mandag 6. mai 2024

Med mer system og mindre trening mot nye mål

For egen del var ikke 10 km i Grue noe å flagge for, 
men Ida heie på meg og. (Foto: Janne Slorafoss)

Da er løpssesongen godt i gang, og jeg har endelig tatt konsekvensen av faktisk alder i treningsplanen for denne forsesongen. Eller rettere sagt så har jeg for første gang på mange vårer satt opp en plan og ikke bare trent etter innfallsmetoden.

Som også beskrevet i artikkelen min på kondis.no nylig, "Fra en god skivinter til en like god løpevår", har jeg hatt for vane å pøse på med kilometer utover våren. Sammen med alt for mange konkurranser har jeg aldri hatt ordentlig overskudd før St.Hans. Den aldrende kroppen har nok ikke rukket å respondere på treninga jeg har gjort slik at kvaliteten har blitt gradvis dårligere. Jeg skal verken til EM eller OL så jeg har ikke noe å tape på å gjøre ting annerledes denne våren. Kanskje går det til helvete - eller til himmels! 

Jeg har jo fulgt Marius Bakkens maratonprogram et par ganger uten at det har vært noen stor suksess, men det var uansett motiverende og ikke minst disiplinerende å trene fram mot Valencia Marathon sent i fjor høst. Det er egentlig paradoksalt at jeg som er så systemavhengig i det meste jeg gjør, ikke har hatt en plan i treninga mi. I vår skal jeg ikke løpe maraton men har satt meg et konkret halvmaratonmål i juni før jeg starter med maratontrening 1. juli. 

Vårens mål blir som alltid Birkebeinerløpet 15. juni der jeg bør komme under 1:45 under normale forhold. På veien dit skal jeg løpe to 10 km i mai, Grue og Grunnlovsmila, pluss Fjellmaraton på Beitostølen 1. juni. Første reality-check er allerede gjort, og 10 km i Grue er blitt brukt til å justere på planen som jeg har fulgt siden påske. 

Det var litt vind i flagget, og både Ultra-Kenneth
og jeg smilte om kapp med sola før start i Grue.


Den største forskjellen fra tidligere, er tre løpefri dager og fire intervalløkter, i tillegg til en rolig langtur i uka. Jeg prøver altså ut dobbel terskel på tirsdager og kjører styrke med mer fokus på beina enn tidligere på to av de tre løpefri dagene. Fredagen er ukas helligdag etter ukas mest intensive intervalløkt på Kondistreninga på torsdager. Siden innholdet i disse fellestreningene varierer mellom korte og lengre intervaller, sjonglerer jeg med innholdet på de øvrige tre intervalløktene. Erfaringsmessig er det sammen med Kondis-gjengen det er vanskeligst for en lystløper som meg å holde meg under terskel, så jeg tillater meg å kjøre litt hardere enn tidligere på den ukentlige baneøkta. 

Med Jarle etter en av vårens Kondis-kvalitetsøkter på torsdager. 

Her er grovplanen for treninga som jeg har fulgt de siste fem ukene og som skal brukes fram til Birkebeinerløpet:

Mandag

Tirsdag

Onsdag

Torsdag

Fredag

Lørdag

Søndag

Styrke

1. Lang int
2. Kort int.

Styrke

K/L-int

-

Tempo

Rolig langkj.




Det mest spennende her er selvsagt hvordan to intervalløkter på tirsdager vil fungere. Det er viktig å poengtere at jeg kjører begge øktene godt under terskel og en av dem som bakkeintervall, som regel morgenøkta med relativt lange drag (5-10 minutter). Med både Valdresflya og OL-løypene i mente løper jeg også intervallene vekselvis opp- og nedover i moderat helling. Kortintervallene på kvelden er typisk 45/15, eller 90/30 flatt med 30 minutters påvirkning til sammen. Disse øktene er løpt rundt målfarten på 10 km, altså i 4:20-4:30-fart. 

Det har blitt ukentlige bakkeintervaller som her
sammen Kondisgruppa dagen derpå 10 km i Grue. 

Med fire uker i beina med meget god følelse stilte jeg opp på 10 km i Grue 1. mai med  visse forhåpninger. Det ble preget av at det var årets første løp, og resultatmessig stod det ikke i stil med det jeg har følt på trening den siste måneden. Det ble likevel en nyttig gjennomkjøring hvor jeg erfarte at jeg trenger en fast tempoøkt i stedet for en av intervalløktene. Kaggestad-økta blir dermed fast innslag på lørdager heretter. I Grue bommet jeg også med åpningsfarten på den første kilometeren og måtte opp på 4:45-fart for å finne igjen flyten. Dessuten tror jeg varmen spilte meg som mange andre et puss da sommeren kom som "julenissen på kjerringa". Det var i alle fall ikke noe å si på innsatsen etter at jeg måtte slippe 45 minutters-fartsholderen - og Vita og Wanda etter et par kilometer. 

Det var bra medietrøkk under Grue Halvmaraton. (Foto: Mona Heimdal)

Fem løpeøkter og 60 km i uka er mindre enn tidligere, men hva mindre kvantitet og mer kvalitet og overskudd holder til på halvmaraton i juni trigger meg. Som sagt har jeg  ikke noe å tape når jeg finleser resultatene mine fra de siste forsesongene. Denne gangen skal jeg beholde trua selv om resultatene ikke kommer ved første anledning. 

Jeg har ikke hatt spesielt god tålmodighet og lagt om treninga etter innfallsmetoden når resultatene ikke har stått i stil med innsatsen. Man må selvsagt bruke hue og tenke alternativt hvis kroppen sier i fra, men jeg er faktisk litt overasket over at det har fungert så problemfritt så langt. Tidligere har jeg vært nødt til å kutte ned fra to til en intervalløkt i uka, men da har de nok vært for intensive. 

Et annet viktig moment er å legge inn en lett uke med jevne mellomrom opp mot konkurransene. Sist uke ble selvsagt begge terskeløktene droppet dagen før 10 km i Grue, mens Grunnlovsmila blir som en  tempoøkt å regne kommende helg. Deretter blir det en lett og hard uke annen hver uke for å spisse fram mot halvmaraton. 

Styrketrening i løpssesongen er det delte meninger om, og jeg har ikke vært systematisk der heller tidligere. Nå har jeg ikke hatt vondter etter en eneste økt i den vanskelige overgangen fra ski til løp på fem uker, så da velger jeg å tro at to økter med mer flere tyngre løpsspesifikke øvelser på beina er lurt for meg. I tillegg til en bakkeøkt i uka skal både 02-kapasiteten og muskulaturen i teorien få vent seg til utfordringene som kommer i juni. Så gjenstår det å se om det blir flere oppturer (som til Båtskaret  og i OL-løypene) enn nedturer (som fra Valdresflya og ned til Maihaugen ) denne våren. 

mandag 25. mars 2024

Birken har blitt mer komfortabel!

Det er ikke noe stress med Birken lenger...
Birken er over, den er frivillig  - og den er blitt mer komfortabel!! Her er det bare å kline til med en gang og konkurrere med Frank Løke om oppmerksomheten med dobbelt utropstegn. For en som ble nr. 75 i pensjonist-juniorklassen må det jo smøres tjukt på for i det hele tatt å bli lagt merke til....

Selv Frank Løke måtte innrømme at han kan ta feil da han måtte kle på seg i uværet som var på Birken-lørdagen i år, og jeg må anmode alle å lese hele innlegget før Bakkerolfen blir stemplet med samme karakteristisk. Jeg mener slett IKKE at Birken burde gått på lørdag, og jeg er 100% enig i avgjørelsen som ble tatt allerede på torsdag om at Birken skulle utsettes et døgn. Det er lett å være etterpåklok, men denne gangen var arrangørene også føre var. Det var den absolutt beste av flere mulige løsninger. 

Når jeg bruker den tabloide overskriften så gjelder det min egen innstilling til rennet. Jeg har jo vært innom det i flere av mine i alt ti Birken-rapporter etter at  Bakkerolfen så dagens lys i 2009. Selv om det høres motstridende ut, så er det egentlig noe av de samme erfaringene jeg gjorde i 2018: Birken må tas på alvor

Et første hint om at jeg må skjerpe innstillingen til Birken kom sent lørdag ettermiddag da jeg skulle ta ut skiene av skiboksen på Sjusjøen for å preppe de ferdig etter at de hadde ligget urørt siden mandag. Siden vi hadde planlagt å være på fjellet til over påske, hadde jeg i god tatt lagt fem par ski i takboksen - men ingen staver. Favnen var full med ski da jeg plukket de med fra kjelleren, så jeg måtte gå en tur til med stavene. Det dukket tydeligvis opp et eller annet siden den andre turen aldri ble tatt.... 

Note to my self: Gjør aldri ting i god tid! Følg innarbeidet rutine som alltid er å ta med ski, sko og staver som siste del av dra-til-fjells-ritualet! Godt jeg kjenner Simen på Sport1 på Sjusjøen slik at det ble en super-deal på nye staver, for øvrig de første topp konkurransestavene siden jeg gikk til innkjøp av mine Swix Team før et av mine aller første Birkebeinerrenn i forrige årtusen - tro det eller ei! 

Jeg rakk å ta bilder av eliteklassene i år også.
Her er det herrene som fyker av gårde tre kvarter før meg.

Jeg burde jo ha repetert blogginnleggene fra hvert eneste år i Birken for å ikke gå i de samme fellene. Det er en stor del av motivasjonen min for å bruke tid på å kladde ned egen navlebeskuelse år etter år her. Det er en åpen dagbok hvor jeg kan gå tilbake og minne meg selv på hvilke erfaringer som ble gjort fra samme renn eller løp. At noen hundre likesinnede synes det er verdt å lese, er jo i tillegg hyggelig. 

Same prochedure as the 25 last years...

Selv om alt er så godt forberedt at en tror en sitter på fasiten på forhånd, lever imidlertid hvert eneste renn sitt eget liv med nye opplevelser på godt og vondt. Det er vel nettopp derfor så mange blir fasinert av turrenn generelt og Birken spesielt? Selv er jeg en kontrollfreak av dimensjoner og liker å tro at jeg har kontroll på alt. Det er nettopp derfor jeg er enda mer fasinert av løping hvor prestasjonen ikke i samme grad er avhengig av utenforliggende faktorer. På ski kan jeg sammenlikne tider og analysere så mye jeg vil. Det er alltid noe som ikke kan sammenliknes med andre år, og årets utgave ble jo også spesiell på flere måter. 

På grunn av dårlig vær både fredag og lørdag, ble det to helt treningsfri dager i forkant av årets renn. Planen var å teste skiene på Sjusjøen lørdag etter middag, men det fristet ikke i vinden da Johannes kom innom stadion og rapporterte om 25 sekundmeter bortpå myra. Tenke deg til 90 km/t i kastene! Da vil nok både jeg og Frank Løke ha medvind.... 

I år tok jeg bussen fra Sjusjøen kl 0530 og var på plass på start under to timer senere. Alt ble gjennomført i henhold til rutinen som etter hvert er innarbeidet. Jeg var på plass så tidlig at jeg ble stående helt framme ved sperrebåndet i pulje 3. Der hadde jeg egentlig ingen ting å gjøre, men skitt au!

I starten skled jeg bevisst bakover, men det er liksom sånn det skal være. Jeg har definert meg selv som en rutinert "slow starter" og derfor tar det helt piano. Men hvor lurt er det? Og hvorfor varmer jeg ikke opp før Birken lenger slik at jeg klar for litt kjør fra start? Det var både god tid og plass til å jogge seg en god runde med staver. Litt paradoksalt egentlig at jeg har lagt meg til slappere vaner enn ellers i det som jo er årets viktigste skirenn. 

Foto-Birken i gang. (Foto: Finn Westgaard)

Finn og Aud heiet meg inn mot drikkestasjonen på Skramstad på 46.30 med bare positive tanker om at dette var flott (men trått). Etter å ha sett spesialister som Trond Inge, Trond Martin og Morten stake seg opp lia, var jeg etter 4-5 km ikke i tvil om at det ikke var stakeføre for meg. Dermed var jeg godt i gang nok en gnag med å hake av på ei lang lista av ting som gikk akkurat som planlagt: 

Planen om er gel på vei inn mot hver matstasjon ble fulgt til punkt og prikke for å kunne skylle den ned med sportsdrikke, saft, vann eller cola - og selvsagt å få kastet søppelet der det hører hjemme. (Jeg tror jeg traff kurven fire gnager på rad. Med en dobbel cola på Sjusjøen følte jeg ikke behov for noe å ta den siste gelen.)

Jeg droppet drikke i sekken for første gang på veldig mange år, og tror det er vel så bra. Jeg slipper overvekt i starten, og jeg får i meg vel så mye væske når jeg kan variere med det jeg til en hver tid har lyst på. I tillegg har jeg jo hatt problemer med slangen som fryser hvis en ikke passer på å drikke ofte når det er ned mot 10 minus som det var på start i år. Påkledning med ullundertøy under dressen og tynne racing-hansker var perfekt fra start til mål. Jeg ble verken kald eller svett. Rett og slett en komfortabel tur fra A til Å. 

Jeg har blitt flink til å dele opp Birken i partier. Etter en sedvanlig (for) rolig åpning opp til Dølfjellet, fant jeg rytmen opp til Raudfjellet etter som vanlig å ha konstatert dårlig glid ned fra Dølfjellet. Her var det i år "mot normalt" med litt orgeltramp mulig å navigere seg ned uten å få søtt klister under skiene. Nede på myra virket det som jeg hadde truffet to likevel. Her var det trått, men jeg skjønte fort at jeg ikke burde lagt på topplaget med V45. Jeg kunne også ha kostet på noe annet enn Swix sitt råd for turløper med HS6-voks. Fra Raudfjellet til Kvarstad ble Move-bindingen kjørt bakover og jeg greide å holde tritt på de flate stakepartiene, men på de to lange glistrekken tapte jeg irriterende mye. 

Passering på Kvarstad gir meg alltid en ganske god indikasjon på sluttida selv om det ikke er noen merketid å sammenlikne seg med lenger. Det gamle skjemaet om to timer til Kvarstad og tre til Sjusjøen har jeg vært ca. ti minutter bak de siste par siste årene, og sånn ble det også denne gangen. Kondis-kollega Stein Arne overasket meg med å stå aller nederst i Kvarstadlia i år, så jeg rakk ikke å bruke han som motivasjon for å skjerpe teknikken i det som jeg synes er det tyngste partiet Birken. Opp til Midtfjellet er det jo legitimt med fiskebein, men hvis du må ut i det i Kvarstadlia så er du enten veldig sliten eller har dårlig feste - eller oftest begge deler - dog ikke i år.

I gang med Kvarstadlia med godt mot også i år. (Foto: Stein Arne Negård)

Kondis-kollega-veiledning på høyt nivå. 

Mentalt er jeg i mål på Midtfjellet selv om det ikke var like lett staking som det pleier å være innover mot Sjusjøen. Cola av Kjell Arild, skjerpende heiarop og fotografering fra Jan Erik og Hilde og senere Bjørg og  forventninger til et annet føre  nedover lia var god motivasjon som også ble innfridd. Det gikk bra unna i trikkeskinnene, og selv om det var et par nesten-ulykker tenkte jeg at det var godt jeg kom før ungdommene fikk startet fra Sjusjøen. Litt manglende feste i kraftlinja før stadion er jo reglen snarere enn unntaket, og den lange sløyfa på stadion er flat og stakbar. For første gang spadde jeg på litt vilje og krefter utover komfortsona og pigget meg bra inn på 3:52:03. 

Rett før matstasjonen på Sjusjøen ble det både oppmuntring og filmsnutt signert Hilde og Jan Erik.

Trått, flott med komfort er Birken 2024 oppsummert på 1,2 3. Alle var enige om at det var et sjakktrekk med den historiske utsettelse et døgn, og at det var trå forhold helt til Sjusjøen. Emil Gukild som fikk stor oppmerksomhet i målområdet var også enig med meg  at det nok tilsvarer de 13 minuttene han var fra å greie sitt meget profilerte mål om 3:30. Jeg er helt sikker på at Birken har mye å takke både Emil, Silje og Anders for at spesielt yngre mosjonister finner det mer interessant enn før å gå Birken. 

Noen får mer oppmerksomhet enn andre -
i alle fall fra ungdomsreporterne fra Åmot Ungdomsskole.
(Foto: Geir Hjermstad)

De startet podcasten "Skiklubben" med å sette mål. Når jeg tenker meg om så har målet mitt blitt veldig vagt med årene. Helt fra debuten i 35-årsklassen har spenningen vært knyttet til foran eller bak merket, noe som etter hvert har blitt en selvfølge å greie. Det har tydeligvis gjort noe med motivasjonen min. Jeg må rett og slett å legge litt mer press på meg selv. Det er jo viktig å ha en fin tur over fjellet, men nå er jeg snart der at jeg stopper og fyrer opp grillen... Jeg jobber alltid best under press, og det presset må jeg legge på meg selv. Jeg går jo ikke Birken for andres skyld.

Det viktigste er tross alt er veien mot målet slik som jeg opplevde så sterkt fram mot fjorårets maraton i Valencia. I år har jeg vært bestemt på at jeg skulle gå med feste i Birken og trent deretter - helt til føret slo om de siste par ukene. I stedet for å spisse formen med de nødvendige motbakkeøktene, grep stakepanikken meg for å være gardert uansett vær og føre. Dermed ble det mer og mer staking på tampen. Da jeg torsdag skjønte at det ville bli trått føre på søndag var valget enkelt, men jeg er ikke fornøyd med Ole Brumm-vinglinga mi i forkant. 

I mål ble jeg møtt av Finn - også det akkurat som vanlig! 

I statistikken ble det den nest dårligste tida mi i Birken "i moderne tid" og derfor litt irriterende å være så fornøyd med det. Det er greit med merket for 23. året på rad og mitt 25. renn på rad sub-4 timer godt innenfor 1/4 -premieringen som nr. 75 av 411 det siste året i klasse M60-64. Det er ikke greit å være absolutt uberørt muskulært. Diagonalgang i halve Birken burde kjentes annerledes enn en vanlig søndagstur. Neste år skal lista legge høyere når jeg rykker opp i klasse eldre junior-pensjonist. 

27. gang inkluderer QR-Birken i 2021,men ellers
er denne ganske identisk med 2022 og 2023-utgaven .

onsdag 21. februar 2024

Opp som en bjørn, ned som en skinnfell!

Starten for pulje 2 med en ivrig frontkjemper
nr 2 fra venstre. (Foto: Jonas Sjögren)
Det er sikkert ikke alle som er enig med meg i at det har vært en drømmevinter med stabile kuldegrader og masse snø. Forholdene for oss som liker å bruke ski til trening og konkurranser har imidlertid vært nær det optimale. Riktig nok litt trått føre stort sett hele januar, men da er jo fordelen at en får en opptur bare av at skiene begynner å gli bedre igjen i takt med gradestokken.  

Etter en skikkelig opptur i Trysil-Knut rennet i slutten av januar, har det blitt ytterligere to skimaraton med mer middelmådig resultat. Stenfjellrunden helga etter ble et skikkelig slitarenn, opplagt pga. hodeløs trening uka mellom de to langløpene. På de seks dagene i mellom de to rennene presterte jeg å kjøre fem dager på rad med innslag av rød sone. Etter en overfartsøkt hvor jeg så vidt greide å stokke beina etter tre bikkjer i 5 km ble jeg så støl i "bresemusklaturen" på forsiden av lårene at det gjorde vondt i fire dager. I tillegg inneholdt uka to Tour de ski-etapper på ski og både bakkeintervaller og langintervaller med Kondistrening to påfølgende dager. Da hjelp det ikke mye med en fridag på fredag...

Det hjelper ikke så mye med to gel på maraton
når tanken er tom før start....
Selv om jeg ikke hadde deltatt i Stenfjellrunden på 8 år, kjente jeg jo løypa godt og jeg syntes egentlig at den har vært hardere før. Jeg var "overseedet" og var blitt satt opp i første pulje og gikk derfor mitt eget løp bak alle andre. Det ble som planlagt rolig opp til Stenfjellet begge ganger, og etter en gel og drikke på andre drikkestasjon fikk jeg en opptur da jeg nådde igjen et par løpere. Det varte dessverre ikke lenge, og det var tydelig at det var lite energi på tanken. De beste i pulja som startet 10 minutter bak meg kom forbi i små puljer som det det aldri var mulig å koble seg på. Spesielt i det åpne lendet i retning Målia gikk det treigt med mye diagonal i motvinden på de flate myrene. Samtidig merket jeg at det  med min dagsform ikke var noen gunstig startposisjon. Jeg blir litt stresset av å vente på at neste pulje, bl.a. turkompis Rune kommer i større fart bakfra. 

Da jeg også overså sidesporet inn til den siste drikkestasjonen etter å ha klundra lenge med å få i meg den andre gelen, ble det ikke akkurat noe rakettspurt i de leie knekkerne i konkurranseløypene på Gåsbu. Ganske illustrende for prestasjonen jamført med helga før, kan det nevnes at Ingar som jeg helga før nådde igjen i Trysil-Knut, tok meg igjen med ti minutter denne gangen. 

RESULATER STENFJELRUNDEN

REPORTASJE OG BILDER PÅ KONDIS.NO

Bilde tatt før start på Gåsbu ble ganske passende: 
En lang skygge av meg selv!

Treninga de neste to ukene mellom Stenfjellrunden og Trysil Skimaraton ble klok av skade helt annerledes med mye rolig både på beina og på skia på fjellet. Sjusjøen Skimarathon stod jeg bevisst over for at det ikke skulle bikke over siden jeg hadde to maraton på to uker i forkant. Jeg skøyte-staka igjennom løypa dagen i forveien og konkluderte med at det var helt greit å prioritere presse-prestasjonene denne helga. Det var ikke mye futt i de skøytelårene på det trå føret, og jeg måtte hele tiden bytte på med staking. 

Til Trysil Skimaraton har jeg vanligvis fått prikket inn habil form mange av de 21 gangene jeg har stilt opp på Østby. Jeg følte meg piggere enn på lenge før start også i år - kanskje litt for pigg? Siden det pga. vind på toppen ble to runder i en litt flatere løype, ble det "same prochedure as last year", og jeg lot de ferdigsmurte skiene med V45 ligge igjen i skiboksen og la skøyteskiene klar til staking helt fremst i pulje 2. 

Ikke noe å si på forholdene og organiseringa på stadion. 

Jeg har staket et klubbrenn og et par korte Tour de ski-etapper, men stakeintervaller eller langturer med ren staking har jeg ikke begitt meg ut på denne litt trå vinteren. Med kronisk blåføre har det liksom vært det riktige å gå variert klassisk. Beste trening for motoren er det også. Dermed har det bare blitt noen få halvlange staketurer når jeg har følt at jeg trenger en restitusjonsøkt. En bevisst prioritering som kommer til å endre seg i takt med overgang til is- og problemføre utover senvinteren.

Etter å kommet litt bak i pulja mi i den første seige bakken på Østby, gikk det radig unna i lettpartiet. Jeg tror faktisk ikke det var mange, om noen, igjen foran fra pulje 2 ved runding på i nærheten av stadion. Ut på andre runden kom først en skikkelig lokal Bjønn før Ragnhild kom tilbake med sine karakteristiske Svärd-steps i langbakken etter at jeg hadde tatt henne inn inn med tre minutter på førsterunden. Da løpere både med og uten festesmurning gled i fra meg i det samme lettpartiet som jeg var på offensiven i på forrige runde, skjønte jeg sakte men sikkert at jeg nok hadde åpna for hardt muskulært for pipestælkene som manglet langturer.

Før Trysil Skimaraton så dagens lys i år 2000 arrangerte Østby IL Bjønndilten delvis i de samme løypene som jeg rakk å delta i en gang. Dilting kan man vel ikke kalle det når man ikke bruker beina, men uttrykket med bjønnen og skinnfellen dekker bra. 

Fasiten viser at det ble 7 minutter opp på runde 2 uten at det føltes som noen sprekk. Jeg tror likevel ikke det hadde gjort noen stor forskjell tidsmessig om jeg hadde valgt festesmøring. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde stått distansen bedre og sånn sett fått en bedre løpsopplevelse, men trolig ville jeg ha brukt litt lenger tid på den første runde hvor jeg virkelig var på hugget i pigginga.

Jeg sier meg tross alt fornøyd etter å ha fått gjennomført en maraton også på blanke ski. Selv om det var verken spesielt god eller dårlig glid på TSM, tror jeg det kan være et reelt alternativ også i Birken hvis forholdene ligger til rette for det, dvs. med raskt føre. 

Trysil Skimaraton ble tross alt årets nest beste renn rent statistisk med 6. plass i klassen og godt innafor beste halvpart totalt sett med 142. plass av de 353 fullførende. Enda viktigere for statistikken: Jeg topper adelskalenderen, nå bare sammen med Ove, med 22 av 24 deltakelser i det som etter min mening er det mest profesjonelle turrennet i sin størrelse øst for Mjøsa. Oddsen for at jeg stiller opp i 25-årsjubileum for TSM neste år er dermed rimelig lav.... 

Årets TSM-minner


Ove som jeg deler toppen av adelskalenderen med i TSM.
(Foto: Uno Nesbakken)

RESULTATER TRYSIL SKIMARATON

REPORTASJE OG BILDER PÅ KONDIS.NO



tirsdag 30. januar 2024

På opptur sammen med Trysil-Knut rennet

Trysil-Knut rennet på lørdag var ikke mindre enn mitt 6. skirenn for sesongen, to korte klubbrenn inkludert. Som kjent hjelper det å trene - og konkurranse er den beste treninga. Jeg begynner å kjenne igjen litt gamle takter nå. Når det skjer i de lyse omgivelsene jeg hadde sammen med 270 ved Osensjøen på lørdag, så føles det kanskje enda bedre enn det objektivt er.

Som på Budor for tre uker siden stilte jeg med ferdigsmurte ski og lave skuldre på det reale blåføret. Eneste forskjellen var at jeg hadde gardert med et lag V45 mellom de tre med V40 siden det var meldt temperatur opp mot noen få minusgrader midt på dagen. Det var litt kaldt på myrene - og fingrene - før Tørberget, men det var før dieselmotoren var ordentlig varm. Stemningen steg i takt med temperaturen og løpsutviklingen, og resten av de nøyaktig 40 kilometerne ble en sann (n)ytelse.

Det er ikke til å stikke under en stol at arrangørene i Søre Osen har slitt litt med utfordrende forhold og ymse kvalitet på løypene siden jeg startet å gå rennet for snart 30 år siden (Fælt som tida flyr!) Trysil-Knut rennet var faktisk det andre ordentlige turrennet jeg gikk i februar 1995 etter at jeg startet med systematisk kondisjonstrening 1. juli 1994. 14 dager tidligere hadde jeg debutert med høye skuldre i J/H-rennet. Med noe avlysninger og andre prioriteringer var dette mitt 21. renn fra sørenden av Osensjøen.

Tilbake til årets utgave: Med 25 cm nysnø på fredag var jeg av gammel vane forberedt på litt løse forhold, men det var helt ubegrunnet. Den nye snøen som kom var såpass mild og var tråkket ned og som hadde frosset bra i 10-15 minus på natta. Det er tydelige at sør-osingene har fått oppgradert redskapen sin.... 

Starten for de 110 i første pulje. (Foto: Monika Søberg/Lokalavisa)

Jeg hadde seedet meg inn i den andre av tre puljer og startet tre minutter etter de travleste som staket seg over isen og opp i lia. Startflata var nok en forbedring siden den var lagt parallelt med fylkesvegen og lettere tilgjengelig enn tidligere. Fra framskutt posisjon i pulje 2 skled jeg litt bakover, men holdt tritt med Trond Martin som staket seg opp på det trå føret. Før den første drikkestasjonen var det lagt inn en 3 km sløyfe slik at Trysil-Knut for første gang holdt kravet til seedingsrenn på 40 km. Tidligere var det 28 før det ble 33 så 37 km. Det aller første året det var seedingsrenn i 2007 ble det gått to runder og var på hele 48 km det ene året. Jeg leverte for øvrig min beste prestasjon den gang med en 2. plass totalt. (Best i det lange løp den gangen også?)

Jeg hadde litt bange anelser helt fram til Tørberget hvor jeg ble innhentet av flere som staket rett fra meg på "sandpapiret". Det var like trått som det var flott, men jeg var likevel sjeleglad for at jeg kunne variere teknikken hele tiden. 

Jeg hadde for første gang gjort som proffene og festet fire gelér på startnummeret, og jeg fulgte planen min med å ta en rett før hver drikkestasjon så jeg av prinsipp fikk kastet fra meg tuben sammen med drikkekruset. Det er mulig det er like mye mentalt, men jeg fikk i alle fall en skikkelig opptur for hver dose, spesielt etter den andre ved passering Ensrudvegen. I den lange, slake stigningen rett etterpå, oppildnet av først å ha innhentet Ragnhild og så Ingar, begynte jeg virkelig å få trua. 

Lørdag følte jeg midt i smørøyet, og bildet er tatt
midt i Trysil-Knut løypa midt på dagen. (Foto: Gine Skei)

Eter at jeg fikk kjørt Move-bindingen bakover og "suste" forbi en stor kar ned til Munksjøen og innhentet Roger'n i den neste nedkjøringa, ble det kastet skikkelig med bensin på bålet. Etter å ha "løpt" i fra en ung staker som bannet noe fryktelig i de leie knekkerne  etter Vestbyvegen (har vært rimelig gåen der sjæl) koste jeg meg skikkelig. Å ha såpass motor at jeg bare kan "løpe" fra medløperne er drømmescenarioet og styrken min fra "gamle dager". Lørdag var jeg der igjen - i alle fall i mitt eget hue. Bare å glede seg i stedet for å grue seg til Stenfjellet og Ryskdalen i de neste rennene.... 

I ettertid  viser resultatlista at jeg gikk meg opp ni plasser på totallista i dette småkuperte midtpartiet. Fingrene hadde tint opp, sola skinte og skiene gled bedre enn hos de rundt meg. Jeg angret litt på at jeg ikke justerte bindingene før start, men der var jo vanskelig å forutse at festet skulle være så perfekt hele veien.

Den siste gelen og drikkestasjonen ble droppet, og med bedre glid var det bra trøkk i den lette stakinga den siste mila. Det var ingen flere i sikte, men et par løpere jeg ante bak meg hadde tydeligvis problemer med å henge på. Den herlige avslutningen oppleves ekstra moro når det butter litt fra start. For første gang i vinter kunne jeg avslutte med konkurransepuls i stedet for langturpuls. Det er som jeg alltid har sagt: Det viktigste er ikke å vinne - men å få opp pulsen! Underforstått det samme som jeg innledet med: Konkurranse er den beste treninga!

Samværet i samfunnshuset, kaffen til matpakka, fornøyde arrangører, solskinnsbilder av mange løpere,  premie og greier. Skirenn er stas! Når 4. premie er startkontingent til neste års renn så vet jeg hva jeg skal gjøre den siste lørdagen i januar også 2025. 

Også arrangøren i Søre Osen IL fikk en velfortjent opptur i helga. Etter covid-avbrudd i 2021, ugunstig flytting ut av bygda i 2022 og klønete flytting til en senere helg med påfølgende avlysning pga. manglende påmeldinger i 2023, gikk alt på like rette skinner som løypene ved "wonderschöne" Osensjøn lørdag. Økning fra 179 til 271 fullførende lar seg også høre. Og aller mest oppsiktsvekkende og trolig den beste reklamen: Alle som startet fullførte. Det må sies å være 100% uttelling, Søre Osen IL! Hvis jeg skal få lov å pirke på én ting, så er det safta som var iskald og vanskelig å få i seg. 

Sesongbeste med 4. plass.

Alle resultater

Reportasjer på kondis.no med mange bilder: 
Lene Ådlandsvik og Henrik Olimb best i Trysil-Knut rennet  

Bilder fra Trysil-Knut rennet



tirsdag 9. januar 2024

Ikke helt knirkefritt i Budorrennet

Bilde fra løypa to dager før årets Budorrenn.
(Foto: Martin Skramstad)
Første helga i januar er det Budorrennet som gjelder, så også i år. Det ble kaldt, flott og trått og i dobbelt forstand ikke helt knirkefritt for egen del.

Jeg har passert ti deltakelser i dette rennet som i følge arrangørene gikk for 14. gang. Etter min telling var det 16. gangen, men da har jeg regnet fra 2008 da det ble kalt Budortrippelen og var på 44 km. Deretter ble det 46 km, og siden 2020 har det vært ganske eksakt maratondistanse på 42 km. 

Jeg gjorde unna årets løype på akkurat to og en halv time da jeg staket i 2020, men i fjor ble det en halv time mer i løse og krevende forhold. I år regnet jeg med et sted mellom de to tidene da det det lå an til faste og fine forhold. Det ble trikkeskinner for alle på Hedmarksvidda lørdag, men selv om arrangementet gikk knirkefritt for seg etter mine vurderinger, knirket det bra i stavtakene og gjorde turen min lett lenger en antatt. 

Fasiten ble noen få sekunder over tre timer også i år. Selv om jeg var ti minutter lenger bak vinneren i år, tilskriver jeg med god samvittighet det til høyere nivå i toppen i år. Jeg hadde samme avstand til fjorårets vinner, selv om forholdene var ganske så forskjellig.  Dermed har jeg to renn på rad hvor jeg har kopiert fjorårets tid da grunnlaget egentlig var dårligere. 

Det var -16 på stadion da Rune og jeg parkerte en time før start, og det var klart at det ville bli litt forskjellig temperatur og glid i løypa som har 275 meters høydeforskjell. Det var uansett ikke noe tema å gå på blanke ski for meg, mens det for Rune og alle spesialister er "stakelell" som gjelder uansett føre og trasé. Jeg er nok både "godværssyklist" og "godværsstaker" og blir nok ikke å se med blanke ski i år før det blir "skaraføre".

Høydeprofil i Budorrennet

Det er selvsagt kurant å smøre feste for 10 til 15 kuldegrader, og jeg la bare et tynt lag V40 utomhus og plasserte skiene i en vel offensiv startposisjon sammen med reisemakkeren. Oppvarminga ble gjort på beina i ti minutter, og det kjentes slett ikke spesielt kaldt. Den eneste ekstra påkledningen da jeg stod klar med 340 andre i skyggen på Gryllingsætra, var tynne skoovertrekk og ekstra innervanter i skihanskene. Eller var det vanlig race-outfit med ull-super under konkurransedressen. Fingrene ble likevel litt kalde på de laveste områdene i løypa, men ellers gikk den delen knirkefritt. 

Rune og jeg i gang  med skimaratonsesongen.
(Foto: Desiree Kristiansen)

Næringsplanen var å ta en en gel rett før hver av de tre matstasjonene, men på den første fikk jeg ikke fiklet den opp av det litt for stramme magebeltet. På de to neste stasjonene ba jeg derfor om hjelp og fikk de i meg sammen med drikke og leverte selvsagt søppelet på anvist plass. 

Før det hadde jeg rukket nok en gang å bli skikkelig forbanna på geltuben som festet seg under venstre skia nederst i den første lange nedoverkjøringen. Jeg greier ikke å skjønne at det er der renn blir avgjort. Det tar kanskje fem sekunder ekstra på drikkestasjonen, eller å putte "limtuben" tilbake dit det kom fra. I motsetning til fjorårets to tryningser i tåka i det samme partiet, hentet jeg inn en del løpere som jeg  måtte se forsvinne igjen i retning veien opp mot Gitvola. Jegv slapp å gå på tryne i år, men jeg måtte i likhet med andre stoppe helt opp og skrape den av.

Jeg startet litt langt fram i feltet, men etter den første mila slakt oppover hadde jeg funnet min plass blant både stakende og gående. Den plassen holdt jeg til mål med unntak av et par som staket meg inn på de siste kilometerne. 

Siden dette var første rennet i den nye Skiplukker`n langdistansecup Innlandet, var det også lagt inn et utforsegment som alle som er på Strava blir registrert på. Jeg fant noe gammelt Rode GL1 kaldpulver  i kjelleren, og utforsegmentet bekrefter at det funka bra med litt ekstra flid i poleringa. Jeg hadde vel så god glid som mange på mitt nivå som staket. Det er som tidligere erfart ikke utfor man taper terreng med feste i forhold til blanke ski. Det er vanskeligere å holde følge slakt oppover også på trått føre fordi da tråkker man jo festesmøring ned i den trå snøen.  

Total sett følte jeg, som i Romjulsrennet, at jeg jeg disponerte bra og holdt koken helt inn. Pulskurven tyder imidlertid på at jeg har mye å gå. Selv om pulsen selvsagt vil bli lavere i lettpartiene mot slutten av løypa, er det ikke bra nok å avslutte med en hel time i sone 2 og lav sone 3 i snitt ! (HF133 = 83% av max-HF) Kanskje blir pulsen noe påvirket av temperaturen, for jeg jobbet da vitterlig jevnt og trutt i tre timer?

Pulskurven hellet feil vei!

Ikke så uvanlig med litt knirking i maskineriet kanskje? Jeg kom jo en måned senere i gang med denne skisesongen. Jeg gir meg selv en god treningsmåned til og tror nok jeg skal heve meg til Trysil-Knut-rennet og Stenfjellrunden som er neste renn om tre og fire uker. Sistnevnte er for øvrig det andre rennet i langdistansecupen som blir avsluttet med Trysil Skimaraton to uker deretter. Der pleier jeg å komme i siget! 

I mens skal motoren trimmes med et par klubbrenn og masse god trening resten av januar. Jeg gleder meg i alle fall til fortsettelsen og de fine skiturene som ligger foran meg de tre neste månedene.


Reportasjen min på kondis.no: Winter wonderland i Budorrennet