Drømmen om den perfekte langturen

I dag gjennomførte jeg den siste økta i den seks ukers lange maratonoppkjøringa i Marius Bakkens maratonplan. Tre timer rolig langtur, uten gåing, men «very, very easy»! Etter mange turer i kupert fjellterreng på Sjusjøen, passet det bra at turen måtte gjøres i nærområdet i Elverum.

Maratonplanen min har virkelig bevisstgjort meg ift. hvorfor jeg skal trene, og dagens mål var altså helt rolig i tre timer. Jeg måtte derfor legge opp en rute som var så flat som mulig for å holde pulsen nede når Marius sa at jeg ikke skulle gå. I tillegg ville jeg holde meg unna asfalten siden det er mest grus og bare litt sti som venter på Kongsvinger om to uker. Planen om tre nedtrappingsuker ryker altså, men siden Kongsvinger er årets maraton-tentamen - og ikke eksamen - så gjør ikke det så mye. Jeg ville vel ikke greid å trappe ned i tre uker når jeg har ferie uansett…

Med fullt fokus på pulsen på klokka la jeg av gårde i det som vel nærmest kan kalles for perfekt løpevær. Lett duskreng, 15-16 grader og tilnærmet vindstille. Drømmen var å kunne gjennomføre en skikkelig langtur 100 % i sone 1, så jeg trippet i de slake stigningene i retning Hernes før jeg kunne lange litt mer ut da jeg krysset Trysilvegen med kurs for Starmoen. Halvvegs hadde jeg så vidt tippet over 116 (72%) noen sekunder som er øvre grense for min sone 1. Etter en liten svipptur på asfalten måtte det brukes museskritt da det bar inn på sti og opp mot Svenkerudvollen og så videre litt oppover Svartholtet. Her sprakk det siste håpet om den perfekt gjennomførte langturen siden pulsen gjerne ville 4-5 slag høyere enn i småkneikene i starten.

Pulskurven pekte som høydekurvene slakt oppover  ved Svenkerudvollen

Pulsstigning, flow, er jo helt naturlig, men sikkert også litt forårsaket av at jeg kjørte en ganske tøff progressiv intervalløkt dagen i forveien. Før øvrig merket jeg ikke den økta  annet enn at jeg fikk litt ømme knær etter to timers løping. Økta på 3 x 9 minutter på lørdag ble forøvrig gjennomført med Asics Pirahna, et par jeg fant igjen i skapet og som veier 238 gram – til sammen. Leggene må jo også herdes!

Ned mot sentrum, eller Leiret for lokalkjente, innså jeg at turen ble kortere enn jeg hadde trodd så det måtte legges inn noen sløyfer på asfalten før jeg fant stien langs Glomma retning Strandbygda. Tankene fikk litt mer spillerom etter hvert som fokuset på pulsen ble skrinlagt. Uten at det var planlagt kom jeg til å tenke på at jeg hadde vært innom mange av de stedene i Elverum som virkelig har vært en stor del av livet mitt de siste 40 årene:
- Stiene og løypene i Stavåsen og Hernes kan jeg vel med en klisjé kalle mitt andre hjem i 25 år.
- Hernes og Øyenbanen hvor jeg tilbrakte store deler av fritida mi på 80- og halve 90-tallet.
- Sykehuset Innlandet, den gang Hedmark sentralsykehus, hvor sønnen ble født for vel 30 år siden.
- Elverum ungdomsskole som har vært min arbeidsplass de siste vel 30 årene.

Glomma "måttes" kysses for at turen skulle bli lang nok....

Man kan bli nostalgisk av mindre, men tilbake til nåtiden og framtiden. Drømmen om å kunne dokumentere en 100% vellykka langtur ved hjelp av pulsloggen lever selv om den ikke ble oppfylt denne dagen heller. Den kan vel i så måte sies å være 70 % vellykka siden det ble 45 minutter/7 km med litt for høy puls (i sone 2) og 2 t  og 20 minutter/21 km med riktig intensitet. HF-snittet var 114 slag (71%) og den høyeste målte pulsen var 127 (78 %). En rolig og fin langtur i mitt eget selskap ble det i alle fall.

Turen på Strava: 

Årets viktigste tur

Utsikten fra Veldreåsen som jeg setter ekstra  stor pris på en gang i året. 

Det er lett å miste perspektivet i hverdagen, og bagateller kan bli grunnlag for irritasjon og kanskje også konflikter. Selv var jeg nok ikke noe bedre enn andre verken i dagliglivet eller da jeg gikk inn i trenings- eller konkurransebobla. De fem siste årene har imidlertid lært meg at skader og "filleting" i dagliglivet er uvesentlig i den store sammenhengen, og hvor heldig jeg er som er "frisk og rask" og kan drive med det jeg har lyst til.

11. juli har de siste årene blitt den viktigste datoen også i treningsåret mitt. I fem år har jeg nå tatt turen til Furnes kirke for å minnes min to år yngre bror som tapte sin korte kamp mot kreften. Etter å ha vært gjennom de naturlige prosessene og akseptert realitetene, bestemte jeg med for å hedre ham  på min egen måte. Tiden leger alle sår sies det, men det betyr ikke at at en skal glemme. Selvsagt dukker minnene fortsatt opp titt og ofte, men den 11. juli er det ekstra viktig å kjenne på at jeg lever ved å slite litt mer og lenger enn jeg gjør ellers i året. Det har også passet seg godt at jeg har tatt den ca.10 mil lange turen på andre måter enn det jeg er trent for - nettopp fordi jeg skal slite med å gjennomføre for å kjenne godt nok på følelsene.

De tre første turene tok jeg fra mitt andre hjem på Sjusjøen, så også i år. Det var også herfra vi tok den siste lange turen i bil en fredagsmorgen i 2014. Unntaket var i fjor da ferden gikk fra Elverum og jeg fikk min lengste og tøffeste tur noen gang på rulleski. Det ble en blodig og stekende tur i ferietrafikken på riksveg 3, og de synlige sårene er fortsatt synlige på kneet mitt nå et år etter. De fire turene på sykkel fra Sjusjøen har gått helt uten uhell, men sitter godt i minnet en stund enten pga. svette klatringer på tilbaketuren og noen reale regnskurer undervegs.

I år var det varmt nok men ikke ekstrem-forhold som i fjor. Bakkene på tilbaketuren var det som igjen fikk meg til å kjenne på at jeg lever. Med splitter ny sykkel, men kun én times-tur på rumpa før årets "lidelsestur" måtte jeg som forutsatt jobbe med meg som sjøl denne gangen også. Jeg velger hvert år ulike ruter gjennom Ringsaker på langs, og i år falt valget på Ellefsæterhøgda på tilbaketuren. Den er den korteste - men ikke den letteste, fant jeg ut. Jeg hadde "glemt" at jeg skal opp 400 høydemeter på en snau mil to ganger på returen, og mental etappe-strategi  måtte til da det begynte å røyne på i år også. Først fra Byflaten over Ellefsæterhøgda, så på verdens lengste vaskebrett på grusvegen ned i Næroset før det måtte cola til for å komme meg opp i Åsmarka og bakkene fra Mesnali opp til Sjusjøen ble tatt på ren vilje.

Min årlige egotrip har ingen verdi for andre, men det er til desto bedre hjelp for min egen mentale helse. Aldri i året føler jeg meg mer i psykisk og fysisk balanse enn 11. juli. Ganske fysisk sliten etter fem timer med mine egne tanker der gamle minner fra barndommen dukker opp. Det blir helt annerledes enn under et maraton- eller ultraløp hvor du hele tiden jobbe med deg selv med fokus på prestasjonen. Med bare to år i mellom Knut og meg var vi som Knoll og Tott de første 15 årene og delte de fleste opplevelser på godt og vondt. I år var det naturlig nok hans lidenskapelige forhold til Liverpool FC som opptok meg mest på turen, og Liverpool-legenden Bill Shankly sine ord om fotballens betydning ble på en merkelig ironisk måte veldig aktuelt:

“Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”

Varm sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2015

Sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2016

Bløt og kald sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2017

Stekhet rulleskitur Elverum-Furnes kirke 11. juli 2018

Varm sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. julii 2019

Hvor ble Bakkerolfen av?

Vinteren og våren 2019 ble året da Bakkerolfen forsvant helt fra "mediebildet". Ikke fordi det ikke har skjedd noe spesielt - men paradoksalt nok fordi det har skjedd uvanlig mye (unntatt på konkurransefronten) slik at det ikke har blitt tid til å oppdatere "mitt varemerke". Som kjent for de fleste har også bloggeren og egoisten blitt team-medlem som også krever at jeg bidrar. Mine trenings- og konkurranse-rapporter er derfor blitt lagt ut på Team 55+ sin facebookside i stedet.

For at det likevel ikke skal være noen tvil om at Bakkkerolfen lever i beste velgående, har jeg  kopiert inn linker i kronologisk rekkefølge til noen av vårens begivenheter som har skjedd siden forrige innlegg fra Sentrumsløpet for over to måneder siden.

Hovedgrunnen til at jeg har konkurrert uvanlig lite er forøvrig at jeg for tiden er godt i gang med mitt første ordentlige maratonprogram noen gang - nemlig "Marius Bakken's The 100 Day Marathon Plan". Erfaringene fra første halvdel av programmet er lagt ut her (forbeholdt Kondis-medlemmer): Bakken tester Bakkens maratonplan

Mandag 20 mai: Elverumtrimmen 2.løp 

Tørste fettere etter en av årets få dueller.

Lørdag 25. mai: Langtur i Stavåsen

Stavåsdammen - Stavåsens perle.

Fredag 01. juni: Løpetur med Therese Johaug

Starstruck?

A Therese og je? 

På treningstur i Lillehammers gater (Foto: Bjørg Enger)

Onsdag 12. juni: Østlendingens podcast: Gørsprek & Halvfet

Midt mellom den gørspreke og halvfete (?)  utenfor Østlendingen. (Foto: Jan Morten Frengstad/Østlendingen)

Stedvis omtrentlig terrengløping i BB-løpet.  (Foto: Stien Arne Negård/Kondis)

Lørdag 15. juni: Birkebeinerløpet

I sola med Kristin og Vidar etter BB-løpet. (Foto: Frode Monsen/Sportsmanden) 

Søndag 23. juli: H3 Hamar Hoka Maraton

I godt selskap ut fra start på Stortorvet på Hamar. (Foto: Eivind Flensborg/EF Sportsfoto)

Tommel opp i 41 km (!) under H3 HH Maraton. (Foto: Heidi Syversen)

Søndag 30. juni: Ti-toppers-tur på Sjusjøen

Jeg avsluttet en begivenhetsrik juni på topp med dagens med 10. og siste topp - Natrudstilen.

Det 21. og største Sentrumsløpet

"Keep on smiling" etter 7 km. (Foto: Olav Østbye)

Da er Sentrumsløpet huket av som utført i år igjen - for 21. gang faktisk. Der kunne jeg stoppet hvis det sportslige er alt ved en sånn happening med ganske akkurat 10 000 deltakere på 5 og 10 km. Heldigvis for meg er det mye annet som teller også. Det er stort å være med på "åkke som", og dette var i tillegg det aller største Sentrumsløpet jeg har vært med på siden mitt første i 1997. Moro bare det!

For å ta det sportslige først, så ble det akkurat så tungt som fryktet etter at beina ikke har vært akkurat lette etter kun en ukes konvertering fra mye skøyting til løping. I "gamle dager" gikk det greit, nå trenger alt lenger tid. Det var ingen ambisjoner på forhånd, men likevel et håp om at en uke med mindre trening skulle gi en våryr opplevelse i urbane omgivelser. Med 19-20 grader og høy luftfuktighet virket det litt trykkende for en som så vidt har fått tatt seg et par turer i kortbuksa. Trøsten får være at mange klaget over det samme og at tidene for de beste var betydelige svakere enn på lenge.

Uten et skjema med km-tider var jeg fast bestemt på å ligge rett over terskelpuls fra start, for ved første kikk på klokka midt i Slottsbakken finne ut at jeg lå på joggepuls! Da først kom jeg på at jeg hadde glemt å ta på pulsbeltet selv om jeg hadde all verdens tid til oppvarming og andre rutiner. Nybegynnertabbe! Håndleddpulsen er det jo ingen vits å se på, så da måtte jeg stole på min rustne «cruise-controll». Heldigvis startet jeg i en pulje bak den jeg var påmeldt i, ellers så ville det gått helt på dunken. Jeg raste likevel bakover i pulje 3 helt opp til Frognerparken før jeg fant meg noenlunde til rette. Det er fortsatt en gåte at det ikke er mulig å løpe når det går slakt oppover, så her må det tas tak utover våren!

Passering halvveis ble gjort på 22. 03, og med et jevnt løp er det naturlig med «negative split» i denne løypeprofilen. Det føltes bedre nedover selv om det gikk 26 sekunder saktere, og med 44.31 ble det i alle fall 18 sekunder mindre sakte enn fjorårets «all time low». At jeg har løpt åtte minutter fortere i den samme løypa – og seks minutter fortere for bare seks år siden er for meg totalt uforståelig…

Synd det ikke var noen løper inne i trøya i år heller....

Nok om det sportslige, alt annet var en fryd. Oppvarming med Kondis-kollega Runar, nedjoggen med Sjusjø-frend Frode og praten med andre gode løpsfrender. Jeg er fortsatt med i det gode, kondisjonerte selskap - det er ingen selvfølge. Jeg har ingen vondter og verker etter å komme meg ut på langturen på deilig stier morgenen etter å ha ytt maks på en mil på asfalten. Hva har jeg å klage på?

Nå vil ingen se meg med startnummer før Birkebeinerløpet om sju uker. Nå skal Ole Brumm gjemmes i skapet og det skal trenes! Planen er ikke lagt ennå, men den skal jeg nok komme tilbake til. Ha en god løpevår!

Linselus under nedjoggen i Slottparken med Gard, Frode og Marthe!

Tallenes tale - trøsten får være at jeg fortsatt har 85 % av deltakerne bak meg: 

Drømmepåsken

Jeg er langt fra den eneste som bruker betegnelsen "drømmepåske" om årets utgave, og markedet for skrytebilder fra årets ferie på fjellet er trolig også mettet. Likevel "bare må" jeg få dokumentert for ettertiden hvilken historiske strålende påske det ble på Sjusjøen for oss. På toppen av det hele bragte den 250 km inn på treningskontoen fordelt på 13 økter i løpet av 9 dager.

Påsken ble innledet med 30 km skøyting i Sjusjøen Fri.

Kanebolletur til brannhytta på Natrudstilen er helt obligatorisk sommer som vinter for oss.

Vi koser oss i drømmeland

Ikke helt uvanlig at jeg treffer på Kjell Arild ved Fjellelva - selv uten startnummer...

Påskestemning på bommen på Storåsen.

Til Elgåsen til fots med Bjørg.

Treningskamerat Bøddi kom på besøk. 

Ingen kø ved Midtfjellkoia for oss gutta som er oppe på morran.

Syrefest i Monsterbakken påskeaften er også en del mitt påskerituale.

Jeg fikk gullmedalje av Martin og mer til av Simen.

1. påskedag var den eneste dagen med gråvær og litt regn i lufta,
men verken jeg eller klubbkamerat Even lot oss stoppe av det på Sjusjøfjellet. 

Ikke noe å si på løypene på Lunkefjell selv i regnvær. 

Takk for nå Sjusjøen - vi er snart tilbake!