fredag 3. februar 2023

Mye moro i vente i vinter

Det har allerede blitt februar, og de store skirennene nærmer seg. Januar har blitt brukt til alt som jeg har lyst til å gjøre av trening. Etter to litt halvseige renn ved årsskiftet og en drøy uke med forkjølelse etter Budorrennet, har det blitt både noen fine langturer og kortere renn med litt mer trøkk enn tidligere.

Kanskje var det ikke så gæli med et lite avbrekk etter to og en halv måned med mye trening? I alle fall så har det vært bra flyt i treninga siden, og hvilepulsen har ikke vært lavere siden lenge før lungebetennelsen  satte meg ute av trening hele sommeren og høsten. En blir trolig litt mer oppmerksom på hvordan kroppen responderer når det blir noen svingninger pga. sjukdom. Tidligere har jeg ofte følt at det har gått på det jevne. 

Planen var å gå et turrenn annen hver helg hele vinteren, men det blir litt vanskelig å få til å gå opp. Pga. forkjølelsen passet det også bra at det ble tre uker mellom Budorrennet og Furnesåsen Rundt siste helga i januar. Riktig nok har jeg hatt to klubbrenn i mellomtiden, men det er tydeligvis greit å trene litt på rutinene rundt det å dra på renn også. På lørdag kom jeg nemlig hjem fra Nybygda uten ski....

Furnesåsen Rundt med feste 28. januar.
(Foto: Stein Arne Negård)

Det har blitt to klubbrenn i en litt endret løype i Hernes, så jeg har ikke noe å sammenlikne med fra tidligere år. Klubbkamerat Amund har vært eneste sparringpartner og gir likevel en god nok pekepinn på hvor jeg står. Det mangler ellers ikke på motivasjon om dagen, og kunsten fram mot de viktige rennene blir å styre unna en del så det ikke blir for mye moro....

Klubbrenn i Hernes med Amund.

I tillegg til klubbrenn har vi også vår egen Tour de ski gående i hele februar hvor det ikke er vanskelig å brenne opp kruttet. Med julegava til meg selv i form av min første tredemølle på plass i kjelleren og ny Garmin-klokke vunnet i Kondis vervekonkurranse på armen, blir man ikke mindre nysgjerrig på nye sprell. 

I vinter blir det fristende å gå helt i kjelleren...

Skitreninga har imidlertid førsteprioritet, og jeg kommer til å fortsette med vekselbruk mellom variert klassisk, staking og skøyting hele denne vinteren. Så langt har jeg gått to renn med feste, to er staket og to i fristil. 

Tour de Ski i Elverum med Jan Erik

Planen videre er Sjusjøen Skimarathon i fristil og Trysil Skimaraton uten festesmøring hvis føret tillater det. Så gleder jeg meg skikkelig til å skøyte Öppet Spår mellom Sälen og Mora på mandag 27. februar i Vasaloppets vintervecka ni dager etter TSM. Det er nå fem år siden Rune og jeg kjørte Nattavasan. I år er det solo som gjelder men likevel med et sosialt opplegg med Amund. 

Nattvasan md Rune i 2018. 

Birken 18. mars er som alle år siden 1995 hovedmålet, og med 18 dager etter Vasan bør det være tilstrekkelig tid til å stille godt forberedt. Hvis skøyteformen blir habil ville det vært fristende å stille i Skøytebirken, men jeg er nok ikke villig til å ofre merkerekka. Dobling fredag og lørdag er nok mulig ved å bruke beina på fredag og overkroppen på lørdag, men som med alt mulig annet så vil kvantiteten gå utover kvaliteten begge dager.  "Taim vill sjåv!"

Livskvalitet for to- og firebeinte!

Janteloppet fra Pellestova 14 dager senere er imidlertid både Amund, Kjetil og jeg klare til å gjenta fra i fjor, så da blir det uansett et bra fristilfokus denne vinteren. I tillegg er jeg også fristet til å prøve Troll Ski 15. april uten å være redd for å jukse med glidende fiskebein opp Keiken eller Nordseterfjellet. For første gang er det nemlig åpnet for fristil de 90 (eller 120) km fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen. 

Det kan imidlertid hende at jeg får enda mer lyst til å start løpssesongen når vi kommer til midten av april. Det er grenser for hvor mye Ole Brumm en kan være. Det er rett og slett for mange fristelser der ute...

Ole Brumm og Maraton-Rønnaug sist lørdag!
(Foto: Eivind Skille)

fredag 13. januar 2023

Rett på sak og rett på ræva i Budorrennet

Da er også sesongens første maraton unnagjort. Det ble en real tre-timers jobbeøkt i nysnø og tåke med et par innlagte C-momenter. Ingen grunn til å klage på at de vanlige trikkeskinnene manglet på Hedmarksvidda på lørdag. Snøen har jo alle skiglade lengtet etter, så da kan vi ikke si noe på at den kom i rikelig monn i forrige uke. Dessuten er det kjekt med mjukt landskap når en ikke greier å stå på beina, erfarte jeg....

Etter at Romjulsrennet ble staket for en drøy uke siden var det oppe og avgjort at hele kroppen skulle aktiviseres i større grad når arbeidstida ble tilnærmet dobbelt så lang. Med de forholdene det ble på renndagen hadde jeg nok ikke staket uansett, selv om jeg heller ikke er noen klassiker som profitterer på løse forhold. 

Det er et av mine prinsipper i skitreninga at jeg skal være i stand til å gjennomføre på en grei måte uansett forhold og ikke spesialisere meg på staking. Med veksling mellom klassisk, staking og skøyting kan jeg trene mer uten å bli muskulært sliten. Dessuten gir variasjonen god motivasjon, selv om jeg blir bare halvgod i alt. 

Det er selvsagt enkelt når en skal "stake lell", men min tilnærming til Budorrennet var også enkel og grei. Med kurante smøreforhold gjorde jeg ferdig skiene med blå extra kvelden i forveien og la dem ut på startsletta ved ankomst uten å teste gli og feste. Dermed kunne jeg varme opp med joggesko og staver helt uten stress, og gikk rett på sak i stigningene den første mila. Ikke helt spikerfeste fra start, men hvis jeg hadde testet ville jeg sikkert lagt på et "nervelag" og kanskje tapt  litt av den gode gliden.



Som vanlig ble det stilstudie signert Stein Arne Negård,
her i diagonal etter ca. 6,5 km.

Oppe på Målifjellet hadde tåka lagt seg tjukk som graut. Hadde jeg ikke gått her mange ganger tidligere, hadde jeg ikke hatt peiling på hvor jeg var i løypa. I den lange nedoverkjøringen mot Gitvola var det ikke mulig å se hvor løypa gikk. Alt var hvitt, og med spor som var skrenset opp i svingene var det ikke lett å føle seg fram i 30-40 km/t. Det måtte gå gæli, ikke bare en gang, men jeg hadde så vidt fått opp farten igjen uten å bli overkjørt, før det ble en uønsket reprise. I bunnen av bakken er det en krapp høyresving der jeg observerte en løper som var laaangt utafor løypa, så jeg var nok ikke den eneste som overvurderte egne skiferdigheter. Jeg som jeg trodde jeg kunne stå på ski....

Resten av turen ble som jeg hadde regnet med en jevn og grei jobbeøkt. Jeg fikk følge med en gruppe som gikk ganske samlet fram til stigningene opp mot Målia før det sprakk litt opp pga. ulik teknikkbruk. Jeg er ikke fornøyd med at jeg ikke fikk i meg mer enn en av de fire gélene jeg hadde med i magebeltet, så der må rutinene skjerpes. Et saftkrus på de fire drikkestasjonene blir litt for lite skal en være pigg i tre timer, ble jeg minnet på.

På den siste mila er det mye lett staking, og jeg følte at gliden ikke var noe dårligere enn de som gikk på blanke ski. På turen nedover ble jeg overrasket da Vidar nådde meg igjen for tredje gang for dagen uten at jeg hadde registrert at jeg hadde passert han. Det visste seg å være en liten feilnavigering i tåka fra hans side, men da fikk jeg en rygg å jakte på helt på tampen. Det endte med samme tid rett over tre timer - en halv time lenger enn i mitt forrige renn i 2019. 

REPORTASJE, BILDER OG ALLE RESULTATER PÅ KONDIS.NO

Kun listefyll som nummer 11 av 16 i klassen og godt plassert på nederste halvdel av totallista, men det er ikke så viktig akkurat nå. Alt er trening for å få opp igjen kapasiteten. Da må flere rutiner skjerpes, ikke bare i forkant, men også i etterkant. Som vanlig bar det rett på "jobb" med kamera uten å skifte til tørt på beina, som jeg jo vet så altfor godt er avgjørende for å holde seg frisk, men det glapp også. Dermed har det gått snart en uke hvor det har vært mer fristende å holde senga enn å trene. Det var i alle fall bare en strek på covid-testen jeg tok for sikkerhets skyld, så da er deg bare å håpe at snørr-produksjonen avtar og treningslysten øker igjen snart... 

Jeg burde ha droppet fotografering på stadion med blaute bein
- eller i alle fall tatt meg tid til å skifte...

tirsdag 3. januar 2023

Stuttenkt comeback i Romjulsrennet

Her kikker jeg bort på Sportsmanden som tok masse
fine bilder i årets Romjulsrenn. Residensen vår i
skieldoradoet har han også fått med i bakgunnen. 
(Foto: Frode Monsen)
Etter to år uten min faste romjulstradisjon på Sjusjøen, var det klart for Romjulsrennet igjen på fjorårets nest siste dag. At jeg ikke har konkurrert i "godt selskap" på over et halvt år gjorde ikke den ordentlige sesongdebuten mindre spennende. At jeg bestemte meg for å stake den snaut 24 km lange løypa var kanskje ikke så gjennomtenkt - på lang sikt.

I utgangspunktet og av gammel vanetenking var det ganske opplagt at jeg "måtte" stake denne gangen. På alle de vanlige klassiske turene jeg har gått så langt i vinter, har jeg merket godt at motoren er ikke helt reparert etter treningspausen i sommer og høst. Jeg orker rett og slett ikke å gå bakkene ennå, i alle fall ikke hvis de blir lange. Pulsen blir fort høy, og syra i merkes i låra. 

I stakinga som jeg ikke trener særlig systematisk på, er jeg ikke muskulært tilvendt/sterk nok til å komme opp i samme puls. Jeg var derfor rimelig sikker på at jeg ville komme meg rundt Romjulsrennet med bare tre markante stigninger minst like bra som jeg ville gjort med høyere puls med feste. 

Ikke rart du blir gira på skirenn når dette møter deg på stadion!
(Foto: Dorte Finstad/Brøttum IL)

Styrken i beina bør være bedre enn på flere år etter den tida jeg har ofret på diverse styrkeøvelser i høst, men jeg har et stykke igjen på o2-kapasiteten. Jeg har testet meg i noen uformelle løp på 5 og 10 km i løpet av de drøye to månedene jeg har trent for fullt igjen, og de har vært et til to minutter bak sammenliknet med på samme tid i fjor. Likevel er jeg godt fornøyd med opptreningsperioden som har gått akkurat så bra som jeg kunne håpe på. Det betyr at det har blitt mye trening siden 18. oktober, og det var ikke å vente at det skulle være noe sprut i kroppen ennå. 

Utgangen i Romjulsrennet passer meg svært godt fordi den er så lett, og man slipper å gå rett inn i en bakke som på de fleste andre turrenn. Den litt rustne dieselmotoren rakk å bli ordentlig varm før det begynte å stige opp mot Sollifjell. Før det prøvde jeg å henge meg på Sjusjøen- og klassekollega Gunnar fra start, men ikke spesielt overraskende for meg ble det luke da det begynte å stige. 

Jeg "glemmer" å bruke riktige muskler i tyngre staking. Jeg rekker ikke å komme opp og fram over stavene. Etter løpet kjente jeg ikke noe annet enn at jeg hadde brukt armene og skuldrene. En bør jo kjenne det både i magen og leggene hvis en har staket hardt og riktig. Jeg må fortsatt tenke på sit-ups for å kunne stå i mot med magen, men det blir fort glemt når en må ha fokus på andre ting rundt seg siden teknikken ikke er automatisert ennå. 

Jeg fikk etter hvert en fin gruppe med fire damer rundt meg som gikk fra meg igjen over Gjestbuåsen. Jeg var imidlertid positivt overrasket over piggingen i lett-terrenget, og jeg dro på gruppa fram til de siste stigningene etter Kroksjøen. Jeg ble som vanlig litt lang i armene i den siste knekkeren opp mot stadion, men jeg var egentlig ganske fornøyd med gjennomføringen der og da. Faktisk så fornøyd at jeg innbilte meg selv og andre at jeg var rett bak tida mi fra forrige forsøk med samme teknikk men under litt raskere forhold i 2019. Jeg visste jo egentlig at jeg den gang kom inn på 1.20, men kanskje var det endorfinene som fikk fritt utløp på oppløpet da speaker Lars forkynte Bakkerolfens ankomst, som gjorde meg stuttenkt?  

Godt i gang etter 4 km. (Foto: Sportsmanden/Frode Monsen)

I etterkant er jeg ikke riktig så fornøyd med å være ti minutter lenger bak de store gutta, men det var uansett en fin reality-check i starten av en forhåpentligvis begivenhetsrik turrenn-sesong. For fortsettelsen skal jeg være mindre stuttenkt og tenke lenger enn til målstreken på neste renn.

Konkurranser er jo den aller beste treningen du kan få, så hvorfor da velge minste motstands vei? Egentlig helt motsatt logikk siden jeg får trimma blodpumpa og blåsebelgen klart best ved å variere teknikken og bruke beina. Det skal jeg ta konsekvensen av allerede ved neste mulighet som blir Budorrennet kommende helg - hvis det ikke skulle bli veldig lett føre da.....

Planen for vinteren er ikke hugget i stein foreløpig, men jeg har en ambisjon om å gå et renn annen hver helg så langt terminlista tillater det. Da vil januar og første halvdel av februar bli brukt til å få bygd opp kapasiteten med varierte konkurranser i klassisk og fristil. 

Jeg har nemlig veldig lyst til å skøyte Vasan i år. Det er nå 5 år siden Team 55+ så dagens lys og Rune og jeg gjennomførte Nattvasan sammen. Nå er det åpnet for at en kan gjennomføre alene, men trolig velger jeg Öppet spår på mandag i den store Vinterveckan siden det er åpnet for fristil den dagen!

Da håper jeg å se mange av min blogglesere med startnummer på brystet i turrenn i vinter. Det er for det første den beste treningen, og hvis alle skal vente til toppformen er inne med å stille på turrenn, blir det ingen turrenn å stille opp i. For det andre så er vi som bor i Innlandet privilegerte som har et så rikt utvalg av gode arrangementer i snøsikre skiområder både på Hedmarksvidda, i Trysil og på Ringsaker/Lillehammer/Øyerfjellet. Alle arrangører fortjener å få litt mer igjen for strevet nå etter to vanskelige år.

RESULTATER M61-65:




mandag 26. desember 2022

Oppturer og nedturer i 2022

2022 har vært et spesielt år i og med at jeg gikk fra å være yrkesaktiv til såkalt pensjonist, men også fordi jeg har vært igjennom den lengste sykdoms-perioden i mitt liv så langt.

Til tross for, eller kanskje nettopp fordi jeg har vært nedi min største bølgedal rent fysisk, er det viktig å fokusere på alle de positive opplevelsene.

Nedenfor har jeg laget en årskavalkade med et bilde fra hver måned som minner meg på at jeg har fått være med på mye moro dette året også.

Takk til alle som har bidratt til små og store øyeblikk i året som snart er over, og så håper jeg på mange felles oppturer også i 2023. 

Januar

9. januar arrangerte vi i Team 55+ Nyttårsstaken for over 20 skikompiser på hjemmebane i  Løvbergsmorunden.

Februar

19. februar ble det en sjelden klasseseier i M61-65 i Trysil Skimaraton. Rune var også fornøyd med rennet.

Mars


Vinterferie på Sjusjøen den første uka i mars er aldri feil.

April

Janteloppet på Hafjell sammen med Kjetil og Amund og 1350 andre var både proft og gøy.

Mai

Premieren på Grue Halvmaraton sammen med Ingulf 1. mai var årets høydepunkt resultatmessig i en halvert løpssesong. 

Juni

Siste skoledag på EUS 17. juni ble en minneverdig dag. 

Juli

Juli var covid-preget men hadde likevel noe høydepunkter som en 7 toppers tur  på Sjusjøen 14. juli med Jan Erik. 

August

August ble enda mindre trening enn i juli men flere fotturer som her på Skagsvola 24. august. 

September

September var årets største antiklimaks-måned med antibiotikakur og null løping - men desto flere  fotturer som her til idylliske Gulrandtjern med Bjørg 20. september.

Oktober


Kondistreninga var et kjært holdepunkt også da jeg ikke kunne delta selv. Her fra den første søndagsturen jeg kunne delta på igjen til Bergersjøen 23. oktober. 

November


Etter fire måneders konkurransepause var det rene julekvelden da jeg kunne stille opp i vårt eget Kondisløp sammen med 25 andre 20. november.

Desember

Maze og jeg rakk ca. 25 turer og 30 mil sammen i år, selv om Maze hadde "fødselspermisjon" og fikk 8 fargerike valper på samme tid som jeg hadde "koronapermisjon".

f

fredag 9. desember 2022

Tidlig eller sen skistart?

Drøyer det lenger og lenger for hvert år til vi overivrige får tatt fram skiene, eller er det bare en en følelse av "at alt var bedre før"?

Jeg måtte bla i den digitale treningsdagboka for å få svar på om det har vært noen markert endring de siste 30 årene. Jeg har søkt opp datoene for den første skituren hjemme i Elverum (200 moh) og på fjellet, dvs. enten Budor/Gåsbu (650 moh) eller Sjusjøen (850 moh) siden jeg startet med systematisk kondisjonstrening i 1994. 
Her er oversikten hvor månedene er farget med blått for oktober, grønt for november, gult for desember og rødt for januar
(PS! De siste ti årene har jeg hatt mulighet for å gå på tidligsnø, en blanding av kunstsnø og lagret snø fra forrige sesong, så det har jeg for sammenlikningens skyld ført opp i kolonnen til høyre når det har blitt benyttet.) 


Det er et par opplagte feilkilder i denne statistikken. Det ene er om jeg har vært kjapp nok med å finne fram skiene og komme meg på snø når mulighetene har bydd seg. Jeg husker ikke hvordan det var de første årene, men fra jeg fikk tilhold på Sjusjøen i 2003 har det i alle fall ikke drøyd mange dagene før jeg har vært på plass. Sånn sett er datoene representative for når det har blitt skiføre i høyden. 

For starten på hjemmebane er det nok noen datoer som er flatterende. Det har jo vært noen år at skiføret har kommet unormalt tidlig og blitt borte igjen i en lengre periode,

Ønske-senarioet på Sjusjøen i romjula i 2013.

Ser man litt stort på det ble det som oftest desember før skisesongen startet på 90-tallet, mens det gjennomgående ble november-start både i lavlandet og på fjellet i perioden 2001-2010. De ti siste årene har det vært igjen blitt senere vinter i lavlandet, mens det med et par unntak har vært november-føre på fjellet. Tar vi med kunstsnøløypene har selvsagt skistarten blitt framskyndet, uten at jeg har benyttet meg av det hvert år. Det er ikke konkurranseløyper med bakker opp og bakker ned som frister mest når man skal få inn skifølelsen igjen, men noen ganger har jeg ikke greid å vente på "villsnø". 

Dårlig skiføre på Sjusjøfjellet 2. juledag 2015. 

Mine aller tidligste debuter var i høstferien både i 2011 og 2016, hvor førstnevnte var langs veien innover fra Storåsen. Vinteren 2016-17 må sies å være spesiell da det ble kjørt ut rekordtidlig løyper på Sjusjøen Skisenter på Natrudstilen, mens det ikke ble skiføre i Elverum før det hadde gått over uke inn i det nye året. Jeg husker også godt julen 2000 da jeg sparket fotball med junior på grønn plen på juleaften. Det har beviselig skjedd tre ganger at vi ikke har hatt hvit jul til å gå på ski, og det skjedde to år på rad i 2015 og 2016 i tillegg til i 2000. 

Tidlig løype på Kroksjøbrua 10. oktober 2011

I den andre enden av skalaen husker jeg godt at jeg kom hjem fra Frankfurt Marathon til nedsnødd bil på Gardermoen den siste helga i oktober i 2012 og restituerte med skitur fra trappa hjemme 30. oktober. Tradisjonelt har jeg "bestilt" skiføre til mandagen etter Vintermaraton på Jessheim midt i november siden det har vært min faste sesongavslutning med hel eller halvmaraton. Som tabellen min viser har jeg fått ønsket mitt oppfylt omtrent halvparten av årene. Ulempen med å gå rett fra årets siste langløp til skiføre utenfor døra er imidlertid åpenbar. Hvem greier å ta sesongpause da? I alle fall ikke Bakkerolfen. Jeg husker at jeg et år (?) var fast bestemt på ta en hel uke fri etter Jessheim, men jeg sprakk på tirsdag. Jeg måtte bare ut...

Treningshelg med kollega Erling på Reina 23.november 2013. 

En annet morsomt og symptomatisk tilfelle av Bakkerolfens sesongoverganger var i 2007 da kona hadde jobbehelg den første uka i desember og jeg hadde tenkt å fortsette skisesongen som hadde kommet godt i gang uka før. I stedet fikk jeg ved en tilfeldighet plass på 12-timers løp på Bislett på to dagers varsel og løp 115 km fra kl 12 lørdag til midnatt - og kjørte hjem midt på natta og tok en skitur på søndag! Det må sies at jeg visste at grunnlaget og formen var bra med 5 maraton, inkl. mitt siste sub-3 timers, pluss et 6-timers løp i beina den høsten, men det ble jo ikke noen sesongpause det året heller....

Etter kraftige abstinenser i hele høst pga. konkurransemangel, verker det etter å få gå skirenn. Selv om det ikke er før i februar/mars formen skal være på plass, blir det både et testrenn og Romjulsrenn før nyttår og det nok vil kikket nysgjerrig i treningsdagbok for å se hvor mange mil det har blitt før det smeller på nyttårsaften.

Jeg har også kikket på datoene for mine sesongdebuter med startnummer disse snart 30 sesongene. Fra  fra å vente til februar med å konkurrere de først årene, har jeg med unntak av de to siste koronavintrene  kommet i gang med moroa i desember: 


Mitt første Romjulsrenn 30. desember 2011.

Livet som pensjonist begynner for øvrig å ta seg opp og er ikke lenger så oppskrytt som det ble uttalt fra samme hold etter tre måneders prøvetid. God skivinter!