholdene var absolutt på vår side søndag, og med nesten ideelle forhold midt i november løp "alle" mye bedre enn i fjor og satte SB. Kun 3 sekundmeters nordavind var imot oss egentlig, og kanskje noen kunne tenkt seg mer enn de 4 plussgradene. For meg ble det ukas andre opptreden med kort tights og bredt smil. Jammen bra det ikke ble noen tur til Beito for å se på langrennsåning og teste VM-løyper i helga som planlagt.....

ALLE RESULTATER

Måtte ta en selfie med medaljen på Jessheim Stadion i år...

fredag 16. november 2018

Nytt liv og dødt løp i fetterduellen

Denne uka stod Snøkuten på programmet for andre gang i høst for både fetter'n og meg. 7,3 km i den mellomlange Glestadrunden. Team-director hadde ikke laget noen race-plan så her var alt åpent. Det ikke veldig velbegrunna tipset på tur til Veldre var at dette ville bli jevnt, veldig jevnt....

Stuttbukse medio november var ikke bare for å spille tøff, det var helt naturlig siden fetter'n stilte med super under skidressen. Her kunne jo marginene bli avgjørende. Under oppvarmingen over den klinete grusvegen over tunet på Glestad, tvilte jeg et lite øyeblikk på om hodelykta til kompanjongen ville oppveie den marginen, men skitt au. Kuting med hodelykt i Snøkuten er for nybegynnere, ikke for en som har løpt rundene godt over 100 ganger.

Fokuset før start var å overleve opp til ferista - hvor det ikke er noen ferist lenger men fortsatt et begrep i følge n'Per.  Hvilken Per? Det finnes bare en Per i Snøkuten, Briskelund selvfølgelig (må bare beklage Per Bersvein). Innsatsen fra toppen og ned ville avpasses prestisjen. Med halvmaraton på Jessheim i tankene om fem dager, var ikke motivasjonen for å gi beina for mye bank til stede. Bare fare for bank i spurten ville endre på den strategien.
Per (til v.) og Trond (til h.)- to av mange tøffe totninger i Snøkuten
Snøkuten var helt snøfri også i denne andre runden, og selv om fokuset mitt ikke var på andre enn én av de nærmere 30 konkurrentene, var det gledelig å registrere at det var over dobbelt så mange som i tilsvarende løp for ett år siden. Etter at vi ble skutt av gårde var det bare å finne motbakkegiret. For en måned siden lot jeg den eneste interessante konkurrenten sige i fra rett etter start. Denne gang var jeg litt mer optimistisk, og før kjerka var bare en igjen som fulgte rett bak med hodelykt og karakteristisk foroverlent kroppsholdning. Gjett hvem?

Etter halvannen km starter grusen og en km med nesten 100 høydemeter, og jeg var mentalt forberedt på la fetter'n gå som sist. Halvveis opp i bakken var det imidlertid motsatt. Han sleit tydeligvis rett bak meg og ga meg beskjed om at jeg ikke trengte å vente. Vente liksom - jeg lå helt på grensen! Etter å ha tatt inn til høyre ved "ferista", kunne jeg allerede konkludere at jeg hadde overlevd nok en Snøkut selv om det var 5 km igjen til mål. Herfra er det "bare" småkupert i 2,5 km og deretter mye nedover.

Overraskende nok var luka tilbake til "lysmesteren" lukket i den første dumpa i Kåshagan. Det var tydeligvis kvelden for rollebytte, og jeg testet skyggen min litt i den siste bakken før toppen. Korte stønn som lignet mer på rauting tydet på at dette ikke var medisin for en kveldskuter på tom mage. Med alle sanser i beredskap var jeg mentalt klar for å gi livreddende førstehjelp, men jeg fikk fort nok meg sjæl. Der var'n igjen reddet av høydeprofilen snarere enn HLR, og i den første nedoverbakken  kom den raude skidressen skliende opp på siden i høyre øyekrok. Ut på jevn og tørr asfalt, men inn på den klissete grusvegen over Glestad var jeg bare glad for følget og kunne se og velge tryggest mulig spor.

Ned brattbakken løp to 2 x Utfor-Bakken synkront side om side, og ego var mer en glad nok for å ikke å bli rulla ifra før dumpa nedenfor målet ved Kirkekretsen skole. Bare 500 meter igjen å gjøre det på, og tanken var å vente til bakken opp til selve skoleplassen med å øke farten. Respekten for å få syre til øra er større enn for HKH, og det drøyde helt til jernporten inn på selve skoleplassen før jeg våget å gi jernet. Team-strategien for intern-oppgjør er ikke utarbeidet, men tittelforsvareren ville uansett ikke gi ved skoledørene. Dermed "kutte" begge duellantene rett i murveggen bare tiendeler etter at n'Einar hadde kneppet oss i mål.

Hvor ble ble det av skyggen? Ikke langt foran i alle fall - men ikke langt bak heller. Werner stakk startkortene på spikeren i tilfeldig rekkefølge mens Einar proklamerte 33.03 og 33.04. Det sekundet skyldtes opplagt treghet i tommeltotten til tidtakeren. Den eventuelle differansen var trolig på hundredels- eller toppen på tidels-nivå, men det får vi aldri vite - og det spiller jo absolutt ingen rolle heller. Sjelden har vel mottoet "det er vegen mot målet som er viktig" passet bedre?

Herlig med en duell til målstreken igjen. Statistikken min har nok fasitsvaret, men jeg tror ikke jeg har vært i nærheten av den tre år eldre super-pensjonisten siden Romjulsrennet i 2016. Det er vel tid for å oppdatere Fetterduell-regnearket igjen nå, vel?

Utfra oppladningen var nok dette dagens vinner av duellen!





mandag 12. november 2018

La meg presentere: Team 55+

Som nevnte i mitt forrige innlegg, Team 55+stiller dobbelt så sterkt i år, skal vi bli mer synlig i år. Ikke bare har to blitt til fire, men vi vil også i større grad inspirere og motivere hverandre - og kanskje også andre i samme livsfase - til å redusere forfallet etter passerte 55 år ved hjelp av målrettet trening. Her kan du bli bedre kjent med firkløveret som har mye til felles, men også ganske forskjellig bakgrunn.

Navn: Finn Westgård
Alder: 55 år
Yrke: Mekaniker i Forsvaret
Nåværende klubber: Åslia SL og TIF
Tidligere klubber: Fram IL, Åslia SL, Rena IL
Beste idrettsår: 1985
Beste prestasjon løp: 09.26.52 på 3000 m (1982) og 1.12.12 på halvmaraton (Fjellmaraton 1986)
Beste prestasjon ski: Birkebeinerrennet 3. 47.35 (1985)
Beste prestasjon sykkel: Birkebeinerrittet 4.00.44 (2001)
Idrettslig mål 2019: Nærmere merkekrav i Birkebeinertrippelen. Flere konkurranser på ski, løp og sykkel.

Navn: Jan Rune Gilde
Alder: 55 år
Yrke: Idrettslærer
Nåværende klubb: Hernes IL
Tidligere klubber: Byåsen IL, Romedal IL, FIK Orion, Hernes IL.
Beste idrettsår: 1992
Beste prestasjoner løp: 8.59.9 på 3000 m, 15.36 på 5000 m, 32.00 på 10 km og 1.11.52 på halvmaraton.
Beste prestasjon ski: 477. plass i Vasaloppet (2006)
Beste prestasjon sykkel: Da jeg slo Jan Erik i Det store Fjell- og Viddatråkket
Idrettslig mål 2019: Pallen i de lokale skimaratonløpene og topp 25 i klasse 55-59 i Birken























Navn:
Jan Erik Bakken
Alder: 61 år
Yrke: Pensjonert offiser
Nåværende klubber: Strandbygda IL Ski og Lillehammer Skiklubb.
Tidligere klubber: Terningmoen BIL og BN3/Brig N
Beste idrettsår: 2017. Nr. 7 i BB-trippelen i M60 (14. Superbirkebeiner). Trippelvinner Furusjøen Rundt.
Beste prestasjoner løp: 10.15 på 3000 m, 37.31 på 10 km (2005), 1.27.50 på halvmaraton (2003), 3.29.57 på maraton (1993), militært marsjmerke på 2.29.
Beste prestasjoner ski: Brigademester 25 km patruljeløp (1990), 3.14.48 på Birkebeinerrennet (2017)
Beste prestasjoner sykkel: Birkebeinerrittet på 3.10.15 (1999), 3.17.05 ME (1997)
Idrettslige mål 2019: Holde meg frisk, ta det 57. Birkebeinermerket, bli Superbirkebeiner for 15. gang, topp 10 i alle konkurranser, alle grener i klasse M60. Representere Norge på en god måte under Veteran-VM på ski på Beitostølen i klasse M60

Navn: Rolf Bakken
Alder: 58 år
Yrke: Kroppsøvingslærer
Klubber: FIK Orion og Hernes IL
Tidligere klubber: Tufsingdal IL, Tolga IL, Tynset IF, FK Fremad, Risberget IL
Beste idrettsår: 2003
Beste prestasjoner løp: 36.24 på 10 km (2003), 2.57.13 på maraton (1998), 115,16 km på 12-timers (2007)
Beste prestasjoner ski: 494. plass i Birken (2004) og 589. plass i Vasaloppet (2001)
Beste prestasjon sykkel: 3:35:16 på Birkebeinerrittet (1999)
Idrettslig mål for 2019: Få til to optimale renn i veteran-VM på Beitostølen og komme med på Kondis-statistikken på alle distanser fra 5 km til maraton i mitt siste år i 55-59-årsklassen

fredag 9. november 2018

Team 55+stiller dobbelt så sterkt i år

Tre av fire i teamet etter turen til TSM på Østby i år.
Jeg venter i skrivende stund på en ny sesong med blanke ark og fargestifter tell. En ny start med nye muligheter med ski på beina. Forberedelsene er om ikke godt i gang, så i alle fall i gang. Langløp-teamene har skiftet mannskap og navn og flere nye team er dannet. Nye navn vi kommer til å bli vant med gjennom tv-ruta er Team Ragde Eiendom, Team Kaffebryggeriet, Team Telemark og kanskje også noen av de mange nye utenlandske lagene får lov å være litt med på den lange, norske piggeleken.

Vi seriøse mosjonister må jo også ha et team, og Team 55+ kommer garantert å bli mer synlig i år - om ikke i tv-tuta så i litt mer lokale sammenhenger. Uten å overdrive å kan jeg her og nå love at vi kommer til å markere oss dobbelt så mye i vinter. Vi har nemlig ekspandert fra to til fire som jobber mot det samme ambisiøse målet - nemlig å redusere forfallet etter passerte 55 år.

Som kanskje noen fikk med seg sist vinter, stilte Rune (Gilde) og jeg på Nattvasan under navnet Team 55+. Teamet ble opprinnelig døpt til nevnte anledning av fetter Jan Erik (Bakken) som i likhet med Rune bor bare noen få stavtak (på blanke ski) unna meg på Søbakken. Etter hvert har også  Finn (Westgård) fra Rena komplettert teamet som kommer til å bli synlig på resultatlistene lokalt både sommer som vinter.

Navnet skjemmer som kjent ingen, og som de tungt sponsa lagene i langløpsirkuset kan det bli snakk om navnendring hvert år. Vi stiller oss åpen for samarbeidpartnere og regner med at det nå kommer til å stå kø av tunge investorer som vil identifisere seg med vårt konsept etter denne presentasjonen! Skulle ikke det slå til kommer vi sikkert til å fornye oss åkke som - til Team 60+ om fem års tid....
En av forrige skisesongs tetteste dueller mellom foregikk i Narkuten hvor Jan Erik  leder an foran Rolf og Rune. Sømødølen Svein Joten (12) blandet seg også inn i prestisjeduellen. (Bildet er forøvrig tatt av teamets nyervervelse, Finn Westgård)  

Gamle gubber som fortsatt tror at skal bli de verdensmestere og danner team, liksom? Tullinger som løper rundt i stuttbuksa til de stuper! Vi lar den mer sedate delen av befolkningen tenke hva de vil. Fellesnevneren for oss som fortsatt er aktive etter at både panikkalderen og 40-årskrisa er vel overstått, er at vi gjør vårt for å bevare helsa og holde livskvaliteten oppe i mange år ennå. Så vil mange si at vi gjør for mye, at det er for seriøst å trene hver eneste dag året rundt og håpe at en lever et par år lenger.

Det deles som kjent ikke ut fødselsattester med "best før" eller "siste forbruksdato" på - heldigvis. Poenget med hele denne alvorlige fundringen er snarere at det er moroa vi har med denne "seriøse" hobbyen som er hele drivkraften. Det er bare en lek som vi er privilegert nok til å kunne fortsette med. Et kjent ordtak uttrykker akkurat det ganske så treffende: "Vi slutter ikke å leke fordi vi blir gamle - vi blir gamle fordi vi slutter å leke."

Bildet sier mer enn ord om hva Team 55+ handler om: Finn fullførte motbakkeløpet Trysil 1132 i høst sammen med Jan Erik. (Foto: Bjørn Burås) 

For egen del har jeg i alle år vært ganske selvgående siden jeg startet med systematisk trening for 25 år siden. Så lenge en har framgang og er i flytsonen er det veldig tilfredsstillende å "være sin egen lykkes smed", men når en dag stagnasjonen og etter hvert den resultatmessige tilbakegangen er en realitet er det viktig å finne glede og motivasjon på andre måter. Her føler vi alle fire at vi kan bygge hverandre opp ved jevnlig utveksling om trening og sette oss noen felles mål for neste treningsperiode.

Foreløpig har det blitt langt flere felles kakemøter enn felles treninger og konkurranser for kvartetten, men vi satser på å få markert oss samlet på noen av vinterens lokale renn. Selvsagt ikke med kommersielle motiver, men for å formidle idrettsgleden vi har til felles. Så kan det hende at vi får profilert oss litt etter hvert. Planen er i alle fall å få designet en logo og framstå litt samlet visuelt også.

Utfyllende presentasjon av Team 55+ sesongen 2018-19 kommer i et eget innlegg over helga!