 |
| En halv cola for en dobbel Birk. (Foto: Arve Gjermundshaug) |
Inspirert av flere lokale hardinger som har tatt Birken begge veger før i vinter, hadde jeg lyst til å benytte anledningen til å gjøre noe annerledes når tid, plassering og merke ikke teller. Jeg har nemlig aldri gått hele distansen motsatt veg slik som de gjorde annet hvert år fram til begynnelsen av 90-tallet, og jeg har aldri skøytet hele traséen heller.
Som tenkt, så gjort. Med vinterferie 300 m fra løypa var det bare å ligge på været og blinke inn riktig dag. Logistikken er ganske enkel. Det tar jo mindre tid å gå begge veier enn å ta kollektivtransport eller få noen til å kjøre bil rundt! Etter påskeføret hele vinterferien var det meldt kuldegrader og sol torsdag - men også en god del vind. Planen som ble fulgt til punkt og prikke var å skøyte Lillehammer- Rena og stake med samme utstyr motsatt vei.
Litt over klokka 8 ble første QR-kode scannet på Sjusjøen Langrennsarena i sol, merkbar vind og 8 minus. Første etappe ned til Birkebeineren skulle stakes i den grad den var nødvendig. Med tidlig start var ennå ikke traséen kjørt opp igjen etter påskeværet dagen før, så det ble "safety first" for ikke å gjøre noen blemme før koseturen hadde kommet ordentlig gang.
 |
| Starten på SkøyteBirken på BB-stadion |
Det gikk greit ved å putte munnstykket ned i sekken blant fortsatt god og varm solbærtoddy. Ingen skade skjedd, og jeg ble minnet på hvor viktig det er å blåse væska tilbake fra slangen etter hver sup. Så glupt tenkt - og så gjort med hyppige mellomrom.
Før Sagmyra der IngaLåmi-traséen tar av til høyre, hadde jeg gått meg god og varm selv i helt rolig langturtempo og syntes det var rart at jeg var allerede var blaut på ryggen og enda lenger ned.....
Ved kryssing Sjøsætervegen måtte skia av så jeg ventet å sjekke saken som jeg ante hva var. Blæra var rett og slett sprukket i sveisen omtrent midt oppå den halvannen liter store beholderen. Snakk om å ha blåst hardt nok i slangen!
Det var ingen annen mulighet enn å drikke opp det jeg orket og legge fra meg den morkne gummiblæra. Den literen som var igjen pyntet traséen rød liksom for å minne løpere motsatt veg om faren for grus på Sjøsætervegen...
 |
| Start og mål for DobbelBirken min. |
Hva skulle jeg gjøre nå? Stikke innom på Sjusjøen og slenge i noen flasker i sekken eller satse på at halvliteren med cola som var med som ekstra motivasjon til siste halvdel skulle holde? Jeg hadde med et bra lager med géler som inneholder en del væske, så jeg satset på det siste. Hadde ikke lyst til å somle bort mer en de 10 minuttene som allerede bokstavelig talt hadde rent ut i snøen.
Eter å ha træla litt med teknikken på det skarpe underlaget opp til Sjusjøen, ventet et nylagt fløyelsemykt teppe å danse av gårde på helt til Nysæteråsen. Ved Fjellelva fikk jeg besøk av Hilde GP som jeg bare måtte ønske god tur da vi startet på stigningen over Midtfjellet. Jeg forklarte kledelig beskjedent at jeg hadde et lite stykke igjen så jeg måtte roe litt ned.
Akkurat på skillet mellom løypekjøringa fra Rena- og Lillehammer-sida på toppen av Nysæteråsen, møtte jeg en velkjent og lett synlig lue. Teamkollega Finn kjempet seg i motvinden motsatt veg uten at jeg var klar over at han var ute i samme oppdrag. Den korte statusen om forholdene videre gjorde meg forberedt på en del drivsnø over Raudfjellet før jeg blåste videre i den nord-vesten som jeg jo ikke merket så mye skrått bakfra annet enn at venstre staven slo borti beinet.
 |
| Team 55+ i vinden på Nysæteråsen. |
Bortsett fra stigningen opp til Dølfjellet er alt etter Raudfjellet "a piece og cake". Med unntak av en litt "frostskadet" banan som ble lirket opp fra sidelomma, brydde jeg meg ikke med å stoppe og bruke tid på verken fast eller flytende føde før jeg måtte skrense for ikke å fyke ut på skaren på Tingstadjordet.
 |
| Lett ned fra Raudfjellet første gang. |
 |
| Dølfjellet |
 |
| Artig med 2-tallet på Birken åkke som i lav sone 2 (- pga. 4 min. småpauser)! |
 |
| Halv cola halvveis. |
Da jeg tok lunsjen og tok de første edle dråpene med cola, fikk jeg også oppklart hvem som hadde blåst forbi meg på Kvarstad. Jeg rakk bare å se at det var annen elverumsing siden det var en Strandbygda-trikot. Torstein (Vestli) hadde rukket en bedre lunsj i bilen før jeg kom etter, men han avslørte at han hadde prøvd å bryne seg på Vinjar (Skogsholm) sin bestenotering på 2.14 på sine utallige pendlerturer mellom Lillehammer og Rena!! Det manglet noen få minutter for Torstein, men siden han gikk under Petter Eliassens rekord "den riktige vegen" sier det meg at Torstein har ikke lagt opp helt.... For "Speedmonster" er det Vasaloppet neste etter DobbellBirken opptil flere ganger de siste dagene. Jeg sitter klar med kaffekoppen og heier søndag morgen! Tøffe gutter!
Tilbake til min tilbaketur som jeg tross 23 tidligere gjennomføringer visste ville bli tøffere både pga. oppvarmingen, profilen og ikke minst vindretningen. Likevel holdt jeg fast på planen om å stake. Kan jo ikke bli tatt for tjuvskøyting i Birken "den riktig veien"! Dessuten hadde Torstein med seg en en kamerat på tilbaketuren og holdt meg oppsyn like bak, så det var bare å skjerpe teknikken!
Jeg har jo staket over tidligere (i 2017) så jeg visste jo at det ville gå greit. Finn hadde selvsagt rett i at vinden var mer enn merkbar, og Torstein og jeg var ikke helt sikre på om det blåste mer eller mindre enn tidligere på dagen. Det var ikke helt rekordfart på trekløveret som holdt følge mellom Dambua og Raudfjellet, og et ble den del "hæ" også i passiarene i vinden i de slake hellingene opp mot Birkens midtpunkt. Dessuten var jeg glad for at jeg tok på den ekstra vindjakka jeg hadde i sekken da jeg bevilget meg en ny colaslurk i ly ved Dambua. Der var det et ektepar som koste seg i sola og jeg fikk med meg at svenskene hadde seg smurt seg bort og de norske jentene var i ferd med å vinne stafetten i Oberstorf.
Etter å ha tilbakelagt drivsnøpartiet etter Raudfjellet på nytt, syntes jeg det gikk i et jevnt bra sig. Ny stopp på Kvarstad for å scanne koden, som jeg også tok meg tid til begge veier også på Skramstad, og deretter var det bare å å "holde stakehjulet i gang" opp til Midtfjellet. Egentlig så var jeg litt overrasket over at jeg bare så vidt måtte ut i fiskebein for å løse opp i de små knekkerne i det fryktede partiet for alle birkebeinere. Selv følte jeg det fortsatt var bra trøkk i pigging på den lette oppløpssida mellom Midtfjellet til Sjusjøen. Jeg rørte jo ikke rulleskiene på hele fjorsommeren, og de halvlange turene med ren staking denn vinteren kan telles på en hånd.
 |
| "Frida Karlsson-style" på Kvarstad for andre gang. |
OR-koden på Sjusjøen ble scannet for tredje gang "just for the record", og de siste par desiliterne med iskald cola smakte ikke så verst.... Gélene som jeg hadde lett tilgjengelig i beltet på sekken ble ikke rørt, så herved kan jeg med rette hevde at 2 x Birken på 1/2 liter cola er 0 problem. Kanskje ikke helt å satse på i konkurranse-sammenheng, men likevel interessant nok. Jeg har jo i ulike sammenhenger testet ut langturer helt uten å innta drikke, og jeg har tidligere også greid meg uten verken vått eller tørt på tretimers turer både sommer og vinter.
Tider i bevegelse iflg. Garmin på min nest lengst skitur (etter Troll Ski på 120 km i 2015);
Dobbeltbirken: Sjusjøen-Lillehammer-Rena-Sjusjøen: 6:48
Skøytebirken: Lillehammer - Rena 2:54
Stakebirken: Sjusjøen-Lillehammer+Rena-Sjusjøen: 3:54
