Som beskrevet i siste bloggpost, Jo mer, jo bedre, eller? ble det godt med timer i banken i juli. I tillegg skrøt jeg på meg at jeg nå hadde lagt hamstringplagene bak meg. Konklusjonen etter Kongsvinger er at det det har jeg nok ikke! Et par korte økter med litt raskere løping uka i forveien får ta skylda for det, eventuelt sammen med ferie og to uker uten mitt nye styrkeregimé på rygg/hamstring.
Under årets 21 km hadde jeg følelsen av at det var det dobbelte. Nok en ny "verstenotering" i følge resultatlista etter at jeg hadde slengt ut til Jarle som vant klassen min suverent at jeg håpet på under 1.40 - på en god dag. Det ble det så langt ifra, men jeg er likevel ikke så bekymret for formen. Det var nok først og fremst "en tung dag på jobben" på lørdag siden beina har vært fine i dagene i etterkant. Jeg trengte en "gjennomkjøring" liksom. Litt flåsete sagt kanskje, men etter følelsen på restitusjonsøkta dagen derpå å dømme, tror jeg faktisk at jeg skulle ha løpt raskere dagen etter selv med 21 slitsomme km i beina. Det er også lett å finne andre "gode unnskyldninger" for at resultatet ble som det ble denne gangen, og det var flere som syntes det var trykkende i skogen rundt Sæter gård i år også. Det var likevel spesielt trivelig å treffe igjen de faste traverne i løpsmiljøet denne sommeren, og ikke noe problem å overholde smittevernreglene, slik jeg så det.
Det var ikke noe feil med fokuset på forhånd, og fjorårets kollaps grunnet dehydrering var såvisst ikke glemt. Jeg rekognoserte den nye Kongsvingermila under oppvarming og måtte stoppe tre ganger for å kvitte meg med væske! Heller ikke løpsopplegget var det noe å si på, og rolig nok åpning kom bare enda lenger fram i panna etter at Kristin minnet meg om det ved start.
I år var det engangsflasker med vann på alle stasjoner som måtte tas med til neste stasjon. Jeg liker ikke så godt å løpe med noe i hånda, men jeg fikk da i meg en liter i tillegg til to bananer, så det var ikke mangel på næring eller væske denne gangen i alle fall.
Problemet er snarere at jeg løper så lite rasjonelt når hamstrings er stive at pulsen stiger uforholdsmessig mye selv i moderate moter. Jeg er jo blitt vant med problemet, men med dagsform som en jojo er det ikke lurt å løpe på puls. 145 i puls skal være under terskel til vanlig, men godt over på "uvanlige" dager. Det er rett og slett fordi jeg ikke bruker muskulaturen på baksida. Jeg merker godt forskjellen på de dagene jeg løper "som en Gud". På lørdag ble det stor bøy i knærne, knekk i hofta og bare forsida på lårene som gjorde jobben.
Planen var å ta med ro og "overleve" opp til toppen av løypa etter 9,5 km og holde et jevnt sig derfra hvor det er mye flatt og utfor. Det var ikke mulig denne gangen. Studerer jeg puls-splittene ser jeg at jeg jeg burde gått i den første bratte bakken mellom 7 og 8 km også, slik jeg gjorde i den siste før toppen. Pulskurven var nemlig flat og fin under terskel under hele løpet - med unntak av på den 8. km. Der spratt den opp i 92% av maks, og den syra jeg samlet opp med å presse meg opp den bakken ble jeg aldri kvitt. Hakk i plata!
Problemet er snarere at jeg løper så lite rasjonelt når hamstrings er stive at pulsen stiger uforholdsmessig mye selv i moderate moter. Jeg er jo blitt vant med problemet, men med dagsform som en jojo er det ikke lurt å løpe på puls. 145 i puls skal være under terskel til vanlig, men godt over på "uvanlige" dager. Det er rett og slett fordi jeg ikke bruker muskulaturen på baksida. Jeg merker godt forskjellen på de dagene jeg løper "som en Gud". På lørdag ble det stor bøy i knærne, knekk i hofta og bare forsida på lårene som gjorde jobben.
Planen var å ta med ro og "overleve" opp til toppen av løypa etter 9,5 km og holde et jevnt sig derfra hvor det er mye flatt og utfor. Det var ikke mulig denne gangen. Studerer jeg puls-splittene ser jeg at jeg jeg burde gått i den første bratte bakken mellom 7 og 8 km også, slik jeg gjorde i den siste før toppen. Pulskurven var nemlig flat og fin under terskel under hele løpet - med unntak av på den 8. km. Der spratt den opp i 92% av maks, og den syra jeg samlet opp med å presse meg opp den bakken ble jeg aldri kvitt. Hakk i plata!
 |
| Ikke spesielt lett i steget etter 18 km. (Foto: Janne Slorafoss) |
Resten ble et slit i stedet for et sig som jeg hadde sett for meg på den letteste halvdelen. Da Ole Peter kom på meg 1 km før mål måtte det skjerpes. Jeg prøvde å holde ryggen til 74-åringen opp den siste slake bakken til stadion, men greide det ikke helt. På den flate, mjuke gressplanen på stadion fikk jeg likevel beina med på noe som med litt fantasi kunne minne om en spurt. Jeg vant duellen med to sekunder - selv om EQ Timing fikk det til å bli motsatt. Det vil neppe få noen avgjørende betydning når norsk idrettshistorie skal skives, men litt merkelig ettersom vi startet i samme pulje og jeg beviselig var to sekunder før ove rmålstreken. Vi hadde startnummer 128 og 129, så det kunne kanskje blitt blingset med numrene, men likevel ulogisk siden de blir avlest digitalt.
 |
| Jarle greide det jeg ikke greide, nemlig målet om sub-1.40. (Foto: Vidar Ellefsen) |
Med de fire løperne i klassen min i fire forskjellig puljer hadde jeg ikke kontroll på hvordan jeg lå an, men det viste seg at jeg ble knepent slått av 2. mann og besatte nederste trinn på pallen. Totalt ble det litt over midten av feltet med 55. plass av de 130 som startet. Tida 1.47.09 var fire minutter bak min tidligere bunnotering i løypa fra 2018 og dårligere enn det jeg nøkternt hadde regnet med - og langt bak det tidsoptimisten håpet på. Uansett så er det rart hvordan utviklingen av et løp spiller inn på følelsen i etterkant. Dette føltes som et skikkelig sliteløp, mens jeg i min egen sammenliknbare løypa, Stavåsen Halvmaraton fem uker tidligere, var meget godt fornøyd med bare to minutter bedre tid. Den store forskjellen var at jeg da løp med klar negative split.
Spenningen denne høsten er ikke først og fremst knyttet til hvordan det går i høstens løp, men hvilke løp som vil bli arrangert. Birken er det eneste som er blinket ut - hvis det kan gå om fire uker da, men ellers blir det å stille opp i noen mindre løp. Neste utfordring blir nok enten 4 x 5 km i Tour of Mjøsa - eller hvis det fortsatt gjør vondt i "skinkestrengene" etter korte, raske økter så frister det mer å prøve seg på et 6-timersløp på Hønefoss samme helga i stedet. Det er 8 år siden sist, og sommerens solide treningsgrunnlag burde være godt nok til å gjennomføre en rolig rundtur på 6 timer.
RESULTATER
Spenningen denne høsten er ikke først og fremst knyttet til hvordan det går i høstens løp, men hvilke løp som vil bli arrangert. Birken er det eneste som er blinket ut - hvis det kan gå om fire uker da, men ellers blir det å stille opp i noen mindre løp. Neste utfordring blir nok enten 4 x 5 km i Tour of Mjøsa - eller hvis det fortsatt gjør vondt i "skinkestrengene" etter korte, raske økter så frister det mer å prøve seg på et 6-timersløp på Hønefoss samme helga i stedet. Det er 8 år siden sist, og sommerens solide treningsgrunnlag burde være godt nok til å gjennomføre en rolig rundtur på 6 timer.
RESULTATER
