Tipp-topp Ti for Grete

Med David i hælene mot mål.

Oslo Maraton er unnagjort nok en gang, for 24. gang for å være nøyaktig. Det ble Ti for Grete for 4. gang i år, og i  tillegg har jeg 12 halve og 8 hele fra før i hovedstaden i september.  I år ble det imidlertid ikke bare et nytt løp i statistikken. Det ble nemlig en tipp-topp løpsopplevelse på mange måter.

Jeg valgte Ti for Grete rett og slett fordi at 10 km-løypa er klart lettere enn halvmaratonløypa, dessuten løp jeg jo halvmaraton for to uker siden i Drammen. Poenget var å få et så objektivt grunnlag som mulig før jeg går løs på den spesifikke maraton-bolken i Marius Bakken sin maratonplan. 

Oppladningen ble tatt litt mer på alvor enn før turen til Drammen. Jeg hadde god tro på stigning i formen, men som vanlig var det vanskelig nok å trå på bremsen på intervalløkta med så mange gode Kondis-kollegaer torsdagen i forveien Jeg innrømmer glatt at jeg har problemer med å unngå å sjekke hvor god formen er på treninga når overskuddet kommer. Med bare 10 km på programmet ble det likevel ganske optimalt med en kontrollert halvtime to dager før. 

Med start på sen ettermiddag og booket hotell og restaurant for kvelden, var det mye å glede seg til med min bedre halvdel. Forholdene var nær det optimale med overskyet vær, litt fuktig luft og moderat temp. Dette så lovende ut allerede før oppvarminga var i gang. 

Starten på 10 km med vel 6000 løpere. (Foto: Runar Gilberg/Kondis)

I det stappfulle feltet på Rådhusplassen ble det tid til en prat med min i dobbelt forstand gode klassekollega Kjell Arne samt Roar som var en av fartsholderne på 45 minutter. Det var der jeg syntes jeg burde være etter å ha passert på høy 45 på første 10 i Drammen. 

Planen var å åpne litt raskere enn 4:30-fart og se hvor lenge det holdt. Kjell Arne som var nødt å kjøre på sparebluss, ble brukt som fartsholder i starten. Jeg klokket 4:08 på den alltid lette første kilomteren, selv om det også går slakt oppover fra start. Farten stabiliserte seg på lave 4:20, og Kondis-kollega Bjørn kom opp på siden og ble den nye ryggen å følge da Kjell Arnes forsvant der framme. Jeg ble litt paff da klokka viste 4:05 på den 4. km, men jeg skjønte raskt at det var "fake news" som nok skyldtes upresise gps-signaler under jernbanen ved Schøyen. 

Etter litt slakt nedover til Frognerkilen fløt det bra langs Frognerstranda, og da vi svingte ned mot Aker Brygge visste jeg at det var litt ekstra boost å få av alle som heier på fornavn. Fint med navn på startnummeret, men jeg tror nok at det var en del som kjente meg igjen på stilen også.... 

Så Rådhusplassen, Akershus Festning og noen kvartaler i Kvadraturen hvor jeg hadde den eneste km-tiden over 4:30, før det var på tide å ta ut resten. Det fikk jeg god hjelp til av min tidligere arbeidskollega og nå Kondistreningskompis, David, som kjempet for sitt første sub-40 med start fem minutter bak meg. Heldigvis går det slakt nedover til mål, så jeg greide å svare og spurte forbi igjen - mest for å hjelpe David med noen presumtivt viktige sekunder. Selv fikk jeg i tillegg en aldri så liten aha-opplevelse og en opptur av at det faktisk går an å få de seige beina opp i 3.00-fart på de siste 150 meterne. 

I mål i 2:59-fart i følge spurtprislista. 

Det er langt mellom hver gang det skjer, men følelsen er desto bedre av å få ut det en er god for. Jeg registrerte  hele veien at klokka telte km raskere enn km-skiltene, men hadde et håp at vi kunne "få det igjen" på den siste km. Det skjedde jo ikke så det kalkulerte håpet underveis om å se 43-tallet var et stykke unna. 44:22 er likevel det beste milløpet mitt siden Hytteplanmila i 2018 og en real opptur. 

Så resultatorientert som jeg er, hadde jeg sjekket resultatene fra i fjor (da jeg jo var så lite løpbar som jeg noen gang har vært og ikke kunne stille), og hadde peilet meg inn på topp 10 med et sub 45-løp. Da hadde jeg ikke tatt høyde for at deltakelsen i klasse 60-64 år hadde nær doblet seg fra i fjor. Dermed måtte jeg lete nedover til 20. plass på lista av de 132 jevnaldrende.

Etter løpet ble det en bedre middag med Ole Peter og Margrethe og en rolig søndagstur med fruen i byen i fint høstvær dagen derpå. Fullt utbytte både sportslig og sosialt og en flott avslutning av konkurransesesongen som gjør meg trygg på 4:25 som 10-km-farten min og at halvmaraton-farten min i alle fall ikke er dårligere enn 4:40-fart. 

Nå kan jeg begynne å kjøre spesifikke maratonøkter med riktig utgangspunkt. Planen sier en halvmaraton, event. en 10 km, i løpet av de ni kommende ukene med maratonfokus, så konkurranse-abstinensene kan bli en utfordring. For øvrig gleder jeg meg til å trene systematisk mot et mål med Marius bakkens klare begrunnelser for hver økt. Det har mer vært unntaket enn regelen hos denne "lyst-treneren" de senere årene. 

Fortsettelse følger!

Helgas lystige after-run-selskap!

Hyggelig gjensyn med Drammen

 (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Drammen Halvmaraton var valgt ut som den første av to "reality-checker" før høsten maratonopplegg spikres. Etter en svært oppløftende gjennomføring på samme distanse fire uker tidligere på Kongsvinger var det visse forventninger tidsmessig også med turen til Drammen.

Byen vekker mange gode minner hos meg når det gjelder både halv- og helmaraton siden Drammensmaraton var et fast innslag på min tettpakkede terminliste i ti år på rad mellom 1996 og 2005 (pluss et lite comeback i 2011). Det er også her jeg har persene på begge distanser som 38- og 39-åring på henholdsvis 1.21.01 og 2:57:16. 

Nok mimring om Persebyen. Nå er det bare halv som gjelder i Drammen og i en helt annen løype. Om den er på nivå med Valencia som i reklamen får jeg vente tre måneder med å avgjøre, men flat er den i alle fall lovet å være. Jeg var ganske sikker på at det tidsmessig ville ble et eller sted mellom 1.35 på en god dag og 1.40 på en slitardag og det stemte ganske bra. 

Jeg kjørte hjemmefra på morgenen selv om jeg i utgangspunktet syntes det var unødvendig tidlig å starte et løp kl 0920 på våre breddegrader i september. Det er snart 20 år siden jeg har i det hele tatt har vært i Drammen, men jeg ble positivt overrasket over hvor raskt det gikk. Plutselig stod jeg parkert i et P-hus rett overfor stadion - til og med med gratis parkering - med et hav av tid til overs. 

Tida ble fylt med koselig pre-run-talk med alltid engasjerte Team Skille, Rønnaug og Eivind, samt Cato som begge hadde helt klare planer for dagen. Cato er godt kjent i byen og satser som  en toppidrettsutøver i min aldersklasse. Han hadde for øvrig bestilt pers av seg selv - og greide det. Skjønner ikke hvordan det går an, men det er jo ekstra inspirerende når det er en jevnaldrende som har framgang i moden alder. Rønnaug har hittil vært en god sparringpartner for meg, men jeg så henne bare litt fra start. Hun var klart sterkere enn meg også denne gangen og greide målet om sub-1.35.

Jeg gikk nok til oppgaven med litt vel avslappet forhold og rotet litt med å finne riktig startpulje. Jeg hadde meldt meg på pulje 1.35+, men jeg så ingen markering eller fartsholder som matchet det. Jeg havnet tydeligvis i en pulje for langt fram og startet et minutt for tidlig. Dermed med ble det enda vanskelig enn vanlig å holde igjen fra start. Den første kilometeren gikk så vidt under 4.30, men det ble  ikke nødvendig å tråkke på bremsen. Farten justerte seg allerede på den andre passeringen siden bena ikke var så villige som jeg hadde håpet på etter to løpefrie dager. Tre timers photo-walk og stolpejakt på Budor byttes ut med en kort vekkerøkt to dager før ved neste anledning - som for øvrig blir 10 km i Oslo førstkommende lørdag. 

Jeg ble litt overrasket over den svære dumpa under jernbanen som vi fikk fra begge sider på hver av de to rundene og nok stod for brorparten av de 68 høydemetrene som jeg og mange andre fikk på klokka. (Arrangørene opererer med 40 , så her er det et litt over 50 % avvik!) Høydeforskjellen sørget for litt variasjon i steget, men jeg gikk konsekvent opp 10 sekunder på hver av de fire kilometerne som inneholdt høydemeter for å unngå å gå for høyt i puls. Ellers var det ikke mye avvik på cruise-controllen som med naturlig økende puls fra 140 til 150 (90 - 95 %) holdt seg stabilt på 4.40 pr. km med noen ekstra sekunder på drikkestasjonene. 

Godt i gang! (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Apropos drikke, så misset jeg den første siden det ikke var aktuelt å stå vente på å få et krus. Her var kapasiteten opplagt var for dårlig og må dimensjoneres opp i takt med deltakerantallet som hadde økt med 50 % til vel 2300 på halv i år. Min kvalifiserte gjetting er at det også vil fortsette å øke. Missen fikk likevel ingen merkbare konsekvenser siden jeg hadde gel ekstra i lomma på shortsen.

Forholdene i Drammen denne litt grå søndagen var ganske så perfekte for halvmaraton med overskyet vær og ingen nedbør men en liten trekk fra sør som gjorde at jeg passet på å ligge i rygg på vei ut på hver av de to sløyfene. Avslutningen var to runder på banen som var en mer enn jeg var klar over, selv om jeg hadde varmet opp der inne og skjønt merkinga. De to rundene ble litt ekstra seige etter at jeg greide å snuble i den 1 cm høye betongkanten som skilte asfalten og tartanen uten annen konsekvens enn at det røde sandpapirliknende underlaget sørget for at på høyrekneet fikk samme farge. 

Snubling til tross, så noterte jeg sub-4.30-fart på de to siste kilometerne fra dumpa og inn og vitner om at jeg stod distansen bra selv om jeg på ingen måte prøvde å skvise sitronen denne gangen. 1:38:23 var helt ok på en middelmådig dag, og en foreløpig indikasjon på at det kan være realistisk å jobbe med 3.20 som mål i Valencia om tre måneder. Jeg gleder meg stort til å begynne på den veien. 

Stilen holdt brukbart til mål. (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Formelen til Cato som noterte 1:22:33 og likevel ble slått med tre minutter av min "over-overmann" i Kongsvinger, Andreas, er halv x 2+4.30 min. Min formel fra "oldtiden" - siden jeg aldri greide å disponere skikkelig - var halv x 2+10 min. Da er jeg pr. dags dato på 3.27 som er det nivået jeg hadde pre-korona og stemmer bra med følelsen jeg har nå. Jeg er tryggere på å holde distansen nå enn da jeg rushet av gårde i 40-årsalderen.

Et annet poeng fra Drammen det er verdt å ta med seg, er at jeg jeg satte dobbel sesongbeste i samme løp. Jeg har løpt 5 milløp som alle har gått seinere enn første mila i Drammen, så det går sakte men sikkert framover i alle fall. Det motsatt hadde jo vært tragisk på denne tiden av sesongen. Med bedre oppladning blir neste steg i riktig retning å se 44-tallet på 10 for Grete på lørdag. 

Helt i hundre i Kongsvinger Maraton

Run with  a smile! (Foto: Janne Slorafoss)

Da er høstsesongen med startnummer i gang etter en meget god juli treningsmessig. Som vanlig var det Kongsvinger Maraton som var først ut på denne siden av sommeren - og det er ingen overdrivelse at jeg var helt i hundre etter min 10. halvmaraton i den samme løypa.

Juli ble en god måned med over 400 km på beina med mange lange turer over tre timer. Jeg har faktisk logget like mange timer, og en tredel av kilometerne, gående ved hjelp av mange lange Stolpejakt-turer med fruen. Med to reale bakkeøkter også følte jeg egentlig at grunnlaget for å ta en hel en på Kongsvinger var til stede. Med tanke på den videre treninga første del av høstsesongen valgte jeg likevel å løpe halv. Det er jo lenge til Valencia Marathon som blir årets store mål. 

Jeg var ikke klar over det før etter løpet på Kongsvinger, men jeg har faktisk nettopp rundet 100 halvmaraton. Det er litt avhengig av hva man teller med, men med Kondis sine regler for hva som kan godkjennes så kan løp over 20 km (f. eks. Birkebeinerløpet) telle med. Det ble også åpnet opp for at  virtuelle løp kunne telle med i 2020 og 21, men de har jeg valgt å ikke ta med.

Selv om det ikke var akkurat løp nr. 100 på Kongsvinger på lørdag, så var jeg likevel i hundre etter gjennomføringen. Jeg har etter fintelling kommet til at det nok var nr. 101, med det er slett ikke hundre og ett ute for denne evige tidsoptimisten. Selv om tiden ikke skremmer noen under 70, så er det er lenge siden jeg har følt en sånn flyt. Jeg glemmer kanskje fort, men da er det jo fint for en tall-freak å ha statistikk å ty til slik at alt ikke bare er synsing. Som jeg ofte har sagt de siste årene så føler jeg at jeg løper bra - helt til jeg sjekker klokka. Derfor må ting dokumenteres objektivt, og da er det ekstra tilfredsstillende når hodet, beina og klokka er mer enige enn på lenge. 

Magnus  hadde også en svært god dag på Vinger og
kunne motta gratulasjoner fra selveste Johannes.

Etter gyldig korona-forfall i fjor var dette min Kongsvinger Maraton nr. 24. Bare i Birkebeinerløpet har jeg flere. Dette var  som sagt min 10. på halv, og den tredje de siste fire årene. Jeg har nå løpt den 21,1 km krevende runden med 300 høydemeter 36 ganger, så jeg vil påstå at jeg kan løypa og har et godt sammenlikningsgrunnlag. Det er jo viktigst å sammenlikne med seg selv...

Jeg var glad for at det var meldt regn og moderat norsk temperatur på ca. 15 grader på lørdag. Jeg visste det ville bli sleipt et par km i starten, men ellers var underlaget helt uproblematisk. Jeg åpnet litt forsiktig, og til min overraskelse gikk klatringa opp til skihytta halvveis uten at pulsen gikk i taket og beina ble stive. Det kan jeg nok takke noen reale motbakkeøkter på Sjusjøen for. Uten stive lår på toppen gikk det stadig bedre på den klart lettere andre halvdelen, og på km nr. 19 og 20 var det bare å slippe på nedover ned mot 4- blank fart. Klokka meldte om at den beste kilometeren gikk på 3:55, og på det mjuke graset var det fortsatt saft igjen til en spurt. Jeg løp helt på følelsen denne gangen og sjekket ikke klokka før jeg var i mål. Da den stoppet på 1.41.58 etter at det var bra med krefter igjen til en spurt på stadion, kunne jeg svært tilfreds registrere sju minutter raskere enn forrige gang i 2021. Faktisk så må jeg tilbake til 2012 for å finne en bedre "rundetid" på Sæter. 

Ikke helt i helt i hundre ved målgang - men 100% fornøyd!
(Foto: Janne Slorafoss)

Jeg har alltid regnet ca. 5 minutter ekstra på halv og 10 minutter på hel på Kongsvinger kontra en flat løype. Dermed har jeg et realistisk mål om 1.35 på halv om en måneds tid enten i Drammen eller Oslo før maraton-regimet starter medio september. 

PS! Som den faste Bakkerolfen-leser har skjønt for lengst, så har jeg stor glede av statistikkene mine. Når jeg kontollsjekka  halvmaratonlista mi fant jeg ut at jeg burde ha løpt 6 minutter svakere (!) og kommet inn på 1.48!  

Inspirert av min gode maraton-samler-kollega, Torodd, fant jeg jo ut at at 1.48 er det eneste minuttet mellom 1.20 og 1.50 som jeg ikke har løpt på ennå. Det toget er ikke godt ennå da, så jeg tipper jeg skal greie å fylle opp til 2 timer også etter hvert. 

Det er verre med maratonstatistikken hvor det er noen hull fra 2.57 og oppover langt ned på 3-tallet med 3.13, 3.19 og 3.20 som de verste hullene og tette. Men der fikk jeg litt ekstra motivasjon i maratontreninga utover senhøsten. 

Klassevinner Andreas er i annen divisjon, men 2. plass er aldri den første taper for meg. (Foto: Janne Slorafoss).

For helt spesielt interessert - her er mine godkjente halvmaratonløp i kronologisk rekkefølge: 

For het på grøten i varmen

10 000 meteren  på Børstad  var vårens aller 
 seigeste løp. (Foto: Finn Ansgar Haneberg)

Nå som juli allerede er her, er det på tide å gjøre opp en slags status for første del av sesongen. Umiddelbart sitter jeg igjen med mange "hete opplevelser" med joggeskoa siden sesongdebuten ble gjort i snøvær 1. mai. 

Jeg hadde en klar ambisjon om å ikke bli for het på grøten og unngå å konkurrere meg i hjel denne våren. Det lyktes nok ikke helt denne gangen heller, gitt. Jeg føler meg egentlig litt som en deltaker i Luksusfellen på TV som ikke har oversikt over hvor pengene blir av. Forskjellen er at det ikke er pengene som går over styr, men hyppigheten av konkurranser og andre fysiske sprell. Følelsen jeg har hatt i vår - før jeg sjekket konkurransestatistikken - var at nå har jeg da holdt meg i skinnet. Fasiten er at det ble 7 konkurranser på 10 uker i vår også - akkurat som i fjor før jeg gikk i koronadvale for resten av året. 

BDO-mila på Hamar  var mitt første av 5 milløp i vår  
(Foto: Thomas Pedersen)

To halvmaraton og fem milløp tærer nok litt for mye på overskuddet siden jeg jo aldri greier å holde igjen når startnummeret først har kommet på. Det må jo tas med i bildet at jeg har to kvalitetsøkter i uka i tillegg, Kondistreninga med intervaller på torsdager og gjerne et forsøk i vår egen Kondiskarusell. Det kan godt kalles ris til egen bak - selv om jeg ikke har lagt maksimalt i de korte Strava-løpene. 

Jeg slet også med varmen i Portugal i pinsen.

Det er vel ikke noen overdrivelse å si at det har vært en heit forsommer også værmessig, noe som erfaringsmessig passer meg dårlig rent fysisk. Som jeg unnskyldte meg etter Birkebeinerløpet, går pulsen i været og farten tilsvarende ned når det blir litt varmt. Både BDO-mila på Hamar, 10 000 m i Hamarkarusellen og nå sist Risberget Rundt gikk i over 20 grader. Spesielt på de 25 rundene på Børstad 20. juni skjønner jeg ikke at det kunne være noe annen grunn til jeg hadde lavere snitt-fart (4.46 min/km) enn på den over doble distansen på Grue Halvmaraton (4.43 mn/km) på nullføre.

Konkurranser våren 2023: 

Det positive med den nedturen var at jeg tok til vettet å droppet HHT Ultra på 60 km som jeg var innstilt på prøve meg på tre dager senere. Det ble litt meningsløst å øve meg på å løpe sakte, for det hadde jeg allerede bevist at jeg kan....

Når status er gjort opp for nok en litt vårsesong under pari, må jeg skynde meg å legge til at jeg ikke har noe som helst skavanker og absolutt ingen ting å skylde på lenger. Til og med hamstringsplagene som har vært der mer eller mindre i fem år, er rett og slett borte. Det er svært gledelig, og noe jeg kan takke osteopat Marius for. 

Han overbeviste meg om at det ikke var styrke eller tøying på baksiden som manglet, men for stramme hofteleddsbøyere og dårlig bevegelighet i hoftepartiet. Det siste har jeg nok en del å hente på fortsatt, men jeg har konsekvent avsluttet dagen med 2-3 minutters tøying på framsiden av lårene. Etter noen ukers innsats så kjenner jeg det verken under eller etter løping. Selv ved fulle arbeidsdager på Kondis-hjemmekontoret har jeg ikke merket noe ømhet, og det kunne til tider være så ille at jeg måtte stå å jobbe... 

Lett å bli litt ivrig når en har så godt selskap på intervalløktene...

Som mange andre på samme alder har sagt før meg. Jeg føler at jeg løper bra, og har stor glede av å løpe hver dag. Det er klokka som er problemet.... Jeg trener minst like mye som da jeg løp mila ti minutter raskere, men kvaliteten på treningene er ikke avpasset alderen. Det er hele tiden et dilemma mellom å heve kvaliteten på øktene og hvor ofte en kan "skvise sitronen". 

Over tid vil jo det føre til at en bryter ned i stedet for å bygge opp kapasiteten. Jeg er jo overbevist om at jeg har blitt mye snillere med meg selv på trening, men i forhold til det kroppen kan absorbere kan det rett og slett vare stikk motsatt. Altså blir det for ofte belastende økter. Derfor skal i alle fall ikke juli overlesses av hardtrening. Det blir nok bra med timer med variasjon, men uten verken konkurranser eller felles intervalløkter blir det lettere å trene bærekraftig som det så populært kalles.  Neste pekepinn på min bærekraft kommer nok på Kongsvinger om fire uker. God sommer!

Risberget Rundt avsluttet vårsesongen 8. juli.

Sølvbryllup med Birkebeinerløpet uten feiring

På skjema etter 7,5 km, men det ble to minutter bak i mål.
(Foto: Finn Westgård)

Et nytt Birkebeinerløpet er lagt til i rekke. Det 25. og det aller svakeste tidsmessig siden starten i 1998, men jeg velger heller å fokusere på at jeg faktisk har vært i stand til å stille til start og greid merkekravet absolutte alle år. Selv i 2020 da det ble avlyst, jogget jeg gjennom løypa i den virtuelle HøstBirken rundt antatt merketid. Jeg har altså en like god Birken-tradisjon midt i juni som midt i mars med akkurat 25 deltakelser. Svaret på spørsmålet om jeg skal delta i Birken løp eller ski har lenge vært det samme: Ja, det er obligatorisk! 

I år var det det 25. løpet, og det ble gjort fortjent heder på de virkelige tro tjenerne med deltakelser alle år. Det er 20 stykker som har deltatt i selve Birkebeinerløpet alle år, og i den enda mer eksklusive klubben med 25 merker er det kun 10 løpere igjen etter årets løp. Det er trolig noen som har deltatt alle år ved f. eks. gått ned på HalvBirken etter hvert, men arrangørene burde vel finne ut av  om det er flere enn meg som er snytt for "sølvbryllupet" med Birken.

"Hedersbevisningene" for 25. års lang og tro tjeneste i Birkebeinerløpet. 

Jeg har jo blogget flere ganger tidligere om at var jeg så "ultradum" at jeg gikk opp i distanse i 2010 og 2012 og derfor ikke har 25. merker i Birkebeinerløpet - ennå. "Min side" på birken.no viser at jeg ikke bare har har deltatt 25 - men faktisk 26 ganger (!):

Birkebeinerløpet

År	Pl	Kl	Måltid	Mrk
2023	41	M60	1:47:56	23
2022	30	M60	1:45:53	22
2021	38	M60	1:50:14	21
2019	61	M55	1:45:04	GST
2018	81	M55	1:46:01	19
2017	31	M55	1:37:59	18
2016	41	M55	1:37:40	17
2015	89	M55	1:43:37	16
2014	68	M50	1:34:21	KRU
2013	69	M50	1:35:32	14
2011	26	M50	1:41:07	13
2009	18	M45	1:26:45	12
2008	21	M45	1:40:26	11
2007	29	M45	1:42:12	SST
2006	27	M45	1:34:25	9
2005	18	M45	1:32:15	8
2004	28	M40	1:31:50	7
2003	26	M40	1:30:16	6
2002	23	M40	1:29:25	GMK
2001	81	M40	1:40:57	4
2000	20	M40	1:29:29	3
1999	40	M35	1:33:05	2
1998	20	M35	1:30:40	SMK

UltraBirken løp

År	Pl	Kl	Måltid
2012	16	MUL	6:00:13
2010	18	MUL	8:26:03

HøstBirken

År			Måltid
2020			Fullført

Ikke noe å si på kontinuiteten, men det må jo sies at det er både litt tilfeldigheter og en god porsjon stahet som har spilt inn. Akillesbetennelsen i 2001 ble døyvet med Ibux, overtråkket dagen før UltraBirken i 2012 ble behandlet med hell etter alle kunstens regler og menisken som røk en måned før BB-løpet i 2013 ble ikke diagnostisert før uka etter. I fjor var det coronaen som satte meg ut av trening i tre måneder med det skjedde jo heldigvis tre uker etter Birkebeinerløpet. 

Som den nostalgiske typen jeg er, måtte jeg inn i bokhylla og finne fram permen med lista fra det første løpet 19. september 1998. Det er morsomt å se hvem som fortsatt henger med. Av de som var - og fortsatt er foran meg på lista - finner jeg fire som er "still going strong": Magnor Rypdal, Tore Bjerkrheim, Ross Wakelin og Kåre Gunnar Bakke. Alle de tre sistnevnte tilhører også "adelen" i Birkebeinerløpet med 25. merker.

Resultatliste Birkebeinerløpet 1998:

Gjennomføringen av årets løp forbigås ellers i stillhet. Etter en meget god treningsvår med få konkurranser og 80 løpte km i snitt  pr. uke siden påske, hadde jeg både håpet og trodd på framgang fra fjorårets 30. plass med 1:45:53. Da det ble 1:47:56 og 41. plass så er det ikke noe å rope hurra for annet enn at det var fire minutters margin til merketida i M60 på 1:52:00. 

Da er det bra jeg har kontinuiteten min å skryte av. For egen del tar jeg med meg et par momenter som må noteres for ikke å gjenta de samme tabbene ved neste korsvei: Jeg må få lagt inn bakkeløping fast en periode på våren, og jeg må sørge for å være hydrert og oppladet før start.  Det var nok en gang meldt varmt vær under BB-løpet, og jeg hadde nylig fått en real påminning om at jeg ikke tåler varmen da jeg var i  Portugal i pinsen og slet med skyhøy puls selv på rolige turer. Mer om det i en annen sammenheng.

Jeg tror dårlig forberedelser får ta mye av skylden for at det ikke ble som forventet denne gangen. Jeg føler meg nemlig "fit" og berdre enn det tida viser. Det er nok en mer kynisk tilnærming med mindre jobbing og mer drikking som må til fram mot 15. juni 2024 da BB-merke nr. 24 sikres med større margin! PS! Påmeldingen er allerede i boks!

Godt i gang i Grue halv

Roger og jeg i egen skravepulje fra start.
(Foto: Janne Slorafoss)

Etter 14 dagers tilpasning fra hvitt og soft til svart og hardt, var jeg i år som i fjor klar for en halvmaraton i Grue 1. mai. De ytre betingelser var med unntak av underlaget slående likt som da jeg avsluttet skisesongen med en real arbeidsdag i Troll Ski to uker før: Nullføre og snøvær - men heldigvis mindre vind. Det er vel det som kan kalles en mjuk sesongovergang?

Før turen til Grue var jeg litt spent på hvordan beina uten både langturer på asfalt og de vanlige karusell-løpene gjennom vinteren. Dermed ble det en litt mer forsiktig tilnærming enn til løpet på samme sted og dato i fjor. Da hadde jeg i tillegg til løp i Snøkuten gjennom hele vinteren også rukket en 10 km i Hoka Vårløp og en halvmaraton i Fredrikstad før jeg fikk det som skulle vise seg å bli årets beste løpsopplevelse i Grue. I år har løpsdeltakelsen begrenset seg til en 5 km snøjogg  i Hamarkarusellen i mars, og den siste tomilsturen på beina var 22. desember. 

Grunnformen er imidlertid god etter en lang og solid skisesong, og den første baneøkta med Kondisgjengen torsdagen i forveien var en positiv opplevelse. Jeg hadde satt meg opp på 1:40 som stipulert sluttid som var vel to minutter bak tida fra i fjor da Ingulf og jeg hadde et perfekt parløp. 

Ryktet om at det går an å løpe fort i Grue Halvmaraton hadde som ventet spredd seg, og det var godt over 230 løpere som skulle fraktes til start. Der må busskapasiteten økes siden vi som måtte vente på den siste bussen, ikke fikk tid til å varme opp annet enn med bagen  på ryggen den snue kilometeren fra riksveien til startområdet.

Etter en kjapp vurdering satset jeg på lang trøye med en t-skjorte over, lange tights  og vanter - men droppet lua. Målet kunne ikke legges lavere enn å holde varmen, og håpet var at snøværet som var spådd å tilta ikke ville legge seg på asfalten. Jeg satset derfor på de nye Nike Alphafly som med unntak av litt jogg på mølla bare var testet på den siste intervalløkta på torsdag. Det skulle vise seg å være en godt valg.

Før start pratet jeg meg bort med klasse- og Sjusjø-kollega Roger, og vi ble stående litt langt fram i feltet. Planen min var å følge Mats Emil som hadde tatt på seg fartsholderjobben til 1:40 fra start og se an etter hvert. Da starten gikk kunne vi ikke stoppe og vente heller, så skravlinga med Roger fortsatte mens vi ventet på å bli nådd igjen av den store 1:40-gjengen. Det passet bra å bli tatt inn akkurat da vi dreide nordover igjen etter 7 km ved Grinder siden trekken fra nord var merkbar. Jeg følte med en gang at det var mer bekvemt å ligge godt innpakket i pulja, men jeg registrerte at jeg i alle fall ikke hadde åpnet for hardt pulsmessig.

Mats Emil og en samlet 1.40-pulje på den første runden.
(Foto: (Løpskonsult)

Ut på den andre runden skjedde det noe med pulja. I krysset etter vel 11 km var det masse folk som heiet entusiastisk samtidig som det begynte å lave ned digre snøkjerringer. Hele 1:40-gjengen med unntak av fartsholderen og en løper til økte farten ganske så markant, og jeg ble liggende mellom gruppa og Mats Emil som fortsatte med cruisecontollen på. 

Henning passerer drikkestasjonen i det verste snøværet.
(Foto: Janne Slorafoss)

Jeg var fortsatt litt usikker på hvordan beina ville oppfør seg på slutten, og torde ikke å gå etter og valgte heller se om jeg kunne spise meg innpå gradvis. Det skjedde ikke, og resultatet ble at jeg ble liggende i ingenmannsland hele den siste mila. De siste 7 kilometerne med merkbar snø og vind midt i fjeset ble derfor tyngre enn nødvendig  Jeg holdt likevel jevn fart med naturlig stigende puls og kom inn foran fartsholderen på 1:39:36 uten å gå i kjelleren. 

Det var spenst igjen i steget i år selv om oppløpssida ble lang alene i
motvinden fra Grinder til Kirkenær. (Foto: Løpskonsult)

I ettertid tror jeg nok at jeg kunne åpnet litt hardere, og ved å ha fulgt litt bedre med i timen midtvegs fått de siste 7 km billigere. Jeg var overraskende uberørt muskulært umiddelbart etter målgang, og er like fornøyd som i fjor da konklusjonen under helt andre forhold var at det "gærartig" med Grue Halvmaraton. Roger tok ut mer på siste delen og kom inn på 1:37 blank og jeg ble 2. mann  i klassen. Jeg setter et stort pluss foran sesongdebuten som jeg har blitt enda mer fornøyd med uka i etterkant hvor det har fungert enda bedre. Antydningen til litt en sliten høyere legg er borte, og ikke minst ser det pr. dato ut som om hamstrings-problematikken er en saga blott. 

Det første kan jeg takke Alphafly for. Sammenliknet med gamle konkurransesko er de ren doping! Ikke antydninger til harde legger ette en ganske optimal halvmaraton på asfalt uten tilvenning er "mot normalt".

Det andre kan jeg takke osteopat Marius for. Fra å tøye og styrke hamstrings uten særlig hell i fem år, overbeviste han meg om at det er for stram muskulatur og dårlig bevegelighet på framsiden som er problemet. Etter daglig stretching på hofteleddsbøyerne, er jeg overbevist om at det er grunnen til den merkbare forbedringen. Jeg håper og tror på en "ny vår" - i dobbelt forstand!

Reportasje på kondis.no

Bilder fra Grue Halvmaraton

ALLE RESULTATER  

10. og tidenes tråeste Troll

Skisesongen er avsluttet på realt vis selv om det verken ble den distansen eller forholdene jeg hadde ønsket meg. Turen fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen er spektakulær i finvær, og årets nye mulighet til å skøyte ville jo også gjøre den mer overkommelig. Det var nok derfor jeg tenkte "skal det være, så skal det være" og meldte meg på 120 km med en ekstra æresrunde om Hornsjø. 

Jeg deltok ikke i tidenes raskeste utgave i fjor og har ikke deltatt siden 2019, men drømmen om å få gjenoppleve en av mine tidlige "heisaturer" på like over fem timer var helt klart avgjørende for at jeg meldte meg på for en snau måned siden. Skøytinga har gått bare bedre og bedre siden jeg nesten greide målet om sub-5 timer i Öppet Spår i Vasaloppet i slutten av februar, og jeg var i det het tatt bedre forberedt enn noen gang på oppgaven. 

Allerede to dager før rennet ble det klart at arrangørene ikke tok sjansen på å sende løperne ut på 120 km, og jeg forberedte meg på at det "bare" ville bli 95 km. Andre var nok i tvil om det i hele tatt var forsvarlig å sende 300 løpere på høyst ulike nivåer ut i snøføyka som var meldt. 50 cm nysnø er i og for seg ikke farlig, men kombinert med vind kan det være tøft. 

Jeg konstaterte at værmeldinga slo til da jeg vassa i djupsnøen de noen få hundre meteren fra leiligheten vår til bussen ved målområdet i firetida. Som vanlig er ved sånne anledninger etter vekking av den biologiske klokka i god tid før nødvendig. Jeg elsker det meste med trening, konkurranser og alt som hører med, men hvor paradoksalt det høres ut så hater jeg oppladningen hvor jeg bare er nødt til å ta ned aktivitetsnivået og å gå og vente i flere dager. "Heldigvis" ble det skikkelig drittvær med snø, sludd, regn og vind om hverandre uka mellom drømmepåsken og Troll-helga i år. Det gjorde det jo bare lettere å begrense seg og holde seg unormalt mye innomhus på fjellet. 

Bussen var uvanlig tidlig på Venabu i år, og uten behov for noe som helst slags prepping av ski eller sjekking av forholdene, ble det nesten to timers venting på hotellet før start. Den lille turen bort til start var oppvarming god nok, og jeg ble egentlig overrasket over hvor fast traséen var fra start og hvor glid  det var i snøen. 

Vi var snaut 50 skøytere som startet kl 8, mens omtrent det dobbelte ville komme bak oss et kvarter senere i klassisk. Værmeldinga varslet om at vinden ville være på sør-øst med nedbør hele dagen og tiltagende vindstyrke og overgang til sludd og regn utover dagen, så jeg hadde bange anelser om de høyst levelige forholdene på start ville vare. 

Klassisk-starten på Venabu med 101 til start - 74 kom til mål. (Foto fra rennets facebookside)

Jeg hadde valgt superundertøy med vindtett både over- og underdel, skoovertrekk og hadde med meg 1,5 liter sportsdrikke, 6 géler og 2 svære marsipanbrød som reserveproviant selv om jeg visste at trakteringa på matstasjonen langs Troll-løypa er prima. Regimet var å ta en gél hver time for sikkerhets skyld, drikke jevnlig fra sekken og forsyne meg grovt på hver av de 12 drikke- og matstasjonene over fjellet. Så tenkt så gjort, unntatt på slutten hvor jeg ikke orket de to siste gélene. Jeg følte meg likevel mett og er rimelig sikker på at jeg fikk i meg nok næring.

Første etappe på 25 km over snaufjellet til Øksendalen gikk med til å finne flyten helt alene mens jeg gikk og ventet på at teten i klassisk skulle kom bakfra. Det gjorde det omtrent som bestilt - som et langt tog på ca. 20 mann etter ca. 20 km. Det aller meste fungert egentlig ganske så optimalt fra start. Jeg kunne selvsagt ønsket meg en rygg i motvinden, men kropp, ski, utstyr, glid og til og med forhold overrasket meg positivt. Den eneste negative tanken var at det var litt ømt under tåballen på høyre foten, noe som jeg også har opplevd tidligere i skøyting. Trolig skyldes det at jeg strammer til skoen litt for hardt. Det var imidlertid ikke verre enn at jeg aldri vurderte å stoppe og løsne litt på stramminga. 

Med unntak av at det kom ytterligere noen få klassisk løpere bakfra som hadde gått meg inn med et kvarter, ble det en ganske så ensom ferd i stedvis heftig og økende motvind. Med unntak av de meste åpne områdene der vinden kom litt på tvers, var imidlertid løypa overraskende fast. Det minnet meg litt om skiløping i barndommen da vi også skøytet på gårdsveiene i Tufsingdalen med høye brøytekanter hvor store snøballer hadde rullet ned i veien. 

Halvveis rett før starten på 45 km ved Goppollen var det imidlertid ganske så gjendrevet og bare å sikte etter stolpene som var satt opp langs traséen. Det var også her det ble mer og mer fristende å stake i stedet for å å skøyte, noe som det skulle vise å bli redningen resten av turen.

På de to verste stigningen på siste halvdel opp til Keiken etter snaut 6 mil og til Pellestova etter 80 km var det seigt, gitt. Snøen var bløtere og såpass tett at fordelen av å stå å stake der klassiskere hadde gått ble mindre, og jeg var helt gåen i skøytemuskulaturen. Løsningen ble å stake i de flateste partiene og padle så løst det går an alle steder det gikk litt i mot. På sine steder var imidlertid motvinden såpass sterk at det ble ganske så mye padling på flatmark. Det ble i alle fall ikke mange meterne med dobbeldans på siste halvdel. 

Etter 90-garderen etter matstasjonen ved Lisætra med to mil igjen til mål, fikk vi igjen vinden midt i fleisen. Det var ikke bare en subjektiv følelse om at det gikk trått for en som begynte å tenke litt for tidlig på å komme seg til mål. Klokka viste at jeg brukte 1.10 på de siste 13 km fra Pellestova, men på resultatlista ser jeg jo at det bare var to av de som gikk den korteste distansen som hadde bedre tid. Det var nok trått føre spesielt på slutten, ja....

En litt anonym avslutning av arbeidsdagen. (Foto: EQ Timing)

Det var folk som jeg vet står for en støyt som valgte å bryte eller ikke rakk sperretidene på årets Troll-utgave, og det var nok andre som slet mer enn meg. Nok en gang er jeg godt fornøyd med at jeg har både vilje og evne til å stå løpet helt ut. Jeg var heller ikke denne gnagen i nærheten av tanken om å bryte et løp. Det positive med et realt "slitarrenn" på tampen er imidlertid at det er helt greit at skisesongen er over nå. Vi er midt i april, og selv om det er halvannen meter med snø og trolig en hel måned igjen med skiføre på Sjusjøen, er løpssesongen satt på vant lenge nok i år. 

Status ble tidenes tråeste tur - til og nesten fem minutter tråere enn da jeg staka helt i tåka i 2016:
En trolsk stakemaraton

PS! Selv om jeg ikke hadde det i tankene i det hele tatt på forhånd, ble det da en ganske  så staselig betaling for en et realt dagsverk i Troll-løypa. 10-årsbollen i krystall kan nok brukes det til så mangt, men den vil nok vekke noen minner om at det har jeg jobbet litt for'n. For å være helt nøyaktig: 950 km - 1 x 120 km + 8 x 95 km + 1 x 70 km (pga. snømangel på Venabygdsfjellet i 2012) og 61 timer, 34 minutter og 18 sekunder. Det er bare blåbær mot Bjørn Gjerde og Olav Brunstad som har stilt opp på alle 26. og alltid lengste distanse.