fredag 9. desember 2022

Tidlig eller sen skistart?

Drøyer det lenger og lenger for hvert år til vi overivrige får tatt fram skiene, eller er det bare en en følelse av "at alt var bedre før"?

Jeg måtte bla i den digitale treningsdagboka for å få svar på om det har vært noen markert endring de siste 30 årene. Jeg har søkt opp datoene for den første skituren hjemme i Elverum (200 moh) og på fjellet, dvs. enten Budor/Gåsbu (650 moh) eller Sjusjøen (850 moh) siden jeg startet med systematisk kondisjonstrening i 1994. 
Her er oversikten hvor månedene er farget med blått for oktober, grønt for november, gult for desember og rødt for januar
(PS! De siste ti årene har jeg hatt mulighet for å gå på tidligsnø, en blanding av kunstsnø og lagret snø fra forrige sesong, så det har jeg for sammenlikningens skyld ført opp i kolonnen til høyre når det har blitt benyttet.) 


Ønske-senarioet på Sjusjøen i romjula i 2013.

Ser man litt stort på det ble det som oftest desember før skisesongen startet på 90-tallet, mens det gjennomgående ble november-start både i lavlandet og på fjellet i perioden 2001-2010. De ti siste årene har det vært igjen blitt senere vinter i lavlandet, mens det med et par unntak har vært november-føre på fjellet. Tar vi med kunstsnøløypene har selvsagt skistarten blitt framskyndet, uten at jeg har benyttet meg av det hvert år. Det er ikke konkurranseløyper med bakker opp og bakker ned som frister mest når man skal få inn skifølelsen igjen, men noen ganger har jeg ikke greid å vente på "villsnø". 

Dårlig skiføre på Sjusjøfjellet 2. juledag 2015. 

Mine aller tidligste debuter var i høstferien både i 2011 og 2016, hvor førstnevnte var langs veien innover fra Storåsen. Vinteren 2016-17 må sies å være spesiell da det ble kjørt ut rekordtidlig løyper på Sjusjøen Skisenter på Natrudstilen, mens det ikke ble skiføre i Elverum før det hadde gått over uke inn i det nye året. Jeg husker også godt julen 2000 da jeg sparket fotball med junior på grønn plen på juleaften. Det har beviselig skjedd tre ganger at vi ikke har hatt hvit jul til å gå på ski, og det skjedde to år på rad i 2015 og 2016 i tillegg til i 2000. 

Tidlig løype på Kroksjøbrua 10. oktober 2011

I den andre enden av skalaen husker jeg godt at jeg kom hjem fra Frankfurt Marathon til nedsnødd bil på Gardermoen den siste helga i oktober i 2012 og restituerte med skitur fra trappa hjemme 30. oktober. Tradisjonelt har jeg "bestilt" skiføre til mandagen etter Vintermaraton på Jessheim midt i november siden det har vært min faste sesongavslutning med hel eller halvmaraton. Som tabellen min viser har jeg fått ønsket mitt oppfylt omtrent halvparten av årene. Ulempen med å gå rett fra årets siste langløp til skiføre utenfor døra er imidlertid åpenbar. Hvem greier å ta sesongpause da? I alle fall ikke Bakkerolfen. Jeg husker at jeg et år (?) var fast bestemt på ta en hel uke fri etter Jessheim, men jeg sprakk på tirsdag. Jeg måtte bare ut...

Treningshelg med kollega Erling på Reina 23.november 2013. 

En annet morsomt og symptomatisk tilfelle av Bakkerolfens sesongoverganger var i 2007 da kona hadde jobbehelg den første uka i desember og jeg hadde tenkt å fortsette skisesongen som hadde kommet godt i gang uka før. I stedet fikk jeg ved en tilfeldighet plass på 12-timers løp på Bislett på to dagers varsel og løp 115 km fra kl 12 lørdag til midnatt - og kjørte hjem midt på natta og tok en skitur på søndag! Det må sies at jeg visste at grunnlaget og formen var bra med 5 maraton, inkl. mitt siste sub-3 timers, pluss et 6-timers løp i beina den høsten, men det ble jo ikke noen sesongpause det året heller....

Etter kraftige abstinenser i hele høst pga. konkurransemangel, verker det etter å få gå skirenn. Selv om det ikke er før i februar/mars formen skal være på plass, blir det både et testrenn og Romjulsrenn før nyttår og det nok vil kikket nysgjerrig i treningsdagbok for å se hvor mange mil det har blitt før det smeller på nyttårsaften. Livet som pensjonist begynner å komme seg og er ikke lenger så oppskrytt som det ble uttalt fra samme hold etter tre måneders prøvetid. God skivinter!

Mitt første Romjulsrenn 30. desember 2011.

onsdag 16. november 2022

Et skritt fram - og to.....

..til fram. Forrige ledd i føljetongen "Bakkerolfen på bånn" ble avsluttet slik for nøyaktig tre uker siden: Det positive med å være på bånn er at man kjenner det går framover nesten for hver økt, og det er jo motiverende i seg seg. Fortsettelse følger...!

De tre ukene fram til den siste positive CT-undersøkelsen 15.11 har vært særledes positive. Jeg har kommet inn i en fin flyt og er egentlig positivt overrasket over hvordan kroppen har tålt akselerasjonen fra 0 til 100, eller i alle fall 60, på tre uker. Da snakker vi ikke fart, men antall km løping i uka. 

Det er moro å kjenne at det er framgang igjen nesten for hver økt. Ikke at det går i racerfart ennå, men pulsen er helt normalisert og farten kommer seg på stadig "på lavere turtall". I mitt hode er jeg midt i Hoka-reklamen nå: Time to fly!

Strava aug/sept vs. okt/nov:



Uten noen konkrete mål i nærmeste framtid har jeg bare lekt meg og gjort det jeg har hatt lyst til hver eneste dag den siste måneden - og da blir det fort mye løping når forholdene har ligget så godt til rette som denne høsten. Helt uten mål og mening har det likevel ikke vært, siden jeg tidlig bestemte meg for å prioritere korte og "raske" økter med fokus på teknikk. 

Det er mange måter å leke seg i form på.

Paradokset er at jeg med over fem års dyrkjøpt erfaring vet altfor godt at intervaller er det verste man kan gjøre med hamstringsproblematikk. Derfor har jeg parallelt med daglig løping kjørt fem spesifikke styrkeøvelser på beina tre ganger i uka. Det har funka etter intensjonen så langt. Jeg kan jo kjenne at jeg er sterkere i beina i det daglige, og det er bare å innse at jeg ikke har hatt god nok kontinuitet i forebyggende styrketrening de siste ti årene. Det har blitt noen skippertak som duger for eksempel til å øke stakestyrken i overkroppen, men for å løpe mellom 2000 og 3000 km i i året må en gubbe i 60-åra trene styrke i de musklene som skal gjøre den daglige jobben. 

En av mine faste styrkeøvelser som utfordrer
både balanse, sete, kjerne og hamstring. 

Som ved vanlig oppstart  av løpesesongen om våren er kunsten å tåle overgangen uten å pådra seg skader. Etter min "nye vår" med en snau måneds løping er det heldigvis ingen vondter å melde. Det har jo tross daglig løping blitt en ganske variert oppkjøring med en god del gåing, noen korte sykkelturer og en ukentlig rulleskitur. Et halvt år nesten uten konkurranser har heller ikke bare vært negativt - i alle fall ikke for såre knær og hamstrings. 

Dog aller viktigst så gir hverdagen min nå en helt annen mulighet til å beholde overskuddet når jeg nå  i yrkesmessig sammenheng har gått ut på dato og kan styre tida si selv. Fra å fleipe med at pensjonisttilværelsen er oppskrytt de tre første månedene, har pipa fått en helt annen lyd. Jeg er rett og slett privilegert som har både alderen og (snart) formen inne. 

Kondistreningene tre ganger i uka har vært uvurderlig inspirasjon
for meg i opptreningsfasen. Her fra en magisk tur til Bergersjøen 23.10.
(Foto: Anna Brynja Smaradottir)

Totalt har det ikke blitt så mange km i boka med bare 250 km på hele 28 økter siden jeg fikk grønt lys fra legene på sjukehuset den 18.10. Kilometer ble det imidlertid nok av på lavgir i tre måneder, og jeg regner jo med at det skal bli en uke eller to med fullt fokus på skimil på Sjusjøen i desember også.

Det har blitt mange fine turer i nærmiljøet i høst
som her på Bølsjøknappen i Våler

I den siste utgaven av den populære podcasten "I det lange løp" var Martin Johsrud Sundby gjest, og der kom det godt fram hvor avhengig han var av å ha kontroll på alle parametere  - på godt og vondt. Det fikk meg til å tenke på at jeg nok er en slags mosjonist-utgave av den godeste Martin. Jeg er jo litt over gjennomsnittet glad i tall og vil gjerne ha effekten av treningen svart på hvitt. Det er jo ekstremt motiverende når det går riktig vei, men kan helt klart være forsterkende ved tilbakegang. Akkurat nå har jeg veldig glede av "tallene mine", om det er hvilepuls, snitt-puls, km-tider, tid på testrunder, antall kg og reps eller andre målbare størrelser.

Fra intervalløkta samme dag som jeg friskmeldt 18.10.

Eksempelvis kjørte jeg "Pulsmila" (1,6 km) nesten daglig i store deler av oktober for å sjekke om pulsen i joggetempo var på vei ned. Etter 14 forsøk uten noen merkbar forbedring normaliserte den seg. Litt tålmodighet må man jo ha.... Videre har jeg brukt Garmins standardiserte terskeltest for å se om det samsvarer med følelsen på intervallene jeg har kjørt. Det er absolutt ingen verdier som skremmer vannet av noen av mine konkurrenter foreløpig, for pr. dd. sier min digitale coach at jeg har en terskelfart på 5:08 min/km og en terskelpuls på 143 (89% av maks). Da ble jeg litt sur på coachen siden jeg med tre ukers mellomrom løp det siste 3 min-draget 14 sekunder raskere med samme puls enn for tre uker tidligere uten å få uttelling på registret terskelfart. 

Det har blitt to intervalløkter pr uke.
Her etter 10 x 400 m alene i regnvær 07.11. 

Kondisjonstallet som kamerat Garmin gir meg kan jeg heller ikke unngå å se på. Fra litt over 50 i vår ramlet det ned til 40 i treningstørka i september for nå å ha krabbe seg opp på 48 igjen. Og sånn kunne jeg ha fortsatt med gi meg selv positive bekreftelser på at "Nu går alt så meget bedre!" Det viktigste er likevel at jeg er i ferd med å leke meg i form igjen og at det ser ut til å gå adskillig raskere enn etter boka. 

Som dokumentert over er jeg ikke redd for realitetssjekker og jeg har bestemt meg for å kjøre en i full offentlighet kommende helg. Vi avslutter Kondis-søndagene her i Elverum med vårt eget Kondisløp, og da kan jeg jo ikke bare arrangere.... En perfekt anledning til å peke nese til Garmin og vise at terskelfarten min er bedre enn 5:08. Jeg kjører derfor en 10 km sammen med et titalls gode treningskamerater på søndag. Da får jeg en helt objektiv tilbakemelding på hvor langt bak nivået fra i vår jeg fortsatt er. For ordens skyld løp jeg da fire 10 km på mellom 45 og 47 minutter.... 

Både Maze og jeg er godt i gang med oppkjøring etter en formdupp
- hun fikk hele åtte søte valper samtidig som jeg fikk korona...

torsdag 27. oktober 2022

Samling i bånn!

Selv om jeg nok kan beskyldes for å leve livet mitt på Strava, fører jeg fortsatt treningsdagbok manuelt. I treningsprogrammet STÅ-PÅ blir hver økt registret med status: OK, Hvile, Reise, Sjuk eller Skadet. Fom. 4. juli tom. 17. oktober har det stått Sjuk..... 

Siden jeg begynte å føre treningsdagbok 01.07.1994 har det vært ytterst få dager med den statusen og enda færre hvor jeg har vært forhindret fra å trene. Forrige registering hvor jeg unnlot å trene pga. sjukdom var to dager på nyåret i 2018, altså for snart fem år siden. Med korona har det meste vært "mot normalt" og det gikk altså 105 dager før jeg ble erklært frisk og kunne trene som normalt. Ergo er jeg pr. dato i mitt livs dårligste form. Kort og godt  - samling i bånn!

En tommelfingerregel er at det tar det like lang tid å bygge seg opp igjen som man har vært ute med sjukdom eller skade, men jeg har et begrunnet håp om at det kan gå litt raskere. Tre og en halv måned fra skrivende stund midt i oktober betyr 1. februar, men jeg håper å være i tilnærmet normal form til Romjulsrennet på Sjusjøen rett før nyttår. 

Høsten da Bakkerolfen ble snudd opp ned.

Ser jeg på detaljene i treningsdagboka for juli, august, september og oktober starter jeg tross alt ikke på scratch. Hver måned er det blitt loggført ca. 50 timer med aktivitet, eller lett og moderat trening, om man vil. Jeg tenker at all gåingen, joggingen, piggingen og tråkkingen har sørget for at kapillærnettet og fettforbrenningen er trimmet tilnærmet normalt. I tillegg er det blitt mer styrketrening enn vanlig til denne tiden på året å være. 

Det ble mange Kondistreninger som walking-coach i høst. 

Slagvolum og lungekapasitet er opplagt kraftig redusert etter så lang tid uten terskel- og maks-o2-økter. Hvor mye er ikke lett å stadfeste. En skal jo ikke tro blindt på tallene på pulsklokka som sier at det er snakk om bortimot 25%. Garmins kondisjonstall falt fra 52 til 40 på det laveste, men da gjorde jeg heller ingen forsøk på å teste kapasiteten. Selv om det ikke går an å 
stole på  duppedingser, er det i all fall ingen tvil om at det er uvant å være i så dårlig form. Det hører med til historien at jeg ved  kontroll på sjukehuset 18.10 tok standard pusteprøver som viste at jeg lå 25% over normalen i befolkningen.....

Pulsen var uvanlig høy både i hvile og aktivitet i ca. to måneder. Da infeksjonen var på retur, sank også hvilepulsen ned mot normalnivå. Dårligere form betyr jo høyere hvilepuls og det er helt opplagt at den vil være høyere til jeg får bedret slagvolumet. Den forhøyede pulsen merkes imidlertid best ved alt over helt lett trening. Spørsmålet en kan stille seg er om det utelukkende skyldes redusert kapasitet eller om det det kan tilskrives ettervirkninger etter korona. Mange har jo slitt med høy puls i etterkant, så det kan jo være en kombinasjon. Jeg har aldri fulgt så godt med på pulsen under trening som nå, og opplever at det går sakte men sikkert framover, dvs. nedover med pulsen mens farten går oppover. Her er tre eksempler på korte løpeturer som tydelig viser at det det går riktig vei: 

Dato - lengde - fart - gj.snittpuls:
22.sep - 3 km - 5:57 min/km - HF 140
05.okt - 5 km - 5:27 min/km - HF 141 
22.okt - 7 km - 5:16 min/km - HF 144

Høsten har blitt bruk til å arrangere både en rulleski- og en løpskarusell. 

Da jeg fikk beskjed av legene for to uker siden om å at jeg kunne trene som før koronaen, strøk jeg rett til skogs og kjørte en kort-intervalløkt hvor jeg dro litt på på de to siste dragene. Resultatet var at pulsen føk fire slag over det som jeg har regnet som min maks. puls i år!! Min første tanke var at det måtte være en feilregistrering i det helt nye pulsbeltet (ikke håndleddspuls), men en ny økt to dager senere viste at pumpa jobber hardere enn på mange år. 

Det rare er ikke bare maks-registeringene, men også at jeg kan ligge langt over normal terskel uten at det føles ubehagelig. Det bekymringsverdige er jo at det går utrolig sakte mens hjertet jobber med skyhøy puls. Som i det siste eksempelet over hvor jeg løp en 7 km runde under Hamar Backyard på lørdag i 5:16-fart hvor jeg hadde HF-snitt over 90%, dvs. En skikkelig realitetssjekk der altså, selv om hensikten var å koseløpe sammen med ultraløperne som drev på halve døgnet....

Framover tror jeg det er lurt å unngå lange harde løpeturer, siden det ikke er aktuelt med noen konkurranser i år. Med en del korte økter og intervaller kan jeg benytte anledningen til få opp igjen farten og fokusere på løpsteknikk hvor jeg har mye å hente. Dessuten har jeg jo i praksis tre måneder med helt rolige langturer bak meg, så det er ikke så farlig med ordentlige langturer før jeg kan ta på meg skiene og skli innover fjellet på Sjusjøen. Det positive med å være på bånn er at man kjenner det går framover nesten for hver økt, og det er jo motiverende i seg seg. Fortsettelse følger....!

I år håper jeg på ekstra tidlig vinter....

Eller kanskje dette blir løsningen?

mandag 26. september 2022

En lang Covid-historie

Mange har vært gjennom minst en runde med en eller flere korona-varianter og gjort svært forskjellige erfaringer, men smittefaren er fortsatt til stede. Fortsatt er det ivrige mosjonister som artikkelforfatteren som vil bli smittet og kan oppleve å slite med ettervirkninger i flere måneder. Her følger en lang-covid-historie hvor siste kapittel ennå ikke er skrevet.....

Kondis publiserte i mars en artikkel "Trening etter korona - Når og hvordan" hvor Olympiatoppens retningslinjer for utredning og behandling av luftveisinfeksjoner blir gjennomgått både med tekst og en prat med idrettslege Tonje Reier-Nilsen som har fagansvar for luftveisproblematikk og -utredning av topppidrettsutøvere på Olympiatoppen. Denne ble etter hvert også studert av undertegnede da viruset innhentet meg i begynnelsen av juli. Denne lange covid-historien er en beskrivelse og oppsummering av erfaringer som er gjort siden, og ingen oppskrift på når og hvordan ting bør gjøres - kanskje snarere tvert i mot...

Covid-test.jpg
Så var det min tur 3. juli.

Positiv hurtigtest for korona 3. juli samme dag som vårsesongens siste løpskonkurranse. To dager sengeliggende med moderat feber og moderate symptomer som ved en vanlig influensa. Negativ hurtigtest etter 10 dager. De fire første ukene med trøtthet, tung pust og puls 10-15 slag høyere enn normalt både i hvile og ved moderate aktivitet med konsultasjon med lege med PCR-test og "full pakke" med blodprøver som viste lett forhøyet CRP (konsentrasjon av hvite blodlegemer) som typisk for virus. Deretter tiltagende kraftig tørrhoste. Diverse ikke reseptfrie hostedempende og slimløsende medisiner uten merkbar virkning og deretter utskrevet resept på hostedempende medisin som ikke var mulig å få få tak i pga. to måneders leveringstid til alle apotekkjeder. Ny konsultasjon hos fastlege åtte uker post-covid-test med påfølgende røntgen, CT og direkte innleggelse på sykehus med diagnose lungeabscess, en konsentrert og komplisert lungebetennelse lokalisert i et hulrom i den øverste av de tre høyre lungelappene. Standard intravenøs penicillin for lungebetennelse fire ganger i døgnet de første tre dagene med sterkt økende CRP, dvs. en kraftig bakteriell infeksjon. Overgang til ny type antibiotika intravenøst tre ganger i døgnet supplert med en annen type i tablettform på sykehus, først i en uke så forlenget til to uker før infeksjonen gikk tilbake. Utskrevet fra sykehus etter 17 dager og i skrivende stund halvveis i fire ukers kur med en tredje type antibiotika i tablettform.

Augmentin.jpg
Antibiotikakur nr. 3 - Augmentin

Aktiviteter/trening
Uke 1: Lett aktivitet med kort transportsykling og gåturer i nærmiljøet
Uke 2: Svært rolig første joggetur etter 8 dager med ca. 70 % av makspuls. Deretter rolige langturer annen hver dag på sykkel, løp og rulleski med litt forhøyet puls, ellers fin følelse.
Uke 3: Fotturer/stolpejakt med en lang moderat langtur og en kort løpeøkt med middels intensitet men unormal høy puls opp mot terskel.
Uke 4: To intervalløkter motbakke-gange/løp med kontrollert fart men uforholdsmessig høy puls rundt terskel.
Uke 5: Meget god uke med tre tre rolige løpeturer på flatt og mjukt underlag og en lang rulleskitur med tilnærmet normal puls.
Uke 6: Ny uke med positiv utvikling med både lang sykkeltur og en rulleski- og løpeøkt med helt kontrollert terskelpuls.
Uke 7: Økende hoste og tung pust gjorde det umulig å løpe. Rolig flat staking på rulleski i tillegg til korte fotturer
Uke 8: Innlagt på sykehus. Sykling hjem på permisjon (3,5 km) hver dag og noen korte gåturer - og trappa opp til 5. etasje på sykehuset...
Uke 9: Som uke 8 men litt lengre turer med langturpuls gående.
Uke 10: Utskrevet og rekreasjonsuke på fjellet med lange gåturer delvis med staver.
Uke 11: Som uke 10 og spede forsøk på jogging for første gang på fem uker med like høy puls som ved forrige forsøk.

Stolpejakt ved Mjøsa.jpg
Det ble mye stolpejakt denne sommeren som her ved Mjøsa i Moelv.

Sykdomsforløp

Det er lett å være etterpåklok og se at en kunne gjort ting annerledes. For å analysere hvorfor det har båret galt av gårde, er det naturlig å dele denne historien inn i tre faser.
Covid-fasen

De fire første ukene gikk jeg naturlig nok og ventet på at dette skulle gå raskt over i håp om at det var en lett variant jeg hadde fått. Jeg har aldri vært ordentlig sjuk, knapt med influensa, og har hatt klokketro på at jeg har et "vanntett" immunforsvar. Mange både kjente mosjonister og toppidrettsutøvere har jo vært smittet, spesielt av omikronvarianten, nesten uten å merke det og har vært konkurranseklar etter at karantenreglene er fulgt. Med unntak av et par slappe døgn kunne jeg også gjennomføre hverdagslige gjøremål uten særlig anstrengelser. Den merkbare forskjellen var at det ble ingen sene kvelder eller friske morgenjoggeturer. Den anbefalte dosen med søvn ble nemlig godt og vel fylt opp.

Jeg var sein med å sjekke hva som var anbefalt av ekspertisen bl.a. i Kondis-artikkelen fra mars, men jeg jeg ganske sikker på at hvis jeg hadde tatt den anbefalte testen i denne fasen ville jeg bestått en 10 minutters treningstest med 70% innsats med glans 10 av 10 ganger. Innimellom følte jeg meg helt klar og hadde noe flotte, lange rolige turer på fjellet både med sykkel, joggesko og rulleski på dag 8, 10 og 12. Det var nok progresjonen som burde vært bedre.

Tørrhoste-fasen
En første sjekk hos lege for sikkerhets skyld etter fire uker viste som før nevnt kun en lett forhøyet CRP, altså fortsatt noe virus i kroppen. Umiddelbart etter denne sjekken pådro jeg meg nok den bakterielle infeksjon som fortsatt ikke er kurert med tørrhoste som det eneste symptomet. Ikke noe spesielt plagsomt annet enn om morgenen, men av til med en ekkel metallisk smak etter de verste kulene. Hosting i forbindelse med korona er jo ikke noe unormalt, og så lenge formen ellers var ok var terskelen høy for å konsultere lege for andre gang på kort tid. Tålmodighet selges heller ikke på blå resept, så vidt jeg vet.....

Alle forsøk på å dempe hosten med ikke reseptfrie hostemiksturer samt et anselige antall halstabletter av ymse slag, virket like lite som placebo. Av lungelegen på sykehuset ble jeg senere fortalt at det er umulig å peke på mitt høye aktivitetsnivå som en sikker årsak til den kraftige infeksjonen, men pga. symptomene kan den nok tidfestes til en måned etter påvist smitte. Bakterier kan visstnok komme inn i lungene på mange finurlige vis. Jeg kan derfor ikke si at det var den eller den økta som ikke burde vært gjennomført. Generelt er det uansett viktig å ta med seg at hele systemet er utsatt for smitte med et virus i kroppen, og jo mer man anstrenger seg jo mer er man eksponert for en infeksjon. Litt på samme måte som at en er utsatt for å bli forkjølet rett etter en treningsøkt hvis en blir gående bløt og kald før en skifter eller dusjer.

Late dager.jpg
Ikke så lett å ha mange nok late dager i sånne omgivelser.

Behandlingsfasen
De første tre dagene av behandlingen på sykehuset var feilslått med sterkt økende CRP-verdier tilsvarende en meget kraftig infeksjon. Før prøver er tatt er det vanlig prosedyre å bruke en bredspekteret penicillin på lungebetennelser. Etter en fantastisk oppfølging med undersøkelse av så vel hjerte, lunge og mage ble det rask bedring med to forskjellige typer antibiotikum, en intravenøst og en i tablettform. Med overføring til eget rom på pasienthotellet og muligheter for daglige permisjoner kan jeg ikke klage på situasjonen som VIP-pasient. I alle fall følte jeg meg som det. Selv om legen i starten var skeptisk til at jeg syklet eller gikk til og fra på mine daglige permisjoner og hadde mine planlagt vakter på kondis.no, fikk jeg overbevist henne om det ikke var behov for verken drosje hjem eller sjukemelding.... Gudskjelov for det - venting uten å vite hva jeg venter på er ikke min sterkeste side, og da var det helt gull å fylle dagene med noe som er meningsfylt.

I skrivende stund er jeg snart halvveis i en fire ukes tablettkur før jeg skal ta ny CT og kontroll hos behandlende lege. Det innebærer moderat trening uten å provosere lungene. I praksis kan jeg trene så mye jeg vil "uten å puste", dvs, utholdenhetstrening i sone 1. Problemet er fortsatt høy puls ved moderat aktivitet, noe som jeg tror også kan skyldes en bivirkning av den nye typen antibiotika. For øvrig har et antatt brist i ribbein vært til større plage en tettheten i lungene som heldigvis ikke merkes lenger. Løping er likevel nesten umulig uten å få høy puls, mens jeg lett kan komme opp i langturpuls ved å gå. Sykling og staking på rulleski på de flate landvegene i Elverum går også greit, samtidig som styrketrening kan bedrives uten problemer. Problemet med sistnevnte var at selv kjente øvelser førte til stølhet og leddsmerter som nok må tilskrives infeksjonen i kroppen.

Topptur til Skagsvola.jpg
Fra topp til bånn på to dager. Her på Skagsvola i Trysil to dager før innleggelse på Sykehuset Innlandet Elverum.

Mine erfaringer

Som sagt er dette viruset så uforutsigbart at det er umulig å sette opp "De ti bud" med "Du skal..." og "Du skal ikke...". Olympiatoppens gjeldende retningslinjer tar jo også høyde for det og kommer ikke med noen konkrete rammer for når trening kan gjenopptas. Jeg kan kanskje som Severin Suveren skylde på uflaks, men noe lærdom må jeg ta med og bringe videre etter mitt livs største dupp rent fysisk: Jeg har nok ikke latt kroppen få tilstrekkelig hvile etter trening/aktivitet, og har ikke alltid vært uthvilt mellom hver økt. Det er ikke enkelt for oss endorfinavhengige som til vanlig må ta i så vi blir litt sliten gjerne hver dag. På den måten eksponerte jeg nok systemet mitt for infeksjoner, spesielt i perioden mellom 6-8 uker hvor jeg var aller mest utålmodig. Da var jeg naturlig nok ivrig på å snakke andre og som var kvitt plagene etter maks. samme tid. Da tøyde jeg nok strikken på gode dager, siden det gjentatte ganger ikke ga noen umiddelbar negativ respons som økt hosting eller andre tilbakefall.

I ettertid ville jeg nok prøvd å stogge også det sosiale genet bedre. Med den gleden jeg har av å trene med andre, skal det en god porsjon selvdisiplin til for å gjennomføre turen eller økta på et lavere nivå enn kompisen. Jeg ville nok også logget helt av Strava tidligere. Det er mye god motivasjon å hente ved å studere andres turer og kremøkter, men i denne situasjonen er det ikke motivasjon for å trene en trenger - i alle fall ikke jeg. Jeg valgte til slutt å holde mine logga "treningsøkter" private mens jeg var innlagt på sykehuset, men jeg greide jo ikke helt å unngå å følge med på hva som foregikk der ute. Det var også for å slippe fokuset fra andre på den uønskede situasjonen.
Bedre føre vàr enn etter snar

Avslutningsvis er konklusjonen ganske lik den jeg og mange med meg har gjort ved belastningsskader. Bremsen blir satt på for sent fordi en håper så sterkt at en til slutt tror på at det går seg til - for så å ende opp med å bli tvunget til totalt å avstå eller sterkt redusere treninga. Rimelig innlysende nå, men ikke i den fineste tida for utedørsaktiviteter. Konkret i mitt tilfelle så ville jeg trolig sluppet å redusere aktivitetsnivået til gåing i september hvis jeg hadde nøyd med spaserturer i juli.

Da gjenstår en forhåpentlig nær forestående fase 4 - opptreninga. Generelt må en regne like lang tid å trene seg opp igjen som en har vært skadet eller sjuk. Har behandlingen vært 100 % vellykket slik at jeg blir friskmeldt om to uker, kan jeg altså se fram til tre måneder med fokus på riktig progresjon. Da er håpet at jeg kan start 2023 med "blanke ark og fargestifter" - med seks måneders uønsket livsvisdom på cv-en.

torsdag 4. august 2022

Om korona, slåttonna og sånn

Status etter tre uker med korona.
(Foto: Fode Monsen)
Årets sommer har på flere måter minnet meg om barndommens somrer hvor det meste dreide seg om slåttonna det meste av de to månedene med "sommerferie". Den var uunngåelig, og motivasjonen min var at været ble så bra så vi ble ferdig med siloslåtten, høyhæsjng og høykjøring slik at bror min og jeg rakk å tjene oss noen kroner på multeplukking før skolen startet opp igjen.

Med noen plikter som brøt med alt som har med HMS-forskrifter og FNs barnekonvensjon (som vi selvfølgelig ikke visste hva var på 60- og 70-tallet) å gjøre, var det mest flaks at jeg voks opp i det hele tatt eller ikke ble kvestet for livet..... Her var det ingen kjære mor! Jeg har selvsagt litt selektivt minne nå, men det er faktisk det jeg husker best fra mine ca. 15 første somrene på et småbruk i Femundsmarka for 50 år siden. Og så skjønner du sikkert hvorfor jeg ikke ble bonde....

Fikk du litt bakoversveis nå og lurer på hva dette har i denne bloggen å gjøre? Hvorfor dukket sånne tanker opp igjen denne sommeren, tro? Mitt traumatiske forhold til slåttonna hadde jeg egentlig fortrengt, men så rimte det jo da koron(n)aen kom til meg akkurat da slåttonna pleide å starte, nemlig den første uka i juli.

Selv om jeg greide meg uten å bli smittet med ungdom tett på meg i to år med pandemien, skulle det altså gå 14 dager uten dem før det var min tur. Den var vel nesten som med slåttonna - uunngåelig, og nå har hele denne sommeren gått med samme fokus som i barndommen: Å bli ferdig med det. Pga. været visste vi ikke hvor lang tid det tok før det siste høylasset var kjørt inn på låven, og jeg vet fortsatt ikke hvor lang tid koronaen sitter i kroppen min. 

"Så var det min tur!"

Jeg startet en ny tidsregning som offisiell pensjonist to dager før koronaen, forhåpentligvis ikke pensjonerte meg, men i alle fall permitterte meg fra ordentlig trening for en uviss periode. Jeg skal ikke klage på at jeg har hatt det så ille. Kona og jeg var ganske slått ut et par dager samtidig, men ellers har jeg vært oppe og nikket. Som den optimisten jeg er, har jeg vært i en eller annen aktivitet. Om mye av det jeg har drevet med den siste måneden kan regnes som trening eller ikke, er litt avhengig av hvilket nivå man er på. Jeg hadde uansett bestemt meg for å trene rolig hele juli før koronaen innhentet meg, så den planen ble i alle fall ikke så vanskelig å følge.... 

Jeg testet positivt rett etter at jeg hadde gjennomført vår tradisjonelle sommeravslutning i Kondistreninga med den selvkomponerte Stavåsen Kvartmaraton 3. juli. Heldigvis så valgte jeg bort den doble distansen pga. ømme knær etter all asfaltbankingen i vår. Snakk forresten om ikke å se skogen for bare trær med 6 milløp og 4 halvmaraton i løpet av tre måneder denne vårsesongen - 6 av disse på asfalt!
Det var ikke mye som tydet på at det var covid-19 i denne skrotten. 
(Foto: Bjørg Enger)


Jeg hadde ingen tegn på covid-19 i kroppen før løpet den første søndagen i juli, men hadde jeg studert pulsdataene fra natta før ville jeg skjønt at noe var i gjære. Fra en hvilepuls med manglende overskudd midt på 40-tallet, var den nemlig på 60 natta før jeg pressa en drøy halvtime i sone 5 med viruset i kroppen. 

I skrivende øyeblikk har det gått over en måned, og jeg ser som med slåttonna ikke enden på den ennå. Jeg testet negativt etter en drøy uke, men ettervirkningene med klump i lungene og hosting vil ikke gi seg. Symptomene likner veldig på de jeg har hatt de få gangene jeg har hatt en ordentlig forkjølelse. Da har jeg også gått og hanglet etterpå og har verken vært sjuk eller helt frisk, bare at dette drøyer enda lenger. 

Jeg kunne jo bare sittet og sett på denne utsikten i sommer....

Jeg blir selvsagt utålmodig og skulle gjerne trent "ordentlig" igjen. Det har gått i stolpejakt og helt rolig jogg på flatmark. Det ble åndenød bare jeg så en liten stigning og med puls tilsvarende. Jeg eksperimenterte litt med å se om det lot seg gjøre å jogge i sone 1, men det var rett og slett  ikke mulig.

Det ble en del mer stolpejakt enn opprinnelig tenkt, delvis i bratt lende, såkalt stolpeklatring, som har fungert bra. Enkelte økter med staking på rulleski og sykling har fungert bedre pga. at det er lettere å holde pulsen nede. Problemet er at det ikke er så flatt på Sjusjøen, og at motivasjonen for å trene alternativt var enda lavere enn "ordentlig" løping. 

Rolig rulling om Melsjøen.

Det mest slitsomme bokstavelig talt, har vært at jeg har blitt så sliten etter selv moderat aktivitet at jeg skulle tro at det var skikkelige hardøkter jeg hadde vært igjennom. "Vi skal ikkje sova bort sumarnatta", var det vel noen som lyrisk påstod, men det har vi jammen gjort her i huset i år. Ingen lange kvelder - eller tidlige morgener her, nei!

Koronaen var nok helt glemt på topptur med Jan Erik (foto).

Etter tre uker prøvde jeg meg i et mosjonsløp uten tidtaking, "Folkeløpet", på Sjusjøen hvor jeg prøvde å holde pust og puls kontrollert. Det ga godt over 5 min. pr km på den flate grusveien, men jeg merket i alle fall ikke noen etterdønninger. Så på dag 25 syntes jeg at trykket i brystet hadde sluppet og ble med på en real motbakkeøkt. Også her gikk jeg en del for ikke å sprenge pulsskalaen, og jeg greide å gjennomføre med stil og kontroll.

Ingen av forsøkene på å lure inn litt trening har ført til noen endring verken til bedre enn verre, men det kan jo tenkes at jeg ville hatt raskere framgang ved å sitte i stolen å vente. Det får jeg aldri svar på, hvis jeg da ikke som mange andre blir smittet for andre gang. Da får jeg prøve ut en ny strategi.

Så hva nå, Bakkerolfen? Hvordan høstsesongen blir er forståelig nok et stor spørsmåltegn. I første omgang blir det i alle fall ikke noe savn å stå på startstreken for løpe halv- eller helmaraton på Kongsvinger kommende helg. Jeg har tatt på meg et oppdrag i Trysilmila helga etter, men det kan fort bli i turistklassen. Målet er pr. dato fortsatt å kunne gågge rundt i seks timer på Eidsvoll Verk 27. august, men det begynner å haste med å få de to-tre tretimers turene jeg bør ha for at det skal bli noe moro. 

Optimisten i meg er ikke så gammel og glemsk og minner meg på at jeg pga. leggtrøbbel fikk nesten en måned helt fri for ordentlig løpetrening. Høsten ble likevel bedre enn på mange år, så "om det er aldri så gæli, så kan det være godt for noe"?  Kanskje hadde skroget godt av en sesongpause? Knær og hamstring er i alle fall bedre enn på lenge. Kanskje har all den rolige teningen/aktiviteten jeg har gjennomført, virket som høydetrening - uten tilgang til tilstrekkelig oksygen. :-)  Da blir nok vanskelig å trene riktig "når jeg en eller annen gang kommer ned fra høyden"!

Apropos slåttonna: Siste opprydding ble ikke gjort før utpå høsten. Å sveive inn kilometervis av  hæsjetråd og få røsket opp og bære bort hundrevis av hæsjestaur var nemlig også en selvsagt del av jobben. Det var heller ikke lett, spesielt hvis vi utsatte vår fordømte plikt til hadde blitt tele i jorda.....