Gleden av å løpeglede andre

Fra avslutningen av Stjerncupen sammen
med superpositive Hanne som har vært med
på alle løpene i år. 

I år har omstendigheten gjort at mottoet "en får ikke mer moro enn den man lager sjøl" virkelig har kommet til til sin rett. Arrangører har ikke fått lov å legge til rette for at vi mosjonister kan komme til dekket bord. Spesielt vi som finner best motivasjon i å konkurrere, har blitt nødt til å finne alternativer måter å tilfredsstille vårt eget konkurranse-gén. Når denne selvtilfredsstillelsen også bidrar til å motivere andre, er det en vinn-vinn situasjon som overgår ens egne basale behov. Det er som kjent enn større glede å gi enn å få.....

For en som har jobbet hele sitt voksne liv med fysisk aktivitet blant ungdom, har det å motivere til livslang bevegelsesglede alltid stått sentralt - selv om midlene som er blitt brukt har endret seg ganske så radikalt i et 40 år langt perspektiv. Dette er imidlertid ikke et forsøk på å gjøre opp status etter halvannen svett mannsalder i kommunenes tjeneste, det får vente et par år til, men en skildring av gleden ved å se andre i bevegelse utover det helt obligatoriske. 

De siste par årene har fokuset mitt på å spre det aktive budskap blitt stadig sterkere, kanskje litt naturlig da egne ambisjoner ikke er riktig så viktig lenger. Riktignok har jeg gjennom mitt snart 20 år lange engasjement som frivillig medarbeider i Kondis forhåpentlig også bidratt til å få noen opp av sofaen og i gang med mer systematisk trening. Det er jo vanskelig å måle, men jeg har i alle fall utallige eksempler på at det ikke bare er enn viss profilert fetter som har tatt ut det lille ekstra pga. mine relativt hyppige deltakelser. Jeg har ganske mange eksempler på at jeg har blitt brukt som målestokk av såvel mosjonister på min egen alder som yngre (ski)løpere. Morsomme kommentarer som "når Bakkerolfen står med kamera i målområdet så vet du at det du ikke har vært noen stor dag i løypa" er bare ett eksempel på det.

Det aller mest tilfredsstillende er å møte igjen "gamle" elever som enten satset på andre arenaer eller ikke var så veldig motivert i årene på ungdomsskolen. Å møte igjen de samme menneskene på startstreken i voksenutgave 10, 20, ja kanskje 30 år senere  er for meg utrolig moro og i noen tilfeller direkte rørende - og det har blitt mange sånne øyeblikk etter hvert.... 

Et nostalgisk dykk blant ca. 70 000 lagrede bilder tatt som Kondis' utskremte siden 2001 viser en 15 år yngre utgave av årets vinner av Påskecupen, Magnus Torp Antonsen, foran nabo Øyvind Østbye i Elverumtrimmen 20. juni 2005. 

Denne våren og sommeren har det blitt mye "hjemmelaga moro", enkle arrangementer som jeg ved hjelp av noen noen kreative likesinnede har fått til med ganske enkle midler. Det begynte vel egentlig med at Team 55+ dro i gang "Julestaken" for et par år siden og fortsatte med Elverum Halvmaraton i fjor høst. I år har koronaen ført til at til og med tradisjonsrolfen har blitt kreativ og på grensen til impulsiv. Det siste har jeg vanligvis vært når jeg har fått tenkt meg nøye om.... 

Kondistrening i sommervarme  på Terningen i juni 2020.

Siste helga i juni gikk Stavåsen Halvmaraton av stabelen, også inspirert av teamkollegas Runes treningsrunde. Begge disse halvmaraton-løpene har blitt arrangert som sesongavslutninger for Kondistrening i Elverum som Marit og jeg dro i gang i fjor sommer og hadde hhv. 35 og 23 deltakere. Nå spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke tok liknende initiativ tidligere, og jeg har vel kommet fram til den anerkjennelse at det delvis har vært et kapasitetsspørsmål men i like stor grad manglende tro på at det var liv laga i et lokalt løpermiljø som jeg har oppfattet som relativt lite.

Oppmerking av halvmaraton-løypa i min egen hage i sommer - Stavåsen. 

Aller mest positivt overrasket må jeg si at jeg har blitt over populariteten til "koronacupene" våre. I løpet av tre måneder har det blitt åtte løp med over 500 Strava-starter. Det er riktig nok mange av de samme som har deltatt hver enste uke, men å få med 65 hver eneste uke til å teste seg med joggesko er jeg ganske så stolt over faktisk. Og jeg som ikke har hatt tro på noe løpermiljø i Elverum!

Den gode deltakelsen er egentlig bare halve moroa. Alle positive tilbakemeldinger på arrangementene jeg er medskyldig til er en real energiboost for en som lever for (ikke av) å få folk i alle aldre til å være mer aktive utendørs. Med så mange nye og blide ansikter ute i skog og mark har denne krisen absolutt også sine positive sider, tenker jeg.

Pila peker oppover for løping i Elverum for tida....

En gang birkebeiner - alltid birkebeiner

Mesnasaga passeres.

Birkebeinerløp-helga er hellig på samme måte som med det mer legendariske rennet ikke er noe spørsmål om jeg skal delta eller ikke. For meg er løpet vel så viktig fordi jeg tilhører "adelen" i antall deltakelser og ønsker å bli der i mange år ennå. Det er en smule uoffisielt, men jeg velger fortsatt å kalle meg en av "verdens meste birkebeinerløpere" med 20 merker pluss 130 km  på de to utgavene av Ultrabirken som ble gjennomført i 2010 og 2012. 

Spørsmålet er om noen har løpt så mange utgaver av Ultrabirken at det blir flere enn mine 556 BB-km med joggesko. Ultabirken har blitt arrangert 10 ganger med 73 km fra Rena i 2009 og 2010, men ble avlyst i 2011. Etter 2012 har det vært rundt 57-60 km så det spørs nok om Miriam Delphin og evnt. andre som har løpt alle UB-løpene har passert meg. Hm, kanskje jeg må løpe Ultrabirken i år, for å holde tritt? 

Med en Sjusjøhelg på programmet den andre helga i juni var det ingen tvil om hva lørdagen skulle brukes til. Birkebeinerløpet skulle løpes i år også "til riktig tid". Dvs. lenge var jo tre uker etter rittet, den andre helga i september, tida da utforbakkeformen skulle være på plass. I år er håpet at planen om løpet med start og mål på Birkebeiner stadion kan gjennomføres.  Det vil i så fall bli det 4. varianten med forskjellig start- og målområde. 

Det startet jo fra Storåsen 2 km ovenfor Sjusjøen og mål på Birkebeiner skistadion i 1998 før starten ble flyttet til langrennsarenaen på Sjusjøen og mål ved Håkons Hall fra 2007. I 2012 ble så starten lagt til Birkebeineren med målgang ved Håkons Hall. I år blir det av smittevernshensyn en ny variant med både start og mål på BB-stadion. 

Jeg er jo av grunnholdning konservativ og liker gjerne å beholde ting som de har vært, og mener fortsatt at det var løpet på fjellet som var det ekte Birkebeinerløpet. Nå er det jo lansert så mange alternativer at sånne stabeiser som meg har to alternativer med nok fjell, men så var det dette med merke-statistikkene da... Løpet med start på skistadion på Sjusjøen var nok det som passet meg best med mye nedoverbakker og uten steinrøysene ned fra Lunkefjell. Det var også da jeg hadde den beste plasseringen med 18. plass i M45 i 2008 på 1:26:45 som det beste.

Start på Birkebeiner stadion.

Tilbake til årets prøveløp i fjorårets trasé som ikke ville blitt brukt uansett. Det var nemlig planlagt en ny avslutning gjennom Maihaugen som vi forhåpentligvis får lov å teste neste år. Skiføret varte jo til juni på Sjusjøen i år, så jeg var litt spent på forholdene andre lørdagen i juni. Rekognoseringen på fjellet helga før konkluderte med det det ville blitt en utfordrende affære med UltraBirken og Fjellmaraton, men så kom sommeren for fullt den andre uka i juni - og vips så ville nok det gått bra også i år.

Våren uten ordentlige konkurranser har vært rar. Med bedre tid enn vanlig ble det også mer trening enn normalt fram til 1. mai. Jeg følte grunnlaget var på plass med mer løping i mars og april enn noen gang. Paradoksalt nok har vårens fokus på virtuelle løp ødelagt mye av flyten i treninga. Motivasjonen for de korte Strava-løpene i cupene våre har vært "for god" og samtidig gjort at det har blitt dårlig kvalitet på mye av det andre i løpet av uka. En litt stiv legg har også gjort at jeg ikke har fått løpt så mye som planlagt "siste 30 døgn".

På "birkebeinerdagen" 13. juni hadde jeg imidlertid en av de gode dagene, og det var herlig å cruise gjennom løypa som var overraskende tørr og fin med unntak av et parti etter Kroken hvor skogsdrift hadde gjort den ellers så brede stien neste ufremkommelig. Med oppvarming fra bilen på Stampesletta opp til Birkebeineren først, ble det også årets lengste tur på beina i et komfortabelt merketempo for M60. Strava-segmenter på noen få km er ikke for gamle seige fibre. Halvmaraton virket behagelig i forhold i varmen, så da skal det løpes mye - og bare under terskel i juli i alla fall. Så får vi se hva det blir å måle seg på til høsten. Det blir spennende å se profilen på den fjerde varianten av Birkebeinerløpet, bl.a. Det blir i all fall ikke netto fall på løypeprofilen for første gang på de 23 årene løpene har eksistert. 

Gjerdepasseringer er ikke noe problem. 


Gjørmepartiet etter Kroken.


Tørre og rene sko etter BB-løpet er ikke en selvfølge

Først blir det en uhøytidelig test på halvmaraton-distanse på hjemmebane i Stavåsen fk. søndag, så kan neste bli Kongsvinger maraton om fem uker. Signalene jeg fikk etter min visitt til Vinger og Sentrumsgateløpet og sesongåpningen med vanlig løp sist helg, var at løperfesten på Sæter blir spredd på to dager og at de lengste distansen vil bli arrangert på lørdag 1. august.

Mil-løpet på Kongsvinger sist helg forbigås ellers i stillhet med min svakeste tid noen sinne. En ny milepæl ble nemlig nådd: Over 10 minutter bak pers på en flat og kontrollmålt  10 km. Men det var "vart", som de sier på Vinger da.....

I mål på HH i juni - i september blir det på BB.

Opprydding i HOKA-skapet

Årets vårrengjøring i skogarderoben ga anledning til en liten statusrapport godt hjulpet av av Strava. Hvem skal ut og hva bør inn, tro? (Her ble det bare plass til HOKA ONE ONE gitt, men det skal visst nok være et og annet par Asics og Saucony der inne også.)

KM-STATUS:
Her er statusen på rekka fra venstre mot høyre på bildet (Grovt sortert på løpsfølelse):
Bundi 4 (319 km)
Mach (303 km)
Clifton 5 (635 km)
Speedgoat 3 (1027 km)
Torrent 2 (82 km)
Clayton 2 (1092 km)
Tracer (615 km)
Carbon X (649 km)

VURDERINGER:
Clifton 5 og Carbon X har lidd samme skjebne som et tidligere kassert par Challenger ATR (459.5 km) som røyk langs kanten på yttersiden av overdelen. For dårlig holdbarhet dessverre på ellers deilige sko til hhv. rolige og raskere turer på asfalt.
Mine Clayton 2 og Speedgoat 3 topper mht. holdbarhet og har begge passert respektable 1000 km - og holder fortsatt fasongen og har igjen mye demping.
Bundi 4 og Mach har blitt lite brukt rett og slett fordi vi aldri har blitt ordentlig gode venner. Bundi er imidlertid gode å ha når undersåttene krangler og en må gå forsiktig fram. Mach som var arvtakeren etter Clayton, som jeg var superfornøyd med, har vært en skuffelse. Rett og slett for slapp i fasongen, men en god fritidssko pga. sin luftige overdel, da.
Tracer har blitt mye brukt til konkurranser og intervaller og begynner å bli tynnslitt av asfalten pga. mitt skjeve fotisett på høyre fot (supinasjon), men var et suverent førstevalg på alle distanser før Carbon X dukket opp. Torrent er eneste nyanskaffelse i år som vil bli brukt til intervaller og konkurranser i terrenget, og lover bra med god respons og grep

UT:
Clifton 5 og Carbon X er blitt truet med søppeldunken lenge og vil snart falle av pga. store hull i overdelen.

INN:
En ny Carbon X må nok inn i stallen, men kanskje jeg skal satse på treningsutgaven Carbon X-SPE? Til vinteren skal i alle fall en ny Speedgoat på plass. Fantastisk sko for variert underlag, og klart den mest slitesterke av mine HOKA-modeller.

Mine 8 par nyvaska HOKA-modeller på rekke og rad.

Korona- og kondis-våren 2020

Det blir naturlig nok langt mellom de store løpsopplevelsene og dermed også blogginnleggene denne våren, men paradoksalt nok så har det blitt en ny vår for kondisjonstrening. Jeg begynner å dra på årene og husker kanskje dårlig, men jeg kan ikke erindre at det har vært så mye folk ute å mosjonere i mitt nærmiljø. Nå var jeg ikke så aktiv på kondisjonsfronten i min beste alder under den store joggebølgen på 80-tallet, men etter det tror jeg har mine ord i behold.

Den spesielle tiden har framtvunget en  ny hverdag de siste tre månedene. Folk har hatt bedre tid til å trene. Flere tusen bare i min kommune har mistet tilbudet sitt pga. stengte treningssentrene og er blitt tvunget til å finne alternativer - sofaen, hjemmetrening eller "ut i skogen, opp i trærne". Det er de siste jeg ser som jo setter likhetstegn mellom trening og utendørsaktivitet.

Før skogen og nærområdet ble 100% tilgjengelig etter vinteren, blusset det opp en "joggehets" i mediene. Den stusset jeg på hvordan kunne oppstå, og konkluderte i mitt stille sinn at det må ha noe misunnelse å gjøre. De som ikke ser verdien av å holde seg i form, vil jo alltid lete etter unnskyldninger vekk fra sin egen navle. 

Strava som holder orden på livet mitt sier at jeg har mosjonert 75 av de 77 dagene som er gått siden den  uheldige fredagen den 13. (mars), og jeg har ikke registret et blikk, en kommentar eller noe som i min naivitet kan tolkes i negativ retning på min framferd langs veger, skiløyper og stier. Snarere ser jeg mange flere enn før som smiler og hilser og som får meg til å tenke at jeg er jammen heldig som kjenner så mange spreke folk.... Sannheten er nok snarere at både jeg og "alle" andre har blitt mer bevissthet på de små hverdagslige tingene som kan bety en forskjell - i alle fall velger jeg å tro det. 

Som en konsekvens av koronakrisen har vi konkurranseavhengige blitt nødt til å ty til substitutter for ikke å få helt noia. Dopet har vært virtuelle løp basert på bruk av Strava eller liknende. Lokalt har jeg vært med på noe som jeg er helt sikker på vi må tilbake til den første joggebølgen for å overgå. Siden kondistreninga som all annen organisert trening måte innstilles, dro vi i gang en løpskarusell i påsken siden alle likevel måtte være hjemme. At 40 stykker lot seg lokke til kappestrid mot klokka og fullførte tre tøffe løp på asfalten var langt over våre forventninger. 

Uvant med annet enn virtuelle konkurrenter på Stravaløp denne våren.

Når så ordinære løp fortsatt må vente til utpå sommeren, "måtte" vi jo følge opp med en karusell med fem løp i terrenget. At de skulle engasjere enda flere var i første omgang overraskende, men kanskje også naturlig. Mange "nye" løpere har merket at flere ukers trening har gjort noe med formen, samtidig som de såkalte virtuelle løpene ikke er så høytidelig som å stå på startstreken med mange andre. 

15. juni blir det etter de signalene som er gitt mulig å arrangere tilnærmet vanlig løp med under 500 deltakere igjen med noen tilpasninger for å ivareta smittevernreglene. Det betyr at de aller fleste løpene i mitt distrikt kan arrangeres, f.eks. med en form for puljestart.

Som lidenskapelig kondisjonist er jeg veldig spent på om den store interessen for de gratis lavterskelløpene gir seg utslag i økt deltakelse i de tradisjonelle arrangementene. Det kan nemlig slå begge veier - hvis vi som nå har dekket et behov i koronapausen får blod på tann og fortsetter "suksessen".

Risikoen er da at mange får dekket konkurranselysten og nøyer seg med disse gratisløpene. I motsatt fall kan det tenkes at koraonakrisen har gitt kondisjonen til Ola og Kari Nordmann en såpass boost slik at de vil delta også på de store massemønstringene når de kommer i gang igjen. Jeg håper selvfølgelig det siste. Personlig savner jeg det sosiale både før, under og kanskje aller mest etter et løp. Derfor må vi støtte opp om arrangementene som nå vil fylle opp terminlista utover høsten. Vi sees snart på startstreken igjen!

Når kan jeg ta på startnummer igjen, mon tro?

Interessant Birken-prosjekt uten Birken

Gafen min for maks-VO2-test på rulleski 10.03. 

 Som tidligere nevnt meldte jeg meg på et forskningsprosjekt i forbindelse med Birken og rakk akkurat å gjennomføre testingen før korona-tiltakene ble satt i verk andre uka i mars. Prosjektet hadde til formål å undersøke pacing (dvs. disponering) i langløp.

Formålene med dette prosjektet var:
1) å utforske hvorvidt fysiske og psykologiske egenskaper er assosiert med pacing og prestasjon i et langløp og 2) undersøke de fysiologiske og perseptuelle responsene til langløpet.

Jeg valgte å delta fordi jeg oppfylte kriteriene siden jeg var påmeldt til Birkebeinerrennet 2020 og seedet i pulje 4 og testinga skulle gjennomføres her på Elverum. Den viktigste motivasjonen var likevel at det er mye å lære og samtidig få testet relevante kapasiteter helt gratis.

Som beskrevet på bloggen min forfattet på "korona-dommedagen" fredag 13. mars, "Brå avslutning på turrenn-sesongen", var det ti år siden forrige maks-VO2-test. I tillegg innebar besøket på testlaben på Terningen Arena 10. mars måling av høyde, vekt, hvilepuls og blodtrykk. Det ble også målt kropps sammensetning ved hjelp av hudfoldsmåling og jeg fikk testet maksimal hopphøyde og håndstyrke. Sist men aller mest interessant gjennomførte jeg en kondisjonstest på rulleski i klassisk på tredemølle for å måle maksimalt oksygenopptak  der intensiteten ble økt gradvis samtidig som hjertefrekvens, opplevd anstrengelse og laktat ble målt.

Deltakelsen i prosjektet omfattet opprinnelig også diverse testing på renndagen både før og etter gjennomføring samt registrering av fart, hjertefrekvens og rapportering av opplevd anstrengelse underveis. Denne delen ble det som kjent ikke noe av. Med en fyldig rapport med mange interessante tall i hende etter testen på laboratoriet for en måned siden, ble prosjektet slett ikke bortkastet for meg heller. Jeg skal her komme inn på de meste interessante funnene for egen del.

Test på rulleski på mølle tvang meg til to par økter på forhånd som tilvenning.  

Den oppgitte VO2-maks verdien var 54,7 ml/kg/min som ble oppnådd med 9% hellig i 9,5 km/t og med en puls på 153 (ca. 95 % av makspuls). Videre ble ventilasjonsterskelen, dvs. aerob terskel målt til 47,6 ml/kg/min ved puls på 137 (dvs. 87 % av maksimalt opptak).

For meg var dette med aerob terskel dvs. der melkesyrenivået i blodet begynner å stige, noe jeg har vært lite bevisst på. Denne er altså lavere enn anaerob terskel som er den høyeste intensiteten med likevekt i produksjon og eliminasjon av melkesyre. Kunsten er å få et stort treningsvolum mellom de to ventilasjonstersklene. Jeg kom et stykke med struktureringa under fjorårets trening etter Marius Bakken The100 Day Marathon Plan, men skal prøve å bli enda mer disiplinert på intervalløktene i år. Siden det ikke blir den konkurransesesongen jeg hadde planlagt, er det nærliggende å sette seg gode mål for treningsperioden - som nå ser ut til å bli veldig lang. Veien blir nok likevel litt mer til mens jeg går/løper i år.

De andre testene jeg gjorde 10.03 var også interessante, og de bekreftet alle i stor grad de antakelser jeg måtte ha på forhånd. Kroppsammensetning er ikke det mest interessante, men hudfoldtykkelsen som er en indikator her, viser at jeg ligger under alle referanseverdier for sammenliknbare utholdenhetsidretter. I alle  fall ikke for for mye kroppsfett, altså.

De to testene på styrke stemmer veldig godt med det som jeg kunne anta utfra opplevd styrke og svakhet. Gripestyrken er en god indikator på generell styrke i overkroppen og viste at jeg lå litt under, men innenfor referansetallene for "godt trente skiløpere" på venstre og ca. 5 % under på høyre. Det overraskende var at jeg scoret marginalt bedre med venstre hånd, mens det normale er en markert forskjell motsatt.

Hopptesten er en indikasjon på maksimal effekt i underkroppen og viste det jeg fryktet - og har prøvd å gjøre noe med i lenger tid uten å lykkes. Her ligger jeg hele 20 % under normalområdet for den samme referansegruppen. Ikke noe tvil om hvor jeg støtet må settes inn hvis jeg skal bli en bedre skiløper - og løper. Problemet blir å trene maks. styrke på beina samtidig om jeg ønsker å løpe mye. Her må jeg søke kyndig hjelp hvis jeg skal komme meg opp av sumpa som jeg føler jeg har løpt i de siste årene.

Mer eksplosiv trening, i stedet for "seigpining" i trappene i Ydalir,
tror jeg kan være et bidrag til bedret styrke i beina. (Foto: Anne Knarvik/dnt.no)