Glimt fra 30 års morsom mosjonering

I forbindelse med at jeg 1. juli hadde 30. årsjublieum som (hyper)mosjonist og blant annet rundet 1000 offiselle konkurranser, dykket jeg litt ned i arkivet og fant en del bilder som vekker minner om noen få av de utrolige mange gode opplevelsene som denne hobbyen har gitt.meg. Dette er ikke nødvendigvis de største prestasjonene men mer tilfeldige øyeblikk som har blitt foreviget. 

1995 - Debut på halvmaraton i Oslo - 1:27:16

1996 - Debut på maraton i Oslo - 3:22:33

1998 - Første merke i Birkebeinerrenet - 3:46:38

2004 - Totalvinner i Hallgeir Brenden-løpet

2005 - Nordisk Mesterskap for veteraner - sølv og bronse M45-49

2005 - VM Vintertriathlon - bronse M45-49

2009 - Mistberget Rundt dagen etter Kongsvinger Maraton!

2010 - Holmenkollen opp ned & ned - 2. plass totalt

2011 - NM halvmaraton - bronse M50-54

2012 - UltraBirken - 6:00:13

2012 - Frankfurt Marathon - 3:01:03 (siste sub-3 timer forsøk)

2013 - Statuetten for 50 maraton

2015 - UltraVasan med RULK - 8:53:22

2015 - Rakett åpning av Terningen Friidrettanlegg

2016 - Lillehammer Troll Ski Marathon - 7:17:28 (lengste skirenn)

2017 - Birkebeinerrennet - 3:24:12 (staking første gang)

2023 - Valencia Marathon - 3:32:27 (største løp)

Fire ganger rundt jorda på 30 år

Jeg har aldri feiret at jeg har blitt eldre. Det er ingen selvfølge lenger, men i stedet for å ha storslåtte markeringer f. eks. hvert 10 år prøver jeg egentlig å feire litt titt og ofte at jeg gjør noe mer enn å eksistere. Oftest er det i lag med den jeg trives aller best sammen med - nemlig meg selv. Veldig egoiststisk kanskje, men i den ytterste konsekvensen er vel all selvrealisering og tilfredstilles av egne behov egoisme?

Jeg skal ikke filosofere videre på det, men unnskylde meg med at et en må ta vare på seg selv for å ha overskudd til å bidra med noe i felleskapet. Det gjelder i jobb, familie og i samfunnet for øvrig. Det motsatte vil være selvutslettende over tid. Å vurdere seg selv i denne sammenhengen må jo bli subjektivt, men jeg både håper og tror at jeg har blitt mindre egoist med årene og delt mine små og store gleder i hverdagen med flere. 

Fra "60-årskalaset mitt" i 2020  da jeg gikk 60 km
i Løvbergsmorunden med Rune  - i regnvær.

Den siste dagen i juni ble en sånn dag hvor jeg delte mine sære gleder med flere. Flere tilfeldigheter gjorde at det passet å gjøre et unntak fra markering av en milepæl i ensom majestet. Etter at tallene ble såpass høye at det krevde noe mer enn en helt vanlig tur, har jeg lagt inn antall km tilsvarende antall år den 8. mars. Siden det alltid er skiføre der jeg befinner meg på bursdagen (og kvinnedagen), har ikke det vært spesielt vanskelig å få til foreløpig i alle fall. 

Som en direkte konsekvens av at jeg var på Sjusjøen og så på Birken for aller første gang rett etter OL i 1994, bestemte jeg meg for å delta året etter. 1. juli 1994 startet jeg derfor en ny tidsregning. Som 34-åring fant jeg ut at jeg ville trene mer når det passet meg i tillegg til fellestreningene med old-boys-laget som jeg fortsatte med i tre år til. Siden jeg var vant med å føre oppmøte på treninger, kamper, scoringer osv. fra fotballen, var det helt opplagt at også treninga mot Birken i 1995 måtte bokføres. 

Fra en min største dager da jeg tok mitt første merke i Birken i 1998. 

Jeg har alltid vært skomakertypen som har "blitt ved min lest", og dermed var jeg i gang med noe som ikke har blitt skoftet en eneste dag siden. Også treningfrie dager er loggført i tillegg til tid, km og puls når det ble mulig med min første pulsklokke ved milleniumskiftet. 

Etter at de fem første årene ble ført ryddig inn på ruteark og satt i permer, ble alt digitalisert og søkbart. Det eneste som gikk tapt er kommentarene til øktene i forrige århundre. De kunne også vært moro og hatt, men det tok jeg meg dessverre ikke tid til da alt ble lagt inn i treningsportalen STÅ-PÅ som jeg fortsatt bruker for å beholde historikken på et sted. 

Klare for 30 km, for noen for aller første gang.

I stedet for å feire jubiléet alene inviterte jeg til en 30 km løpetur i løypene i Elverumtrimmen som jeg også har brukt i akkurat 30 år. Også her er historikken ivaretatt med deltakerkort for alle utgaver med tider for alle løpene fra høstsesongen i 1994. 

I tillegg til å markere milepælen var intensjonen at noen skulle få oppleve at løperegleden faktisk blir større jo lenger man løper. 30 km er jo fullt mulig hvis man har litt grunlag og man vil nok. Hele 16 møtte opp på søndagsmorgen for å bli med på hele distansen, og før vi var ferdig med alle rundene var det ganske så treffende 30 medløpere med på moroa. Man bli ydmyk av sånt og det er jeg også for å hatt muligheten til å holde meg i form uten lengre avbrekk så lenge - og jeg tar gjerne 30 år til!

De fleste av de 30 som var med på hele eller deler av tremila 30. juni. 

Her kommer noen funfacts som kan leses ut av min trenings- og konkurrane-statistikk: 

Antall timer trening: 14 439 timer totalt (1 år og 237 døgn) 

Antall timer løping: 6 351 timer løping (264 døgn)

Antall km trening: 151 902 km (3,8 ganger rundt jorda) 

Antall km løping: 69 434 km løping (1,7 ganger rundt jorda)

Antall off. konkurranse: 1 000  (400 m - 120 km) 
Antall off. løp: 673 (400 m - 115 km) 

(Når det gjelder konkurranser så er ikke faste karuselløp, klubbrenn og virtuelle konkurranser tatt med.) 

Målfoto i mitt off. løp nr. 1000  på 10 000 m på Hamar 25. juli.

Her er tallene som STÅ-PÅ gir meg etter å ha stått på i 30 år: 

Tida løper ikke fra meg - jeg løper med i tida!

Det går ikke an å stoppe tida og løpe fra den...
(Foto: Amund Sigstad)

Jeg har lenge fleipet med pensjonister som synes de har så mye gjøre at dagene bare flyr. Nå er jeg i den kategorien selv, men har bestemt meg for aldri å bruke tida som unnskyldning for det jeg ikke får gjort. Min prinsipielle holdning er at alle får tid til det en vil nok. Tida skal i alle fall ikke gå - eller løpe - fra meg ennå.

Denne løpevåren har vært spesiell på mange måter, og det gjelder mitt engasjement for saken også. Det er mest moro å seile i medvind, og som 64-åring føler jeg at jeg nå er "in" som driver med løping. Jeg skal ikke gå mer enn et par tiår tilbake før jeg ikke var særlig frampå og så på meg selv som en særing. Misforstå meg rett, jeg hadde fortsatt å løpe selv om jeg var den eneste i verden som hadde gjort det, men som en beskjeden kar fra bygda var jeg ikke særlig offensiv i profileringen av hobbyen min. Går jeg tilbake til ungdommen så så jeg på løpere som noen som drev med det fordi de ikke hadde talent til annet.

I vår har flere lokale løp mer enn doblet deltakelsen, og trender i tiden vil jo media dekke. I forbindelse med at det største lokale løpet, Hamarløpet, nesten doblet deltakelsen, havnet jeg jeg i NRKs lokalsendinger både på tv og i radio på en og samme dag. Ingen ting er bedre enn å spre det glade budskap, så helt på sparket gjorde jeg mitt for å formidle hvor enkelt og effektivt løping er. Samtidig så ble jeg utfordret på hvordan man komme i gang med løping. Resultatet kan ses her: 

«Alle» har løpedilla: Slik får du også det

NRK var på besøk i slutten av mai. 

Eftan i Innlandet 23. mai: 

Det har vært bra trøkk på Kondistreningene våre i vår med rundt 40 innom de tre treningene i uka som Line, Christoffer og jeg deler på å ha ansvaret for. Selv er jeg vanligvis med på to av øktene, men det har hendt at jeg har lekt sjef på alle tre. Den samme lokale trioen arrangerte også Kondisløpets Global Running Day til inntekt for ALS-saken med totalt 40 med på løpet både for barn og voksne en heller utrygg onsdagskveld rent værmessig. Vi synes det ble bra vi, med premier til alle, grilling, drikke og stand med både ALS og Kondis-info. 

Line og Christoffer heier inn en av de yngste i Kondisløpet vårt.

Det begynner å bli en selvfølge at vi også arrangerer en Stravabasert karusell vår og høst, og vårens tilbud, Kondiskuten, har allerede slått tidligere rekorder. I løpet av to uker har 150 elverumsinger testet seg i den 3 km lange Morokuten. Nevnte jeg noe om at jeg var en særing som drev og løp alene rundt i skogen?

Like mange deltakere som varmegrader er ikke nødvendigvis positivt
 i Elverum, men denne torsdagen var det 25 av begge...

Denne våren har jeg på toppen av det hele tatt initiativ til å få oppgradert løypene i den 45 år lange og tradisjonsrike Elverumtrimmen med ordentlig skilting. Sånt gjør seg ikke selv, og etter en god del planlegging, papirarbeid og til slutt fysisk jobbing på lag med de virkelige Elverumtrim-ildsjelene, Svein Erik og Tore, er 100 skilt kommet på plass på 50 stolper i de fire løypene på til sammen 10 km. Som junior i dugnadstrioen var min jobb å å få stolpene ned i bakken med stolpeslegga. Jobben ble gjort i løpet av et par dager, og til min store overraskelse var jeg ikke støl en gang. Riktignok er det ikke så stor motstand i sanden på furumoen, men mangelen på stølhet er en fin premie i hverdagen, samtidig som det jo var veldig stake-spesifikk trening.

Det skulle vært morsomt å vite hvor mange timer Svein Erik og Tore har lagt ned for idretten generelt
og friidretten spesielt i Elverum de siste 50 årene. 

Nå er det slutt på at folk løper seg bort på alle stiene våre. (Foto: Tore Alme)

Engasjementet på kondis.no krever også sine timer, og enkelte uker blir det fire døgnvakter foran pc-en og gjerne noen turer ut for å dekke lokale arrangementer i medvind. Det blir nesten bare positive tilbakemeldinger fra arrangører og deltakere av slikt, og det artigste jeg fyller tida mi med - bortsett fra å delta i løp selv da selvsagt. Det har jeg bevisst gjort litt mindre av denne våren, 

Det har imidlertid ikke bare blitt jobbet i kulissene. Jeg har gjort de fem planlagte ukentlige løpeøktene nesten til punkt og prikke og de har gitt meg mange gode økter. Nå gjenstår det å se om det gjør seg utslag i bedre tider, men jeg har bestemt meg for å være tålmodig for en gangs skyld. Tanken underveis på nesten alle økter har vært at trening må da hjelpe, visst ikke er jeg talentløs eller har en kropp som har sluttet å respondere på trening. 

Vetle og Heidi ble for unge og spreke, men det var minst like moro for meg (Foto: Bjørg Enger).

Den største løpsopplevelsen denne våren var utvilsomt helga på Beitostølen den første helga i juni hvor vårens første halvmaraton ble gjennomført under drømmeforhold. Resultatmessig ble det et par minutter bak målsettingen med 1:36:49, men 2 plass i klassen og innenfor beste 1/4 totalt er jeg fornøyd med. Det var imidlertid opplevelsen av å løpe med tidligere elever som har funnet løpegleden som var aller størst. Jeg glemmer helt alderen når en jeg så heldig å være en løpende motivator for andre - og spesielt yngre likesinnede. 

Et godt eksempel på at jeg glemmer (eller har løpt fra) tida er at jeg umiddelbart ikke kunne skjønne hvordan jeg kan ha løpt 14 minutter  raskere i akkurat den samme løypa på Fjellmaraton ved to anledninger "for ikke så lenge siden". Heldigvis så var det noen som minte meg på at det er henholdsvis 16 og 26 år siden.....

Med mer system og mindre trening mot nye mål

For egen del var ikke 10 km i Grue noe å flagge for, 
men Ida heie på meg og. (Foto: Janne Slorafoss)

Da er løpssesongen godt i gang, og jeg har endelig tatt konsekvensen av faktisk alder i treningsplanen for denne forsesongen. Eller rettere sagt så har jeg for første gang på mange vårer satt opp en plan og ikke bare trent etter innfallsmetoden.

Som også beskrevet i artikkelen min på kondis.no nylig, "Fra en god skivinter til en like god løpevår", har jeg hatt for vane å pøse på med kilometer utover våren. Sammen med alt for mange konkurranser har jeg aldri hatt ordentlig overskudd før St.Hans. Den aldrende kroppen har nok ikke rukket å respondere på treninga jeg har gjort slik at kvaliteten har blitt gradvis dårligere. Jeg skal verken til EM eller OL så jeg har ikke noe å tape på å gjøre ting annerledes denne våren. Kanskje går det til helvete - eller til himmels! 

Jeg har jo fulgt Marius Bakkens maratonprogram et par ganger uten at det har vært noen stor suksess, men det var uansett motiverende og ikke minst disiplinerende å trene fram mot Valencia Marathon sent i fjor høst. Det er egentlig paradoksalt at jeg som er så systemavhengig i det meste jeg gjør, ikke har hatt en plan i treninga mi. I vår skal jeg ikke løpe maraton men har satt meg et konkret halvmaratonmål i juni før jeg starter med maratontrening 1. juli. 

Vårens mål blir som alltid Birkebeinerløpet 15. juni der jeg bør komme under 1:45 under normale forhold. På veien dit skal jeg løpe to 10 km i mai, Grue og Grunnlovsmila, pluss Fjellmaraton på Beitostølen 1. juni. Første reality-check er allerede gjort, og 10 km i Grue er blitt brukt til å justere på planen som jeg har fulgt siden påske. 

Det var litt vind i flagget, og både Ultra-Kenneth
og jeg smilte om kapp med sola før start i Grue.

Den største forskjellen fra tidligere, er tre løpefri dager og fire intervalløkter, i tillegg til en rolig langtur i uka. Jeg prøver altså ut dobbel terskel på tirsdager og kjører styrke med mer fokus på beina enn tidligere på to av de tre løpefri dagene. Fredagen er ukas helligdag etter ukas mest intensive intervalløkt på Kondistreninga på torsdager. Siden innholdet i disse fellestreningene varierer mellom korte og lengre intervaller, sjonglerer jeg med innholdet på de øvrige tre intervalløktene. Erfaringsmessig er det sammen med Kondis-gjengen det er vanskeligst for en lystløper som meg å holde meg under terskel, så jeg tillater meg å kjøre litt hardere enn tidligere på den ukentlige baneøkta. 

Med Jarle etter en av vårens Kondis-kvalitetsøkter på torsdager. 

Her er grovplanen for treninga som jeg har fulgt de siste fem ukene og som skal brukes fram til Birkebeinerløpet:

Mandag	Tirsdag	Onsdag	Torsdag	Fredag	Lørdag	Søndag
Styrke	1. Lang int 2. Kort int.	Styrke	K/L-int	-	Tempo	Rolig langkj.

Det mest spennende her er selvsagt hvordan to intervalløkter på tirsdager vil fungere. Det er viktig å poengtere at jeg kjører begge øktene godt under terskel og en av dem som bakkeintervall, som regel morgenøkta med relativt lange drag (5-10 minutter). Med både Valdresflya og OL-løypene i mente løper jeg også intervallene vekselvis opp- og nedover i moderat helling. Kortintervallene på kvelden er typisk 45/15, eller 90/30 flatt med 30 minutters påvirkning til sammen. Disse øktene er løpt rundt målfarten på 10 km, altså i 4:20-4:30-fart. 

Det har blitt ukentlige bakkeintervaller som her
sammen Kondisgruppa dagen derpå 10 km i Grue. 

Med fire uker i beina med meget god følelse stilte jeg opp på 10 km i Grue 1. mai med  visse forhåpninger. Det ble preget av at det var årets første løp, og resultatmessig stod det ikke i stil med det jeg har følt på trening den siste måneden. Det ble likevel en nyttig gjennomkjøring hvor jeg erfarte at jeg trenger en fast tempoøkt i stedet for en av intervalløktene. Kaggestad-økta blir dermed fast innslag på lørdager heretter. I Grue bommet jeg også med åpningsfarten på den første kilometeren og måtte opp på 4:45-fart for å finne igjen flyten. Dessuten tror jeg varmen spilte meg som mange andre et puss da sommeren kom som "julenissen på kjerringa". Det var i alle fall ikke noe å si på innsatsen etter at jeg måtte slippe 45 minutters-fartsholderen - og Vita og Wanda etter et par kilometer. 

Det var bra medietrøkk under Grue Halvmaraton. (Foto: Mona Heimdal)

Fem løpeøkter og 60 km i uka er mindre enn tidligere, men hva mindre kvantitet og mer kvalitet og overskudd holder til på halvmaraton i juni trigger meg. Som sagt har jeg  ikke noe å tape når jeg finleser resultatene mine fra de siste forsesongene. Denne gangen skal jeg beholde trua selv om resultatene ikke kommer ved første anledning. 

Jeg har ikke hatt spesielt god tålmodighet og lagt om treninga etter innfallsmetoden når resultatene ikke har stått i stil med innsatsen. Man må selvsagt bruke hue og tenke alternativt hvis kroppen sier i fra, men jeg er faktisk litt overasket over at det har fungert så problemfritt så langt. Tidligere har jeg vært nødt til å kutte ned fra to til en intervalløkt i uka, men da har de nok vært for intensive. 

Et annet viktig moment er å legge inn en lett uke med jevne mellomrom opp mot konkurransene. Sist uke ble selvsagt begge terskeløktene droppet dagen før 10 km i Grue, mens Grunnlovsmila blir som en  tempoøkt å regne kommende helg. Deretter blir det en lett og hard uke annen hver uke for å spisse fram mot halvmaraton. 

Styrketrening i løpssesongen er det delte meninger om, og jeg har ikke vært systematisk der heller tidligere. Nå har jeg ikke hatt vondter etter en eneste økt i den vanskelige overgangen fra ski til løp på fem uker, så da velger jeg å tro at to økter med mer flere tyngre løpsspesifikke øvelser på beina er lurt for meg. I tillegg til en bakkeøkt i uka skal både 02-kapasiteten og muskulaturen i teorien få vent seg til utfordringene som kommer i juni. Så gjenstår det å se om det blir flere oppturer (som til Båtskaret  og i OL-løypene) enn nedturer (som fra Valdresflya og ned til Maihaugen ) denne våren. 

Birken har blitt mer komfortabel!

Det er ikke noe stress med Birken lenger...

Birken er over, den er frivillig  - og den er blitt mer komfortabel!! Her er det bare å kline til med en gang og konkurrere med Frank Løke om oppmerksomheten med dobbelt utropstegn. For en som ble nr. 75 i pensjonist-juniorklassen må det jo smøres tjukt på for i det hele tatt å bli lagt merke til....

Selv Frank Løke måtte innrømme at han kan ta feil da han måtte kle på seg i uværet som var på Birken-lørdagen i år, og jeg må anmode alle å lese hele innlegget før Bakkerolfen blir stemplet med samme karakteristisk. Jeg mener slett IKKE at Birken burde gått på lørdag, og jeg er 100% enig i avgjørelsen som ble tatt allerede på torsdag om at Birken skulle utsettes et døgn. Det er lett å være etterpåklok, men denne gangen var arrangørene også føre var. Det var den absolutt beste av flere mulige løsninger. 

Når jeg bruker den tabloide overskriften så gjelder det min egen innstilling til rennet. Jeg har jo vært innom det i flere av mine i alt ti Birken-rapporter etter at  Bakkerolfen så dagens lys i 2009. Selv om det høres motstridende ut, så er det egentlig noe av de samme erfaringene jeg gjorde i 2018: Birken må tas på alvor. 

Et første hint om at jeg må skjerpe innstillingen til Birken kom sent lørdag ettermiddag da jeg skulle ta ut skiene av skiboksen på Sjusjøen for å preppe de ferdig etter at de hadde ligget urørt siden mandag. Siden vi hadde planlagt å være på fjellet til over påske, hadde jeg i god tatt lagt fem par ski i takboksen - men ingen staver. Favnen var full med ski da jeg plukket de med fra kjelleren, så jeg måtte gå en tur til med stavene. Det dukket tydeligvis opp et eller annet siden den andre turen aldri ble tatt.... 

Note to my self: Gjør aldri ting i god tid! Følg innarbeidet rutine som alltid er å ta med ski, sko og staver som siste del av dra-til-fjells-ritualet! Godt jeg kjenner Simen på Sport1 på Sjusjøen slik at det ble en super-deal på nye staver, for øvrig de første topp konkurransestavene siden jeg gikk til innkjøp av mine Swix Team før et av mine aller første Birkebeinerrenn i forrige årtusen - tro det eller ei! 

Jeg rakk å ta bilder av eliteklassene i år også.
Her er det herrene som fyker av gårde tre kvarter før meg.

Jeg burde jo ha repetert blogginnleggene fra hvert eneste år i Birken for å ikke gå i de samme fellene. Det er en stor del av motivasjonen min for å bruke tid på å kladde ned egen navlebeskuelse år etter år her. Det er en åpen dagbok hvor jeg kan gå tilbake og minne meg selv på hvilke erfaringer som ble gjort fra samme renn eller løp. At noen hundre likesinnede synes det er verdt å lese, er jo i tillegg hyggelig. 

Same prochedure as the 25 last years...

Selv om alt er så godt forberedt at en tror en sitter på fasiten på forhånd, lever imidlertid hvert eneste renn sitt eget liv med nye opplevelser på godt og vondt. Det er vel nettopp derfor så mange blir fasinert av turrenn generelt og Birken spesielt? Selv er jeg en kontrollfreak av dimensjoner og liker å tro at jeg har kontroll på alt. Det er nettopp derfor jeg er enda mer fasinert av løping hvor prestasjonen ikke i samme grad er avhengig av utenforliggende faktorer. På ski kan jeg sammenlikne tider og analysere så mye jeg vil. Det er alltid noe som ikke kan sammenliknes med andre år, og årets utgave ble jo også spesiell på flere måter. 

På grunn av dårlig vær både fredag og lørdag, ble det to helt treningsfri dager i forkant av årets renn. Planen var å teste skiene på Sjusjøen lørdag etter middag, men det fristet ikke i vinden da Johannes kom innom stadion og rapporterte om 25 sekundmeter bortpå myra. Tenke deg til 90 km/t i kastene! Da vil nok både jeg og Frank Løke ha medvind.... 

I år tok jeg bussen fra Sjusjøen kl 0530 og var på plass på start under to timer senere. Alt ble gjennomført i henhold til rutinen som etter hvert er innarbeidet. Jeg var på plass så tidlig at jeg ble stående helt framme ved sperrebåndet i pulje 3. Der hadde jeg egentlig ingen ting å gjøre, men skitt au!

I starten skled jeg bevisst bakover, men det er liksom sånn det skal være. Jeg har definert meg selv som en rutinert "slow starter" og derfor tar det helt piano. Men hvor lurt er det? Og hvorfor varmer jeg ikke opp før Birken lenger slik at jeg klar for litt kjør fra start? Det var både god tid og plass til å jogge seg en god runde med staver. Litt paradoksalt egentlig at jeg har lagt meg til slappere vaner enn ellers i det som jo er årets viktigste skirenn. 

Foto-Birken i gang. (Foto: Finn Westgaard)

Finn og Aud heiet meg inn mot drikkestasjonen på Skramstad på 46.30 med bare positive tanker om at dette var flott (men trått). Etter å ha sett spesialister som Trond Inge, Trond Martin og Morten stake seg opp lia, var jeg etter 4-5 km ikke i tvil om at det ikke var stakeføre for meg. Dermed var jeg godt i gang nok en gnag med å hake av på ei lang lista av ting som gikk akkurat som planlagt: 

Planen om er gel på vei inn mot hver matstasjon ble fulgt til punkt og prikke for å kunne skylle den ned med sportsdrikke, saft, vann eller cola - og selvsagt å få kastet søppelet der det hører hjemme. (Jeg tror jeg traff kurven fire gnager på rad. Med en dobbel cola på Sjusjøen følte jeg ikke behov for noe å ta den siste gelen.)

Jeg droppet drikke i sekken for første gang på veldig mange år, og tror det er vel så bra. Jeg slipper overvekt i starten, og jeg får i meg vel så mye væske når jeg kan variere med det jeg til en hver tid har lyst på. I tillegg har jeg jo hatt problemer med slangen som fryser hvis en ikke passer på å drikke ofte når det er ned mot 10 minus som det var på start i år. Påkledning med ullundertøy under dressen og tynne racing-hansker var perfekt fra start til mål. Jeg ble verken kald eller svett. Rett og slett en komfortabel tur fra A til Å. 

Jeg har blitt flink til å dele opp Birken i partier. Etter en sedvanlig (for) rolig åpning opp til Dølfjellet, fant jeg rytmen opp til Raudfjellet etter som vanlig å ha konstatert dårlig glid ned fra Dølfjellet. Her var det i år "mot normalt" med litt orgeltramp mulig å navigere seg ned uten å få søtt klister under skiene. Nede på myra virket det som jeg hadde truffet to likevel. Her var det trått, men jeg skjønte fort at jeg ikke burde lagt på topplaget med V45. Jeg kunne også ha kostet på noe annet enn Swix sitt råd for turløper med HS6-voks. Fra Raudfjellet til Kvarstad ble Move-bindingen kjørt bakover og jeg greide å holde tritt på de flate stakepartiene, men på de to lange glistrekken tapte jeg irriterende mye. 

Passering på Kvarstad gir meg alltid en ganske god indikasjon på sluttida selv om det ikke er noen merketid å sammenlikne seg med lenger. Det gamle skjemaet om to timer til Kvarstad og tre til Sjusjøen har jeg vært ca. ti minutter bak de siste par siste årene, og sånn ble det også denne gangen. Kondis-kollega Stein Arne overasket meg med å stå aller nederst i Kvarstadlia i år, så jeg rakk ikke å bruke han som motivasjon for å skjerpe teknikken i det som jeg synes er det tyngste partiet Birken. Opp til Midtfjellet er det jo legitimt med fiskebein, men hvis du må ut i det i Kvarstadlia så er du enten veldig sliten eller har dårlig feste - eller oftest begge deler - dog ikke i år.

I gang med Kvarstadlia med godt mot også i år. (Foto: Stein Arne Negård)

Kondis-kollega-veiledning på høyt nivå. 

Mentalt er jeg i mål på Midtfjellet selv om det ikke var like lett staking som det pleier å være innover mot Sjusjøen. Cola av Kjell Arild, skjerpende heiarop og fotografering fra Jan Erik og Hilde og senere Bjørg og  forventninger til et annet føre  nedover lia var god motivasjon som også ble innfridd. Det gikk bra unna i trikkeskinnene, og selv om det var et par nesten-ulykker tenkte jeg at det var godt jeg kom før ungdommene fikk startet fra Sjusjøen. Litt manglende feste i kraftlinja før stadion er jo reglen snarere enn unntaket, og den lange sløyfa på stadion er flat og stakbar. For første gang spadde jeg på litt vilje og krefter utover komfortsona og pigget meg bra inn på 3:52:03. 

Rett før matstasjonen på Sjusjøen ble det både oppmuntring og filmsnutt signert Hilde og Jan Erik.

Trått, flott med komfort er Birken 2024 oppsummert på 1,2 3. Alle var enige om at det var et sjakktrekk med den historiske utsettelse et døgn, og at det var trå forhold helt til Sjusjøen. Emil Gukild som fikk stor oppmerksomhet i målområdet var også enig med meg  at det nok tilsvarer de 13 minuttene han var fra å greie sitt meget profilerte mål om 3:30. Jeg er helt sikker på at Birken har mye å takke både Emil, Silje og Anders for at spesielt yngre mosjonister finner det mer interessant enn før å gå Birken. 

Noen får mer oppmerksomhet enn andre -
i alle fall fra ungdomsreporterne fra Åmot Ungdomsskole.
(Foto: Geir Hjermstad)

De startet podcasten "Skiklubben" med å sette mål. Når jeg tenker meg om så har målet mitt blitt veldig vagt med årene. Helt fra debuten i 35-årsklassen har spenningen vært knyttet til foran eller bak merket, noe som etter hvert har blitt en selvfølge å greie. Det har tydeligvis gjort noe med motivasjonen min. Jeg må rett og slett å legge litt mer press på meg selv. Det er jo viktig å ha en fin tur over fjellet, men nå er jeg snart der at jeg stopper og fyrer opp grillen... Jeg jobber alltid best under press, og det presset må jeg legge på meg selv. Jeg går jo ikke Birken for andres skyld.

Det viktigste er tross alt er veien mot målet slik som jeg opplevde så sterkt fram mot fjorårets maraton i Valencia. I år har jeg vært bestemt på at jeg skulle gå med feste i Birken og trent deretter - helt til føret slo om de siste par ukene. I stedet for å spisse formen med de nødvendige motbakkeøktene, grep stakepanikken meg for å være gardert uansett vær og føre. Dermed ble det mer og mer staking på tampen. Da jeg torsdag skjønte at det ville bli trått føre på søndag var valget enkelt, men jeg er ikke fornøyd med Ole Brumm-vinglinga mi i forkant. 

I mål ble jeg møtt av Finn - også det akkurat som vanlig! 

I statistikken ble det den nest dårligste tida mi i Birken "i moderne tid" og derfor litt irriterende å være så fornøyd med det. Det er greit med merket for 23. året på rad og mitt 25. renn på rad sub-4 timer godt innenfor 1/4 -premieringen som nr. 75 av 411 det siste året i klasse M60-64. Det er ikke greit å være absolutt uberørt muskulært. Diagonalgang i halve Birken burde kjentes annerledes enn en vanlig søndagstur. Neste år skal lista legge høyere når jeg rykker opp i klasse eldre junior-pensjonist. 

27. gang inkluderer QR-Birken i 2021,men ellers
er denne ganske identisk med 2022 og 2023-utgaven .