tirsdag 3. mai 2022

"Gærartig" med Grue Halvmaraton

To fornøyde gutter i Gruehallen etter løpet.
(Foto: Arne Post)
Jeg prøvde meg først med overskriften "Gøy på landet", men det ble for dumt. Er jo ikke spesielt urban sjæl, og det spiller ingen rolle om det er i byen eller på bygda - bare en har det  gøy. Og Grue Halvmaraton 1. mai var virkelig  gøy. 

Denne gangen fortjener selve arrangementet Bakkerolfens oppmerksomhet mer enn han egen prestasjon, for dette var "gærbra" som de sier i Solør. At agnet var en rask løypa som mange ville bite på ante meg,  men at solungene skulle møte opp i hver eneste avkjøring med flagg og heie av høy hals så jeg ikke for meg. Jeg er gift med en solung og kjenner mange i distriktet mellom Elverum og Kongsvinger, men her bomma jeg gitt....

At enkelt ting kan gjøres enda bedre ved neste korsvei skulle bare mangle, men alt i alt så er det ganske fantastisk at nesten 200 stiller opp og løper 21 095 meter på relativt kort varsel. Det var ikke lenge siden jeg selv ble klar over den spennende nyheten på en ellers meget rikholdig løpsmeny denne våren. Jeg tror det bare er to måneder siden løpet ble lansert, og nå er allerede neste års løp under planlegging. Dette kan bare gå en vei! At lokalavisa Glåmdalen stiller opp og sender løpet direkte, sier litt om interessen. (Bare så synd at å se seg selv etterpå er en lidelse. Går det an virkelig an å løpe så sakte...) 

I samtale med Jann Post om løypa før start. (Foto: Andre Berge)

Løypa  ble lovet å være rask, og bortsett fra den omtalte nedoverbakken mot mål så innfridde den forventningene. Den var ikke SÅ lang. At løypa er lagt med omhu innenfor reglene for godkjenning av tider, er jo selve merkevaren her. Alle kan jo ikke lage løyper som er "perseløyper" eller "Norges raskeste", men at det er mange av oss som er opptatt av å sammenlikne tider både med seg selv og andre er helt tydelig. Med åpne jorder på begge sider av vegen er løypa vindutsatt, men den velse trekken fra sør-vest var nok mer en mental enn fysisk motstand. Jeg opplevde også at den avtok en smule på andre runden. 

At starten er et stykke unna mål (4 km) og alla andre fasiliteter er jo ingen fordel, men man oppnår en løype uten vendinger og skarpe kurver samtidig som det er innenfor i forhold til avstand fra A til B og netto fall. Løypemerkinga var helt presis, stemningen langs hele løypa var som nevnt helt fantastisk og fasilitetene i Gruegallen i akkurat passende nedjogg-avstand fra mål, er jo i utgangspunktet like gode som i Hytteplanmila som er nevnt som en parallell.

Premieutdelingen og det som skjer etter målgang bør tilrettelegges slik at det blir mer stemning rundt. Nå ble det litt bortgjemt med lite folk til stede. Jeg tror et podium utendørs, gjerne med en back-up innendørs i tilfelle dårlig vår, er best ved sommer-arrangementer. Det var høyt nivå både på de seks premievinnerne og uttrekkspremiene, men de fikk ikke den hyllesten de fortjener. 

Bakkerolfen i sitt ess med Dorte og Ingulf i "utforbakken"
2 km før mål. (Foto: EF Sportsfoto)

Kort om eget løp: Jeg var litt på stålet etter vel rask progresjon i løpinga etter at skia ble parkert. Derfor bevilget jeg meg to fridager i forkant og stilte med en edruelig ambisjon om å kopiere løpet i Fredrikstad fire uker tidligere hvor jeg jobbet meg inn under 1.40 i en helt sammenliknbar løype.

Det var et drøss med kjentfolk med samme oppgitt sluttid i deltagerliste, men det skulle raskt vise seg at det var Ingulf som var min mann for dagen. Som ventet gikk det litt raskere enn programmert 4.45-fart fra start, men jeg fortsatte med stålkontroll på både puls og fart på den første runden. Jeg klokket for ordens skyld tida akkurat halvveis, og benyttet negativ splitt i tillegg til synkronløping med Ingulf som motivasjon. I tillegg virker det jo alltid positivt å plukke løpere underveis, og det var ikke negativt da de rosa strømpene til Dorte kom sakte men sikkert nærmere heller.....

Summa sumarum: Stor fornøyd med 1.37.40 og 2.17 raskere enn i Fredrikstad 3. april. Litt muskulært får man det jo, men jeg var meget overrasket hvor høyt jeg lå i puls på andrerunden uten at jeg følte jeg gikk i kjelleren. Jeg må i all fall revidere min makspuls siden jeg noterte 160 i "spurten" - og jeg har lagt inn 158 på klokka.... På sikt tror jeg nå på sub-1.35 i løpet av sesongen. Her mine laps-facts: 




Så sliten var jeg ikke etter løpet, da. Løypemaker
Arne Post var også fornøyd. (Foto: Ingulf Nordahl)

Igjen egen selvgodhet til side. Det som var minst like "gærartig" som at både arrangørene og jeg lykkes tett oppunder 100%, var det faktum at Kondistreninga i Elverum stilte med ikke mindre enn ni løpere på søndagens halvmaraton. Nesten uten unntak så innfridde alle sine egne forventninger, og det ble satt perser i fleng. Når vi også reiser og lykkes sammen på denne måten, blir jeg både rørt og glad. Dette må vi gjøre igjen!

Grue Halvmaraton på Strava

ANDRE "PRESTASJONER" ETTER GRUE HALVMARATON:

Sterke tider i premieren på Grue Halvmaraton

onsdag 13. april 2022

Med tro på seg selv i Janteloppet

Amund, Kjetil og Bakkerolfen før start. 
(Foto: Hanne Sigstad)
Janteloppet på Hafjell/Pellestova er på noen få år blitt litt av en happening til turrenn å være. I år var det  både turrenn og FIS-renn, og deltagelsen av de beste norske løperne var helt på høyde med de to kjappe  norgesmesterskapene som er blitt arrangert i Narvik og på Lygna. Petter Northugs signatur og pengepremier tiltrakk nok de store navnene mer enn heftig afterski, men med hele sesongen unnagjort var det nok flere heltidsutøvere som også hadde litt lavere skuldre enn på flere måneder. At mange av de litt mindre seriøse av oss tok afterskien på alvor, er imidlertid sikkert etter en kikk på sosiale medier etter helga. 

Jantelovens argeste motstander, Petter Northug, hadde virkelig fått en bredt spekter av skiløpere til å tro på at  Janteloppet er vinterens morsomste skirenn. Den 20 km lange løypa var designet ulikt fra andre langrenn med utfordringer som «pumptracks», utforkjøringer med fartsmåling samt klatreetapper og supersprint med hele 10 000 kr i premie.

Jeg deltok i den virtuelle utgaven i fjor uten konkurranse side om side og gledet meg til å "leke med de store" - attpåtil med gratis deltagelse etter at jeg ble trukket ut som vinner i Rema 1000 Elgen sin Red Bull-kampanje. Jeg hadde også lokket de to fristils-entusiastene og Stravacup-medarrangørene, Amund og Kjetil, til å ta turen fra Elverum til Hafjell lørdag. Selv kjørte jeg "same prochedure as last year" med oppvarming fra Sjusjøen. Skjønt så veldig varm ble jeg ikke, 13 km padling i nordavind og snøskavler til tross.


Trangt i starten. (Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Med en times pause før start ble det tid til en felles oppvarmings-reko av den første og siste delen av løypa. Med fare for å kjøre ned både skistjerner og kameraer i målområdet med helikopter surrende over hodene våre, fikk trioen føle på et litt annet trøkk enn på de vanlige turrennene. At det var en sjelden anledning til å skøyte, var også kjærkomment for alle tre. Fristils-alternativene for oss mosjonister er ikke alt for mange, og det er opplagt at det bidrar til lavere gjennomsnittsalder og dermed hardere konkurranse enn i klassiske turrenn. For meg som har passert junioralder med god margin, er det ikke så oppløftende å sammenligne seg med gjennomsnittet, men det glemmer man fort i Janteloppet der anti-jantelov-plakater møter deg langs løypa. "Du SKAL tro at du er noe!"

Petter i farta! Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Elverumstrioen fikk tatt de nødvendige skrytebildene før start og lurt oss litt framover i det drøyt 1300 mann og kvinner store startfeltet. Den logiske tanken på at jeg burde greie å gå ned tida mi fra sololøpet i fjor, ble skrinlagt nesten før jeg nådde startstreken. Når alle skræver av gårde blir det trangt om plassen, og med 500-600 foran oss ble det skikkelig sukkersnø i motene på de første kilometerne. Det var i alle fall ingen vits å mase under slike forhold, og jeg måtte som antatt se Amund og Kjetil forsvinne i mengden. Med kraftig medvind ned den første pump-tracken var jeg mer heldig enn dyktig som ikke havna i et skikkelig mannefall. Jeg kjørte halvveis over en kar nede i dumpa og var sjeleglad for at feltet begynte å strekke seg mer ut før neste kuleløype.



Kunne ha vært meg! (Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Jeg jobbet meg gradvis framover der forholdene ble fastere og bedre. Selv om hamstringene var signe i padlinga, avanserte jeg overraskende lett i feltet i motvinden i det slake dobbeltdans-partiet før jeg roet meg litt ned til supersprinten. Jeg prøvde med et magadrag i dobbeltdans i 200 m, men skjønte at det ikke ble 10 000 kr i spurtpris i år heller. Resultatlista viste etterpå at det var lillebror lillebror Even Northug som tok den på 21 sekunder - jeg brukte 39....

Amund (til h.) og Kjetil i supersprinten. (Foto: Stein Arne Negård)


Stilstudie i supersprinten. (Foto: Stein Arne Negård)

I fjor møtte jeg veggen i motvinden da løypa snudde mot sørvest 5 km før mål, men i år var det heldigvis bare motbakkene å jobbe mot. De 4 siste km går slakt oppover og spesielt i den siste velkjente bakken opp mot Pellestova fra øst var den det ikke så vanskelig å se at det var forskjell på min og Simen Hegstad Krüger sin teknikk da jeg så hele løpet på sofaen rett etter hjemkomst. Det var imponerende å se hvvordan han presset dobbeltdans og endelig avgjorde løpet her, mens jeg måtte padle hele bakken. 

Det ble faktisk over 10 minutter lenger tid enn i fjor og mye lenger ned på lista, men som sagt var det en helt annen konkurranse enn i fjorårets virtuelle utgave. Ved hjelp av alle mellomtidene fant jeg ut at jeg jobbet meg fram 70 plasser underveis, og klasselista forteller om en soleklar 3. plass av 14 i 10-årsklassen 61-70 år.  Amund og Kjetil hadde avtalt å ga sammen og fullførte etter planen vel fem minutter foran meg med samme positive utvikling av løpet. Alle tre var så godt fornøyd med Red Bull Janteloppet at vi er klare igjen 1. april neste år.

Heldigvis var det medvind på nedståinga tilbake i Sjusjøen. Det ble mest staking med slække lår, og selv om det bra småkupert mellom Nordseter og Sjusjøen blåste jeg hjem igjen nesten i konkurransefarten fra før på dagen. Status fra mitt Jantelopp ble dermed akkurat 50 km på 3,5 timer. Du skal jo tro at du er noe til skiløper... 

Artig og avslappende med Janteloppet på tv etterpå.



Janteloppet på Strava

Mine reportasjer på kondis.no:
Therese Johaug knuste Petter Northug i janteloppet 
Video og bilder fra Janteloppet 
 (Foto: Stein Arne Negård)

God påske!

torsdag 7. april 2022

Med blanke ark i Plankebyen

Fra starten for 5 km i Fredrikstadløpet.
Første helga i april var dilemmaet om jeg skulle gå/stå Troll Ski Marathon eller kline til med en halvmaraton etter en vinter uten langturer på beina. Etter en god skisesong var det vel ikke helt logisk å velge asfalten framfor staking, men det var jo våren som lokket litt i Plankebyen da.

I ettertid er jeg litt misunnelig på Troll-løperne som fikk medvind og strålende forhold siden muligheten for en løypepers hadde vært innen rekkevidde, men man kan som kjent ikke få både i pose og sekk…

Nå det er sagt ble det en fin weekend i Fredrikstad med både sportslig og sosialt utbytte – selv om det ikke var spesielt vårlig. Likevel ble det årets første økt i shorts og t-skjorte, og beina holdt fint det uvante underlaget til tross. 

Margrethe i gang på sin 5 km.
Med utgangspunkt i høy 45 minutter på 10 km i Hamar helga før, var det realistisk å satse på sub 1.40, dvs. 4.45-fart i den flate løypa som var ny for meg. Jeg har løpt Fredrikstadløpet to ganger tidligere i forbindelse med Kondis-landsmøte i 2008 og 2013, men da gikk løpet i sentrumsgatene. Årets arrangement var flyttet til Gammelbyen på Østsiden og gikk i en 7 km lang rundløype nesten uten høydeforskjell men ganske utsatt for vind med sine lange, rette strekk. I år var det den midterste tredelen mellom 2,5 og 5 km på hver runde hvor det var lurt å gjemme seg bak en bred rygg hvis det var noen i sikte.

Oppvarmingen ble gjort sammen med Henning som likeså godt satte pers i sesongåpningen med 1.16. 36. Sterkt i den vinden så tidlig, og ryktene om at den blide LIF-løperen skulle trappe litt ned tror jeg ikke noe på…

Henning i sitt perseløp - ren plankekjøring! (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Med tre runder (nesten) like runder, bestemte jeg meg for å sjekke rundetidene ved 7 og 14 km  skiltet for å motivere meg selv til å holde koken. Det manglet ikke på gamle kjente og jevnaldrende løperkompiser som jeg har mange minner om jevnbyrdige oppgjør med fra tidligere. Pål, Hemning, Steinar og Dorte var alle på plass i flokken rundt meg – enn så lenge. Huet ville gjerne, men nå visste jeg jo at her var det ingen vits å yppe seg fra start. Alle de nevnte forsvant sakte men likevel sikkert, og jeg hadde min egen lille gruppe med bl.a. Michael som jeg kjente igjen fra Kongsvinger Maraton.

Første 7 km-runde gikk overraskende greit på ca. 32.30, men ut på andre runde ble det brått så tungt at jeg ikke våget å følge gruppa. Dermed havnet jeg typisk nok alene i motvinden på andre runde. Jeg så (heldigvis) feil på klokka og trodde til min store overraskelse at jeg hadde tilnærmet samme rundetid på midtrunden. Faktum var at jeg hadde gått opp et minutt, men det fant jeg først ut etter løpet.

I lav høyde over asfalten i Gammelbyen (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Ole Peter (midt i bildet) er på gang igjen (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Jeg holdt i alle fall skjema for inntak av mine tre géler på 5, 10 og 15 km, og da det kom opp en liten gruppe bla. med tidenes beste 78- åring (!) på halvmaraton, Henrik Lund Raagaard, våknet jeg til liv igjen. Fredrikstad-karen satte for øvrig norsk klasserekord i 75-79-årsklassen med 1:38:41 på Jessheim i november, og var nok spent på hvor det ble av hans argeste konkurrent, Ole Peter, som han stadig kikket seg bakover etter. Jeg kunne berolige han med at det nok tar litt tid før min gode løperkompis er tilbake på normalt nivå etter diverse skader og sjukdom det siste året.

Målfoto med en sprek 78-åring i hæla. (Foto: EQ Timing)

Det kan kanskje virke demotiverende å bli utfordret og av og til slått av løpere som er både 10 og 15 år eldre, men for meg virker det derimot stimulerende i den daglige treninga å se at det faktisk er mulig å holde et så høyt nivå i mange år.

På sisterunden skjønte jeg at beina ville tåle asfalten etter tilnærmet fire måneders fravær, og jeg kunne godt hjulpet av min 16 år eldre utfordrer øke farten igjen til under 4.40 pr. km i snitt. Dermed greide jeg målet om sub 1.40 med 13 sekunders margin. Ikke ren plankekjøring, men jeg fikk da bruk for fargestiftene under Fredrikstadturen som ble gjort med blanke ark....

Utsikt over målområdet fra Kongsten fort.

onsdag 23. mars 2022

Full Birken-fest uten feste

Det var moro å stå Birken i år!
(Foto: Visma Ski Classics)
Da var det endelige tid for den ordentlige Birken igjen. Det er og blir Birkebeinerrennet som er originalen. Alle andre arrangementer er for avleggere og nykommere å regne. Helt siden jeg hørte om bestefars deltakelser i noen av de første rennene på 30-tallet har Birken hatt en spesiell plass. Minnene om det første rennet i 1995 da jeg kom til Kvarstad og ikke skjønte hvorfor jeg var med på dette, og ikke minst da jeg følte meg som en verdensmester etter å tatt mitt første merke i 1998.

Nå var det tre år siden sist, og en var nesten dømt til å gjøre noen nybegynnertabber. På diplomet jeg fikk, stod det at det var min 25. deltakelse i år. Da må fjorårets QR-Birken blitt talt med. Det var det 24. rennet for meg. Virtuelle renn eller løp teller ikke med i min statistikk. Da kan en jo likeså godt begynne å regne med treningsturer.

For første gang siden jeg gikk Stafett-Birken på fredager i 2013, -14 og -15 hadde jeg tatt meg fri dagen før dagen og var på Sjusjøen for å sjekke forholdene ved selvsyn. Denne gangen var jeg i tvil om jeg skulle stake på blanke ski som jeg jo gjorde med brukbart resultat i 2017 eller satse på de ekstremitetene som jeg har trent for å bruke, nemlig beina. Tilfeldighetene gjorde at jeg fikk et par nye Fischer Classic 812 som jeg ikke fikk testet før dagen før rennet. Testturen fra Sjusjøen til Midtfjellet og tilbake var så overbevisende at jeg «bare måtte» bruke nyskiene – altså med feste. Med superglid etter mine begreper og spikerfeste på blå extra kunne jeg gå rett opp Midtfjellet før jeg fotograferte teten i Skøytebirken på løypas høyeste punkt.

Fantastiske forhold under Skøytebirken på Midtfjellet fredag

Med lovlig flourpulver og hellig overbevisning om at Swix-rådet med VP50 med gardering for VP 60 gjorde susen, var jeg klar som et egg da Vidar plukket meg opp på Sjusjøen i 5-draget for å ta Birken- bussen fra Lillehammer lørdag morgen.

Med omtrent halvparten så mange på start i forhold til sist gang i 2019, ble det mindre stress enn hva en var vant med. Med unntak av jeg måtte droppe den ekstra doturen rett før innslipp til pulje 3, gikk alt på skinner. Panikklaget med VP60 i tråkket ble lagt for sikkerhets skyld, selv om det ikke var noen vits å teste. Litt glatt ville det nok være før vi kom litt opp i lia åkke som.



Elitegutta drar i gang kl 0845, ikke mange med feste der nei.


Og det store spørsmålet fikk et svar: Therese staker


Starten gikk som den skulle fra litt framskutt posisjon i treeren, og i den første kneika etter 300 m merka jeg fort at her var det ikke noen vits å prøve å få feste. Hadde det vært for noen år siden ville panikken vært total, men nå var det bare å være tålmodig og bruke overkroppen så lenge. Jo nærmere vi kom Skramstad, jo flere var det som stod og smurte om. Jeg var ikke inne på tanken en gang siden de som hadde feste rundt meg ikke gikk noe fortere heller. I den siste lille knekker'n før myra på Skramstad hadde jeg en tendens til feste, men med usikkert fraspark overbeviste jeg meg om at jeg bare ville slite meg ut med høy puls å prøve å flytte beina.

Kort fortalt ble det strategien også resten av rennet, først opp Dølfjellet hvor det ble litt labbing i fiskebein som jo er enklere selv med litt feste enn helt blanke ski. Deretter opp mot Raudfjellet der jeg skulle ønske at jeg hadde både større trinser og lengre staver. Over toppen fikk jeg tuklet fram den andre gelen og dratt Move-bindingene i bakre posisjon fram til Kvarstad. Der dyttet jeg uten særlig forhåpninger om feste bindingen fram igjen for straks å finne ut at ikke var noe tørrere i Kvarstadlia eller opp mot Midtfjellet. Over kulene på 910 moh. er jo det aller meste gjort selv om det er 20 km igjen. Da Jan Erik heiet meg til topps, var det ikke noe å si på humøret, visst nok.

54 km glaning på skitupper er ikke så spennende -
men ganske effektivt. (Foto: Stein Arne Negård)

Mot Sjusjøen ventet to kjappe Red Bull-drammer på rappen først av Kjell Arild ved Fjellelva og Bjørg på den gamle matstasjonen. De to drammene mine var nok ikke rare greiene sammenliknet med det mange i folkehavet langs løypa på Sjusjøen hadde forsynt seg med, for makan til liv og røre og høy partystemning har jeg ikke opplevd her før. En får gåsehud og frysninger nedover ryggen av slikt. Det var nok ikke bare vi løpere som har savnet Birken de to siste årene. Birken is back rett og slett!

På Kvarstad glemte jeg å sjekke tavla med merketider, men på Sjusjøen kom jeg på det og ble litt forundret over at den ennå ikke hadde kommet opp noe for klasse M60. Da lå jeg vel ikke så verst an, tenkte jeg. Det skulle stemme bra siden jeg hadde nesten 50 minutter til gode. Faktisk var jeg bare et minutt fra å være med «å ødelegge for andre», dvs. bestemme merketida siden alle som går i ME, P1 og P2 ikke teller med i utregningen av maksimaltida i klasse M60 og M65.

Det var enda flottere vær under Ungdomsbirken på søndag.

Det var Ikke nødvendig å skrubbe ned fra Sjusjøen denne varme vårdagen med tendenser til sug på sine steder. Litt overrasket over at jeg ikke var sliten i armene en gang, pigget jeg med greit inn i den tidligere så seige kraftlinja før Birkebeineren skistadion. Jeg kikker alltid på klokka for å predikere sluttida på den siste drøye mila der km-skiltene kommer så tett, og denne gangen motiverte jeg meg med at 3.40 og noe ser mye penere ut enn 3.50. Det ble to sekunder over, men det var bare fordi jeg stod og kosa meg på slutten.

Det ble i tillegg til rekordmargin til merketida også den klart beste plasseringen i klassen med 34. plass av de 300 som fullførte. Totalt sett ble jeg nr. 939 av de 4239 som gjennomførte etter å ha pigga meg opp 100 plasser fra den første passeringen på Skramstad.

Relativt sett var det imidlertid ikke så bra som det høres ut som, siden deltagelsen jo var mye lavere enn alle de 23 andre gangene jeg har på CV-en. Det gjør det jo også adskillig enklere å klatre på lista når en går opp en aldersklasse. Dette var jo min første i M60 etter to års utsettelse og sånn sett er jeg allerede midt i den klassen.

Litt feiring på terrassen på The View etter at
merke nr 21 var i (øl)boks med rekordmargin.

Så kan jeg jo selvsagt gruble litt over hvor mye raskere jeg hadde jeg pigget meg over fjellet med riktig utstyr for oppgaven. Gliden på skiene tror jeg bare hadde marginalt å si, men hadde planen vært å stake ville jeg jo både ha valgt 5 cm lenger staver og større trinser. Det var nok flere enn meg som mener at de kunne ha stått over fjellet raskere – hvis, i fremt, i fall – så det får vi teoretikere vente et år med å praktisere….


tirsdag 22. februar 2022

Klasseseier og 20 (i stil i) Trysil Skimaraton

Helga bød på årets andre skimaraton i Trysil og årets andre 20-årsjubilem - dagen etter at jeg mottok plaketten for 20 deltagelser i Trysil-Knut rennet tre uker tidligere.

20 i stil er nok å ta i, men etter litt testing ble det i alle fall gammeldags klassisk stil i 42 km i aldeles stilrene forhold. Kanskje en smule påvirket av utfallet, men i skrivende stund et av de flotteste skirennene jeg har gått – og jeg har gått over 500!

Det var litt kjølig fra morgenen av med -18 på bilen over Flishøgda og ca. 15 ved ankomst Østby. Førstevalget var at DP-skia skulle brukes for første gang i et turrenn siden mitt forrige TSM for akkurat to år siden. Litt trå følelse ved testing på den nye stadion, så da skia med V40 som feste gled likt, bestemte jeg meg raskt for å bruke beina som jeg tross alt har trent mest på.


Startflata i slak motbakke.

Jeg var «overseedet» fra påmeldingen til det avlyste rennet for et år siden med start i første pulje sammen med eliten, men da kunne jeg jo bare luske av gårde i mitt eget tempo helt bakerst. Jeg hadde nok glemt at jeg ofte gjør gode renn på Østby, og var en smule overrasket over at jeg var i selskap med presumtivt bedre skiløpere fra start. Først slakt oppover og så nedover igjen på myrene, og jeg fikk en god bekreftelse på at beina funka til variert bruk og at gliden var verken dårligere eller bedre enn medløperne i den vesle pulja som jeg av gammel vane dro litt for lenge på.

Med Kjetil på slep opp Ryskdalen etter 17 km.
(Foto: Jonas Sjögren, Destinasjon Trysil)

Tre av fire medbrakte géler ble tatt inn i tillegg til drikke på alle matstasjonene unntatt den siste, og turen ble bare bedre og bedre. Det var så vidt en merkbar trekk på toppen hvor vi ofte har gått i tåka, men som jeg nå kunne nyte i fulle drag før det tippet nedover igjen. Litt problemer med å henge på Kjetil nedover som så langt hadde ligget som en skygge bak, så dermed ble et solorace den siste drøye mila. Det kom opp noen få bakfra mot slutten, men etter startnumrene å dømme var det løpere i pulja  som starte fem minutter bak. Passeringen på mellomtidene fortalte om et godt disponert løp hvor jeg gikk meg opp fem plasser på totallista fra første passering etter 14 km.

Ove Stengrundet (Foto: Vigdis Jensen)

Trond Olsen. (Foto: kondis.no)

Adelen med 20 år i Trysil Skimaraton: Ove, Trond og ego. (Foto: kondis.no)

Da speakeren proklamerte noen velvalgte ord om at en alltid-tilstedeværende hadde var dagens vinner i klasse M61-65 år, var dagen komplett. Idrettsgleden fikk som på Sjusjøen for 14 dager siden et nytt verbalt utbrudd, og jeg kunne sole meg i glansen resten av dagen med fotografering, småprat og alt som hører til denne herlige hobbyen. Med premie, diplom og en like fornøyd makker i bilen hjem ble det et nytt fargerikt blad i minneboka.

God stemning med Rune før og under turen hjem.

PS! Mandag kveld, to dager senere sjekket jeg stakeformen i Strandbygdas hodelyktrenn, Ørtjernrunden, og fikk en ny bekreftelse på at formen er i anmarsj. Denne gangen på de blanke skiene som var smurt til Trysil. Rune som var fire minutter foran meg på blanke ski i Trysil, hadde nok med å henge på - helt til han slo meg på målstreken - i den 15 km lange runden med en 3 km lang stigning og vel 300 høydemeter. Alltid artig å kjenne at kroppen responderer på trening, og ekstra tilfredsstillende å vite at jeg faktisk har to kort å spille på i Birken som nok blir neste nå. 

Dagen er komplett! (Foto: Rune Gilde)



Bildene mine på kondis.no:
Solskinnsbilder fra Trysil Skimaraton