mandag 18. november 2019

Punktum finale i Jessheim Vintermaraton

Ut på siste runde med mot i brystet (!) og vett i pannen (?)
(Foto: Olav Engen/kondis.no)
Da er målet for sesongen passert uten at det ble nådd denne gangen heller. Følelsen var «yes» i 35 km på Jessheim, men det ble til «no» like før jeg var i mål. Jeg får trøste meg med at jeg er bedre til å trene mot målene enn å nå dem...

Utgangspunktet for søndagens sesongfinale var bedre enn på veldig lenge med trening og oppladning helt etter planen. Forholdene ble ikke optimale uten at det bekymret meg vesentlig. Med nesten en mannsalders erfaring fra løpet på Romerike, visste jeg at det blir brøytet og strødd etter beste evne når vinter slår inn rett før løpet. Så også i år, selv om de som holdt større tempo selvsagt følte seg mer utrygge enn meg i de mange svingene i den nye løypa. For min del glapp frasparket litt på den første av de fire rundene uten at det hadde noen avgjørende betydning for hele løpet. Jeg kjørte «skitesting» med en Carbon X og en Speedgoat på hver fot på oppvarmingen uten at jeg merket nevneverdig forskjell. Dermed gikk jeg for favorittene med karbonsåla som jeg har løpet alt av kvalitetsøkter med denne sesongen.

Det ble dessverre vinterlige forhold på vintermaraton i år. 
Erfaringen fra mine to tidligere maratonløp i år var at jeg at jeg har ligget litt for høyt i puls fra start, så søndag ga jeg blaffen i km-farten og sørget for at jeg holdt meg i sone 3 fra start selv om pulsmåleren prøvde å finte meg ut med opplagt feilmålinger på de første 2 km. Det var langt flere svinger i den nye kvartmaraton-runden enn jeg hadde forestilt meg, og det ble derfor noen runde svinger på det litt usikre føret. For øvrig  var jeg glad for å slippe den lange bakken midtvegs på den forrige løypa. Bortsett fra tre underganger på gang- sykkelstier var det en flat og rask løype som nok vil komme mer til sin rett på bedre føre.

I rygg på Ola Mellem ut fra stadion etter 500 m, men ei drøy mil senere sa min trofaste maratonnakker takk for følget.
(Foto: Olav Engen/kondis.no)

Jeg hadde følge av et par løpere på den første runden, men fokuset på puls gjorde at jeg slapp litt etter å ha rundet på like over 50 minutter på den første ¼. Til tross for sololøping på den andre runden gikk det jevnt og fint under 5-blank fart som var det primære målet. Jeg hadde fullt fokus på puls og fulgte ikke med på passeringtider, men ser i ettertid at jeg rundet halvveis på i overkant av 1:42. Den vanskelige 3. runder ble nettopp det pga. litt for mye i magen. Med sånne behov er en sentrumsnær løype «noe dritt» og jeg måtte vente til neste runding før oppdraget kunne fullbyrdes. Det kom noen hissige tilrop om feilløping da jeg brått skar de få meterne ut av løypa ved inngangen til stadion for nest siste gang. Med min kommentar om at det var verdt det, ble det mest latter fra samme hold  mtoinutter senere.

Jeg var mentalt, men dessverre ikke helt fysisk klar for spurtrunden da Olav knipset meg her (Foto: Olav Engen/kondis.no) 

Do-pausen ble brukt til å få i meg dagens tredje gél, og jeg var overrasket over at jeg så 4-tallet da jeg sjekket km-lapene ut på den siste runde. Så etter 35 km begynte jeg å i bli «trang i skjæret» og km -tidene spratt godt over 5 min/km. Da 3.30 fartsholder ség forbi og 1.30-flagget for halvmaraton suste forbi like etterpå, var det slutt på evnen, dog ikke viljen, til å holde steget. Jeg ble som så ofte før stiv på baksiden av lårene, og det er nok de kroniske hamstring-plagene som er de to største bremseklossene i løpinga mi.

Jeg jobbet meg inn med jevn intensitet pulsmessig og var først irritert over at jeg bare var noen sekunder for sent ute til å greie 3.30, men «heldigvis» var det to minutter feil med tidtakingen slik at det offisielt ble 3:32:11. Selv var jeg så lite fokusert på tida at jeg ikke stoppet klokka før autolapen  pep for 43 km da jeg var inne i garderoben. Der pratet absolutt alle om at løypa var «alt for lang», men jeg velger nok å tro at det er alle kurvene som gjør at og GPS-ene ikke henger med i svingene. Jeg hadde også en halv km overmål da jeg passerte målstreken, så sånn sett kan jeg kanskje si at jeg nådde målet mitt likevel? Strava sier jo 4:58 i average pace…

Nei da, jeg har for lengst tatt realitetene inn over meg. Sju måneders strukturert maratonprogram til tross, jeg er ikke blitt en bedre maratonløper. Synd men sant, men som sagt det er jo blitt noen lange og fine vier mot målet, da.

Nå er jeg sugen på skisesongen. Den skal jeg angripe langt mindre strukturert og bare kose meg med trening etter innfallsmetoden. Kanskje det er like greit. Maratonplanen min skal i alle fall ligge noen måneder i den velfylte skuffelsen-skuffen min nå…

Dagens synlige beholdning, men den usynlige er heldigvis betydelig mer verdifull

søndag 3. november 2019

Veien mot maratonmålet

Den brede eller smale vei?
Veien blir til mens en går. Veien er målet. Det er flere veier til Rom. Veien kan være like spennende som målet - i alle fall hvis den er lang nok..... Oversatt til min kjære hobby så står faller og faller ikke løpssesongen 2019 på om sesongens siste maraton blir gjennomført på en spesifikk sluttid.

Som sikkert mange har fått med seg, har jeg fulgt et fast treningsregime i to omganger denne sesongen. Helt siden Sentrumsløpet i slutten av april er det Marius Bakken 100 Day Marathon Plan som har gjeldt. Første runde på 14 uker ble fulgt nesten til punkt og prikke fram til en mislykket Kongsvinger Maraton i begynnelsen av august. Etter et par uker med mindre målrettet trening og konkurranser i august, har det blitt 12 uker etter samme regime - men med noen justeringer. Konklusjonen kan ikke dras før om to uker, men veien mot Jessheim har vært mer spennende enn på mange år.

Minutter og sekunder notert med startnummer har det aldri vært vanskelig å motivere seg med, men hva med alle timene, ja faktisk døgnene med trening fram mot målet? Er det motivasjon i seg selv? Selvfølgelig er det. Trening for meg er ikke en jobb som må gjøres som hos Team Ingebrigtsen. Lysten til ut å slite seg ut, kjenne at kroppen fungerer, gjøre nye erfaringer, finne nye treningsområder og venner - og som en stor bonus kjenne den berusende følelsen av at "i dag gikk det jammen lett"! Aller mest handler det om den fantastiske følelsen av at du orker nær sagt alle fysiske utfordringer i hverdagen - ja det virker helt klart inn på det psykiske også. Funker beina, så funker huet også, liksom.
Kondistreninga i Elverum har vært en stor motivasjonsfaktor i treninga mi i høst. 
Med det utvilsomt beste treningsgrunnlaget siden 2012 er jeg ganske trygg på å gjennomføre mitt beste maraton på akkurat sju år siden jeg hadde 3:15 i den forrige løypa på Jessheim som også gikk i en drøy 10,5 lang rundløype. Siden den gang har jeg prøvd bare seks ganger, men har altså ikke vært under 3:30. Der var nivået så sent som i slutten av juni, og så er hele greia at jeg skal fine ut hvor det ligger nå.
På tur i nærmiljøet i Stavåsen
Etter vårens prøverunde med maratonprogrammet følte jeg at det ble for lite km, så i høstsesongen har jeg økt fra 65 km til 75 km i gj.snitt i uka ved å legge inn en ekstra rolig økt. I de seks maratonspesifikke ukene har jeg i snitt løpet over 80 km. Det gir trygghet. I tillegg følte jeg at tre konkurranser på 15 uker ble for lite og nesten kjedelig. Etter Kongsvinger Maraton løp jeg på 12 uker fire x 5 km (på samme helga), to x 10 km og 1 x 21 km i tillegg til et par lengre spesifikke økter i maratonfart (21 + 33 km). Dessuten har jeg ikke fulgt øktene så slavisk som første gang og tatt meg litt mer frihet ved utforming av øktene. Noen av dem er unødvendig komplisert sammensatt slik at en må ha med seg huskelapp! I tillegg har jeg løpt betydelig mer på asfalt enn foran skogsmaraton da det ikke var noe poeng.
Med maratonmålet i sikte på en av de spesifikke øktene på Sjusjøen i høst.
Nå gjenstår det "bare" å slippe opp på treninga slik at jeg også kan få innkassert litt bonus for all den gode treninga på veien. Jeg har i all fall ikke tatt noen snarveier (!) siden kollapsen på Kongsvinger 3. august, og jeg kan neste love å kutte tida med en halvtime.... Her skal jeg følge "the tappering period" i programmet og nøye meg med tre økter den nest siste og to økter den siste uka.

Årets beholdning så langt har utvilsomt vært Tour of Mjøsa. Den kan forhåpentlig toppes på Jessheim 17. november.