Reise- og race-report fra Valencia Marathon

Da er årets høydepunkt i løpeskoene gjennomført, sent - men godt! Det hører med å summere opp erfaringer, mest for egen del, så ikke alt det positive blir glemt og potensialet kan tas ut enda mer bedre ved neste anledning.

La meg ta konklusjonen med en gang: Valencia Marathon 2023 er noe av det mest minneverdige jeg har vært med på, og turen og løpet scorer høyt på de aller fleste områder.

Nå er ikke terningkast eller rankinger noe stort poeng, men det er tilfredsstillende å føle underveis og i ettertid at jeg ikke kunne gjort så veldig mye annerledes. Jeg fikk langt på vei ut det jeg pr. dato er god for over 42195 meter samtidig som jeg fikk med meg så mye annet som jeg vil leve lenge på. 

Opplegget var spikra i god tid med bestilling av hele pakka med reise, hotell og startlisens ved påsketider. Jeg hadde jo en kombinert agenda med at årets store konkurransemål skulle innfris samtidig som Kondis' lesere skulle få sitt. Oppholdet ble derfor utvidet med en dag både i for- og etterkant for å få levert noen rapporter om den imponerende sterke og brede norske innsatsen. 

Jeg dro sammen mange kjente løpervenner fra Hamarområdet fra Gardermoen til Alicante fredag morgen, og jeg returnerte på egen hånd med samme direkterute tirsdag formiddag. Det er ca. to timers reise med tog eller bil mellom Alicante og Valencia, men ved å fly til Alicante slipper man mellomlandinger. Det viste seg å være et heldig valg på returen hvor det for mange ble kanseleringer og forsinkelser grunnet snøvær i Mellom-Europa. Jeg som i utgangspunktet hater all reising og venting, ville nok kommet hjem i en annen sinnsstemning hvis jeg måtte ha oppholdt meg på en aller annen flyplass et døgn ekstra....

I likhet med de fleste i Hamar-gjengen var jeg innlosjert på Hotel Primus ca. 1 km fra start- og målområdet. Vi brukte store deler av fredag ettermiddag for å komme oss til og fra startnummer-utdelingen som i år av ukjente grunner var lagt til ExpoDeporte over en mil unna begivenhetens sentrum. Dermed er en av de få tingene jeg har å utsette på arrangementet nevnt. Trælete opplegg, men vi var i alle fall glad for å få ordnet det på fredag så vi slapp rushet som sikkert ble på lørdag siden det ikke var mulig å hente startnummeret på løpsdagen.

På breakfast-run lørdag med Hamarkameratene.

Lørdag ble i tillegg til jobbing for egen del, brukt til en liten parkrun. Forholdene var helt strålende på "shake-outen" med noen få smart-strides/stigningsløp som Marius Bakken har indoktrinert skal avslutte alle rolige økter. Symptomatisk var det ikke mulig å ta disse i planlagt åpningsfart dagen deretter. 4.45-fart virket jo som veldig rolig jogg....

Jeg er jo ikke spesielt vågal i matveien uansett, men det var ekstra god grunn til å kjøre safe med spaghetti carbonara på den felles middagen lørdag kveld. Etter en liter cola og en pose potetgull til kveldsøkta på lap-toppen, ble det tidlig kveld og tidlig morgen. Klokka styrket ikke akkurat selvbildet på løpsdagen med både sovepoengsum og "body battery" på et lavmål samt høy hvilepuls for tredje dagen på rad. Trolig et utslag av stress forbundet med reising og uvante omgivelser, og i motsetning til i hverdagen ellers stemte ikke verdiene med den subjektiv følelse. 

Logistikken før start på løpsdagen var ganske enkel. En lett frokost ble inntatt i et forventningsfullt miljø to timer før jeg før jeg tok en sveip bortom løypa der elitefelt passerte bare noen hundre meter fra hotellet. Med fem grader i lufta var det litt kjølig i bare Norge-singletten. Jeg droppet nemlig dropbagen og ekstra tøy siden foto-oppdraget kombinert med lett oppvarming gjorde at jeg holdt varmen. Jeg rakk til og med en ekstra tur innom hotellet for et siste nødvendig ærend før jeg beveget meg i retning folkehavet på den andre siden av den karakteristiske brua mot sluse nr. 5 med start for alle med brune startnummer som skulle gå 40 minutter etter de første puljene. 

Jeg var på plass der jeg skulle et kvarter før start og vi beveget oss stadig framover i retning startstreken, selv om jeg syntes det gikk sakte. Etter noen snapshots med mobilen som jeg hadde med i et belte på magen, var jeg klar. Klokka 0855 gikk starten min, men ikke noe skjedde i feltet mitt. Jeg så meg rundt og skjønte at her hadde blitt kluss i puljene siden det var både grå og brune nummerlapper. Lite å gjøre med det, og med nettotid spiller det jo ingen stor rolle. Likevel en hake ved et ellers imponerende velorganisert løp.

Like før staten (skulle ha gått).

Utgangsfarten ble litt roligere enn forventet, men i ettertid kan jeg si at det nok ikke spilte noen rolle. Det positive var at jeg fant 5-blank-farten på de to første km, mens det negative var et jeg ikke hadde tålmodighet til å følge strømmen og avanserte framover på hele den første halvdelen av løpet. 

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å kjenne litt på beina og legge meg på en fart mellom 4.45 og 5.00. Om det hadde noe med manglende søvn eller strøm på bodybatteriet  skal være usagt, men jeg hadde ikke de superlette beina som jeg hadde drømt om. Det falt ganske naturlig å legge seg på + - 4.50, samtidig som jeg fulgte nøye med både på puls og km-tider. I starten var temperaturen optimal, men litt vind gjorde det mentalt lettere å finne seg en høy rygg der gatene gikk i "feil" retning. 

Jo lenger vi kom ut løypa, jo mer publikum og jo flere som heiet på "Rolf". Tro meg, det gjør noe med deg, i alle fall når du er i dytten! Noe annet som imponerte var drikkestasjonene som kom med mindre enn 5 kilometers mellomrom og var mange hundre meter lange på begge sider av gata. Vann i flasker er helt ideelt selv om mesteparten gikk i asfalten og gjorde det småglatt, mens sportsdrikke i beger var litt vanskeligere å få i seg fart. Bommet man på den første slurken, fikk man imidlertid mange sjanser å få i seg det man følte for. Med unntak av den aller siste ved ca. 40 km, benyttet jeg meg av alle. Full valuta for pengene uten at jeg gikk en eneste meter. 

I tillegg til væskeinntaket som fungerte helt perfekt, benyttet jeg meg av de to arrangør-postene med Enervit-gel etter vel halvveis. Sammen med regimet mitt som bestod av en medbragt High5-gel med koffein hver halvtime, kan jeg skryte av at jeg satte en pers i Valencia. Jeg fikk nemlig i meg ikke mindre enn 8 gels med koffein ganske så jevnt fordelt over 42 km. Med noen bananbiter i tillegg har jeg nok aldri vært flinkere til å følge oppsatt nærings- og drikkeplan. 

Med rundt 17 grader ble det noe varmere enn optimalt på slutten, og det falt naturlig å løpe på skyggesiden av gatene i Gammelbyen hvor fokus ikke helt uvanlig ble flyttet fra "oppgavene" til hvor mange km det var igjen til mål. Jeg passerte halvveis på 1.42.30 og hadde altså fem minutters margin på tidsmålet mitt på 3:30. Puls og km-tider var fortsatt ganske synkrone til 32 km med tider på 4-tallet. Selv om jeg fortsatt hadde ok flyt, var det ikke til å unngå å legge merke til at det kom opp noen spreke løpere bakfra, bl.a. Marte fra reisefølget mitt. 

Det røynet på gjennom Gammelbyen.

På den siste mila ble det stadig flere sekunder over 5 min pr. km. Ingen spesielle problemer annet enn at framdriften ble nesten umerkelig dårligere. Ingen vondter eller akutte problemer i det hele tatt, bare baksiden av lårene som visnet litt bort. Sekunder pr. km blir til et minutt på hver 5-er og klokka var dessverre snillere på distansemålingen enn km-skiltene. Ved passering 40 km innså jeg at det ikke var mulig å klare mitt primære mål. Likevel er det følelsen på de siste 400 meterne på det blå og sviktende underlaget, til og med en liten utforbakke, som sitter igjen som det sterke minnet. Euforisk er det vel noe som heter?

Fortsatt godt gåen på oppløpet.

3:32:26 betyr 147 sekunder unna det som jeg var ganske trygg på å klare etter min to måneder lange og snorrette vei mot Valencia - og slett ikke "verdens undergang". Det aller meste kan gjentas ved neste forsøk som i alle fall ikke skal bli to år til som det var siden mitt forrige løp før Valencia. Noen flere langturer med innslag av maratonfart så muskulaturen tåler cruise-farten helt inn, så er jeg der. Det bemerkelsesverdig er nemlig at jeg hadde ikke før ruslet tilbake til hotellet, så var beina like fine igjen og jeg småløp bort til hotellet der Hamar-gjengen hadde avtalt å møtes i sola på terrassen. Snakk om å yte og så nyte - og da snakker vi ikke YT-reklame! Du kan nesten ikke vente med å løpe maraton igjen etter å ha tatt del i et sånt fellesskap hvor alle har en ting til felles - kommet seg gjennom 42195 meter, vunnet over seg selv, distansen og en stor del av medløperne. 

Det er lov å suge på karamellen (og medaljen) på after-run!

Jeg hoppet elegant over fase 2 - 5 i Valencia...

Tall for spesielt interesserte der 5000 av de 26000 fullførende løp under 3 timer!

FLERE BLDER PÅ MIN FACEBOOK-SIDE:

Veien mot Valencia Marathon

Startnr. 17547 av 33000 i Valencia Marathon.

Det er på tide med en oppdatering av status her nå med to måneders taushet etter 10 km i Oslos gater. Det har egentlig vært en del å melde, men skrivekløa har bare blitt kurert i andre kanaler. Nå nærmer det seg noe som forhåpentligvis blir noe å skrive hjem om. Forventingene er i alle fall der....

Det er i skrivende stund to uker igjen til jeg er i mål i Valencia Marathon. Selv om jeg skal passe meg for  å forskuttere min egen prestasjonen, blir det garantert min hittil klart største idrettsopplevelse - i antall deltakere. Med 33 000 utsolgte plasser er det over dobbelt så stort som alt annet jeg har deltatt i. Stockholm Maraton hadde nesten 15 000 fullførende sist gang jeg løp i 2010 og i Frankfurt to år senere var det i underkant av 12 000. Birken både på sykkel og ski lå også mellom 12 og 15 tusen de årene, men for "en bonde i byen" blir det liksom ikke den samme spenningen å dra til Rena som til Valencia. 

Brunt startnummer i pulje 5 i Valencia Marathon
med antatt sluttid 3:25:00-3:35:59.

Høstsesongen har helt siden Tipp-topp Ti for Grete midt i september vært rettet mot årets eneste maraton som samtidig er min seneste noen sinne. Jeg har jo aldri løp maraton etter Vintermaraton midt i november, så bare det er jo en utfordring. Jeg har for øvrig ikke løpt distansen siden jeg presterte min hittil eneste negative splitt på Jessheim for to år siden (Endelig - der satt'n!), så det er litt tendenser til debutant-nerver selv om det blir min 63. maraton.

Jeg krydret maraton-oppkjøringen med et lite motbakke-snøreløp på 
Skeikampen sammen med Maze tidlig i oktober. (Foto: Visit Skeikampen)

Siden 1.oktober har jeg fulgt Marius Bakkens 100-Day Marathon Training Plan, dvs. at jeg har fulgt de ni ukene som er spesifikt rettet mot  maraton. De første seks ukene av de 100 dagene bygges opp mot 10 km og så halvmaraton, og med hele 5 x 10 km og 5 x 21,1 km gjennomført denne sesongen så jeg ikke noen grunn til å følge de seks første ukene av de i alt 15 ukene fram mot maraton. Det skulle etter programmet være en konkurranse både på 10 km og halvmaraton i løpet av de seks ukene med maraton-oppkjøring. Jeg valgte kun å legge inn en halvmaraton under Norgestesten 29.oktober siden 10 km i Oslo ga meg såpass godt svar på hvor jeg stod hen 14 dager før jeg før jeg gikk i gang med "The Marathon Phase of the 100 Day Plan". 

Jeg har jo fulgt MB-programmet en gang tidligere for fire år siden uten at det ble noen stor suksess som beskrevet i en artikkel på kondis.no her: Bakken tester Bakkens maratonplan. Den gang endte eksamen på Jessheim under vinterlige forhold med 3:32:11 selv om jeg hadde løpt Perseløpet på 1:36:32 fem uker tidligere. Blogg: Punktum finale i Jessheim Vintermaraton. 

Denne gangen har jeg valgt å legge lista litt lavere og følge 3:30-programmet i stedet for 3:15-skjemaet i 2019. Hovedforskjellen er at det legges opp til fire økter pr. uke i stedet for fem. Erfaringene  fra den gang var at jeg ikke tålte tre intervall-/tempoøkter i uka. Siden jeg har blitt fire år eldre ville det være dumt å prøve på det igjen. Fire løpeøkter i uka er jo en betydelig nedtrapping i forhold til det jeg er vant til, som jo som oftest har vært 6-7, så jeg har spedd på programmet med en løpeøkt likevel. Da har det imidlertid vært overskuddet og ikke programmet som har bestemt hva det har blitt. Med 1-2 helt løpefrie dager hver uke har trenings-abstinensene blitt stogget med en helt rolig rulleskitur, en styrkeøkt og noen gåturer. Jeg har greid å beholde overskuddet og har ikke siden forkjølelsen på nyåret vært verken sjuk, skadet eller hatt noen vondter. Jeg har rett og slett ingen ting å skylde på. Det har i det hele tatt gått veien, og som beskrevet i min siste treningsartikkkel på kondis.no, Når veien blir målet, så har det vært meget tilfredsstillende å nyte denne veien mot målet. 

Det har blitt mange fine søndagsturer med Kondis-gjengen i høst. (Foto: Lene Nylund)

Det betyr jo ikke at jeg er fornøyd uansett resultat, men jeg tror skal greie å stille til start i Valencia med lave skuldre i forvisning om at jeg har gjort veldig mye riktig i forkant. Selv om det er to år siden sist så har jeg ikke glemt når maraton starter, og det er jo veldig mye som kan skje den dagen det gjelder. Håpet er at det ikke blir for varmt, og at jeg greier å nyte siste del av veien også - lengst mulig. 

Litt bak skjema på Norgestesten på Jessheim fem uker før Valencia.
(Foto: Ullensaker/Kisa IL)

Jeg har jo en tanke om en antatt sluttid selv om jeg ikke har noen formel som jeg har klokketro for omregning fra halvamaraton til maraton. Med 1:38:33 på Norgetesten fem uker på forhånd og noen lange og gode asfaltøkter etter det, skulle 3:30 nøkternt sett være innen rekkevidde. Siste forsøk var under Vintermaraton i 2021 da jeg klokket inn på 3:26:45 etter å ha "overprestert" med 1:35:25 i Oslo to måneder før, så sånn sett så skal det holde hardt. Å måtte legge på 15 minutter på halvmaratontida x 2 er jo rett og slett dårlig, men det var nærmest min formel også den tida jeg jeg løp en halvtime fortere. Håpet et at jeg har blitt mer tålmodig og seigere ift. det tempoet jeg har i beina. Det har i alle fall blitt bra med km i mellom 4:45 og 5:00-fart de siste to månedene....

Etter siste langtur i -12 to uker før Valencia der jeg håper på ca. 12 pluss.

Tipp-topp Ti for Grete

Med David i hælene mot mål.

Oslo Maraton er unnagjort nok en gang, for 24. gang for å være nøyaktig. Det ble Ti for Grete for 4. gang i år, og i  tillegg har jeg 12 halve og 8 hele fra før i hovedstaden i september.  I år ble det imidlertid ikke bare et nytt løp i statistikken. Det ble nemlig en tipp-topp løpsopplevelse på mange måter.

Jeg valgte Ti for Grete rett og slett fordi at 10 km-løypa er klart lettere enn halvmaratonløypa, dessuten løp jeg jo halvmaraton for to uker siden i Drammen. Poenget var å få et så objektivt grunnlag som mulig før jeg går løs på den spesifikke maraton-bolken i Marius Bakken sin maratonplan. 

Oppladningen ble tatt litt mer på alvor enn før turen til Drammen. Jeg hadde god tro på stigning i formen, men som vanlig var det vanskelig nok å trå på bremsen på intervalløkta med så mange gode Kondis-kollegaer torsdagen i forveien Jeg innrømmer glatt at jeg har problemer med å unngå å sjekke hvor god formen er på treninga når overskuddet kommer. Med bare 10 km på programmet ble det likevel ganske optimalt med en kontrollert halvtime to dager før. 

Med start på sen ettermiddag og booket hotell og restaurant for kvelden, var det mye å glede seg til med min bedre halvdel. Forholdene var nær det optimale med overskyet vær, litt fuktig luft og moderat temp. Dette så lovende ut allerede før oppvarminga var i gang. 

Starten på 10 km med vel 6000 løpere. (Foto: Runar Gilberg/Kondis)

I det stappfulle feltet på Rådhusplassen ble det tid til en prat med min i dobbelt forstand gode klassekollega Kjell Arne samt Roar som var en av fartsholderne på 45 minutter. Det var der jeg syntes jeg burde være etter å ha passert på høy 45 på første 10 i Drammen. 

Planen var å åpne litt raskere enn 4:30-fart og se hvor lenge det holdt. Kjell Arne som var nødt å kjøre på sparebluss, ble brukt som fartsholder i starten. Jeg klokket 4:08 på den alltid lette første kilomteren, selv om det også går slakt oppover fra start. Farten stabiliserte seg på lave 4:20, og Kondis-kollega Bjørn kom opp på siden og ble den nye ryggen å følge da Kjell Arnes forsvant der framme. Jeg ble litt paff da klokka viste 4:05 på den 4. km, men jeg skjønte raskt at det var "fake news" som nok skyldtes upresise gps-signaler under jernbanen ved Schøyen. 

Etter litt slakt nedover til Frognerkilen fløt det bra langs Frognerstranda, og da vi svingte ned mot Aker Brygge visste jeg at det var litt ekstra boost å få av alle som heier på fornavn. Fint med navn på startnummeret, men jeg tror nok at det var en del som kjente meg igjen på stilen også.... 

Så Rådhusplassen, Akershus Festning og noen kvartaler i Kvadraturen hvor jeg hadde den eneste km-tiden over 4:30, før det var på tide å ta ut resten. Det fikk jeg god hjelp til av min tidligere arbeidskollega og nå Kondistreningskompis, David, som kjempet for sitt første sub-40 med start fem minutter bak meg. Heldigvis går det slakt nedover til mål, så jeg greide å svare og spurte forbi igjen - mest for å hjelpe David med noen presumtivt viktige sekunder. Selv fikk jeg i tillegg en aldri så liten aha-opplevelse og en opptur av at det faktisk går an å få de seige beina opp i 3.00-fart på de siste 150 meterne. 

I mål i 2:59-fart i følge spurtprislista. 

Det er langt mellom hver gang det skjer, men følelsen er desto bedre av å få ut det en er god for. Jeg registrerte  hele veien at klokka telte km raskere enn km-skiltene, men hadde et håp at vi kunne "få det igjen" på den siste km. Det skjedde jo ikke så det kalkulerte håpet underveis om å se 43-tallet var et stykke unna. 44:22 er likevel det beste milløpet mitt siden Hytteplanmila i 2018 og en real opptur. 

Så resultatorientert som jeg er, hadde jeg sjekket resultatene fra i fjor (da jeg jo var så lite løpbar som jeg noen gang har vært og ikke kunne stille), og hadde peilet meg inn på topp 10 med et sub 45-løp. Da hadde jeg ikke tatt høyde for at deltakelsen i klasse 60-64 år hadde nær doblet seg fra i fjor. Dermed måtte jeg lete nedover til 20. plass på lista av de 132 jevnaldrende.

Etter løpet ble det en bedre middag med Ole Peter og Margrethe og en rolig søndagstur med fruen i byen i fint høstvær dagen derpå. Fullt utbytte både sportslig og sosialt og en flott avslutning av konkurransesesongen som gjør meg trygg på 4:25 som 10-km-farten min og at halvmaraton-farten min i alle fall ikke er dårligere enn 4:40-fart. 

Nå kan jeg begynne å kjøre spesifikke maratonøkter med riktig utgangspunkt. Planen sier en halvmaraton, event. en 10 km, i løpet av de ni kommende ukene med maratonfokus, så konkurranse-abstinensene kan bli en utfordring. For øvrig gleder jeg meg til å trene systematisk mot et mål med Marius bakkens klare begrunnelser for hver økt. Det har mer vært unntaket enn regelen hos denne "lyst-treneren" de senere årene. 

Fortsettelse følger!

Helgas lystige after-run-selskap!

Hyggelig gjensyn med Drammen

 (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Drammen Halvmaraton var valgt ut som den første av to "reality-checker" før høsten maratonopplegg spikres. Etter en svært oppløftende gjennomføring på samme distanse fire uker tidligere på Kongsvinger var det visse forventninger tidsmessig også med turen til Drammen.

Byen vekker mange gode minner hos meg når det gjelder både halv- og helmaraton siden Drammensmaraton var et fast innslag på min tettpakkede terminliste i ti år på rad mellom 1996 og 2005 (pluss et lite comeback i 2011). Det er også her jeg har persene på begge distanser som 38- og 39-åring på henholdsvis 1.21.01 og 2:57:16. 

Nok mimring om Persebyen. Nå er det bare halv som gjelder i Drammen og i en helt annen løype. Om den er på nivå med Valencia som i reklamen får jeg vente tre måneder med å avgjøre, men flat er den i alle fall lovet å være. Jeg var ganske sikker på at det tidsmessig ville ble et eller sted mellom 1.35 på en god dag og 1.40 på en slitardag og det stemte ganske bra. 

Jeg kjørte hjemmefra på morgenen selv om jeg i utgangspunktet syntes det var unødvendig tidlig å starte et løp kl 0920 på våre breddegrader i september. Det er snart 20 år siden jeg har i det hele tatt har vært i Drammen, men jeg ble positivt overrasket over hvor raskt det gikk. Plutselig stod jeg parkert i et P-hus rett overfor stadion - til og med med gratis parkering - med et hav av tid til overs. 

Tida ble fylt med koselig pre-run-talk med alltid engasjerte Team Skille, Rønnaug og Eivind, samt Cato som begge hadde helt klare planer for dagen. Cato er godt kjent i byen og satser som  en toppidrettsutøver i min aldersklasse. Han hadde for øvrig bestilt pers av seg selv - og greide det. Skjønner ikke hvordan det går an, men det er jo ekstra inspirerende når det er en jevnaldrende som har framgang i moden alder. Rønnaug har hittil vært en god sparringpartner for meg, men jeg så henne bare litt fra start. Hun var klart sterkere enn meg også denne gangen og greide målet om sub-1.35.

Jeg gikk nok til oppgaven med litt vel avslappet forhold og rotet litt med å finne riktig startpulje. Jeg hadde meldt meg på pulje 1.35+, men jeg så ingen markering eller fartsholder som matchet det. Jeg havnet tydeligvis i en pulje for langt fram og startet et minutt for tidlig. Dermed med ble det enda vanskelig enn vanlig å holde igjen fra start. Den første kilometeren gikk så vidt under 4.30, men det ble  ikke nødvendig å tråkke på bremsen. Farten justerte seg allerede på den andre passeringen siden bena ikke var så villige som jeg hadde håpet på etter to løpefrie dager. Tre timers photo-walk og stolpejakt på Budor byttes ut med en kort vekkerøkt to dager før ved neste anledning - som for øvrig blir 10 km i Oslo førstkommende lørdag. 

Jeg ble litt overrasket over den svære dumpa under jernbanen som vi fikk fra begge sider på hver av de to rundene og nok stod for brorparten av de 68 høydemetrene som jeg og mange andre fikk på klokka. (Arrangørene opererer med 40 , så her er det et litt over 50 % avvik!) Høydeforskjellen sørget for litt variasjon i steget, men jeg gikk konsekvent opp 10 sekunder på hver av de fire kilometerne som inneholdt høydemeter for å unngå å gå for høyt i puls. Ellers var det ikke mye avvik på cruise-controllen som med naturlig økende puls fra 140 til 150 (90 - 95 %) holdt seg stabilt på 4.40 pr. km med noen ekstra sekunder på drikkestasjonene. 

Godt i gang! (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Apropos drikke, så misset jeg den første siden det ikke var aktuelt å stå vente på å få et krus. Her var kapasiteten opplagt var for dårlig og må dimensjoneres opp i takt med deltakerantallet som hadde økt med 50 % til vel 2300 på halv i år. Min kvalifiserte gjetting er at det også vil fortsette å øke. Missen fikk likevel ingen merkbare konsekvenser siden jeg hadde gel ekstra i lomma på shortsen.

Forholdene i Drammen denne litt grå søndagen var ganske så perfekte for halvmaraton med overskyet vær og ingen nedbør men en liten trekk fra sør som gjorde at jeg passet på å ligge i rygg på vei ut på hver av de to sløyfene. Avslutningen var to runder på banen som var en mer enn jeg var klar over, selv om jeg hadde varmet opp der inne og skjønt merkinga. De to rundene ble litt ekstra seige etter at jeg greide å snuble i den 1 cm høye betongkanten som skilte asfalten og tartanen uten annen konsekvens enn at det røde sandpapirliknende underlaget sørget for at på høyrekneet fikk samme farge. 

Snubling til tross, så noterte jeg sub-4.30-fart på de to siste kilometerne fra dumpa og inn og vitner om at jeg stod distansen bra selv om jeg på ingen måte prøvde å skvise sitronen denne gangen. 1:38:23 var helt ok på en middelmådig dag, og en foreløpig indikasjon på at det kan være realistisk å jobbe med 3.20 som mål i Valencia om tre måneder. Jeg gleder meg stort til å begynne på den veien. 

Stilen holdt brukbart til mål. (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Formelen til Cato som noterte 1:22:33 og likevel ble slått med tre minutter av min "over-overmann" i Kongsvinger, Andreas, er halv x 2+4.30 min. Min formel fra "oldtiden" - siden jeg aldri greide å disponere skikkelig - var halv x 2+10 min. Da er jeg pr. dags dato på 3.27 som er det nivået jeg hadde pre-korona og stemmer bra med følelsen jeg har nå. Jeg er tryggere på å holde distansen nå enn da jeg rushet av gårde i 40-årsalderen.

Et annet poeng fra Drammen det er verdt å ta med seg, er at jeg jeg satte dobbel sesongbeste i samme løp. Jeg har løpt 5 milløp som alle har gått seinere enn første mila i Drammen, så det går sakte men sikkert framover i alle fall. Det motsatt hadde jo vært tragisk på denne tiden av sesongen. Med bedre oppladning blir neste steg i riktig retning å se 44-tallet på 10 for Grete på lørdag. 

Helt i hundre i Kongsvinger Maraton

Run with  a smile! (Foto: Janne Slorafoss)

Da er høstsesongen med startnummer i gang etter en meget god juli treningsmessig. Som vanlig var det Kongsvinger Maraton som var først ut på denne siden av sommeren - og det er ingen overdrivelse at jeg var helt i hundre etter min 10. halvmaraton i den samme løypa.

Juli ble en god måned med over 400 km på beina med mange lange turer over tre timer. Jeg har faktisk logget like mange timer, og en tredel av kilometerne, gående ved hjelp av mange lange Stolpejakt-turer med fruen. Med to reale bakkeøkter også følte jeg egentlig at grunnlaget for å ta en hel en på Kongsvinger var til stede. Med tanke på den videre treninga første del av høstsesongen valgte jeg likevel å løpe halv. Det er jo lenge til Valencia Marathon som blir årets store mål. 

Jeg var ikke klar over det før etter løpet på Kongsvinger, men jeg har faktisk nettopp rundet 100 halvmaraton. Det er litt avhengig av hva man teller med, men med Kondis sine regler for hva som kan godkjennes så kan løp over 20 km (f. eks. Birkebeinerløpet) telle med. Det ble også åpnet opp for at  virtuelle løp kunne telle med i 2020 og 21, men de har jeg valgt å ikke ta med.

Selv om det ikke var akkurat løp nr. 100 på Kongsvinger på lørdag, så var jeg likevel i hundre etter gjennomføringen. Jeg har etter fintelling kommet til at det nok var nr. 101, med det er slett ikke hundre og ett ute for denne evige tidsoptimisten. Selv om tiden ikke skremmer noen under 70, så er det er lenge siden jeg har følt en sånn flyt. Jeg glemmer kanskje fort, men da er det jo fint for en tall-freak å ha statistikk å ty til slik at alt ikke bare er synsing. Som jeg ofte har sagt de siste årene så føler jeg at jeg løper bra - helt til jeg sjekker klokka. Derfor må ting dokumenteres objektivt, og da er det ekstra tilfredsstillende når hodet, beina og klokka er mer enige enn på lenge. 

Magnus  hadde også en svært god dag på Vinger og
kunne motta gratulasjoner fra selveste Johannes.

Etter gyldig korona-forfall i fjor var dette min Kongsvinger Maraton nr. 24. Bare i Birkebeinerløpet har jeg flere. Dette var  som sagt min 10. på halv, og den tredje de siste fire årene. Jeg har nå løpt den 21,1 km krevende runden med 300 høydemeter 36 ganger, så jeg vil påstå at jeg kan løypa og har et godt sammenlikningsgrunnlag. Det er jo viktigst å sammenlikne med seg selv...

Jeg var glad for at det var meldt regn og moderat norsk temperatur på ca. 15 grader på lørdag. Jeg visste det ville bli sleipt et par km i starten, men ellers var underlaget helt uproblematisk. Jeg åpnet litt forsiktig, og til min overraskelse gikk klatringa opp til skihytta halvveis uten at pulsen gikk i taket og beina ble stive. Det kan jeg nok takke noen reale motbakkeøkter på Sjusjøen for. Uten stive lår på toppen gikk det stadig bedre på den klart lettere andre halvdelen, og på km nr. 19 og 20 var det bare å slippe på nedover ned mot 4- blank fart. Klokka meldte om at den beste kilometeren gikk på 3:55, og på det mjuke graset var det fortsatt saft igjen til en spurt. Jeg løp helt på følelsen denne gangen og sjekket ikke klokka før jeg var i mål. Da den stoppet på 1.41.58 etter at det var bra med krefter igjen til en spurt på stadion, kunne jeg svært tilfreds registrere sju minutter raskere enn forrige gang i 2021. Faktisk så må jeg tilbake til 2012 for å finne en bedre "rundetid" på Sæter. 

Ikke helt i helt i hundre ved målgang - men 100% fornøyd!
(Foto: Janne Slorafoss)

Jeg har alltid regnet ca. 5 minutter ekstra på halv og 10 minutter på hel på Kongsvinger kontra en flat løype. Dermed har jeg et realistisk mål om 1.35 på halv om en måneds tid enten i Drammen eller Oslo før maraton-regimet starter medio september. 

PS! Som den faste Bakkerolfen-leser har skjønt for lengst, så har jeg stor glede av statistikkene mine. Når jeg kontollsjekka  halvmaratonlista mi fant jeg ut at jeg burde ha løpt 6 minutter svakere (!) og kommet inn på 1.48!  

Inspirert av min gode maraton-samler-kollega, Torodd, fant jeg jo ut at at 1.48 er det eneste minuttet mellom 1.20 og 1.50 som jeg ikke har løpt på ennå. Det toget er ikke godt ennå da, så jeg tipper jeg skal greie å fylle opp til 2 timer også etter hvert. 

Det er verre med maratonstatistikken hvor det er noen hull fra 2.57 og oppover langt ned på 3-tallet med 3.13, 3.19 og 3.20 som de verste hullene og tette. Men der fikk jeg litt ekstra motivasjon i maratontreninga utover senhøsten. 

Klassevinner Andreas er i annen divisjon, men 2. plass er aldri den første taper for meg. (Foto: Janne Slorafoss).

For helt spesielt interessert - her er mine godkjente halvmaratonløp i kronologisk rekkefølge: 

For het på grøten i varmen

10 000 meteren  på Børstad  var vårens aller 
 seigeste løp. (Foto: Finn Ansgar Haneberg)

Nå som juli allerede er her, er det på tide å gjøre opp en slags status for første del av sesongen. Umiddelbart sitter jeg igjen med mange "hete opplevelser" med joggeskoa siden sesongdebuten ble gjort i snøvær 1. mai. 

Jeg hadde en klar ambisjon om å ikke bli for het på grøten og unngå å konkurrere meg i hjel denne våren. Det lyktes nok ikke helt denne gangen heller, gitt. Jeg føler meg egentlig litt som en deltaker i Luksusfellen på TV som ikke har oversikt over hvor pengene blir av. Forskjellen er at det ikke er pengene som går over styr, men hyppigheten av konkurranser og andre fysiske sprell. Følelsen jeg har hatt i vår - før jeg sjekket konkurransestatistikken - var at nå har jeg da holdt meg i skinnet. Fasiten er at det ble 7 konkurranser på 10 uker i vår også - akkurat som i fjor før jeg gikk i koronadvale for resten av året. 

BDO-mila på Hamar  var mitt første av 5 milløp i vår  
(Foto: Thomas Pedersen)

To halvmaraton og fem milløp tærer nok litt for mye på overskuddet siden jeg jo aldri greier å holde igjen når startnummeret først har kommet på. Det må jo tas med i bildet at jeg har to kvalitetsøkter i uka i tillegg, Kondistreninga med intervaller på torsdager og gjerne et forsøk i vår egen Kondiskarusell. Det kan godt kalles ris til egen bak - selv om jeg ikke har lagt maksimalt i de korte Strava-løpene. 

Jeg slet også med varmen i Portugal i pinsen.

Det er vel ikke noen overdrivelse å si at det har vært en heit forsommer også værmessig, noe som erfaringsmessig passer meg dårlig rent fysisk. Som jeg unnskyldte meg etter Birkebeinerløpet, går pulsen i været og farten tilsvarende ned når det blir litt varmt. Både BDO-mila på Hamar, 10 000 m i Hamarkarusellen og nå sist Risberget Rundt gikk i over 20 grader. Spesielt på de 25 rundene på Børstad 20. juni skjønner jeg ikke at det kunne være noe annen grunn til jeg hadde lavere snitt-fart (4.46 min/km) enn på den over doble distansen på Grue Halvmaraton (4.43 mn/km) på nullføre.

Konkurranser våren 2023: 

Det positive med den nedturen var at jeg tok til vettet å droppet HHT Ultra på 60 km som jeg var innstilt på prøve meg på tre dager senere. Det ble litt meningsløst å øve meg på å løpe sakte, for det hadde jeg allerede bevist at jeg kan....

Når status er gjort opp for nok en litt vårsesong under pari, må jeg skynde meg å legge til at jeg ikke har noe som helst skavanker og absolutt ingen ting å skylde på lenger. Til og med hamstringsplagene som har vært der mer eller mindre i fem år, er rett og slett borte. Det er svært gledelig, og noe jeg kan takke osteopat Marius for. 

Han overbeviste meg om at det ikke var styrke eller tøying på baksiden som manglet, men for stramme hofteleddsbøyere og dårlig bevegelighet i hoftepartiet. Det siste har jeg nok en del å hente på fortsatt, men jeg har konsekvent avsluttet dagen med 2-3 minutters tøying på framsiden av lårene. Etter noen ukers innsats så kjenner jeg det verken under eller etter løping. Selv ved fulle arbeidsdager på Kondis-hjemmekontoret har jeg ikke merket noe ømhet, og det kunne til tider være så ille at jeg måtte stå å jobbe... 

Lett å bli litt ivrig når en har så godt selskap på intervalløktene...

Som mange andre på samme alder har sagt før meg. Jeg føler at jeg løper bra, og har stor glede av å løpe hver dag. Det er klokka som er problemet.... Jeg trener minst like mye som da jeg løp mila ti minutter raskere, men kvaliteten på treningene er ikke avpasset alderen. Det er hele tiden et dilemma mellom å heve kvaliteten på øktene og hvor ofte en kan "skvise sitronen". 

Over tid vil jo det føre til at en bryter ned i stedet for å bygge opp kapasiteten. Jeg er jo overbevist om at jeg har blitt mye snillere med meg selv på trening, men i forhold til det kroppen kan absorbere kan det rett og slett vare stikk motsatt. Altså blir det for ofte belastende økter. Derfor skal i alle fall ikke juli overlesses av hardtrening. Det blir nok bra med timer med variasjon, men uten verken konkurranser eller felles intervalløkter blir det lettere å trene bærekraftig som det så populært kalles. Neste pekepinn på min bærekraft kommer nok på Kongsvinger om fire uker. God sommer!

Risberget Rundt avsluttet vårsesongen 8. juli.

Sølvbryllup med Birkebeinerløpet uten feiring

På skjema etter 7,5 km, men det ble to minutter bak i mål.
(Foto: Finn Westgård)

Et nytt Birkebeinerløpet er lagt til i rekke. Det 25. og det aller svakeste tidsmessig siden starten i 1998, men jeg velger heller å fokusere på at jeg faktisk har vært i stand til å stille til start og greid merkekravet absolutte alle år. Selv i 2020 da det ble avlyst, jogget jeg gjennom løypa i den virtuelle HøstBirken rundt antatt merketid. Jeg har altså en like god Birken-tradisjon midt i juni som midt i mars med akkurat 25 deltakelser. Svaret på spørsmålet om jeg skal delta i Birken løp eller ski har lenge vært det samme: Ja, det er obligatorisk! 

I år var det det 25. løpet, og det ble gjort fortjent heder på de virkelige tro tjenerne med deltakelser alle år. Det er 20 stykker som har deltatt i selve Birkebeinerløpet alle år, og i den enda mer eksklusive klubben med 25 merker er det kun 10 løpere igjen etter årets løp. Det er trolig noen som har deltatt alle år ved f. eks. gått ned på HalvBirken etter hvert, men arrangørene burde vel finne ut av  om det er flere enn meg som er snytt for "sølvbryllupet" med Birken.

"Hedersbevisningene" for 25. års lang og tro tjeneste i Birkebeinerløpet. 

Jeg har jo blogget flere ganger tidligere om at var jeg så "ultradum" at jeg gikk opp i distanse i 2010 og 2012 og derfor ikke har 25. merker i Birkebeinerløpet - ennå. "Min side" på birken.no viser at jeg ikke bare har har deltatt 25 - men faktisk 26 ganger (!):

Birkebeinerløpet

År	Pl	Kl	Måltid	Mrk
2023	41	M60	1:47:56	23
2022	30	M60	1:45:53	22
2021	38	M60	1:50:14	21
2019	61	M55	1:45:04	GST
2018	81	M55	1:46:01	19
2017	31	M55	1:37:59	18
2016	41	M55	1:37:40	17
2015	89	M55	1:43:37	16
2014	68	M50	1:34:21	KRU
2013	69	M50	1:35:32	14
2011	26	M50	1:41:07	13
2009	18	M45	1:26:45	12
2008	21	M45	1:40:26	11
2007	29	M45	1:42:12	SST
2006	27	M45	1:34:25	9
2005	18	M45	1:32:15	8
2004	28	M40	1:31:50	7
2003	26	M40	1:30:16	6
2002	23	M40	1:29:25	GMK
2001	81	M40	1:40:57	4
2000	20	M40	1:29:29	3
1999	40	M35	1:33:05	2
1998	20	M35	1:30:40	SMK

UltraBirken løp

År	Pl	Kl	Måltid
2012	16	MUL	6:00:13
2010	18	MUL	8:26:03

HøstBirken

År			Måltid
2020			Fullført

Ikke noe å si på kontinuiteten, men det må jo sies at det er både litt tilfeldigheter og en god porsjon stahet som har spilt inn. Akillesbetennelsen i 2001 ble døyvet med Ibux, overtråkket dagen før UltraBirken i 2012 ble behandlet med hell etter alle kunstens regler og menisken som røk en måned før BB-løpet i 2013 ble ikke diagnostisert før uka etter. I fjor var det coronaen som satte meg ut av trening i tre måneder med det skjedde jo heldigvis tre uker etter Birkebeinerløpet. 

Som den nostalgiske typen jeg er, måtte jeg inn i bokhylla og finne fram permen med lista fra det første løpet 19. september 1998. Det er morsomt å se hvem som fortsatt henger med. Av de som var - og fortsatt er foran meg på lista - finner jeg fire som er "still going strong": Magnor Rypdal, Tore Bjerkrheim, Ross Wakelin og Kåre Gunnar Bakke. Alle de tre sistnevnte tilhører også "adelen" i Birkebeinerløpet med 25. merker.

Resultatliste Birkebeinerløpet 1998:

Gjennomføringen av årets løp forbigås ellers i stillhet. Etter en meget god treningsvår med få konkurranser og 80 løpte km i snitt  pr. uke siden påske, hadde jeg både håpet og trodd på framgang fra fjorårets 30. plass med 1:45:53. Da det ble 1:47:56 og 41. plass så er det ikke noe å rope hurra for annet enn at det var fire minutters margin til merketida i M60 på 1:52:00. 

Da er det bra jeg har kontinuiteten min å skryte av. For egen del tar jeg med meg et par momenter som må noteres for ikke å gjenta de samme tabbene ved neste korsvei: Jeg må få lagt inn bakkeløping fast en periode på våren, og jeg må sørge for å være hydrert og oppladet før start.  Det var nok en gang meldt varmt vær under BB-løpet, og jeg hadde nylig fått en real påminning om at jeg ikke tåler varmen da jeg var i  Portugal i pinsen og slet med skyhøy puls selv på rolige turer. Mer om det i en annen sammenheng.

Jeg tror dårlig forberedelser får ta mye av skylden for at det ikke ble som forventet denne gangen. Jeg føler meg nemlig "fit" og berdre enn det tida viser. Det er nok en mer kynisk tilnærming med mindre jobbing og mer drikking som må til fram mot 15. juni 2024 da BB-merke nr. 24 sikres med større margin! PS! Påmeldingen er allerede i boks!