tirsdag 30. april 2013

Lettbeint i Sentrumsløpet

Asics Pirahna
Lørdag var været og det meste klart for Sentrumsløpet. Da er det nemlig alltid finvær - så også i år. Bjørg og jeg gjorde som i fjor og sjekket inn på hotell på Karl Johan, og hadde null stress med logistikken selv om løpet var større enn noen gang i "min tid". Kollektivt inn til byen tidlig lørdag formiddag, startnummerutdeling, footscanning og salgstelt ble besøkt helt uten kø før beina ble lagt høyt på hotellrommet. "Same procedure as last year", altså.

I år hadde jeg i tillegg anbefalt opplegget for Arild, min faste duellant i de fleste vinterkarusellene i vinter. Som første gangs deltaker i løpet var det en glede for meg å bidra med litt rutine. Dette var mitt 17. Sentrumsløp på rad og målsettingen har i praksis vært uendret siden 1997: Sub-38.

I salgsteltet som Asics og Oslo Sportslager hadde i Spikersuppa, endte jeg opp med de letteste skoene jeg noen sinne har hatt på beina. Asics Pirahna veier i min størrelse (25,5 cm) bare 120 g, det er 80 g mindre enn mine Hyperspeed av samme merke som jeg har brukt som konkurransesko i det siste. Jeg var egentlig på utkikk etter et par Lyte-Gel33, men det var ikke igjen noen i min størrelse. De fjærlette Pirahna fikk dermed sin ilddåp umiddelbart, og jeg kan i all fall skryte av å ha løpt i vinnerskoene i Sentrumsløpet. Bildene fra løpet avslører nemlig at den svenske vinneren Mikael Ekvall også brukte de knall blå-oransje "next to nothing". Av erfaring vet jeg at Asics-modellene sitter som et skudd uten innløping, og det stemte også denne gang. En liten blemme på stortåa skyldtes nok istedet en glemt neglklipp i forkant. Skoene var uvant tynne i sålen, så det spørs vel om det blir noen maraton i dem. Opp til halvmaraton tror jeg ikke det vil by på noen problemer i alle fall. Snakk om å ha bakkekontakt og løpsfølelse!

Arild mer enn klar for å perse på mila!
Oppvarmingen med Arild ble en runde i de 3 siste km av traséen for å forbrede debutanten på avslutningen. Mens vi tok noen lette stigningsløp rundt kvartalet, konstaterte vi at det nok var mange som fikk litt stress med å få levert klærne før start. Den køen var lang 20 minutter før start! Både den og evnetuelle dokøer slapp vi å tenke på med pulje 1 nøyaktig en fortausbredde fra hotellinngangen vår.Vi var på plass i god tid midt i 36-37 minutters-stimen med masse gamle, gode løperkompiser rundt meg. Snakk om å ha det som plommen i egget!

Etter et halvt minutts stillhet, smalt det og jeg var i gang med Arild som en skygge bak. Jeg hadde tenkt å være litt tøffere i starten, og passerte det første km-skiltet på 3.57. Ideell åpning og god flyt fra start! Jeg fokuserte minimalt på hvem jeg hadde rundt meg, og enset bare at den røde, langbeite skikkelsen lå i rygg.  Forandringen i Frognerparken hadde jeg ikke registrert på løypekartet, men det spilte liten rolle. Passering halvveis ble litt skuffende registrert til 19.10. Følelsen av at det kanskje ble litt hard åpning stemte dårlig med tallenes tale, men fokus ble raskt slått om på den lettere andre halvdelen. Dessuten merket jeg at Arild ga noen meter i Bygdøy Allé. Jeg hadde jo vært litt optimistisk og småtøff i kjeften (må jo være det når en har med seg en ekte trønder) og lovet at jeg skulle tømme en halvliter rett ned hvis ikke den nyblivne Veldreveteranen så 37-tallet. Jeg er jo selv  programmert til 38-blank pluss/minus noen sekunder, og senest på onsdag var Arild over halvminuttet foran meg på 4,2 km så dette var enkel matematikk!

Vel halvveis og med Arild som en (skjult) skygge bak (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Etter det lette partiet ned mot Rådhusplassen og ikke minst i bakken opp ved  Stortinget, begynte jeg å merke kjøret. Arild kom lett i bakken og fikk noen meter som jeg ikke greide å tette igjen ned til Rådhusplassen for andre gang. De to neste km var jeg på defensiven, og jeg ble nok passert av et titalls løpere. Etter at spurten ble utsatt gjentatte ganger, fikk jeg endelig innstilt meg på å slite litt igjen og avanserte noen plasser på brosteinen på paradegata som ikke var så ille som tidligere - de tynne sålene til tross. Arild hadde nok likevel mer igjen og var ikke mulig å nå igjen.

Stortinget passeres og det er på høy tid å tyne ut en spurt.(Foto: Kjell Vigestad)
Tidsmessig ble det to helt like halvdeler og 38.20 og 14. plass av de 328 i klasse M50-54 år. Det uttalte målet var topp 10 og 37-tallet, men det hadde jeg bange anelser om ville bli i hardeste laget i år. Jeg har nemlig løpt nesten 50 %  mindre de fire første månedene i 2013 i forhold til i fjor. En blir som kjent god til det en øver på - og jeg har helt bevisst øvd mer på andre ting denne vinteren. 

Litt TINEreklame!
Arild fikk 38.03 og var superfornøyd med å perse med nesten to minutter. Jeg innstilte meg på en superkjapp kompensasjon av væsketapet på Egon samme kveld, men den meget fornøyde debutant så stort på det og lot meg nyte min seidel i ro og mak.

 Å snu og analysere alle tall er ikke nødvendig denne gang. Det var nesten kalkulert inn med noen sekunder bak standardskjemaet, og dessuten måtte jeg ha løpt halvannet minutt raskere for å greie 9. plassen som i  fjor. Den tid er forbi - dvs. jeg har vel aldri hatt 36-tallet inne på distansen noen gang selv om jeg slumpet til med to løp under 37 minutter.

Opplevelsen av å løpe med 8000 andre i ett og samme felt er i alle fall "personlig norsk rekord". Oppsummering forøvrig: Et perfekt løpsvær, meget god stemning, en koselig weekend med "noko attåt", samt et tilfredsstillende resultat. Joda, Sentrumsløpet er unnagjort og sesongen har for alvor tatt av. Allerede på onsdag stiller jeg i KM terrengløp i Moelv - antakelig med 160 g mindre på beina enn i fjor....


De harde fakta:
Deltakerinformasjon
Start Nr
73
Navn
Rolf Bakken
Klub/Hold/Sponsor
FIK Orion
Land
Norway (NOR)
Alder
53
Distance
10 km
Klasse
Menn 50-54 år (M50-54)
Tidsinformasjon
Officiel starttid
15:00:32
Reel starttid
15:00:43
Nettotid
0:38:20
Bruttotid
0:38:31
PunktTotaltidmin/kmkm/tSplittidmin/kmkm/t
5 km0:19:103:5015.650:19:103:5015.65
10 km0:38:203:5015.650:19:103:5015.65
Plasseringsinformasjon
Placering klasse
14 af 329
Placering køn
370 af 4598
Placering overalt
388 af 8080

søndag 21. april 2013

Trappeterror i Ydalir

Stairway to heaven or hell?
Etter en tragisk uke, for amerikanere generelt og maratonløpere spesielt, er det vel i drøyeste laget å karakterisere trening for fysisk terror. Det var likefullt slik det føltes på kroppen etter den første trappeøkta som ble gjennomført dagen før det smalt i Boston Marathon - og verre skulle det bli de neste dagene. Jeg brukte ordet juling om mitt  første løp på asfalt for 14 dager siden, og hvis jeg skal sette ukas innfall i riktig perspektiv, må dette i alle fall kalles for mishandling eller lemlesting av egen skrott.

Hoppbakken i Ydalir like inntil Trysilveien med bakkerekord på noen og førti meter blir ikke veldig mye brukt til skihopping, men elevene på ELVIS gjorde i fjor høst en glimrende jobb med å bytte ut de 115 skakke og råtne trappetrinnene i unnarennet med nye impregnerte trinn helt "i vater". Jeg har brukt trappa i korte perioder også tidligere, men nå ligger alt til rett for at den kan brukes fast. Det gjelder bare å begynne forsiktig og venne beina til å jobbe mot gravitasjonen. Jammen ble det tilvenning!

Inspirert av en artikkelen om trappeløpet i Empire State Building og medfølgende treningstips i siste nummer av Kondis, var det tid for start på prosjektet som skal gjøre noe med spensten og den manglende motbakkekapasiteten. Fra før visste jeg at det er ganske så uunngåelig å bli støl etter de første turene i trappa. Tipsene fra Eirik Haugsnes i Kondis ga meg ideen om at mer variasjon i bevegelsesmønsteret ville hjelpe. Tidligere har jeg kun variert mellom  spretten gange og løping både på hvert og annen hvert trinn. Nå ble jeg fristet til å prøve å løpe, hoppe og hinke opp. To serier med fem forskjellige måter  ble gjennomført i følgende rekkefølge:



  • - løp på hvert trinn 
  • - løp på annen hvert trinn 
  • - hopp på hvert trinn
  • - hopp på annen hvert trinn
  • - hink på hvert trinn
Å hinke på annen hvert trinn skjønte jeg ikke var mulig, og jeg måtte også bytte bein 2 - 4 ganger på den avsluttende hinkinga. Mens det å løpe opp bare tok 30-35 sekunder, tok det over det dobbelt på hoppe- og hinkerundene. Det verste var å holde en viss rytme og ikke minst å holde kroppen oppreist på slutten. Akkurat som når det virkelig har røynet på i de motbakkeløpene jeg har prøvd meg på, ble det umulig å unngå å lene seg framover. Jeg manglet styrke for å stabilisere både foran og bak, hofteleddsbøyerne prøvde å jukse seg til mindre arbeidsvei og magemusklene hadde fått sjokk.

Jeg hadde ikke forestilt meg at magen faktisk er så aktiv i spenstøvelser, men det merktes i dagene etterpå. Ikke bare første dagen og dagen deretter da stølhet etter å tatt i bruk noen gjemte muskelfibre alltid er aller verst. Nei, jeg greide ikke å sette meg ordentlig opp i senga om morgenen før på fredag. Da var det tid for trapperunde nr. 2 før nesen ble vent mot Sjusjøen og tre dager med lange, seige bevegelser på ski. Det er i all fall ingen tvil om hva majoriteten av mine muskelfibre foretrekker...

Utsikt over Nord-Leiret fra hoppet i Ydalir.

søndag 14. april 2013

Løpetid

Store ting på gang i vårens løp?
I følge kalenderen er våren her, og jeg lar flere og flere økter foregå med løpesko i stedet for ski. Jeg kommer ikke til å sette bort skiene ennå,  kanskje ikke før om en måned! Det er viktig med variasjon i overgangen, spesielt nå når  det bare er asfalten som er fullt løpbar. Den siste uka har jeg hatt tre restitusjonsøkter på ski i Løvbergsmo-, Ørtjern- og Nymorunden.  Kommende helg blir det Sjusjøhelg og garantert skiføre, og så får tida vise hvordan forholdene er når vi skal ferie 17. mai og pinse der oppe. Jeg har har jo loggført skiturer der på samme tid flere år tidligere, og i skrivende øyeblikk ser det jo ut som det kjente ordtaket: "Når skaran bærer en voksen mann St. Hansaften, blir det sen vår!" kan få sin gyldighet.

Nok om det! Nå er det løping som gjelder, og planen for vårsesongen er spikret. Det blir en typisk halvmaraton-vår, ispedd et par milløp. Utfordringen blir nok en gang å beholde min alltid gode maiform utover i juni, siden Birkebeinerløpet som er vårens desiderte hovedmål kommer allerede 8. juni. I fjor buttet det skikkelig etter Merrell Challenge i månedskiftet mai-juni, trolig pga. et litt heftig konkurranseprogram. Jeg har lagt opp til konkurranser hver 14. dag og har tro på at jeg skal greie å balansere belastningen denne gangen.

Det nye Birkebeinerløpet ved Mesnaelva.
Under følger vårens konkurranseplan, hvor jeg også for sammenhengens skyld har tatt med de løpene jeg allerede har gjennomført i 2013. Det har faktisk blitt hele 11 stykker allerede, så jeg var egentlig ikke helt uforberedt til forrige helgs pine i Fredrikstad - det var bare lengden som "kom litt brått på". Som det går fram av programmet skal jeg være rimelig godt forberedt på den samme distansen når jeg stiller til start på Birkebeineren Skistadion med mål om å komme meg ned til Stampesletta på halvannen time den 8. juni. Innen den tid er mye annet å glede seg til:

KONKURRANSEPLAN - VÅRSESONGEN 2013
Dato Sted Konkurranse Distanse
08.01. Veldre Houmsrunden 11,4
19.01. Stangehallen KM 1500 m 1,5
20.01. Stangehallen KM 800 m 0,8
05.02. Veldre Nordhagarunden 9,5
19.02. Hamar Vinterjoggen 4,1
05.03. Veldre Kaashagarunden 6,6
17.03. Åbogen Baksjøløpet 11,0
19.03. Hamar Vinterjoggen 4,1
03.04. Hamar Gå-joggen-Jernbanemuséet 3,4
07.04. Fredrikstad Fredrikstadløpet 21,1
10.04. Hamar Gå-joggen-Koigen 4,2
24.04. * Hamar Gå-joggen-Norsk Tipping 5,0
27.04. Oslo Sentrumsløpet 10,0
01.05. * Moelv KM terrengløp 3,4
12.05. Oslo Holmenkollen opp og ned 18,8
25.05. * Gran Hadeland Maraton 21,1
08.06.  Lillehammer Birkebeinerløpet 21,0
22.06. Kongsvinger Sentrumsgateløpet 10,0
29.06. Femundsenden Femundløpet 21,0
* med et visst forbehold om overskudd 
Vårsesongens absolutte hovedmål er å se hallene på Stampesletta så fort som mulig den 8.  juni.
Treninga framover blir ellers en balansekunst mellom å få fart på beina og unngå å bli for ivrig. Motivasjonen er det ikke noe i veien med. Det kribler noe aldeles fryktelig etter å løpe "fort". I tillegg til å bruke skiene så lenge det lar seg gjøre utover våren, skal jeg ta i bruk rulleskiene en gang i uka for å spare beina. Vasaloppet er allerede blinket ut som neste vinters mål, selv om verken kollega Erling eller jeg var raske nok på pc-en til å få meldt oss på ved første anledning.

Forøvrig  skal jeg starte opp igjen med generell styrke- og spensttrening 1 - 2 ganger i uka etter at det er blitt nedprioritert de to siste månedene. Bakketrening både opp og ned må til for å fikse BB-løpet på et anstendig vis, så intervalløktene skal kjøres begge veier i bakker. Dessuten passer det jo bra med begge de to kuperte løpene, Holmenkollen opp og ned og Hadeland halvmaraton, henholdsvis fire og to uke uker før Birken.

Men aller første mål på vegen er å se 37-tallet i Sentrumsløpet om 14 dager. Løpende oppdateringer utover våren kommer som vanlig her på bloggen!

tirsdag 9. april 2013

"Ille hardt" i Fredrikstad

Passering halvveis med tre damer på slep.
(Arrangørfoto)
Fredrikstad har tre større langløp som profileres under "ille lange" løp i Fredrikstad. Jeg deltok søndag på halvmaraton i Fredrikstadløpet. Jeg synes ikke det var så "ille langt" - men jaggu var det "ille hardt" - for beina. Jeg bad egentlig om juling, og fikk det i dobbelt forstand. At jeg fikk real bank tidsmessig av alle som jeg liker å sammenlikne meg med, gjorde ikke så vondt. Det var som forventet. Å løpe 21 km på asfalt praktisk talt uten tilvenning, gjorde vondere. Men, når en ber om juling så får en som regel det, uansett om det er på fest i Østerdalen eller i Plankebyen. For på fest var jeg i helga - løperfest med over 600 løpere som nachspiel etter årets landsmøte i Kondis - norsk organisasjon for kondisjonsidrett.

Beina var langt fra klare for underlaget. Jeg har løpt mindre i første kvartal i 2013 enn på "år og dag" og stilte med to tømmerstokker allerede før start. Lørdag var jeg ute en liten for for å løpe igjennom den drøyt fem kilometer lange runden på helt ubrukelige bein. Heldigvis var de litt bedre på søndag, men de ga meg assosiasjoner til å sykle på asfalt på bare felgen. Da gruer en seg til neste dump eller i denne sammenheng, til neste skritt. Litt merkelig egentlig, eller kanskje ikke?

Tilvenningen til underlaget bestod av en 8 km lang joggetur på asfalt torsdag kveld. Da følte jeg til mine store overraskelse at jeg spratt opp til Sundsvoll og tilbake. I ettertid tror jeg kanskje løpet i helga hadde gått bedre uten den "spesialtreninga". Trolig var det den litt for spretne tilvenninga som ga uvant muskulatur. Å sitte store deler av fredagen og hele lørdag i ro i bilen og på en stol, er jeg heller ikke bygd for. Kanskje også en unnskyldning jeg kan bruke? Jeg gjorde heller jeg ikke noe for å "pumpe luft i dekkene" på forhånd. Jeg tok bare med mine Asics Hyperspeed som jeg løp minst tre maratonløp med i fjor høst, så det er nok ikke er mye demping igjen i dem.

Jeg har løpt halvmaraton i april en gang tidligere, ved akkurat samme anledning for fem år siden. Landsmøtet i Kondis var også den gang lagt til Fredrikstad, og jeg stilte i NM halvmaraton i tilnærmet samme løypa. Den gang kom jeg inn på 1.25.12 og fikk bronse etter å ha fått det tøffere og tøffere utover i løpet. Med langt bra lette bein, valgte jeg denne gang å åpne pent og pyntelig og lot alle de kjente ryggene bare fare av gårde. Den første kilometeren gikk likevel på godt under 4 minutter i unnavinden, og tankene om at det kom til å løsne dukket opp i optimistens hode også denne gangen. Jeg lot beina bestemme og prøvde å få en behagelig reise.

Kondis stilte mannsterke - og kvinnesterke i Fredrikstadløpet dagen etter landsmøtet. Her er det Ellen og vår nye sjef, Marianne, som koser seg gatene. (Foto: Heming Leira, Kondis)
Passering 1. runde sammen med Arne
Folmer som er kondis-reporter i Østfold.
(Foto: Heming Leira, Kondis)
Den første runden var litt kortere enn de tre andre, og gikk unna på 21.15. Kanskje det ville bli ca. 1.25 denne gangen også? Jeg følte meg bedre ved passering halvveis som ble gjort 43.24, og syntes egentlig det var merkelig at jeg jeg gikk opp til 22.08 på runde nr. to.  Etter at jeg hadde en lite gruppe å gjemme meg i på førsterunden, ble det smått med selskap videre. Jeg befant meg i en pulje med tre damer et stund på andrerunden, men dessverre løp de litt for ujevnt til at jeg kunne få så mye glede av damebekjentskapene denne gangen.

Resten av runddansen ble en en kamp om å holde stilen. Det kjentes helt for jævlig ut rent løpsteknisk. Jeg klampet rundt og prøvde å gjøre kurvene og humpene så skånsomme som mulig. Det var ikke noe problem å holde moralen oppe og jobbe på. Jeg var ikke sliten, og selv om det var få i sikte, kom det heller ingen bakfra. Det var bare tida som gikk fortere og fortere. Beina adlød ikke ordre selv om de fikk kontinuerlige instrukser om det motsatte. De siste to rundene gikk på 22.32 og 22.42, og sluttida ble 1.28.39 som ga 4. plass av de 19 i klasse M 50-54 og 44. plass av de 196 fullførende.

Konklusjon og programerklæring: Jeg gir meg selv tre uker, og da skal jeg love gutta i sub 38-klubben mer kamp i Sentrumsløpet. Sårene etter helgas grisebank er allerede borte, og jeg bare gleder meg til å løpe våren i møte. Akkurat som gangsperra etter den første skituren om høsten er uunngåelig, er asfaltsperra etter den første "ille harde" løpeturen nå unnagjort.

"Ille moro" med maratonstatuetten som jeg fikk overrakt av Kondispresidenten i Fredrikstad for mine 50 x 42,195 km = 2109,75 km som jeg passerte i Oslo 22.09.2012, ganske nøyaktig 16 år etter debuten samme sted. Etter det har jeg løpt to til og står nå med 52. Med samme frekvens rekker jeg 100 maraton før jeg går opp i 70-årsklassen.... (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Reportasje med masse bilder og resultater på kondis.no
Løpslogg på Garmin Connect

mandag 1. april 2013

Birken på det (u)jevne

Birkebeinerrennet 2013 ble ikke helt det lå an til for de fleste. Dagen før dagen var det ikke mulig å se at 2000 fredagsbirkebeinere hadde gått i betongsporene. Selvsagt var det også i år for godt til å være sant at 15000 skulle få like forhold på lørdag.

Jeg var først og fremst ute etter kruset som håndfast bevis på at jeg har greid merkekravet i min aldersklasse 15 ganger. Folk som brått blir interessert i turrenn i midten av mars, tror at birkebeinere får med seg et merke hvert år hvis de går fort nok. Jeg har som alle andre med en viss ansiennitet bare to: Et i sølv etter å ha greid  kravet for første gang i 1998, og ett i gull etter å ha greid det for 5. gang i 2002. Riktig nok får alle som fullfører en pin i hånda rett etter målgang, men det teller ikke i Birken. Når Ola Nordmann spør om du greide merket, er det jo ikke om du fullførte eller ikke han er ute etter. En kan like det eller ikke, men "slik er det bare" i Birken.

Spenningsmoment for min del var i år knyttet til hvordan etappen i StafettBirken ville slå ut dagen etter.  Med drømmeforholdene på fredag fantaserte jeg om pers tidsmessig, men det viste seg allerede før start ikke å være realistisk. Nysnø gjorde forholdene langt mer krevende enn alle hadde regnet med og gjorde sitt til at trikkeskinnene rant ut i sukkersnøen for den gemene hop.

Jeg startet i pulje 5 i år etter at seedingsskruen er blitt betydelig skrudd til de siste årene. Det er vel sånn det kommer til å bli etter hvert som birkebeinerårene går? "Du rykker stadig BAKOVER i køen!" De fem første årene etter at seedet puljestart ble innført i 2006, startet jeg i pulje 2, i 2011 og i fjor i pulje 3 og i år altså ytterligere to puljer ned. Pulja i år kvalifiserte jeg meg faktisk til i Birken for to år siden, og ingen av årets fire godt gjennomførte seedingsrenn hjalp noe på startposisjonen. Budorrennet ga pulje 5, Stenfjellrunden og Trysil Skimaraton pulje 6 og HalvBirken bare pulje 8. Hvis du ikke er debutant, er det altså ikke mye å hente på å gå seedingsrenn. Jeg har i all fall ikke gått noen dårlige renn, og har likevel blitt seedet ned to puljer....

Gjennomføringen av årets renn var helt på det jevne totalt sett - men heller ujevnt hvis en ser på utviklingen underveis. Åpningen var kontrollert, og Skramstadsætra ble passert på 42.29 som er halvannet minutt roligere enn da jeg gikk på 3.21.06 i 2008. Jeg følte jeg gikk rasjonelt og skiene satt bra til tross for løsere spor enn forventet. Fra Skramstad til toppen av Raudfjellet gikk det betydelig tråere, bostavelig talt. Som mange ganger tidligere fikk jeg en psykisk nesestyver ned fra Dølfjellet da jeg ble direkte frakjørt av "alle". Jeg angret allerede da på at jeg ikke hadde kostet på cerapulver i år. Håpet før start var at den grønn Skigo HF skulle funke like bra alene som dagen i forveien. Forholdene ble imidlertid ganske så forskjellig, og det ble gliden min også....

Det var mulig jeg nøt for lite medbrakt fra Camelbaken fra start, for jeg kan ikke huske at det har vært så langt mellom Dambua og Raudfjellet. Det er vanligvis favoritt-terreng for meg, men jeg kviknet ikke til igjen før jeg fikk fiklet fram en gel ned mot Nysætra. Ved Kvarstadsætra sørget kollega Eirik for dagens første colaoppstiver. Jeg stoppet for øvrig ikke på noen av mat- og drikkestasjonene og prøvde bevisst å navigere unna det verste sølet.

Oppover i Kvarstadlia gikk det selvsagt ikke så fort som dagen i forveien, men langt bedre enn både over Dølfjellet og Raudfjellet. På toppen av Midtfjellet visste jeg at Kjell Arild stod klar med kaffe- og colablanding, og jeg hadde akkurat svelget ned "kruttet" før løperkompis Miroslaw gjenkjente "Bakkerolfen" og kom spurtende med en cola blandet i RedBull. Det er syrlig og godt, og akkurat som på tampen av fjorårets Troll Ski, fikk jeg umiddelbart et realt kick. Innover mot Sjusjøen var det bra trøkk i gåinga/stakinga, og optimismen steg i forhold til å komme i mål under tre og en halv time.

Mirek rakk både å servere og fotografere på Midtfjellet.
Litt urutinert kan man si, men jeg tok ikke inn mer drikke eller annen næring etter Midtfjellet. Det fikk jeg svi for på de siste kilometerne hvor det er viktig å ha igjen litt krefter i armene. Der var det ganske tomt, men alt for sent å gjøre noe med. Kombinert med dårligere glid enn gjennomsnittet rundt meg, tapte jeg ytterligere fem minutter på stipulert tid og kom passende fornøyd inn på 3.39.29. For å beskrive forskjellen på forholdene og gliden fra drømmedagen dagen i forveien, kan jeg nevne at jeg fredag skled ned fra Sjusjøen på 38 minutter uten noen anstrengelser. Lørdag brukte jeg over fire minutter lenger tid - selv om jeg jobbet maks!

Plasseringsmessig ble det i alle fall en god del bedre enn i fjorårets klisterfiasko, men 133. plass i klassen er likevel ikke helt det jeg hadde håpet på. Selv om det stadig har blitt flere og flere i klassen, har jeg en hele tiden hatt tosifret plassiffer som et realistisk mål. Jeg var ganske nøyaktig fem minutter for sent ute til å nå det målet. I forhold til mange andre som jeg liker å sammenlike meg med, var også resultatet fem minutter for dårlig til at jeg kunne si meg helt fornøyd. Plasseringen på de tre mellomtidene viser tydelig løpsutviklingen: Skramstad - 1627, Kvarstad  - 1907, Sjusjøen - 1788, mål 1824 av de 14350 som fullførte.

Tida i seg selv sier ikke så mye, men den var den dårligste på 10 år. Plasseringsmessig er det min 3. dårligste av mine 18 gjennomførte renn. Bare under fiaskoen i fjor og i debuten i 1995 kom jeg lenger bak i rekka. Men, det viktigste var likevel å ta hjem kruset etter å ha greid det 15. merkekravet som jeg etterhvert har opparbeidet meg god margin til. I år ble det drøyt 24 minutter "til gode" - og det er jo det som teller på CV-en(?)!

Akkurat sånn passe fornøyd som bildet til Finn Olsen viser øyeblikket etter målgang. 
PS! 
Om StafettBirken påvirket resultatet i selve Birken i den ene eller andre retningen, er jeg usikker på. Subjektivt følte jeg meg tryggere på dagsformen enn noen gang, mens jeg pulsmessig lå maginalt lavere enn tidligere. Downperiodene underveis tror jeg også i hovedsak skyldtes slurv med næringsinntaket.
Konklusjon: Kjenner jeg meg selv rett kommer det ikke til å bli vanskelig å overtale meg til å ta en stafettetappe neste år heller....