 |
| Oransje lue i mål i Mora etter 6:31:26. |
Første del finner du her:
Med slinger i Vasaloppsporet - men ikke i Vasaloppvalsen: Del 1- Stafettvasan
Etter litt tunge forhold for Elverum Grandoldsboys og de nesten 10 000 andre løperne i Stafettvasan på fredag, gledet tre av oss til skikkelige forhold og en lettere reise på søndag. Som beskrevet i det vide og brede i media ble det slett ikke sånn. Her er den yre prognosen som vi fikk servert på torsdag og de langt mer treffsikre og dystre utsiktene som ble servert lørdag:
 |
| Værmelding 1. mars fra torsdag vs. lørdag |
Jeg har i flere av de siste årene tenkt at jeg ser an litt til «Vinterveckan» er i gang før jeg eventuelt melder meg på Vasaloppet igjen i håp om å få tidenes føre. Erfaringene i år er ikke unike, snarere regelen om at forholdene på Vasaloppsøndagen «alltid» endrer seg de siste dagene. Da jeg innså at det ikke ble noen «walk in the Morapark» greide jeg på kort (vær)varsel å snu det og bruke det som motivasjon. Jeg prøvde å spre tankesettet til de to andre i reisefølget, Trond og Ivar, som har hatt Vasan på terminlista oftere enn meg og dermed opplevd mye vær og føre de siste årene.
 |
| Utsikten vår i Fageråsen lørdag morgen. |
Selv om jeg ikke har hatt mange treningsturer denne vinteren under forhold som ventet på søndag, var tankegangen: «Hvor mange er egentlig bedre forberedt på et slitarenn enn meg?» Da tenker jeg ikke på eliten eller bare tidsmessig, men den gemene vasaløpers bakgrunn. Svaret jeg overbeviste meg selv om var ikke så mange. Det betød at jeg nullstilte alle forhåpninger om tid og innstilte meg på den lengste av de ni turene mellom Sälen og Mora både i km og tid. Løypa har jo også blitt et par km lenger enn tidligere etter fjorårets overvann, og den dårligste tida mi fra debuten i 1999 på 6:05 ville mest sannsynlig også ryke.
 |
| Ikke noe «easy come – easy go» |
De siste forberedelsene sammen med mine de to stafettkompiser pluss Inge som logistikk- og smøresjef, var på et nytt nivå for meg. Jeg har ikke investert mer enn høyst nødvendig av tid og kroner i den kjedelige preppinga og har heller ikke utstyr som skal til for å optimalisere den biten. Med pigging som eneste alternativ så var det kun gliden som var i fokus for Trond og meg, mens klassikeren Ivar hadde en ekstra utfordring i form av feste på bløt nysnø. Vi gjorde ikke noe hokus pokus men fulgte rådene fra Oslo Sportslager og Swix (som er den eneste produsenten jeg har erfaring med). For meg ble det «same prochedure» som på fredag men med hvit maratonvoks i tillegg som slitelag toppet med maratonpulver og 1 og 2 mm rill.
Jeg tror aldri jeg har proppet i meg så mye godsaker med god samvittighet som denne helga under påskudd av at man må jo ha «noe å gå på». Søvn bli mangelvare når man må opp før klokka fire to dager, men på den andre siden er det utrolig hva to rolige dager den siste uka gjør med «bodybattery» selv om Garmin sa at det bare var halvfullt.
Etter halvannen times kjøretur på rufsete føre var vi på plass og kunne begynne dagens køtrening. Første pri er jo å få lagt ut skiene så langt fram i leden som mulig. Med ti år siden forrige lopp hadde jeg rykket bakover fra led 1 og 2 til led 4, mens Ivar og Trond beholdt 3’n fra i fjor. Heldigvis hadde vi god tidsmargin, for TTT (Ting Tar Tid) gjelder også i Vasaloppet – eller kanskje rettere sagt – spesielt i Vasaloppet. Jeg skal imidlertid ikke si hva jeg synes om startordningen, den bare er sånn! Basta!
Det må jo bli kø uansett forhold, men søndagens rammebetingelser hjalp ikke på akkurat. Da jeg hadde kommet meg gjennom dagens første kø og slapp inn i led 4, var jeg gudskjelov nøye med opptellinga av antall spor fra elva rett ut for det portugisiske flagget. Jeg valgte å traske tilbake til bilen en km lenger nord for å ta den helt påtrengende doturen siden jeg regnet med kortere kø der enn ved startsletta.
En halv times trasking på full mage for å stå i kø var nesten dagens største lidelse, men det holdt akkurat… Tilbake i startled 4 ble jeg reddet av det portugisiske flagget siden ski og staver jo var godt skjult i løpet av en times snøfall. Sjeleglad for den innlagte tidsslækken måtte den bløte boblejakka og øvrig overtrekk pakkes ned for å unngå stress. 3 km trasking i bløt nysnø med skoovertrekk krevde også minutters anstrengelse med stavpiggen før jeg fikk festet meg til bindingene og var klar - for mer kø.
 |
| 20 minutter til start i Berga By. |
På startflata unngikk jeg en skikkelig massevelt, og kom meg bort til den berømmelige bakken med innstillingen om at her er det ingen vits å bruke en kalori ekstra for å avansere. Jeg ville ikke ta noen sjanser med staver og ski og labbet synkront fiskebein i maurtua. En kikk på klokka på toppen viste 35 minutter og et kvarter tapt. Garminklokka viste riktig nok bare fire minutter helt stillstand i løpet av hele dagen så det var aldri helt stopp, men jeg det var ingen fare for høy puls akkurat.
PÅ toppen var det på tide å starte rennet og finne rytmen. Det var imidlerid ikke helt enklet. Valget stod mellom å stå i det blanke sporet som gled best - men vinglet mest, eller det litt mer stødige sporet på venstre side som var litt tryggere - men gled dårligere. Jeg valgte det siste siden jeg aldri greide å få flyten i stakinga når skiene forvant ut til sidene hele tiden. Fokuset ble på å holde meg på beina, og ikke ødelegge for andre. I ettertid var det noe jeg var aller mest fornøyd med gjennom hele dagen.
Jeg prøvde «mot normalt» å unngå å se på klokka, men siden jeg gikk de samme 25 første km på langt fra lett føre på Stafettvasan to dager før, så hadde jeg passeringene på det høyeste punktet, Smågan og Mångsboderna, litt for godt i minnet til å unngå å sekundere meg selv på den første delen. Jeg følte jeg suste forbi løpere helt til Oxberg, men klokka fortalte at jeg etter å ha lagt igjen 15 minutter i bakken økte det til 20 minutter på Smågan og til 25 minutter mer enn etappetiden min på de første 25 km til Mångsboderna. Derfra ble det lite fokus på klokka helt til jeg på Oxberg snappa opp at medaljetiden for menn var satt til 6:22 siden vinneren var i mål på 4:15. Jeg begynte å regne på om det ville holde, noe det viste seg at det ikke gjorde.
I ettertid ser jeg at jeg var nr. 2474 i herreklassen på det høyeste punktet og passerte ca. 500 menn og x antall kvinner til Oxberg med tre mil igjen. Derfra og inn holdt jeg omtrent plassen min og ble nr. 1908 i herreklassen og nr. 2043 totalt.
Reisen underveis er egentlig ikke så mye å utbrodere. Når jeg hadde kommet meg fram «der jeg hørte hjemme» for dagen, vekslet det med at jeg passerte løpere og ble passert av mange av de samme flere ganger. Nedtellingen til Mora gikk som vanlig i rykk og napp etter at den kjappe mila vel halvveis etter Evertsberg var unnagjort.
Siden «reiseleder» Inge ikke fikk gått pga. vonde ribbein, overtok jeg hans Enervit-pakke som ga tilskudd i form av enerigel og -tabletter mellom de faste kontrollene. Jeg misset en, men det tilskuddet gjorde nok sitt til at jeg holdt koken. På drikkestasjonene ble det etter smak og behag påfyll av væske i form av sportsdrikke, blåbærsoppa, vann og til slutt kaffe. Det ble etter hvert nok søtt, så da var det vann og kaffe som fristet best.
Når de gjelder skiene var de helt på høyde med de fleste jeg rakk å sammenlikne meg med, men jeg synes litt synd på de som trodde de skulle få feste. Jeg minnet vagt min debut for 27 år siden da festet ble borte halvveis og jeg måtte stole på armene uten å ha trent på det. Jeg har forresten ikke snakket med noen som hadde feste på søndag. Kanskje kunne feller eller rubb gi litt feste, men når sporene var så ustabile var det nok enda vankeliger å få respons i frasparkene enn i stavtakene som tross alt var faste nok for mine store trinser.
Tall sier ofte mer enn ord om forholdene som noen mente var de vanskeligste ever, uten at det er mulig å konkludere med etter 102 år. Det ble i alle fall satt ny bryterekord med over 20 % og 3000 i tallet som ankom Mora i buss. Det ble naturlig nok ikke satt fart i teten i snøværet fra start, og vinnertiden for herrer ble 45 minutter bak rekorden. Samtidig greide de beste damene å henge med herreteten langt på vei, og vinnertida bla bare ti minutter svakere.
At jeg havnet en hel time «bak skjema» er derfor helt greit. Aller mest er jeg fornøyd med den mentale biten og ikke minst «førstepremien» jeg høstet i etterkant etter nok en førsteklasses opplevelse – alle utfordringene til tross. Bonusen jeg fikk både under mandagens mil på beina og tirsdagens stakemil på typisk sugeføre var totalt fravær av muskulære tegn til at jeg hadde jobbet overtid på søndag. Da tenker jeg at jeg ikke tatt i hardt nok, men med fem og en halv time i pulssone to så kan jeg i alle fall skryte på meg at jeg er godt herdet for halvhardt og langt.
 |
| Ikke så veldig sur etter 92 km vingling! |
Som overskriften min indikerer, gjelder ikke slinger i sporet for selve arrangementet. Køer til tross, Vasaloppet imponerte nesten like mye som det gjorde i mitt første møte med store øyne i 1999. Hvis jeg skal heve den kritiske røsten min, så er det prisnivået. For «Medel-Svensson» som går ett renn i året er det kanskje «no big deal», men for hypermosjonisten kan jo startplassen veksles inn i ti lokale turrenn.
Mellantider
| Mellantid | Klockan | Tid | Sträcktid | min/ km | km/h | Plac. |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Högsta punkten | 08:35:17 | 00:35:16 | 35:17 | 11:46 | 5.10 | 2474 |
| Smågan | 09:08:45 | 01:08:44 | 33:28 | 03:53 | 15.46 | 2289 |
| Mångsbodarna | 10:02:49 | 02:02:48 | 54:04 | 03:58 | 15.15 | 2087 |
| Risberg | 10:43:39 | 02:43:38 | 40:50 | 03:51 | 15.65 | 2001 |
| Evertsberg | 11:39:28 | 03:39:27 | 55:49 | 04:24 | 13.68 | 1949 |
| Oxberg | 12:33:55 | 04:33:54 | 54:27 | 03:43 | 16.20 | 1898 |
| Hökberg | 13:15:25 | 05:15:24 | 41:30 | 04:31 | 13.30 | 1903 |
| Eldris | 13:56:41 | 05:56:40 | 41:16 | 04:04 | 14.76 | 1909 |
| Mora Förvarning | 14:29:15 | 06:29:14 | 32:34 | 03:53 | 15.47 | – |
| Mål | 14:31:27 | 06:31:26 | 02:12 | 03:40 | 16.43 | 1908 |
.JPG)
.jpeg)