Birken eller Vasan - eller begge deler?

 

Med Svärdsteps i Kvarstadsæterlia.
(Foto: Stein Arne Negård/Kondis)

For første gang på 10 år stilte jeg til start på både Vasan og Birken, og i tillegg til å evaluere Birken er det interessant å sammenligne mine to renn med 13 dagers mellomrom.

For supermosjonister er det kanskje ikke optimalt, men for en hypermosjonist som meg tror jeg ikke at de 92 vinglete kilometerne for snaue to uker siden ødela noe for Birken. Snarere var jeg kanskje bedre rustet til å tåle de dårlige sporene og takle det mentale? Birken blir jo liksom mer overkommelig med Vinglevasan friskt i minne, og når pessimismen blant såkalte hardbarka birkebeinere nådde nye høyder fredag var min korte kommentar: «Det kan ikke bli verre enn Vasan!»

Mens jeg vinglet mye i fjor før jeg endte opp med å stille med blanke ski, har det vært klart hele veien at det skulle bli StakeBirken i år. Med de forholdene som ble på lørdag så angrer jeg ikke på det! Jeg har ikke snakket med noen som var fornøyd med festet. Det var vel i praksis umulig å få perfekte ski med festesmøring på problemføret fra bløtt til tørt til bløtt i løypa? Forholdene var forresten ikke ulikt debuten min i 1995 da jeg i ren panikk la på rødt sprayklister før start etter å ha testet skiene nede på Arnestadjordet hvor vi startet den gang.

Formen etter Vasan har vært stabil helt uten tunge dager, og jeg fikk tradisjonen tro markert bursdagen på min måte midt imellom de to langløpene. Normalt ville det stått en 66-km lang skitur på programmet den 8. mars, men i år fant jeg på en ny vri. Siden jeg har prøvd meg på Ragde-testen ved flere anledninger med 68 til 70 minutters totaltid, var målet etter målrettet motbakkeløping å senke tida til – ja, nettopp 66. Nå er det vel ingen lovmessighet mellom fysisk alder og 12 km onanering (som Thor Gotaas kaller staking) på diverse kondisjonsapparater, men det er uansett sånne ting som motiverer meg litt ekstra. Det gikk ikke etter planen selv om jeg perset på stakemaskin og forbedret meg marginalt romaskin. Jeg gikk på en smell nesten før jeg hadde kommet i gang på mølla. Syra kom på 8,5 km/t, og den fysiske alderen ble nesten 70…..

Ragdetest midt mellom Vasan og Birken. (Foto: Jarle Busterud)

Som de siste årene «ladet» jeg opp med mye Birken-jobbing for kondis.no på fredagen. Ellers var det ikke mye stress med Birken i år. Ja kanskje var jeg litt for avslappet? Bare en strekk rett under skulderbladet forårsaket av noen (for) kjappe hang-ups på den lette styrkeøkta tirsdag, bekymret meg litt. Jeg er litt usikker på om det var en strekk etter staking eller en brist etter et fall med skisko tidligere i vinter som var grunnen smertene som føltes som ribbeinsbrist. Heldigvis var det bare vondt når jeg løftet armen høyt på lørdag, slik at motbakkestakinga gikk greit. Jeg tror defor ikke det hemmet meg nevneverdig.

Ole fikk en tøff debut som ordentlig birkebinere under bustete forhold fredag. 

Jeg var såpass trygg på hva som ventet at jeg tok litt lett på preppinga. Det ble «same procedure» som funka to uker før med hvitt marathon-pulver og 1 mm rett rill. De meldte kuldegradene på fjellet tilsa at komboen jeg la på Vasan (1-2-1 mm) ikke var nødvendig, og dessuten så anbefaler Swix aldri noe annet enn 1 mm. Fanden vet hvorfor! I ettertid kan jeg si at skiene var helt på høyde til Sjusjøen, men da det ble speilblankt i sporet ble jeg frakjørt. Litt grøvere rill hadde nok gjort seg, ja.

I tillegg til lettvinn skiprepping var heller ikke de mentale forberedelsene helt på topp. Jeg var mere på hugget og fokusert før Vasan. Det høres sikkert dumt ut, men Birken har blitt ren rutine, og da presterer man også gjerne på det jevne. Dette har jeg brent meg på før, f.eks. i 2018 da overskriften på bloggen ble: «Birken må tas på alvor!»

I år hadde jeg heller ikke testet ut å ta gel fra de to softflaskene som jeg hadde i hoftebeltet på sekken. Det ble mye plunder og heft med å få de både opp og ned at jeg ga f etter Kvarstad. Forresten så er det bare å fastslå at formaninger og tomme trusler om disk ved forsøpling ikke hjelper det spor(!) Den eneste forskjellen fra tidligere var alle de selvlysende softflaskene som lå igjen - i tillegg til masse engangsposer. Her må det sterkere lut til!

Birken er altså rutine på godt og vondt. Alt på selve dagen går på autopilot. Buss fra «mitt andre hjem» på Sjusjøen kvart på 6, bilder av elitestartene kl 07:45 og 08:00, en halv time til diverse avleveringer (baggasje +++) og deretter finne sin plass i pulja.

Jeg rakk akkurat elitestarten kl 0745 i år også. 

Etter oppstilling i dokøen hørte jeg to kjente stemmer bak meg. Som trofast Skiklubben-lytter er Anders og Sindre (sammen med Silje) fast følge på ukas styrkeøkt. Mens Anders stakk for å finne ut av startpuljene ble Sindre og jeg stående i dokø og prate om dagens stakeutfordring som han, godt veiledet av mentor Aukland, også hadde landet på. Selv om jeg ikke har hørt Birken-oppsummeringen i podcasten ennå, må det ha gått over all forventning med debut på 3:23. Jeg ønsket i alle fall lykke til og kunne nærmest love at det ville gå kaldt nedover ryggen på Sjusjøen.

Birken har mye å takke disse tre for.

I køen for å slippe inn i startpulja ble jeg for første gang for dagen litt stressa. Fem minutter før starten min i pulje 5 var satt opp, ventet VM- og merkedronning Ragnhild og jeg fortsatt på å slippe inn. Jeg skulle jo rekke å putte overtrekkdressen i sekken og få på utstyret. Heldigvis var starten fem minutter forsinket, men det var litt unødvendig spennende minutter før jeg hørte speaker si at det var ti minutter til start for pulja mi. Grunnen var jo at alle puljene måtte inn i samme sluse siden hele startsletta stod under vann. Nødløsningen med bare en start på SkøyteBirken fredag og en fellesstart for alle fra pulje 7 og bakover på lørdag, er naturlig nok noe Birken-arrangørene har fått en del fortjent pepper for.

RB & RB i Østlendingen (Faksimile)

Merkeklar for 25. gang. 

Starten gikk helt uten trøbbel av noe slag, og jeg seig litt i fra Ragnhild som gikk med festesmøring oppover mot Skramstad. Dagens første geldose ble som planlagt inntatt før sportsdrikke på matstasjonen, og videre oppover mot Dølfjellet avanserte jeg en del i feltet. Med variasjon med fiskebein i de små knekkerne og ekstra styrketår av Kjetil på fast plass oppunder Dølfjellet, var den første av dagens to monsterbakker unnagjort. 

Ned til Dambua og videre mot Raudfjellet gikk det i et jevnt sig helt til jeg plutselig sto med bare en ski på beina i den nestsiste kneika før toppen. Bøylen på bindingen spratt nok opp da jeg hadde trampet med skia for å fjerne løssnøen på skoene i snøværet. Siden det var i motbakke slapp jeg krisemaksimering, men snøen i bindingen og under skoen gjorde at jeg var nødt til å ta av den ene staven for å pirke vekk snøen før jeg fikk festet skoen i bindingen igjen. På trackingen ser jeg at det gikk vel ett minutt der, og at jeg totalt hadde tre minutters «hviletid» totalt. 

Jeg tok det bevisst med ro på alle drikkestasjonene hvor søppelsvina sparer et par minutter ved å ta gel i utforbakkene. Jeg trælet som sagt med å få softflaska ned i sekkelommen igjen og måtte til slutt få hjelp på drikkestasjonen på Kvarstad. Det hadde vært enklere med engangsposer som jeg kunne kastet sammen med drikkekruset. Jeg er slett ikke sikker på om softflasker med borrelås er noen genial løsning, spesielt når så mange ikke får festet de på kroppen igjen, trolig fordi de blir for tunge når de fylles helt opp.

Etter Kvarstad sneik den litt likesæle holdningen til livet seg inn igjen, og både på matstasjonen ved Midtfjellkoia og på Sjusjøen gadd jeg ikke å træle mer med gelen jeg hadde igjen. Det ble med kaffe og cola på Sjusjøen før jeg litt spent tok fatt på den fryktede sporløse ferdselen ned fra Sjusjøen. Sporene var imidlertid bedre nedover enn over fjellet der det stedvis minnet en del om Vinglevasan. Det ble jo mildere enn meldt og dermed glattere i sporet - som alle med festesmøring smertelig fikk erfare. For meg var problemet sug i sporet grunnet for fin rill, og det ble aldri noe behov for å safe i de bratteste nedkjøringene bortsett fra når jeg fikk et plogetog foran meg.

Frekvens-fokus-frekvens før Kondisfotografen i Kvarstadsæterlia.
(Foto: Stein Arne Negård)

Nedtellinga fra 12 til 5 km igjen til mål gikk såpass unna at jeg begynte å regne på om fire timer var mulig for 27. gang på rad, men det var før jeg kom ned i slushen etter Sjøsætervegen hvor det verken var spor, glid eller stavfeste. Jeg ser at jeg brukte 25 minutter på de siste «lette» kilometerne, så det var ikke akkurat noe rå spurt som ble satt inn. Litt likesæl, men slett ikke spesielt sliten verken muskulært eller i systemet ellers. Jeg har nok blitt for bedagelig anlagt! Når gikk jeg i kjelleren sist, egentlig?

Fasit: 4:05:52 – 2457. plass av 7935 fullførende – 46. plass av 266 i M65-69.

Er du også Birken- eller Vasa-nerd? Sjekk denn siden laget av en skikelig Vasanerd!

Mellomtid	klokken	tide	Diff	min/km	km/t	Plass
Skramstadsetra	09:39:34	00:49:23	49:24	05:42	10.55	1914
Raudfjellet	10:39:50	01:49:39	01:00:16	05:37	10.69	2089
Kvarstad	11:05:28	02:15:17	25:38	03:03	19.75	2123
Midtfjellet	11:47:23	02:57:12	41:55	07:10	8.39	2193
Sjusjøn 1	12:09:33	03:19:22	22:10	03:55	15.37	2201
Sjusjøn 2	12:12:37	03:22:26	03:04	04:44	12.74	2214
Sjusjøn 3	12:13:07	03:22:55	00:29	04:50	12.12	2211
Kubruveita	12:46:31	03:56:20	33:25	03:07	19.31	2259
Forvarsel	12:52:34	04:02:23	06:03	05:06	11.79	767
Mål	12:56:03	04:05:52	03:29	03:41	16.39	2273

Sett med negative øyne:

• Den dårligste SkiBirken tidsmessig og plasseringsmessig siden debuten i 1995.
• Den første over fire timer på 31 år.
• Negativ utvikling fra 1914. plass på Skramstad til 2273. plass av alle menn i mål.
• Litt mer sliten enn etter Vasan, mest pga. mange timer med Birken-dekning for Kondis.

Sett med positive øyne:

• Den nest beste plasseringen i klassen på alle 28 fullførte renn, bare 34. plassen i M60 i 2022 er bedre.
• 3 plasser fram i klassen og 80 plasser fram totalt fra i fjor med helt identisk deltakelse.
• Bare 13 minutter lenger tid enn i fjor selv om merketida i gjennomsnitt var 15 min. romsligere i alle klasser mellom 20 og 70 år sammenliknet med i fjor.
• 25. merke på rad siden 1998 og bronsemerke nr. 2 i boks (bokstavelig talt) etter at jeg også fikk 25-årsmerke på BB-løpet i fjor.
• Som etter Vasan var jeg fullt «stridsdyktig» dagen derpå og fikk en aldeles nydelig klassisk tur med feste over Lunkefjell som Birken-bonus søndag.

Vasaloppet 2026  vs. Birkebinerrennet 2026:

Med slinger i sporet - men ikke i Vasaloppvalsen: Del 2- Vasaloppet

Oransje lue i mål i Mora etter 6:31:26.

For første gang på 10 år stilte jeg til start igjen på Vasalopp-søndagen. Dette var min syvende gjennomføring i selve Vasaloppet, og med Nattvasan i 2018 og Öppet Spår i 2023 så går jeg for 10-årsmedaljen ved neste anledning. Her kommer siste del av «Sagaen om Vasan 2026» som er viet Vasaloppet 2026.

Første del finner du her:
Med slinger i Vasaloppsporet - men ikke i Vasaloppvalsen: Del 1- Stafettvasan

Etter litt tunge forhold for Elverum Grandoldsboys og de nesten 10 000 andre løperne i Stafettvasan på fredag, gledet tre av oss til skikkelige forhold og en lettere reise på søndag. Som beskrevet i det vide og brede i media ble det slett ikke sånn. Her er den yre prognosen som vi fikk servert på torsdag og de langt mer treffsikre og dystre utsiktene som ble servert lørdag:

Værmelding 1. mars fra torsdag vs. lørdag

Jeg har i flere av de siste årene tenkt at jeg ser an litt til «Vinterveckan» er i gang før jeg eventuelt melder meg på Vasaloppet igjen i håp om å få tidenes føre. Erfaringene i år er ikke unike, snarere regelen om at forholdene på Vasaloppsøndagen «alltid» endrer seg de siste dagene.  Da jeg innså at det ikke ble noen «walk in the Morapark» greide jeg på kort (vær)varsel å snu det og bruke det som motivasjon. Jeg prøvde å spre tankesettet til de to andre i reisefølget, Trond og Ivar, som har hatt Vasan på terminlista oftere enn meg og dermed opplevd mye vær og føre de siste årene.

Utsikten vår i Fageråsen lørdag morgen.

Selv om jeg ikke har hatt mange treningsturer denne vinteren under forhold som ventet på søndag, var tankegangen: «Hvor mange er egentlig bedre forberedt på et slitarenn enn meg?» Da tenker jeg ikke på eliten eller bare tidsmessig, men den gemene vasaløpers bakgrunn. Svaret jeg overbeviste meg selv om var ikke så mange. Det betød at jeg nullstilte alle forhåpninger om tid og innstilte meg på den lengste av de ni turene mellom Sälen og Mora både i km og tid. Løypa har jo også blitt et par km lenger enn tidligere etter fjorårets overvann, og den dårligste tida mi fra debuten i 1999 på 6:05 ville mest sannsynlig også ryke.

Ikke noe «easy come – easy go»

De siste forberedelsene sammen med mine de to stafettkompiser pluss Inge som logistikk- og smøresjef, var på et nytt nivå for meg. Jeg har ikke investert mer enn høyst nødvendig av tid og kroner i den kjedelige preppinga og har heller ikke utstyr som skal til for å optimalisere den biten. Med pigging som eneste alternativ så var det kun gliden som var i fokus for Trond og meg, mens klassikeren Ivar hadde en ekstra utfordring i form av feste på bløt nysnø. Vi gjorde ikke noe hokus pokus men fulgte rådene fra Oslo Sportslager og Swix (som er den eneste produsenten jeg har erfaring med). For meg ble det «same prochedure» som på fredag men med hvit maratonvoks i tillegg som slitelag toppet med maratonpulver og 1 og 2 mm rill.

Jeg tror aldri jeg har proppet i meg så mye godsaker med god samvittighet som denne helga under påskudd av at man må jo ha «noe å gå på». Søvn bli mangelvare når man må opp før klokka fire to dager, men på den andre siden er det utrolig hva to rolige dager den siste uka gjør med «bodybattery» selv om Garmin sa at det bare var halvfullt.

Etter halvannen times kjøretur på rufsete føre var vi på plass og kunne begynne dagens køtrening. Første pri er jo å få lagt ut skiene så langt fram i leden som mulig. Med ti år siden forrige lopp hadde jeg rykket bakover fra led 1 og 2 til led 4, mens Ivar og Trond beholdt 3’n fra i fjor. Heldigvis hadde vi god tidsmargin, for TTT (Ting Tar Tid) gjelder også i Vasaloppet – eller kanskje rettere sagt – spesielt i Vasaloppet. Jeg skal imidlertid ikke si hva jeg synes om startordningen, den bare er sånn! Basta!

Det må jo bli kø uansett forhold, men søndagens rammebetingelser hjalp ikke på akkurat. Da jeg hadde kommet meg gjennom dagens første kø og slapp inn i led 4, var jeg gudskjelov nøye med opptellinga av antall spor fra elva rett ut for det portugisiske flagget. Jeg valgte å traske tilbake til bilen en km lenger nord for å ta den helt påtrengende doturen siden jeg regnet med kortere kø der enn ved startsletta.

En halv times trasking på full mage for å stå i kø var nesten dagens største lidelse, men det holdt akkurat… Tilbake i startled 4 ble jeg reddet av det portugisiske flagget siden ski og staver jo var godt skjult i løpet av en times snøfall. Sjeleglad for den innlagte tidsslækken måtte den bløte boblejakka og øvrig overtrekk pakkes ned for å unngå stress. 3 km trasking i bløt nysnø med skoovertrekk krevde også minutters anstrengelse med stavpiggen før jeg fikk festet meg til bindingene og var klar - for mer kø.  

20 minutter til start i Berga By.

På startflata unngikk jeg en skikkelig massevelt, og kom meg bort til den berømmelige bakken med innstillingen om at her er det ingen vits å bruke en kalori ekstra for å avansere. Jeg ville ikke ta noen sjanser med staver og ski og labbet synkront fiskebein i maurtua. En kikk på klokka på toppen viste 35 minutter og et kvarter tapt. Garminklokka viste riktig nok bare fire minutter helt stillstand i løpet av hele dagen så det var aldri helt stopp, men jeg det var ingen fare for høy puls akkurat.

PÅ toppen var det på tide å starte rennet og finne rytmen. Det var imidlerid ikke helt enklet. Valget stod mellom å stå i det blanke sporet som gled best - men vinglet mest, eller det litt mer stødige sporet på venstre side som var litt tryggere - men gled dårligere. Jeg valgte det siste siden jeg aldri greide å få flyten i stakinga når skiene forvant ut til sidene hele tiden. Fokuset ble på å holde meg på beina, og ikke ødelegge for andre. I ettertid var det noe jeg var aller mest fornøyd med gjennom hele dagen.  

Jeg prøvde «mot normalt» å unngå å se på klokka, men siden jeg gikk de samme 25 første km på langt fra lett føre på Stafettvasan to dager før, så hadde jeg passeringene på det høyeste punktet, Smågan og Mångsboderna, litt for godt i minnet til å unngå å sekundere meg selv på den første delen. Jeg følte jeg suste forbi løpere helt til Oxberg, men klokka fortalte at jeg etter å ha lagt igjen 15 minutter i bakken økte det til 20 minutter på Smågan og til 25 minutter mer enn etappetiden min på de første 25 km til Mångsboderna. Derfra ble det lite fokus på klokka helt til jeg på Oxberg snappa opp at medaljetiden for menn var satt til 6:22 siden vinneren var i mål på 4:15. Jeg begynte å regne på om det ville holde, noe det viste seg at det ikke gjorde.

I ettertid ser jeg at jeg var nr. 2474 i herreklassen på det høyeste punktet og passerte ca. 500 menn og x antall kvinner til Oxberg med tre mil igjen. Derfra og inn holdt jeg omtrent plassen min og ble nr. 1908 i herreklassen og nr. 2043 totalt.

Reisen underveis er egentlig ikke så mye å utbrodere. Når jeg hadde kommet meg fram «der jeg hørte hjemme» for dagen, vekslet det med at jeg passerte løpere og ble passert av mange av de samme flere ganger. Nedtellingen til Mora gikk som vanlig i rykk og napp etter at den kjappe mila vel halvveis etter Evertsberg var unnagjort.

Siden «reiseleder» Inge ikke fikk gått pga. vonde ribbein, overtok jeg hans Enervit-pakke som ga tilskudd i form av enerigel og -tabletter mellom de faste kontrollene. Jeg misset en, men det tilskuddet gjorde nok sitt til at jeg holdt koken. På drikkestasjonene ble det etter smak og behag påfyll av væske i form av sportsdrikke, blåbærsoppa, vann og til slutt kaffe. Det ble etter hvert nok søtt, så da var det vann og kaffe som fristet best.

Når de gjelder skiene var de helt på høyde med de fleste jeg rakk å sammenlikne meg med, men jeg synes litt synd på de som trodde de skulle få feste. Jeg minnet vagt min debut for 27 år siden da festet ble borte halvveis og jeg måtte stole på armene uten å ha trent på det. Jeg har forresten ikke snakket med noen som hadde feste på søndag. Kanskje kunne feller eller rubb gi litt feste, men når sporene var så ustabile var det nok enda vankeliger å få respons i frasparkene enn i stavtakene som tross alt var faste nok for mine store trinser.

Tall sier ofte mer enn ord om forholdene som noen mente var de vanskeligste ever, uten at det er mulig å konkludere med etter 102 år. Det ble i alle fall satt ny bryterekord med over 20 % og 3000 i tallet som ankom Mora i buss. Det ble naturlig nok ikke satt fart i teten i snøværet fra start, og vinnertiden for herrer ble 45 minutter bak rekorden. Samtidig greide de beste damene å henge med herreteten langt på vei, og vinnertida bla bare ti minutter svakere.

At jeg havnet en hel time «bak skjema» er derfor helt greit. Aller mest er jeg fornøyd med den mentale biten og ikke minst «førstepremien» jeg høstet i etterkant etter nok en førsteklasses opplevelse – alle utfordringene til tross. Bonusen jeg fikk både under mandagens mil på beina og tirsdagens stakemil på typisk sugeføre var totalt fravær av muskulære tegn til at jeg hadde jobbet overtid på søndag. Da tenker jeg at jeg ikke tatt i hardt nok, men med fem og en halv time i pulssone to så kan jeg i alle fall skryte på meg at jeg er godt herdet for halvhardt og langt.

Ikke så veldig sur etter 92 km vingling!

Som overskriften min indikerer, gjelder ikke slinger i sporet for selve arrangementet. Køer til tross, Vasaloppet imponerte nesten like mye som det gjorde i mitt første møte med store øyne i 1999. Hvis jeg skal heve den kritiske røsten min, så er det prisnivået. For «Medel-Svensson» som går ett renn i året er det kanskje «no big deal», men for hypermosjonisten kan jo startplassen veksles inn i ti lokale turrenn.

Mellantider

Mellantid	Klockan	Tid	Sträcktid	min/ km	km/h	Plac.
Högsta punkten	08:35:17	00:35:16	35:17	11:46	5.10	2474
Smågan	09:08:45	01:08:44	33:28	03:53	15.46	2289
Mångsbodarna	10:02:49	02:02:48	54:04	03:58	15.15	2087
Risberg	10:43:39	02:43:38	40:50	03:51	15.65	2001
Evertsberg	11:39:28	03:39:27	55:49	04:24	13.68	1949
Oxberg	12:33:55	04:33:54	54:27	03:43	16.20	1898
Hökberg	13:15:25	05:15:24	41:30	04:31	13.30	1903
Eldris	13:56:41	05:56:40	41:16	04:04	14.76	1909
Mora Förvarning	14:29:15	06:29:14	32:34	03:53	15.47	–
Mål	14:31:27	06:31:26	02:12	03:40	16.43	1908

Med slinger i Vasaloppsporet - men ikke i Vasaloppvalsen: Del 1- Stafettvasan

Elverum Grandoldboys årgang 2026.

Etter fire dager i Vasalopp-bobla kan jeg slå fast at det ikke er mye slinger i Vasaloppet som organisasjon uansett værforhold.  Det samme gjelder også i gutteklubben min i Stafettvasan, Elverum Grandoldboys. Her er det nemlig også system i skisakene.

For første gang på 10 år stilte jeg til start igjen på Vasalopp-søndagen. Dette var mitt syvende ordentlige Vasalopp, men med Nattvasan i 2018 og Öppet Spår for tre år siden så nærmer jeg meg 10-årsmedaljen. Her i første del av «Sagaen om Vasan 2026» konsentrer jeg meg om fredagens teamwork.

I fjor debuterte jeg på førsteetappen i Stafettvasan med det ikke helt purunge Elverum Grandoldboys. I snitt holder vi glatt AFP-alder selv om det bare er Ivar og jeg som eldst er pensjonister. Med en justering på laget stilte jeg sammen med Trond, Ivar, Helge og Inge (i etapperekkefølge) til start for å prøve å kopiere fjorårets meget gode 18. plass.

Med base i Fageråsen i Trysil i fem dager kunne vi i ro og mak ta turen til startområdet allerede på torsdag for å hente startnummer til begge begivenhetene og besiktige de første kilometerne av «fäders spår». Med de mildt sagt vekslende værutsiktene så vi imidlertid ingen grunn til å teste ski dagen i forveien. Etter nesten to måneder med stabilt vintervær endret været som vanlig ved Vasalopptider seg fra dag til dag. Spesielt var prognosene for søndagens ni mil omtrent som et svensk blinklys de siste tre dagene: «Funkar – funkar inte».

Med unntak av Ivar stilte laget med blanke ski, og det var bare å avvente den siste og sikreste prognosen før rill og polering ble gjort. Jeg hadde på forhånd lagt Swix Marathon Hvit Pulver med bare PS6 som grunnlag og regnet med at det ville holde i 25 km. Med 2 mm rill på bakskiene i tillegg til 1 mm var eldstemann megaklar for de første 25 kilometeren med 275 høydemeter i første gruppe kl 0700.  Som jeg skrev etter fjorårets debut, er ikke stresset med 1000 løpere på start sammenliknbart med maurtua på søndagsmorgen i samme tid. Starten er også delt i to slik at 1000 nye lag slippes av gårde to timer senere, og vi vet dermed ikke endelig plassering før to timer etter egen målgang.

Med fire lagkamerater tilknyttet Forsvaret var alt «timet og tilrettelagt» som Egon ville sagt, og gutta var på vei til sitt rett etter at vi ankom Sälen i 6-tida. Jeg kunne gjøre de siste forberedelsene i ro og mak, inkludert en peptalk med de gode konkurrentene – og ungdommelige kameratene i Elverum Allstars. Med skiene lagt ut i tredje rekke var jeg i mer enn god nok utgangsposisjon med Amund klar med festevoks under skiene et par rekker bak meg.

Klar til start. Foto: Amund Sigstad

På startsletta gir mange jernet, og jeg ség som forventet litt bakover i feltet før den første bakken som likevel kunne stakes uhindret opp uten uhell av noe slag. Klokka ble sjekket på høyeste punktet etter 22 minutter som var i underkant av tre minutter saktere enn på fjorårets porselenføre da jeg brukte 1:21:41 på hele den drøyt 25 lang etappen. I ettertid ser jeg at jeg her var nr. 214 da begge puljene hadde passert før jeg akkurat som planlagt kunne begynne å avansere.

Etter et krus på Smågan etter 48 minutter og akkurat 150. plass, fortsatte jeg i motsetning til i fjor den raske frammarsjen med relativt gode ski i vekslende mot- og sidevind med ganske vekslende føre. Jeg oppdaget tildlig at det det var tendens til sug i sporet, så det ble sporløs pigging helt til venstre i traséen.

Allerede etter 11 km var jeg seks minutter bak fjorårets passering. Trond og jeg hadde anslått at føret ville utgjøre minst ti minutter på min etappe, men selv om jeg tok ytterligere 30 plasser ble det over et kvarter mer å vente for andremann da jeg vekslet som nr. 119, altså 95 plasser lenger fram enn etter topunktet på 526 moh.

Amund og jeg på Mangsboderna etter vel utført første etappe.

I fjor var jeg litt skuffet etter å ha klappet Trond på skulder som nr. 125, men i år visste jeg at mange lag topper laget fra start slik at min plassering på etappen ikke er så svak som det isolert ser ut som. Vi fortsatte som i fjor fremmarsjen gjennom samtlige 92 km og var 18. lag i mål i første pulje med ti minutter og samme avstand til våre tjue år yngre sparringpartnere i «byens stjernelag». Da neste gruppe var i mål ble det 22. plass til slutt, men likevel godt innafor det vi kunne si oss fornøyd med. 

Både Helge og Inge har skrantet store deler av vinteren men gjorde seg ferdig med årets Vasainnsats med solide etapper fredag, mens Ivar, Trond og jeg skulle på’n igjen på søndag.

Første etappr betyr også  førstemann til Mora og kan ta imot ankermann. 

Inge hadde sisteetappen i år som i fjor.

Kjetil staker Elverum Allstars inn til en flott 13. plass.

I god tradisjon tok vi oss tid til en liten feiring på restauranten nesten på målstreken før vi vendte nesen mot basen i Fageråsen og forberedelser til det som vi på det tidspunktet trodde skulle bli drømmeforhold med kuldegrader etter mildtværet og en drømmereise til Mora…

Fortsettelse følger plutselig i del 2!

Mellantider

Mellantid	Klockan	Tid	Sträcktid	min/ km	km/h	Plac.	Plac. Strä.
Högsta punkten (Rolf)	07:21:00	00:20:53	20:54	06:58	8.61	214	214
Smågan (Rolf)	07:49:04	00:48:58	28:05	03:16	18.43	150	126
Mångsbodarna(Rolf)	08:37:29	01:37:23	48:25	03:33	16.92	119	96
Risberg (Trond)	09:11:34	02:11:28	34:05	03:13	18.75	58	37
Evertsberg (Trond)	09:56:21	02:56:14	44:46	03:32	17.05	48	41
Oxberg (Ivar)	10:44:54	03:44:47	48:33	03:19	18.17	31	38
Hökberg (Helge)	11:16:47	04:16:40	31:53	03:28	17.31	28	19
Eldris (Inge)	11:52:25	04:52:19	35:39	03:31	17.09	22	26
Mål (Inge)	12:23:47	05:23:41	31:22	03:30	17.22	22	36

Sesongplaner i lengre baner

Det ble menage flotte skiture på Sjusjøen før jul.

Da har endelig «den hvite, fine tida» kommet for å bli også på hjemmebane, og jeg krysser skiene for at den vil vare lenge i år - i dobbel betydning. Hvis "jula varer helt til påske" så bør skisesongen gjøre det også, synes jeg da….

Etter en halvannen måneds mengdetreningsperiode på ski så går jeg nå inn i to mer konkurransespesifikke måneder. Jeg er helt klart flinkere til å følge en konkurranseplan enn en treningsplan, men nå gjelder det å spisse formen fram til medio mars.

Jeg starter med det som jo må styre planen, nemlig hvilke skirenn jeg har tenkt å gå. Konkurranseplanen vil med et par unntak være lik de foregående sesongene. Med Romjulsrennet og helgas testrenn inkludert, er planen seks renn før Birken 14. mars. 

Den store forskjellen er at jeg skal prøve meg på Vasaloppet igjen for første gang på 10 år etter å ha gått Nattvasan i 2018 og Öppet Spår i 2023, begge i fristil. I tillegg var jeg med på Stafettvasan for første gang i fjor og fikk lyst til å delta mer hos «søta bror» som er så flink til å arrangere sommer som vinter. Kanskje kan det bli Ultravasan igjen til sommeren også hvis jeg beholder flyten i treninga som jeg har hatt uten en uforutsett fridag siden høsten 2024....

Det ble både gå- løpe- og skøyte-tur på Sjusjøvannet i jula. 

Vasan krever selvsagt lengre treningsturer og mer fokus på staking enn tidligere, så da legger jeg opp til to eller tre uker mellom hvert renn for å prioritere langturene. Jeg må innrømme av at jeg pirres av nyheten om at det fra i år er å ta merke også i SkøyteBirken dagen før Birken, men er litt redd for at jeg kan komme til å angre på det lenge før toppen av Midtfjellet på lørdag... Riktig nok har jeg tatt en Birken-dobbel før, sågar på samme dag, men en dobbel med startnummer blir noe annet selv uten annet fokus enn å fullføre innenfor merketida....

En halv cola for en dobbel Birk i 2021. (Foto: Arve Gjermundshaug)

Sesongplanen ser i utgangspunktet slik ut:   

• 30.des - Romjulsrennet - 24 km - Sjusjøen
• 18.jan - Nyttårsstaken - 19 km - Elverum
• 24.jan - Trysil-Knut rennet - 40 km - Trysil
• 07.feb - Sjusjøen Skimarathon - 40 km - Sjusjøen
• 27.feb - StafettVasan - 23 km - Sälen-Mångsboderna
• 01.mar - Vasaloppet - 90 km - Sälen-Mora
• 14.mar - Birkebeinerrennet - 54 km - Rena-Lillehammer

I mål på sesongdebuten i Romjulsrennet. (Foto: Kjell Aril Andersen

Denne forsesongen har vært bra treningsmessig med gode skiforhold på Sjusjøen fra 1. desember. Som vanlig har jeg dratt fram noen tall for å styrke trua på at jeg er i rute. Jeg har sett på antall km på ski fra sesongstart medio november til dags dato (15. januar). På de to månedene har jeg logga 58 timer og 770 km på ski. Såpass har jeg ikke fått ned i treningsdagboka på åtte år. Garmin summerer jo raskt opp alle parametere, og denne forsesongen har det også, litt paradoksalt, blitt flere høydemeter og lavere snittpulsen (73 % av maks) enn noen gang. Pulsen går riktig nok ned nesten et slag i minuttet pr. år, men den viktigste grunnen er at jeg har staket halvparten av øktene. Det er uansett positivt siden jeg prøver å bli flinkere til å skille på rolige langturer og kvalitetstrening.

Med unntak av de to stakerenn og en klassisk intervalløkt har det imidlertid bare vært rolige langturer så langt. For å opprettholde kapasiteten fra løpesesongen har jeg kjørt en fast langintervalløkt på 10% på mølla hver mandag, noe jeg skal fortsette gjennom hele vinteren.

Utfordringen blir nok å gå fra å «kosetrene» til få inn i alle fall en økt med kvalitet på ski i uka. Siden den bør være konkurransespesifikk, så blir det spennende å se om jeg greier å få opp pulsen på stakeintervaller. Vi skal i februar arrangere årets utgave av Tour de Ski Elverum som vil bety en kort distanse i konkurransefart og som vil erstatte intervalløkta. Med mer kvalitet og mindre kvantitet så skal det nok bli litt mer sprut enn i Romjulsrennet som slett ikke var så verst til sesongdebut å være med 4. plass og ikke så langt fra 2. plass i klassen. Også vært private testrenn nylig ble bekreftelse på at jeg er på riktig vei med stakinga selv om jeg på begge ikke helt greide å holde trykket oppe en time. Grovplanen de neste fem ukene fram til oppladningen til Vasan blir da slik:

• Mandag - Mølle - Motbakkeintervall
• Tirsdag - Styrke - Generell styrke
• Onsdag - Løp - Kondis-intervall alt. stakeintervall
• Torsdag - Ski - Restitusjon klassisk
• Fredag - Gåtur - Restitusjon alt. fridag
• Lørdag - Ski - Konk alt. stakeintervall
• Søndag - Ski - Langtur staking alt. skøyting

Med Jan Erik og Jarle etter sesongens hjemmesnekra skirenn.
(Foto: Hilde Sødal Bakken)