tirsdag 17. november 2026

Litt eldre, litt treigere – og litt for glad i å trene

Med et klart mål før CPH Half! 
Løpeåret 2026 kan oppsummeres med fire adjektiver: Litt eldre, lengre, brattere – og treigere. Når du elsker å være i bevegelse hver eneste dag, er det lett å brenne kruttet før startskuddet går. Her er dommen over sesongen som gikk – og planen for å slutte med «lapskaus-trening».

Nok en sesong er avsluttet, og en ny har allerede startet med ski på beina. Men først noen tanker om hvordan og hvorfor det ble som det ble i løpeskoene i 2026. Jeg har heldigvis ikke bare «lagt et nytt løpeår til livet», men også «lagt mye liv til løpeåret», for å omformulere det velkjente folkehelseprinsippet.
Kortversjonen av løpeåret 2026 med litt eldre, litt lengre, litt brattere – og litt treigere, er for så vidt en naturlig utvikling, men må det være sånn? I fjor var overskriften «Mil etter mil(løp) med brede smil». Oppsummeringen av årets løpssesong ble mer lik den forrige enn først planlagt, med unntak av at hovedfokuset ble flyttet fra 10 km til halvmaraton. Planen var egentlig å løpe et lengre løp også på høsten, men det ble det delvis pga. begivenheter som EM i friidrett og VM i halvmaraton ikke noe av. Hovedgrunnen var imidlertid at hamstringene ikke har likt langvarige belastninger.
Akkurat som i 2025 ble det 15 offisielle løpskonkurranser, med fem halvmaraton og ett lengre fjelløp på 36 km, Synnfjell Skyrace, som var hovedmålet i vårsesongen. Høstsesongen var lagt opp mot halvmaraton i København i september. Jeg løp likevel som i fjor ni milløp, men uten noe spesifikt tidsmål etter at jeg ikke lyktes med å komme meg under 45 minutter i fjor. 
I år var det konkrete målet å komme under 1.45 på halvmaraton. Som i fjor irriterer det meg at det akkurat IKKE gikk. I den store sammenhengen er det ikke verdens undergang, men jeg kan i alle fall konkludere med at jeg har blitt litt flinkere til å sette meg realistiske mål. Det viktigste med å ha et mål med treninga – når en ikke er toppidrettsutøver akkurat – er ikke om målet blir nådd eller ikke, men den spennende veien mot det.
Grunnen til at det ikke lyktes, er selvsagt sammensatt, men hovedsaken er, paradoksalt nok, at jeg trener for MYE! Jeg brenner for mye av kruttet på trening, både fordi jeg «aldri» hviler og fordi den rolige treninga – relativt sett – er mindre rolig enn før. Men hva skal du gjøre da, når du «spretter opp» hver morgen og bare har lyst til å være aktiv? Det finnes diagnoser for slikt, og noen (som ikke leser denne bloggen) vil sikkert påstå at det er en sjukelig avhengighet. Dem om det – back to the facts:
Jeg har dykket litt ned i min etter hvert solide treningsstatistikk for å finne grunner til at pila peker litt for bratt nedover rent prestasjonsmessig. At det er naturstridig å sammenlikne seg med tidligere og bedre utgaver av seg selv, er jeg 100 % innforstått med. Det er imidlertid en god motivasjon å prøve å holde nivået i forhold til aldersgruppa. Først har jeg kikket på noen av de mest interessante tallene som kan leses ut av Garmins framskrittssammendrag for løpssesongene 2026 vs. 2025 (01.04.–01.11.):
Enkelt sagt: Nær 10 % mer og langsommere løping med tilsvarende flere høydemeter.
Ser jeg på årsstatistikken for M65–69, ble jeg i fjor nr. 50 med 45.44 og i år nr. 100 med 47.16 på 10 km-statistikken. (Jeg liker runde tall!) På halvmaraton ble jeg i fjor nr. 89 med 1.47.21 og i år nr. 74 med 1.45.35. En liten tilbakegang totalt sett i klassen også, altså. Litt kan en jo skylde på at en er blitt et år eldre i samm klasse og har byttet ut 1956-årgangen med 1961-årgangen å sammenlikne seg med. 
Hoka Vårløp på Hamar var årets første - og beste - 10 km.
Enda mer objektivt er det å bruke WMA-tabellen (World Masters Athletics Age-Grading Tables), som graderer på årsklasser. I år er det liten trøst å finne der også, dessverre. For første gang siden jeg ble veteran i år 2000, scoret jeg ikke over 70 % på 2023-versjonen av tabellen, som oppgraderes jevnlig på grunn av at verdensrekordene også bedres. 100 % tilsvarer altså verdensrekordnivå for årgangen, over 90 % er definert som verdensklassenivå, over 80 % er på nasjonalt elitenivå, og 70 % regnes som regionalt toppnivå. For å gni det inn i eget sår så tilsvarer mitt beste resultat på WMA-kalkulatoren (79,76 % for 37.57 som 52-åring) at jeg burde ha løpt på 43.01 i år. Jeg kan med hånda på hjertet si at det ikke er oppnåelig for meg lenger – uansett hvor smart jeg trener!
I mål med løpsseongen 2026 på Jessheim - litt bak skjema...

Apropos å trene smart, så er det likevel der jeg har mest å hente. En trenger ikke doktorgrad for å skjønne at min ustoppelige treningsglede, eller bevegelsesglede om du vil, er til direkte hinder for at jeg kan prestere i konkurransene som jeg også elsker. Så hvorfor da ikke gjøre som de fleste på min alder – slutte å måle seg med andre? Svaret på det er like enkelt som å tvinge unger til å slutte å leke. Det blir det verken noen god barndom – eller alderdom – av, så jeg leker definitivt videre. Bare tanken på alle de  av de små og store begivenhetene jeg har tatt del i det siste året er nok for meg. 
På veien prøver jeg å lære; «learning by doing» har alltid vært mitt prinsipp. For å være litt filosofisk, så tror jeg det er selve drivkraften i hyperaktiviteten min. Jeg liker å teste ut hvordan trening virker – ikke bare lese om treningsmetoder – selv om det må innrømmes at jeg for ofte faller tilbake i mitt vante mønster.
Et helt ferskt og typisk eksempel i så måte: Jeg fikk nylig min egen stakemaskin og greide – trolig som den eneste i verden – å pådra meg kneskade etter en uke! Jeg var først sikker på at sesongens siste halvmaraton på Jessheim gikk fløyten. Det bekymret meg ikke så veldig siden jeg jo kunne ty til SkiErgen! Heldigvis var det ikke nye spenst- eller styrkeøvelser som var skyld i hevelsene i knærne, som jeg først antok. Det var nettopp noen få intense stakeøkter med overdreven bruk av knærne …
Hvordan skal jeg nå ta konsekvensen av alt jeg vet altfor godt, nemlig at:
  • en hviledag for mye er bedre enn en for lite
  • litt for sakte er bedre enn litt for fort på terskeløkter
  • det er viktig å skille på rolig, terskel og hard trening
  • en trenger mer restitusjon med økende alder
  • en må også ha mer fokus på styrketrening jo eldre man blir
Jeg greier neppe å legge inn flere rene hviledager, men jeg skal klare å skille bedre på intensiteten på øktene. Jeg skal ha en grovplan festet i hodet for fire av øktene i uka – resten kan være «påfyll». To skal være terskeløkter hvor intensiteten blir satt ned i forhold til tidligere, én kan da være hardere, og én lengre økt skal gå så rolig at jeg helst ikke bør bli observert.
Strava har de tre siste årene dokumentert akkurat dette med diagrammer for tid i intensitetssoner, og viser følgende prosentfordeling for løping:
Helt konkret skal jeg snu utviklingen fra de siste tre årene fra økende andel i sone 2 og 4 til fordel for sone 1 og 3. Jeg skal nettopp skille mer på treninga og redusere «lapskaus-andelen». Utfordringen blir helt klart størst på ski, hvor jeg tradisjonelt har kost meg med halvlange og halvharde turer i sone 2/3, og ikke har samme kontroll på intensiteten som i løping (som kan foregå med stålkontroll på mølla de neste månedene).

Tabellen over forutsetter at sonene er justert riktig årlig, noe jeg tidligere har forklart i min egen makspuls-studie fra ti år tilbake. Der har jeg vist at min lave makspuls faller med tilnærmet to tredels (0,64) slag pr. år. Her er en oppdatert kurve for min makspuls siden jeg fikk pulsklokke for 25 år siden (i alderen 40–66 år) målt i konkurranser.
Flere bilder fra noen av min mange løpsopplevelser i 2026:

Farvel-til-vinter-løpet 12. april

Grue Halvmaraton 1. mai

Grunnlovsmila 16. mai

Hamarløpet 23. mai

Birkebeinerløpet 13. juni

Håkon Skaugs kakeløp 14. juni

Synnfjell Skyrace 27. juni

Mediarace EM i friidrett 14. august

Glommamila 22. august

København Halvmaraton 20. september

Kondistreninga på Terningenmoen

Kondisløpet 1. november

tirsdag 15. september 2026

Fra Elverumtrimmen til EM i Birmingham

Da har jeg toppet karrieren i en alder av 66 år – riktig nok ikke på, men utenfor banen. Nå har jeg aldri hatt noen karriere å snakke om på banen, og den er uansett toppet for lenge siden. Jeg sikter imidlertid til min utenomsportslige karriere som journalist med alt som er langt og seigt som spesialfelt, eller Kondis-medarbeider om du vil.

I august fikk jeg tilliten til å dekke EM i friidrett sammen med kollega Arne Dag. Min gode og jevngamle kollega fra Bergen var akkreditert som fotograf og jeg som skrivende journalist. Det var med en viss ydmykhet og spenning jeg gikk til oppgaven, siden jeg har minimal erfaring i den rollen som – jeg våger å kalle det – profesjonell i faget. Heldigvis har Arne Dag vært på flere liknende oppdrag tidligere og ga meg som «bonde i byen» den tryggheten jeg trengte.

Arne Dag stiller inn siktet dagen før det barker løs.

Jeg har heller aldri vært særlig glad i å reise. Venting er ikke min sterke side, og det blir det mye av på flyplasser. Det er vel kanskje en side av diagnosen min med ukjente bokstaver?

Selv om jeg har dekket hundrevis av lokale arrangementer de siste 25 årene, har jeg ikke noe på CV-en som kan sammenliknes med dette oppdraget. Det er et stykke fra Elverumtrimmen til et europamesterskap i friidrett, for å si det sånn. Det eneste som kan sammenliknes, er NM i friidrett i Trondheim og Lillehammer som ferievikar i Østlendingen i 2008 og 2009. Jeg fikk riktignok et utenlandsoppdrag under Valencia Marathon i 2023, men da var det kombinert med egen deltakelse – akkurat som i Elverumtrimmen …

Apropos vår lokale løpskarusell, så fikk jeg tid til litt mimring med en annen elverumsing, NRK-Ida, om akkurat den felles bakgrunnen. Ellers ble det ikke så mye tid til å henge rundt med andre i bransjen. Kan vel trygt si som i Stabburet-reklamen: «Det ble lange daer!»

Selv om jeg ikke har noe som helst å sammenlikne med, var alt tipp-topp tilrettelagt fra arrangørenes side for at mediene skulle få best mulige arbeidsforhold. Vi ble hentet og kjørt til flyplassen på oppgitte tidspunkt, og skyttelbussene mellom arrangørhotellene og Alexander Stadium, som var begivenhetenes sentrum, gikk hyppig alle de sju dagene mesterskapet pågikk.

Der var jeg som akkreditert journalist sikret den beste posisjonen øverst på tribunen, rett overfor målstreken, med skjermer med oppdatert info – og i skyggen for sola. Ingen forskjell på BBC, NRK – eller Kondis. Vi hadde akkurat de samme fasilitetene, men jeg hadde av gammel vane fra hjemmekontoret Post og Rodal på øret samtidig som jeg bivånet løpene.

EM sett fra min synsvinkel. 

I mediesenteret med aircondition var det eneste problemet at det blåste i kaldeste laget, selv om det ute var opp mot 35 grader på den varmeste dagen. Jeg må også berømme funksjonærene, de fleste frivillige, for en serviceinnstilling og imøtekommenhet som får en til å føle seg velkommen – og viktig.

Mikssonen, hvor alle intervjuene foregikk, var en opplevelse for en fersking som ikke hadde stukket hodet inn i et sånt vepsebol før. Noen tabber måtte det jo bli, men læringskurven var bratt, og jeg følte at jeg kom brukbart ut av det likevel. Med mobiltelefonen som eneste hjelpemiddel ble de aller fleste norske distanseløperne intervjuet og videreformidlet både i reportasjer på kondis.no og «live» på Instagram-kontoen vår.

Med Jakob Ingebrigtsen i begivenhetenes sentrum allerede den første kvelden var det ikke så aktuelt med noe eksklusivt intervju for Kondis, og etter Narve Gilje Nordås’ løp var det heller ikke så lett å komme i posisjon for å få tatt et brukbart opptak. For alle de andre norske var det lettere å komme til og få intervjuer, unntatt da en småskjelven journalistspire hadde glemt å starte opptaket. Heldigvis hadde Magnus Tuv Myhre sagt det samme til NRK, så da fikk jeg med meg det likevel …

Møte med den ferske 800 m-vinneren Mark English utenfor stadion. 

Selv om det ikke var forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker, lærte jeg i alle fall at det er forskjell på å filme intervjuobjektet og å filme innspurten i et løp som TV-selskaper har betalt dyrt for å ha rettighetene til.

Under maratonløpet på avslutningsdagen stod jeg i mikssonen like bak målstreken da den suverene finske vinneren, Alisa Vainio, avsluttet tilsynelatende uberørt fem minutter før nærmeste konkurrent. Jeg tenkte at det kunne jo bli en hot post på Instagram – men det ble det not. Ansvarlig funksjonær ba meg høflig omgående slette opptaket. Men det ble noen fine intervjuer med alle de tre norske i herreklassen da …

Klar for å følge maratonløpet i den tøffe løypa midt i byen.
Det var også et stort mosjonsløp i den samme 5 km lang løypa rett etterpå.
Pliktene kallet på stadion så jeg rakk ikke å delta på det. 

Vi bevilget oss en dag i forkant for å orientere oss og en dag i etterkant for å roe litt ned, men det ble ikke så mye tid til å oppleve byen. Vi fikk med oss at Birmingham har flere kilometer med kanaler enn Venezia og fikk et par joggeturer langs noen av dem etter tips fra Vebjørn Rodal.

Med Arne dag på morgenjogg langs kanalen.

Oksen, «The Bull», er også et viktig symbol med sterke historiske røtter og nærmest å regne som et byvåpen for Birmingham. Vi rakk bare en tur innom det gedigne kjøpesenteret Bullring, hvor vi nettopp ble gående i ring for å finne det vi trengte.

Før avreise mandag rakk vi en spasertur til Villa Park, men det ble en skuffelse siden det var en stor byggeplass. Vi kom derfor ikke inn på stadion engang, men det var ikke så viktig siden ingen av oss er Aston Villa-fans. Jeg hadde i beste fall håpet på å treffe min tidligere elev og nabo, Mathilde, som nettopp har blitt Aston Villa-spiller.

Vi fikk også en kanaljogg med Stefan, en hyggelig tysk fotokollega.


Video: Stefan Kellerer

Ukas sportslige høydepunkt var det langt ifra, men jeg kunne jo ikke være på et mesterskap uten å delta da det ble arrangert «Media Race» på 800 meter. Proff ramme med kamera, speaker og storskjerm, men ikke fullt så proff gjennomføring av den antatt eldste av alle i de 12–15 heatene.

Klar for "EM-debut"! Foto: Arne Dag

Manglende vurderingsevne førte til «overseeding», siden jeg hadde oppgitt tre minutter som antatt sluttid. Det er ti år siden jeg løp min siste 800-meter på 2.42, men jeg burde jo skjønt at jeg ikke er i stand til å holde 3.48-fart i to runder lenger. Jeg holdt 4 blank den første runden og ble desidert sist med 3.19 som sluttid. Vinneren av heatet og hele løpet brukte 1.57 …

Jeg får trøste meg med at jeg «knuste en OL-vinner på distansen», som hadde en smule større fallhøyde og ikke pleide å delta på slikt, ifølge Ida.

Låra var surere enn ansiktet etter 800 meter på Alexander Stadium.
Foto: Arne Dag

Jeg tar med meg en stor dose erfaring fra bransjen, blant annet at det krever kondis å stå løpet ut i et mesterskap også bak kamera, mikrofon og PC. Vi var begge fornøyde med hvordan vi løste oppdraget, som resulterte i tre–fire reportasjer på nettsiden daglig i tillegg til delinger på Instagram og Facebook: 

Kondis har fulgt EM friidrett i Birmingham 

Kondis på Instagram

Da setter jeg kursen mot et nytt mesterskap i København kommende helg, men bare som deltaker denne gangen. Jeg prøver å minne meg selv på at jeg er utrolig heldig – og litt utholdende – som fortsatt kan jakte førsteklasses opplevelser når førsteklasses prestasjoner er utelukket.

mandag 6. juli 2026

Asfaltsubberen som aldri blir skyracer

Spåtind 1414 moh rett forut!
Da var hele vårsesongen plutselig unnagjort før jeg har rukket å dele et eneste ord eller bilde fra begivenhetene i joggeskoene denne våren. Jeg er redd jeg er i ferd med å bite meg selv i halen om min hardnakkede påstand om at pensjonister ikke kan skylde på mangel på tid. Da jeg var 100 % ++ arbeidsaktiv, rakk jeg jo et blogginnlegg i uka! De eneste unnskyldningene jeg har er at jeg som freelancer i sesong ikke akkurat er pensjonert, og at blogging kommer langt ned på prioriteringslista når innhold fra en hypermosjonists hverdag skal deles.

For å ta opp igjen tråden etter skisesongen og mine siste fabuleringer, «Birken eller Vasan – eller begge deler?», har det ikke blitt mindre enn åtte løpskonkurranser: 5 x 10 km, 2 x halvmaraton før vårsesongen kuiminerte med det 36 km lange Synnfjell Skyrace. Kortversjonen av de tre månedene med startnummer er under pari selv om de flate milløpene var på samme nivå som i fjor, og de to fartsholderjobbene i Grunnlovsmila og Hamarløpet gikk med enda mer kontroll enn i samme fart for et år siden. 

Den store forskjellen i treningsarbeidet denne våren er betydelig flere kilometer og høydemeter, begge med tanke på Birkebeinerløpet og vårsesongens hovedmål, Spåtind 35K i Synnfjell Skyrace siste helga i juni. I april, mai og juni løp jeg 30 % mer enn i fjor og logget i snitt 70 km og litt over 1000 høydemeter i uka med følt overskudd og helt uten vondter. Jeg fikk ladet litt opp til Birkebeinerløpet, og før Synnfjell Skyrace hadde jeg, helt mot normalt, tre løpefrie dager.

Selv om begge de to lange løpene resultatmessig ble bak det jeg hadde forestilt meg (det blir jo alltid det), var det ikke timene og minuttene som bekymret. Det er skuffelsen over ikke å løpe ordentlig i motbakke når jeg aldri har trent så spesifikt på akkurat det. Beina var lette fra start på Birkebeineren stadion, men hamstringene ble tidlig slitne på det tunge føret. Kanskje var det dumt ikke å variere i det hele tatt med gåing i gjørma når jeg brukte sju minutter mer enn i fjor. I de fire foregående utgavene i den identiske løypa ble jeg to minutter treigere for hvert år. Merke nummer 26 var likevel i boks, men med mindre margin enn tidligere – og det bekymrer. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli lettere og lettere for hvert år etter fylte 50 …

Birkebeinerløp nr. 26 ble nok det bløteste. (Foto: Stein Arne Negård)

Som debutant i et skyrace la jeg inn en ukentlig motbakkeøkt og følte jeg var så godt forberedt som jeg kunne bli på flatbygda. Jeg deltar stort sett i de samme konkurransene fra år til år, og bare det å prøve seg på noe helt nytt uten å ha noen tidligere bravader å sammenlikne seg med er egentlig befriende. Tre helt løpefrie dager skulle sikre at jeg stilte ved Spåtind Fjellhotell (870 moh) med lettere bein enn i BB-løpet. 

Inge og Bjørn Christian før start.

Med guttetur med «Vasagutane» Inge og Trond til hytta til sistnevnte på Synnfjellet, så jeg ekstra fram mot helga. Dessverre ble det ikke noe av vårt vennskapelige oppgjør over Spåtind da Trond måtte trekke seg pga. hamstringtrøbbel etter BB-løpet, og Inge måtte nøye seg med 16K på grunn av en hælskade i vår. 

Inge i fint driv ned fra Skjervungfjellet på sin 16 km. (Foto: Tiger Olafson)

Jeg var imidlertid mentalt klar for fire timer pluss på 35K (som viste seg å være 36). Allerede i stigningen fra start var det imidlertid bare gåing som var aktuelt. Følelsen av å være «lam» på baksiden var akkurat den samme som jeg fikk etter toppen i BB-løpet, men å kjenne på det allerede fra start gjorde meg defensiv. Jeg lot meg passere av mange før toppen av det første fjellet, Skjervungfjellet på 1098 moh. Det ble derfor mye køløping ned og bortover myrene før jeg fikk avansert litt på grusvegen.

På fottur rett etter start. (Foto:Trond Martin Flatemo)

Skjervungfjellet ble passert allerde etter 2 km.

Allerede etter 10 km var Trond Harald og jeg skjønt enige om 
at det ville bli en lang dag! (Foto: Trond Martin Flatemo)

Etter den første matstasjonen begynte den virkelige stigningen opp mot Høgkampen på 1360 meter og deretter Spåtind på 1414 moh. På den tøffeste mila med 600 høydemeter brukte jeg 1 time og 40 minutter, altså 10 min/km! Jeg har jo lagt ut en del økter på Strava under mottoet «Fra asfaltsubber til skyracer», men må nok umiddelbart moderere det til «skywalker». Jeg hadde følge med en del unge både kvinner og menn som jeg etter hvert distanserte, så helt krise var det likevel ikke. Oppe i høyden var det lettskyet med en lett bris og et vidt utsyn i alle retninger. Helt uten konkurransemodus var det bare å ta seg tid til å nyte og forevige opplevelsene. Bare så synd at beina ikke kunne utnytte de fine strekkene med flytstier som det burde være en fryd å løpe på. Jeg løp egentlig bare å ventet på neste lille stigning slik at det ver «lov å gå». Snakk om offensiv holdning!

Litt snø på 1300 meter høyde mellom Høgkampen og Spåtind.

Her skulle jeg gjerne hatt litt flyt!

Dagens høydepunkt 1414 moh.

Subbinga fortsatte nedover etter dagens høydepunkt, og den neste mila slakt og deretter bratt nedover, virket nesten like lang som den forrige. Fokuset var på ikke å snuble, noe jeg i alle fall kan krysse av som vellykket. Etter en siste sving opp på Svartkampen (1168 moh) bar det bratt nedover til den siste energistasjonen samtidig som varmen ble merkbar nedi lia. Jeg var likevel ikke mer kokt enn at jeg plukket opp et par medløpere på den seige stigningen på grus og asfalt opp igjen til Spåtind Fjellhotell. 

Klokka hadde jeg ikke sett på i løpet av hele dagen før jeg sjekket den med noen kilometer igjen. Da sub fem timer ble et plausibelt mål, «spurtet» jeg såpass at det hogg til på innsiden av begge lårene, et sted jeg aldri har hatt kramper før. 

«Spurten!» (Foto: Inge Øyen)

Ultra-Miriam ble innhentet på asfalten, og begge var
like fønøyde med å ha målet i sikte! (Foto: Inge Øyen)

4.57 på 36 km gir 8.15-pace i snitt, og det er ganske uforståelig for en asfaltsunner hvordan vinneren Ånung Viken, kunne holde 5-blank fart. Toeren, Bjørn Christian, var et kvarter bak og skal ha en ekstra takk for at han gjorde meg oppmerksom på at løpet var lenger enn 35K. Imponerende også av de tre beste damene, med Ragnhild Haukåen i spissen, som alle brukte mellom 3.25 og 3.40.

Når egen skuffelse er lagt til side, må det sies at Synnfjell Skyrace nok er det mest spektakulære løpet jeg har deltatt i av mine 1500 konkurranser sommer og vinter. Jeg vet at det finnes brattere utfordringer både vest-, nord- og sørover, men for meg var dette mer enn nok. Jeg blir aldri noen skyracer, og tror nok at jeg primært forblir asfaltsubber. Så heldig med vær og forhold som vi var, ble det likevel en 1. klasses opplevelse – på 26. plass av de 42 som fullførte i herreklassen. Totalt ble jeg akkurat midt i feltet med 38. plass av de 76 startende etter å ha passert som nr. 55 etter 10 km. Defensiv løping har i alle fall den fordelen at gjennomføringe gjerne blir progressiv.

Noen flere harde fakta:
Gj.snitt puls: 82% av maks.
Makspuls: 91% av maks.
Løpstid: 3:08:01
Gåtid: 1:46:19
Inaktiv tid: 2:53



torsdag 19. mars 2026

Birken eller Vasan - eller begge deler?

 

Med Svärdsteps i Kvarstadsæterlia.
(Foto: Stein Arne Negård/Kondis)
For første gang på 10 år stilte jeg til start på både Vasan og Birken, og i tillegg til å evaluere Birken er det interessant å sammenligne mine to renn med 13 dagers mellomrom.

For supermosjonister er det kanskje ikke optimalt, men for en hypermosjonist som meg tror jeg ikke at de 92 vinglete kilometerne for snaue to uker siden ødela noe for Birken. Snarere var jeg kanskje bedre rustet til å tåle de dårlige sporene og takle det mentale? Birken blir jo liksom mer overkommelig med Vinglevasan friskt i minne, og når pessimismen blant såkalte hardbarka birkebeinere nådde nye høyder fredag var min korte kommentar: «Det kan ikke bli verre enn Vasan!»

Mens jeg vinglet mye i fjor før jeg endte opp med å stille med blanke ski, har det vært klart hele veien at det skulle bli StakeBirken i år. Med de forholdene som ble på lørdag så angrer jeg ikke på det! Jeg har ikke snakket med noen som var fornøyd med festet. Det var vel i praksis umulig å få perfekte ski med festesmøring på problemføret fra bløtt til tørt til bløtt i løypa? Forholdene var forresten ikke ulikt debuten min i 1995 da jeg i ren panikk la på rødt sprayklister før start etter å ha testet skiene nede på Arnestadjordet hvor vi startet den gang.

Formen etter Vasan har vært stabil helt uten tunge dager, og jeg fikk tradisjonen tro markert bursdagen på min måte midt imellom de to langløpene. Normalt ville det stått en 66-km lang skitur på programmet den 8. mars, men i år fant jeg på en ny vri. Siden jeg har prøvd meg på Ragde-testen ved flere anledninger med 68 til 70 minutters totaltid, var målet etter målrettet motbakkeløping å senke tida til – ja, nettopp 66. Nå er det vel ingen lovmessighet mellom fysisk alder og 12 km onanering (som Thor Gotaas kaller staking) på diverse kondisjonsapparater, men det er uansett sånne ting som motiverer meg litt ekstra. Det gikk ikke etter planen selv om jeg perset på stakemaskin og forbedret meg marginalt romaskin. Jeg gikk på en smell nesten før jeg hadde kommet i gang på mølla. Syra kom på 8,5 km/t, og den fysiske alderen ble nesten 70…..

Ragdetest midt mellom Vasan og Birken. (Foto: Jarle Busterud)

Som de siste årene «ladet» jeg opp med mye Birken-jobbing for kondis.no på fredagen. Ellers var det ikke mye stress med Birken i år. Ja kanskje var jeg litt for avslappet? Bare en strekk rett under skulderbladet forårsaket av noen (for) kjappe hang-ups på den lette styrkeøkta tirsdag, bekymret meg litt. Jeg er litt usikker på om det var en strekk etter staking eller en brist etter et fall med skisko tidligere i vinter som var grunnen smertene som føltes som ribbeinsbrist. Heldigvis var det bare vondt når jeg løftet armen høyt på lørdag, slik at motbakkestakinga gikk greit. Jeg tror defor ikke det hemmet meg nevneverdig.

Ole fikk en tøff debut som ordentlig birkebinere under bustete forhold fredag. 

Jeg var såpass trygg på hva som ventet at jeg tok litt lett på preppinga. Det ble «same procedure» som funka to uker før med hvitt marathon-pulver og 1 mm rett rill. De meldte kuldegradene på fjellet tilsa at komboen jeg la på Vasan (1-2-1 mm) ikke var nødvendig, og dessuten så anbefaler Swix aldri noe annet enn 1 mm. Fanden vet hvorfor! I ettertid kan jeg si at skiene var helt på høyde til Sjusjøen, men da det ble speilblankt i sporet ble jeg frakjørt. Litt grøvere rill hadde nok gjort seg, ja.

I tillegg til lettvinn skiprepping var heller ikke de mentale forberedelsene helt på topp. Jeg var mere på hugget og fokusert før Vasan. Det høres sikkert dumt ut, men Birken har blitt ren rutine, og da presterer man også gjerne på det jevne. Dette har jeg brent meg på før, f.eks. i 2018 da overskriften på bloggen ble: «Birken må tas på alvor!»

I år hadde jeg heller ikke testet ut å ta gel fra de to softflaskene som jeg hadde i hoftebeltet på sekken. Det ble mye plunder og heft med å få de både opp og ned at jeg ga f etter Kvarstad. Forresten så er det bare å fastslå at formaninger og tomme trusler om disk ved forsøpling ikke hjelper det spor(!) Den eneste forskjellen fra tidligere var alle de selvlysende softflaskene som lå igjen - i tillegg til masse engangsposer. Her må det sterkere lut til!

Birken er altså rutine på godt og vondt. Alt på selve dagen går på autopilot. Buss fra «mitt andre hjem» på Sjusjøen kvart på 6, bilder av elitestartene kl 07:45 og 08:00, en halv time til diverse avleveringer (baggasje +++) og deretter finne sin plass i pulja.

Jeg rakk akkurat elitestarten kl 0745 i år også. 

Etter oppstilling i dokøen hørte jeg to kjente stemmer bak meg. Som trofast Skiklubben-lytter er Anders og Sindre (sammen med Silje) fast følge på ukas styrkeøkt. Mens Anders stakk for å finne ut av startpuljene ble Sindre og jeg stående i dokø og prate om dagens stakeutfordring som han, godt veiledet av mentor Aukland, også hadde landet på. Selv om jeg ikke har hørt Birken-oppsummeringen i podcasten ennå, må det ha gått over all forventning med debut på 3:23. Jeg ønsket i alle fall lykke til og kunne nærmest love at det ville gå kaldt nedover ryggen på Sjusjøen.

Birken har mye å takke disse tre for.

I køen for å slippe inn i startpulja ble jeg for første gang for dagen litt stressa. Fem minutter før starten min i pulje 5 var satt opp, ventet VM- og merkedronning Ragnhild og jeg fortsatt på å slippe inn. Jeg skulle jo rekke å putte overtrekkdressen i sekken og få på utstyret. Heldigvis var starten fem minutter forsinket, men det var litt unødvendig spennende minutter før jeg hørte speaker si at det var ti minutter til start for pulja mi. Grunnen var jo at alle puljene måtte inn i samme sluse siden hele startsletta stod under vann. Nødløsningen med bare en start på SkøyteBirken fredag og en fellesstart for alle fra pulje 7 og bakover på lørdag, er naturlig nok noe Birken-arrangørene har fått en del fortjent pepper for.

RB & RB i Østlendingen (Faksimile)
Merkeklar for 25. gang. 

Starten gikk helt uten trøbbel av noe slag, og jeg seig litt i fra Ragnhild som gikk med festesmøring oppover mot Skramstad. Dagens første geldose ble som planlagt inntatt før sportsdrikke på matstasjonen, og videre oppover mot Dølfjellet avanserte jeg en del i feltet. Med variasjon med fiskebein i de små knekkerne og ekstra styrketår av Kjetil på fast plass oppunder Dølfjellet, var den første av dagens to monsterbakker unnagjort. 

Ned til Dambua og videre mot Raudfjellet gikk det i et jevnt sig helt til jeg plutselig sto med bare en ski på beina i den nestsiste kneika før toppen. Bøylen på bindingen spratt nok opp da jeg hadde trampet med skia for å fjerne løssnøen på skoene i snøværet. Siden det var i motbakke slapp jeg krisemaksimering, men snøen i bindingen og under skoen gjorde at jeg var nødt til å ta av den ene staven for å pirke vekk snøen før jeg fikk festet skoen i bindingen igjen. På trackingen ser jeg at det gikk vel ett minutt der, og at jeg totalt hadde tre minutters «hviletid» totalt. 

Jeg tok det bevisst med ro på alle drikkestasjonene hvor søppelsvina sparer et par minutter ved å ta gel i utforbakkene. Jeg trælet som sagt med å få softflaska ned i sekkelommen igjen og måtte til slutt få hjelp på drikkestasjonen på Kvarstad. Det hadde vært enklere med engangsposer som jeg kunne kastet sammen med drikkekruset. Jeg er slett ikke sikker på om softflasker med borrelås er noen genial løsning, spesielt når så mange ikke får festet de på kroppen igjen, trolig fordi de blir for tunge når de fylles helt opp.

Etter Kvarstad sneik den litt likesæle holdningen til livet seg inn igjen, og både på matstasjonen ved Midtfjellkoia og på Sjusjøen gadd jeg ikke å træle mer med gelen jeg hadde igjen. Det ble med kaffe og cola på Sjusjøen før jeg litt spent tok fatt på den fryktede sporløse ferdselen ned fra Sjusjøen. Sporene var imidlertid bedre nedover enn over fjellet der det stedvis minnet en del om Vinglevasan. Det ble jo mildere enn meldt og dermed glattere i sporet - som alle med festesmøring smertelig fikk erfare. For meg var problemet sug i sporet grunnet for fin rill, og det ble aldri noe behov for å safe i de bratteste nedkjøringene bortsett fra når jeg fikk et plogetog foran meg.

Frekvens-fokus-frekvens før Kondisfotografen i Kvarstadsæterlia.
(Foto: Stein Arne Negård)

Nedtellinga fra 12 til 5 km igjen til mål gikk såpass unna at jeg begynte å regne på om fire timer var mulig for 27. gang på rad, men det var før jeg kom ned i slushen etter Sjøsætervegen hvor det verken var spor, glid eller stavfeste. Jeg ser at jeg brukte 25 minutter på de siste «lette» kilometerne, så det var ikke akkurat noe rå spurt som ble satt inn. Litt likesæl, men slett ikke spesielt sliten verken muskulært eller i systemet ellers. Jeg har nok blitt for bedagelig anlagt! Når gikk jeg i kjelleren sist, egentlig?

Fasit: 4:05:52 – 2457. plass av 7935 fullførende – 46. plass av 266 i M65-69.

Er du også Birken- eller Vasa-nerd? Sjekk denn siden laget av en skikelig Vasanerd!

MellomtidklokkentideDiffmin/kmkm/tPlass
Skramstadsetra09:39:3400:49:2349:2405:4210.551914
Raudfjellet10:39:5001:49:3901:00:1605:3710.692089
Kvarstad11:05:2802:15:1725:3803:0319.752123
Midtfjellet11:47:2302:57:1241:5507:108.392193
Sjusjøn 112:09:3303:19:2222:1003:5515.372201
Sjusjøn 212:12:3703:22:2603:0404:4412.742214
Sjusjøn 312:13:0703:22:5500:2904:5012.122211
Kubruveita12:46:3103:56:2033:2503:0719.312259
Forvarsel12:52:3404:02:2306:0305:0611.79767
Mål12:56:0304:05:5203:2903:4116.392273

Sett med negative øyne:

  • Den dårligste SkiBirken tidsmessig og plasseringsmessig siden debuten i 1995.
  • Den første over fire timer på 31 år.
  • Negativ utvikling fra 1914. plass på Skramstad til 2273. plass av alle menn i mål.
  • Litt mer sliten enn etter Vasan, mest pga. mange timer med Birken-dekning for Kondis.

Sett med positive øyne:

  • Den nest beste plasseringen i klassen på alle 28 fullførte renn, bare 34. plassen i M60 i 2022 er bedre.
  • 3 plasser fram i klassen og 80 plasser fram totalt fra i fjor med helt identisk deltakelse.
  • Bare 13 minutter lenger tid enn i fjor selv om merketida i gjennomsnitt var 15 min. romsligere i alle klasser mellom 20 og 70 år sammenliknet med i fjor.
  • 25. merke på rad siden 1998 og bronsemerke nr. 2 i boks (bokstavelig talt) etter at jeg også fikk 25-årsmerke på BB-løpet i fjor.
  • Som etter Vasan var jeg fullt «stridsdyktig» dagen derpå og fikk en aldeles nydelig klassisk tur med feste over Lunkefjell som Birken-bonus søndag.
Vasaloppet 2026  vs. Birkebinerrennet 2026: