Nok en Vasa-variant på CV-en

Teamet ladet opp i Fageråsen (Foto: Ivar Halset)

Før årets Vasaloppsvecka hadde jeg 11 linjer i historikken på «Mina sidor» på vasaloppet.se siden debuten i 1999, nemlig Vasaloppet (x 6), Skejtvasan 45, Nattvasan (fristil), Öppet Spår (fristil), Ultravasan løp (x 2). I tillegg må jeg for allsidighetens skyld legge til Hemmavasan Cykel (x 2) som hjelperytter for Jern-Jarle – selv om det er «off the record». I år ble Vasa-CV-en komplettert med Stafettvasan med fire langt mer rutinerte Stafett- og Vasaloppsåkare.

Team Elverum Grandoldboys høres ikke ut som noe småguttelag med sine 62 år i snitt, men selv om jeg ikke selv er bestefar måtte jeg presisere at prefikset måtte med i navnet. Det er nemlig 35 år siden jeg spilte min første oldboyskamp for Hernes IL, så jeg følte jeg var moden for "opprykk" til en ny alderskategori. Senere fikk jeg et hint om at det er et kvalitetstegn å være oldboys lenge, og det må jeg jo være enig i. Jo mer jeg tenker over det, jo riktigere blir det. Det er i dypeste mening hele poenget med «karrieren» og grunnen til at jeg aldri kommer til «å legge opp» som fruen av og til erter meg med. Svaret er også det samme hver gang: Jeg har ikke nådd toppen ennå...

Uansett, navnet skjemmer ingen, så jeg var beæret av å bli spurt om å bli med på laget som med forskjellige navn og besetninger har fire stafetter «i fäders spår» bak seg. Trond, Inge og Ivar fra Heimevernsstaben har vært stammen i laget alle gangene, og i år var Olaf og jeg hentet inn. De fire andre doblet som de alltid pleier med hele Vasan på søndag, mens jeg var med på moroa fra torsdag til lørdag.

Med min Ole Brumm-tilnærming til staking, la jeg tidlig i forberedelsene inn en søknad om den første etappen fra Sälen til Mångsbodarna siden jeg ikke hadde planer om noen stakekarriere denne vinteren heller. (Blogginnlegget «Stak – stak ikke?» kommer nok også snart....)

Etter langvarig mildvær og varsla kuldegrader natt til fredag ble det imidlertid skikkelig «svisj-føre» og dermed stakeføre også for meg. Jeg valgte uforberedt å stake Trysil-Knut rennet en måned tidligere siden det ble problemføre rundt null, og det er så langt mitt beste av fire turrenn i vinter. Jeg stilte forøvrig med blanke klisterski i det forrige ordinære Vasaloppet i min «grønne stake-barndom» tilbake i 2016, så da burde jeg vel greie å hakke meg gjennom den første fjerdedelen også?

Logistikken med transport, bagasje, timing og kommunikasjon er et eget kapittel i Stafettvasan, så jeg var som fersking glad for å få den første og enkleste delen - selv om det var den lengste med sine 24 km (+ 1 km pga. omlegging av traséen rundt myrer og vann).

Det er klart at det å være en del av et lag forplikter mer enn individuell start. Da «kæpten» Trond ut fra historikken hadde satt topp 30 som mål, måtte det skjerpes i alle ledd – og sånt liker jeg. Vi hadde meldt oss på i den første pulja med presumtivt best forhold kl 0700, og det var deilig å ha både god tid og plass i Berga By mens de andre fartet videre med buss eller bil. Det er null stress før start når knapt 1000 skal av gårde i stedet for 15 000. Skiene var lagt ut (mer enn) langt nok framme en time på forhånd, og jeg hadde plenty av tid til alle prosedyrer. Ingen kø verken for å få gjort unna dobesøk(ene) eller oppvarmingen som kunne gjøres med staver på trygg barmark mellom startsletta og elva. 

Jeg tok med meg Anders Aukland sin oppskrift på hvordan langløp skal angripes og pigget det jeg var kar om bort til det beryktede bakken som deretter ble angrepet som om målet var på toppen etter 3 km. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde den strategien og ble parkert av flere titalls langt raskere piggere på den første kilometeren.

Oppover bakken holdt jeg tritt med strømmen som ikke var ubehagelig stri, og jeg «var i mål» 528 moh. etter 19 minutter. Det var bare minuttet bak tida min tid fra 2023 da jeg skøytet Öppet Spår. Derfra gikk det unna og jeg plukket ca. 25 løpere fram til Smågan hvor jeg urutinert fikk et krus over låret i stedet for i kjeften pga. farten gjennom kontrollen.

På den andre halvdelen av etappen fra Smågan til vekslingen med Trond i Mångsbodarna greide jeg ikke helt å holde frekvensen og mistet noen få plasser i det superlette partiet. Det er tydeligvis mange lag som setter sin sterkeste løper på denne etappen, så jeg vekslet som nummer 93 og ble skjøvet ned til 123. plass etter at neste pulje hadde passert to timer senere. Likevel var jeg godt fornøyd med 1:21:41 på akkurat 25 km. Tar jeg bort kvarteret i bakken ble det 2:52-pace i snitt på de øvrige 23 kilometerne og halvannet minutt raskere enn i fristil for to år siden da det også var godt føre fra start.

Moro med fart, men det må jo sies at det var porselen over myrene og om å gjøre å holde balansen og ikke sette stavene i de de utallig dreneringsrennene som arrangørene hadde saget for å få vekk overvannet under mildværet før i «veckan».

Etter å ha gitt klappet til Trond, fikk jeg levert bagasjeposen i hånda før jeg hadde rukket å tenke M-Å-N-G-S-B-O-D-E-R-N-A. Deretter kunne jeg kose meg med eb dobbel dose blåbærsoppa og tøyskifte i solveggen før bussen til Mora ble funnet. 

Jeg var førstemann i aksjon - og førstemann til Mora.

Ankermannnen på vinnerlaget blir intervjuet.

Simen Østensen var ankermann på AF Gruppen som tok 2. plassen. 

Da var det bare å  følge med på appen og konstatere at vi som bestilt avanserte på hver eneste tidskontroll. Borstett fra litt kluss i andre veksling gikk "bessfar-toget" på skinner, og da Inge passerte Eldris på sjarmøretappen skjønte jeg at dette gikk veien. Etter 4:30:34 var vi 19. laget i mål av 1488 som fullførte og det 5. beste norske. Mine gode og langt yngre treningskompiser i Elverum Allstars lå hele veien ti minutter før oss og endte på 17. plass. 

Ankermann Kjetil på Elverum Allstars.

Inge brakte oss opp blant topp 20 på sin siste etappe.

Stafettvasan 2025 ble en flott opplevelse hvor forberedelsene, samholdet, feiringen er halve moroa - men det å lykkes som lag selvsagt er toppen av kransekaka. Da er det bare å holde koken å prøve å kvalfisere seg til det gode selskapet ved neste korsvei. 

I tillegg til mer målretta staking, kan jeg nok med fordel legge litt mer i skipreppen. Nå som sesongen, med untak av Birken-eksamen, er over og det er tid for egenvurdering, så kan jeg med hånda på hjerte si at på det området har det vært skikkelig lavmål - eller lavbudsjett om man vil. Jeg overdriver ikke et eneste øre når jeg sier at jeg har brukt akkurat 0,00 NOK på skismøring og preparering gjennom hele skisesongen 2024/25. Når alle forstå-seg-på-ere sier at forskjellen på gli har blitt mye større etter flourforbudet, så kan man vel trygt si at jeg har litt å gå/skli på. Jeg tror jaggu jeg skal ofre noen kroner alllerde til helga......

Olaf og Inge hadde de to siste etappene og kunne sole seg i glansen i Mora. 

Reportasje min på kondis.no:
Panserspor og raske norske lag i Stafettvasan

Mellantider

Mellantid	Klockan	Tid	Sträcktid	min/ km	km/h	Plac.	Plac. Strä.
Högsta punkten (Rolf)	07:19:02	00:19:01	19:02	06:21	9.46	151	151
Smågan (Rolf)	07:41:59	00:41:58	22:57	02:57	20.40	124	119
Mångsbodarna (Rolf)	08:21:42	01:21:41	39:43	02:55	20.62	125	135
Risberg (Trond)	08:51:24	01:51:23	29:42	02:48	21.51	64	30
Evertsberg (Trond)	09:29:53	02:29:52	38:29	03:02	19.84	44	33
Oxberg (Ivar)	10:11:01	03:11:00	41:08	02:49	21.40	33	52
Hökberg (Olaf)	10:38:09	03:38:08	27:08	02:57	20.35	27	35
Eldris (Inge)	11:06:56	04:06:55	28:47	02:51	21.16	21	18
Mål (Inge)	11:30:35	04:30:34	23:39	02:41	22.46	19	15

Opprykk og mye å se fram til i 2025

Ego har ekstra mye å se fram til i 2025!

Da er allerde januar unagjort og vinterens trening og konkurranseplan begynne å sette seg. Som alltid hvert 5. år er det litt ekstra motivasjon i å rykke opp i en ny aldersklasse - selv om det svært sjelden har skortet på lysten til å konkurrere her i gården da. 

Det er jo litt ulogisk klasseinndeling på mange turrenn. Det skulle være ganske enkelt å enes om det er 60-64 eller 61-65 som gjelder? I de to turrennene i januar har jeg delttatt i to forskjellige klasser. I Budorrennet som bruker samme inndeling som Birken, debuterte jeg i 65-69 år, mens jeg i Trysil-Knut rennet tre uker senere rykket ned til 61-65 igjen. 

Birken har hatt samme system siden jeg ble med i 1995, mens den siste, og mer ulogiske, er skiforbundets inndeling som ble gjort om for en god del år siden. Uten å påberope meg å vite sannheten tror jeg det skyldes at man som i løp gikk over til å la alder pr. 31.12 bestemme klasse, mens det på ski tidligere var pr. 01.01. Ved samtidig å skyve hver 5-årsklasse opp ett år, var det da ingen som fikk et år ekstra i sin daværende klasse. Konkurranseglade veteraner er nemlig de eneste som lengter etter å bli eldre - på papiret...

Plasseringer er ikke så viktig lenger, men jeg sammenlikner meg alltid med meg selv. Hovedmålet er i den store sammehengen å begrense forfallet, og siden jeg stort sett deltar i samme renn og løp fra år til år, får jeg en god indikasjon på akkurat det. Vær og føre er aldri likt på ski, men da vurderer jeg min egen prestasjon ift. hvor langt bak de beste jeg er og hvor stor andel av de om som fullfører som er foran meg på totallista. 

Jeg er upremiert i de to første rennene jeg har gått hittil - i to forskjellige klasser og med to forskjellige teknikker - men både Budorrennet og Trysil-Knut gikk litt bedre enn i fjor. Trysil-Knut rennet var både subjektivt og objektivt mitt beste skirenn på hele sesongen i fjor, så at jeg hevet meg et lite hakk i år med blanke ski var jeg godt fornøyd med.

Det ble to måneders tjuvstart i 65-årsklassen i Budorrennet 4. januar. (Foto: Stein Arne Negård)

Det blir spennende å se om jeg i motsetning til i fjor greier å ha en stigning utover i skisesongen som i tur og orden vil inneholde Sjusjøen Skimarathon, Trysil Skimaraton, Stafettvasan og Birken. Stafettvasan sammen med fire andre voksne gutter i "Elverum Grandoldboys" blir litt ekstra spennende, siden det er blir min debut i det arrangementet. Fra før har jeg gått Vasaloppet, Skejtvasan 45, Nattvasan og Öppet Spår i fristil - og Ultravasan løp. I stafett-sammenheng har jeg imidlerid en solid statistikk å skryte av i StafettBirken med en seier og to andreplasser de tre årene Elverum kommune stilte lag i miks-klassen i 2013, -14 og -15. 

Det er ikke til å legge skjul på at i Birken er klasseplassering viktigere enn i andre renn, og med langt færrre i klassen enn før bør det være mulig å "perse" plasseringsmessig i år, dvs. å komme høyere opp en nr. 34. 

Det er ikke bare turrenn som trigger. Vi arrangerer også vår egen Tour de Ski i Elverum, og dermed får jeg sårt tiltrengte kvalitetsøkter de neste fire ukene. Her sammen med Jan Erik på første etappe.

En uke etter Birken blir det en flying start på løpssongen med en uke i Portugal med Kondis, denne gangen med det svenske trenerteamet fra Stockholm Maraton. Løpesesongen har jeg ikke lagt noen klar plan på ennå, men det blir i alle fall "gøy på landet" 1. mai da jeg for første gang skal prøve meg som fartsholder i Innlandets mest profilerte landeveisløp, Grue Halvmaraton. 

Det eneste løpet jeg i tillegg er påmeldt i foreløpig er Birkebeinerløpet 14. juni. Det har jo vært for obligatorisk å regne siden 1999. Statistikken sier at det med sub-2 timer så vil merke nr. 25 være i boks når jeg rykker opp i "pensjonist-klassen"... 

I uke 13 blir det nye gode løpeøkter i og rundt Monte Gordo.

Det største håpet for 2025 er likevel knyttet til om jeg greier å få skikk på hamstringene mine som til og fra har vært en stor hemsko i løpinga mi de siste sju årene faktisk. Hvis halvmaraton-vårsesongen blir like halvveis som vanlig, kommer jeg til å vurdere å løpe bare rolig og langt resten av sesongen og prøve meg på Ultravasan - og/eller noen andre spennende "ekspedisjoner" igjen. Jeg har aldri vært "built for speed" men er overbevist om det blir det langt og seigt (nok) så kan jeg fortsatt tøye noen grenser. 

2025 - here I come!

Hvor ble 2024 av?

Det er ikke til å unngå at man tenker litt ekstra over hva en bruker tida på ved årsskifte. Jeg må innrømme at jeg tenker litt mer over det enn tidligere nå når plikter ikke i samme grad legger beslag på hverdagen. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang å være bevisst på hva man faktisk bruker tida på. Jeg har aldri levd etter klisjéen "og sånn går no dagan" og har alltid hatt nok å gjøre, men etter at jeg ble pensjonist merker jeg at trivsel og livskvalitet henger tett sammen med følelsen av å ha utrettet noe meningsfylt for seg selv eller andre hver dag. Det er kanskje derfor man hører folk ironiserer med at "du er jo pensjonist, så du har vel ikke tid"?     

Når Strava summerer opp året som har gått i antall timer, kilometer og høydemeter, er det en viktig del av årsrapporten for min del - men bare en brøkdel i den store sammenhengen. Med 650 timer logget aktivitet er det jo under to timer pr. dag. I følge Garmin Connect så sover jeg 8 timer pr. døgn. Altså har jeg fortsatt 14 timer til disposisjon hver eneste dag, sju dager i uka, 52 uker i året....  

Noen vil nok synes jeg er rastløs, hyper eller krampeaktig aktiv til tider, men jeg vil hevde at jeg ikke er travelt opptatt med det selv om skrittelleren avslører at jeg bruker beina mellom 18 og 20 km hver eneste dag. Det handler mer om være bevisst. Hvorfor ta bilen for å gjøre et ærend når du har tid til å ta beina fatt. Hvorfor kjøre bil til trening når du kan bruke sykkelen eller kan få gjennomført ønsket trening hjemmefra. Det handler først og fremst om rutiner eller livsstil om du vil, men nå er det jo veldig stuerent å snakke om økonomi og miljø også.

Nok djupe tanker om livet fra en enkel sjel med faste prinsipper. Som tallfreak synes jeg det er moro med noen kalde fakta fra året som jeg har lagt bak meg. De viser at jeg har vært litt mindre aktiv i 2024 enn i 2023. Når det gjelder aktivitetsnivået så summerer jo Strava opp året, men tallene her må i treningsøyemed tas med en stor klype salt. 

2023 vs. 2024

Siden jeg ble pensjonist kan det ikke stikkes under en stol at det blir logget mye som ikke kan kalles trening. Garmin Connect holder imidlertid greie på det for meg hvis jeg bare husker å klassifisere aktivitetene som trening, konkurranse, transport eller rekreasjon. For 2024 kan jeg som for 2023 trekke fra ca. 200 timer og 1200 km som er logget men ikke har trening som hensikt. Det kan typisk være transportsykling, lufteturer med hund og turer til fots litt lenger enn til postkasa. Det er vel naturlig at andelen med den type aktiviteter bare vil øke i årene som kommer. 

Også når det gjelder antall konkurranser ble det en god del mindre enn året før med 20 offisielle konkurranser fra 5 km til Birken på 54 km. Her var det Trysil-Knut rennet i slutten av januar og halvmaraton på Fjellmaraton som ble høydepunktene sportslig sett med 4. og 2. plass - men 1. klasses opplevelser på flere måter også. 

Fjorårets høydepunkt ble Fjellmaraton på 1:36:49

Løpssesongen fikk en tidlig avslutning pga. en langvarig forkjølelse som førte til en sjelden DNS i Hytteplanmila, men ellers har jeg deltatt i det jeg hadde planlagt: 5 x skimaraton, 2 x maraton, 4 x halvmaraton, 6 x 10 km og 2 x 5 km. I tillegg kommer noen klubbrenn, karusellløp og en rekke virtuelle konkurranser både på ski og i løp som jeg regner for trening uten fokus på resultat men likefullt er kvalitetstid i dobbelt forstand.

Med opprykk til en ny alderklasse i årets første turrenn på Budor i morgen, er det ingen grunn til å slutte å leke og jakte 1. klasses opplevelser - selv om det nok ikke blir så mange 1. plasser i år heller... Mer om hva 2025 kan bringe senere. Enn så lenge: Et godt nytt år til mine tålmodige lesere!

Sesongpause med abstinenser

Snultra 28. november

Med en ufrivillig bråstopp på løpssesongen tidlig i oktober og en turrennsesong som ennå er noen uker unna har det blitt en lang sesongpause. Det føles litt uvant, nesten som et vakum i hypermosjonist-tilværelsen. Konkurransepause og grunntreningsperiode er jo etter boka det, men jeg må innrømme jeg har litt abstinenser nå....

Det har ikke skjedd så mye å skryte av siden jeg skrev min rapport fra treningscampen i Portugal med Kondis tidlig i oktober. Planen var jo å spisse formen til Hytteplanmila to uker senere og sesongens tredje maraton på Jessheim ytterligere to uker etterpå. Forkjølelsen jeg dro på meg de siste dagene i Monte Gordo, satt fast i åtte uker før jeg jeg hadde frie luftveier igjen. Selv om jeg ikke hadde akutt behov for HLR ble det bånning av løpeformen i oktober og november i stedet for topping. Jeg hadde startplass men fant ingen god grunn for å ta turen til Hytteplan for å jogge i gjennom, spesielt ikke da det var behov for en som kunne supplere dekningen på kondis.no fra "studio".

To uker senere følte jeg meg imidlertid bedre og stilte på vintermaraton. Uten en ordentlig langtur siden i Oslo midt i september fant jeg det imidlertid best å nøye meg med halvdistansen. Det ble den tyngste 21,1 km jeg kan huske å ha løpt med startnummer! Det gode selskapet jeg hadde invitert meg selv inn i (1:40-pulja) holdt jeg følge med i akkurat en kilometer. Da skjønte jeg at disse lungene ikke ventilerte likevel. 9 av 10 ville nok gått inn i garderoben ved passering halvveis, men jeg er som kjent "odd man out" i sånne  sammenhenger. Med godt over 1000 offisielle konkurranser uten DNF, så vil ikke den komme før eventuelt i mitt aller siste løp.......

Jeg vinket farvel til  løpssesongen på Jessheim 10 november. (Foto: Kjell Arne Olsen)

Jeg har i 30 år hatt en fast bestilling inne hos de væransvarlige på skiføre til mandagen etter vintermaraton, men det er ikke så ofte bestillingen har blitt levert presis. I år ville det passet godt å få noen skiturer uten å puste å pese, men det ble nesten desember før det ble noen skitur på natursnø. 

Aldri så gæli så er det godt for noe, og med innskrumpa lunger har det blitt adskillig mer systematikk i styrketrening. Jeg har også laget meg noen utfordringer for å bryte opp de kjedelige øvelsene. F.eks. har jeg testet hvordan jeg ligger an med 100 pullups på 10 minutter i forhold til tidligere, og jeg har også sjekket om det er mulig å greie både 100 pullups og 100 pushups på på samme tida, altså med pushups i pausene mellom pullupsene. I mangel av pullups-bar i leiligheten på Sjusjøen har jeg også kjørt 100 pullups og 100 situps som jo er betydelig lettere.  

10 x 10 pushups på 10 minutter.

Sånne spesifike øvelser er veldig ferskvare, og man får raskt framgang etter den første gjennomføringen som naturligvis gir litt stølhet. Planen er å ta en test i uka og se om jeg kan greie å nå målene før det første turrennet som forhåpentligvis blir Romjulsrennet på årets nest siste dag. Noen har latt seg imponere av antall reps, men det er viktig å presisere at jeg ikke går helt ned på pullupsene siden det ikke er relevant i forhold stakinga. 

Jeg liker absolutt å sette meg mål, men jeg er nok ikke så flink til å holde fokus hvis målet er for langt framme. Jeg må alltid ha noe å se fram til som er nært i tid, og man må jo ha delmål også. Det er natulige hovedmålet for skisesongen er nok gang Birken, og med opprykk i ny aldersklasse mangler det ikke på motivasjon for å gjøre en god figur 15. mars. Tidsmål er veldig lite spesifikt pga. føreavhengighet, så jeg velger å si høyt at jeg skal perse plasseringsmessig. Det betyr at jeg må bli bedre enn nr. 34 som ble oppnådd i 2022 (da det var bunnotering i deltakelse vel og merke). Et annet mål som sier mer om den relative prestasjonen er %-plassering i klassen. Det vil si at jeg skal være blant den første 10-prosenten i M65 - med festesmøring under skiene. 

Langbeint langrennsløper ved Pellestova.

Treninga fram mot målet vil ikke bli så ulikt de siste sesongene, men jeg MÅ få lagt inn max-O2 økter ukentlig. Det har jeg ikke greid annet enn ved løping, men med halvlange diagonaldrag i motbakke burde det være mulig. Klubbrenn med en halv times løpstid er også god anledning til å gå ut av komfortsona som det blir mer enn nok av i skisesongen. Jeg kjenner jo meg såpass godt at jeg vet at det automatisk blir terskeldrag i alle motbakker når jeg går langturer. Intervalløktene både på ski og beina bør defor ha innslag over terskel minst en gang i uka.

Konkurranseplanen blir nok ganske lik fjoråret som inneholdt denne rekka: Romjulsrennet -Budorrennet - Trysil-Knut rennet - Stenfjellrunden - Trysil Skimaraton - Birkebeinerrennet. Kanskje bytter jeg ut Stenfjellrunden med Sjusjøen Skimarathon helga etter, og så blir det Stafettvasan med "Elverum Grandoldboys" som siste gjennomkjøring to uker før Birken. Dessuten har jeg lyst til å få med meg 5-mila på hjemmbane som Tour de Ski-gjengen har planer om å arrangere helga etter Birken. Den kolliderer imidlertid med Valdres Skimaraton hvis jeg finner ut at jeg skal fullføre hele Skiplukkern Langdistansecup også i år. Det lønner seg i alle fall å melde seg på alle fire rennene samlet, og så får vi se hvordan sesongen utvikler seg. 

Jeg gleder meg til å gå skirenn igjen, og det ville vært skikkelig gøy hvis årets løpeboom gir seg utslag i økt deltakelse også i turrenn. Det avhenger nok i stor grad av om det kommer nok snø slik at  mosjonister flest får trent på ski før turrennsesongen starter for fullt på nyåret. 

Det blir romjul og Romjulsrenn her i år også håper jeg.

På Kondis-treningscamp for første gang

Morgenjogg i soloppgang.
(PS! Trykk på bildene for større utgaver!)

I uke 41 var jeg på min aller første treningsferie, eller treningsleir om du vil. Jeg hadde nemlig gleden av  å tilbringe en uke i Kondisregi i Monte Gordo i Portugal med løpeglade mosjonister fra både Norge og Sverige. For meg har ferie vært synonymt med fokus på trening det meste av mitt yrkesaktive liv, men denne ferien var en helt ny opplevelse for en "ung og lovende" 64-åring.

Jeg hadde i utgangspunktet planer om å ta turen i mars, men den ble fullbooket før jeg fikk bestemt meg for å bli med på løpeuka som jeg har lest så mye om de ca. ti årene Kondis har arrangert løpeuker både vår og høst på Algarvekysten. 

Treningscamp er for øvrig en mer dekkende betegnelse enn løpeuke siden det er et bredt spekter av aktiviteter å velge mellom. Kondis stiller med et stort antall trenere/løpeguider på de forskjellige øktene, og for meg og de fleste andre var det løpeprogrammet som satte dagsorden de sju dagene. Det manglet imidlertid ikke på muligheter for å trene allsidig i treninsgcampen som arrangeres i nært samarbeid med turoperatøren Springtime. Det var også muligheter for å delta i uke 42 hvor det var løpere knyttet til Stockholm Maraton som stod for opplegget og som visst nok er litt mer spisset mot maraton-trening.

Comeback for barfotløping på kanten av Atlanterhavet. 

Jeg hadde på forånd vært med på en rekognoseringstur med et par nye Kondistrenere i pinsen i fjor og hadde blitt litt kjent og visste hva jeg gikk til. Den gangen slet jeg med høy puls i varmen, og jeg var derfor ganske spent på hvordan jeg ville takle en hel uke med mye trening. Bortsett fra noen varme somre her hjemme, kan jeg ikke akkurat si at jeg er særlig vant, eller aklimatisert, til trening i varmen. Faktum er at jeg var på min første og eneste sydenferie på Rhodos i 1987... 

For min del passet det derfor godt at det var "god norsk sommer-temperatur" på Algarvekysten denne uka med litt over 20 grader. Frykten for varmen skulle derfor vise seg ubegrunnet, og med litt "vestlandsvær" med vind og regn forble pulsen normal - helt til jeg pådro meg en forkjølelse nest siste dagen slik at selve finalen, Kondisløpet, ble en lidelse som jeg helt klart burde stått over. 

Kondisløpet i bløtt og perfekt løpevær ble en 5 km lang lidelse.

Kontrasten fra dagen i forveien ble derfor stor da vi ble busset en drøy time vestover og fikk en 12 km lang og spektakulær "kystøkt" i "Seven Hanging Valleys" som endte i feriebyen Carveiro. Jeg har jo løpt mye i skogen og på fjellet, men aldri i et sånt kystlandskap med grotter og stupbratte klipper. Her måtte man følge med hvor man satte beina selv om alle farlige partier var godt sikret. Det ble nok campens høydepunkt for meg og mange andre. 

Kystøkta serverte majestetiske øyeblikk.... 

..i spektakulær natur...

..i hyggelig selskap! 

I tillegg er det verdt å trekke fra "fjelløkta" i Odeleite ca. 20 km nord for hotell Dunamar som er basen til Springtime. Her ble vi tilbudt en variert tur på 10 eller 14 km som også kunne forlenges til en real langtur ved å løpe "hjem". Det lengste alternativet stod jeg over med tanke på at maratonbeina mine skulle få best mulig utbytte av ukas tre kvalitetsøkter,  fartsleken i skogen, baneøkta og det avsluttende Kondisløpet på 5 km. 

Pust i bakken og påfyll på fjelløkta i området rundet Odelite.

Baneøkta med denne spreke gjengen ble objektivt min beste økt.

Med unntak av det uhøytidelige løpet dagen før hjemreisen hvor jeg følte jeg pustet gjennom et sugerør, var jeg godt fornøyd med hvordan beina og kroppen responderte på minst to daglige økter. Fasiten ble 95 km og 10 timer løping samt vel fem timer med diverse andre aktiviteter på de sju dagene. Det er ikke sikkert alle vil bruke begrepet ferie om det, men for meg var det i alle fall en svært oppbyggende uke på flere måter. At jeg kom hjem tre kilo tyngre enn da jeg dro forteller vel også sitt?

Morgejoggen på stranda med soloppgangen midt i mot som førsteøkt var også en opplevelse for en landkrabbe som har sett mest skog og vidder i sitt liv. Man får ekstra god matlyst på frokosten av slikt. Noen dager ble morgenjoggen avsluttet eller erstattet med yoga. Det burde nok vært fast innslag i hverdagen for denne stive skrotten. Her ble jeg også minnet på å puste og jobbe med mobilteten mer enn bare noen minutter etter løpeturen.

Rørlighet i soloppgnag for en morrastiv kropp.

Jeg er ikke laget for strandliv eller steiking ved poolen, men kjedet meg ikke ett sekund. Det ble god tid til til å prøve ut andre typer økter som bl.a. crossfys, ministrikk og aquajogg. Det var også en rekke felles styrkeøkter og diverse rytmiske aktivitetet, for ikke å glemme Kondis Games/Mesternes Mester-lagkonkurranse med litt uvante fysiske utfordringer kreativt satt sammen av Kondistrenerne våre. Gjett hvem som var med på vinnerlaget "Team Inni Gran-skauen" - og hvilken Kondistrening som var sterkest representert på det femmannslaget?

Sist men slett ikke minst må jo det sosiale nevnes ved å delta på en camp som Kondisuka er. Jeg kjente riktig nok noen få fra før, men reiste alene med et åpent sinn for å kose meg og bli kjent med folk. Der må jeg si forvetningene innfridde og litt til. Her var det folk både over og under min egen unge alder med mye av den samme motivasjonen som meg selv - og da må jo bare bli bra. Like barn leker best, gjelder også for oss som fortsatt leker i voksen alder! Tenk å få lov til å "nerde" ei hel uke om felles interesser. Det være seg løpesko, pulsklokker, treninsgprinsipper eller ganske så ufaglige ting på after-run. 

Monte Gordo:You made me great again! 

Takk for minnerike dager til hele den gulkledde Kondisgjengen i uke 41/2024 - og ikke minst til alle de blåkledde Kondistrenerene som sørget for at vi ikke hadde et kjedelig øyeblikk! 

PS! 22.-29. mars 2025 går neste Kondistur til Monte Gordo og påmeldingen er allerde åpen!