søndag 2. februar 2025

Opprykk og mye å se fram til i 2025

Ego har ekstra mye å se fram til i 2025!
Da er allerde januar unagjort og vinterens trening og konkurranseplan begynne å sette seg. Som alltid hvert 5. år er det litt ekstra motivasjon i å rykke opp i en ny aldersklasse - selv om det svært sjelden har skortet på lysten til å konkurrere her i gården da. 

Det er jo litt ulogisk klasseinndeling på mange turrenn. Det skulle være ganske enkelt å enes om det er 60-64 eller 61-65 som gjelder? I de to turrennene i januar har jeg delttatt i to forskjellige klasser. I Budorrennet som bruker samme inndeling som Birken, debuterte jeg i 65-69 år, mens jeg i Trysil-Knut rennet tre uker senere rykket ned til 61-65 igjen. 

Birken har hatt samme system siden jeg ble med i 1995, mens den siste, og mer ulogiske, er skiforbundets inndeling som ble gjort om for en god del år siden. Uten å påberope meg å vite sannheten tror jeg det skyldes at man som i løp gikk over til å la alder pr. 31.12 bestemme klasse, mens det på ski tidligere var pr. 01.01. Ved samtidig å skyve hver 5-årsklasse opp ett år, var det da ingen som fikk et år ekstra i sin daværende klasse. Konkurranseglade veteraner er nemlig de eneste som lengter etter å bli eldre - på papiret...

Plasseringer er ikke så viktig lenger, men jeg sammenlikner meg alltid med meg selv. Hovedmålet er i den store sammehengen å begrense forfallet, og siden jeg stort sett deltar i samme renn og løp fra år til år, får jeg en god indikasjon på akkurat det. Vær og føre er aldri likt på ski, men da vurderer jeg min egen prestasjon ift. hvor langt bak de beste jeg er og hvor stor andel av de om som fullfører som er foran meg på totallista. 

Jeg er upremiert i de to første rennene jeg har gått hittil - i to forskjellige klasser og med to forskjellige teknikker - men både Budorrennet og Trysil-Knut gikk litt bedre enn i fjor. Trysil-Knut rennet var både subjektivt og objektivt mitt beste skirenn på hele sesongen i fjor, så at jeg hevet meg et lite hakk i år med blanke ski var jeg godt fornøyd med.

Det ble to måneders tjuvstart i 65-årsklassen i Budorrennet 4. januar. (Foto: Stein Arne Negård)

Det blir spennende å se om jeg i motsetning til i fjor greier å ha en stigning utover i skisesongen som i tur og orden vil inneholde Sjusjøen Skimarathon, Trysil Skimaraton, Stafettvasan og Birken. Stafettvasan sammen med fire andre voksne gutter i "Elverum Grandoldboys" blir litt ekstra spennende, siden det er blir min debut i det arrangementet. Fra før har jeg gått Vasaloppet, Skejtvasan 45, Nattvasan og Öppet Spår i fristil - og Ultravasan løp. I stafett-sammenheng har jeg imidlerid en solid statistikk å skryte av i StafettBirken med en seier og to andreplasser de tre årene Elverum kommune stilte lag i miks-klassen i 2013, -14 og -15. 

Det er ikke til å legge skjul på at i Birken er klasseplassering viktigere enn i andre renn, og med langt færrre i klassen enn før bør det være mulig å "perse" plasseringsmessig i år, dvs. å komme høyere opp en nr. 34. 

Det er ikke bare turrenn som trigger. Vi arrangerer også vår egen Tour de Ski i Elverum, og dermed får jeg sårt tiltrengte kvalitetsøkter de neste fire ukene. Her sammen med Jan Erik på første etappe.

En uke etter Birken blir det en flying start på løpssongen med en uke i Portugal med Kondis, denne gangen med det svenske trenerteamet fra Stockholm Maraton. Løpesesongen har jeg ikke lagt noen klar plan på ennå, men det blir i alle fall "gøy på landet" 1. mai da jeg for første gang skal prøve meg som fartsholder i Innlandets mest profilerte landeveisløp, Grue Halvmaraton. 

Det eneste løpet jeg i tillegg er påmeldt i foreløpig er Birkebeinerløpet 14. juni. Det har jo vært for obligatorisk å regne siden 1999. Statistikken sier at det med sub-2 timer så vil merke nr. 25 være i boks når jeg rykker opp i "pensjonist-klassen"... 

I uke 13 blir det nye gode løpeøkter i og rundt Monte Gordo.

Det største håpet for 2025 er likevel knyttet til om jeg greier å få skikk på hamstringene mine som til og fra har vært en stor hemsko i løpinga mi de siste sju årene faktisk. Hvis halvmaraton-vårsesongen blir like halvveis som vanlig, kommer jeg til å vurdere å løpe bare rolig og langt resten av sesongen og prøve meg på Ultravasan - og/eller noen andre spennende "ekspedisjoner" igjen. Jeg har aldri vært "built for speed" men er overbevist om det blir det langt og seigt (nok) så kan jeg fortsatt tøye noen grenser. 

2025 - here I come!

fredag 3. januar 2025

Hvor ble 2024 av?

Det er ikke til å unngå at man tenker litt ekstra over hva en bruker tida på ved årsskifte. Jeg må innrømme at jeg tenker litt mer over det enn tidligere nå når plikter ikke i samme grad legger beslag på hverdagen. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang å være bevisst på hva man faktisk bruker tida på. Jeg har aldri levd etter klisjéen "og sånn går no dagan" og har alltid hatt nok å gjøre, men etter at jeg ble pensjonist merker jeg at trivsel og livskvalitet henger tett sammen med følelsen av å ha utrettet noe meningsfylt for seg selv eller andre hver dag. Det er kanskje derfor man hører folk ironiserer med at "du er jo pensjonist, så du har vel ikke tid"?     

Når Strava summerer opp året som har gått i antall timer, kilometer og høydemeter, er det en viktig del av årsrapporten for min del - men bare en brøkdel i den store sammenhengen. Med 650 timer logget aktivitet er det jo under to timer pr. dag. I følge Garmin Connect så sover jeg 8 timer pr. døgn. Altså har jeg fortsatt 14 timer til disposisjon hver eneste dag, sju dager i uka, 52 uker i året....  

Noen vil nok synes jeg er rastløs, hyper eller krampeaktig aktiv til tider, men jeg vil hevde at jeg ikke er travelt opptatt med det selv om skrittelleren avslører at jeg bruker beina mellom 18 og 20 km hver eneste dag. Det handler mer om være bevisst. Hvorfor ta bilen for å gjøre et ærend når du har tid til å ta beina fatt. Hvorfor kjøre bil til trening når du kan bruke sykkelen eller kan få gjennomført ønsket trening hjemmefra. Det handler først og fremst om rutiner eller livsstil om du vil, men nå er det jo veldig stuerent å snakke om økonomi og miljø også.

Nok djupe tanker om livet fra en enkel sjel med faste prinsipper. Som tallfreak synes jeg det er moro med noen kalde fakta fra året som jeg har lagt bak meg. De viser at jeg har vært litt mindre aktiv i 2024 enn i 2023. Når det gjelder aktivitetsnivået så summerer jo Strava opp året, men tallene her må i treningsøyemed tas med en stor klype salt. 

2023 vs. 2024

Siden jeg ble pensjonist kan det ikke stikkes under en stol at det blir logget mye som ikke kan kalles trening. Garmin Connect holder imidlertid greie på det for meg hvis jeg bare husker å klassifisere aktivitetene som trening, konkurranse, transport eller rekreasjon. For 2024 kan jeg som for 2023 trekke fra ca. 200 timer og 1200 km som er logget men ikke har trening som hensikt. Det kan typisk være transportsykling, lufteturer med hund og turer til fots litt lenger enn til postkasa. Det er vel naturlig at andelen med den type aktiviteter bare vil øke i årene som kommer. 

Også når det gjelder antall konkurranser ble det en god del mindre enn året før med 20 offisielle konkurranser fra 5 km til Birken på 54 km. Her var det Trysil-Knut rennet i slutten av januar og halvmaraton på Fjellmaraton som ble høydepunktene sportslig sett med 4. og 2. plass - men 1. klasses opplevelser på flere måter også. 

Fjorårets høydepunkt ble Fjellmaraton på 1:36:49

Løpssesongen fikk en tidlig avslutning pga. en langvarig forkjølelse som førte til en sjelden DNS i Hytteplanmila, men ellers har jeg deltatt i det jeg hadde planlagt: 5 x skimaraton, 2 x maraton, 4 x halvmaraton, 6 x 10 km og 2 x 5 km. I tillegg kommer noen klubbrenn, karusellløp og en rekke virtuelle konkurranser både på ski og i løp som jeg regner for trening uten fokus på resultat men likefullt er kvalitetstid i dobbelt forstand.

Med opprykk til en ny alderklasse i årets første turrenn på Budor i morgen, er det ingen grunn til å slutte å leke og jakte 1. klasses opplevelser - selv om det nok ikke blir så mange 1. plasser i år heller... Mer om hva 2025 kan bringe senere. Enn så lenge: Et godt nytt år til mine tålmodige lesere!

torsdag 12. desember 2024

Sesongpause med abstinenser

Snultra 28. november
Med en ufrivillig bråstopp på løpssesongen tidlig i oktober og en turrennsesong som ennå er noen uker unna har det blitt en lang sesongpause. Det føles litt uvant, nesten som et vakum i hypermosjonist-tilværelsen. Konkurransepause og grunntreningsperiode er jo etter boka det, men jeg må innrømme jeg har litt abstinenser nå....

Det har ikke skjedd så mye å skryte av siden jeg skrev min rapport fra treningscampen i Portugal med Kondis tidlig i oktober. Planen var jo å spisse formen til Hytteplanmila to uker senere og sesongens tredje maraton på Jessheim ytterligere to uker etterpå. Forkjølelsen jeg dro på meg de siste dagene i Monte Gordo, satt fast i åtte uker før jeg jeg hadde frie luftveier igjen. Selv om jeg ikke hadde akutt behov for HLR ble det bånning av løpeformen i oktober og november i stedet for topping. Jeg hadde startplass men fant ingen god grunn for å ta turen til Hytteplan for å jogge i gjennom, spesielt ikke da det var behov for en som kunne supplere dekningen på kondis.no fra "studio".

To uker senere følte jeg meg imidlertid bedre og stilte på vintermaraton. Uten en ordentlig langtur siden i Oslo midt i september fant jeg det imidlertid best å nøye meg med halvdistansen. Det ble den tyngste 21,1 km jeg kan huske å ha løpt med startnummer! Det gode selskapet jeg hadde invitert meg selv inn i (1:40-pulja) holdt jeg følge med i akkurat en kilometer. Da skjønte jeg at disse lungene ikke ventilerte likevel. 9 av 10 ville nok gått inn i garderoben ved passering halvveis, men jeg er som kjent "odd man out" i sånne  sammenhenger. Med godt over 1000 offisielle konkurranser uten DNF, så vil ikke den komme før eventuelt i mitt aller siste løp.......

Jeg vinket farvel til  løpssesongen på Jessheim 10 november. (Foto: Kjell Arne Olsen)

Jeg har i 30 år hatt en fast bestilling inne hos de væransvarlige på skiføre til mandagen etter vintermaraton, men det er ikke så ofte bestillingen har blitt levert presis. I år ville det passet godt å få noen skiturer uten å puste å pese, men det ble nesten desember før det ble noen skitur på natursnø. 

Aldri så gæli så er det godt for noe, og med innskrumpa lunger har det blitt adskillig mer systematikk i styrketrening. Jeg har også laget meg noen utfordringer for å bryte opp de kjedelige øvelsene. F.eks. har jeg testet hvordan jeg ligger an med 100 pullups på 10 minutter i forhold til tidligere, og jeg har også sjekket om det er mulig å greie både 100 pullups og 100 pushups på på samme tida, altså med pushups i pausene mellom pullupsene. I mangel av pullups-bar i leiligheten på Sjusjøen har jeg også kjørt 100 pullups og 100 situps som jo er betydelig lettere.  

10 x 10 pushups på 10 minutter.

Sånne spesifike øvelser er veldig ferskvare, og man får raskt framgang etter den første gjennomføringen som naturligvis gir litt stølhet. Planen er å ta en test i uka og se om jeg kan greie å nå målene før det første turrennet som forhåpentligvis blir Romjulsrennet på årets nest siste dag. Noen har latt seg imponere av antall reps, men det er viktig å presisere at jeg ikke går helt ned på pullupsene siden det ikke er relevant i forhold stakinga. 

Jeg liker absolutt å sette meg mål, men jeg er nok ikke så flink til å holde fokus hvis målet er for langt framme. Jeg må alltid ha noe å se fram til som er nært i tid, og man må jo ha delmål også. Det er natulige hovedmålet for skisesongen er nok gang Birken, og med opprykk i ny aldersklasse mangler det ikke på motivasjon for å gjøre en god figur 15. mars. Tidsmål er veldig lite spesifikt pga. føreavhengighet, så jeg velger å si høyt at jeg skal perse plasseringsmessig. Det betyr at jeg må bli bedre enn nr. 34 som ble oppnådd i 2022 (da det var bunnotering i deltakelse vel og merke). Et annet mål som sier mer om den relative prestasjonen er %-plassering i klassen. Det vil si at jeg skal være blant den første 10-prosenten i M65 - med festesmøring under skiene. 

Langbeint langrennsløper ved Pellestova.

Treninga fram mot målet vil ikke bli så ulikt de siste sesongene, men jeg MÅ få lagt inn max-O2 økter ukentlig. Det har jeg ikke greid annet enn ved løping, men med halvlange diagonaldrag i motbakke burde det være mulig. Klubbrenn med en halv times løpstid er også god anledning til å gå ut av komfortsona som det blir mer enn nok av i skisesongen. Jeg kjenner jo meg såpass godt at jeg vet at det automatisk blir terskeldrag i alle motbakker når jeg går langturer. Intervalløktene både på ski og beina bør defor ha innslag over terskel minst en gang i uka.

Konkurranseplanen blir nok ganske lik fjoråret som inneholdt denne rekka: Romjulsrennet -Budorrennet - Trysil-Knut rennet - Stenfjellrunden - Trysil Skimaraton - Birkebeinerrennet. Kanskje bytter jeg ut Stenfjellrunden med Sjusjøen Skimarathon helga etter, og så blir det Stafettvasan med "Elverum Grandoldboys" som siste gjennomkjøring to uker før Birken. Dessuten har jeg lyst til å få med meg 5-mila på hjemmbane som Tour de Ski-gjengen har planer om å arrangere helga etter Birken. Den kolliderer imidlertid med Valdres Skimaraton hvis jeg finner ut at jeg skal fullføre hele Skiplukkern Langdistansecup også i år. Det lønner seg i alle fall å melde seg på alle fire rennene samlet, og så får vi se hvordan sesongen utvikler seg. 

Jeg gleder meg til å gå skirenn igjen, og det ville vært skikkelig gøy hvis årets løpeboom gir seg utslag i økt deltakelse også i turrenn. Det avhenger nok i stor grad av om det kommer nok snø slik at  mosjonister flest får trent på ski før turrennsesongen starter for fullt på nyåret. 

Det blir romjul og Romjulsrenn her i år også håper jeg.

onsdag 23. oktober 2024

På Kondis-treningscamp for første gang

Morgenjogg i soloppgang.
(PS! Trykk på bildene for større utgaver!)

I uke 41 var jeg på min aller første treningsferie, eller treningsleir om du vil. Jeg hadde nemlig gleden av  å tilbringe en uke i Kondisregi i Monte Gordo i Portugal med løpeglade mosjonister fra både Norge og Sverige. For meg har ferie vært synonymt med fokus på trening det meste av mitt yrkesaktive liv, men denne ferien var en helt ny opplevelse for en "ung og lovende" 64-åring.

Jeg hadde i utgangspunktet planer om å ta turen i mars, men den ble fullbooket før jeg fikk bestemt meg for å bli med på løpeuka som jeg har lest så mye om de ca. ti årene Kondis har arrangert løpeuker både vår og høst på Algarvekysten. 

Treningscamp er for øvrig en mer dekkende betegnelse enn løpeuke siden det er et bredt spekter av aktiviteter å velge mellom. Kondis stiller med et stort antall trenere/løpeguider på de forskjellige øktene, og for meg og de fleste andre var det løpeprogrammet som satte dagsorden de sju dagene. Det manglet imidlertid ikke på muligheter for å trene allsidig i treninsgcampen som arrangeres i nært samarbeid med turoperatøren Springtime. Det var også muligheter for å delta i uke 42 hvor det var løpere knyttet til Stockholm Maraton som stod for opplegget og som visst nok er litt mer spisset mot maraton-trening.

Comeback for barfotløping på kanten av Atlanterhavet. 

Jeg hadde på forånd vært med på en rekognoseringstur med et par nye Kondistrenere i pinsen i fjor og hadde blitt litt kjent og visste hva jeg gikk til. Den gangen slet jeg med høy puls i varmen, og jeg var derfor ganske spent på hvordan jeg ville takle en hel uke med mye trening. Bortsett fra noen varme somre her hjemme, kan jeg ikke akkurat si at jeg er særlig vant, eller aklimatisert, til trening i varmen. Faktum er at jeg var på min første og eneste sydenferie på Rhodos i 1987... 

For min del passet det derfor godt at det var "god norsk sommer-temperatur" på Algarvekysten denne uka med litt over 20 grader. Frykten for varmen skulle derfor vise seg ubegrunnet, og med litt "vestlandsvær" med vind og regn forble pulsen normal - helt til jeg pådro meg en forkjølelse nest siste dagen slik at selve finalen, Kondisløpet, ble en lidelse som jeg helt klart burde stått over. 

Kondisløpet i bløtt og perfekt løpevær ble en 5 km lang lidelse.

Kontrasten fra dagen i forveien ble derfor stor da vi ble busset en drøy time vestover og fikk en 12 km lang og spektakulær "kystøkt" i "Seven Hanging Valleys" som endte i feriebyen Carveiro. Jeg har jo løpt mye i skogen og på fjellet, men aldri i et sånt kystlandskap med grotter og stupbratte klipper. Her måtte man følge med hvor man satte beina selv om alle farlige partier var godt sikret. Det ble nok campens høydepunkt for meg og mange andre. 

Kystøkta serverte majestetiske øyeblikk.... 

..i spektakulær natur...

..i hyggelig selskap! 

I tillegg er det verdt å trekke fra "fjelløkta" i Odeleite ca. 20 km nord for hotell Dunamar som er basen til Springtime. Her ble vi tilbudt en variert tur på 10 eller 14 km som også kunne forlenges til en real langtur ved å løpe "hjem". Det lengste alternativet stod jeg over med tanke på at maratonbeina mine skulle få best mulig utbytte av ukas tre kvalitetsøkter,  fartsleken i skogen, baneøkta og det avsluttende Kondisløpet på 5 km. 

Pust i bakken og påfyll på fjelløkta i området rundet Odelite.

Baneøkta med denne spreke gjengen ble objektivt min beste økt.

Med unntak av det uhøytidelige løpet dagen før hjemreisen hvor jeg følte jeg pustet gjennom et sugerør, var jeg godt fornøyd med hvordan beina og kroppen responderte på minst to daglige økter. Fasiten ble 95 km og 10 timer løping samt vel fem timer med diverse andre aktiviteter på de sju dagene. Det er ikke sikkert alle vil bruke begrepet ferie om det, men for meg var det i alle fall en svært oppbyggende uke på flere måter. At jeg kom hjem tre kilo tyngre enn da jeg dro forteller vel også sitt?

Morgejoggen på stranda med soloppgangen midt i mot som førsteøkt var også en opplevelse for en landkrabbe som har sett mest skog og vidder i sitt liv. Man får ekstra god matlyst på frokosten av slikt. Noen dager ble morgenjoggen avsluttet eller erstattet med yoga. Det burde nok vært fast innslag i hverdagen for denne stive skrotten. Her ble jeg også minnet på å puste og jobbe med mobilteten mer enn bare noen minutter etter løpeturen.

Rørlighet i soloppgnag for en morrastiv kropp.

Jeg er ikke laget for strandliv eller steiking ved poolen, men kjedet meg ikke ett sekund. Det ble god tid til til å prøve ut andre typer økter som bl.a. crossfys, ministrikk og aquajogg. Det var også en rekke felles styrkeøkter og diverse rytmiske aktivitetet, for ikke å glemme Kondis Games/Mesternes Mester-lagkonkurranse med litt uvante fysiske utfordringer kreativt satt sammen av Kondistrenerne våre. Gjett hvem som var med på vinnerlaget "Team Inni Gran-skauen" - og hvilken Kondistrening som var sterkest representert på det femmannslaget?

Sist men slett ikke minst må jo det sosiale nevnes ved å delta på en camp som Kondisuka er. Jeg kjente riktig nok noen få fra før, men reiste alene med et åpent sinn for å kose meg og bli kjent med folk. Der må jeg si forvetningene innfridde og litt til. Her var det folk både over og under min egen unge alder med mye av den samme motivasjonen som meg selv - og da må jo bare bli bra. Like barn leker best, gjelder også for oss som fortsatt leker i voksen alder! Tenk å få lov til å "nerde" ei hel uke om felles interesser. Det være seg løpesko, pulsklokker, treninsgprinsipper eller ganske så ufaglige ting på after-run. 

Monte Gordo:You made me great again! 

Takk for minnerike dager til hele den gulkledde Kondisgjengen i uke 41/2024 - og ikke minst til alle de blåkledde Kondistrenerene som sørget for at vi ikke hadde et kjedelig øyeblikk! 

PS! 22.-29. mars 2025 går neste Kondistur til Monte Gordo og påmeldingen er allerde åpen!

tirsdag 24. september 2024

En tidsoptimists bekjennelser etter Oslo Maraton

Oransje løper på den blå løper etter 42 km
(Foto: Bjørg Enger)
Det har jammen snart gått tre måneder uten at jeg har gitt et eneste pip om Bakkerolfens tilstand. Hvis dette skal være en treningsblogg, så kan det virke som det står særledes dårlig til. At tida flyr er vel et tegn på på at alderen begynner å sette sine spor har jeg hørt. Jeg var inne på det i et innlegg tidlig i sommer også nemlig: Tida løper ikke fra meg - jeg løper med i tida! Altså er jeg i ferd med å møte meg selv i døra siden jeg hardnakket påstod at man får tid til det en vil nok. Når jeg nå har gått ut på dato i det offentlige arbeidsliv, burde jeg vel ha tid til alle de tingene jeg også rakk med jobb i tillegg?

Mer om den siden av tilværelse i Østlendingen 15.09 her: – Så var jeg kanskje ikke bare han plagsomme gymlærer'n likevel (NB! Krever Amedia-innlogging!)

Nok om det, nå er det tida i joggeskoene i sommer som skal evalueres. Etter en vårsesong med fokus på planmesig bakketrening fram mot halvmaraton på Beitostølen og i Birkebeinerløpet, ble det en juli måned i km-sankingens tegn. Medregnet turgåing ble det flere km-på beina enn jeg noen gang har registert, nemlig 575 km. Nå må det sies at jeg har blitt veldig "flink" til å registere all forflytting av legemet "på mine gamle dager" da.... Hvis jeg blar tilbake i den digitale treningsdagboka, ser jeg at ingen turgåing er tatt med. Ikke en gang de lange fjellturene ble regnet som trening i mine sprekere dager. Juli har likevel alltid vært den måenden jeg har løpt mest, og med 350 km så ble det kvantitativt en av de aller beste "løpeferiene" all time.

Juli ga altså et bra grunnlag for høstens maraton, og jeg tok den første på Kongsvinger helt uten oppladning allerede den første helga i august. Til tross for varmen holdt jeg distansen brukbart og kom inn på 3:51:51 etter samløp med Ola Mellem. Målet for sesongen har vært å løpe fulldistansen i Oslo Maraton igjen for første gang på 12 år. Siden ensidig terskelintervaller og lite konkurranser i  vårsesongen ikke ble noen ubetinget suksess, har jeg lagt inn flere konkurranser igjen fordi det er den beste treninga og fordi det er det som er aller mest gøy. Etter at vårsesongens mål var i boks, har det blitt ikke mindre enn fire løp på ca. 10 km og en halvmaraton, alle uten oppladning hvor målet har vært å øve disponering rundt terskel. 

Det har vært brukbar progresjon fra bunnivået som ble nådd med over 50 minutter på 10000 meteren på Hamar halvannen uke etter Birken, til HOKA-mila i Moelv den siste helga i august. Planen fram mot Oslo Maraton var å løpe HOKA-mila i halvmaratonfart og halvmaraton i Trondheim i maratonfart, dvs. 5 min/km. Det gikk litt raskere på HOKA-mila, men med varmen i Trondheim føltes det mer som en maks. løp enn et kontrollert løp i maratonfart. Det skyldtes i tillegg til varmen også mangel på oppladning.

Etter 1:45:37 på halvmaraton to uker før i Trondheim var det vel å tro på julenissen at jeg skulle greie å holde samme fart dobbelt så langt i Oslo. Jeg var likevel fast bestemt på å følge 3:30-toget fra start. Jeg kom meg litt seint på plass i startslusa og havnet et stykke bak flaggene med 3:30 på. Med unntak av i Valencia i fjor tror jeg at jeg aldri jeg har stått og gått så lenge (1:40 min) før jeg passerte startstreken. Et tegn på at det nå er blitt andre dimensjoner over Oslo Maraton enn det man er  vant til her på berget.

Det var jo ingen vits å løpe sikk-sakk og brenne av unødig energi for å ta igjen fartsholderne, så jeg kom meg aldri på det toget jeg hadde billett på. Jeg fant imidletid min debutantnevø Emil, dvs. han fant meg i Frognerparken, og med litt konferering underveis var plutselig den førsterunden unnagjort nesten på sekundet på samme tid som da jeg bokstaveligtalt var helt ferdig i bartebyen for fjorten dager siden. 

Jeg led for øvrig valgets kvaler før løpet mht. til skovalg. Skulle jeg kjøre safe med Alpafly som jeg har løpt begge mine to siste maraton i, eller skulle jeg være litt offensiv å satse på nyanskaffelsen Endorphin Elite som jeg bare hadde to kortere tempoøkter i. Nike med maks. demping versus Saucny med klart bedre repons og rocker som det heter. Jeg gikk for det siste - og angrer ikke. Det er både de dyreste og de beste skoene jeg har hatt på føttene. Jeg kjørte siste tempoøkta med begge parene for å føle på forskjellen - og den var merkbar. Mens jeg klasket i asfalten med Alphafly følte jeg at jeg ble dyttet framover med Endorphin Elite.

Akkurat som da jeg løp Birkebeinereløpet i helt nye Tecton X for to år siden, fikk jeg vondt under tåballen pga. for stramme lisser. Ved inngangen til Frognerparken andre gang måtte jeg bare stoppe å lette på trykket på høyre foten uten at det ble helt borte. Jeg fryktet på forhånd at de fastere og reponsive skoene kunne gi leggene juling, men jeg slapp unna alle krampetendenser både der og andre steder. At jeg blir sliten i hamstrings er jeg vant til, men jeg vet ikke hvor mye det hemmer meg underveis egentlig. Det er bare skikkelig vondt i sitteknutenene i bilsetet og på kontorstolen etterpå.

At det ble seks minutter opp på andre runden vil jeg med min maraton-CV ikke betegne som en direkte sprekk. Pulskurven var pen den, men den muskulære trøttheten  kom snikende som denne videoen fra passering Rådhusplasen etter 34 km viser:

(Video: Vidar Ellefsen)
 
Tiden ble 3:37:17, ganske akkurat et kvarter dårligere enn min nest dårligste av ni løp på fulldistansen i Oslo i mitt 25. løp totalt i Oslo Maraton. Den nest dårligste var for øvrig min maratondebut med start og mål på Bislett i 1996. At jeg lørdag likevel løp meg opp 100 plasser totalt og fra 15. til 13 på klasselista er jo ikke dårlig i min siste sesong i M60-64 år. Det er likevel ikke bra nok til å si meg fornøyd med maraton-sesongen som fortsetter sju uker til for å se om sub 3.30 er mulig på Jessheim 10. november. Jeg har fortsatt trua, og kanskje kan en ukes avbrekk på treningsleir i Portugal etterfulgt av Hytteplanmila gjør susen? Som jeg har trøstet meg med de siste årene: Jeg jakter ikke førsteplasser - jeg jakter førsteklasses løpsopplevelser. Og de kommer fortsatt på rekke og rad for denne tidsoptimisten! 

En førsteklasses opplevelse fikk jeg også i Oslo denne litt grå lørdagen med pefekt løpsvær, 14 grader, overskyet og ingen vind. Stemningen og folkehavet var helt klart det største jeg har opplevd her til lands på noe løp. Dagen ble toppet med at Emil debuterte på maraton med å greie vært felles tidsmål, til og med med negative split etter å ha vært sosial med sjonkle Rolf det meste av første halvdel. Stolt konsulent og onkel, kan man si!