mandag 30. november 2009

Gange-Rolf

Etter helgas "treningsleir" på Sjusjøen er det fristende å ta fram Øystein Sundes strofe: "Med hue under armen - og armen i bind..."

Bildet: Utsikt mot Sjusjøvannet i tåkesol lørdag morgen.

Gutteturen med kollega Erling gikk ikke helt som planlag, nei... Vi dro opp fredag ettermiddag som avtalt rett etter jobb, og ingen var
sene om å kaste på seg skia for  rekke noen kjappe runder i lysløypa. Skarpt føre og høy luftfuktighet krevde omsmøring allerede i den første motbakken, men med fantastisk glid i den grove snøen tydet alt på at helgas "prolog" ville gå kjapt unna.


For kjapt skulle det fort vise seg! Erling fleipet med at det var herlig å passere Sjusjøen uten kramper, mens undertegnede tenkte på at det var best jeg som kjentmann viste veg da vi nærmet oss den eneste utforkjøringa i lysløypa. Venstrekurven var kjent fra forrige helg - men ikke underlaget. Den sjølsikre vegviseren fikset ikke omstignings-svingen på det harde underlaget og gikk kjapt ut i en ufrivillig V-stil. Hva som skjedde i hvilken rekkefølge er heller uklart, men at jeg traff bakken med venstre skulder er i alle fall sikkert. Etter å funnet igjen Milsluker-lua og latt en langt mer rutinert kollega passere, stønnet jeg vel noe om at dette gjorde noe jæv... vondt. Opp i motbakken tilbake til utgangspunktet måtte jeg ned på huk to ganger for å ta telling og gryntet noe om at Erling bare fikk ta neste runde alene.

Resten av skihelga er kort fortalt for min del. Stiv skulder gjorde det vanskelig nok å kle på seg neste morgen, og skigåing var en umulighet. Så mens Erling fikk sine økter og var strålende fornøyd med "gutteturen", ble det med en runde i lysløypa på meg. I øyeblikkets forbannelse over egen mangel på skiteknikk og rutine, virket det i alle fall fredag kveld som den største katastrofen som kunne truffet meg. Galgenhumoren var imidlertid ikke langt unna, og bakken bare noen hundre meter vest for bopelen på fjellstua ble av Erling umiddelbart omdøpt til Rolfbakken.
Bildet: Mens skiløpere gled elegant forbi ved Kroksjøen, måtte "Gange-Rolf " nøye seg med å se på skisporene denne helga.

Å sitte inne å sture over egen ulykke mens Erling fikk med seg Kjell Arlild  som kjentmann på noen misunnelsesverdige turer var imidlertid ikke aktuelt. En handikappet skiløper holdt  følgelig armen bokstavelig talt i sjakk og tok bena fatt. Dermed kan Gange-Rolf heretter staves med F i stedet for V etter at det ble opptil flere turmarsjer i stedet for milsluking på ski på Sjusjøen denne helga - og trolig noen dager til framover.

Uflaks? Ja, for så vidt. Det passer alltid dårlig med et avbrekk i den planlagte treninga, men det hadde vært adskillig verre senere på vinteren. Desuten når en først skulle "råke ut i uløkka" på denne måten, var det jo "kjekt å ha" en personlig assistent til påkledning som attpåtil har operert begge skuldrene selv ganske nylig. Aldri så galt, så er det da godt for noe, Erling!

PS! Heldigvis viste mandagens sjekk hos fastlegen hjemme på Elverum at ikke noe hadde røket. Optimisten i meg tipper at jeg er tilbake i den samme løypa - med en eller to staver - allerede kommende helg....

mandag 23. november 2009

Skistart med mye vær på Sjusjøen

Bildet: Ekstra herlig med ny leilighet med gode muligheter for å tørke klær mellom øktene i sånt vær. Investeringen på Fjellstua tror jeg ikke vi vil angre på, nei.

Med maratonsesongen avsluttet sist helg, var det klart for sesongens første ordentlige skihelg på Sjusjøen. Selv om det er blitt noen småturer et par helger tidligere i høst, er det nå det milslukinga virkelig tar til.

Det ble imidlertid like mange vær som treningsturer de tre dagene:
Fredagkveldens kjappe runder i lysløypa gikk i 5 varmegrader, mens det søndag ettermiddag igjen ble et par varmegrader og regn etter at det falt en god del snø på natta. Mandag morgen droppet jeg rett og slett den planlagt økta før returen til hverdagen. Unntaket var lørdag som var rett så fin, ja nesten påskeaktig med skareføre og sol fra morgenen av. Klisterføre lørdag og rubbeføre søndag på klassisk øktene, mens skøytinga spesielt i regnvær og bløt nyssnø søndag var en sugende opplevelse. Men moro var det å være i gang. Det var det nok de mange skiløperene i alle aldre enige i. Det krydde av løpere i de velpreparerte løypene uansett om det var regntjukk tåke eller påskesol.

Status: 5 økter - 6 timer - 83 km (38 km klassisk - 35 km fristil - 10 km løp).

onsdag 18. november 2009

I gang i Stangehallen

Bildet: Nils Erling M yppet seg på den siste 200 meteren foran to lettbente unggutter - og to lettbente (?) og ikke fullt så unge gutter. Foto: Kjell-Petter Ellingsbø.

I kveld ble høstens andre økt i Stangehallen unnagjort med liv og lyst. Førsta økta for fjorten dager siden ble kjørt alene, så dette var innendørssesongens første sosiale kvalitetstrening for mitt vedkommende. Dårlig oppmøte i veteranklubben foreløpig. Bjørn T, Stein W, Ole Peter B og jeg tok den faste runden ute. I tillegg var Oddbjørg H, Marie Lovise S og Margrethe B på plass. Ole P og jeg fikk ungdommelig selskap av to meget spreke tiåringer. Petter (Myhr) og Petter (Ellingsbø) var med fedrene i hallen og imponerte med både fart og utholdenhet. Ja, det ble rene fartsleken på siste halvdel av pyramiden som bestod av 200+400+600+800+1000+800+600+400+200 m. I alt 5 km i 3.40 fart og pauser halvparten av dragene.

Det gikk overraskende lett i dag og jeg hadde en herlig lyst til å leke litt med farten. Tar det som et tegn på at jeg ikke var nedi kjellertrappa en gang på Jessheim for tre dager siden. Har også lovet meg selv å drive litt lystbetont trening etter innfallsmetoden et par uker nå, etter måneder med målrettet martontrening. Stangehallen blir nok som melkereklamen denne vinteren også: "Bare må ha det!"

mandag 16. november 2009

Siste maraton i år - klar for neste

Bildet: På veg mot mål faktisk med antydning til spurt etter høylydt oppfordring fra fotograf Bjørn Hytjanstorp.


Søndag gikk Vintermaraton på Jessheim med meg på startstrek for 14. gang på rad og for 10. gang på maraton. Totalt var dette mitt 42. løp på bena på 42,195 km eller lengre. Etter tre overraskende lette langturer på 35 km den siste måneden, hadde jeg tro på å underskride tida mi i den sure vinden i fjor på 3.07. Optimisten i meg uttalte seg dog ikke høyt, men jeg hørte han minne meg om at jeg også har løpt under den magiske tre timers grensen en gang på Romerike.

Turen på nyanlagt E6 gikk raskere enn på lenge, også takket være to pratevillige tryslinger i bilen: Arne Moren og Jan Haugnæs. Framme i god tid og fikk forberedt meg optimalt og gjennomført alle tilhørende ritualer.

Følte meg litt tung helt i starten, men kom raskt inn i en fin pulje med bl.a. stødige karer som Bjørn Gjerde og Ola Mellem. Etter hvert følte jeg meg lett og fin. I motsetning til mange ganger tidligere lot jeg meg ikke friste av overmot, og bestemte meg for å bli liggende i gruppa. Dro kanskje litt mye på første runden, men var ved runding klar til å begynne kjøret. En medbrakt energibar var litt vanskelig å få svelget ned, men ga meg merkbare kick i denne fasen. Inntak rett før drikkestsjonen fungerte bra etter at jeg fikk med den andre på stadion.

Første runde gikk helt etter skjemaet til fjorårets tid, og det var fortsatt bare optimisten jeg førte indre samtaler med. Ingen merkbar psykisk knekk ut på runde nr. to heller. Tok igjen de tre (Jørgen El Fakiri var 3. mann) som jeg måtte slippe litt pga. litt sommel ved vending. Ved den eneste lange bakken rett før 30 km kom Bjørn G. bakfra og virket veldig frisk der jeg som vanlig slet. Selv om vi plukket opp et par mann i samme slengen, måtte jeg bare si takk for følget til kraftpluggen. Ola M. seig også i fra. Derfra og inn ble det som det har blitt altfor mange ganger: En kamp for å prøve å holde stilen. De få sjekkene jeg gjorde på klokka fortalte sitt tydelig språk. Det gikk seinere og seinere. Første mila på 43, drøyt 44 på den andre, 47 på den tredje og nesten 50 på den fjerde - inkludert et par minutter i skogen. Da tida viste 3.04 ved passering 40 km jogget jeg bare inn selv om det ikke gjorde spesielt vondt noe sted. Bare tunge bein. Resultat: 3.14.55 og 3. plass i klassen.

Hadde jeg kjørt litt for intensivt den siste uka, tro? 9,5 km i Snøkuten på tirsdag og 10 *400 m torsdag var kanskje en utblåsning for mye? Sjekken på pulsklokka bekrefter nok det. Bare 144 i snitt og utrolig nok kun 4 minutter i sone 4 (maks. 153) tyder på at her har jeg "lusekjørt" - selv om jeg ikke hadde følelsen av det. Hadde jo ikke kramper i leggene en gang! Joggeturen på de myke skogstiene sammen med fruen mandag morgen var bare herlig. Nei, heretter må jeg nok tørre å ta det mer med ro inntil 14 dager i forkant. Som vanlig passende irritert, men først og fremst motivert til å "reise kjerringa" så fort som mulig. Som sagt - så gjort: Etter en herlig elgbiff og et glass matchende rødvin var påmeldingen til Stockkholm Marathon 2010 i boks....


lørdag 14. november 2009

Hvorfor blogger?

Jeg vet ikke om det har noen sammenheng med et forestående 50-års-jubileum eller om det er et sterkt forsinket symptom på noe som visstnok blir kalt 40-årskrise, men jeg har nok kommet til et stadium i livet hvor jeg fabulerer mer over livets mot- og utforbakker. Jeg har i alle fall blitt inspirert til å dele mine mer eller mindre interessante erfaringer med andre gjennom likesinnedes kreative blogger.

Det vil her på bakkerolfens blogg komme glimt hovedsaklig fra mine mange løp og turrenn. Med et fyldigere konkurransprogram enn de fleste mosjonister, kan det bli hyppige oppdateringer. Siden 1994 har jeg loggført all trening samt nesten 600 konkurranser over distanser fra 400 m til 12 -timers ultraløp i disiplinene løp, langrenn, sykling, triathlon og vintertriathlon. Ytterligere presentasjon av hva jeg har utrettet i mine første 50 år kan komme som enkelte nostalgiske innslag innimellom de løpende oppdateringene fra den kondisjonerte verden.

Bildet: På veg til start på Arnestadjordet på Rena til min 4. birkebeiner i merkeåret 1998, fire år etter Kjell Arild (Snekker Andersen) og jeg bivånet slitne birkebeinere passere Sjusjøen og lovte oss selv at neste år skal også vi gå over fjellet. Dermed ble old-boys-fotball for Hernes mindre og mindre viktig - og avhengigheten av endorfiner større og større og livslangt medlemsskap i Kondis ble tegnet.