tirsdag 18. april 2017

Påskeferie litt mot - men mest som normalt

Påsken 2017,  ble som sikkert østlendinger flest fikk erfare, litt mot normalt. Den startet med ganske så normalt påskevær men endte mer som en jule- eller vinterferie. For meg er påske ensbetydende med mange, lange skiturer - og litt færre og kortere after-ski-turer! Det så likevel lenge ut til at jeg skulle få en helt smørefrie påske i år, og da tenker jeg ikke på solkrem eller bartenderen på Låven!

Mens jeg mange år tidligere har lagt opp til rene "Tour de Ski"-opplegget i påsken, hadde jeg i år "bare" lagt opp til et par skøyterenn, begge på Sjusjøen. Palmehelga ble det som tidligere beskrevet her en real kvalitetsøkt i Sjusjøen Fri:

Det viktigste er ikke å vinne...

Etter et par dager hjemme under vårlige forhold, returnerte vi til vår faste påskedestinasjon de siste 14 årene på Sjusjøen. Med kun Monsterbakken Opp igjen på terminlista påskeaften før konkurransesesongen definitivt var avsluttet, ble skiturene tatt helt etter innfallsmetoden. Med en god miks av skøyteturer, staketurer og klassisk turer på rubbeski, så det lenge ut til at jeg skulle fullføre påsken uten å åpne smøringskofferten.

På det som kanskje kan vise seg å bli sesongens aller siste tur, 2. påskedag - 17. april, måtte jeg imidlertid "bite i det søte eplet" og innse at det ikke var noen vei utenom. Lysta på en god gammeldags diagonaltur var for stor, og snøen lavet ned tørr og fin. Jeg bomma to ganger tidligere i påska ved å gamble på rubbeski for tidlig på morran og endte opp med å bruke arma mer enn beina. Så med - 4 var det bare fram med blåswixen i andre halvdel av april! Helt herlig spør du meg, men det er ikke sikkert alle koste seg like fælt som meg i påsketrafikken 2. påskedag.

To dager før, på påskeaften, ble Monsterbakken Opp arrangert som de to foregående årene i den gamle Birkebeinerbakken og med meg på startstreken også for tredje gang. Vel, helt bokstavelig var jeg ikke på startstreken denne gang - i alle fall ikke da startskuddet smalt. Som i Gå-Joggen knappe to uker tidligere så missa jeg starten - ikke med ti sekunder som den gang - men med tre hele minutter og noe. Det sier vel mest om hvor lite fokusert jeg var på selve konkurransen når teten var halvveis før jeg starta? Tida tok jeg selv, og det ble ingen DNS eller DNF denne gangen heller.

Målet var som jeg skrev etter Sjujsøen Fri å få pulsen, så det hadde jeg sikkert greid bedre med noen konkurrenter rundt meg. Likevel gjennomførte jeg sånn noen lunde med stil og rakk da å ta igjen noen med vel tre minutter - med overtrekksdressen på og startnummeret godt gjemt under. Litt mot normalt Bakkerolfen i tråd med påskeværet altså, siden en sånn bommert aldri har hendt rimelig konkurransefokuserte meg tidligere - og nå har jeg somla to ganger på tre starter.

Er vel kanskje litt forskjell på teknikken på samme sted i Monsterbakken?
(Begge foto: Kjell Arild Andersen)
Konkurranseinstinktet slo imidlertid inn for fullt på et par turer nedom Ljøsheim. Et tydelig oppmerket Strava-segment på 100 m skisprint kunne jo ikke bare forbigås i langturfart. På skøyteturen klinte jeg til det jeg kunne i nysnøen og tangerte rekorden på 16 sekunder - bare for å få beskjed om at det var slått dagen etter. Påskemorgen slukker som kjent  sorgen , så dagen etter Monsterbakken Opp og tilhørende after-skitur "måtte" jeg bare legge inn en tremil for å prøve på nytt - denne gangen på blanke klassiske ski. Det var nok litt bedre gli i snøen som fortsatt dalte ned i skjul - og jeg senket persen med to sekunder og KOM-en med et sekund. For å være helt ærlig  tror jeg nok at GPS-en har et betydelig slingringsmonn på så korte avstander - men KOM er KOM. (Hvis du ikke vet hva KOM er så er du helt på jordet eller ustravasiøs og kan bare ha det så godt - eller google det, da)

Jeg strava meg de tre mil t/r Ljøsheim to ganger for å sprinte 100 meter..... 
Summa sumarum: Påsken 2017 ble bedre enn jeg kunne håpe på siden vi jo skrev medio april før kvikk-lunsjen og påskemarsipanen var oppspist. På ti påskefridager logget jeg 14 økter på til sammen 22 timer og 270 km ganske jevnt fordelt mellom skøyting, klassisk, staking, løping og turgåing - og da er ikke pub-rundene på Låven regnet inn. Men nå er det vår - og om ti dager er det Sentrumsløpet....

onsdag 12. april 2017

Hipp, hurra for Jan Erik!

I dag skriver vi 12. april 2017 og fetter Jan Erik er 60 år - tro det eller ei! Det er jo bare et tall i rekken, og jeg både håper og tror at mange lange løp gjenstår.

Selv om jeg ikke har like god kontroll på de første 30 som på de siste 30 årene, tror jeg med sikkerhet at jeg kan påstå at denne gutten ikke har vært i bedre forfatning enn nettopp i sitt 60. år - sin stygge ulykke i BB-rittet til tross!

Jeg "bøyer meg i hatten" og "tar av meg støvet" for måten du har taklet nedturene og kommet tilbake med hevet hode og smittende humør. Vi er vel ikke like som to dråper vann, men litt Bakken-stahet har vi nok til felles - i tillegg til felles besteforeldre og en meningsfull hobby....

Siden jeg ikke har tid til å skrive boka om våre felles opplevelser, spesielt de siste 20 årene, deler jeg noen opplevelser vi har hatt i dette millenniet visuelt så kan du bruke noe av pensjonisttilværelsen til å mimre - og finne ut når og hvor bildene er tatt.

PS! En oppdatering av fetter-duellen blir også offentliggjort i nær framtid. En trenger ikke  være spåmann for å gjette hvordan den vil bli mottatt litt  lenger borti gata!

Gratulerer med dagen, Jan Erik!
(Trykk på bildet for større utgave!)

tirsdag 11. april 2017

Det viktigste er ikke å vinne...

Det ble et hårfint prestisjetap mot Martin i helga, gitt.
 (Foto: Kjell Arild Andersen)
Det viktigste er ikke å vinne, men å delta! Har du lest noen innlegg på Bakkerolfen så har du sikkert fått med deg min egen vri: "Det viktigste er ikke å vinne, men å slå fetter'n!" Det gir ikke noe ekstra motivasjon hvis han ikke er på startstreken, så jeg har en annen vri også: "Det viktigste er ikke å vinne, men å få opp pulsen!"

Ingen vits å delta i kappestrid hvis en ikke blir skikkelig sliten, og bare cruiser gjennom liksom. Også når jeg stiller i samme felt som verdens beste, er det i mitt hue faktisk like fair konkurranse som når fetter Jan Erik er foran i feltet. Det gjelder bare å manipulere seg selv til å tro på at det er en reell duell.

På lørdag var jeg med på mitt andre fristilrenn for sesongen - Sjujsøen Fri på 28 km med noen sugende motbakker fra Natrudstilen opp til Sjusjøen. Martin Jonhsrud Sundby er like glad i å feriere/trene på Sjusjøen som meg og stilte i spissen for et sterkt felt på 133 løpere. Det var tynt med konkurrenter på mitt nivå, så her ville jeg garantert bli baktroppløper uavhengig av om jeg cruiser gjennom eller gjør mitt ytterste.

Ragnhild Haga sørget for at det ble "tjej-deng" for 90 av de 108 kara som skøyta Sjusjøen Fri. 

Skøytetreninga har blitt betydelig nedprioritert i vinter til fordel for staking, men jeg vet at differansen til topputøvere om det er på ski eller i løping pleier å være nær et minutt pr. km. Det har jeg sjelden vært innafor i Birken, men 28 minutter bak Martin, som jeg regnet med ville vinne, var et passende mål denne gangen. På min skøytetur ned til start kom jeg på en ny vri som kjapt kalkulert ga meg tre minutter mindre "å gå på". Et minutt ekstra for hvert år jeg er eldre enn verdenseneren er vel passende - om dog en noe uoffisiell aldersjustering?

I mitt forrige innlegg "Bedre staker - dårligere løper!" var jeg innom min bekymring for at staking har bidratt til lavere o2-kapasitet. Når det gjelder skøyting vet jeg fra tidligere at jeg ligger litt høyere i puls enn i vanlig klassisk, så viktigere enn "liksom-konkurransen" med vinneren var ønsket om å få en real kvalitetsøkt. Det har blitt fire skøyteturer etter Birken, så håpet var at muskulaturen hadde blitt såpass tilvendt at jeg orket å presse.

Forholdene var noe raskere enn i fjorårets renn i akkurat samme trasé så jeg hadde også et reelt håp om å komme i mål under 1.35 i år. I tillegg avslørte jeg for allsidige Anne at jeg var ute etter revansje for prestisjetapet på Gå-Joggen på Jernbanemuséet tre dager før.

Starten er brutal og jeg forsvant som vanlig bakover fra min frekke startposisjon ved siden av Helge og en trønder som skulle vise seg som å være min overmann i aldersklassen. Jeg hadde prøvd å gjøre meg litt flid med preppinga denne gangen, og det som var tilgjengelig i kofferten av pulver og rilleverktøy  ble benyttet. De stive Madshus-skia har imidlertid sin begrensning uansett prepp. Jeg tror det er spennet som gjør at de stopper helt opp i bratte bakker, og både i den første mørdarbakken etter start, opp Midtfjellet og i den siste kneika opp til Gjestbuåsen var det det like greit å gå glidende fiskebein. Ikke mye "slepp" i motene med de treplankene, men i lett terreng gikk de brukbart selv om det var her Anne og et par andre løpere kom i kapp etter at jeg hadde padlet fra oppover "Proffløypa". Fra drikkestasjonen på Ljøsheim og inn ble vi en gruppe på fire, og i kjent stil var jeg ikke den flinkeste i kvartetten til å ligge bak å spare krefter.

Etter at Anne slapp litt ved drikkeposten sin ved Midtfjellkoia konsentrerte jeg meg om å gå teknisk for å om mulig å ta innersvingen på de tre andre i gruppa på slutten. Etter at jeg fikk karret meg over Gjestbuåsen med rimelig møre skinker, syntes jeg selv at jeg holdt stilen og gikk "styggfort" på ski. Selv om det var blitt litt løsere midt å dagen gikk det fortsatt unna, og jeg hadde jeg like god glid som medløperne på den siste delen.

Det stiger litt opp til stadion, og like før kom jammen Anne som ei kule ved kulen inn på Birkebeinerløypa. Her var det bare å gå ned i kjelleren og bli der! Over den siste toppen ble det likevel noen få meter, og på flata var lår og sete like surt som den umiskjennelige myrlukta like før skistadion. Avstanden etter runding av hesteskoen ble på seks sekunder, men det smakte bedre å fullføre med stil enn det kostet å bite i det sure eplet denne gangen. Dessuten holdt jeg den andre jenta i kvartetten bak meg.

Anne Storslett mot mål seks sekunder foran...
...Skøyterolfen som for en gangs skyld ikke ble sist i et spurtoppgjør.  (Begge foto: Kjell Arild Andersen)
Skøytegrunnlaget tatt i betraktning, er jeg mer enn godt fornøyd med å holde trøkket oppe i en og en halv time. Med snittspuls på 150 (91 %) og maks på 161 (98 %) ble det ikke mye crusing akkurat! "Konkurransen" med Martin ble også akkurat så jevn som jeg hadde forestilt meg med 25.19 etter i resultatlista,  men siden jeg "bare" er 24 og et halv år eldre ble det tap med noen sekunder i den fiktive duellen også. Jeg hadde to-tre passeringstider underveis som også var med på å holde moralen oppe, og da målportalen ble nådd nær 6 seks minutter tidligere enn i fjor og jeg kom inn under halvannnen  time på nesten tre mil med 150 høydemeter stigning, syntes jeg ærlig talt at jeg kunne ta påskefri med god samvittighet!

Ole Morten Eidem var best i klasse M56-60 år, men jeg var kanskje beste utgave av meg selv i et skirenn i år?
(Foto: Kjell Arild Andersen)
PS! På påskeaften det på'n igjen med ny Martin-duell i Monsterbakken. Da blir det nok vanskeligere å være bare ett minutt bak siden det er 1 km motbakke - i fjor ble jeg tre minutter bak.... Da blir nok målet utelukkende å få opp pulsen. Det er faktisk ingen selvfølge har jeg fått erfare i vinter, men det skal jeg komme tilbake til. God påske så lenge!


REPORTASJE MED 100 BILDER PÅ KONDIS.NO: 




fredag 7. april 2017

Bedre staker - dårligere løper!

I mål på mitt hittil tøffeste stakerenn så langt: Lillehammer
Troll Ski Marathon i 2016. (Foto: Kjell Arild Andersen)
Mange godt voksne turløpere prøver å ta etter eliteløperne og staker på blanke ski fordi det oppleves mindre belastende samtidig som det rett og slett går raskere selv i kuperte løyper som Birken. Men hvor belastende er det å stake sammenliknet med variert klassisk langrenn?

Som ivrig turløper kastet også undertegnede seg for alvor på stakebølgen denne sesongen etter å ha "fusket litt i faget" i 2015-16-sesongen. Alle turrenn, 8 i tallet, er blitt gjennomført uten festesmøring etter at fjorårets sesong ble avsluttet med to lange stakerenn, Vasaloppet og Troll Ski Marathon. Totalt staket jeg 6 av de 12 rennene over 10 km som jeg stilte opp i foregående sesong.

Fordelingen på trening har naturlig nok blitt dreid mer over på rene stakeøkter fra 1/3 i fjorårets sesong til ca. 40/60% mellom staking og variert klassisk denne vinteren. Rulleskitreninga har i all hovedsak vært gjennomført uten fraspark begge de to siste årene. Også styrketreninga har inneholdt spesifikke øvelser for å utvikle stakingen.

Subjektivt har jeg følt at det pulsmessig er lettere å stake også oppover - selv om jeg tradisjonelt har hatt min sterke side nettopp i diagonalgang på ski. Da jeg i yngre år testet maks-O2 både vår og høst, viste det seg som regel at kapasiteten var litt høyere rett etter at skisesongen var over enn på tampen av løpsesongen.

Etter å ha lagt mer vekt på staking de siste to årene, samtidig som jeg har fått betydelig lavere kapasitet i løping, har jeg etter hvert fått betenkeligheter vedrørende skitreningen ift. resultatene i løping som jo er langt mer sammenliknbare. Har mer vekt på staking rett og slett gjort meg til en dårligere løper?

Mistanken er blitt styrket ved at jeg til tross for jevnlig intervalltrening med løpesko gjennom vinteren, opplever at jeg ikke får nok luft. O2-kapasiteten oppleves dårligere, noe som farten på faste intervalløkter også har vist. Kan lavere intensitet både på skitrening og i konkurranser være årsaken til den reelle tilbakegangen, eller må jeg lete etter andre årsaker?

Jeg tok derfor for meg pulsregisteringene i treningsdagboka mi for de to siste sesongene samt konkurranselista for de fem siste årene for å finne ut hvordan den økte stakemengden har slått ut. Jeg har historiske data både på gjennomsnittlig og høyest registrerte puls i alle konkurranser. Når det gjelder trening er det kun gj.snitt-HF som er notert.

På grunnlag av hele 53 turrenn de siste fem årene fikk jeg følgende gjennomsnittstall:

ÅrAntallKmHF-snittHF-maxHF-snitt%HF-max%
Klassisk:
20131028214115484,692,2
2014934914115484,793,0
20151447214015384,692,5
2016621613915285,092,7
Staking:
2016624214215386,893,3
2017825314115386,893,8

Stakende mot mål på Budor tidlig i  januar. (Foto: Kjell Arild Andersen)
Dette var for meg meget overraskende. Det er ikke forskjell på verken snitt- eller makspuls i staking kontra variert klassisk teknikk. Tar jeg hensyn til at maks.pulsen har falt med tilnærmet ett slag pr. år, har jeg faktisk ligget marginalt høyere i staking. Her er det å bemerke at jeg staket to lange renn uten pulsmåler, slik at snittet reelt er noe lavere. De forskjellene som fremkommer av tabellen er imidlertid så marginale at de er ubetydelige ift. naturlige svingninger fra renn til renn pga. forhold, dagsform osv.

Også treningsdataene for de to siste vintrene viser det samme. Her har jeg sammenliknet trening som jeg har klassifisert som rolig langkjøring (sone 1) i klassisk og staking. Det er verdt å merke seg at det omfatter langt over 90 % av all skitrening jeg har bedrevet. Jeg trener i praksis ikke intervaller på ski. Det blir enten rolig langkjøring - eller konkurranser (dvs. hurtig langkjøring).

Klassisk
ÅrØkterAktivitetTypeIntKmHF -snittHF -snitt%
201637Ski-klassiskLkj-r186811569,8
201727Ski-klassiskLkj-r161911872,2
Staking:
201610Ski-stakingLkj-r125511972,7
201719Ski-stakingLkj-r138811469,8

Det første året jeg prøvde med rene stakeøkter, i 2016, lå jeg faktisk litt høyere enn på de vanlige klassiske turene, mens det sist sesong er omvendt. Det kan trolig forklares med at en "ny" bevegelsesform krever litt mer innsats for å mestre i en innkjøringsfase?

Tilbake til min bekymring om at økt stakefokus har gjort meg til en løper med dårligere kapasitet. Ut fra belastning på hjertet isolert, så er det altså ingen grunn til å tro det. Det som gjenstår som en mulig årsak er "slektskapet" i bevegelseformene. Det er opplagt at variert klassisk teknikk har mer til felles med løping enn staking - og skøyting.

I bakleksa etter en god skisesong da Gå-Joggen startet den første uka i april.
At de som har størst O2-opptak også har størst kapasitet i staking er i alle fall ikke noe å tvile på. Konklusjonen i min egen lille studie blir derfor at jeg må lete eller andre årsaker til at jeg har markert tilbakegang i løping samtidig som jeg ved hjelp av spesifikk staketrening har greid å holde tilnærmet samme nivå i turrenn. Det siste er ikke noe sensasjonelt, da jeg kjenner flere eldre turløpere som har hevet seg markant etter å ha fokusert på stake-teknikk og -styrke.