En alternativ treningsferie

Ikke grunn til å legge seg ned med vond legg!

Jeg gikk inn i feriemåneden juli med klare ambisjoner om å bruke både sykkelen og rulleskiene mer en før. Det kan jeg trygt si at jeg innfridde i sommervarmen. Jeg rakk ikke å være mer enn en uke på fjellet før høyre leggen fikk nok.

Gubbelegg - eller tennislegg - som er riktig diagnose, vil si at det er noen muskelfibre som er revnet av. Jeg har fleipet med at jeg er så treig at jeg ikke er i stand til å bevege meg raskt nok til å pådra meg strekk, men siden det heter  tennislegg så må det ha vært noen bevegelser som ikke har gått i slow motion.

Det er jo slett ikke første gang jeg har vært plaget med leggene, men det kom som lyn fra klar himmel denne gangen. Jeg kan ikke peke på en spesiell aktivitet eller økt som jeg kan "gi skylda". Jeg har jo intensivert styrketrening på leggene de siste månedene med 60-100 tåhev hver eneste kveld, så det var litt overaskende at det dukket opp igjen akkurat denne sommeren. Det er imidlertid helt vanlig at det dukker opp igjen gang på gang fordi arrvev blir mindre fleksibelt etter at det er grodd. Klok (?) av skade må jeg innse at akkurat leggene er blitt neglisjert i tøyingsregimet mitt det siste året. Fokuset har vært på å få skikk på hamstringene, og selv om jeg har brukt betydelig mer tid på tøying enn på mange år så gjelder det ikke leggene.

I etterpåklokskap kan jeg jo spekulere i hva som gjorde at belastningen ble for stor. Den velkjente følelsen som minner mer om kramper som har satt seg enn en strekk, kom snikende på en helt rolig joggetur som impulsivt ble noen km lenger enn planlagt fordi det føltes så lett. Forklaringene legger helt sikkert i flere faktorer dagene i forveien. 

To dager før hadde jeg typisk årets desidert beste og lengst løpetur over alle hauger/topper rundt Sjusjøen. Fokus var på løpsteknikk og ha flyt over stokk og stein. Jeg var meget fornøyd under og etter tre-mils-/timers turen som som gikk non-stop oppom ti "topper". Altså en topp dag på alle måter!

Fra Natrudstilen med utsikt til "The View" på Sjusjøferiens beste
- og eneste - skikkelig løpetur.

Det "geniale" var nok aktivitetene de to dagene i etterkant, men trappesprint i komplekset på The View som det minst overveide dagen etter da vi også hadde en lang og bratt stolpejakt i Hafjell. Når en verken er sliten kroppslig eller muskulært er det ikke så lett å sette på bremsen.

En tredje faktor kan være endring av teknikk etter siste fysiokonsultasjon rett før ferien. Litt enkelt sagt fikk jeg i oppgave å tenke på å rette ute kneet i stedet for å løfte rumpa i styrkeøvelsene. Jeg er ganske sikker på at det har noe for seg mht. belastning av hamstrings, men det betyr at muskulaturen på baksiden av kneet aktiveres og belastes mer også i løp. Alt henger sammen med alt i disse komplekse ekstremitetene!

Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, "Endelig litt teknisk innsikt?", har mitt store problem over lang tid vært dårlig arbeidsøkonomien, spesielt i løping. Som alt annet som har med trening å gjøre, er det en kritisk fase etter endring av bevegelsesmønster. Selv små justeringer kan forplante seg og gi vondter på nye steder. 

Aldri så galt så er det godt for noe! Det er n-te gang jeg sliter med leggene, men jeg vet at jeg har det under kontroll så lenge jeg har en porsjon tålmodighet og jobber med eksentriske leggøvelser og tøyinger. I tillegg har jeg som jeg innledet med, blitt tvunget til å trene mer variert enn jeg ellers ville gjort. Det er selvfølgelig ikke noen ønskesituasjon at jeg er inne i den tredje uka uten løpetrening foran en begivenhetsrik høstsesong, men det stresser meg ikke så mye som tidligere. 

Fra en av mange Stolpejakt-turer. Her fra Venabygdsfjellet. 

For det første har nivået mitt sommerstid vært så labert de siste sesongene at jeg ikke har så mye å tape på å gjøre ting annerledes. For det andre har jeg fått trent like mye og med like god kvalitet som ønskelig. Det har blitt f.eks. blitt til sammen ti gode økter på rulleski og sykkel i juli, og uttallige rolige fotturer med stolpejakt som motivasjon.

Finværs-syklist i motsol på kveldstur rundt Melsjøen.

For det tredje har jeg klokketro på at arbeidsoppgavene jeg har fått fra kyndig hold vil gi resultater på sikt. På en av min stakeøkter i svært kupert terreng nylig, merket jeg hvor mye lettere det er hvis jeg holder fokuset på å strekke knærne enn å løfte opp rumpa i hvert tak. Bevegelse vertikalt er aldri ønskelig når en har som oppgave å bevege legemet så effektivt om mulig horisontalt. Så enkelt - og så vanskelig.

På kosetur på rulleski fra Maihaugen til Sjusjøen.

Det gjenstår å se hva nesten en måneds fravær vil bety for løpinga utover høsten. Første svar får jeg allerede om en uke når halvmaraton på Kongsvinger innleder en meget tettpakket høstsesong. Optimisten i meg sier meg at jeg stiller til start på Sæter med lavere skuldre - og rettere knær... 

Treningskalenderen for juli på Strava

Endelig litt teknisk innsikt?

Mot mål i Stavåsen Halvamaraton
(Foto: Sigurd Westgård)

Det er vel på høy tid å reflektere over tingenes tilstand igjen? Ryktene om Bakkerolfens død (bloggen altså!) kan ellers få vann på mølla..... Sist det ble vist noen livstegn herfra skrev jeg april og skriveriene handlet om overgangen fra vinter- til sommertrening.

Hva er så status? Forsøket på å finne igjen flyten med mer kvalitet og mindre kvantitet har vel ikke gjort de store utslagene tidsmessig. Litt klokere har jeg likevel blitt. Mai gikk trått grunnet mangel på overskudd selv om treningsmengden ble redusert fra 60 til 50 timer. Strava-cupen som jeg selv var med å arrangere må nok ta litt av "skylda". Jo flere forsøk jeg gjorde i de tre løypene jo tyngre og saktere gikk det. Syre opp til øra  to ganger i uka er ikke medisin for å bygge opp grunnlaget og ha fokus på det tekniske. 

I slutten av juni ble det endelig to "analoge" løp igjen - og dermed ble det flere hviledager og mer overskudd. Treningsmengden ble redusert med ytterligere 10 timer til moderate 40 timer totalt denne måneden. Mila i Sentrumsgateløpet og mitt eget halvmaraton i Stavåsen uka eter var resultatmessig ikke noe å rope noe høyt hurra for, men det var i alle fall hakket bedre enn begge de to løpene for et år siden.

Det positive med de to løpene var at jeg fikk avkreftet at det er noe i veien med evnen til å presse meg forutsatt at jeg stiller opp med overskudd. I begge de to konkurransen, med løpstid på hhv. 45 min og 1t 45 min,  hadde jeg godt over halvtimen i sone 5 og HF-snitt på hhv, 93 og 90%. Høyeste puls registret i begge løpene var 98% av estimert makspuls! Begge løpene ble også positive opplevelser takket være godkjent disponering.

Årets beste løpsoplevelse - så langt - i Sentrumsgateløpet 19. juni.
(Foto: Trond Hansen)

Jeg har altså kommet til den konklusjonen at jeg ikke er for dårlig trent. Problemet må dermed være  arbeidsøkonomien eller enda enklere sagt - teknikken. Jeg har jo hele tiden irritert meg over actionbilder eller aller mest levende bilder av min forferdelig løpsteknikk. I mitt stille sinn har jeg hver gang tenkt at det ser jo helt for jævlig tungt ut. Det MÅ da gå an å gjøre noe med det?

Kondistrenerkurset på Lillehammer gå meg hint om egen løpsteknikk. 

Jeg har krøpet til korset og innsett at dette finner jeg ikke ut av på egenhånd og har søkt bistand av en for meg ny fysioterapeut i byen som kan gi meg ny input. Etter fire ukers oppfølging har jeg i alle fall trua på at det kan være håp om bedring. Jeg meldte skaden inn til Idrettens Skadetelefon for å få igjen noe for lisensen som jeg har betalt i alle år. Da viste seg at jeg meldte inn helt likelydende skade høsten 2017! Jeg har altså slitt med hamstringsproblematikk i snart fire år. Jeg skal vel ha for tålmodigheten og utholdenheten på en måte i alle fall? Ellers er det vel også et bevis for at påstanden min  i forrige blogginnlegg "Kontinuiteten - min største styrke og svakhet", kan ha noe for seg?

Jeg har nok løpt lite effektivt i mange år. Her halter jeg rundt i Femundløpet i 2014.
(Foto: Jimmy Nordeng)

Nå er jeg i gang med ganske så enkle øvelser for å stabilisere hofta og aktivere flere muskler i steget. Jeg har jo kjørt tusenvis av repetisjoner for styrke hamstring uten at det ser ut til å ha hjulpet noe som helst. Det er altså ikke den dynamiske styrken som er problemet. Jeg er ikke stabil nok, og alle musklene bidrar ikke til fremdriften. Flyt i løping er vel når en føler at hele kroppen bidrar i samme retning?

Når jeg tenker tilbake til tida før hamstringsproblemene dukket opp i etterkant av mine kneproblemer (etter meniskoperasjonene i 2013), husker jeg at jeg jeg ble ropt "Er'u skada?"  til under Femundløpet i 2014. Jeg var vel ingen teknisk nytelse "i mine beste år" heller, men med fysioens nye input har jeg reflektert over at mitt meget uøkonomiske løpesett kan spores tilbake til da jeg måtte spare kneet for å å unngå smerte i årene etter kneskaden.

Løpsteknikk er ikke lett å endre over natta, men hvis jeg ubevisst ble mer og mer uøkonomisk over et par år, må det da gå an å løpe litt mer effektivt igjen når jeg er 100% bevisst på det i en sesong eller to?

Øvelsene som jeg jobber med nå er å holde hofta "i vater" i sidelengs hoftehev og ved step i trapp. I tillegg kjører jeg kettelbell-swing for å få fram hofta tidlig samt  liggende knehev for å få med magen i kneløftet. Alle de fire øvelsene skal også utføres rett i forkant av løpeøkter for nettopp å aktivere flere muskler og dermed løpe mer økonomisk. Så få vi se om teori og praksis stemmer overns etter noen måneder. 

Kettelebellswing

Planen denne sommeren er å trene mer variert slik at jeg ikke sliter ned løpemuskulaturen som jo må bygges opp igjen. Ukentlige sykkel- og rulleskiøkter er inne igjen på planen, samtidig som det ikke blir noen korte løpsintervaller.

Det blir trolig masse muligheter til å konkurrere på ordentlig til høsten  så da må jeg være i stand til å ta del i moroa. Foreløpig inneholder planen Kongsvinger halvmaraton, Tour of Mjøsa og Birkebeinerløpet.

Kontinuiteten - min største styrke og svakhet

Overgangen fra vinter til vår er farlig fin.
(Foto: Magne Heimdal)

1. mai er oppgjørets time og starten for ny frisk for alle som kaller seg skiløpere. Jeg for min del ofrer ikke neste skisesong en tanke på lenge ennå, men jeg har brydd de små grå med noen tanker om den forestående løpsesongen.

Jeg er av den tradisjonstro typen og holder meg til det faste og trygge. Jeg kan ramse opp masse sider av livet mitt som gjør det så forutsigbart som mulig. Samme kone, adresse, jobb, matpakke, bil, medlemskap, feriested osv., osv. Selvsagt er det mye i livet som består av tilfeldigheter også, men i grunnholdning er jeg av den oppfatning av at tradisjoner og gode vaner er viktig å ta vare på. Jeg er egentlig ganske stolt av evnen til å stå i det på godt og vondt, og har ansett min stabilitet som min store styrke.

Også på treningsfronten har det fungert på samme måte, selv om jeg nok har flippa litt mer ut og hivd meg på noen nye tanker for en kortere periode. Det fungerte veldig bra i 20 år, men så ble en nesten bemerkelsesverdig stabilitet på alt som var målbart avløst av en skikkelig dupp i mitt 54. år. Etter den tid har det å fortsette med det en er vant til og trives best med, ikke vært like givende. Er en i flytsonen prøver en selvsagt å fortsette å flyte, men har en sunket så er dumt å fortsette på bunnen. Litt billedlig og filosofisk inngang til en ny sesong, men det slo meg at jeg har ingen ting å tape på å gjøre noe annerledes denne sommeren. 

Foranledningen var egentlig en episode av podcasten "I det lange løp" med Jann Post og Kristian Ulriksen hvor alternativ trening og overgang til løpesesongen var temaet. Min Orion-kollega Even Brøndbo Dahl var gjest og snakket om sine erfaringer. Helt uten annen sammenlikning enn at vi er å se i lik singlet sommerstid, fikk det meg på noen andre tanker når det gjelder å angripe årets høyst uavklarte sesong. 

Etter å ha hørt på den mens jeg kjørte min vanlige styrkeøkt, bestemte jeg meg for å bryte totalt med prinsippene jeg har fulgt de siste sesongene. Trua på at hvis en løper et visst antall km så blir en god til å løpe på de fleste distanser, gjelder nok ikke uansett alder. Jo mer, jo bedre-prinsippet har jeg fabulert over mange gange tidligere i denne bloggen, men nå er teorien gått ut på dato for meg, eller kanskje er det jeg som har gått ut på dato!

Intervallgjengen på Kondistreninga har blitt vanskelig å følge i år, gitt.

Det er følelsen av behov for hviledager og balanse mellom belastning og hvile som jeg har mistet totalt. Jeg har rett og slett glemt hvordan det er å ha overskudd rent fysisk fordi det er så lenge siden jeg har sluppet opp på treninga. Det har ikke vært noen vits i det liksom, det er jo ikke noen konkurranser å lade opp til. Nå lengter jeg etter de dagene det kribler så det er vanskelig å sitte stille og kan bare sprette opp trappa fra kjelleren eller på jobben.

Det siste året har vært annerledesåret for alle, men jeg ble likevel så overrasket at jeg måtte studere årsrapportene for 2020 nøye fra både Garmin, Strava og STÅ-PÅ for å utelukke at det var noen alvorlige feilregistreringer, men de var selvfølgelig helt enige. Det viser seg at jeg har trent akkurat 100 timer mer enn  året før - som også var nær all time high inntil da. Det tilsvarer 20 % økning, og er er langt over hva som anbefales for utøvere i andre enden av utviklingen. Jeg ble så nysgjerrig så jeg måtte også sammenlikne de fire månedene som er gått i år med tilsvarende periode i fjor - og fant at økningen er enda større siden nyttår. Ser jeg på andre parametere som distanse og høydemeter nærmer det seg 1/3 økning i treningsbelastning!!

Treningstid fordelt på soner de siste ti årene.

I ettertid ser skjønner jeg at Snøkuten på tirsdag, klubbrenn i Hernes på onsdag og Kondis-intervaller på torsdag i flere uker ikke er det optimale for å få utbytte av treninga for en ung og lovede 61-åring. Det har vært en prestasjon bare å fullføre hardkjøret på torsdagene med Kondis-gjengen. Jeg tulla med at de andre har hatt så god framgang av treningene mine at samtlige nå løper fra meg. Sannheten er dessverre like mye at jeg har trent meg selv i senk.

Det var kanskje ikke så rart at jeg følte meg litt sliten etter påske da jeg registrerte 27 timer på de 10 fridagene. Det var på nippet at jeg ikke tok en telefon og ba om om en koronatest. Trøtthet er jo et symptom, og jeg sov over ni timer i snitt uka etter den litt over middels aktive ferien på Sjusjøen.

Det ble nok for lite Red Bull og Møllers tran i påsken...

Her må det altså tas tak, dvs. slippes tak! Nå skal det ikke samles på verken km eller timer før jeg kan løpe igjen. Først må jeg få tilbake flyten, og så eventuelt øke mengden igjen. Derfor stresser jeg ikke med antall km i uka. Det forbanna Stava-målet er redusert med 50% fra i fjor, og mål om å løpe lengre enn halvmaraton er skrinlagt til lagt ut på høsten - hvis det fungerer bedre da. Med unntak av den sosiale og rolige langturen med Kondisgruppa på søndager, blir det ikke mer en times økter framover. Grunnlaget er der, så det er egentlig bare tull å subbe rundt å øve på å bli treig. 

Det er likevel mye å jobbe med. Hamstringene kjennes ikke noe bedre enn i fjor, men jeg gir ikke opp. Måneder med maks-styrke ser ikke ut til å hjelpe, så nå har jeg spedd på med daglig utholdende styrke på strekkapparatet i beina. Jeg har allerede over en måneds tid kjørt "tannpuss-regimet" mitt med 100 raske tåhev og 50 djupe knebøy hver eneste kveld. Rodal-styrke vet jeg av erfaring kan være tøft for både knær og ankler så jeg har startet opp mer forsiktig enn før. Og sist men ikke minst, tror jeg drilløvelser er det viktigste jeg kan gjøre for få igjen følelsen av å løpe. Jeg legger derfor inn 2-3 korte serier mot slutten av hver løpetur og synes i alle fall at det gjør godt. Det samme kan sies om tøyinger som jeg har gjort grundig (ca. 30 min) minst to ganger i uka i lenger tid nå. Det gjelder å utnytte styrken min, kontinuiteten...  

Nye treningsformer er tatt i bruk nå.

Hvor ble skisesongen 2020-21 av?

Birken "The easy way" vil bli husket!

Det ble ikke noen store skirenn å skryte av tid og plasseringer i denne vinteren, men helt bortkastet har vel ikke skisesongen vært? Treningene eller skiturenes egenverdi blir ikke akkurat devaluert med alderen, så det er egentlig bare tull å prate om at den stabile og fine vinteren har vært mindre givende.

Jo da, jeg har savnet turrennene. Det merka jeg godt i påskehelga da jeg var med på det eneste "store begivenheten" på hele vinteren, Red Bull Janteloppet, selv om det også ble arrangert som en virtuell utgave med Strava-tidtaking. Likevel er det et så proft opplegg at man får en følelse av at det er "ordentlig" konkurranse. Kjenne på sitringen på forhånd, friske opp rutinene med preparering av ski, prøve å lade opp og få til et optimalt renn.

Noen utenforstående forstå-seg-på-ere vil sikkert spørre seg: "Hvorfor driver sånne som meg og peser rundt og piner seg nesten daglig?" Svaret mitt er i tillegg til en enorm treningsglede: "Drømmen om det optimale løpet". Dagen da alt stemmer og du har trent så bra at du bare kan pøse på med krefter så det går kaldt nedover ryggen før du når målstreken. Eller for å bruke et moderne uttrykk: "Være den beste utgaven av deg selv både fysisk og mentalt!"

Alle skiturene med Racer-Maze må også inn  i minneboka.

Hva sitter jeg så ellers igjen med fra den fine vinteren når det ikke har blitt noen store anledning til gjennomføre det optimale løpet? Jo, ukentlige klubbrenn med stadig bedre form og føre samt en morsom Strava-basert Tour de Ski her i Elverum. Begge arrangementene har gitt meg motivasjon og noe å glede meg til hver eneste uke - selv om det paradoksalt nok også har vært ukas vondeste økter. Jeg er elendig til å variere skitreninga til vanlig, og intervalløkter på ski kan jeg etter nok en vinter telle på en hånd. Det blir halvhardt og halvlangt og halvt eller helveis innafor komfortsona.

Med klubbrenn og Tour de Ski-segmentjakt har det blitt nesten 20 hardøkter, riktignok noen av dem litt vel tett på hverandre, men likevel ikke bortkasta. Med Nyttårsstaken og hodelyktrennet Ørtjenrunden  samt virtuelle utgaver av Sjusjøen Skimarathon og Janteloppet ble det en ganske fyldig konkurranseliste denne vinteren også.

Red Bull Janteloppet ble et høydepunkt på tampen.

Likevel, det mest minneverdige fra skisesongen 2020-21 blir nok DobbeltBirken på en halvliter cola. Turen hvor jeg slo to fluer i en smekk og skøytet Birken og for første gang samtidig som jeg tok hele løypa den lette veien fra Lillehammer til Rena på ny "rekordtid". 

DobbeltBirken ble en flott skiopplevelse.

Litt tall må til for å oppsummere sesongen - selv om det nok blir enkelte skiturer til: Til sammen 2023 km på ski siden 22. november fordelt på 1352 km klassisk og 670 km skøyting. Det er altså en fordeling mellom klassisk og fristil på 2:1 og totalt betydelig mer enn de to foregående årene. Det tilskrives en lengre skivinter i lavlandet og mangel på viktige renn å lade opp til. 

Det som overasker mer er at det som har føltes som en begivenhetsløs koronavinter har inneholdt ikke mindre enn 25 konkurranser, ganske jevnt fordelt på virtuelle konkurranser selv og vanlig konkurranser (Snøkuten og Kondisløpet på beina inkludert). 

Her er konkurranseoversikten vinteren 2021:

Dato	Sted	Km	Aktivitet	Tim	Min	Sek	Navn (teknikk) HF-snitt (max.)
13/01	Varden	9	Ski-kl	0	31	50	Klubbrenn (staking) - HF 72%  (92%)
17/01	Løvbergsmoen	18.6	Ski-kl	1	3	10	Nyttårsstaken - HF 72% (93%)
19/01	Stavåsen	9.4	Ski-fri-	0	34	0	Tour de ski Elverum Strandbygda (fristil)  - HF 139 (150)
27/01	Varden	2.1	Ski-fri-	0	7	38	Tour de Ski Hernes (fristil) - HF 87% (92%)
27/01	Varden	9.1	Ski-fri-	0	31	50	Klubbrenn (fristil) - HF 89% (92%)
03/02	Varden	9	Ski-kl	0	30	56	Klubbrenn (staking) - HF 89% (?)
09/02	Veldre	7.4	Løp	0	37	28	Snøkuten-Glestadrunden HF 86% (94%)
10/02	Varden	9	Ski-fri-	0	28	30	Klubbrenn (fristil) - HF 88% (92%)
13/02	Sjusjøen	42	Ski-fri-	2	44	46	Sjusjøen Skimarathon - HF ?
22/02	Stavåsen	15	Ski-kl	0	59	10	Ørtjernrunden (rubb) - HF 87% (96%)
24/02	Varden	9	Ski-fri-	0	26	37	Klubbrenn (fristil) - HF 89% (97%)
06/03/	Gardermoen	5	Løp	0	23	1	Kondisløpet - HF 94% (max. 98%)
09/03	Veldre	6.6	Løp	0	31	23	Snøkuten (Kaashagarunden) - HF 147 (154)
15/03	Svartholtet	19	Ski-kl	1	3	0	Tour de Ski Elverum Svartholtet (staking) - HF 79% (90%)
15/03	Svartholtet	9	Ski-fri-	0	29	0	Tour de Ski Elverum Svartholtet (fristil) - HF 84% (90%)
15/03	Heradsbygda	6.5	Ski-kl	0	24	0	Tour de Ski Elverum J/H (staking) - HF 80% (91%)
15/03	Stavåsen	9.5	Ski-fri	0	33	0	Tour de Ski Elverum Strandbygda (fristil)- HF 81% (88%)
15/03	Grindalsmoen	18.5	Ski-kl	1	9	0	Tour de Ski Elverum Vestad (staking) - HF 74% (86%)
15/03	Varden	5.5	Ski-fri-	0	21	0	Tour de Ski Elverum Hernes fristil (fristil) - HF 70% (86%)
17/03	Varden	9	Ski-kl	0	30	49	Klubbrenn (staking) - HF 87% (83%)
23/031	Grindalsmoen	16.5	Ski-kl	0	53	0	Tour de Ski Vestad (staking) - HF ?
23/03	Stavåsen	9.5	Ski-fri-	0	31	40	Tour de Ski Strandbygda (fristil) - HF ?
24/03	Varden	9	Ski-fri-	0	26	10	Klubbrenn (fristil) - HF ?
25/03	Stavåsen	9.3	Ski-fri-	0	28	15	Tour de Ski Strandbygda (fristil) -
04/04	Sjusjøen	20	Ski-fri-	1	4	10	Red Bull Janteloppet (fristil) - HF 86 (93%)

Til sammen 293 km og 17t 23 min i konkurransemodus som tilsvarer 9 % av de 200 treningstimene som er loggført i samme periode. 

Klubbrennene med Jarle og Amund ble bare morsommere og morsommere jo raskere vi gikk.

Birken dobbelt opp

En halv cola for en dobbel Birk. (Foto: Arve Gjermundshaug)

Det gikk som jeg og alle andre birkebeinere hadde fryktet med den ordinære Birken. For sikkerhets skyld var jeg for lengst påmeldt reserveløsningen for ikke å få hull i Birken-CV-en min. Deltakelsen i VinterBirken QR teller nemlig med i historikken, og siden jeg gjennomførte HøstBirken i fjor høst har jeg en eller flere Birken deltakelser hvert eneste år siden 1995. 

Inspirert av flere lokale hardinger som har tatt Birken begge veger før i vinter, hadde jeg lyst til å benytte anledningen til å gjøre noe annerledes når tid, plassering og merke ikke teller. Jeg har nemlig aldri gått hele distansen motsatt veg slik som de gjorde annet hvert år fram til begynnelsen av 90-tallet, og jeg har aldri skøytet hele traséen heller. 

Som tenkt, så gjort. Med vinterferie 300 m fra løypa var det bare å ligge på været og blinke inn riktig dag. Logistikken er ganske enkel. Det tar jo mindre tid å gå begge veier enn å ta kollektivtransport eller få noen til å kjøre bil rundt! Etter påskeføret hele vinterferien var det meldt kuldegrader og sol torsdag - men også en god del vind. Planen som ble fulgt til punkt og prikke var å skøyte Lillehammer- Rena og stake med samme utstyr motsatt vei. 

Litt over klokka 8 ble første QR-kode scannet på Sjusjøen Langrennsarena i sol, merkbar vind  og 8 minus. Første etappe ned til Birkebeineren skulle stakes i den grad den var nødvendig. Med tidlig start var ennå ikke traséen kjørt opp igjen etter påskeværet dagen før, så det ble "safety first" for ikke å gjøre noen blemme før koseturen hadde kommet ordentlig  gang. 

Starten på SkøyteBirken på BB-stadion

Rett etter starten på oppturen i Sjøsæterlia etter lettelse i antrekket på BB-stadion, presterte jeg likevel dagens største - men heldigvis enste blemme - eller mer korrekt blære. Drikkesekken som jeg hadde hatt liggende på Sjusjøen var nemlig ikke blitt testet i praktisk bruk de siste årene. På den drøye halvtimen det tok å skli ned lia, rakk slangen å fryse til slik at jeg måtte få tint den opp før SkøyteBirken skulle starte for alvor.

Det gikk greit ved å putte munnstykket ned i sekken blant fortsatt god og varm solbærtoddy. Ingen skade skjedd, og jeg ble minnet på hvor viktig det er å blåse væska tilbake fra slangen etter hver sup. Så glupt tenkt - og så gjort med hyppige mellomrom. 

Før Sagmyra der IngaLåmi-traséen tar av til høyre, hadde jeg gått meg god og varm selv i helt rolig langturtempo og syntes det var rart at jeg var allerede var blaut på ryggen og enda lenger ned.....
Ved kryssing Sjøsætervegen måtte skia av så jeg ventet å sjekke saken som jeg ante hva var. Blæra var rett og slett sprukket i sveisen omtrent midt oppå den halvannen liter store beholderen. Snakk om å ha blåst hardt nok i slangen!

Det var ingen annen mulighet enn å drikke opp det jeg orket og legge fra meg den morkne gummiblæra. Den literen som var igjen pyntet traséen rød liksom for å minne løpere motsatt veg om faren for grus på Sjøsætervegen...

Start og mål for DobbelBirken min.

Hva skulle jeg gjøre nå? Stikke innom på Sjusjøen og slenge i noen flasker i sekken eller satse på at halvliteren med cola som var med som ekstra motivasjon til siste halvdel skulle holde? Jeg hadde med et bra lager med géler som inneholder en del væske, så jeg satset på det siste. Hadde ikke lyst til å somle bort mer en de 10 minuttene som allerede bokstavelig talt hadde rent ut i snøen.

Eter å ha træla litt med teknikken på det skarpe underlaget opp til Sjusjøen, ventet et nylagt fløyelsemykt teppe å danse av gårde på helt til Nysæteråsen. Ved Fjellelva fikk jeg besøk av Hilde GP som jeg bare måtte ønske god tur da vi startet på stigningen over Midtfjellet. Jeg forklarte kledelig beskjedent at jeg hadde et lite stykke igjen så jeg måtte roe litt ned. 

Akkurat på skillet mellom løypekjøringa fra Rena- og Lillehammer-sida på toppen av Nysæteråsen, møtte jeg en velkjent og lett synlig lue. Teamkollega Finn kjempet seg i motvinden motsatt veg uten at jeg var klar over at han var ute i samme oppdrag. Den korte statusen om forholdene videre gjorde meg forberedt på en del drivsnø over Raudfjellet før jeg blåste videre i den nord-vesten som jeg jo ikke merket så mye skrått bakfra annet enn at venstre staven slo borti beinet.

Team 55+ i vinden på Nysæteråsen.

Bortsett fra stigningen opp til Dølfjellet er alt etter Raudfjellet "a piece og cake". Med unntak av en litt "frostskadet" banan som ble lirket opp fra sidelomma, brydde jeg meg ikke med å stoppe og bruke tid på verken fast eller flytende føde før jeg måtte skrense for ikke å fyke ut på skaren på Tingstadjordet. 

Lett ned fra Raudfjellet første gang.

Dølfjellet

At Birken er lettere den vegen jeg aldri har gått tidligere, sier seg selv med 210 høydemeter forskjell mellom BB-stadion (490 moh) og Tingstadjordet (280 moh). At jeg likevel skulle skøyte i rolig langturtempo under tre timer var likevel overraskende, og sier nok mer om føret enn prestasjonen. 

Artig med 2-tallet på Birken åkke som i lav sone 2 (- pga. 4 min. småpauser)!

Halv cola halvveis.

Da jeg tok lunsjen og tok de første edle dråpene med cola, fikk jeg også oppklart hvem som hadde blåst forbi meg på Kvarstad. Jeg rakk bare å se at det var annen elverumsing siden det var en Strandbygda-trikot. Torstein (Vestli) hadde rukket en bedre lunsj i bilen før jeg kom etter, men han avslørte at han hadde prøvd å bryne seg på Vinjar (Skogsholm) sin bestenotering på 2.14 på sine utallige pendlerturer mellom Lillehammer og Rena!! Det manglet noen få minutter for Torstein, men siden han gikk  under Petter Eliassens rekord "den riktige vegen" sier det meg at Torstein har ikke lagt opp helt.... For "Speedmonster" er det Vasaloppet neste etter DobbellBirken opptil flere ganger de siste dagene. Jeg sitter klar med kaffekoppen og heier søndag morgen! Tøffe gutter!

Tilbake til min tilbaketur som jeg tross 23 tidligere gjennomføringer visste ville bli tøffere både pga. oppvarmingen, profilen og ikke minst vindretningen. Likevel holdt jeg fast på planen om å stake. Kan jo ikke bli tatt for tjuvskøyting i Birken "den riktig veien"! Dessuten hadde Torstein med seg en en kamerat på tilbaketuren og holdt meg oppsyn like bak, så det var bare å skjerpe teknikken! 

Jeg har jo staket over tidligere (i 2017) så jeg visste jo at det ville gå greit. Finn hadde selvsagt rett i at vinden var mer enn merkbar, og Torstein og jeg var ikke helt sikre på om det blåste mer eller mindre enn tidligere på dagen. Det var ikke helt rekordfart på trekløveret som holdt følge mellom Dambua og Raudfjellet, og et ble den del "hæ" også i passiarene i vinden i de slake hellingene opp mot Birkens midtpunkt. Dessuten var jeg glad for at jeg tok på den ekstra vindjakka jeg hadde i sekken da jeg bevilget meg en ny colaslurk i ly ved Dambua. Der var det et ektepar som koste seg i sola og jeg fikk med meg at svenskene hadde seg smurt seg bort og de norske jentene var i ferd med å vinne stafetten i Oberstorf. 

Etter å ha tilbakelagt drivsnøpartiet etter Raudfjellet på nytt, syntes jeg det gikk i et jevnt bra sig. Ny stopp på Kvarstad for å scanne koden, som jeg også tok meg tid til begge veier også på Skramstad, og deretter var det bare å å "holde stakehjulet i gang" opp til Midtfjellet. Egentlig så var jeg litt overrasket over at jeg bare så vidt måtte ut i fiskebein for å løse opp i de små knekkerne i det fryktede partiet for alle birkebeinere. Selv følte jeg det fortsatt var bra trøkk i pigging på den lette oppløpssida mellom Midtfjellet til Sjusjøen. Jeg rørte jo ikke rulleskiene på hele fjorsommeren, og de halvlange turene med ren staking denn vinteren kan telles på en hånd.

"Frida Karlsson-style" på Kvarstad for andre gang.

OR-koden på Sjusjøen ble scannet for tredje gang "just for the record", og de siste par desiliterne med iskald cola smakte ikke så verst.... Gélene som jeg hadde lett tilgjengelig i beltet på sekken ble ikke rørt, så herved kan jeg med rette hevde at 2 x Birken på 1/2 liter cola er 0 problem. Kanskje ikke helt å satse på i konkurranse-sammenheng, men likevel interessant nok. Jeg har jo i ulike sammenhenger testet ut langturer helt uten å innta drikke, og jeg har tidligere også greid meg uten verken vått eller tørt på tretimers turer både sommer og vinter. 

Tider i bevegelse iflg. Garmin på min nest lengst skitur (etter Troll Ski på 120 km i 2015);
Dobbeltbirken: Sjusjøen-Lillehammer-Rena-Sjusjøen: 6:48
Skøytebirken: Lillehammer - Rena 2:54
Stakebirken: Sjusjøen-Lillehammer+Rena-Sjusjøen: 3:54