torsdag 4. august 2022

Om korona, slåttonna og sånn

Status etter tre uker med korona.
(Foto: Fode Monsen)
Årets sommer har på flere måter minnet meg om barndommens somrer hvor det meste dreide seg om slåttonna det meste av de to månedene med "sommerferie". Den var uunngåelig, og motivasjonen min var at været ble så bra så vi ble ferdig med siloslåtten, høyhæsjng og høykjøring slik at bror min og jeg rakk å tjene oss noen kroner på multeplukking før skolen startet opp igjen.

Med noen plikter som brøt med alt som har med HMS-forskrifter og FNs barnekonvensjon (som vi selvfølgelig ikke visste hva var på 60- og 70-tallet) å gjøre, var det mest flaks at jeg voks opp i det hele tatt eller ikke ble kvestet for livet..... Her var det ingen kjære mor! Jeg har selvsagt litt selektivt minne nå, men det er faktisk det jeg husker best fra mine ca. 15 første somrene på et småbruk i Femundsmarka for 50 år siden. Og så skjønner du sikkert hvorfor jeg ikke ble bonde....

Fikk du litt bakoversveis nå og lurer på hva dette har i denne bloggen å gjøre? Hvorfor dukket sånne tanker opp igjen denne sommeren, tro? Mitt traumatiske forhold til slåttonna hadde jeg egentlig fortrengt, men så rimte det jo da koron(n)aen kom til meg akkurat da slåttonna pleide å starte, nemlig den første uka i juli.

Selv om jeg greide meg uten å bli smittet med ungdom tett på meg i to år med pandemien, skulle det altså gå 14 dager uten dem før det var min tur. Den var vel nesten som med slåttonna - uunngåelig, og nå har hele denne sommeren gått med samme fokus som i barndommen: Å bli ferdig med det. Pga. været visste vi ikke hvor lang tid det tok før det siste høylasset var kjørt inn på låven, og jeg vet fortsatt ikke hvor lang tid koronaen sitter i kroppen min. 

"Så var det min tur!"

Jeg startet en ny tidsregning som offisiell pensjonist to dager før koronaen, forhåpentligvis ikke pensjonerte meg, men i alle fall permitterte meg fra ordentlig trening for en uviss periode. Jeg skal ikke klage på at jeg har hatt det så ille. Kona og jeg var ganske slått ut et par dager samtidig, men ellers har jeg vært oppe og nikket. Som den optimisten jeg er, har jeg vært i en eller annen aktivitet. Om mye av det jeg har drevet med den siste måneden kan regnes som trening eller ikke, er litt avhengig av hvilket nivå man er på. Jeg hadde uansett bestemt meg for å trene rolig hele juli før koronaen innhentet meg, så den planen ble i alle fall ikke så vanskelig å følge.... 

Jeg testet negativt rett etter at jeg hadde gjennomført vår tradisjonelle sommeravslutning i Kondistreninga med den selvkomponerte Stavåsen Kvartmaraton 3. juli. Heldigvis så valgte jeg bort den doble distansen pga. ømme knær etter all asfaltbankingen i vår. Snakk forresten om ikke å se skogen for bare trær med 6 milløp og 4 halvmaraton i løpet av tre måneder denne vårsesongen - 6 av disse på asfalt!
Det var ikke mye som tydet på at det var covid-19 i denne skrotten. 
(Foto: Bjørg Enger)


Jeg hadde ingen tegn på covid-19 i kroppen før løpet den første søndagen i juli, men hadde jeg studert pulsdataene fra natta før ville jeg skjønt at noe var i gjære. Fra en hvilepuls med manglende overskudd midt på 40-tallet, var den nemlig på 60 natta før jeg pressa en drøy halvtime i sone 5 med viruset i kroppen. 

I skrivende øyeblikk har det gått over en måned, og jeg ser som med slåttonna ikke enden på den ennå. Jeg testet negativt etter en drøy uke, men ettervirkningene med klump i lungene og hosting vil ikke gi seg. Symptomene likner veldig på de jeg har hatt de få gangene jeg har hatt en ordentlig forkjølelse. Da har jeg også gått og hanglet etterpå og har verken vært sjuk eller helt frisk, bare at dette drøyer enda lenger. 

Jeg kunne jo bare sittet og sett på denne utsikten i sommer....

Jeg blir selvsagt utålmodig og skulle gjerne trent "ordentlig" igjen. Det har gått i stolpejakt og helt rolig jogg på flatmark. Det ble åndenød bare jeg så en liten stigning og med puls tilsvarende. Jeg eksperimenterte litt med å se om det lot seg gjøre å jogge i sone 1, men det var rett og slett  ikke mulig.

Det ble en del mer stolpejakt enn opprinnelig tenkt, delvis i bratt lende, såkalt stolpeklatring, som har fungert bra. Enkelte økter med staking på rulleski og sykling har fungert bedre pga. at det er lettere å holde pulsen nede. Problemet er at det ikke er så flatt på Sjusjøen, og at motivasjonen for å trene alternativt var enda lavere enn "ordentlig" løping. 

Rolig rulling om Melsjøen.

Det mest slitsomme bokstavelig talt, har vært at jeg har blitt så sliten etter selv moderat aktivitet at jeg skulle tro at det var skikkelige hardøkter jeg hadde vært igjennom. "Vi skal ikkje sova bort sumarnatta", var det vel noen som lyrisk påstod, men det har vi jammen gjort her i huset i år. Ingen lange kvelder - eller tidlige morgener her, nei!

Koronaen var nok helt glemt på topptur med Jan Erik (foto).

Etter tre uker prøvde jeg meg i et mosjonsløp uten tidtaking, "Folkeløpet", på Sjusjøen hvor jeg prøvde å holde pust og puls kontrollert. Det ga godt over 5 min. pr km på den flate grusveien, men jeg merket i alle fall ikke noen etterdønninger. Så på dag 25 syntes jeg at trykket i brystet hadde sluppet og ble med på en real motbakkeøkt. Også her gikk jeg en del for ikke å sprenge pulsskalaen, og jeg greide å gjennomføre med stil og kontroll.

Ingen av forsøkene på å lure inn litt trening har ført til noen endring verken til bedre enn verre, men det kan jo tenkes at jeg ville hatt raskere framgang ved å sitte i stolen å vente. Det får jeg aldri svar på, hvis jeg da ikke som mange andre blir smittet for andre gang. Da får jeg prøve ut en ny strategi.

Så hva nå, Bakkerolfen? Hvordan høstsesongen blir er forståelig nok et stor spørsmåltegn. I første omgang blir det i alle fall ikke noe savn å stå på startstreken for løpe halv- eller helmaraton på Kongsvinger kommende helg. Jeg har tatt på meg et oppdrag i Trysilmila helga etter, men det kan fort bli i turistklassen. Målet er pr. dato fortsatt å kunne gågge rundt i seks timer på Eidsvoll Verk 27. august, men det begynner å haste med å få de to-tre tretimers turene jeg bør ha for at det skal bli noe moro. 

Optimisten i meg er ikke så gammel og glemsk og minner meg på at jeg pga. leggtrøbbel fikk nesten en måned helt fri for ordentlig løpetrening. Høsten ble likevel bedre enn på mange år, så "om det er aldri så gæli, så kan det være godt for noe"?  Kanskje hadde skroget godt av en sesongpause? Knær og hamstring er i alle fall bedre enn på lenge. Kanskje har all den rolige teningen/aktiviteten jeg har gjennomført, virket som høydetrening - uten tilgang til tilstrekkelig oksygen. :-)  Da blir nok vanskelig å trene riktig "når jeg en eller annen gang kommer ned fra høyden"!

Apropos slåttonna: Siste opprydding ble ikke gjort før utpå høsten. Å sveive inn kilometervis av  hæsjetråd og få røsket opp og bære bort hundrevis av hæsjestaur var nemlig også en selvsagt del av jobben. Det var heller ikke lett, spesielt hvis vi utsatte vår fordømte plikt til hadde blitt tele i jorda.....

onsdag 22. juni 2022

Birkebeinerløp nr. 25 faktisk

Det ble fokus på merketida i år også, og
som var lik i M60 og M55.  
19. september 1998 gikk en prøveutgave av Birkebeinerløpet av stabelen fra Storåsen til Birkebeinerstadion med knapt 1200 løpere, inkludert en sugen birkebeiner på startstreken etter å ha tatt sitt første merke på ski samme år.  

Vi skriver 2022 og den offisielt 24. utgaven gikk fra Birkebeineren til Stampesletta. 20 er igjen på den stadig kortere lista over de som har deltatt alle gangene i løpet. Av disse er det 12 som tok sitt 24. merke i år. Jeg mener jeg har 25…….

Vel, det styret med merker og adelskalenderen har jeg blogga nok om, så i denne omgang nøyer jeg meg med de nøkterne fakta om at jeg har gjennomført innenfor maksimaltida hvert år – Ultrabirken i 2010 og 2012 inkludert. I tillegg er OR-utgaven min i 2020, kalt Høstbirken, godkjent som offisiell Birken-deltakelse, så da er det 25. strake, da!

Også i år var ikke ambisjonene større enn å greie merket. Vårformen har ikke vært helt på nivå med høstsesongen i fjor, som er ganske så normalt for meg. I vår har jeg slitt med såre knær i tillegg til hamstringene helt siden skisesongen fikk en uvanlig brå slutt i påsken. Jeg tror det skyldes at jeg fortsatte med tung styrketrening samtidig som jeg startet konkurransesesongen på beina tidligere enn normalt. Kombinert med drøssevis med løp på asfalt og ukentlige både intervalløkter og karusell-løp har det blitt litt mye. Jeg har sagt til meg selv at jeg har stilt opp på flere av løpene for treningens skyld, men idet er lettere sagt enn gjort å holde igjen når dieselmotoren har blitt varm.


Fra starten i eliteklassen med Senay Fissehatsion allerde i klar tet. 

Kristin Størmer Steira (41) var etter hvert også helt suveren vinner. 

Kjell Arne Olsen holder for meg et uforståelig høyt nivå
og kjempet om seieren i klassen min nok en gang

Tilbake til Birkebeinerløpet som i år hadde tilnærmet samme trasé som i 2019. Jeg er bare glad for at strafferunden på Maihaugen var tatt bort igjen, noe som betød ca. 5 minutter kortere løpstid. Jeg seedet meg derfor fram fra pulje 8 til pulje 6 med antatt sluttid 1:40. Jeg visste det var litt i overkant siden jeg før formen løsnet i fjor høst hadde over 1:50.

Løpsopplegget var det samme defensive og nøkterne som de senere årene med å ta det pent på den første tøffe tredelen oppover for så å holde jevnt sig på det falte midtpartiet og til slutt være såpass frisk i beina at jeg kunne slippe på fra Kroken og ned.

Som tenkt så gjort denne gangen. Fram til like før Kroken var det bare en stopp for å løsne på lissa på den ene skoen som ikke var planlagt. Jeg var så fornøyd Hoka Tecton X som jeg fikk prøvd dagen før, at jeg tok sjansen uten å ha løpt dem inn. Det er en helt ny terrengmodell med karbonplater i sålen. Den satt bra på foten med en gang og kjentes rappere ut enn fjorårets Zinal som jeg ellers ville valgt. Jeg var meget fornøyd med det valget, og spesielt i de kvasse nedoverbakkene var de gode å ha. At jeg hadde strammet lissa for hardt og at jeg gjorde to svalestup var heller ikke skoenes feil. Det ble skikkelig gjørmebad i et av de få bløthølene som fantes rett før Kroken. Mens jeg slappet av i forvissning om at jeg det hadde gått så bra nedover i Maihaugløypa, tryna jeg i det som måtte ha vært den siste steinen før gang- og sykkelstien i Tverrløypa.  Litt gjørme i øya og noen skrubbsår på det ene kneet må en tåle, og det sinket meg mindre enn det det tok å løsne på skolissa halvveis.

Halvannet minutts margin til merket ved Sjøsætervegen ble til tre ved Kroken og nesten seks i mål, så utviklingen var positiv. Totalt sett løp jeg meg fram ca. 50 plasser på de siste 6 km, og opplevelsen blir jo alltid farget av hvordan man avslutter et løp. Totalt sett en god følelse selv om 1.45.53 og 30. plass av 100 i klassen ikke ville holdt til premie. Men nå er ¼-premiering tatt bort, så da er ikke det noe mål i seg selv. Medaljer har erstattet pins i deltakerpremie og gjør seg absolutt bedre i samlinga, uten at det betyr så mye for meg. Det var liksom mer stas med synlige bevis før - mens det for hvert år blir mer og mer stas å holde statistikken intakt.


Årets synlige Birken-beholdning.

En mannsalder med birkebeinerløp er gjennomført, og som man er forpliktet å si som på sølvbryllupsdagen. Jeg går for 25 til! Jeg har nemlig et stort forbilde i Birken-sammenheng – Bjørn Tvedt født i 1938 - som tok sitt 24. merke i løpet i år. Han ga seg på akkurat 50 strake merker på ski som 74-åring i 2013, men kjenner jeg den godeste Bjørn rett så går han for sitt 25. i Birkebeinerløpet to måneder før han fyller 85 neste år. Jeg har jo lenge seriøst fleipet med at jeg satser langsiktig - og går for seier i Birken i klasse 85+ i 2045. Viktig å sette seg mål nå når jeg går inn i en ny tidsalder. Mer om det i et kommende blogginnlegg!

To storheter fotografert av meg på Sveum i 2011:
73-åringen Bjørn Tvedt i hælene på Henry Rono (59).

tirsdag 31. mai 2022

"Jeg fant, jeg fant!"

Tre glade gutter på Hamar:
(Foto: Hanne Wibe)
Hørt på Hamar lørdag: Fant du et løp Bakkerolfen? Ikke vanskelig å tolke hva som mentes med den kommentaren, og ganske på sin plass skulle jeg tro...

Det er som ikke å se skogen for bare trær. Det ene uka etter den andre har gått, og jeg har bare trent og konkurrert det jeg har følt for uten noen som helst slags prioritering. Det har endt opp med en løpskonkurranse annenhver helg i mai, en halvmaraton og 2 x 10 km. 

Det har allerede gått fire uker siden min siste blogg fra halvmaraton i Grue 1. mai. Etter det har jeg ikke hatt noen plan, men etter hvert som Grunnlovsmila 15. mai og Hamarløpet 28. mai nærmet seg så følte jeg meg klar. På førstnevnte følte jeg med så klar så jeg "bare måtte" prøve å åpne over evne, dvs, raskere enn det jeg normalt er i stand til å holde helt inn.

Grunnlovsmila 15. mai gikk som det måtte gå. Etter 3 km med kalkulert risiko med overfart var det slutt. Likevel greit i mål under målet om 45 minutter. Etter en tung treningsuke i etterkant våknet konkurranselysten igjen sist uke, og jeg følte meg klar til en ny tier med samme mål på Hamar på lørdag. Litt mindre lettløpt pga, grus, vind og noen småkneiker ift. den flate asfalten på hjemmebane, men litt progresjon må det jo være lov å håpe på...

Hamarturen ble av det trivelige slaget med både fruen og en fetteren i bilen. At Jan Erik stiller på startstreken igjen gir en ekstra dimensjon på opplevelsen. Sist det skjedde var i Tour of Mjøsa for tre år siden. Ikke så rart at han var kledelig beskjeden i målsettingen på forhånd. Lett å skjønne den for meg som blir usikker på formen etter bare ei uke uten å teste meg. Da hans målsetting var snakk om antall minutter bak meg, hadde jeg nok lyst til å korrigere - men lot være. Jeg er jo pedagog!!

Det var under oppvarminga i vinden ved Mjøskanten en eller annen stilte meg det berettiga, ironiske spørsmålet: Fant du et løp? Jeg husker ikke hvem siden det ble en del kåsering før og etter når 300 sjelefrender er samlet  med samme misjon. Det sank ikke inn der og da, men i etterkant skjønner jeg at andre kan reagere på litt hyppig konkurransefrekvens. 

Det var "god trekk" fra Mjøsa da jeg varmet opp samen med Jan Erik og Geir bort til Domkirkeodden, og godpraten gikk mellom tre som hadde en del å ta igjen etter et par år uten særlig felles opplevelser med startnummer. 
Tett i starten på Skibladnerbrygga. (Foto: Stig Evensen)

Da starten gikk, var det ikke lenge før jeg hadde Jan Erik og min faste sparringpartner Rønnaug klistra i rygg. Siden jeg regne med at det ikke er lyshare (!) langs traséen, hadde jeg satt min virtuelle Garmin-partner på 4.30-fart. Følgesvennene stolte nok også blindt på fartsholderen, men det gikk likevel som vanlig noen sekunder for fort i starten. Etter en kilometer på 4.20 stabiliserte farten seg litt etter skjemaet, men jeg fortsatte likevel i front i motvinden. At Jan Erik med sine beskjedne målsetting la seg der fra start, overrasket meg ikke. Den gutten stiller ikke opp for å bli lekt med, og i den vesle kneika opp fra Mjøsa rett før vending smatt han forbi og fikk med seg Rønnaug - men ikke meg. 

Jan Erik vant lett den første fetterduellen på nesten tre år.
(Foto: Frode Monsen)

Typisk meg å dra på et kobbel i motvinden for så å bli liggende alene i medvinden tilbake. Jeg måtte se de to sige i fra sammen med Dorte som jeg hadde et jevnbyrdig oppgjør med i Grue for fire uker siden. 

Det ble to ganske like femmere tidsmessig, dog med vinden som er betydelig utlignede faktor. Jeg tapte noen plasser på vegen tilbake og ser på pulsen at jeg ikke greide å holde trøkket oppe selv om jeg  fokuserte på de velkjente ryggene foran meg. Han som på forhånd ville være fornøyd hvis han "bare" ble fem minutter bak meg, slo meg med halvannet minutt. Det sier mer om hans løp enn mitt som bare var et snaut minutt bak det jeg hadde håpet på....

Jeg holdt stilen til mål i alle fall. (Frode Monsen)

Min kjære Sjusjø-treningspartner, Frode, var også på plass og tok helt oppskriftsmessig klasseseieren med solid margin med meg som 3. mann av de 11 på lista. Jan Erik tok glatt seieren i klassen over, og det ble av forståelige grunner ikke noe mindre godprat i bilen hjem. Hamarløpet 2022 er herved grundig evaluert, og jeg holdt meg godt innafor den bedre halvdel av feltet. Det er ingen selvfølge lenger, og med tre hundre i ett og samme felt blir det moro da!

Dagens tre meste voksne klassevinnere: Ole Peter, Jan Erik og Frode.

Det er dog fortsatt en gåte at det ikke er mulig å løpe raskere enn 4.30-fart når 4-6 minutters intervaller i den farten føles som cruising. Jeg skulle gitt en god slump å for å få fasiten i hånda på hvor bremseklossen(e) sitter. Er virkelig ikke kapasiteten bedre, eller er arbeidsøkonomien så dårlig at det stopper seg etter 8-10 minutter i 4.15 fart? Eller kan det væren manglende styrke i beina som er "the missing link"?

Mest sannsynlig er det en kombinasjon av flere, men jeg har følt meg ok og hvilepulsen har også vist at jeg er i god treningsbalanse. Jeg har imidlertid ikke letta noe på tykket fram mot noen av konkurransene, så det er "von i hangande snøre". Litt tunge bein er trolig en konsekvens av at jeg har fortsatt med maks-styrke på beina inn i løpssesongen. Det skal trappes ned nå. Både knærne og hamstringene har vært litt såre til tider, men uten noe å skylde på skal det bli mer fart i sakene utover. Nå skal det slippes opp med tanke på Birkebeinerløpet som hele tiden har vært hovedmålet i vårsesongen. 

Reportasje, resultater og mange bilder på kondis.no:
Vel blåst comeback for 300 i Hamarløpet

Sportsmanden: 
Friskt og fint i Hamarløpet med morsomme dueller

Strava: 

Resultater M60-64 år:

tirsdag 3. mai 2022

"Gærartig" med Grue Halvmaraton

To fornøyde gutter i Gruehallen etter løpet.
(Foto: Arne Post)
Jeg prøvde meg først med overskriften "Gøy på landet", men det ble for dumt. Er jo ikke spesielt urban sjæl, og det spiller ingen rolle om det er i byen eller på bygda - bare en har det  gøy. Og Grue Halvmaraton 1. mai var virkelig  gøy. 

Denne gangen fortjener selve arrangementet Bakkerolfens oppmerksomhet mer enn han egen prestasjon, for dette var "gærbra" som de sier i Solør. At agnet var en rask løypa som mange ville bite på ante meg,  men at solungene skulle møte opp i hver eneste avkjøring med flagg og heie av høy hals så jeg ikke for meg. Jeg er gift med en solung og kjenner mange i distriktet mellom Elverum og Kongsvinger, men her bomma jeg gitt....

At enkelt ting kan gjøres enda bedre ved neste korsvei skulle bare mangle, men alt i alt så er det ganske fantastisk at nesten 200 stiller opp og løper 21 095 meter på relativt kort varsel. Det var ikke lenge siden jeg selv ble klar over den spennende nyheten på en ellers meget rikholdig løpsmeny denne våren. Jeg tror det bare er to måneder siden løpet ble lansert, og nå er allerede neste års løp under planlegging. Dette kan bare gå en vei! At lokalavisa Glåmdalen stiller opp og sender løpet direkte, sier litt om interessen. (Bare så synd at å se seg selv etterpå er en lidelse. Går det an virkelig an å løpe så sakte...) 

I samtale med Jann Post om løypa før start. (Foto: Andre Berge)

Løypa  ble lovet å være rask, og bortsett fra den omtalte nedoverbakken mot mål så innfridde den forventningene. Den var ikke SÅ lang. At løypa er lagt med omhu innenfor reglene for godkjenning av tider, er jo selve merkevaren her. Alle kan jo ikke lage løyper som er "perseløyper" eller "Norges raskeste", men at det er mange av oss som er opptatt av å sammenlikne tider både med seg selv og andre er helt tydelig. Med åpne jorder på begge sider av vegen er løypa vindutsatt, men den velse trekken fra sør-vest var nok mer en mental enn fysisk motstand. Jeg opplevde også at den avtok en smule på andre runden. 

At starten er et stykke unna mål (4 km) og alla andre fasiliteter er jo ingen fordel, men man oppnår en løype uten vendinger og skarpe kurver samtidig som det er innenfor i forhold til avstand fra A til B og netto fall. Løypemerkinga var helt presis, stemningen langs hele løypa var som nevnt helt fantastisk og fasilitetene i Gruegallen i akkurat passende nedjogg-avstand fra mål, er jo i utgangspunktet like gode som i Hytteplanmila som er nevnt som en parallell.

Premieutdelingen og det som skjer etter målgang bør tilrettelegges slik at det blir mer stemning rundt. Nå ble det litt bortgjemt med lite folk til stede. Jeg tror et podium utendørs, gjerne med en back-up innendørs i tilfelle dårlig vår, er best ved sommer-arrangementer. Det var høyt nivå både på de seks premievinnerne og uttrekkspremiene, men de fikk ikke den hyllesten de fortjener. 

Bakkerolfen i sitt ess med Dorte og Ingulf i "utforbakken"
2 km før mål. (Foto: EF Sportsfoto)

Kort om eget løp: Jeg var litt på stålet etter vel rask progresjon i løpinga etter at skia ble parkert. Derfor bevilget jeg meg to fridager i forkant og stilte med en edruelig ambisjon om å kopiere løpet i Fredrikstad fire uker tidligere hvor jeg jobbet meg inn under 1.40 i en helt sammenliknbar løype.

Det var et drøss med kjentfolk med samme oppgitt sluttid i deltagerliste, men det skulle raskt vise seg at det var Ingulf som var min mann for dagen. Som ventet gikk det litt raskere enn programmert 4.45-fart fra start, men jeg fortsatte med stålkontroll på både puls og fart på den første runden. Jeg klokket for ordens skyld tida akkurat halvveis, og benyttet negativ splitt i tillegg til synkronløping med Ingulf som motivasjon. I tillegg virker det jo alltid positivt å plukke løpere underveis, og det var ikke negativt da de rosa strømpene til Dorte kom sakte men sikkert nærmere heller.....

Summa sumarum: Stor fornøyd med 1.37.40 og 2.17 raskere enn i Fredrikstad 3. april. Litt muskulært får man det jo, men jeg var meget overrasket hvor høyt jeg lå i puls på andrerunden uten at jeg følte jeg gikk i kjelleren. Jeg må i all fall revidere min makspuls siden jeg noterte 160 i "spurten" - og jeg har lagt inn 158 på klokka.... På sikt tror jeg nå på sub-1.35 i løpet av sesongen. Her mine laps-facts: 




Så sliten var jeg ikke etter løpet, da. Løypemaker
Arne Post var også fornøyd. (Foto: Ingulf Nordahl)

Igjen egen selvgodhet til side. Det som var minst like "gærartig" som at både arrangørene og jeg lykkes tett oppunder 100%, var det faktum at Kondistreninga i Elverum stilte med ikke mindre enn ni løpere på søndagens halvmaraton. Nesten uten unntak så innfridde alle sine egne forventninger, og det ble satt perser i fleng. Når vi også reiser og lykkes sammen på denne måten, blir jeg både rørt og glad. Dette må vi gjøre igjen!

Grue Halvmaraton på Strava

ANDRE "PRESTASJONER" ETTER GRUE HALVMARATON:

Sterke tider i premieren på Grue Halvmaraton

onsdag 13. april 2022

Med tro på seg selv i Janteloppet

Amund, Kjetil og Bakkerolfen før start. 
(Foto: Hanne Sigstad)
Janteloppet på Hafjell/Pellestova er på noen få år blitt litt av en happening til turrenn å være. I år var det  både turrenn og FIS-renn, og deltagelsen av de beste norske løperne var helt på høyde med de to kjappe  norgesmesterskapene som er blitt arrangert i Narvik og på Lygna. Petter Northugs signatur og pengepremier tiltrakk nok de store navnene mer enn heftig afterski, men med hele sesongen unnagjort var det nok flere heltidsutøvere som også hadde litt lavere skuldre enn på flere måneder. At mange av de litt mindre seriøse av oss tok afterskien på alvor, er imidlertid sikkert etter en kikk på sosiale medier etter helga. 

Jantelovens argeste motstander, Petter Northug, hadde virkelig fått en bredt spekter av skiløpere til å tro på at  Janteloppet er vinterens morsomste skirenn. Den 20 km lange løypa var designet ulikt fra andre langrenn med utfordringer som «pumptracks», utforkjøringer med fartsmåling samt klatreetapper og supersprint med hele 10 000 kr i premie.

Jeg deltok i den virtuelle utgaven i fjor uten konkurranse side om side og gledet meg til å "leke med de store" - attpåtil med gratis deltagelse etter at jeg ble trukket ut som vinner i Rema 1000 Elgen sin Red Bull-kampanje. Jeg hadde også lokket de to fristils-entusiastene og Stravacup-medarrangørene, Amund og Kjetil, til å ta turen fra Elverum til Hafjell lørdag. Selv kjørte jeg "same prochedure as last year" med oppvarming fra Sjusjøen. Skjønt så veldig varm ble jeg ikke, 13 km padling i nordavind og snøskavler til tross.


Trangt i starten. (Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Med en times pause før start ble det tid til en felles oppvarmings-reko av den første og siste delen av løypa. Med fare for å kjøre ned både skistjerner og kameraer i målområdet med helikopter surrende over hodene våre, fikk trioen føle på et litt annet trøkk enn på de vanlige turrennene. At det var en sjelden anledning til å skøyte, var også kjærkomment for alle tre. Fristils-alternativene for oss mosjonister er ikke alt for mange, og det er opplagt at det bidrar til lavere gjennomsnittsalder og dermed hardere konkurranse enn i klassiske turrenn. For meg som har passert junioralder med god margin, er det ikke så oppløftende å sammenligne seg med gjennomsnittet, men det glemmer man fort i Janteloppet der anti-jantelov-plakater møter deg langs løypa. "Du SKAL tro at du er noe!"

Petter i farta! Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Elverumstrioen fikk tatt de nødvendige skrytebildene før start og lurt oss litt framover i det drøyt 1300 mann og kvinner store startfeltet. Den logiske tanken på at jeg burde greie å gå ned tida mi fra sololøpet i fjor, ble skrinlagt nesten før jeg nådde startstreken. Når alle skræver av gårde blir det trangt om plassen, og med 500-600 foran oss ble det skikkelig sukkersnø i motene på de første kilometerne. Det var i alle fall ingen vits å mase under slike forhold, og jeg måtte som antatt se Amund og Kjetil forsvinne i mengden. Med kraftig medvind ned den første pump-tracken var jeg mer heldig enn dyktig som ikke havna i et skikkelig mannefall. Jeg kjørte halvveis over en kar nede i dumpa og var sjeleglad for at feltet begynte å strekke seg mer ut før neste kuleløype.



Kunne ha vært meg! (Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Jeg jobbet meg gradvis framover der forholdene ble fastere og bedre. Selv om hamstringene var signe i padlinga, avanserte jeg overraskende lett i feltet i motvinden i det slake dobbeltdans-partiet før jeg roet meg litt ned til supersprinten. Jeg prøvde med et magadrag i dobbeltdans i 200 m, men skjønte at det ikke ble 10 000 kr i spurtpris i år heller. Resultatlista viste etterpå at det var lillebror lillebror Even Northug som tok den på 21 sekunder - jeg brukte 39....

Amund (til h.) og Kjetil i supersprinten. (Foto: Stein Arne Negård)


Stilstudie i supersprinten. (Foto: Stein Arne Negård)

I fjor møtte jeg veggen i motvinden da løypa snudde mot sørvest 5 km før mål, men i år var det heldigvis bare motbakkene å jobbe mot. De 4 siste km går slakt oppover og spesielt i den siste velkjente bakken opp mot Pellestova fra øst var den det ikke så vanskelig å se at det var forskjell på min og Simen Hegstad Krüger sin teknikk da jeg så hele løpet på sofaen rett etter hjemkomst. Det var imponerende å se hvvordan han presset dobbeltdans og endelig avgjorde løpet her, mens jeg måtte padle hele bakken. 

Det ble faktisk over 10 minutter lenger tid enn i fjor og mye lenger ned på lista, men som sagt var det en helt annen konkurranse enn i fjorårets virtuelle utgave. Ved hjelp av alle mellomtidene fant jeg ut at jeg jobbet meg fram 70 plasser underveis, og klasselista forteller om en soleklar 3. plass av 14 i 10-årsklassen 61-70 år.  Amund og Kjetil hadde avtalt å ga sammen og fullførte etter planen vel fem minutter foran meg med samme positive utvikling av løpet. Alle tre var så godt fornøyd med Red Bull Janteloppet at vi er klare igjen 1. april neste år.

Heldigvis var det medvind på nedståinga tilbake i Sjusjøen. Det ble mest staking med slække lår, og selv om det bra småkupert mellom Nordseter og Sjusjøen blåste jeg hjem igjen nesten i konkurransefarten fra før på dagen. Status fra mitt Jantelopp ble dermed akkurat 50 km på 3,5 timer. Du skal jo tro at du er noe til skiløper... 

Artig og avslappende med Janteloppet på tv etterpå.



Janteloppet på Strava

Mine reportasjer på kondis.no:
Therese Johaug knuste Petter Northug i janteloppet 
Video og bilder fra Janteloppet 
 (Foto: Stein Arne Negård)

God påske!